diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

8 LE MONDE diplomatique – juni 2005 FRANSK NEI: «Globalisering» og Europa» er noen ganger blitt presentert i form av løfter om frihet, åpenhet og kulturutveksling, andre ganger i form av erklæringer om maktesløshet i forhold sosiale omveltninger. Dette har fungert som en «krigsmaskin» som har opphevet den sosiale kontrakten uten å «skyte et eneste skudd». Man har manipulert internasjonalistisk solidaritet til å bli solidaritet med kapitalen. Underkastelses pedagogikken er et tilbakevendende fenomen i historien. SERGE HALIMI Forfatter og journalist i Le Monde diplomatique. Etter å ha snakket om «europeiske begrensninger», skal man forsøke å forandre samfunnet, eller la være? Det er en omskriving av historien å fremstille dette som en ny problemstilling. Faren for en kollisjon mellom den franske venstresidens ambisjoner og et internasjonalt miljø som oppfordrer den til å senke ambisjonene, er ikke av ny dato. Debatten om forslaget til EU-grunnlov har blåst liv i gamle ideer. På den ene siden stiller de som ønsker å bryte med den liberale orden, spørsmålet: «Er det ikke i alle prisjekters natur å sette seg mål før alle forutsetningene er tilstede for å oppnå dem?» På den andre siden finner vi de som ikke lenger tror på noen samfunnsomveltning: «Og dere kan si hva dere vil til bedriftslederne, og det samme kan jeg. De forflytter seg dit de kan oppnå høyest produktivitet, høyest fortjeneste og høyest profitt.» Det første sitatet stammer fra «Det sosialistiske prosjektet» i 1980, der det franske Parti socialiste (det sosialdemokratiske partiet, overs. anm.) gikk inn for en politikk som «brøt med kapitalismen». Det andre sitatet stammer fra mannen som gjorde dette prosjektet til grunnstammen i sitt presidentprogram. 13 år skiller de to posisjonene – den voluntaristiske og den desillusjonerte – og etter disse årene kunne François Mitterrand ikke gjøre annet enn å teoretisere sin egen maktesløshet. 1 DET HAR IKKE NØDVENDIGVIS alltid vært kritikkverdig å satse på Europa som virkemiddel for å bryte med den eksisterende orden i Frankrike. Den franske revolusjonens «superbe barføtte», for å bruke Victor Hugos ord, trampet ned de kontinentale monarkienes «blendende verden». Og det progressive SKJEBNEORIENTE Underkastelse Frankrike kunne til gjengjeld benytte seg av analysene til tyskeren Karl Marx om Napoleon den tredjes keiserdømme (1852-1870). Eller handlingene til ungareren Leo Frankel, som var arbeidsminister under Paris-kommunen i 1871, den avgjørende støtten fra arbeidsinnvandrerne i organisasjonen MOI i oppbyggingen av de første motstandsgruppene under andre verdenskrig, samt deltakelsen fra spanske republikanere i undergrunnsbevegelsen. Men utover denne delen av historien, som i begynnelsen ble skjøvet under teppet, har henvisningen til «europeisk solidaritet» fra franske sosialisters side som regel vært en innledning til – eller et påskudd for – en konservativ kursendring. 2 På 1930-tallet fikk alliansen mellom Frankrike og Storbritannia den franske Folkefrontregjeringen til å fornekte sine økonomiske ambisjoner og svikte den spanske republikken. 3 Etter krigen ble «Europa» en erstatningsutopi som ble brukt til å pynte på grunnleggende politiske og strategiske innrømmelser. Nærmere opp mot vår tid har Europa vært et redskap for en filosofisk omdefinering av venstresidens prosjekt, der Europa har fungert som «nedkjølingsmaskin for nasjonale lidenskaper». 4 Det gjelder også når sosialistene gir inntrykk av å skimte, bakenfor et «marked der konkurransen er fri og uhindret» utvikling av «rom for regulering som kommer i tillegg til nasjonalstatene, for å håndtere kapitalens turbulens». 5 Som regel har venstresiden i regjeringsposisjon gått i samme spor som fremveksten av et europeisk fellesskap mer og mer opptatt av å beskytte «kapitalen» fra «turbulens» forår- saket av sosiale bevegelser. Denne doble forvandlingen, både på nasjonalt og på europeisk plan, understreker hvor vanskelig historiske sammenligninger er: I årenes løp har ord som «venstre», «høyre», «konkurranse» og «regulering» forandret mening. 6 I starten måtte liberalerne holde seg i skinnet, men til slutt har sosialisten konvertert. I årenes løp har ord som «venstre», «høyre», «konkurranse» og «regulering» forandret mening. To eksempler illustrerer dette: Raymond Barre, som i 1956 oversatte tekstene til den ultraliberale østerrikske økonomen Friedrich Hayek, ble elleve år senere visepresident i EFkommisjonen. Barres mandat i Brussel sammenfalt med de store streikene i Frankrike i 1968 og i Italia i 1969. Dette hindret ham, og alle andre, i å la seg inspirere av Hayeks ideer – med mindre han ville ta sjansen på kraftige sosiale protester. Og da den liberale kontrarevolusjonen gjorde seg gjeldende, var sosialisten Jacques Delors en av arkitektene bak den: først i det franske finansdepartementet (1981-1984) og deretter som president i EU-kommisjonen (1985-1994). Han skrøt av å ha «fjernet indeksreguleringen av lønningene uten at det ble streik» i Paris. FREM MOT FOLKEAVSTEMNINGEN om grunnlovstraktaten i Frankrike 29. mai, skapte den kraftige motstanden stadig større bekymring blant enkelte. En av dem var den konservative historikeren René Rémond, som for noen uker siden beklaget at «den revolusjonære utopien» var «i ferd med å ta livet av den europeiske utopien». 7 Det motsatte hadde utvilsomt passet ham bedre. Og det er nettopp det motsatte som har skjedd så mange ganger før. I 1936 gikk Leon Blums Folkefrontregjering 8 inn for å trekke den franske økonomien ut av depresjonen som de hadde en Keynes-inspirert analyse av: «Denne krisen skyldes at forholdet mellom produksjon og kjøpekraft er brakt ut av balanse». Støttet opp av en aktiv statlig investeringspolitikk, ville de økte lønningene som følge av de store streikene i juni 1936 bidra til økt aktivitet og nedgang i arbeidsledigheten. Men skulle denne strategien lykkes, krevde det en umiddelbar devaluering av franc’en og kontroll med vekslingskursen. Vektleggingen av alliansen med Storbritannia gjorde at Folkefronten avsto fra denne. En innflytelsesrik ekspert, Emmanuel Monick, presenterte på denne måten overfor Leon Blum hvilket valg sosialistene hadde: «Det finnes to muligheter. Enten innfører dere kontroll med vekslingskursene, iverksetter en streng planøkonomi, og gjør Frankrike selvberget – og dermed er tvunget til å innstifte et autoritært regime som lett kan vippe over i totalitarisme. Eller dere åpner grensene, opprettholder en fri valutapolitikk – og søker støtte i London og Washington for å gjennomføre en tilpasning av valutaene, og danner samtidig en koalisjon av demokratiske regimer.» 9 Isolert totalitarisme eller solidariske demokratier – få ville vel nøle overfor et slikt «valg». Et valg som for øvrig ble fremstilt på samme måte i 1983, da François Mitterrand satt med makten. Slik ble Folkefronten bundet på hender og føtter. De deflatoriske virkningene av en overvurdert valuta hindret det oppsvinget man hadde satset på som følge av veksten i kjøpekraften. Og da devalueringen til slutt kom, var det for lite og for seint: Leon Blum aksepterte å forhandle med britene og amerikanerne om devalueringsraten og tilhørende tiltak. På tross av en massiv kapitalflukt, ga Blum også avkall på kontrollen med vekslingskursene, selv om dette var en del av venstresidens program. Det var ifølge Blum et system «som […] regjeringen vurderer som uforenlig med det samarbeidet og de forpliktelser som ligger i dens utenrikspolitikk.» De konservative i Storbritannia hadde oppnådd det de ville. Like etterpå krevde de også at «koalisjonen av demokratiske regimer», som Emmanuel Monick lovpriste, overlot det republikanske Spania til fascismen. ETTER ANDRE VERDENSKRIG BLE «byggingen av Europa» sterkt oppmuntret av USA. Det naglet sosialistene til koalisjoner som var lite opptatt av sosiale fremskritt. Likevel hadde den franske venstresiden (inkludert kommunistene) lært av sine tidligere nederlag, og fra 1945 sørget de for å styrke virkemidlene for statlig kontroll av økonomien for ikke å være prisgitt kapitalens velvilje. Ifølge general De Gaulle var den «sosiale eller sosialistiske» konteksten på denne tiden slik at omveltningene kunne «gjennomføres uten rystelser. De privilegerte reagerte selvsagt med melankoli. Noen lagret til og med hemmelige bebreidelser til senere bruk. Men alle vurderte venstrekreftenes styrke, og resignerte for øyeblikket. De var desto mer villige til det ettersom de hadde fryktet noe langt verre.» 10 Men «senere» skulle vise seg å bli ganske snart. Behovet for amerikanske bevilgninger styrket «det europeiske programmet» som USA ivret for – tømt for sosialistiske tilbøyeligheter og omveltninger inspirert av Frigjøringen. Et totalt nederlag for venstresiden, altså? Nei, for samtidig ble den «franske modellen» etablert, en blandingsøkonomi som i dag angripes av liberalerne. Likevel, selv om så godt som alle var tilhengere av statlig inn-
RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen i perioden 1944-47, var oppfatningene om hva dette innebar, svært forskjellige. Noen mente at staten skulle erstatte et kapitalistisk system som både var økonomisk ineffektivt og sosialt urettferdig, mens for andre var statens oppgave å stimulere privat sektor, og ikke erstatte den lenger enn strengt nødvendig. Jean Monnet, som var leder for den statlige planleggingskommisjonen i Frankrike, er et kroneksempel på sistnevnte retning. 11 Hans prosjekt var langt i fra noe sosialistisk Frankrike. Som «Europas far» så han snarere for seg en situasjon der kapitalistene, som i USA, var dynamiske og gjennomsyret av bedriftsånd. Med støtte fra Marshall-hjelpen, skulle staten og det europeiske prosjektet ifølge Monnet få fart på de konservative, nasjonale bedriftslederne, og ikke sette i gang noen omfordeling av den økonomiske makten. 12 Monnets analyse fikk sine tilhengere på den reformistiske venstresiden. Det sosialistiske partiet SFIO ga riktignok rett etter frigjøringen inntrykk av at det trodde at «Europa vil bli tvunget av begivenhetenes gang til å velge den sosialistiske vei». Men allerede i 1950 medga Leon Blum at «en aktiv inngripen fra statens side» også kunne, som i USA, føre til en nyttig fornyelse av det eksisterende systemet: «Mens den amerikanske kapitalismen går ut på å ’la unge bedrifter fødes’, virker det som om loven for den franske kapitalismen er å ’hindre gamle bedrifter i å dø’». 35 år senere hørtes daværende generalsekretær i Sosialistpartiet, Lionel Jospin, ut som et ekko av dette: «Frankrike har ikke en arbeidsgiverklasse som er på høyde med landets vesen og ambisjoner. Det er en kjensgjerning i Frankrikes historie. Å svekke offentlig sektor, å overlate styringen til den mest bakstreverske delen av arbeidsgiverklassen – som beriker seg selv uten å gi noe fra seg – skaper verken tillit eller vitalitet.» Det var bare gradvis at man måtte velge enten «modernisering» styrt av det offentlige (nasjonaliserte selskaper, pengepolitikk) eller «modernisering» gjennom samkjøring etter press fra europeisk konkurranse. Begge muligheter så faktisk ut til å eksistere side om side helt frem til det nyliberale dogmet hardnet til. «Europa» har nemlig ikke alltid tvunget frem privatisering eller angrepet lønnstakernes rettigheter. Heller ikke USA har gjort det: Flere statlige selskaper i Frankrike var blant de fremste mottakerne av Marshall-hjelpen. For å motvirke utbredelsen av kommunismen i Europa, beklaget Washington i mange år etter krigen den franske arbeiderklassens bedrøvelige skjebne. Fra 1947 ødela behovet for amerikanske bevilgninger, den kalde krigen og de koloniale eskapadene alle utsikter til en venstreregjering i Frankrike. SFIO, som allierte seg med sentrum-høyre, slo inn på en «europeisk» dis- kurs som skulle pynte på en antisosial innenrikspolitikk og en USA-vennlig underkastelse i utenrikspolitikken. Mot slutten av 40-tallet kunne man altså se konturene av den forskyvningen mot høyre som skulle slå inn for fullt i 1983, to år etter at François Mitterrand ble valgt inn i Elysée-palasset. Denne gangen fremsto sosialistenes konservative kursendring – støttet opp av partiets borgerliggjorte sosiale basis – som fullbyrdet. « Å svekke offentlig sektor, å overlate styringen til den mest bakstreverske delen av arbeidsgiverklassen – som beriker seg selv uten å gi noe fra seg – skaper verken tillit eller vitalitet.» Lionel Jospin IFØLGE EN ALLMENT AKSEPTERT analyse av disse hendelsene begikk venstresiden et forferdelig feiltrinn i 1981, da det iverksatte et radikalt program som ikke tok hensyn til hvor tett knyttet Frankrike var til den internasjonale økonomien. Feilvurderingen førte umiddelbart til en rekke finanskriser (underskudd, devalueringer). Dette tvang sosialistene til så fort som mulig å gjeninnføre «fasthetspolitikken» som deres konservative forgjengere (Giscard d’Estaing og Raymond Barre) og deres europeiske partnere (Helmut Kohl og Margaret Thatcher) representerte. I virkeligheten er denne rekonstruksjonen bare delvis riktig. For venstresiden ventet ikke til 1983 med å innse at den økonomiske avhengigheten kunne få en isolert kapitalismefiendtlig politikk til å grunnstøte. Et land som innførte en aktiv statlig investeringspolitkk måtte derfor, ifølge sosialistene, «kunne dra fordel av nødvendigheten av å begrense en endeløs oppblåsing av [importen] som kan ødelegge gjenopptakelsen av landets økonomiske ekspansjon». Konkurransen og spesialiseringen var betinget av resultatet: «Frie valutakurser er ikke et dogme. Det er et virkemiddel som kan rettferdiggjøres i den grad det bidrar til vekst og økt sysselsetting, og ikke når resultatet i praksis er å fremme inflasjon, deflasjon og arbeidsløshet, enten i tur og orden eller på én og samme tid.» 13 Og videre krevde «gjenerobringen av det indre marked» at jerngrepet om valutaen ble løsnet: «På europeisk nivå kan ikke det sosialistiske partiet gå god for dagens europeiske monetære system (EMS), hvor de svakeste valutaene bindes opp mot den tyske Transavantgarden / se midtsiden. Alle bilder © MIMMO PALADINO, Uten tittel, 1986 mark, noe som i påvente av en ny krise rettferdiggjør ytterligere innstramminger.» François Mitterrand gikk imidlertid bort fra de fleste av disse handels- og valutapolitiske føringene så snart han var valgt inn i Elysée-palasset. 14 Dette kan gi assosiasjoner til rådet fra Emmanuel Monick til Leon Blum i 1936, ettersom beslutningen i 1981 (ifølge daværende finansminister Jacques Delors) hang sammen med ønsket om ikke å true «den nødvendige sammenhengen mellom den franske republikkens økonomiske politikk og dens utenrikspolitikk.» Det vil si «dens forsøk på å blåse nytt liv i utviklingen av Europa.» ETTER 1983 BLE DET kapitalismefiendtlige prosjektet gravlagt. Og som på 1950-tallet tjente «europaspørsmålet» som erstatningsutopi. Men siden det europeiske fellesskapet åpent tok en nyliberal og frihandelsorientert vending, kunne ikke sosialistenes kursendring bare være et midlertidig tilfluktssted for en svekket sosialistisk strategi: Dette var innledningen til den endelige avsvergelsen. En rekke nasjonale virkemidler som den franske venstresiden selv hadde etablert for å demme opp for kapitalens makt – demokratisk kontroll over pengepolitikken, investeringer, sterk offentlig sektor – ble rasert av den samme venstresiden i markedets navn. Statsviteren Pierre Rosanvallon forutså de franske sosialistenes kursendring allerede i juni 1982, og pekte på de begrensninger som lå i det man ennå ikke kalte «globalisering»: «I en åpen økonomi er det lite rom for nasjonal manøvrering. Man utveksler ikke bare varer og tjenester, men ender uunngåelig opp med også å måtte importere økonomisk politikk.» 15 Men for Rosanvallon og hans moderate venner, var det absolutt ikke tilrådelig å forsøke å redusere de begrensningene som lå i en «åpen økonomi», i håp om å forandre samfunnet. Man måtte tvert imot akseptere det trange handlingsrommet, og slik ville også venstreregjeringer hindres i å «begå feiltrinn» – det vil si være trofast mot sine programerklæringer om å holde kapitalen i tømme. I september 1989 gikk daværende statsminister fra Sosialistpartiet, Michel Rocard, videre til nye begravelser. Fremfor alt gjaldt det forhåpningene om et sosialt Europa, som partiet hans i lang tid hadde gitt næring til: «Vi har i dag et flertall konservative regjeringer i det europeiske fellesskapet. De mener at den beste måten å oppnå økonomisk ekspasjon på, er å la folk tjene penger uten å bry seg om hvordan de gjør det, og praktisk talt ikke skattlegge kapitalen og dens inntekter.» 16 Hva var så Rocards konklusjon? «Spillereglene for den internasjonale kapitalismen straffer enhver dristig sosial politikk. Vi må følge reglene i dette nådeløse spillet for å bygge Europa.» 17 Noen uker senere falt Berlinmuren, og sosia- juni 2005 – LE MONDE diplomatique 9 listene som hadde sittet ved roret i regjering, kunne nå rettferdiggjøre seg selv retrospektivt. De kunne gjenta, med påtatt skuffelse, seiersropet til Margaret Thatcher: «Det finnes ikke noe alternativ». Sosialisten Pascal Lamy ble nylig utnevnt til generaldirektør i Verdens handelsorganisasjon (WTO), det vil si til politimann for den liberale verdensordenen. Lamy har tidligere vært rådgiver for Pierre Mauroy, som var statsminister i Frankrike på begynnelsen av 80-tallet, og deretter for Jacques Delors i Brussel, før han ledet privatiseringen av den store franske banken Crédit Lyonnais. Lamys hamskifte ser ut til å være fullbyrdet med den nye toppstillingen i WTO. Og i den frihandelspolitikken som Lamy predikerer, veier progressiv internasjonalisme mindre enn fasttømringen av en markedstenkning som kan påtvinge samfunnet regler som tjener arbeidsgiverne: «Franske bedriftsledere er europavennlige fordi de har forstått at opprydningen i og ’markedifiseringen’ av den franske økonomien skjer gjennom Europa, takket være Europa og på grunn av Europa.» 18 «GLOBALISERING» OG «EUROPA» er noen ganger blitt presentert i form av løfter om frihet, åpenhet og kulturutveksling, andre ganger i form av erklæringer om maktesløshet i forhold sosiale omveltninger. Henvisningene til globalisering og det europeiske fellesskap har fungert som en krigsmaskin som har opphevet den sosiale kontrakten uten å «skyte et eneste skudd». Man har manipulert internasjonalistisk solidaritet til å bli solidaritet med kapitalen. Man gir inntrykk av å forsvare «den polske rørleggeren» for å sørge for at billigste løsning vinner frem. Og man har i det uendelige brukt argumenter om «internasjonale begrensninger» for å skjule at dette presset har økt på grunn av en bevisst politikk. 19 Disse skjebneorienterte talemåtene og denne underkastelsespedagogikken er som vi har sett, et tilbakevendende fenomen i historien. Det uforutsette gjennombruddet i Frankrike 29. mai vil ikke i seg selv snu de sosiale ødeleggelsene. Men i den grad denne seieren oppmuntrer til nye offensiver, åpner den definitivt for nye overraskelser. oversatt av G.E. 1 Mitterrand ble valgt til president i 1981 på et offensivt økonomisk program for å få ned arbeidsledigheten. Dette førte til massiv kapitalflukt. Overs.anm. 2 Se Anne-Cécile Robert, «Et sosialistisk ja?», norske Le Monde diplomatique, mai 2005. 3 Venstresiden i den spanske borgerkrigen (1936-39) ble kalt «republikanere», de kjempet for den spanske republikken og den demokratisk valgte Folkefrontregjeringen. Overs. anm. 4 Formulering hentet fra Bernard-Henri Lévy, i et intervju med Le Monde, 28. mai 2005. 5 François Hollande (leder for det franske sosialdemokratiske partiet, Parti Socialiste), «Les transformations du capitalisme», La Revue socialiste, april 2005. 6 Jf. Frédéric Lordon, «L’Europe concurrentielle, ou la haine de l’Etat» (Det konkurransestyrte Europa, eller hatet mot staten), http ://econon.free.fr/Lordonhtml.html 7 Le Monde, 6. mai 2005. 8 Leon Blum sto på 1930-tallet i spissen for venstrekreftene i Frankrike (Folkefronten) og ble landets første sosialistiske statsminister i 1936. Overs. anm. 9 In Jean Lacouture, Léon Blum, Le Seuil, Paris, 1977, p. 325. 10 Charles de Gaulle, Mémoires de guerre, le salut, Plon, p. 121. Même une petite formation centriste, l’Union démocratique et socialiste de la Résistance (UDSR), proclame alors la fin de la « bourgeoisie triomphante », « ensevelie dans le passé ». 11 Monnet spilte en sentral rolle i utarbeidelsen av Schumanplanen, som førte til opprettelsen av Kull- og stålunionen. 12 Jf. Quand la gauche essayait (Da venstresiden forsøkte), Arléa, Paris, 2000. 13 Parti socialiste, Projet socialiste, Club socialiste du livre, Paris, 1980, s. 222-224. 14 Dette innrømmer Pierre Mauroy, som var statsminister på denne tiden: Pierre Mauroy, C’est ici le chemin (Dette er veien), Flammarion, Paris, s. 17-28, og Quand la gauche essayait, op. cit. 15 Pierre Rosanvallon, «Le choc déflationniste et après» (Deflasjonssjokket og tiden etterpå), Libération, 23. juni 1982. 16 Le Point, 4. september 1989. 17 Sitert av avisen L’Humanité, 23. oktober 1989. 18 Pascal Lamy, «Le modèle français vu d’Europe» (Den franske modellen sett fra Europa), Le Débat, Paris, nr. 134, mars-april 2005. 19 Jf. Serge Halimi, Le Grand bond en arrière (Det store tilbakeskrittet), Fayard, Paris, 2004. Se også Halimis artikkel «Veikartet for privatisering», norske Le Monde diplomatique, juni 2004.
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5 and 6: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 7: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 11 and 12: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 13 and 14: god grunn først og fremst på det
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19 and 20: festen
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?