diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

2 LE MONDE diplomatique – juni 2005
...Fortsetter fra forrige side:
tidens virkelige problemer.»
Inntektene fra slike og andre bøker holdt
Sartre med så god inntekt livet ut at han
kunne spise på restaurant daglig. Han var
også svært spandabel med sin omgangskrets,
hvor enkelte også ble underholdt av ham.
«
Det finnes ikke annet håp
enn i handlingen»
Jean-Paul Sartre
MEN DET VAR LENGE SIDEN Sartre satt pengelens
med frakken på og leste og skrev – på
våte og kalde vinterdager – tett opptil lokalkafeens
kakkelovn. Det ryktes at da han strenet
hjemover på kvelden hadde frakken stivnet
da den tørket, slik at den sto ut i buksebaken.
I denne perioden, da han var i begynnelsen
av tjueårsalderen, traff han Simone de
Beauvoir. Hun skriver at de var «av samme slaget,
og det som var mellom oss, ville leve like
lenge som vi selv – men det kunne likevel ikke
gi noen erstatning for den flyktige rikdommen
ved møtet med andre vesener. Hvorfor
skulle vi frivillig gi avkall på hele den skalaen
av overraskelser, skuffelser, lengsler og gleder
som ble bydd oss?» 1 Og for Sartre var nemlig
«familien» en føydalkode, det å gifte seg og
stifte familie kunne derfor være umoralsk, en
feighet og flukt fra friheten, fordi man ikke
utholder frihetens bakside – ensomheten. 2 De
Beauvoir forteller at da de møtte hverandre
foreslo Sartre åremålskontrakter, først en toårspakt
som skulle følges av at de dro hver sin vei
utenlands de neste 2-3 årene. Det ble ikke noe
av. Hun ville på sin side heller ikke at forholdet
skulle «få utarte seg til tvang eller vane. For
enhver pris måtte det bevares mot den fordervelsen.»
3 På den annen side fridde Sartre til de
Beauvoir de gangene hun var ulykkelig, men
hun var en uforsonlig motstander av institusjonen
ekteskap. Hun ønsket seg ikke barn og
undertrykkende barnestell, og hun mislikte
tanken på å være mor og synet av pattende
spedbarn. Det er mindre kjent at hun var bifil
– ifølge dagbøkene hadde hun allerede forhold
til kvinnelige studenter i 1930-årene. Og de
Beauvoir levde som eldre mer og mer lesbisk.
De levde begge ut en slags polygam tilværelse.
Deres seksuelle relasjon hadde dødd ut i løpet
av noen år, men de Beauvoir var fortsatt søster,
kamerat og mor.
LA OSS BEVEGE OSS FRA liv til tenkning for
hundreårsjubilanten.
Det er to tendenser som trer frem fra
Sartres filosofiske forfatterskap: eksistensialismen
og senere marxistisk situasjonsfilosofi.
Jeg gjenforteller her noen trekk fra to måter
på å gripe virkeligheten på - så du selv som
leser kan avgjøre hvilken du selv kjenner deg
igjen i.
Sartres første hovedverk Væren og Intet
(L’être et le néant, 1943) er en spesiell form for
eksistensiell situasjonisme, som gjorde Sartre
til en ledende eksistensfilosof. Etter andre
verdenskrig stimlet folk til miljøet rundt Café
de Flores ved Saint-Germain – den bohemske
livsstilen var velkommen. Eksistensialismen
ble også populær som alternativ til katolisismens
dogmatisme, i sin betoning av individuell
frihet, fri seksualitet og konsekvent
ateisme.
Går man imidlertid grundigere til verks
med Væren og Intet, består menneskets eksistens
for Sartre i å stå overfor situasjoner vi
ikke selv har skapt, men må ta innover oss,
og svare på, ta ansvar for. Friheten er altså
situert. Å ta ansvar betyr å skape prosjekter i
situasjonene, og i omgangen med verden som
oppstår dannes livets mening. For mennesket
har ingen grunn i seg selv, livet er grunnløst
– i likhet med Heideggers poeng om at det
ikke engang finnes en meningens avgrunn,
men bare u-grunn. Å innse grunnløsheten
gir redsel – angst for intet (som for døden), til
forskjell fra frykt som alltid har et noe (hunden
som glefser). Angsten gir derfor en hang
til å skjule dette vilkårlige eksistensvilkåret,
hva Sartre kaller friheten, for seg selv. «Vond
tro» er de forskjellige måtene man skjuler sin
frihet på. Sartres eksistensielle moral dreier
seg derfor om å bli «gjennomsiktig» for seg
selv, å kunne utholde den grunnløse friheten
og stadfeste den. Å ta dette ansvaret er å leve
autentisk.
«
Vond tro» er de
forskjellige måtene man
skjuler sin frihet på
Dessuten påpeker Sartre at man skal
bekrefte andres eksistensielle frihet – holde
oppmerksomheten på denne absurde eller
grunnløse innsikten. For når mennesker i
omgivelsene ikke forstår at de spiller «roller»,
blir disse andre et «helvete». Man skal,
som Kierkegaard en gang skrev, ikke knytte
livremmen (rollen) fast med en hardknute.
Sartre anbefaler overfor de andre å bekrefte
frihetens grunnløshet med henstillinger,
hjelp og kjærlighet. Et ensomt forhold til
intet, men som samtidig kan motivere livets
intensitet.
På 60-tallet kalte en dansk psykiatrisk
overlege denne livsholdningen for typisk
nevrotisk – en masochistisk holdning overfor
absurde, uløselige problem, der man godtar
og overbeviser seg selv om at man har valgt
lidelsen. Psykiatrisk behandling skulle heller
kunne få angsten til å forsvinne, og bekrefte
«at disse særegne følelser er symptomer på et
sykt sjelsliv, og at det ikke er ’den normale’
som er utsatt for det store bedraget, som
Sartre påstår.» 4
Men hvor bringer innsikten om friheten
og grunnløsheten oss? Sartre valgte selv
en estetisk livsholdning med litteraturen.
Kanskje nettopp som Nietzsche påpekte et
halvt århundre tidligere – at tilværelsen er
estetisk begrunnet.
Slik kan man forstå eksistensialisten
Sartre som i Paris hyller leken fremfor gravalvoret.
Leken var for ham en viktig, autentisk
og etisk høyverdig væremåte – fordi den
åpenbarer den absolutte friheten som vårt
grunnvilkår. Leken retter seg mot verdens
«arrangerte» sammensetning og det høytidelige
– man glemmer lekent seg selv.
Sartre beskrev faktisk alvorstunge, seriøse
væremåter som lekens umoralske motsetning.
Han omtalte eksempelvis marxistene:
«De revolusjonære er nemlig alvorlige (…)
Det sier seg selv at alvorsmennesket innerst
inne skjuler bevisstheten om sin frihet.
Alvorsmennesket er i vond tro (…) Marx fremsatte
alvorets første dogme når han hevdet
objektets forrang fremfor subjektet.» 5
Personen som ser seg nedtynget av all
verdens plikter – den høytidelige humanisten
eller aktivisten uten humor – er derfor i
værensglemsel. Konstant preget av et alvor
som krever utdannelse, kunnskap og informasjon
om all verdens nyheter og verdisyn.
Det seriøse forholdet til alt og alle skjuler
friheten, fremfor å avdekke situasjoner gjennom
frihetens mulige og valgte prosjekter.
MEN ER DET IKKE en grense for leken, friheten
og mulighetene? Sartre påsto til og med
at å bli utskrevet som soldat var et valg man
gjorde i frihet: Man kunne velge selvmordet
i stedet…
En slik ensom bevissthet er typisk for et
individualistisk samfunnssjikt hvor den situerte
friheten alltid er friheten til en enkelt,
selvstendig bevissthet. Ifølge sosiologen Dag
Østerberg er dette «en fornyelse av Descartes’
lære om ego cogito for så vidt som den tar
utgangspunkt i bevissthetens umiddelbare
visshet om seg selv, ’for-seg’». 6
Den parisiske øvre middelklasse deler ikke
nødvendigvis samme situasjon som bonden
på marken, soldaten, eller arbeiderklassens
undertrykte proletar – der den lekende situasjonsetikk
ikke er deres hverdagskost.
Ifølge Sartre var det først med krigens erfaringer
– som soldat, krigsfange og motstandsmann
– at han tok marxismen innover seg og
formulerte en praktisk situasjonsfilosofi. Han
innså den begrensede gyldigheten av lekens
etikk – og innrømmet at han tidligere hadde
undervurdert den såkalte faktisiteten, situasjonens
lodd.
Sammen med Maurice Merleau-Ponty
skapte så Sartre tidsskriftet Les Temps
Modernes i 1945, som ble hans primære politiske
talerør. Tidsskriftets formål var å utstyre
den intellektuelle med en politisk stemme,
uavhengig av både det franske kommunistpartiet
og det proamerikanske sosialdemokratiet.
De ville gjøre opp med fortiden, skape
en mer autentisk fremtid og gi den litterære
forfatter en samfunnsrettet funksjon. 7
Sartre støttet samtidig kommunistpartiet
og ble deres «opplyste kamerat». Men der var
det liten plass for kritikk eller selvkritikk, og
han meldte seg faktisk aldri inn. For i partiet
var kritikere «syndere» som øyeblikkelig ble
ekskludert som fiender av arbeiderklassen.
Først med Stalins død i 1953 begynte en liberalisering
og avstalinisering av det Sovjetiske
samfunnet (se artikkel side 26-27). I Frankrike
var det spesielt tidsskriftet Arguments (1956-
62) som løsnet kommunistpartiets grep om
marxismen og lanserte avstalinisering som
intellektuelt prosjekt.
DET VAR I SARTRES ANNET HOVEDVERK,
Kritikk av den dialektiske fornuft (1960), han
utviklet en praktisk marxistisk situasjonisme.
Sartre brøt ikke direkte med eksistensialismen
slik mange har trodd, men videreførte
den. Som Fredric Jameson påpeker 8 finner
vi her begrepene «prosjekt» videreført med
«praksis», «inautentisitet» med «serialitet»,
og «faktisitet» med «knapphet» – ført inn i en
verden av vold og konkurranse. Det er de konkrete
og materielle relasjonene som skaper
verden og historien. Jameson omtaler boken
som en «historisk utarbeidet kommentar, i
ånden til Machiavelli og Gramsci, på de to
store hendelsene, den franske og sovjetiske
revolusjon.»
Sartre innså den
begrensede gyldigheten av
lekens etikk
Utgangspunktet er nå, til forskjell fra det
eksistensialistisk dansende Paris, at verden
opprinnelig preges av en tilstand av knapphet
eller nød. Først og fremst gjelder det å
overkomme sult og tørst - noe en femtedel
av jordens befolkning fremdeles ikke klarer.
Menneskene opplever hverandre som truende.
Både materiell knapphet og tilværelsens
intethet overskrides derfor av menneskene
gjennom behov, begjær, prosjekter, verk og
praktiske situasjoner. Mennesket omarbeider
sin meningsløse opprinnelse om til et prosjekt
eller praksis som får mening.
Sartre betegner ikke mennesket som ondt
i metafysisk forstand, men vold og aggressivitet
kan forklares av verdens situasjonsbetingede
knapphet. Dette gjelder alt fra en
primitiv stammes møte med en annen som
har verktøy og våpen, frem til alle moderne
former for kolonisering.
Knappheten skaper ut fra dette to former
for kollektiver – det serielle og gruppens. I
serien sitter vi alene sammen foran tv-skjermen,
i symfonisalen, ved radioen, bak bilrattet,
står i busskøen, eller går som anonyme