diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

10 LE MONDE diplomatique – juni 2005 LIBANON: FNs sikkerhetsråd edtok å beordre uttrekning av syriske tropper fra Libanon – siden har det skjedd en rekke angrep på syriske arbeidere i Libanon. Landet har et politisk system basert på religiøs tilhørighet, klansinndeling og korrupsjon. I dette systemet går makten i arv fra far til sønn, og klanstilhørighet teller mer enn politiske bånd. Det finnes 17 anerkjente trosretinger. De fleste organiserer eg på basis av religiøs tilhørighet. Landet foretrekker å glemme sin fortid – forsøket på å utarbeide en felles lærebok i historie ble nylig gitt opp. Alain Gresh rapporterer her fra Libanon. ALAIN GRESH Sjefredaktør, Le Monde diplomatique Frankrike. Støtteerklæringene strømmer inn, fra Saida i sør, Bekaa-dalen i vest, Tripoli i nord og ulike deler av Beirut – samt fra alle veldedige og sosiale organisasjoner, Den sunnimuslimske liga og journalister. Alle hyller hemningsløst den nyvalgte og hans ønske om å videreføre sin fars arbeid. Dette er mannen som kan lede Libanon til en bedre fremtid. I reneste sovjetstil kverner tvskjermen ut lovprisninger, mens kommentatoren gleder seg over den massive oppslutningen om «familien»s avgjørelse om gi seg selv en ny leder. En gruppe parlamentarikere, flankert av flere tidligere ministere, sverger troskap til det nye overhodet. I dagene som følger får han audiens hos Jacques Chirac i mer enn en time, og ønskes deretter velkommen på George W. Bushs ranch, sammen med den saudiarabiske kronprinsen Abdullah. HVEM ER SÅ denne høyvelbårne frelseren? En nesten helt ukjent mann med en kortfattet biografi, presentert av den franskspråklige avisen L’Orient-Le Jour som «spesialisert innen telekommunikasjon». Vi snakker om 35 år gamle Saad Hariri, sønn av den drepte tidligere stats- I LIBANON ER AVGRUNNEN MELLOM SUNNI- Etter «sedertrer Brød formet som ordet Allah, henger over Libanons tidligere drepte statsminister Rafik Hariri i midten, de to andre av hans sønn Saad. © Scanpix ministeren Rafik Hariri, som nylig ble utpekt som sin fars etterfølger. Han er utdannet ved Georgetownunversitetet i Washington, og har vært generaldirektør i Saudi Oger, et selskap med omsetning på to milliarder dollar og 35 000 ansatte. Han er sunnimuslim og har nære bånd til den saudiarabiske kongefamilien, spesielt prins Abdul Aziz Bin Fahd, kongens innflytelsesrike yngstesønn. Hvilke politiske kvalifikasjoner har Saad Hariri? Ingen ser ut til å være opptatt av det. Det er ikke et parti eller en organisasjon som har utnevnt ham til leder. Det er «familien» – et begrep som ikke blir oppfattet som noe negativt – som gjennom en offisiell meddelelse opplyste folket om sin avgjørelse. Den er todelt: For det første skal Hariris enke, Nazek Hariri, overta «overoppsynet med og ledelsen av alle velgjørenhetsorganisasjoner som Libanons martyr var beskytter for». For det andre skal sønnen Saad overta «det historiske ansvaret for og ledelsen av alle nasjonale og politiske saker, for å videreføre den nasjonale gjenoppbyggingen på alle plan.» I en tid da man proklamerer at et «nytt og demokratisk Libanon» er født, er det ingen som uttrykker den minste forbauselse over denne føydalistiske arvefølgen. Ei heller er det noen som spør hvorfor søsteren til den avdøde, Bahia Hariri, blir forbigått – selv om hun er en parlamentariker som har spilt en sentral rolle i demonstrasjonene etter drapet på broren. Saad Hariri har forsikret journalistene som lovpriser ham om at «ingenting vil forandre seg. Jeg kommer til å føre videre alt min far gjorde, og vi vil fortsette hans arbeid når det gjelder informasjonsvirksomhet og sosiale organisasjoner.» 1 Denne bemerkningen har fått flere til å trekke på smilebåndet, i og med at alle de viktigste mediene og de fleste innflytelsesrike journalister fikk sjenerøse pengebidrag fra Rafik Hariri. Et merkverdig paradoks: I et land der nesten 200 000 syriske soldater var utstasjonert, disponerte mediene en frihet som er ukjent i resten av den arabiske verden – ikke minst de landene som nå gjør seg til «faddere» for den demokratiske over- gangen i Libanon, nemlig Egypt og Saudi-Arabia. Men det fantes noen strengt forbudte temaer for media: rollen til syriske og libanesiske sikkerhetstjenester, Rafik Hariris virke og formue, samt hans ansvar for de sosiale og økonomiske problemene i landet, fremfor alt Libanons bunnløse gjeld. Bare det første av disse tabuene er foreløpig opphevet. Alle proklamerer høyt og tydelig at Libanon nå en gang for alle har overkommet sine interne splittelser. I løpet av noen måneder gikk begivenhetenes gang så fort at man fortsatt ikke helt har forstått hva som skjedde. Ballen begynte å rulle i slutten av august 2004, da Syrias president Bashar El-Assad besluttet å forlenge mandatet til sin fremste allierte i Libanon, president Emile Lahoud. Diktatet fra den syriske presidenten overrasket til og med Damaskus’ nærmeste allierte, som ikke ble informert før i siste øyeblikk. I 1995 forlenget en lignende prosedyre regjeringsperioden til Libanons president Elias Hrawi med tre år uten at det skapte sterke reaksjoner, verken nasjonalt eller internasjonalt. Men den regionale og internasjonale situasjonen har endret seg, og Frankrike og USA bestemte seg for å sette foten ned. Allerede 2. september vedtok FNs sikkerhetsråd med det påkrevde flertallet (9 av 15 stemmer) resolusjon 1559, som beordrer uttrekning av syriske tropper fra Libanon og avvæpning av militsene i landet (underforstått Hizbollah og væpnede palestinske grupper). Sedertrerevolusjonen ble kraftig promotert i media, som dekningen av oransjerevolusjonen i Ukraina og roserevolusjonen i Georgia RAFIK HARIRI VALGTE Å GÅ av i protest mot politikken fra Damaskus. Drapet på ham 14. februar i år, som de fleste medier umiddelbart tilskrev den syriske sikkerhetstjenesten, ga startskuddet til en folkelig mobilisering rundt tre krav: al-Haqiqa, det vil si sannheten (om drapet), at sjefene for den libanesiske sikkerhetstjenesten går av, og at syriske styrker trekkes ut. Mobiliseringen kulminerte med en enorm demonstrasjon i Beirut 14. mars, der flere hundre tusen libanesere gikk ut i gatene. Var gjenforeningen av folkegruppene i landet – maronitter og sunnier, sjiaer og drusere – endelig i gang? Dette bildet av «sedertrerevolusjonen» ble kraftig promotert i nasjonale og internasjonale medier, og hadde flere fellestrekk med dekningen av «oransjerevolusjonen» i Ukraina og «roserevolusjonen» i Georgia. Men som alltid var fremstillingen preget av at man så bort fra landets spesielle historie eller tolket den på en svært forenklet måte: som kampen mellom det onde og det gode, mellom demokrati og totalitarisme. Det er ingen tvil om at et flertall av befolkningen i Libanon hadde fått nok av de syriske styrkenes tilstedeværelse og den hyppige innblandingen fra Damaskus. De syriske makthavernes feilgrep, som president Bashar El-Assad innrømmet i sin tale 5. mars – der han annonserte at styrkene ville trekke seg ut, i tillegg til den syriske sikkerhetstjenestens dominans i Libanon, forsterket ubehaget og misnøyen. Dette til tross for rollen Syria spilte i å få slutt på borgerkrigen i landet og Syrias støtte til motstanden mot Israels okkupasjon av Sør-Libanon. Men legg merke til følgende kjensgjerning: De samme statslederne som var ansvarlige for borgerkrigen, hvorav de fleste samarbeidet nært med Syria før de gjorde helomvending, står fortsatt i fremste rekke. Det har ikke kommet frem en eneste ny politisk figur de siste månedene – det er fremdeles navn som Gemayel, Jumblatt, Hariri, Franjieh og Chamoun som dominerer. Og ingen av dem fremmer selv det minste forslag om reform av et politisk system som er basert på religiøs tilhørighet, klansinndeling og korrupsjon. Deres eneste slagord er «Syria er roten til alt ondt i Libanon», og dette bygges opp av de mest vanvittige rykter. For eksempel at 800 000 syriske familier skal ha koblet seg til det libanesiske strømnettet, uten å betale for forbruket sitt… Og hva med korrupsjonen? «Vi legger all skyld på syrerne,» sier en økonom, «akkurat som vi ga palestinerne skylden for alle våre sorger i 1983. Og dermed er det ingen som stiller spørsmål ved pengesummene som libanesiske statsledere har stjålet. Hvordan kunne statsgjelden øke fra 3 til 18 milliarder dollar mellom 1991 og 1998, under Hariris første regjering?» HISTORISK SETT ER det politiske systemet i Libanon organisert på basis av trossamfunn. Dette strekker seg tilbake til tiden rett etter første verdenskrig, da Folkeforbundet i 1920 ga Frankrike mandat til å styre landet. Det finnes 17 anerkjente trosretninger i Libanon. De største kristne trossamfunnene er maronitter (katolikker), gresk-ortodokse og gresk-katolikker. De største muslimske trossamfunnene er sunnier og sjiaer, som også innbefatter drusere. Grunnloven som ble påtvunget
OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINNE evolusjonen» fra Paris i 1926 presiserer i artikkel 95 at: «Med det formål å skape rettferdighet og forståelse, skal trossamfunnene i en overgangsfase være likt representert i offentlige stillinger og i sammensetningen av departementene.» Dette systemet, som ble stadfestet etter uavhengigheten i 1943, innebærer i praksis at maronittene dominerer. Ifølge en uskreven lov skal presidenten være maronitt, statsministeren sunnimuslim og presidenten i nasjonalforsamlingen sjiamuslim. Fordelingen av seter i parlamentet følger et lignende skjema: 60 prosent til de ulike kristne trossamfunnene, 40 prosent til de muslimske. Taif-avtalen fra 1989 foreslo å gi kristne og muslimer lik representasjon. Muslimene utgjør da også et flertall av befolkningen, sannsynligvis mer enn 60 prosent. Taif-avtalen ble undertegnet under syrisk beskyttelse, og markerte slutten på borgerkrigen som hadde herjet Libanon siden 13. april 1975 og tatt livet av flere titalls tusen mennesker. Taifavtalen omtaler «avviklingen av det religionsbaserte politiske systemet» som en avgjørende nasjonal målsetning, som bør gjennomføres i etapper. Etter valget av et nytt parlament, bør man «etablere en nasjonal instans bestående av landets øverste ledere, og politiske, intellektuelle og sosiale personligheter. Denne instansen skal ha som oppgave å studere og foreslå tiltak som kan avskaffe det religionsbaserte systemet, og legge disse frem for parlamentet og ministerrådet, samt å holde oppsyn med iverksettelsen av tiltakene i overgangsperioden.» Det ble gjennomført valg i 1992, og Rafik Hariri ble statsminister. De politiske reformene ble imidlertid lagt på is. Den langvarige og brutale borgerkrigen, som hadde som fremste mål å gjøre slutt på det religionsbaserte politiske systemet, endte med motsatt resultat: konflikten var så barbarisk at hver og en måtte søke ly blant sine egne. Tilhørighet til klaner og religiøse trossamfunn ga større beskyttelse enn ideologisk tilknytning. Etter 1989 ble det også gitt amnesti til lederne for militsene, og dette hindret det libanesiske samfunnet å granske sin historie. Dette forsterket ideen om at krigen i Libanon var «de andres krig» – palestinernes, israelernes og syrernes. Det politiske systemet stengte seg inne i en religionsinndeling som var enda strengere enn før 1975, også for de unge. «Vi hadde ikke kontakt på tvers av trosretninger,» forteller Ahmed, student ved Det amerikanske universitetet i Beirut, et universitet som faktisk er kjent for religiøs sameksistens. «Man hadde venner som tilhørte samme religion. Og selv om vi demonstrerte sammen etter drapet på Rafik Hariri, blir det mer og mer mistroiskhet: alle spør seg i stillhet hva de andre tenker, hva de vil…» Ingen av tiltakene som foreslås i Taif-avtalen, er gjennomført – bortsett fra at merknaden om religiøs tilhørighet er fjernet fra identitetskortene. Mens de religionsuavhengige partiene på venstresiden er kraftig svekket (Kommunistpartiet, Organisasjonen for kommunistisk handling, osv.), organiserer de fleste andre grupperinger seg mer enn noen sinne på basis av religiøs tilhørighet: Hizbollah og Amal-bevegelsen «representerer» sjiamuslimene; sunnimuslimene, som nå har mistet sin nasjonale leder, har flokket seg rundt Rafik Hariri; Sosialistpartiet ledet av Walid Jumblatt er sosialistisk bare i navnet, og organiserer først og fremst drusere. Maronittene har på sin side «forent» seg i en gruppe som kalles Qornet Shahwan. Den ble grunnlagt i 2000 og består av Lebanese Forces, Den patriotiske bevegelsen ledet av general Michel Aoun (som vendte hjem til Libanon i begynnelsen av mai etter nesten 15 år i eksil), tidligere president Amin Gemayel, Chamoun-familiens Nasjonale parti, samt diverse uavhengige folkevalgte. I dette systemet går makten i arv fra far til sønn, og klanstilhørighet teller mer enn politiske bånd. De tradisjonelle maronittiske lederne er blitt marginalisert og splittet etter Taif-avtalen, mens patriarken Nasrallah Boutros Sfeir har seilt opp som representant for «det maronittiske fellesskapet». Han er blitt tatt imot i Washington og Paris, og har en finger med i spillet i alle forhandlinger som pågår og uttaler seg om alle spørsmål. Ett av dem er valgloven fra 2000. Sammen med rådet av maronittiske biskoper fordømmer han denne loven fordi «de kristne vil kunne velge bare 14 av sine parlamentarikere, mens de resterende 50 kristne representantene vil bli valgt av muslimer, takket være listesystemet.» 2 Derfor mener han at det nye Libanon bør opprette separate valgmannsforsamlinger, slik at maronitter stemmer på maronitter, drusere på drusere, og så videre. Var det noen som sa demokrati? Forbrytelsene mot menneskeheten ble begått under beskyttelse fra den israelske hæren MARTYRPLASSEN I BEIRUT BLE et symbol på «sedertrerevolusjonen» som rystet landet i begynnelsen av året. Plassen ble et samlingspunkt for demonstrasjoner som krevde uttrekning av syriske tropper. Det ble reist en teltby, «frihetens leir», etter inspirasjon fra Kiev og Tbilisi. Men etter at Syria trakk ut sine siste soldater 26. april, har det ikke vært like folksomt på Martyrplassen. I dag finner man imidlertid noen hundre unge folk, for det meste studenter, som har byttet ut det libanesiske flagget med flagget til maronittmilitsen Lebanese Forces (LF). De krever løslatelse av «frihetsmartyren» Samir Geagea, som en amerikansk utsending ikke har nølt med å sammenligne med Nelson Mandela. 3 Samtidig arrangeres det seremonier i maronittiske landsbyer og større byer der man krever at den tidligere LF-lederen slippes fri etter å ha sittet fengslet i elleve år. Ti tusen demonstranter strømmer fra Beirut og omegn til Bkerke oppe i fjellene nordøst for Beirut – hovedsetet for det maronittiske patriarkatet. Mobiliseringen avsluttes av en messe ledet av biskop i den maronittiske kirken, Roland Aboujaoudeh. Men hvem er egentlig Samir Geagea? Noen linjer i en engelskspråklig avis 4 minner om at han er ansvarlig for drapet på tidligere statsminister Rashid Karami og flere av rivalene sine i den kristne leiren, deriblant Dany Chamoun, sønn av tidligere president Camille Chamoun, samt Tony Franjieh, sønn av tidligere president Suleiman Franjieh, hans kone og deres datter på tre år. Amnestiloven fra 1991 gjaldt ikke de krigsforbrytere som på det tidspunktet var under etterforskning. Geagea var den eneste dette var tilfellet for, og LF insisterer på denne «urettferdigheten». En rekke andre kriminelle er jo på frifot? Hvis den internasjonale straffedomstolen hadde eksistert på denne tiden, er det imidlertid ingen tvil om at flere av dagens politiske ledere i Libanon, både fra opposisjonen og blant de som kalles «lojalister» (trofaste mot Syria), ville blitt stilt for retten i Haag. Men landet foretrekker å glemme sin fortid. Forsøket på å utarbeide en felles lærebok i historie ble nylig gitt opp – så motstridende er oppfatningene, og da spesielt av borgerkrigen (1975-1989). «Vi kjenner ikke denne historien, den er ikke er en del av pensum,» sier studenten Karim. «Man lærer den versjonen som gjelder i sitt trossamfunn og vi unngår å snakke om det.» Det er altså ikke satt i gang noen form for forsoningsprosess i Libanon. Samir Geagea er imidlertid ikke en hvilken som helst forbryter. Sammen med LF-lederen Bashir Gemayel, oppmuntret han israelske tropper til å invadere landet i juni 1982, under ledelse av daværende forsvarsminister Ariel Sharon. På begynnelsen av den israelske hærens okkupasjon av Vest-Beirut, ga Bashir Gemayel følgende uttalelse om LFs hjelp til israelerne: «Vi har begynt med å kutte vannforsyningen og strømmen. Vi er klare til å gå mye lenger, også militært, hvis det er nødvendig. Hvis slaget om Beirut bare kan gjennomføres sammen med oss, vil jeg kjempe ved deres side. Men jeg vil kunne gi dere en mye større hjelp når makten er i våre hender.» 5 Bashir Gemayel ble faktisk valgt til president, 23. august 1982, i skyggen av israelske stridsvogner, men ble drept 14. september samme år. Broren, Amin Gemayel, ble like etter valgt under samme omstendigheter. «Det internasjonale samfunn» var ikke spesielt bekymret over at disse to valgene foregikk med israelske stridsvogner som voktere. I mellomtiden, 16.-18. september 1982, skjedde massakrene i flyktningleirene Sabra og Shatila, der flere tusen palestinere – inkludert kvinner, barn og eldre – ble massakrert under grusomme forhold. Disse forbrytelsene mot menneskeheten ble begått under beskyttelse fra den israelske hæren, og ble ledet av to ledere fra Lebanese Forces, Elie Hobeika, som ble drept under mystiske omstendigheter 24. januar 2002, og Samir Geagea. 6 Det er ikke rart at tanken på løslatelse av Geagea skaper grøsninger i palestinske flyktningleire. «Den libanesiske hæren har ikke klart å beskytte syriske arbeidere i Libanon de siste ukene,» sier Marwan Abdallah, en av lederne i flyktningleiren Mar Elias, som ligger inne i selve Beirut. «Hvordan skal de da klare å forsvare oss?» Siden 14. februar har det skjedd en rekke angrep på syriske arbeidere i Libanon. Flere hundre tusen syrere arbeider I Libanon, der de som regel har de dårligst betalte jobbene, spesielt i byggebransjen og i land- bruket. Flere av dem er blitt drept de siste månedene, og et stort antall har flyktet fra landet – noe som har lammet flere sektorer. Amnesty International har rettet en appell til den libanesiske regjeringen om å straffe de ansvarlige for disse angrepene. 7 « Du må ikke dra til sjiabydelene, der risikerer du å få strupen skåret over hvis de forstår at du er franskmann eller amerikaner.» ET FLERTALL AV LIBANESERNE HAR gledet seg over å være kvitt syriske styrker og ha fått innfridd kravet om en granskningskommisjon om mordet på Rafik Hariri. Men denne gleden er blandet med stor bekymring for fremtiden. Trossamfunnene er langt ifra forsont, og skuler mistroisk på hverandre. De store demonstrasjonene tidligere i år var preget av mangelen på et klart prosjekt for politisk reform i landet, og striden rundt valgloven bekrefter at alle forsøker å sikre «sine» gruppers interesser. Forslagene om å innføre en liten dose proporsjonalitet i valgordningen, for å «åpne opp» det politiske systemet, blir avvist av alle krefter, bortsett fra Amal og Hizbollah. Josef Samaha i dagsavisen Al- Safir er en lederskribent som beskriver hendelsene i Libanon den siste tiden. «Vi har ikke vært vitne til fremveksten av en ny form for nasjonal enhet, men snarere at ulike folkegrupper har handlet parallelt, noe som har skapt en optisk illusjon av enhet,» sier han. Det var ikke bare ønsket om å få vite sannheten om drapet på Rafik Hariri som fikk sunnimuslimer til å gå massivt ut i gatene 14. mars. Like viktig var nok frykten som følge av den enorme sjiamuslimske demonstrasjonen Hizbollah organiserte 7. mars: denne styrkemarkeringen samlet flere hundre tusen personer, deriblant mange fattige fra bydelene sør i hovedstaden, som dermed «la beslag på» byens sentrum, som vanligvis er forbeholdt det sunnimuslimske og kristne borgerskapet. I en kollektivdrosje snakker jeg med sjåføren og en annen passasjer, som lovpriser Frankrike, men advarer meg: «Du må ikke dra til juni 2005 – LE MONDE diplomatique 11 sjiabydelene, der risikerer du å få strupen skåret over hvis de forstår at du er franskmann eller amerikaner. Sjiaene er ikke muslimer. De lar seg kjøpe for en dollar…» Noen dager tidligere gjennomførte Hizbollah et diskret raid mot en sjiamuslimsk veldelighetsorganisasjon, for å ødelegge hissige anti-sunnimuslimske pamfletter som organisasjonen delte ut. Avgrunnen mellom sunnier og sjiaer er dypere enn noensinne, og bildene av sjiamuslimske moskeer som blir utsatt for attentater i Irak, har ikke gjort situasjonen bedre. USAs politikk i Irak, som bygger på etniske og religiøse splittelser (mellom sjiaer, sunnier, kurdere, osv.) får mange i Libanon til å frykte «et komplott» som går ut på å splitte hele regionen: «Det religionsbaserte Libanon representerer nettopp det idealet USA vil gjennomføre i hele regionen for å splitte og svekke den,» sier en intellektuell jeg snakker med. EN MENINGSMÅLING ILLUSTRERER skillelinjene mellom trossamfunnene: 8 På spørsmål om avvæpning av Hizbollah, svarer maronittene nærmest enstemmig at de støtter dette kravet, mens 31 prosent av sunniene og 79 prosent av sjiaene er imot. Maronittene godtar amerikansk og fransk engasjement i libanesisk politikk, mens det store flertallet av sunnier og sjiaer avviser det. Josef Samaha forklarer at maronittene paradoksalt nok kan komme til å bli de store taperne i denne nye situasjonen: «De kristne var henrykt over å se at alle viftet med det libanesiske flagget under demonstrasjonene. Men de som delte ut disse flaggene vil kreve sin del av makten. Og når aksjonene ikke lenger bare handler om å ta sitt samfunnsansvar som borgere, men om et system basert på religiøs balanse, er det normalt at de største trossamfunnene, nemlig sjia- og sunnimuslimene, krever en større andel av makten. Kampen mellom trosretningene er nok ikke over med det første.» oversatt av G.E. 1 Al-Hayat, Beirut, 22. april 2005. 2 The Daily Star, Beirut, 12. mai 2005. 3 An-Nahar, Beirut, 22. april 2005. 4 The Daily Star, 21. april 2005. 5 Sitert av Alain Ménargues, Les Secrets de la guerre du Liban, Albin Michel, 2004, s. 305. 6 Han forberedte seg på å vitne i en belgisk domstol om massakren i Sabra og Shatila og Ariel Sharons rolle i den. 7 Se Amnesty Internationals erklæring fra 21. april 2005, «Lebanon: Stop attacks on Syrians workers and bring perpetrators to justice.» 8 The Daily Star, 21. april 2005. TEMA: Nasjonalisme Subcomandante Marcos USA i våre hjerner Jubileumsutgave om jubileumslandet ute i august/september Krisevitser Konspirasjonsteorier Videokunst m.m
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5 and 6: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 7 and 8: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 9: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 13 and 14: god grunn først og fremst på det
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19 and 20: festen
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?