diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

32 LE MONDE diplomatique – juni 2005
FRANSK NEI
Nye forhåpninger
IGNACIO RAMONET
Ansvarlig utgiver, Le Monde diplomatique Frankrike.
Med sitt rungende non til EU-grunnloven
29. mai gjorde det opprørske Frankrike nok
en gang ære på sin tradisjon som «politisk
nasjon par excellence». Dette rystet det gamle
kontinentet, og vekket nytt håp hos Europas
folk og bekymring hos de etablerte elitene.
Dette Frankrike fant tilbake til sitt «historiske
oppdrag» ved å vise – gjennom de franske
borgernes modige handling – at det er mulig å
unnslippe «skjebnebestemmelsen» og byrden
av økonomisk og politisk determinisme.
For dette «non» har en avgjørende betydning:
Det markerer et stoppsignal for den
ultraliberale ambisjonen om å tvinge igjennom
en enerådende økonomisk modell, den
som defineres av globaliseringsdogmet, overalt
i verden og uten hensyn til befolkningene.
Denne modellen har siden midten av 90tallet
møtt motstand. For eksempel den store
sosiale bevegelsen under massestreikene i
Frankrike i november 1995. Eller demonstrasjonene
mot Verdens handelsorganisasjon i
Seattle (1999), som ga startskuddet til det som
senere har fått navnet «alterglobaliseringsbevegelsen»
– spesielt etter det første Verdens
sosiale forum i Porto Alegre (2001) etterfulgt
av hendelsene under G8-møtet i Genova. I tillegg
kommer motstanden innad i flere land,
fra Argentina til India, via Brasil. Men dette er
første gang at en befolkning – i et land i Nord
og innenfor rammen av en institusjonell, pollitisk
konsultasjon – har hatt anledning til å
si offisielt nei til den ultraliberale globaliseringen.
Lederskribenter i de dominerende avisene
MORTEN HARPER
Tegneseriekritiker og president i Norsk Tegneserieforum.
Sjette bind av Osamu Tezukas mangaklassiker
Buddha ble utgitt nå i mai. Det amerikanske
forlaget Vertical, som har spesialisert seg på
å oversette japansk samtidslitteratur og tegneserier
(manga) til engelsk, utgir de to siste
bøkene i løpet av andre halvår. Serien er nominert
som beste oversatte utgivelse til begge de
to gjeveste tegneserieprisene i USA: Harvey og
Eisner Awards.
Tezuka, som døde i 1989, har i Japan fått
tilnavnet «Tegneseriens gud». Etter andre verdenskrig
etablerte han det moderne mangaformatet
med omfangsrike historier og filmatisk
fortellerteknikk. Hans betydning er sammenlignet
med Hergés (Tintin) innenfor europeise
tegneserier og Walt Disneys i animasjonsilm.
Tezuka var en ambisiøs historieforteller,
oppfører seg som entomologer bøyd over
et insekt de trodde var utdødd, og forsøker
å skamfere Frankrikes massive nei. Etter
at de fleste av dem har drevet en ensidig jakampanje
og anklaget sine motstandere for
«populisme», «demagogi», «fremmedfrykt»,
«masochisme», og så videre, viser de seg nå
ute av stand til å tilpasse analysene sine til
det gigantiske tilbakeslaget de har lidd. En
ekstraordinær selvtilfredshet fra øvrighetspersoner
som ikke forstår – og enda mindre
holder ut – at folket (et ord de rynker på
nesen av) har nektet å adlyde befalingene fra
«fornuftens europeistiske krets». For folket
har virkelig vendt tilbake til urnene: kun
30 prosent avholdt seg fra å stemme, mot 57
prosent for knapt ett år siden under valget til
Europaparlamentet.
Denne mobiliseringen, spesielt i lavere
samfunnslag og blant de unge, omkring et så
tørt tema – en tekst bestående av 448 artikler,
i tillegg til bilag, erklæringer og protokoller
– er i seg selv en uventet suksess for demokratiet.
Folket har gjort en storslått tilbakekomst:
Det har vist vilje til å ta tilbake det man forsøker
å ta fra dem.
Nei-fl ertallet var et
ekstremt velinformert nei
DET EUROPEISKE FELLESSKAPET HAR
siden begynnelsen i 1958, og spesielt etter
Enhetsakten i 1986, innført stadig større
begrensninger på nasjonale avgjørelser i
medlemslandene. Maastricht-avtalen (1992)
Det lekende alvoret
TEGNESERIE: Japanske Osamu Tezuka er like sentral i tegneserienes historie
om Siddhartha Gautama er for verdensreligionene. I år fullføres den engelske
versettelsen av Tezukas åttebindsverk Buddha. Den fi losofi ske essensen hos
Tezukas Buddha er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet.
men guddommeliggjøringen er det fansen
som har stått for. Det gir et spesielt personlig
utgangspunkt for Buddha-serien: Siddhartha
Gautama (Buddha) var og oppfattet seg selv
som et vanlig menneske, men etter hans død
ble Buddhismen en religion der han ble dyrket
som en gud.
Buddha er en blanding av historie, filosofi
og fiksjon. Tezuka skildrer hovedpersonens
fødsel på 500-tallet før vår tidsregning, og den
beskyttede og velstående oppveksten hans i
byen Kapilavastu nær dagens grense mellom
India og Nepal. Etter å ha sett noe av urettferdigheten
i samfunnet opplever han som
29-åring en identitetskrise, og prøver å finne
en ny livsmening gjennom yoga og streng
askese. Med mye galgenhumor viser serien
hvordan han sitter på torner, holder pusten
og sulter seg nesten til døde. Et hovedpoeng
hos Tezuka er å vise hvordan Buddha var i
konflikt med det hinduistiske presteskapet
og andre maktinstitusjoner i samtiden. I flere
sekvenser viser han hvordan Buddha avviser
tradisjonell yoga og askese, og mener at denne
dyrkingen av lidelse er like feil som higen etter
materielle goder.
De fleste sentrale figurene i serien er oppdiktet.
Buddha selv er også mest i bakgrunnen
i flere av bøkene. Tezuka er usedvanlig flink
til å skape engasjerende personkonflikter. I
denne serien lykkes han også med å forankre
dem i seriens tema. Hendelsene etablerer et
samfunnsbilde som viser hva han mener buddhismen
var et svar på, de nye oppfatningene
problematiseres og etikken tydeliggjøres i en
rekke konkrete situasjoner. Oppgjøret med
kastesystemet er et sentralt tema særlig i de to
første bøkene. Det kommer best frem gjennom
sekvensene om slavebarnet Chapra, en av de
fiktive figurene, som skjuler sin opprinnelige
kaste og blir adoptert av en general.
Tezuka var mer humanist enn buddhist, og
går langt i å menneskeliggjøre og rasjonalisere
Buddha. Den mest ekstreme moderniseringen
er innsikten i legevitenskap, åpenbart preget
av at Tezuka selv var utdannet som lege. Han
viser flere tilfeller der Buddha kurerer folk, og
lar ham til og med gjennomføre en blodoverfø-
Transavantgarden / se midtsiden.
© MIMMO PALADINO, Vilt bilde, 1980
og den såkalte vekst- og stabiliseringspakten
(1997) fratok regjeringene to av de viktigste
virkemidlene for offentlig styring: valutapolitikken
og budsjettpolitikken. Det tredje
virkemiddelet, skatte- og avgiftspolitikken,
blir stadig mindre uavhengig i og med at den
skriver seg inn i den utbredte logikken som
tilsier «fri og uhindret konkurranse».
Folk har forstått at traktaten de skulle ta
stilling til, «konstitusjonaliserte» på europeisk
nivå en intens konkurranse mellom
produsenter av varer og tjenester – men
også en konkurranse mellom hele sosiale
system, fanget i en nedadgående spiral. De
ytterst magre demokratiske «fremskrittene»
i traktaten kunne åpenbart ikke fungere som
motvekt til fasttømringen av den ultraliberale
modellen, noe som ville ha tømt fremtidige
velgerkonsultasjoner for mening.
Den selvsagte blandingen av karikatur og alvor i Osamu
Tezukas Buddha kan virke både forvirrende og provoserende,
som her i skildringen av de edle sannhetene
(illustrasjon «Deer Park», bind 5, side 289).
ring til en skadet mann.
Den filosofiske essensen hos Tezukas Buddha
er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet. I
serien er det særlig dyrefigurer og forholdet
mellom mennesker og dyr som anskueliggjør
denne respekten for liv. Tezuka forteller om
hjortene som gjør en avtale med menneskene
som sikrer dem mot jakt, hvis én av hjortene
ofrer seg frivillig hver dag. Dermed blir det fredlig
i skogen, men samtidig usikkerhet i hele
flokken. En original vri på karmaloven er historien
om oksen Sebu som vil bli menneske, slik
at han kan studere og tenke mer avansert. Han
får en åpenbaring om at han må arbeide elleve
år i strekk for å kunne bli forvandlet. Så han
jobber og sliter, trekker kjerrer og dytter stein.
Og blir faktisk menneske.
DEN RUNDT 3000 SIDER lange Buddha er
bare én av mange mammutserier Osamu
Tezuka laget. Serien ble opprinnelig trykt
som føljetong i 1972-83. Gjennombruddet
Nei-flertallet var et ekstremt velinformert
nei. Det kom på bakgrunn av utallige møter
og debatter, og ikke minst utbredt lesning:
Bøker om grunnlovstraktaten har i flere
måneder ligget på toppen av bestselgerlistene
i Frankrike. Stilt overfor propagandaen
fra staten, som de fleste mediene har brakt
videre, har innbyggerne ønsket å gjøre seg
opp en egen mening. De har fått hjelp av det
omhyggelige arbeidet til de utallige gruppene
som spontant har dukket opp over hele landet,
fremfor alt lokale Attac-komiteer. Dette
mylderet har gjort ære på demokratiet.
Var nei-seieren et uttrykk for nasjonalisme?
Nei, det store flertallet av nei-stemmene
var pro-europeiske. De tok ikke feil,
alle de fagforeningsaktivistene og politiske
aktivistene fra andre EU-land, som enten i
hjemlandet eller ved å delta i kampanjen
i Frankrike, har stilt seg bak ønsket om
et annet Europa som ble brakt frem av de
sterke kreftene i nei-kampanjen. Mange
europeere som selv er fratatt muligheten til
å si sin mening gjennom folkeavstemning,
har bedt franskmenn om å avgi stemme i
deres sted…
I utlandet har enkelte tolket Frankrikes
nei som en svekkelse av Europa i forhold til
USA, der den amerikanske stormakten blir
stående uten motvekt. De tar feil: Grunnloven
ville ha brakt Unionen enda mer på linje med
Washington (spesielt militært).
Det har oppstått en ny situasjon, som
åpner for en ny, grunnleggende diskusjon
om verdiene og reglene som skal gjelde for
et europeisk fellesskap. Dette ønsket om å
leve sammen i Europa kan ikke reduseres
til det nullpunktet som fri flyt av kapital,
varer, tjenester, og til og med mennesker, er.
I dette perspektivet stenger Frankrikes nei
29. mai ingen dører. Tvert imot vekker det
nye håp.
fikk han med serien Shintakarajima («Den
nye skatteøya») i 1947, og fulgte opp med
suksesser som dyreserien Jungle Taitei (1950)
og robotserien Astro Boy (1951). Tezuka laget
utrolige 600 tegneserietitler og 60 animasjonsfilmer/-episoder.
Han hadde assistenter,
men var hele tiden direkte involvert i seriene.
Hele hans karriere preges av ønsket om
å lage tegneserier for alle slags lesere i vidt
forskjellige genre. Da han i 1989 døde av
kreft 60 år gammel, fastslo avisen Asahi på
lederplass: «Uten Tezuka hadde etterkrigstidens
eksplosjon innenfor japanske tegneserier
vært utenkelig.»
Figurtegningen i Tezukas serier er rund og
karikert som i de amerikanske tegnefilmene
og seriene han forelsket seg i som guttunge.
Denne stilen kan lett gi et falskt inntrykk av at
Buddha er en tegneserie for barn. Bøkene kan
utmerket leses av 11-12-åringer, men serien
passer vel så bra for eldre ungdom og voksne.
De komiske karikeringene kan også virke
merkelig i en ellers realistisk serie, men er
et typisk trekk ved både Tezukas serier og de
fleste senere mangaseriene. Miljøtegningene
er samtidig mer realistiske og detaljerte, og
både natur- og byskildringene i Buddha er flott
utført.
Det som fremfor alt skiller Tezukas serie fra
det jeg kjenner til av biografier og filmer om
Buddha er dette lekende alvoret. Serien går på
tvers av alminnelige forventninger om hvordan
seriøse tema skal behandles. Gjennom
stadige illusjonsbrudd, som minner en del
om Bertolt Brechts fremmedgjøring, bryter
Tezuka opp fortellerpretensjonene og hugger
direkte tak i oss som lesere. Det er ikke bare
figurkarikeringene, men også oppsmuldring
av billedrutene som ramme for handlingen og
bruk av seg selv som en slags kommentator.
I den fjerde boken diskuterer Buddha menneskets
spesielle egenskaper og det påpekes
at vår resonnering og selverkjennelse er et
problem. Løsningen er uventet: Buddha får
et slag i hodet så kjeppen knekker. «Repeat
daily and get stupid, guaranteed! Forget about
death,» sier den som slår. Nederst i billedruten
stikker Tezuka selv hodet opp: «What kind of
biography is this?» (bind 4 s 143). Den originale
sorten!
© LMD Norge
Vår artikkelserie om
internasjonale politiske og filosofiske tegneserier.