diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

18 LE MONDE diplomatique – juni 2005 DEN TREDJE VERDENS FØDSEL (BANDUNG 1955) – MÅLET VAR Å GJØRE SLUTT PÅ KOLONIALISMEN Den brune, gule og sorte GEOPOLITIKK: Den tredje verden var for økonomen Alfred Sauvy den samlede asiatiske og afrikanske befolkning, som verken tilhørte den europeiske «adelen» eller den amerikanske «geistligheten». I 1955 møttes representanter for over halvparten av jordens befolkning i Bandung og erklærte kolonisysemet avskaffet – et slags menneskehetens 1789. Amerikanske tilnærminger le ettertrykkelig avvist, Moskva ble avskrevet, og det franske kolonisystemet le grundig kritisert, mens Kina kom tilbake på den internasjonale scene som n uunngåelig stormakt. JEAN LACOUTURE Journalist, forfatter og historiker. Har blant annet skrevet Gamal Abdel Nasser, Bayard/BNF, Paris, 2005. Dersom man i dag spør befolkningsgruppen under 50 år (de som ble født mens Den kalde krigen delte verden i to og det amerikanske imperiet var i støpeskjeen) hva de forbinder med ordet Bandung, vil de fleste høyst sannsynlig bli svar skyldig. Navnet på denne byen på Vest-Java i Indonesia vekker kun vage minner om en eller annen konferanse – eller var det et slag? – for lengst fortrengt bak all informasjonen om Jalta (1945) og Dien Bien Phu Avkolonialiseringens etapper USA 24. mars 1934: Washington gir Filippinene selvstyrerett. 4. juli 1946: Filippinene blir selvstendig. Det hollandske imperiet 17. august 1945: Indonesia blir selvstendig. Det britiske imperiet 15. august 1947: Mahatma Gandhi oppnår selvstendighet for India ved ikkevold og sivil ulydighet. 14. november 1947: Ceylan (det fremtidige Sri-Lanka) oppnår status som dominion (latin for ‘herredømme’, ‘velde’). 4. januar 1948: Burma blir selvstendig. 31. august 1957: Malaysia blir selvstendig. 6. mars 1957: Gullkysten (det fremtidige Ghana) blir selvstendig. 1. oktober 1960: Nigeria blir selvstendig. 9. oktober 1962: Uganda blir selvstendig. 12. desember 1963: Kenya blir selvstendig. April 1964: Tanzania blir selvstendig. 18. april 1980: Rhodesia, som tar navnet Zimbabwe, blir selvstendig. Det franske imperiet 21. juli 1954: Etter åtte års konflikt i Sørøst-Asia undertegner Pierre Mendès France Genève-forhandlingene. 18.-24. april 1955: Bandung-konferansen. 21. april 1955: Tunisia blir selvstendig. 3. mars 1956: Marokko blir selvstendig. 2. oktober 1958: Guinea blir selvstendig. 1960: 17 afrikanske stater blir selvstendige, deriblant Senegal, Elfenbenskysten, Tchad, Mali, den Sentralafrikanske Republikk, Madagaskar osv. 18. mars 1962: Algerie blir selvstendig. Det belgiske imperiet 30. juni 1960: Kongo-Kinshasa blir selvstendig. 1. juli 1962: Rwanda og Burundi blir selvstendige. Det portugisiske imperiet 10. september 1974: Guinea-Bissau blir selvstendig. 11. november 1975: Angola blir selvstendig. 25. juni 1975: Mosambik blir selvstendig. 5. juli 1975: Kapp-Verde blir selvstendig. 12. juli 1975: Säo-Tomé blir selvstendig. (1954). For mange av oss som flakker verden rundt med en penn i hånden og et utgått eller forfalsket visum i lomma, var Bandung imidlertid, i et par tiår, av stor betydning. På et vis var det selve symbolet for en epoke: Det var avkoloniseringens friske ungdomstid, da de store europeiske imperiene trakk seg tilbake fra sine kolonier, valgte andre løsninger enn full krig; det var tiden verden kunne fødes på ny. Dersom man skulle be meg om å velge en hendelse som i tiden etter 1950 har endret historiens gang merkbart (kandidatene er mange: Stalins bortgang i 1953, som gjorde slutt på kommunismens krigerske fase; Berlinmurens fall i 1989, som markerte slutten på Den kalde krigen; Genève-konferansen i 1954, som endte Frankrikes krigføring i sørøst-Asia; Cubakrisen i 1963, og den påfølgende frykten for atomkrig; den første kinesiske H-bomben i 1967; det amerikanske nederlaget i Vietnam; Ayatolla Khomeinis maktovertakelse i 1979, som markerte begynnelsen på islams krigerske fase…), ville jeg særlig trekke frem disse aprildagene i 1955, da representanter for over halvparten av jordens befolkning møttes i Bandung, en times flytur fra Djakarta. Disse dagene da kolonisystemet ble erklært avskaffet, og alle jordens raser likestilt. Det er vanskelig i dag å fatte hvilket omfang denne konferansen faktisk hadde: Antallet representerte var mange ganger større enn i Versailles i 1919, eller på Jalta i 1945. Bandungkonferansen endret ikke jordens overflate, og gjorde ikke stort for frigjøringen av afrikanerne, men var likevel en slags planetær stenderforsamling, et slags menneskehetens 1789. For Senegals forhenværende president, den avdøde forfatteren og politikeren Léopold Sédar Senghor, var Bandung en kraftig døråpner. Geografen Yves Lacoste siterte Jean Giraudoux’ skuespill Electre, og slo fast at «Bandungs navn er morgengry». Og det var i forbindelse med denne konferansen at økonomen Alfred Sauvy oppfant uttrykket «den tredje verden» (ofte tilskrives dette uttrykket etnologen Georges Balandier, som var Sauvys forlegger: så vidt jeg kan huske hadde han allerede brukt det i samtale med meg). Sauvy brukte uttrykket «den tredje verden» som en analogi til «tredjestanden», med referanse til Den franske revolusjon og Emmanuel Joseph Sièyes’ berømte tekst Hva er tredjestanden?. I denne pamfletten, som ble publisert rett før revolusjonen, i januar 1789, hamret Sièyes fast ubestridelige fakta: «Hva er tredjestanden? Alt. Hva har den så langt vært politisk sett? Ingenting. Hva krever den? Å bli noe.» 1 Den tredje verden var for Sauvy den samlede asiatiske og afrikanske befolkning, som verken tilhørte den europeiske «adelen» eller den amerikanske «geistligheten». En «tredjestand» som utgjorde storparten av planetens menneskelige og materielle ressurser, og søkte anerkjennelse for dette i datidens to «verdener», den kapitalistiske og den kommunistiske. I likhet med forskjellige retninger innen sosialdemokratiet, gjorde den «opplyste liberalismen» i stor grad dette konseptet til sitt eget. Det ble imidlertid sett på som et «gummikonsept», et begrep uten innhold, av flere revolusjonære representanter for en «afro-asiatisme» som ikke så sin plass inneklemt mellom kapitalismen og marxist-leninismen. Var ikke de to proletariatene, arbeidernes og de kolonisertes, ett og det samme? Man må for øvrig ikke forveksle ideen om den tredje verden, slik den oppsto etter Bandung, med den alliansefrie bevegelsen. Bandung var de kolonisertes gjenoppstandelse, drevet frem av menn som Zhou Enlai, statsminister i det kommunistiske Kina. Den alliansefrie bevegelsen kom til verden seks år senere, i september 1961, under en konferanse i Titos Belgrad, og hadde ikke direkte noe med kolonispørsmålet å gjøre: Det var snarere et forsøk på å koordinere handlingene til diverse stater som hadde fått nok av ustanselige tilnærmelser fra så vel Atlanterhavspakten som Sovjetunionen. Bandung-konferansen, hvor flere innbitte vestlige allierte var til stede (singalesere, pakistanere, tyrkere, irakere), markerte slutten på kolonitiden. Belgrad-konferansen forsvarte retten til å forholde seg nøytral, eller alliansefri. 2 Mer enn tusen representanter fra 50 stater og 30 motstandsbevegelser strømmet til konferansen i Bandung INITIATIVET TIL EN asiatisk-afrikansk konferanse ble tatt våren 1954 av de fem landene i «Colombogruppen»: India, Pakistan, Sri-Lanka (som da het Ceylon), Burma og Indonesia. Indonesias president Achmed Sukarno 3 stilte den javanesiske byen Bandung til rådighet for kongressdeltakerne. Initiativets suksess var over all forventning: Mer enn tusen representanter fra 50 stater og 30 motstandsbevegelser (anti-kolonialistiske) strømmet til Bandung. Blant motstandsbevegelsene var Algeries Nasjonal frigjøringsfront (FLN), Tunisias frigjøringsgruppe Destour, og Marokkos Istiqlal (uavhengighet) – de to sistnevnte landene ble ikke selvstendige før i 1956. I Bandung ble alle svært godt mottatt av de indonesiske myndighetene. Mottakelsen og organiseringen fikk ros fra alle hold. Selv de som til å begynne med gjorde narr av denne afroasiatiske «kjempefesten» satte latteren fast i halsen da de leste reportasjen til den klarsynte og moderate Robert Guillain, spesialutsending for Le Monde: «Folk skriver allerede i Europa og Amerika at denne konferansen er et opprør. Et asiatisk og afrikansk opprør mot de hvite. Jeg tror virkelig ikke det er det det dreier seg om. Når man ser nærmere på dette «opprøret», ser man at det ikke er voldelig, at «opprørerne» er langt skikkeligere enn folk flest tror. Betyr det at vi ikke må ta denne konferansen på alvor? Jo da, dette er alvor, men det er ikke tragisk. Denne brune, gule og sorte festen, der hvite ansikt glimrer med sitt fravær, er så absolutt en historisk begivenhet… Men det er altså snarere en fest enn et komplott. Og det må sies til indonesiernes forsvar at det er nettopp slik de ønsket dette møtet skulle bli. Ha i det minste dette i minne (som et utgangspunkt): den afroasiatiske konferansen forsikrer – dens organisatorer forsikrer – at den ikke er en rasesammenkomst, en krigsmaskin mot Vesten, begynnelsen på en antihvit blokk.» 4 Med gripende iver ble det snakket mer om «fellesskap» enn «moderasjon». Disse «jordens dømte», higet de ikke snarere etter et Paradis enn etter revansje? Dette ble hovedtemaet til nærmest samtlige korrespondenter de syv dagene konferansen varte. DETTE MÅ IKKE FORSTÅS DIT HEN at alle deltakerne var tilhengere av en rolig, nøytral innstilling. Jawaharlal Nehru, Indias fremragende statsminister var det ikke. Ei heller den andre dominerende deltakeren, Kinas statsminister: Den kinesiske revolusjon var ennå ikke kulturell, og Kina hadde foreløpig ikke tatt avstand (i det minste ikke offentlig) fra politikken til post-stalinistene i Moskva. Koreakrigen hadde tatt slutt bare to år i forveien, og Kina støttet åpent Nord-Vietnam, representert av Pham Van Dong, mot Washington. Egypts Gamal Abdel Nasser og Hocine Aït Achmed, en av de legendariske lederne av det algeriske opprøret som startet 1. november 1954, sto på samme side. Den andre siden, «pro-amerikanerne», som heller ikke var særlig rolige, var representert av Tyrkia, Irak og Pakistan (som alle var berørt av Bagdadpakten 5 ), samt Sri-Lanka. De advarte de første dagene mot enhver form for marxistisk innflytelse, og en av konferansens få alvorlige episoder ble utløst av et utfall mot Sovjetunionens kolonialisme. I det store og det hele var det imidlertid en harmonisk stemning som rådde grunnen. De store landenes talsmenn nektet (til stor skuffelse for flere nordafrikanere, deriblant tunisieren Salah Ben Youssef) å gjøre konferansen om til en rettssal med Frankrike på tiltalebenken (franskmennene var ikke så godt beskyttet som britene mot aksjoner fra anti-kolonialistene). Nehru ble til å begynne med sett på som konferansens lederskikkelse. Både briter, amerikanere og franskmenn så i ham en garanti for en viss moderasjon, en mann som kunne unngå voldelige avsporinger og tøyle de mest ekstreme anti-kolonialistene. Lederrollen ble imidlertid raskt overtatt av Zhou Enlai, Kinas statsminister, som ble konferansens sentrum og fremste drivkraft. Som ti måneder tidligere i Genève, under forhandlingene for å gjøre slutt på Frankrikes krigføring i Sørøst-Asia, viste Zhou Enlai seg å være en stor, moderat diplomat, en kompromissets virtuos, med smilet i sin makt. Alle som var til stede i Bandung forteller det samme: Maos nærmeste medhjelper gjorde seg raskt gjeldende som spillets herre. Det var han som ga tonen, det var han som la frem ideer. De fleste av disse ideene kunne resymeres i et grunnleggende prinsipp: ingen ideologi kan ligge bak denne mangeartede og flerkulturelle kongressens fremgangsmåte – målet er å gjøre slutt på kolonialismen. Verken nordafrikanernes antikolonialistiske krav eller Egypts, Syrias og Libyas retoriske utfall mot Israel forstyrret konferansens fred og ro. En episode førte imidlertid til allmenn oppstandelse: «pro-amerikanerne» – og da særlig den singalesiske statsministeren John Kowetawala – advarte konferansedeltakerne mot å konsentrere seg utelukkende om gammeldags (les fransk og britisk) kolonialisme; man måtte også mobilisere seg mot den nye typen kolonialisme, den som Sovjetunionen ifølge Kowetawala utøvde i Øst-Europa. Svaret var et nærmest allment ramaskrik. Flere representanter, deriblant tre arabiske talsmenn, konstaterte i harnisk at dette var ren provokasjon. De var ikke kommet til Bandung for å «høre på John Foster Dulles’ propaganda», 6 og i og med at dette var en afroasiatisk konferanse var denne anklagen «fullstendig irrelevant». Kowetawala tok reaksjonene til seg, og det ble ikke mer snakk om sovjetisk kolonialisme. Men den singalesiske statsministeren visste at noen ville takke og belønne ham for dette utfallet. Kinas statsminister Zhou Enlai foreslo, med klar adresse til USA, en fredelig løsning på det taiwanske problemet Zhou Enlai var selvfølgelig blant de som protesterte mot Kowetawalas «tabbe», men i løpet av den påfølgende pausen ble de to mennene observert i dyp samtale. Senere kunne singaleseren tilfreds fortelle at Enlai hadde latt ham forstå at «hans innlegg var interessant». Det kinesiske diplomatiets ankermann nøyde seg imidlertid ikke med å diskret markere sin personlige holdning vis-à-vis Sovjetunionen
festen (Kinas anti-sovjetiske strategi ble offentlig omtrent ti år senere). Han foreslo også, med klar adresse til USA, en fredelig løsning på det taiwanske problemet, et forslag som fikk mye oppmerksomhet, og det på et tidspunkt da luften tilsynelatende hadde gått ut av konferansen (dette forslaget annonserte for øvrig det Enlai senere skulle fremme overfor Henry Kissinger vedrørende Vietnam på begynnelsen av 70-tallet). Enlais forslag ga nytt liv til debatten. Han mente at det taiwanske problemet kunne løses uten vold, først og fremst ved å nøytralisere den sonen der de amerikanske styrkene hadde planlagt å evakuere småøyene Quemoy og Matzu. Så lenge Washington ikke fortsatte sin kategoriske støtte til Chiang Kai-shek, 7 kunne en fredelig løsning være innen rekkevidde. Dette forslaget ga konferansens deltakere en ny giv, og ble senere tatt svært godt imot i London og Paris. Dets tiltenkte mottakere ignorerte det imidlertid fullstendig – USAs utenriksminister John Forster Dulles og hans menn anså det for å være en felle. Det gjorde de kanskje rett i, men ved ikke å se annet enn klør på utstrakte hender, la de amerikanske strategene grunnlaget for en bitter fremtid. Uansett var en ting klart: Om Washington tok til seg Enlais utsagn eller ei, hadde lederen for det kinesiske diplomatiet markert seg som spillets herre. Hans gode vilje, likeså mye som hans offisielle tiltak, hans formelle måtehold, likeså mye som hans håndtering av fredsretorikken, hadde åpnet nye veier for det kinesiske diplomatiet. Han unngikk med stor delikatesse å blande seg for mye inn i debatten om støtte til Nord-Vietnam – som et år etter Genève-konferansen ennå ikke hadde satt i gang gjenerobringen av Sør-Vietnam (Enlai ivret for øvrig ikke etter å se denne gjenerobringen finne sted; han elsket Vietnam så høyt at han foretrakk at landet var delt i to). Når man i dag leser rapportene fra Bandungkonferansen, kan man ikke unngå å legge merke til hvor uklare og tilbakeholdne, for ikke å si innholdsløse, disse utvekslingene er. De som senere leste reportasjene i forbindelse med «den trekontinentale» konferansen : holdt i Havanna i januar 1966, 8 sammenliknet denne konferansen med den i Bandung, og slo fast at tonen blant de tidligere koloniserte og andre undertrykte hadde blitt voldsommere. Historikerne trakk paralleller til forskjellen mellom Den grunnlovgivende forsamlingen i 1791 og Konvensjonen i 1794. ETTERSOM MIN JOBB SOM korrespondent gjorde at jeg måtte bli i Kairo, var jeg ikke til stede i Bandung, og kan dessverre ikke uttrykke meg som øyenvitne. Jeg kan imidlertid vitne om en av konferansens svært interessante ettervirkninger. Henimot 15. april 1955 hadde jeg nemlig sett Gamal Abdel Nasser fly av gårde mot Indonesia. Han hadde få folk med seg, virket svært anspent, og var ganske sikkert bekymret for den anstrengte situasjonen ved grensen mot Israel. Han tenkte nok også på det faktum at han ikke lenger ville kunne kjøpe våpen (en handel som foreløpig var ganske moderat) fra Vesten, men måtte skifte til leverandører fra Østen, noe som kunne medføre represalier fra Washington. Venstresiden i Egypt, som så langt med få unntak hadde vært svært reservert i forhold til Bandung-konferansen, hadde begynt å forme «Bandung-komiteer», særlig på universitetene. Dette medførte imidlertid ikke noen umiddelbar velvilje fra Nassers side: Nærmest samtidig som han reiste til Asia ble flere marxistledere arrestert, som om han ville signalere til Vesten at hans reise til Bandung ikke hadde noen ideologisk betydning. Ti dager senere var Nasser en helt i hjemlandet. Hans rolle i Bandung hadde blitt trukket frem i lyset av så vel egyptisk som internasjonal presse (ikke så mye på grunn av hans innlegg som på grunn av det faktum at han etter Zhou Enlai og Nehru ble presentert som konferansens «tredje store»), og hans hjemkomst var like triumferende som avreisen var diskret. I de dagene da Nassers devise «Gå med hevet hode, ô min bror, ydmykelsenes tid er omme» var å lese på enorme bannere båret av folkemengden, så jeg ofte Kairos gater i fyr og flamme. Disse siste aprildagene i 1955 gikk Egypts hovedstad inn i en langvarig transe som skulle nå toppen 15 år senere, i forbindelse med Nassers begravelse. Denne snuoperasjonen, som var mer lidenskapelig enn ideologisk, fikk sin fulle og hele mening da det ble klart at lederne for det ytterliggående venstre hadde sendt Nasser en gratulasjonsmelding fra fengselet han hadde satt dem i. Ettersom det er ganske usedvanlig at fanger gratulerer sin vokter, ble meldingen offentliggjort av pressen. Det var også på denne tiden at to unge marxistaktivister, Baghat Elnadi og Adel Rifat, møttes i «Bandungkomiteene». Noen år senere ga de to ut La Lutte des classes en Egypte (klassekampen i Egypt), under dekknavnet Mahmoud Hussein, en bok som er blitt standard pensum for alle som interesserer seg for østarabernes sosiale og kulturelle historie. Bandung-konferansen var et «morgengry» for jordens dominerte På tross av vagt ideologisk innhold og svake strategier ble likevel Bandung-konferansen et «morgengry» for jordens dominerte. Det var et historisk øyeblikk, selv om etterdønningene ikke gjorde historie. Denne uken med endeløse diskusjoner og tiltak var snarere preget av deltakernes glød enn av konkrete ideer og prosjekter. Likevel førte den til endringer i det internasjonale styrkeforholdet: Amerikanske tilnærminger ble ettertrykkelig avvist, Moskva ble avskrevet, og det franske kolonisystemet ble grundig kritisert, mens Kina kom tilbake på den internasjonale scene som en uunngåelig stormakt. Tiden etter Bandung ble ikke slik den tredje verdens revolusjonære hadde håpet, men den tredje verden fikk bevist sin eksistens: Den er ikke lenger kun menneskeliv, arbeidskraft og råvarer Vesten skjødesløst kan utnytte. SELVE KONSEPTET «den tredje verden» har juni 2005 – LE MONDE diplomatique 19 uten tvil mistet mye av sin kraft de siste femti årene. Den fremragende journalisten og statsviteren Paul-Marie de La Gorce, som nylig avgikk ved døden, var i fyr og flamme den uken Bandung-konferansen varte. Allerede for 20 år siden ga han en nedslående sammenfatning av konseptets daværende posisjon i verdensbildet: «Mangt et håp er knust, mang en illusjon gått tapt, mang en spådom gjort til skamme av historiens gang. Det som er på moten i dag (som alle motefenomen er imidlertid også dette overdrevet) er desillusjon og skeptisisme: Den tredje verden har etter sigende ikke løst noe problem overhodet, verken sult, underutvikling eller indre uoverensstemmelser; forsøkene på å innføre et sosialistisk eller kapitalistisk system har ført til henholdsvis tropediktaturer og allmenn korrupsjon. Intet internasjonalt «maktsenter» har vokst frem i denne delen av verden. Og det er ganske bemerkelsesverdig at Pascal Brückners Le Sanglot de l’homme blanc (den hvite manns hulk) ble så godt mottatt i Frankrike. Denne boken flommer over av bitterhet og nag, og forfatteren forbinder all vestlig antikolonialisme, alle forsøk på å forstå den tredje verden eller bekjempe underutvikling, med skyldfølelse, selvforakt og masochisme.» 9 Fra Bandung-konferansen til krigen i Irak – via elimineringen av «Che» Guevara og Mehdi Ben Barka, «nasserismens» nederlag, Nord-Vietnams resultatløse seier over USA og grufullhetene i Kambodsja – har «den tredje verden» mistet mye av sin moralske verdi og sine i utgangspunktet rettskafne strategiske mål. Det er et ubestridelig faktum. Sosialismens høyredreining og uoverensstemmelsene mellom Kina og Sovjet må ta på seg mye av skylden. Det samme gjelder den franske neo-kolonialismen i Afrika og dens nedrige knep, for ikke å glemme ayatollaenes fundamentalisme og terrorismen som fulgte, noe som blant annet ødela fullstendig for den algeriske revolusjonen. Og sist men ikke minst disse lokale byråkratiene som ikke gjør mer enn det høyst nødvendige, de lokale elitenes profittjag og systematiske bruk av politistyrker ved det minste problem. Vil Bandung huskes som noe annet enn en fortapt illusjon? Stormen på Bastillen førte i første omgang til Napoleons keiserdømme, kongemaktens retur, til full krig… Og så til slutt, over femti år senere, republikansk styre. Den politikken som i dag føres av George W. Bush og hans tilhengere vil før eller siden føre til et nytt Bandung. Ovesatt av G.U. 1 Stenderforsamlingene, «Les Etats Généraux», i Frankrike før 1789 bestod av tre stander, med like mange representanter hver: Adelen, geistligheten og tredjestanden («folket», representert av borgerklassen, samt frafalne adelige eller geistlige). Ettersom de to første stendene nærmest alltid var enige, og følgelig alltid fikk flertall, var tredjestandens makt faktisk lik null (derav Sièyes’ krav om å doble antall representanter for tredjestanden, og la hver enkelt stemme telle). Overs. anm. 2 I Beograd slo i tillegg et latinamerikansk land seg for første gang sammen med de asiatiske og afrikanske alliansefrie statene: Cuba (to år etter revolusjonen i januar 1959). 3 Se Sukarno: «Les objectifs de la conférence de Bandoeng» (Bandoeng-konferansens mål), åpningstale, Le Monde diplomatique, mai 1955 (Bandoeng er den gamle skrivemåten for Bandung – overs. anm.). 4 Le Monde, 27. april 1955. 5 Bagdadpakten, som ble undertegnet den 24. februar 1955, var en traktat om gjensidig forsvar mellom Irak, Tyrkia, Storbritannia, Pakistan og Iran, alt under USAs høye beskyttelse. Den hadde som mål å tøyle nasjonalistbevegelser og sovjetisk innflytelse i Midt- Østen. Det var derfor ganske naturlig at Irak, Tyrkia og Pakistan talte USAs sak. 6 John Foster Dulles var USAs utenriksminister i 1955. Han snakket for øvrig allerede da om «kampen mellom det gode og det onde». 7 Chiang Kai-shek (1887-1975) var general og president av Republikken Kina. Han seiret over japanerne, men måtte se seg slått av Mao Zedongs kommunister i 1949. Han tok da med seg hæren sin, og flyktet til Taiwan (Formosa), som var under amerikansk beskyttelse. 8 Det var i forbindelse med denne konferansen at Organisasjonen for solidaritet mellom de afrikanske, asiatiske og latinamerikanske folk (OSPAAAL) og Den latinamerikanske organisasjon for solidaritet (OLAS) ble til. 9 «Le recul des grandes aspirations révolutionnaires» (den store revolusjonære higens tilbakegang), Le Monde diplomatique, mai 1984.
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5 and 6: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 7 and 8: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 9 and 10: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 11 and 12: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 13 and 14: god grunn først og fremst på det
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?