Skautdebatten - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

6 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 7 VEGARD VELLE Frilansjournalist bosatt i Oslo. Er det mulig å oppnå mer demokrati innenfor dagens system? Ja, i byen Porto Alegre i Brasil, også kjent som arrangørbyen for Verdens sosiale forum, har et demokratieksperiment holdt ut i hele fjorten år. Det folkelige engasjementet har økt år for år, og i dag deltar ca 50.000 mennesker hvert år i denne prosessen. «Deltakende budsjettering» kalles styringsformen der befolkningen på 1,3 millioner inviteres til å disponere en betydelig andel av byens budsjetter gjennom en serie med lokale allmøter. I bunn ligger forståelsen av at mer demokrati må bety økt demokratisk makt over de store pengemengdene som sirkulerer i systemet. Derfor studeres også modellen med stor interesse i radikale miljøer over hele verden. Modellen fungerer såpass bra at en rekke andre byer har adoptert den. I Brasil fungerer denne demokratiformen i 190 områder. Men også i Argentina og i Uruguay er deltakerdemokrati i funksjon, for eksempel i Montevideo, hovedstaden i Uruguay. Nylig har de tyske småbyene Mönchweiler, Groß- Umstadt og Warstein startet et prøveprosjekt med allmøter før kommunestyret behandler budsjettet. Også i den indiske delstaten Kerala har et liknende demokrati-eksperiment blitt prøvd ut. Og i Oslo vurderer forskjellige miljøer å kreve mer deltakerdemokrati i bypolitikken. Både Oslo Byforum og miljøet rundt kulturhuset Hausmania i Oslo vil i nærmeste fremtid arrangere møter om temaet. Til tross for en forverret nasjonal økonomi, har ordningen flere steder i verden betydd en forbedring av de fattiges leveforhold. Fattigkvarter har fått vann, kloakk, offentlig transport, asfalterte veier, fortauer og skoler. Korrupsjonen er kraftig redusert. I Porto Alegre fungerer modellen på følgende måte: Den demokratiske prosessen begynner hvert år i mars måned med et stort allmøte i hver av de 16 bydelene. Byadministrasjonen informerer om hvor langt de er kommet med å sette ut i livet de tiltakene som ble vedtatt året før. Medborgerne kan lufte frustrasjon og sette politikerne og byråkratene til veggs med spørsmål og kritikk. Deretter diskuteres bydelens behov, for eksempel hvor mye som skal brukes til skoler, offentlig transport og eldrepleie. Hvert allmøte vedtar en prioritert liste over oppgaver for bydelen og velger representanter som skal samarbeide med de andre bydelene. Etter at alle de 16 møtene er ferdige foreligger en oppgaveliste for hele byen. I forkant har det vært en lang prosess med møter i fagforeninger, mødregrupper, idrettslag og interesseorganisasjoner som har diskutert sine prioriteringer og valgt personer de ønsker skal stille som kandidater til offisielle verv. De samme nettverkene følger i løpet av året også opp fremgangen for tidligere vedtatte satsninger, finner ut av problemer og diskuterer nye prosjekter. I tillegg til de regionale møtene organiseres det møter i tematiske foraer. Fase to finner sted fra begynnelsen av juni til begynnelsen av juli. Da er forslag og prioriteringer klare. På en stor konferanse presenterer de forskjellige delegatene sine forslag for de kommunale myndighetene, og man velger representanter for det videre arbeidet med budsjettet. I byen, bydelene og i bydelenes lokalområder fordeles penger ut fra to objektive kriterier – befolkningsstørrelsen og dokumenterte behov, for eksempel antallet mennesker per helseklinikk eller antallet barn per skole i området. Det vurderes hvilke bydeler som er de mest forsømte og hvilke som ikke har så store behov. Disse objektive kriteriene kombineres med et tredje subjektivt kriterium, som er de lokale bydelsområdenes og bydelenes egne prioriteringer. Når fordelingsnøkkelen kombineres med byens finansielle ressurser skapes det endelige budsjettet, og arbeidet med å sette planene ut i livet kan begynne. Deltakerdemokrati som alternativ ØKONOMI: «Deltakende budsjettering» studeres med stor interesse i radikale miljøer over hele verden. I Porto Alegre finnes selve modellen for deltakerdemokrati. To sentrale lærdommer skinner gjennom: For det første forutsetter et slikt demokrati at valgte representanter og tjenestepersoner må kunne stilles til ansvar. For å oppfylle denne betingelsen har ansvarspersoner plikt til å stille opp på møter der de kan bli stilt spørsmål og møte kritikk. Det betyr at de, i motsetning til for eksempel bystyrerepresentantene i Oslo, konstant er under press nedenfra. Videre kan bydelsrepresentantene i Porto Alegre kun velges for to ett-årsperioder om gangen, noe som hindrer byråkratisering og som bidrar til at flere får praktisk erfaring med systemet. En tredje mekanisme er at valgte representanter når som helst kan trekkes tilbake fra sine verv dersom de ikke gjør det de er satt til å gjøre, såkalt «retorno». Den andre forutsetningen er at deltakerdemokratiet har demokratisk legitimitet hos dem det skal omfatte. Siden ordningen er blitt kjempet gjennom nedenfra, mener mange at den tilhører folket. De tillitsvalgte fra bydelen stiller selv på opptil to møter i uka i løpet av et helt år, uten noen form for kompensasjon, ikke engang til transport. Denne legitimiteten skyldes ikke minst de positive resultatene som de deltakende budsjettene har brakt med seg: 99 prosent av husholdningene i Porto Alegre har fått rent vann. I 1989 var kun 46 prosent av alle husholdningene tilkoblet kloakksystemet. I dag har 86 prosent av husholdningene kloakk. 1 Femti skoler er bygd de siste ti årene, og antallet skoleelever som fortsetter med universitetsutdannelse har blitt fordoblet i perioden 1989 til 1995. Fattigkvarterene har skrumpet inn. Stadig flere bor i vanlige hus og ikke lenger i papp- og blikkskur. Et eksempel er Vila Planetario, et fattigslig område i bysenteret. Mange andre steder i verden har man fjernet slike fattigkvarterer med bulldosere og erstattet dem med luksusleiligheter og kontorer. Gjennom deltakende budsjettering har beboerne i stedet vunnet gjennom at de skal bli boende på samme sted i nybygde murhus. 2 Utgifter og investeringer er blitt omfordelt fra sentrum til forstedene: Tidligere fantes det ikke offentlig transport. Gjennom aktiv deltakelse har innbyggerne sørget for at veiene er blitt asfaltert og bussforbindelser opprettet. En omfattende analyse 3 viser at de deltakende budsjettene generelt har fungert som et svært effektivt redskap for omfordeling av verdier – de fattigste bydelene har mottatt de relativt største investeringene per person. Ikke minst har deltakende budsjettering betydd økt deltakelse i den tidligere ikkeorganiserte delen av befolkningen: de fattige, de svarte og indianerne, som på deltakerbudsjettmøtene er overrepresentert. Også kvinner er sterkt overrepresentert, noe som er spesielt viktig i en region preget av «machismo». Det er ikke helt tilfeldig at demokratieksperimentet har lyktes så bra i Porto Alegre. Byen har en lang historie med radikale sosiale bevegelser. Under militærdiktaturet fra 1964- 85 var Porto Alegre et sentrum for motstand. De såkalte nabolagsorganisasjonene skjulte forfulgte dissidenter. Senere krevde de samme rådene demokratisering av bystyret, slutt på korrupsjonen og en mer demokratisk budsjettprosess. Mange av rådene bidro sterkt til oppbyggingen av det brasilianske arbeiderpartiet (PT). Representanter fra dette partiet fikk deretter gjennomslag for at de lukkede byplanleggingsmøtene måtte åpnes for demokratisk deltakelse, og at folk skulle inviteres til å bidra i planleggingen av byens investeringer. Det lokale kan ha innflytelse over det globale dersom man stiller krav. Oppsummert viser deltakerdemokratiet seg å være en mer effektiv måte å styre byen på enn den gamle måten. Styringsmåten har redusert klientilismen, som kjøp av stemmer i bytte for kortsiktige fordeler – for eksempel en gratis lunsj eller et lotterilodd i et offentlig støttet Weng Fen: Wish For – Good Health utbyggingsprosjekt. Dette er ikke uviktig siden nettopp klientilismen er en viktig grunn til det enorme korrupsjonsproblemet, som ellers preger Brasil. Systemet har vist seg å være sosialt utjevnende og har økt den folkelige deltakelsen i de politiske beslutningsprosessene. Fremfor partipolitisk populisme eller pengemakt har grasrotas interesser blitt grunnlag for beslutninger. Dette viste seg for eksempel da en femstjerners hotellkjede ønsket å etablere seg på tomten til et tidligere kjernekraftverk, og fikk avslag. Byens borgere ønsket i stedet å bygge en park og et samlingslokale på området. Også da den franske matgiganten Carrefour ønsket å etablere seg, måtte de ta sosiale hensyn. Den generelle ideen er at multinasjonale selskaper som etablerer seg, selv må betale for de problemene de forårsaker. Det kan for eksempel bety at et selskap må bygge nye hus for folk som flyttes fra et område. Dessuten må de multinasjonale alltid betale skatt. Lærdommen er at det lokale kan ha innflytelse over det globale dersom man stiller krav. Deltakerdemokrati peker i retning av økt folkelig og demokratisk kontroll over økonomien. Det kolliderer derfor med nyliberalistisk tankegods. Liberalistiske ideer, som i Norge gjerne kalles for New Public Management, prediker jo at økonomien verken lar seg, eller bør, kontrolleres. Deltakerdemokrati forutsetter åpenhet, med andre ord det motsatte av dagens utvikling. I dag opplever vi at det åpne samfunnet gjemmes inn i styrerom, ofres bak stengte toll- og innvandringsgrenser, legges bak høye gjerder med politibeskyttelse, og kjøpes opp av storselskaper som henger opp reklame og firmalogoer. Noen sentrale innvendinger mot deltakerbudsjettet er verdt å nevne: For det første er midlene folk forvalter begrenset. Folk har direkte innflytelse over og kan nyinvestere ca 15 prosent av Porto Alegres årlige budsjett på 200 millioner dollar. Over tid har disse ressursene medført reelle forbedringer for mange av byboerne. Men en fare ved denne demokratiformen er at den kan bli en kanal for å lede misnøyen blant folk på bunnen vekk fra de større og viktigere strukturelle spørsmålene. De rike kaster en pengeslant eller to ned til de fattige, som blir opptatt av disse midlene istedenfor å engasjere seg mot de nyliberale (snik)angrepene. Folk tar ansvar for miseren istedenfor å konfrontere den. For det andre er Porto Alegre selve modellen for deltakerdemokrati. Ikke alle steder har denne organisasjonsformen fungert like bra, for eksempel i Sao Paulo-regionen. Der ble PTs borgermester knyttet til en korrupsjonsskandale, og deltakerbudsjettet ble kastet ut med badevannet. For det tredje krever ordningen et pågående engasjement. I det øyeblikk folk ikke deltar, er det ikke lenger et deltakerdemokrati, og systemet står i fare for å byråkratiseres. Skal deltakersystemet fortsette å fungere må folk se at systemet virker. Og det siste gjelder generelt. Når systemet ikke gir folk et bedre liv kan motløshet spre seg. Noen sier at problemet med dagens system er at makta korrumperer. Andre mener at også avmakten kan korrumpere. Det er når makten fjernes fra folket – og politikerne – at nytteløshet og desperasjon brer seg. Det håpefulle alternativet til denne nytteløsheten kommer i dag utvilsomt fra de nye radikale bevegelsene mot kapitalisme og krig, og folks kamp for alternativer som det i Porto Alegre. © LMD Norden 1 Hillary Wainwright: Reclaim the State, Verso 2003 2 Lorenz Khazaleh, www.geocities.com/iglu01/no/ globalisering/portoalegre-demokrati.html 3 CIDADE/PMPA, Participatory Budget Research, Porto Alegre 2000 AGNÈS SINAI Medforfatter til Sauver la terre (Å redde jorda), Fayard, Paris, oktober 2003. Halvparten av de 150 000 innbyggerne i Mikronesia, myriaden av idylliske arkipeler i Stillehavet, opplever med jevne mellomrom at husene deres får skader eller blir ødelagt av uvær som er hyppigere og kraftigere enn noensinne. Kombinert med sterke tidevannsstrømmer og forskyvninger i regnsyklusen, forsterkes stormintensiteten av den økte vannstanden i havet. Det er registrert økende vannstand i denne regionen siden andre halvdel av 1900-tallet. Erosjonen langs kysten skjer raskere, høyere saltnivå i grunnvannet ødelegger plantasjer, og temperaturøkninger legger til rette for parasitter som rammer kopra-plantasjer. «Vi er de første som blir drept av klimaendringer,» sier en beveget Joseph Komo, medlem av Mikronesias offisielle delegasjon på den niende konferansen om klimaendringer. Den gikk av stabelen i Milano i desember 2003 i regi av FN. Han kom for å be det internasjonale samfunnet om så raskt som mulig å åpne opp fondene som skal hjelpe sårbare land til å beskytte seg mot virkningene av global oppvarming. Kravene fra alliansen av små øystater (AOSIS) i klimaforhandlingene er: så raskt som mulig å sikre matvareressurser, etablere avsaltingsanlegg, bygge diker og utvikle bruken av solenergi. Denne svært aktive lobbyorganisasjonen ble opprettet i 1994 og representerer 43 småstater fra alle havområder og regioner i verden: Afrika, Karibia, Det indiske hav, Middelhavet, Stillehavet og Sørkinahavet. De regner alle med å være de første som rammes av konsekvensene av klimaendringer. På Maldivene forbereder man seg på det verste. En kunstig øy er under konstruksjon. Hulhumale, som den kalles, befinner seg omtrent 20 minutter fra arkipelets overbefolkede hovedstad Male. Den bygges to meter over havet for på sikt å kunne ta i mot rundt 100 000 innbyggere. Ved kysten blankskures korallene av varme vannstrømmer, men alle rapportene til FNs klimapanel understreker hvor sårbare korallrevene er for hevet vannstand i havet, temperaturøkninger i vannet og i overflaten, og stadig kraftigere stormer. Andre utkantbefolkninger slutter seg til deres krav. Omtrent 155 000 inuitter fra Canada, Alaska, Grønland og Russland representeres av Inuittenes sirkumpolare konferanse. Den ledes av Sheila Watt-Cloutier, som også benyttet talestolen i Milano for å annonsere at hennes organisasjon planlegger å levere en rettslig anke til FNs Menneskerett ighetskommisjon. Ifølge inuittorganisasjonen bryter de landene som nekter å skrive under Kyotoprotokollen 1 – USA, Russland og Australia – menneskerettighetene fordi dette utgjør en trussel mot de gamle levemåtene til den innfødte befolkningen på Nordpolen. «I dag forandrer jorda seg bokstavelig talt under føttene våre,» erklærer Sheila Watt- Cloutier. I Canada forutser klimaforskere det utenkelige: I løpet av omtrent 50 år vil den berømte Nordøstpassasjen som binder sammen Atlanterhavet og Stillehavet via øyene nord i landet, være fullstendig isfri i sommerhalvåret. Innbyggerne i nordområdene befinner seg i samme båt, for å si det slik, som innbyggerne i Melanesia i Stillehavet. Likhetene mellom varselropene fra befolkninger som geografisk sett er langt unna hverandre, viser den ekstremt systematiske dimensjonen ved klimaendringene. «Etter oppvarmingen kommer smeltingen av isbreene og iskalottene til å være en av de viktigste årsakene til at havnivået øker i løpet av det 21. århundret,» advarer ekspertene i FNs klimapanel. 2 Fra polene til Maldivene er hele biosfæren knyttet sammen, og dermed alt liv som befinner seg der. Det er imidlertid i utkanten av den industrialiserte verden man finner de regionene som er mest sårbare overfor klimaendringer. Noe som er desto mer urettferdig i og med at deres bidrag til oppvarmingen av atmosfæren er minimalt, mens bidraget fra de industrialiserte landene i Nord er massivt. Matematisk sett burde hvert individ kunne nyte godt av en like stor del av det økologiske rommet. Biosfæren kan klare en naturlig resirkulasjon av tre gigatonn (milliarder tonn) karbondioksyd per år, noe som innebærer et bærekraftig gjennomsnittsnivå på et halvt tonn drivhusgass årlig per innbygger på planeten: En innbygger i Burkina Faso kunne øke sitt nåværende utslipp på 100 kilo drivhusgasser til 500 kilo, mens en innbygger i USA, som gjennomsnittlig slipper ut 5000 kilo, teoretisk sett burde slippe ut ti ganger mindre. 3 Utslippslandene har åpenbart allerede produsert for mye til å kunne nå målet om lik utslippsmengde per hode, spesielt hvis en slik beregning tar hensyn til tidligere utslipp. Et annet scenario virker imidlertid som det mest sannsynlige: Økning av utslipp fra store utvi- Weng Fen: Sitting on the Wall (1) Klimaendringer sett fra sør MILJØ: De som bidrar minst til klimaendringer, er de som rammes hardest. Små øystater og andre utkantstrøk er blant de mest utsatte. De stiller nå krav om raske endringer i den globale miljøpolitikken. Kan Kyotoavtalen bli et redskap for dem? Det er i utkanten av den industrialiserte verden man finner de regionene som er mest sårbare overfor klimaendringer. klingsland som Kina, India, Brasil og Saudi- Arabia, som vil nå samme utslippsnivå som de industrialiserte landene i 2050. Innføring av lik utslippsmengde vil da ikke ha noen sammenheng med økologiske målsetninger. Store utviklingsland som Kina og India avviser for øyeblikket alt snakk om utslippsreduksjoner, så lenge de industrialiserte landene ikke følger opp sine forpliktelser. Under klimakonferansen i Delhi i 2002, skapte Indias miljøminister TR Balu proteststorm da han avviste utslippsreduksjoner som kunne innbefatte uviklingsland, deriblant India. De små øystatene følte seg latt i stikken. I tillegg til ulikheten mellom Nord og Sør, kommer altså uenighetene mellom landene i Sør. 77-gruppen (G77) 4 representerer et bredt spekter av ulike interesser. Den består av de store skogødeleggende landene Kina og Brasil og medlemsland i organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som krever økonomisk kompensasjon for en eventuell nedgang i oljeinntektene dersom bruken av fossil energi reduseres. Gruppen består samtidig også av ekstremt sårbare land som Mosambik, som ble rammet av oversvømmelser i 2000, og ministatene i Stillehavet – deres politiske kraft er at de har oppnådd en posisjon som symboler. I en situasjon hvor multilateralismen er satt på sidelinjen av USAs isolasjonisme, er kampen mot klimaendringer blitt en internasjonal politisk ønskedrøm. Kyotoprotokollen, arvtaker etter klimakonvensjonen i 1992, har helt siden den kom til verden i Japan i 1997, vært gjenstand for en kollektiv hermeneutisk virksomhet, en uendelig tekstanalyse. Tekstens fundamentale målsetninger – å garantere et stabilt klima for fremtidige generasjoner – blir borte i ekspertenes spissfindigheter, de fleste av dem fra Vesten. Noen vil nok innvende at dette i alle fall bidrar til at prosessen holdes i live. Bedre med ønskedrømmer enn ingenting. Det store temaet i protokollen er mekanismene som er etablert for å fastsette en pris per tonn karbondioksyd: Atmosfæren er ikke lenger gratis. Den kan omsettes på det internasjonale markedet. Det gjenstår å garantere at prisen gjenspeiler hvor sjeldent og skjørt dette fellesgodet er. Den «grønne utviklingsmekanismen» CDM (Clean development mecanism) er det eneste verktøyet for klimasamarbeid mellom Nord og Sør som foreslås i Kyoto-protokollen. CDM åpner for at industrialiserte land kan bidra til å finansiere og etablere prosjekter for utslippsreduksjon i Sør, i prinsippet gjennom bruk av teknologi som ikke er skadelig for miljøet: solenergi, demninger, rent drivstoff, og så videre. Til gjengjeld får de industrialiserte landene økte utslippskvoter i samsvar med de utslippene de på denne måten har «forhindret». Klimaforhandlingene i Milano i desember 2003 handlet blant annet om hvilke fordeler CDM kan ha for land i Sør. Fra et geopolitisk ståsted, er tankegangen bak denne type ordninger at landene i Sør bare er passive mottakere av et system som er skapt for å overføre utslippskvoter til industrialiserte land. Investorenes ønsker og vilje bestemmer. Den eneste drivkraften er muligheten for å unngå å betale for økte utslippsmengder. Dette systemet vil trolig ikke bety noe for inuittene eller mikroneserne. I de landene som allerede forurenser lite, vil det være for liten gevinst å hente. De store utviklingslandene derimot, kan ha interesse av disse ordningene. Dette var grunnen til at Kina ble overbevist om å ratifisere Kyotoprotokollen i 2002, med det mål å tiltrekke seg investorer. Canada er Kinas mest aktive samarbeidspartner i forbindelse med finansiering av prosjekter for blant annet reduksjon av utslipp fra kullkraftverk, solcelleenergi og vannkraft. Det vil bli vanskelig å beregne «forhindrede utslipp» i land som Kina og Brasil, som forventer at et «spesialfond for klimaendringer» skal gi dem økonomiske midler til å skaffe en oversikt over sine utslipp – avskogingen i Amazonas i Brasil er et av områdene som ikke er kartlagt. Dette klimafondet, som administreres av Det internasjonale miljøfondet, vil ha et ubetydelig budsjett på 50 millioner dollar per år, og vil kanskje bli «operativt» fra 2005. Det vil hovedsakelig ha ansvar for å hjelpe de mest utsatte landene med å «tilpasse seg» virkningene av klimaendringer. Frem til da må inuitter og mikronesere fortsette å klare seg med det de har. Hvis de da ikke slutter seg til nettverket South South North, et av de mest oppmuntrende tiltakene som har dukket opp i den klimapolitiske malstrømmen den siste tiden. South South North består av organisasjoner og jurister fra Brasil, Sør-Afrika, Bangladesh og Indonesia. De arbeider hovedsakelig for en endring i utviklingsperspektivene og for å finne tilbake til det økologiske fokuset for mekanismene i Kyotoprotokollen. 5 Nettverket arbeider for at CDM skal komme de berørte befolkningene til gode, gjennom å åpne for økologiske utviklingsmodeller som drives lokalt, og som også fortjener økonomisk støtte: solcelleinstallasjoner i Bangladesh, elektrisk drevet offentlig transport i Dhaka, forbedret oppvarming og solcellebaserte varmtvannsinstallasjoner i et fattig boligstrøk i Cape Town, utvinning av biogass fra en søppelfylling i Rio, rent drivstoff i bussene i Yogyakarta på Java. Denne typen prosjekter kan settes i verk overalt i Sør og vise at det er mulig for disse landene å orientere seg direkte mot en uvikling basert på ren og bærekraftig teknologi. For øyeblikket stanger en slik fremgangsmåte mot logikken i CDM, som paradoksalt nok setter de forurensende landene i fremste rekke. I Bangladesh, hvor utslippene av drivhusgasser er ubetydelige (mindre enn én bil per 1000 personer), er behovet for å redusere utslippene foreløpig ikke-eksisterende og landet kan derfor ikke tiltrekke seg investeringer i bytte mot utslippskvoter. Dette bekrefter at Kyotoprotokollen er en slags begrepsmessig ready-made som først og fremst tjener interessene til de industrialiserte landene og de store forurensende landene i Sør. Hvis ikke andre land i Sør finner andre veier, som leder til biosfærens overlevelse. 1 Kyotoprotokollen ble undertegnet under den internasjonale miljøkonferansen i Japan i desember 1997, i regi av FN. Den forplikter de industrialiserte landene til å redusere sine utslipp av drivhusgasser med gjennomsnittlig 5 prosent mellom 1990 og 2012. Denne målsetningen, som er beskjeden, står i fare for å mislykkes fordi ratifiseringen av avtalen har stoppet opp. Se også Frédéric Durand, ”Au royaume des aveugles, l’’effet de serre’ est roi» (I de blindes rike er drivhuseffekten’ konge), Le Monde diplomatique, desember 2002. 2 FNs klimapanel (IPCC), Climate Change 2001: The Scientific Basis, bind 1, s. 30, Genève 2001. 3 Changements climatiques et solidarité internationale, publisert av Réseau Action Climat m.fl., Montreuil, november 2003. 4 G77 ble etablert i 1964 av utviklingslandene. Selv om antall medlemmer nå er over 133, har organisasjonen beholdt navnet på grunn av dets historiske betydning. 5 www.southsouthnorth.org
8 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 9 LEILA FARSAKH Forsker ved Center for International Studies, Massachusetts Institute of Technology (MIT), Boston. «Det minnet meg så mye om det som skjedde med oss svarte i Sør-Afrika. Jeg så ydmykelsen palestinerne blir utsatt for på sjekkposter og veisperringer, hvor de lider slik vi gjorde da hvite politifolk hindret oss i å bevege oss fritt omkring.» 1 Slik beskrev den sørafrikanske biskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu sitt besøk i det Hellige Land. Man har ofte trukket paralleller mellom det sørafrikanske apartheidsystemet og den palestinskisraelske situasjonen, men ofte uten at de forklares nærmere. Flere faktorer gjør at en slik sammenligning er nærliggende, men ikke alltid så enkel. Begge konfliktene har sin bakgrunn i kolonialisme. Både de hvite bosetterne i Sør-Afrika og sionismens pionerer slo seg ned i et land hvor det allerede fantes en befolkning. Som i Sør-Afrika kastet de som koloniserte Palestina ut de innfødte: to tredjedeler av den palestinske befolkningen som bodde på det territoriet den israelske staten ble grunnlagt på i 1948, ble fordrevet, og deres jord og eiendom ble overtatt. De som ble boende i «den jødiske staten» måtte leve under en segregerende lovgivning. Likevel, å peke på det kolonialistiske ved opprettelsen av staten Israel betyr ikke uten videre at den kan sidestilles med apartheidstyret i Sør- Afrika. Gershon Shafir, en av Israels ledende sosiologer, understreker at selv om kontroll av landområder står sentralt i begge konfliktene, har de utspilt seg i ulike historiske og økonomiske situasjoner, noe som har hatt betydning for hvordan konfliktene har utviklet seg og for forholdet mellom koloniherrene og den innfødte befolkningen. 2 Hvite sørafrikanere og israelere forholdt seg faktisk forskjellig til den demografiske virkeligheten de møtte med hensyn til den innfødte befolkningen. I Palestina forsøkte det sionistiske prosjektet å benekte eksistensen av en ikke-jødisk befolkning på territoriet, 3 noe som uttrykkes i forestillingen om «et land uten folk for et folk uten land». Målsetningen var å etablere en jødisk befolkningsmessig dominans, ved å kaste ut palestinerne og samtidig hindre strukturell avhengighet av deres økonomi, spesielt palestinsk arbeidskraft. Før 1948 utgjorde palestinske arbeidere ikke mer enn en tredjedel av arbeidsstyrken i den jødiske sektoren, 4 og frem til krigen i juni 1967 utgjorde de ikke mer enn 15 prosent av arbeidskraften i Israel. 5 Situasjonen i Sør-Afrika var annerledes. Den innfødte befolkningen fortsatte å være i stort flertall, og fra 1913 utgjorde de svarte 75 prosent av arbeidskraften i landet. Det var i 1948 at det hvite mindretallet innførte apartheidsystemet i Sør-Afrika: et system av juridisk, økonomisk og bostedsrelatert diskriminering. I sentrum for denne politikken sto den territoriale segregeringen, en form for arbeiderreservater, avgrensede geografiske områder pekt ut av de hvite hvor de svarte skulle bo. Disse områdene tilsvarte 13 prosent av det sørafrikanske territoriet. Mellom 1951 og 1970 ble det innført fire viktige lover 6 som omgjorde disse reservatene til såkalte bantustans. Dette innebar at de innfødte fikk «autonomi» med tilhørende rettigheter og ansvarsoppgaver. De fikk rett til å bestemme sin økonomiske politikk og administrere sivile saker og dagligliv. Til gjengjeld skulle alt som hadde med sikkerhet å gjøre styres i samband med kolonimakten, og bantustanene kunne heller ikke ha noen uavhengig utenrikspolitikk. I 1974 ble det opprettet statsborgerskap for bantustanene, og fra og med 1976 ble fire av ti bantustaner erklært uavhengige – befolkningen i disse var da ikke lenger sørafrikanske statsborgere. I Israel/Palestina ble det ikke etablert noen territorial segregasjonsstruktur, i hvert fall ikke frem til 1948. Mens det sørafrikanske apartheidregimet ville ha landet og befolkningen, ville israelerne i Palestina ha landet uten befolkningen. Men denne visjonen fikk en kraftig knekk av krigen i juni 1967, som forandret det demografiske Israelsk apartheid? PALESTINA: Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh. forholdet mellom jøder og palestinere. Mer enn en million palestinere ble værende på de okkuperte områdene (Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem), og utgjorde en tredjedel av befolkningen på alle landområdene som da var under israelsk kontroll. Selv om den israelske regjeringen videreførte sin politikk for overføring (transfer) av palestinerne til andre land i regionen – heller frivillig enn tvungen overføring – valgte flertallet av palestinerne å bli. Hvordan har Israel forholdt seg til denne befolkningen? Dette avgjørende spørsmålet er sentralt for en forståelse av de stadig tydeligere likhetstrekkene mellom Sør-Afrika og Israel/Palestina – på tross av de historiske forskjellene. Etter krigen i 1967 har Israel utviklet sine krav på de okkuperte områdene. Da høyresiden vant valget i 1977, iverksatte Menachem Begins regjering en sammensatt politikk som baserte seg på territorial integrasjon og demografisk separasjon, i tråd med ønsket om å ta over landet uten folket. Det militære styret på Vestbredden og i Gaza beslagla palestinsk jord og satte opp sperringer i stadig større tempo for å legge til rette for israelske bosetninger. Bosetterne fortsatte å sortere under israelsk lovgivning, mens militærstyret innførte en rekke militære lover og dekreter som skulle styre den palestinske befolkningens sivile, økonomiske og juridiske saker. Disse dekretene kvalte den palestinske økonomien og forsterket dens avhengighet av Israel. Mellom 1967 og 1990 ble grensene mellom Israel og de okkuperte områdene holdt åpne, og mer enn en tredjedel av den palestinske arbeidsstyrken arbeidet i Israel og sto for mer enn en fjerdedel av bruttonasjonalproduktet i de okkuperte områdene. Frem til 1993 bygde Israel over 145 jødiske bosetninger med 196 000 nybyggere hvorav halvparten bodde i ti bosetninger i området rundt Øst-Jerusalem. 7 Målet med bosetningene var å veie opp for palestinsk befolkningsvekst, og spredningen av bosetninger utover hele det okkuperte området la grunnlaget for en geografisk oppsplitting av Vestbredden og Mens det sørafrikanske apartheidregimet ville ha landet og befolkningen, ville israelerne i Palestina ha landet uten befolkningen. Weng Fen Gaza. Mange observatører har bemerket at dette systemet med territorial integrasjon og sosial separasjon er en form for apartheidpolitikk fra Israels side, selv om den aldri har fått et slikt spesifikt institusjonalisert navn. 8 Men å bruke apartheidmodellen for å forstå de palestinsk-israelske forholdene er likevel problematisk. For det første, angående den geografiske definisjonen av «israelsk apartheid”: gjelder den for hele Israel eller bare for de områdene Israel okkuperer? De palestinerne som lever innenfor Den grønne linjen (grensen fra før 1967) er israelske statsborgere med stemmerett, mens innbyggerne på Vestbredden og i Gaza ikke er det. Førstnevnte er ikke innesperret i bestemte soner som de ikke kan bevege seg ut av, og de er ikke ekskludert fra det politiske livet i Israel – selv om de blir utsatt for all slags diskriminering. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza er en befolkning under okkupasjon, i påvente av en politisk løsning. Sammenligningen med apartheid kaster også frem en annen forskjell. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), som var den viktigste politiske organisasjonen til den innfødte sørafrikanske befolkningen, forkastet de hvite afrikaanernes separatisme og krevde en slutt på apartheid og innføring av et demokratisk system som omfattet alle innbyggerne i Sør-Afrika. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) på sin side aksepterte fra og med 1974 en delingsløsning for å oppnå rett til selvbestemmelse for det palestinske folket. Og i 1993, i forbindelse med Osloprosessen, anerkjente Israel PLO som sin eneste legitime forhandlingspartner og aksepterte ideen om å dele landet med palestinerne – fastsettelse av grensene og de palestinske territorienes status forble imidlertid uavklart. En tredje forskjell ligger i det internasjonale samfunnets holdning til disse konfliktene. Når det gjelder Sør-Afrika, aksepterte aldri det internasjonale samfunnet apartheidsystemet og heller ikke etableringen av atskilte statslignende områder for den innfødte befolkningen. I 1976, da den sørafrikanske regjeringen ville innlemme en av de ti bantustanene, Transkei, som uavhengig medlemsstat i FN, ble dette avslått av verdensorganisasjonen. 9 Når det gjelder Palestina, derimot, anbefaler FN sterkt at det etableres to uavhengige nasjonalstater som en løsning på konflikten. Resolusjon 181, den såkalte delingsplanen som ble vedtatt av FNs generalforsamling 29. november 1947, går inn for at det etableres en jødisk og en arabisk stat. Og Sikkerhetsrådets resolusjon 242, vedtatt 22. november 1967, som er vag angående palestinernes nasjonale rettigheter, hevder ikke desto mindre at fred i Midtøsten er avhengig av at Israel gir opp de områdene som ble okkupert under krigen i 1967 og anerkjenner alle statene i regionen. Osloprosessen baserte seg på resolusjon 242. På tross av de betydelige forskjellene mellom den palestinsk-israelske konflikten og det sørafrikanske apartheidsystemet, har begivenhetene de siste ti årene paradoksalt nok brakt dem nærmere hverandre. Osloavtalen institusjonaliserte både den samfunnsmessige separasjonen og den territoriale integrasjonen, og la dermed grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene, som er blitt omformet til fragmenterte befolkningsreservater uten økonomiske muligheter og fratatt enhver politisk suverenitet. Det er en kjent sak at iverksettelsen av Osloavtalen førte til en territorial fragmentering av Vestbredden og Gazastripen. Selv om meningen var at de palestinske selvstyremyndighetene skulle styre over omtrent hele Vestbredden fra 1996, kontrollerte de i praksis bare 19 prosent i juli 2000 (sone A). 10 Man kan hevde at motstanden mot Osloprosessen – selvmordsattentat og deres konsekvenser i Israel, men også mordet på Yitzhak Rabin og valget av Benjamin Netanyahu – bidro til å forsinke den israelske tilbaketrekningen. Men det er likevel et faktum at i forkant av al- Aqsa-intifadaen var det palestinske myndighetsområdet fortsatt oppsplittet og 59 prosent av Vestbredden (unntatt Øst-Jerusalem) og 30 prosent av Gazastripen var fortsatt utenfor palestinsk kontroll. Bosetningene har også vært et nøkkelelement i «bantustaniseringen» av de okkuperte områdene, selv om de ikke har vært like omfattende som i Sør-Afrika. C-sonene, som kontrolleres i sin helhet av israelerne, deler Vestbredden opp i tre store sektorer, som igjen er oppdelt i små befolkningsreservater som et resultat av fire store bosetningsområder (Jerusalem, Ariel/Shomron, Gush Erzuib, Benjamin/Jordan-dalen). Mellom 1993 og 2000 ble innbyggertallet i bosetningene fordoblet og kom opp i 410 000, noe som tilsvarer 15 prosent av befolkningen på de okkuperte områdene. Israel har i tillegg bygd mer enn 400 kilometer omkjøringsveier og 72 nye bosetninger. 11 Fra et juridisk ståsted kan man si at Osloprosessen på tre viktige måter førte til at palestinernes situasjon nærmet seg de sørafrikanske bantustanene. For det første, gjorde ikke avtalen den palestinske innfødte befolkningen til den eneste autoriteten på de palestinske områdene. Den demokratisk valgte presidenten og den palestinske nasjonalforsamlingen fikk bare begrenset makt, og de israelske militærstyresmaktene i de okkuperte områdene, som ikke ble oppløst, fortsatte å «delegere» oppgavene (territorielle, sivile, juridiske) de palestinske selvstyremyndighetene var ment å skulle utføre. De fikk hovedsakelig sivil, eller funksjonell, myndighet over 93 prosent av den palestinske befolkningen, men territoriell myndighet over mindre enn 19 prosent av Vestbredden. For det andre setter ikke Osloavtalen folkeretten over israelsk lov. Den gjør ikke slutt på okkupasjonen, og nevner overhodet ikke Genèvekonvensjonen eller FNs resolusjon 181 som, slik vi har sett, gir internasjonal legitimitet til en arabisk stat på de historisk sett palestinske områdene. Osloavtalen refererer kun til Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og 336 (som bekreftet førstnevnte i 1973), men disse resolusjonene er vage med hensyn til palestinernes rett til en egen stat, og når det gjelder de okkuperte områdenes grenser KNUT V. BERGEM Frilansjournalist. På enkelte områder ga utviklingen i Midtøsten i 2003 grunnlag for en forsiktig optimisme med tanke på fremtiden. Iran tillot omsider FNs våpeninspektører å inspisere landets kjernekraft-anlegg. Libya annonserte på sin side at landet vil oppgi ethvert forsøk på å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen. Og Iraks masseødeleggelsvåpen viste seg som kjent å være ikke-eksisterende. I Det hellige land − Israel og Palestina − gikk derimot situasjonen fra vondt til verre. Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea, viser en spørreundersøkelse blant innbyggerne i 15 EU-land, offentliggjort 3. november. Likevel får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred. Den jødiske staten har nå rast forbi Storbritannia og seilt opp som verdens femte største atommakt. Hvor lenge vil FN og verdens statsledere lukke øynene for det som foregår i Det hellige land? Og fortie det som har foregått? Det israelske kjernekraftprogrammet ble igangsatt på slutten av 1940-tallet, parallelt med opprettelsen av den jødiske staten. Det var atomkraften som skulle sikre Israels fremtid, ifølge landets første statsminister David Ben-Gurion, som både tenkte sivilt og militært. På energisiden måtte Israel kompensere for manglende naturressurser. Rent militært måtte den nyopprettede staten kompensere for et begrenset antall soldater. Atomkraft fremsto som den ideelle løsningen i begge henseender. Etter Suez-krisen i 1956 ble Frankrike Israels nærmeste forsvarsallierte og viktigste leverandør av såvel konvensjonelle våpen som uran. Franske forskere bisto også i oppbyggingen av Dimona-reaktoren, som fra midten av 60-tallet ble operasjonssentralen for den gryende og topphemmelige atomvåpenindustrien i Israel. Atomreaktoren i Negev-ørkenen ble første gang oppdaget av et amerikansk U2-fly i 1958, og i årene som fulgte var reaktoren et kontinuerlig diskusjonsemne mellom amerikanske presidenter og israelske myndigheter. I første omgang hevdet israelerne at Dimonakomplekset var en tekstilfabrikk, uten at amerikanerne slo seg til ro. Etter at blant andre New York Times skrev om reaktoren i 1960, måtte statsminister Ben-Gurion krype og utstrekning. For det tredje fokuserte Osloavtalen på nært samarbeid mellom israelerne og palestinerne, heller enn atskillelse av partene. Felleskomiteer skulle opprettes på alle områder, men først og fremst i sikkerhetsspørsmål, som fullt og helt ble værende under israelsk kontroll. Den samme typen sikkerhetsmessig samarbeid ble krevd i de sørafrikanske bantustanene. Måten Osloprosessen forholdt seg til den palestinske befolkningen på, minner også om «bantustanisering». Institusjonaliseringen av et system av sperringer og krav om tillatelse for å kunne bevege seg – noe som ble innført for første gang i 1990 – satte palestinerne i en tilsvarende situasjon som de svarte i Sør- Afrika i forbindelse med passlovene. Det er imidlertid en viktig forskjell: passlovene i Sør-Afrika ble opprinnelig innført for å sikre kontroll og tilførsel av billig arbeidskraft til den sørafrikanske økonomien, mens i Palestina ble det tilsvarende systemet innført hovedsakelig av sikkerhetsmessige årsaker – men konsekvensene er de samme. Sammen med israelsk territorial kontroll, har sperrings- og tillatelsessystemet allerede gjort Vestbredden og Gaza om til fragmenterte befolkningsreservater som ikke er økonomisk levedyktige. Israels svar på al-Aqsa-intifadaen, som startet i slutten av september 2000, har vært å utvikle dette systemet enda mer, og fortsette å splitte opp de palestinske områdene. I april 2002 erklærte israelerne at Vestbredden og Gaza skulle deles opp i åtte hovedsoner, og at palestinerne måtte ha tillatelse for å oppholde Ulovlige våpenlagre ATOMVÅPEN: Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea. Likevel får landet fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred. til korset og innrømme at Dimona skulle huse en 24 megawatts reaktor, men kun «for fredelige formål.» Amerikanerne ville fortsatt ikke slå seg til ro, og etter massivt diplomatisk press tillot israelerne etterhvert spredte inspeksjoner. Tungtvannsleverandøren Norge var på en snarvisitt i 1961, og et amerikansk team besøkte anlegget for siste gang i 1969. Bevegelsesfriheten under inspeksjonene var imidlertid begrenset, for å si det forsiktig, og alle inspektørene vendte hjem tomhendte. At det foregikk v å p e n p r o d u k s j o n på Dinoma var likevel hevet over tvil. Hvordan skulle en ellers forklare det massive sikkerhetsopplegget rundt og over reaktoren; Under 6-dagers krigen i 1967 skjøt israelske styrker ned ett av sine egne Miragefly fordi det fløy for nær anlegget. I 1973 ble et libysk charterfly med 104 passasjerer skutt ned av samme grunn. Men akkurat hva og hvor mye som fantes i Dimona-reaktorens kjelleretasjer, forble uklart. I 1986 brast boblen, etter at London Sunday Times offentliggjorde utsmuglet materiale fra Mordechai Vanunu, mangeårig atomtekniker på Dimona-anlegget. Vanunus dokumenter og fotografier avdekket et sofistikert kjernefysisk program som langt overgikk det man hittil hadde forventet seg. Ifølge ekspertenes granskninger av materialet, omfattet lagrene på Dimona mer enn 200 kjernefysiske bomber og nøytronvåpen. Det kom også frem at Dimona-anlegget kunne produsere over 40 kilo plutonium årlig, langt mer enn man tidligere hadde trodd. Det sto klart at anslagene over israelske kjernevåpen måtte oppjusteres. Israelske myndigheter var naturlig nok i harnisk. Rett før Vanunus materiale kom på trykk, ble han lurt til Roma av en kvinnelig Mossad-agent, dopet, kidnappet og ført tilbake til Israel. Her ble han idømt 18 års fengsel og umiddelbart plassert på enecelle. Der han fortsatt sitter. De forskjellige anslagene over antallet israelske atomvåpen varierer i dag kraftig. Bradford University Peace Studies Departement (BUPSD) opererer med 100, seg utenfor disse sonene. 12 Samtidig har spredningen av bosetninger fortsatt med uforminsket styrke, og mer enn 2500 nye hus og 52 nye bosetninger kom til mellom september 2000 og januar 2003. 13 Byggingen av en minst 600 kilometer lang mur mellom Israel og Vestbredden skaper en grense som er ensidig definert av Israel, den går utover grensene fra 1967 og skiller enda flere palestinske soner fra hverandre. 14 Dessverre er ikke «veikartet for fred» stort annerledes enn Osloavtalen, det baserer seg på samme logikk som den. Veikartet understreker nødvendigheten av fremskritt når det gjelder sikkerhetsmessig samarbeid og etablering av palestinske institusjoner, noe som legitimerer den israelske regjeringens innblanding i palestinernes saker. Og selv om veikartet anbefaler at det opprettes en palestinsk stat innen 2005 med midlertidige grenser, sier det ingenting om på hvilken måte en slik stat kan være suveren og uavhengig uten å ha definitivt fastlagte grenser. Planen er også svært uklar på tre avgjørende spørsmål: bosetningenes fremtid, Jerusalem og de palestinske flyktningene. Den nye fredsplanen ser imidlertid for seg at det internasjonale samfunnet har en rolle å spille, noe som var fraværende i Osloavtalen. På papiret i alle fall, skal Kvartetten (USA, EU, Russland og FN) passe på at avtalen blir fulgt, og USA skal ha et spesielt ansvar for å følge opp samarbeidet mellom de to partene på nært hold. Men Kvartetten har ikke myndighet til å gjøre seg til dommer eller kontrollinstans. Veikartet sikrer i realiteten en internasjonal anerkjennelse av «bantustaniseringen» av Israel er i dag i verdenstoppen innenfor alle våpengrener. Federation of American Scientists (FAS) anslår et sted mellom 100 og 200, Stockholm International Peace Research Institute hevder det er i overkant av 200, mens det velrenommerte forsvars- og etterretningsorganet Jane's Intelligence Review i 1997 satte tallet til 400. Knesset-medlemmet Issam Mahoul uttalte i 2000 at den kjernefysiske beholdningen lå et sted mellom 200 og 300. Israelske myndigheter sier derimot ingenting, og nekter hardnakket å underskrive Avtalen om ikke- spredning av atomvåpen, som ble gjort gjeldende i 1970. 187 stater har i dag undertegnet denne avtalen. India, Pakistan, Cuba og Israel har latt være. Konsekvensen av å underskrive er at landene må slippe til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), noe israelske myndigheter gjentatte ganger har gjort klart at de ikke akter å gjøre. Foreløpig har derfor ingen internasjonale observatører inspisert israelske våpenlagre, og noe eksakt tall på israelske kjernevåpen er umulig å fastslå. Vel så viktig som selve antallet atomvåpen et land besitter, er imidlertid atommaktenes leveringssystemer. Her er opplysningene vanskeligere å hemmeligholde, og oversikter fra ulike hold viser at Israel i dag er i verdenstoppen innenfor alle våpengrener. Fire ulike fly-skvadroner, F-15, F-16, F-4 og Jaguar, kan alle frakte atomvåpen. Ved siden av israelernes fly, kan også de israelske Jericho 1 og 2-rakettene utstyres med kjernefysiske sprengladninger, med rekkevidder på henholdsvis 500 og 1450 kilometer. Til sjøs har Israel skaffet seg kjernefysisk slagkraft gjennom anskaffelsen av tre tysk-produserte undervannsbåter i Delfin-klassen. Ubåtene kan ramme alle arabiske land, pluss Iran – og Søreuropa – med sine langtrekkende Harpun-raketter, som i år ble modifisert og som også kan utstyres med kjernefysiske sprengladninger. I motsetning til de andre atommaktene, som selv finansierer sitt våpenprogram, bruker Israel de amerikanske skattebetalernes penger, vel vitende om at amerikanske politikere Vestbredden og Gaza, siden det internasjonale samfunnet har akseptert at det etableres en palestinsk stat med midlertidige grenser uten at bosetningene fjernes, og at Israel kan fortsette å definere grensene fra 1967 etter eget forgodtbefinnende. De historiske forskjellene til tross, utviklingen av den palestinsk-israelske konflikten gjør at den får stadig flere likhetstrekk med det sørafrikanske apartheidsystemet. Spørsmålet er om denne utviklingen er midlertidig eller varig, tatt i betraktning at de palestinske «bantustanene» verken er like store eller like klart definerte som de som tidligere var reservert for de svarte i Sør-Afrika. I tillegg har Israel mindre bruk for den palestinske arbeidskraften, som de siste ti årene er blitt erstattet av omkring 250 000 asiatiske, afrikanske og østeuropeiske arbeidere. Hvis utviklingen i retning «bantustanisering» fortsetter, vil den i alle fall rive bort mulighetene for en tostatsløsning. Om denne muligheten forsvinner vil Israel måtte bli både en apartheidstat og en tonasjonal stat, med mindre man iverksetter en massiv «transfer» av den palestinske befolkningen. 1 The Guardian, London, 29. april 2002. 2 Gerson Shafir, Land, Labour and the Origins of the stilltiende godkjenner den kjernefysiske opprustningen. Dette er selvfølgelig i strid med prinsipperklæringene i ikke-spredningsavtalen, som USA faktisk har underskrevet, uten at det ser ut til å spille noen rolle. Heller ikke at det israelske våpenprogrammet er i åpenbar strid med to FN-resolusjoner, henholdsvis nummer 487 og 687 fra FN sikkerhetsråd. Førstnevnte fastslår at Israel umiddelbart skal åpne sine atomvåpenlagre for IAEA. Den siste fastslår at Midtøsten bør være en atomvåpenfri sone. Men det er altså FNs ord. Forskjellen mellom USAs holdning til Iran, som har vært under kontinuerlig press det siste året, og USAs holdning til Israel, er selvfølgelig at Iran, som medlem av den notoriske «ondskapens akse»-troikaen, vurderes som en trussel mot «vestlige interesser», mens Israel er amerikanernes venn og alliansepartner i krigen mot terror. Derfor får vi nå (det betimelige) råkjøret mot Iran, mens Israel altså fortsatt unngår nærmere granskning av sine ulovlige våpenlagre. Slik den jødiske staten har unngått granskning siden landet startet produksjon av plutonium og utvikling av kjernevåpen på midten av 60-tallet. Når europeere flest nå vurderer Israel som det landet i verden som utgjør den største trusselen mot verdensfreden, bunner denne holdningen neppe i antisemittisme, slik både israelske og amerikanske talsmenn har uttalt etter at EU-undersøkelsen ble offentliggjort i fjor. Den bunner nok heller i erkjennelsen av at Israel i dag er en av verdens sterkeste militærmakter, at landet fører en blodig okkupasjonspolitikk, ukentlig krenker grensene i Sør-Libanon, nylig bombet nabolandet Syria – og som den eneste staten i Midtøsten sitter på et svært lager av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen. Ikke dermed sagt at Israels naboland i Midtøsten ikke må underlegges krav om våpeninspeksjoner, eller at disse landene ikke fremstår som en sikkerhetsrisiko, på lik linje med Israel. 8 av de 14 landene respondentene i EU-undersøkelsen vurderte som de største truslene mot verdensfreden, kom da også fra den arabisk-muslimske delen av verden. Poenget er at prinsippene om våpenkontroll må gjelde likt for alle. Så enkelt er det. Det vil si; burde det være. I stedet fortsetter verden å late som om de ulovlige israelske våpenlagrene ikke finnes. © LMD Norden Israeli-Palestinian Conflict 1883-1914, Cambridge University Press, Cambridge, 1989. 3 Ideen om utkastelse eller «transfer» av den innfødte befolkningen er innebygd i den sionistiske tankegangen helt fra starten. Nur Masalha, Expulsion of the Palestinians : the Concept of «Transfer» in Zionist Political Thought, 1882-1984, Institute of Palestine Studies, Washington DC, 1991. 4 Baruch Kimmerling, Zionism and Economy, Schenkmen, Cambridge Massachusetts, 1983, s. 51. 5 Israeli Central Bureau of Statistics, Statistical Abstract of Israel, Jérusalem, 2002, tabell 16.15. 6 Det dreier seg her om Bantu Authorities Act fra 1951, Promotion of Bantu Self-Government Act fra 1959, og Bantu Homeland Citizenship Act fra 1970, med tillegg i 1974. 7 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, Fondation For Middle East Peace (FMEP), Washington DC, 2001, vol 11/6, tabell 1. 8 Uri Davis, Israel : An Apartheid State, London, Zed Books, 1987. Roane Carey (red.), The New Intifada: Resisting Israel’s Apartheid, Verso London, 2001. Marwan Bishara, Israel/Palestine: Peace or Apartheid, Zed Books, London, 2001. 9 Kerby, South Africa’s Bantustans: What Independence for the Transkei, World Council of Churches, Genève, 1987. 10 Ifølge Oslo II skulle sone A (3 prosent av Vestbredden) fra slutten av september 1995 være under palestinsk kontroll, sone B (27 prosent) skulle styres i fellesskap, og sone C (73 prosent) skulle være under utelukket israelsk kontroll. Se kart i franske Le Monde diplomatiques Atlas fra januar 2003. 11 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, FMEP, 2003, vol 13/2. 12 The Israeli Security Zones make up 45,25 % of the West Bank, including 158 Israeli Colonies, Applied Research Institute Jerusalem, 2002 (www.poica.org/casestudies/ security-zones/). 13 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, FMEP, 2002, vol 12/2. 14 Til nå er 140 kilometer av muren blitt bygd. Den har avskåret 14 000 palestinske familier fra egen jord og fra andre deler av Palestina (Betselem 2003). Den nye traseen, som ble vedtatt av den israelske regjeringen 1. oktober, strekker seg helt sør på Vestbredden og blir 450 kilometer lang. Se Gadi Algazy, «Ariel Sharons veikart», nordiske Le Monde diplomatique, juli 2003.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - februar
Page 3: 4 LE MONDE diplomatique - februar 2

Skautdebatten - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?