diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

6 LE MONDE diplomatique – juni 2005 DET EUROPEISKE GRUNNLOVSPROSJEKTETS «VERDIER» Det klinger falskt RANSK NEI: Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette felleskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre? BERNARD STIEGLER Filosof og forfatter. Har blant annet skrevet Mécréance et discrédit Vantro og mistillit) og De la misère symbolique (Om den symbolske lendighet), Galilée, Paris, utkommet i 2004 og 2005. Denne artikkelen ygger på ideene i boken Constituer l’Europe (Å konstituere Europa), om kommer ut i september 2005. Verden har store forventninger til Europa. Flere nye bøker gir i alle fall inntrykk av det, deriblant Jeremy Rifkins The European Dream. 1 Appellene om «et annet Europa», som fremmes av den sosiale bevegelsen på det gamle kontinentet, ser ut til å bekrefte disse forventningene. Europa kan ikke konstituere seg uten å gi seg selv muligheten til å innfri disse forventningene. Men hva er det egentlig som forventes? Verden nøyer seg ikke med gode intensjoner. Den forventer at Europa finner opp cobra fra henie onstad samlingen 10.03.05 - 18.09.05 åpningstider man 11-16 tirs-tors 11-19 fre-søn 11-18 Infotlf. 67 80 49 00 www.hok.no Transavantgarden/se midtsiden. © SANDRO CHIA OG ENZO CUCCHI Poet, 1995 en ny industrimodell som kan sette en stopper for en gjennomgripende av-individuering, en prosess som er i ferd med å undergrave de vestlige samfunnene. Individuering er den differensieringsprosessen som går ut på å utvikle individuell personlighet – altså å forme det psykologiske individet til å skille seg fra helheten. Filosofen Gilbert Simondon bruker betegnelsen psykososial individuering om dette fenomenet når det dreier seg om utviklingen av et «kollektivt individ», for eksempel en nasjon. Den europeiske konstruksjonen dreier seg i dette perspektivet om å skape en ny prosess for psykisk og kollektiv individuering av innbyggerne på kontinentet, der man får de eksisterende individueringsprosessene – de europeiske nasjonene – til å smelte sammen. Men den industrielle psykiske og kollektive individueringen som har sine røtter i den moderne kapitalismen, befinner seg i dyp krise. Den lider av en alvorlig og farlig sykdom, nemlig av-sublimering. Det vil si at produsentenes og forbrukernes begjærsmessige eller libidinale energi fanges inn og utnyttes grenseløst på alle områder. Og når den libidinale energien til grupper og individer på hegemonisk vis avledes til forbruksvarer, blir alt annet som har vært gjenstand for libido – og da spesielt det som gjorde det mulig å etablere en sivilisasjon – avskrevet og alvorlig truet. Dette gjelder familien, utdanning – og dermed skolevesenet og kunnskapen som helhet – men også politikk, juss, og alle kultur, frukter av det som tyskerne kalte Bildung. Den kapitalistiske og industrielle individueringsprosessen har kommet i konflikt med seg selv og tenderer til selvdestruksjon gjennom en reduksjon av den libidinale energien, noe som fører til tap av individuering. Individene fratas muligheten til å eksistere, og dette vil før eller siden være dødbringende for det kommersielle samfunnet som helhet fordi libido og overskridelse (sublimering) er grunnleggende både for markedet og produksjonen. 2
HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, og eksistere, bør man derfor først og fremst kjempe mot gjennomgripende av-individuering. Med andre ord forventer hele verden og også europeerne selv at Europa gjenoppfinner ideen om en industriell sivilisasjon, og stadfester at det ikke er industri som uunngåelig fører til regresjon. Den europeiske union har imidlertid de siste årene systematisk gitt forrang til en gammeldags industrimodell, og latt den få komme ubegrenset til uttrykk. Og den har gjort markedsforvandlingen av alle former for sosial praksis – som dermed reduseres til simpel forbrukeratferd – til sin eneste målsetning. Resultatet er at europeerne i stadig større grad opplever konstruksjonen av Europa som en destruksjon av Europa. Denne følelsen av at Europa er truet, blir forsterket av at den enerådende målsetningen om spredning av markedstenkningen til alle deler av tilværelsen. Og stadig mer eksplisitt knyttet til en ideologi der det er et absolutt prinsipp at de europeiske nasjonene skal konkurrere med hverandre. Dette skjer uten at det løftes frem noen sterk, felles horisont som hever seg over mulige interessekonflikter. Europeerne vet imidlertid hva konkurranse mellom nasjonene har ført med seg opp igjennom historien: to verdenskriger på 1900-tallet, i tillegg til krigene i de foregående århundrene. Følelsen av at Europa er truet blir desto mer nærværende fordi av-sublimering – en konsekvens av ubegrenset konsumerisme som eneste målsetning – styrker dødsdriften. 3 Konkurranse er åpenbart en grunnleggende dynamisk faktor i alle psykososiale individueringsprosesser. Kritikken av planøkonomi baserer seg helt rettmessig på at de kommunistiske landene var preget av lavt ytelsesnivå og manglende motivasjon. Dette brukes til å vise at konkurranse mellom individuelle interesser er en forutsetning for en livskraftig økonomi. Men den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer også – og det i massiv grad – demotivering og «pessimisme». Innbyggerne i Europa frykter altså mer og mer en destruksjon av Europa. Det gjør de fordi de med rette stiller seg skeptisk til den feilaktige og farlige tanken om at man kan konstituere Europa gjennom å tvinge landene til å konkurrere med hverandre. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre? Det konkurransebegrepet som her settes ut i livet fremstår som en skjebnesvanger forenkling av stridsbegrepet slik grekerne oppfattet det – det de kalte eris. Det at strid er grunnleggende for den interne dynamikken i ethvert økonomisk og politisk fellesskap, er ikke bare forståelig, men også uunngåelig. Denne «striden» bør imidlertid heve de som deltar i dynamikken, over særegenhetene og dermed fungere som en grunnleggende drivkraft for inkludering og integrasjon. STRID KAN IKKE være det fremste prinsippet, og enda mindre det eneste, for et nytt politisk og økonomisk fellesskap. Forholdet mellom medlemslandene i et politisk fellesskap kan ikke reduseres til økonomisk utveksling og konkurranse. Da heller en felles interesse som overskrider særinteressene ved at man skiller mellom en politisk union og rent økonomiske sammenslutninger – som for eksempel Hansaforbundet eller Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) og andre frihandelsområder. Det dreier seg altså om å bringe frem en europeisk idé på tvers av innbyggerne i de nasjonene som utgjør Europa, det vil si å stadfeste en europeisk måte å leve på. Dette europeiske levesettet bør gi uttrykk for en europeisk ånd, som er historisk etablert gjennom ideen om fornuften – en særegen europeisk arv, men langt i fra et rent formelt begrep. Fornuften bør, i tråd med Freud, forstås som begjær uttrykt gjennom motivasjon. Begjæret er imidlertid selv en iboende drivkraft for sublimering. Det som hos den greske dikteren Hesiod gjorde eris, striden, til selve drivkraften i polis – noe som gjorde så sterkt inntrykk på den unge Nietzsche – er at eris forstås som det som hever noe til å bli best: på gresk aristo. Bonden i Hesiods læredikt Verk og dager konkurrerer utvilsomt med en annen bonde, men det er for selv å bli bedre. Dette «bedre», som i Hellas bærer gudenavn, viser til det de greske oppdagerne av rettstenkning kalte dike og aidos – rettferdighet og skam – som ikke bare er «verdier», men grunnleggende prinsipper. Aidos, som også blir oversatt til «anstendighet» eller «ære», skal ligge til grunn for eris. Hvis det ikke er tilfellet, er eris ikke lenger «den gode eris», som Hesiod sier. Striden blir da en selvdestruktiv kraft, den lar dødsinstinktet komme frem – og det er dette som fører til krig. Fornuften bør, i tråd med Freud, forstås som begjær uttrykt gjennom motivasjon Men den ubegrensede konkurransen, som altså ikke begrenses av prinsipper som forener, er det som skaper en skamløs verden. Det er det som i effektivitetens navn hele tiden senker en ned til et lavere nivå. Det er det som «utjevner nedenfra» – og det kan dreie seg både om tv-programmer 4 og sosial lovgivning. EUROPA HAR ULYKKELIGVIS vært et krigenes kontinent, og en politisk konstituering av Europa er nødvendig først og fremst for å hindre at det skjer igjen. Men europeerne frykter at en konstitusjon som bygger på ubegrenset konkurranse, tvert imot vil føre landene inn i nye konflikter. De tror ikke at «verdiene» som det europeiske grunnlovsprosjektet postulerer gjør at en politisk union kan stå imot den atskillelsen som alltid ligger latent i strid og konkurranse. Slike verdier opprettholde ikke en varig motivasjon. Det er derfor retorikken rundt verdier, som er tema for artikkel to i grunnlovstraktaten, klinger falskt i europeernes ører: De tror ikke på den, fordi de ikke kan se at den uttrykker noen som helst motivasjon. Oversatt av G.E. 1 Full tittel: The European Dream: How Europe’s Vision of the Future Is Quietly Eclipsing the American Dream, Tarcher, New York, 2004. 2 Se Bernard Stiegler, «Vårt subtile kontrollsamfunn – hvordan kulturindustrien ødelegger individet», norske Le Monde diplomatique, august 2004. 3 Richard Durne, som drepte åtte medlemmer i kommunestyret i Nanterre i Frankrike, uttalte at han «forvolder skade, for i alle fall en gang i livet føle at jeg eksisterer», Le Monde, 10. april 2002. 4 Som Patrick Le Lay, direktøren for den private franske tv-kanalen TF1, har uttalt: «… for at et reklamebudskap skal oppfattes, må tv-seerens hjerne være tilgjengelig. Våre programmer har som oppgave å gjøre den tilgjengelig: det vil si å underholde den, få den til å slappe av for å forberede den mellom to beskjeder. Det vi selger til Coca-Cola er den tiden menneskets hjerne er tilgjengelig.» AFP, 9. juli 2004. Utdrag fra Le Lays bok Les Dirigeants face au changement. Abonner på LE MONDE’s månedsavis Du får da LE MONDE diplomatique rett i postkassen, sparer 2 av 12 utgaver årlig, og har tilgang til vårt elektroniske nettarkiv. – for 380 kroner (NOK) Vil du intervjue favorittartisten din, eller ordføreren? Går du med en programleder i magen? Studentradioen i Bergen arrangerer kurs i radioproduksjon for ungdom, 13 til 16 år. På kurset jobber du som journalist eller tekniker. Det vil bli undervist i journalistikk, teknikk og allmenn mediekunnskap. Kurset varer i en uke og blir avsluttet med en timelang direktesendt radiosending. Kursavgift: 400,- Påmelding: ansvarlig.redaktor@studentradioen.uib.no Tlf: 55 54 51 47 / 476 50 132 juni 2005 – LE MONDE diplomatique 7 Bøker At a Distance. Precursors to Art and Activism on the Internet. Annemarie Chandler og Norie Neumark (red.), MIT Press 2005, s. 486 Endelig. Litteraturen om den aktivistisk eller interventionistisk orienterede retning inden for netkunsten har længe savnet et værk, der kunne give feltet et omfattende historisk perspektiv. Det er nu udkommet i form af antologien At a Distance. Precursors to Art and Activism on the Internet og heldigvis er det både ambitiøst og vellykket. Antologiens to redaktører har samlet tyve fyldige tekster, alle nye, og således undgået genoptryk af allerede velkendte tekster (hvilket ellers er en kedelig tendens inden for feltet). Desuden har de inkluderet en lang række forfattere, som ikke er blandt the usual suspects, hvilket giver antologien en friskhed. Antologien ligger sig ikke fast på et på forhånd fikseret perspektiv, men udfolder feltet som særdeles mangfoldigt og kompleks og ikke mindst med en balanceret blanding af værkanalyser, historiske referencer og teoretiske overvejelser. Den er inddelt i tre afsnit: Først generelle kritiske tekster, dernæst – antologiens længste afsnit – revurderer ti kunstnere deres egne projekter og endelig gennemgås en række konkrete netværksprojekter. Redaktørernes forsøg på at introducere et begreb om «art at a distance» – i opposition til Michael Frieds forestilling om «presentness» – som fællesbetegnelse for det postmoderne felt antologien afdækker virker måske noget søgt, men antologiens tekster kan også sagtens tale for sig selv. Og sammen. Dynamikken mellem dem er god og giver indtryk af et felt i transformation og ikke mindst i tæt samspil med afgørende kunsthistoriske strømninger, fra fluxus og konceptuel kunst til aktionisme og performance. Nu kan man bare håbe på, at At a Distance bliver fulgt op af en antologi, som forbinder denne del af netkunsten til nutidige kunstprojekter. Jacob Lillemose Network Culture. Politics for the Information Age. Tiziana Terranova, Pluto Press, 2004, s. 184. Hvis vi for alvor skal forstå de radikale og omfattende sociale, kulturelle og økonomiske effekter af og muligheder i netværkssamfundets opståen, kræver det, at vi i stedet for at lovprise det som entydigt positivt, køligt, kritisk og nuanceret analyserer dets iboende problematiske aspekter. Det faglitterære udbud inden for felt har imidlertid længe været domineret af en noget ensformig tendens til at gøre det førstenævnte, men heldigvis er der de seneste år udkommet en række bøger som yder denne tendens seriøst modspil. En af de nyeste og mest anbefalelsesværdige er Tiziana Terranovas Network Culture. Og det er den ikke mindst, fordi den ikke er styret af en forkromet pointe, definitiv stillingstagen eller teoretisk konsensus, men udfolder sig som en grundig, klarsynet, kompleks og aldeles perspektivrig beskrivelse af de informationspolitiske mekanismer i netværkssamfundet. Ifølge Terranova medfører netværkssamfundet nye former for kommerciel udnyttelse og politisk kontrol, lige så vel som det rummer et nye muligheder for et nyt globalt kollektivs frihedskamp. Faktisk danner de to modsatrettede tendenser i et tæt og uløseligt dialektisk samspil netværkssamfundets paradoksale fundament. Enhver form for emanciperende kulturel produktion må derfor konstant forholde sig til dette ellers mister den den dynamik og åbenhed, som netop er dens force. Når Terranova trænger igennem og udmærker sig med denne for så vidt udbredte anskuelse, er det, fordi hun gennem komplicerede videnskabelige og abstrakte filosofiske diskussioner af begreber om information, kommunikation, immaterielt arbejde og biokontrol formår at så lægge så højt og relevant teoretisk niveau. Vel at mærke uden at hun mister fornemmelse for teoriens resonans i og feedback fra konkrete forhold. Network Culture er en genåbning af et felt, som for længe har været centeret om den samme håndfuld sandheder. Den fordrer, at vi i det hele taget slipper forestillinger om sandheder i netværkssamfundet og omfavner dets paradokser. Og som sådan fungerer den som en udfordrende invitation til at engagere sig aktivt i netværkssamfundet, være med til at tilbageerobre dets virtuelle potentiale, og ikke bare jublende acceptere det som det er. Jacob Lillemose
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 9 and 10: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 11 and 12: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 13 and 14: god grunn først og fremst på det
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19 and 20: festen
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?