diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

14 LE MONDE diplomatique – juni 2005 TO FORSKJELLIGE HVERDAGSLIV – ET FLAMSK OG ET VALLONSK Er Belgia i ferd med å gå i opplø IDENTITET: I år feirer Belgia 175 års selvstendighet og 25 års føderalisme. enne doble fødselsdagen finner imidlertid sted i en trykket atmosfære: enighetene mellom flamlendere og vallonere får «Staten Belgia» til å vakle. pråkproblemene er et stort hinder for kulturell utveksling. Går Flandern og allonia hver sin vei? Alle ledende politikere forbereder seg på et fremtidssceario der Belgia ikke lenger vil finnes. OLIVIER BAILLY OG MICHAËL SEPHIHA Henholdsvis uavhengig journalist og journalist for den økonomiske flamske dagsavisen De Tijd. Belgia er kjent for sine surrealister, og hverdagslivet i dette landet er også ganske surrealistisk. En av landets hovedårer, motorvei E40, går langsetter den lingvistiske grensen som skiller Flandern og Vallonia. Den befinner seg et øyeblikk på den ene siden, det neste på den andre. Både flamlendere og vallonere benytter seg av E40, og man skulle følgelig tro at all informasjon langsmed denne veien var tilgjengelig på begge språk. Men den gang ei. Veiskiltene i Vallonia er på fransk, mens de i Flandern er på nederlandsk. Den flamske byen Tienen blir til Tirlemont i Vallonia, mens den vallonske byen Waremme heter Borgworm i Flandern. Dersom uinnvidde bilister skulle bli altfor forvirret av disse stedene som får nytt navn for hver mil, og ta av motorveien for å nyte landeveiens ro, burde de vite hvilken side de befinner seg på. På landeveien i Flandern er fartsgrensen nemlig som oftest 70 km/t, mens man i Vallonia kan kjøre i 90. Underlig? Kanskje er det fordi det føderale Belgia er blitt til nettopp i høy hastighet. BELGIA BLE EN FORBUNDSSTAT i 1993, og består av tre regioner og tre språkområder. 1 Denne forbundsstrukturen er et resultat av en jevnt økende desentralisering som tok til rundt 1970 (se rammetekst). Føderalismen har gått svært langt i Belgia: Det er det eneste landet der delstater har makt til å undertegne internasjonale traktater innen de områder som angår deres institusjonelle kompetanse. Men denne ekstreme handlingsfriheten er likevel ikke nok for alle innbyggerne: Et økende antall flamske politikere krever mer autonomi, og de mest ytterliggående ønsker et selvstendig Flandern. Lenge var det kun flamlenderne som talte separatistenes sak, men den siste tiden har også flere vallonere tatt til orde for separasjon. «Vi franskspråklige er lei av å bli fremstilt som profitører som hindrer en effektiv styring av dette landet. Det føles som om vi ikke aksepteres fullt ut […] Dersom et flertall av flamlenderne vil leve uten oss, må også vi spørre oss om det er noen mening i at vi fortsetter å leve sammen,» forklarer Béatrice Delvaux, sjefsredaktør for den franskspråklige dagsavisen Le Soir. 2 Flere franskspråklige politikere deler denne innstillingen. Vallonernes ministerpresident Jean-Claude Van Cauwenberghe fra sosialistpartiet (PS) uttalte i begynnelsen av mai: «Vallonia vil ikke godta hva som helst, og heller ikke forsvare Belgia til enhver pris.» 3 « Når tiden er inne vil franskspråklige og flamlendere måtte dele restene av det gamle Belgia seg imellom.» Le Vif/L’Express Journalistene i det franskspråklige ukebladet Le Vif/L’Express er enda mer engasjerte: I en artikkelserie med tittelen «Og hva om flamlenderne gir oss på båten?» fremmer forfatterne følgende påstand: «Når tiden er inne vil franskspråklige og flamlendere måtte dele restene av det gamle Belgia seg imellom.» Alle ledende politikere forbereder seg på et fremtidsscenario der Belgia ikke lenger vil finnes. Og når man blar i landets aviser, får man inntrykk av at Belgia er ei kruttønne i hjertet av Europa. VIRKELIGHETEN ER IMIDLERTID en helt annen. Tirsdag 22. mars, Stortorget i Wanze, 4 Vallonia: En gruppe småbarn slår seg løs på lekeplassen, mens foreldrene holder et øye med dem. Ungdommene er mer opptatt av skateboard, terrengsykler eller sjekking. Det virker som om de dystre spådommene om Belgias fremtid ikke har nådd helt hit. Selv om Flandern ikke er mer enn 2,5 mil unna. Byens borgermester Claude Parmentier (PS) bedyrer: «Det er ingen spenning mellom de to gruppene. Her rår en gjensidig borgerrespekt. Når det nærmer seg valgtider, eller en meningsmåling viser et bestemt resultat, kan det hende jeg engasjerer meg mot høyreekstremistene, men aldri mot flamlenderne. Jeg tror ikke at flamlenderne vil bli kvitt oss. Jeg er overbevist om at folk flest ikke bryr seg om eventuelle problemer som skiller de to gruppene.» 15-åringene Bastien og Robert nyter sola på en benk. De kjenner ikke noe særlig til Flandern. Robert ferierer ofte ved den belgiske kysten (den flamske kysten, ville «flamingantene» 5 sagt), men har ingen kontakt med lokalbefolkningen. For å si det som det er, så vet ikke de to vennene noe særlig om Belgia, dets historie, politisk skikk og bruk, kultur, kunstnere. De er likevel motstandere av en eventuell oppdeling av landet sitt. «Belgia er jo allerede så lite – hvis vi deles i to, vil vi bli knøttsmå,» flirer Robert. Bastien, litt mer alvorlig, er redd for at det vil føre til konflikter dersom man deler landet i to. Denne holdningen er utbredt i den belgiske befolkningen. Ifølge en meningsmåling utført i mars 2005 av dagsavisen La Libre Belgique, ønsker 87 prosent av de spurte et samlet Belgia. Prosentandelen er mer eller mindre den samme i Brussel, Vallonia og Flandern. 6 Utover dette generelle spørsmålet er imidlertid oppfatningene om hvordan man skal leve sammen delte. Et flertall av flamlenderne krever økt kompetanse på regionalt nivå, men det har ingenting med separatistkrav å gjøre. «Flamlenderne er ikke for selvstendighet for Flandern, selv om mentaliteten er forskjellig i nord og i sør,» forsikrer Myriam Claes, innehaver av Kruibekes eneste private barnehage. Kruibeke ligger et par mil unna Anvers, og er det flamske svaret på det vallonske Wanze. 7 Og mentaliteten virker så absolutt annerledes. © PATRICK HUSE, Greenland W Mens kommunerådet i Wanze består utelukkende av representanter fra sosialistpartiet, som står svært sterkt i Vallonia, er Kruibeke et typisk eksempel på hvor stor makt katolisismen har i Nord-Belgia. I Wanze ligger kirken et godt stykke unna stortorvet, mens den i Kruibeke troner midt i byen. Da pave Johannes Paulus II lå for døden, kunne man på rådhuset se byens og Flanderns flagg; foran borgermesterens hus var det imidlertid Vatikanets flagg som hang på halv stang. Kirken omgis av det kristne forsikringsselskapet, den kristne fagforeningen, rådhuset og prestegården. Der var også Vatikanets flagg godt synlig. For å gjøre osmosen mellom kommunen og kirken perfekt, slås annonser om byggetillatelser opp på kirkens oppslagstavler. Kruibekes borgermester siden 1983, Antoine Denert, konstaterer imidlertid noe bedrøvet at «få folk går i kirken». Denert selv er overbevist katolikk, og definerer seg selv som «flamingant» og flamsk nasjonalist. «Jeg har ikke noe personlig imot vallonerne. Når jeg får besøk av vallonske kolleger heiser jeg det vallonske flagget. Noe slikt ville du ikke sett i Vallonia,» slår han fast, og lirer av seg sin yndlingsfrase: «Jeg er en toleransens ekstremist.» Kruibekes borgermester tar imidlertid mer enn gjerne i bruk slagordet til det ytterliggående høyrepartiet Vlaams Belang (Flamsk interesse) 8 : «Eigen Volk Eerst» (vårt eget folk først). «Jeg ser ikke det som noe problem. Man må selv være sterk før man kan hjelpe andre. Vallonerne har en annen mentalitet og en annen kultur. De nærmer seg problemer på en annen måte, og har andre prioriteter. Hva statlig styring angår, er vi for eksempel mye strengere her i Flandern.» Det er vel ikke nødvendig å si at borgermester Denert mer enn gjerne ville sett «sitt» Flandern selvstendig. BORGERMESTER PARMENTIER i Wanze er også stolt over å være valloner, men han forsvarer et samlet Belgia. «Jeg er for en føderalisme alle kan forstå, som respekterer forskjellige oppfatninger og kulturer. Separatismen er en dårlig idé.» I brosjyren han deler ut til nye innbyggere i kommunen beskrives imidlertid Wanze som en by «i hjertet av regionen Liège,
alls, 2005. Utstillingen Intimate Absence på Henie Onstad, Oslo. - 21.8 sning? Vallonia og Europa». Er det slik å forstå at det ikke lenger finnes noen mellomliggende politisk instans mellom Vallonia og Europa? Denne lille forglemmelsen er ikke et tegn på en fornektelse av Belgia, men viser hvor lite knyttet vallonerne er til den belgiske identiteten. I Flandern som i Vallonia kjenner man sin egen by, nabobyen, sitt eget distrikt og sin egen region, men mangelen på kunnskap om den andre befolkningsgruppen er mer og mer åpenbar. Kevin på 16 år og Christophe på 15 er elever ved den videregående skolen l’Athénée Royal i Beveren, den nærmeste storbyen i nærheten av Kruibeke. De kjenner ingen franskspråklige belgiske sangere, har verken venner eller bekjente i Vallonia, og reiser sjelden eller aldri dit på eget initiativ. 15-åringen Pieter besøker fra tid til annen familien sin i Virton (i Ardennene). Han må ofte snakke engelsk med lokalbefolkningen, «ellers forstår vi ikke hverandre». 18-årige Annelies forteller at hun fra tid til annen reiser til Vallonia, til en landsby som hun mener å huske ikke ligger så langt unna… Marseille! Mangelen på kunnskap om den andre befolkningsgruppen er mer og mer åpenbar På tross av denne mangelen på kunnskap om Vallonia og vallonerne, føler ingen av disse ungdommene noe hat mot den andre befolkningsgruppen. Selv om de insisterer eller i det minste går med på at det finnes forskjeller mellom de to gruppene, anser de ikke vallonerne for å være verken «late» eller «profitører» – fordommer som for ikke lenge siden ble fremmet av Nieuw-Vlaamse Alliantie (N-VA – Ny flamsk allianse), nasjonalistpartiet som deler makten i Flandern med de kristne. Alle disse ungdommene ønsker at Belgia skal forbli forent. Det er nesten forbløffende, for i løpet av skolegangen deres lærer de ikke stort om sitt eget land. Noe Flor Van Gheem, rektor ved l’Athénée Royal i Beveren, innrømmer uten å blunke. «Det er først det siste året de lærer noe om Belgia. I løpet av et par måneder undervises det i belgisk historie. Flanderns historie og utviklingen av den flamske bevegelsen etter den andre verdenskrig har en sentral plass, men det har også Vallonias historie. Til sist tar undervisningen for seg statsreformer og grunnleggende strukturer ved føderalismen.» I Huy, en by nær Wanze, er elevenes situasjon tilnærmet lik den i Beveren. Avgangselevene i klassen til Marie-Henriette Bekaert-Medart har svært begrensede kunnskaper om sitt eget land. Alle de 21 elevene kan teksten og melodien til den franske nasjonalsangen Marseillaisen, mens bare én kan stemme i Belgias nasjonalsang, La Brabançonne… Avgangseleven René forklarer: «Vi er nærmere knyttet til Frankrike, selv kulturelt sett. Det plager meg ikke noe videre, men det er synd at det ikke finnes en egen belgisk identitet.» Han er den eneste som kan forklare oss hva «La question royale», kongespørsmålet, innebærer, 9 mens alle elevene vet – fordi de nettopp har lest om det i historietimen – at sosialisten og valloneren Jules Destrée i 1912 sa til kongen: «Sire, der finnes ingen belgiere.» « Kun tre prosent av befolkningen leser den andre språkgruppens aviser.» De Winter NESTEN ET ÅRHUNDRE SENERE kom den flamske dagsavisen De Morgen 10 frem til samme konklusjon etter en meningsmåling: «Flamlendere og vallonere har forskjellige oppfatninger av nesten alt: Deres holdninger vis à vis høyreekstremister, røykeforbud i kafeer og så videre.» I Bekaert-Medarts klasse er det kun én av elevene som anser seg selv som valloner. Og de andre? Sjenert latter. «Belgiere? Ja, hvorfor ikke…» Céline forteller oss at hun føler belgisk historie uansett ikke vedrører henne: «Jeg føler meg ikke virkelig som en belgier.» De vallonske ungdommene foretrekker å fordype seg i Frankrikes eller Englands historie, som de anser for å være viktigere og mer prestisjefulle. Sett i forhold til disse europeiske stormaktene er Belgia usynlig, noe man ikke snakker høyt om. Man studerer ikke store belgiske artister og personligheter; man holder snarere lav profil. For elevene i Huy, er det historiske Flandern innhyllet i tåke, mens dagens Flandern ikke er annet enn kysten og zoologisk have i Anvers. Byen Brügges skjønnhet, de velrenommerte motedesignerne i Anvers, og fornyelsen av flamsk (og nå også vallonsk) rock kjenner ingen til. Selv om de innrømmer at de nærmest aldri setter fot i Flandern, forhindrer ikke det dem i å ha en ganske så klar mening om naboene i nord. Aurélie, som for fire år siden var med på en språkreise nord i Belgia (men hun husker ikke hvor!), kan fortelle at «når du er i Flandern, så ser folk på deg som om du er et rart dyr». Alexandre hevder at «flamlenderne er rettskafne, mer redelige enn vallonerne. De fester ikke så mye som oss; de er mer respektfulle. De er flittige». Han glemmer imidlertid ikke rasismen: «Tallene er klare. Bare se på valgresultatene: Ved siste regionalvalg i Flandern fikk Vlaams Belang 25 prosent oppslutning.» Klisjeene er seiglivet, bemerker La Libre Belgique 11 , og trekker frem detaljene fra resultatet av en av de mange meningsmålingene utført i forbindelse med landets 175-årsdag: «De franskspråklige oppfatter ofte flamlenderne som hovmodige og strenge egoister, men samtidig er de modige, gode ledere og kreative.» Paradoksalt nok kan dagsavisen konstatere at flamlenderne, i den samme meningsmålingen, anser seg som mindre strenge og kreative enn vallonerne, men mer slurvete… «Det er vanskelig å tro! Disse resultatene er fullstendig i strid med gjengse fordommer. Denne meningsmålingen minner oss på at ett av Belgias fremste karaktertrekk er surrealismen.» Guido Fonteyn, tidligere korrespondent for den flamske avisen De Standaard i Vallonia, mener at måten man ser den andre på vitner om hver enkelt regions egen historie: «Vallonia er tradisjonelt preget av storindustri (kullgruver, jern- og metallindustri), Flandern av katolske tradisjoner og jordbruk. Disse karaktertrekkene har endret seg kraftig. Beklageligvis tar det tid før klisjeene forsvinner. Vallonernes og flamlendernes karakterer er imidlertid ikke genetisk betinget: De er i stadig endring.» SPRÅKPROBLEMENE ER ET STORT hinder for kulturell utveksling, og bidrar i stor grad til denne gjensidige ignoransen. Undervisningen i Belgia konsentreres mer og mer om den enkelte region, og har ikke benyttet seg av den utrolige muligheten den hadde til å lære opp befolkningen i et tokulturelt samfunn. Belgia kunne vært et tospråklig, for ikke å si trespråklig, land 12 . I den flamske skolen er imidlertid fransk obligatorisk som første fremmedspråk i flere klassetrinn. I Vallonia kan elevene velge mellom nederlandsk, engelsk og tysk. Og etter endt utdanning snakker svært få ungdommer landets to hovedspråk flytende. Man kan jo spørre seg om det er så viktig, ettersom man verken i Kruibeke eller Wanze må beherske begge språk for å finne en jobb. Er det så viktig når man lever i et slags lingvistisk autarki, der begge regioner er seg selv nok? Ifølge Guido Fonteyn har det alltid vært to forskjellige hverdagsliv i Belgia, et flamsk og et vallonsk. Lieven De Winter, direktør for Senter for sammenliknende politikk ved Det katolske universitet i Leuven (UCL), nyanserer Fonteyns utsagn: «Det er større forskjell mellom flamlendere og nederlendere, eller mellom franskmenn og vallonere, enn mellom vallonere og flamlendere. Likevel har de to regionene hvert sitt skolesystem, hver sin presse og så videre. Franskspråklige og flamlendere møtes svært sjelden, unntatt i Brussel, i kyststrøkene (i Flandern), eller i Ardennene (i Vallonia).» 13 Utenfor de viktigste turistattraksjonene finner man nærmest ingen informasjon på flamsk i Vallonia. I Huy kan de besøkende fra nord finne brosjyrer på flamsk, mens den eneste informasjonen flamlenderne kan finne på sitt eget språk dersom de besøker turistattraksjonen château de Moha rett utenfor Wanze, er at det er «strengt forbudt å ta med seg steiner fra slottsområdet hjem». I ruinene av château de Rupelmonde rett utenfor Kruibeke, er det kun de som behersker flamsk som får vite at den flamske geografen Mercator (1512-1594) var fange på slottet. Heldigvis kan en forvirret fransk eller vallonsk turist finne en eller to brosjyrer på fransk på turistbyrået. « Tospråklighet har aldri eksistert i Belgia.» Guido Fonteyn Pressen er også utelukkende enspråklig. «Det har aldri funnes noen tospråklig avis i Belgia, slik det har vært tilfelle i Sveits og Luxemburg. Tospråklighet har aldri eksistert i Belgia,» forteller Guido Fonteyn. Ingen tospråklig presse, og svært få tospråklige lesere. «Kun tre prosent av befolkningen leser den andre språkgruppens aviser,» presiserer direktør De Winter. Det holder ikke å ville lese den andre gruppens aviser – man må finne dem også. På bokhandelen i Kruibeke er den eneste representanten for franskspråklig presse tabloidavisen La Dernière Heure/Les Sports. Og det bare på mandager, for det er da sportsresultatene presenteres. I Wanze finner vi to eksemplar av den flamske populæravisen Het Laatste Nieuws, men nærmest ingen kjøper dem. Og dersom vi tar en tur utenfor kommunens sentrum, blir situasjonen absurd: Den lokale bokhandelen, La Librairie de la Presse selger ikke en eneste flamsk avis. Innehaveren presiserer: «Jeg har allerede spurt om å få tilsendt et par eksemplar, men forleggeren ser ikke interessen av å selge flamske aviser her. For to år siden bestilte jeg flamske kryssord for en tospråklig kunde. Jeg venter fortsatt. Jeg har imidlertid engelske, amerikanske og tyske tidsskrift. Det er umulig å få tak i den flamske avisen De Morgen, som selges to mil unna, i Flandern, men hvis du vil ha El País er det ikke noe problem – den kan jeg skaffe.» TV-kanalene bidrar også til identitetskløften. I nord som i sør bryr de seg ikke om den andre befolkningsgruppen annet enn i forbindelse med symbolske, anekdotiske eller «nasjonale» programmer, og da er det som oftest klisjeer og allmenngyldige sannheter som rår. Den private flamske TV-kanalen VTM, som ble lansert i 1989, har uten tvil bidratt til å skape en sterk flamsk identitetsfølelse, tak- juni 2005 – LE MONDE diplomatique 15 ket være programmer som tar for seg flamsk kultur, og ikke minst det populære programmet Bekende Vlamingen (kjente flamlendere), som er blitt en gjenganger i samtlige flamske kanaler. Resultat: Man ser nesten aldri på nederlandsk TV i Flandern. I sør har denne typen programmer imidlertid aldri engasjert noe særlig. De franskspråklige kjendisene fra TV og kino foretrekker å gjøre karriere i Paris. Og konkurransen fra franske TV-kanaler (TF1, France 2, France 3) er svært hard. Mer enn en tredjedel av de vallonske TV-titterne ser jevnlig på disse kanalene. Under slike omstendigheter er det vanskelig å bygge en like sterk identitetsfølelse som den i Flandern. KULTURELT SETT ER BELGIA et land med to egenartede identiteter. To? Eller syv, eller femten? Er Flandern og Vallonia så homogene som man skal ha det til? Er innbyggerne i Charleroi akkurat som de i Liège eller Luxemburg? Finnes det ingen forskjell mellom Limburg og Vest-Flandern? Noen mener man ikke bare må snakke om forskjeller mellom nord og sør, men også mellom øst og vest. Dersom økonomisk solidaritet og kulturell utveksling skulle ta slutt mellom flamlendere og valloner, hvorfor skulle den opprettholdes mellom innbyggere i Limburg og Brügge, Mons og Spa? Snarere enn «prosjektet Belgia», er det fraværet av prosjekt som får folk flest til å steile. Marc Reynebeau, lederskribent i den flamske dagsavisen De Standaard, og forfatter av boken Le rêve de la Flandre ou les aléas de l’histoire (drømmen om Flandern eller historiens tilfeldigheter), 14 legger skylden på Belgias mangel på visjoner: «Belgias grunnlov nevner ingenting om hva forbundsmodellens konkrete mål er. Derfor er landets politiske dynamikk nærmest skjebnesvangert dominert av en motstand mot føderalismen, som igjen fører til en gradvis oppløsning av sentralstaten.» Direktør De Winter sier seg enig: «Den belgiske føderalismen er mer en splittende enn en samlende modell.» Dersom Belgia er i ferd med å gå i oppløsning, er det snarere den politiske viljen til en del av landets elite enn forskjeller i befolkningen som ligger til grunn. Belgia står foran et vendepunkt i sin historie, og har kanskje en siste sjanse til å gjenoppfinne en form for nasjonal identitet. En identitet som ikke lenger bygger på stolthet, flagg eller nasjon, men på en enkel nasjonalitet der ydmykhet i forhold til egne følelser og egenskaper står sentralt. En identitet som kan ta opp i seg innbyggernes forskjellige identiteter uten at én enkelt vil dominere over de andre. Dersom man på sitt besøk i Wanze tar turen innom idrettshallen Hall Omnisport, vil man på inngangsdøren se et skilt med påskriften «Rollerblades, sykler og pommes frites er forbudt i idrettshallen». 15 Selvironi eller surrealisme i hverdagslivet? – Belgia eksisterer fremdeles. Oversatt av G.U. 1 Regionene er Flandern, Vallonia og hovedstaden Brussel. Språkene flamsk (Flandern og Brussel), fransk (Vallonia og Brussel) og tysk (Eupen og Malmédy). Brussel er det eneste stedet der de to hovedspråkene snakkes om hverandre. 2 De Morgen, Brussel, 5. februar 2005. 3 La Libre Belgique, Brussel, 2. mai 2005. 4 Wanze kan anses for å være en mellomstor kommune. I følge statistikkene til Vallonias By- og kommuneforbund l’Union des villes et communes (UVC) teller byen 12 500 innbyggere, spredt utover en overflate på 44 kvadratkilometer. Gjennomsnittlig årsinntekt per innbygger er på 23 867 , og arbeidsledigheten på 12,5 prosent. 5 Flamingant er en gammel form av Flamand (flamlender), og betegner personer som politisk, kulturelt og språklig sett søker å begrense den franskspråklige innflytelsen i Belgia. Overs. anm. 6 La Libre Belgique, 21. mars 2005. 7 Ifølge statistikkene til Flanderns By- og kommuneforbund, Vereniging van Vlaamse Steden en Gemeenten (VVSG) og banken Dexia har Kruibeke omtrent 15 000 innbyggere på 34 kvadratkilometer. Gjennomsnittlig årsinntekt per innbygger var på 24 414 i 2001, og arbeidsledigheten på 3,49 prosent. 8 Tidligere Vlaams Blok. 9 I 1950 holdt belgierne sin første og eneste folkeavstemning. Spørsmålet gjaldt kong Léopold IIIs retur fra eksil. Kongen hadde blitt sterkt kritisert for hans lite klare holdning under okkupasjonen. Ja-siden vant med 57,68 prosent, men de regionale forskjellene var enorme: Flandern stemte massivt til fordel for Léopold III, mens Vallonia og Brussel var imot. Dette er hva belgierne siden har kalt «La question royale». Se Serge Govaert, «Quasi-guerre civile autour de la “question royale”» (tilnærmet borgerkrig på grunn av kongespørsmålet), Le Monde diplomatique, oktober 2002. 10 23. desember 2004. 11 11. april 2005. 12 Den tyskspråklige delen av befolkningen er på omtrent 71 000 innbyggere. 13 I det tospråklige Brussel har begge befolkningsgruppene blitt seg bevisste sin egenartethet som Brussel-beboere. Innen kulturell sektor arbeider de mer og mer sammen. 14 La Renaissance du livre, Brussel, 2002. 15 Pommes frites er Belgias «nasjonalrett». Overs. anm.
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5 and 6: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 7 and 8: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 9 and 10: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 11 and 12: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 13: god grunn først og fremst på det
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19 and 20: festen
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?