Kraftig kritikk av verdens helsesjef - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

2 LE MONDE DIPLOMATIQUE – JUNI 2003 Fortsetter fra side 1 Kraftig kritikk… på finansmarkedene. Og siden den amerikanske økonomien er den største i verden, må vi sørge for at WHO fremstår som tiltalende overfor USA og finansmarkedene». Denne forsvarstalen for at WHO skal underlegge seg Washingtons deciderata, og for veldedighet fra de store selskapene, presenteres som en konstatering av en nødvendighet, mens den i virkeligheten ikke er annet en ren ideologi. Tilskudd fra det private representerer bare en brøkdel av organisasjonens ressurser. Dette får vi bekreftet av en diplomat og spesialist på FN-organisasjonene: «Brundtlands posisjonering overfor legemiddelindustrien henger sammen med hennes tilslutning til den nåværende globaliseringens verdier: hun har etablert et nært forhold til WTO, og hun gjør Verdensbankens talemåter til sine. Verdensbanken er for øvrig en av de viktigste økonomiske bidragsyterne til WHO. Om hun hadde inntatt en annen holdning, ville hun som generaldirektør sette seg opp mot amerikanerne, som har en avgjørende innflytelse». Under Verdens Handelsorganisasjons møte i Doha (Qatar) 13. november 2001 oppnådde utviklingsland med egen farmasøytisk industri endelig retten til å produsere mindre kostbare kopimedisiner av medikamenter som er beskyttet av patentrettigheter – riktignok bare i krisetilfeller, og uten å kunne eksportere disse kopiene til andre fattige land uten mulighet til å fremstille dem selv. Denne relative seieren hadde ingenting med ledelsen i Verdens Helseorganisasjon å gjøre, til tross for en modig holdning fra enkelte av WHOs representanter. 2 Den var et resultat av at NGO’er hadde slått alarm og av et kraftig press fra opinionen, og ikke minst skyldes den en spektakulær helomvending fra amerikanernes side. USA hadde i etterkant av 11. september 2001 kommet med trusler overfor det tyske legemiddelfirmaet Bayer, produsent av et antibiotikum (Cipro) som brukes for å behandle miltbrann, om å selv fremstille kopier av dette legemiddelet dersom de ikke fikk betydelig avslag i prisen. Etter denne vellykkede utpressingen, var det problematisk å skulle motsette seg at andre stater prioriterte helse foran patentrettigheter. (Red.anm.: Under sluttforhandlingene om Doha-erklæringen i Genève i desember 2002 gjorde imidlertid de amerikanske representantene det de kunne for å undergrave avtalen). Som en bekreftelse av fremskrittet i Doha, som hierarkiet i WHO bidro lite til, vedtok endelig WHOs 55. helseforsamling 17. mai 2002 ved konsensus (altså uten at USA motsatte seg det) en resolusjon som tok sikte på å «sikre tilgangen til livsnødvendige medisiner». Denne resolusjonen ber generaldirektøren om «i global målestokk å anbefale tiltak for å etablere et system av prisdifferensiering på livsnødvendige medisiner». Uten noe å frykte fra Washington og oppmuntret av mangfoldige delegasjoner, kunne Gro Harlem Brundtland endelig få WHO til å spille en aktiv rolle på et område hvor organisasjonen tidligere hadde utmerket seg ved sin tilbakeholdenhet. Det var for øvrig for å bøte på denne maktesløsheten – som preget organisasjonen også før Brundtland ble generaldirektør – at FN i 1996 opprettet UNAIDS-programmet for å samordne arbeidet for bekjempelse av Aids. Direktøren for UNAIDS, Peter Piot, hadde inntatt en helt annen holdning enn ledelsesapparatet i WHO. Allerede 29. november 2000, lenge før rettsaken i Pretoria, erklærte han sin «fulle støtte til regjeringers rett til å utstede tvangslisenser 3 , til parallellimport av medisiner, og til innførsel av kopimedisiner på markedet». I tillegg understreket han relativt fryktløst, at «reglene for den liberale økonomien har blitt uforenlige med globaliseringen av aidsepidemien. Det er nødvendig med en ny pakt mellom industrien I sine offentlige taler anser ikke Gro Harlem Brundtland helse som en rettighet og samfunnet». 4 Men disse liberale økonomiske prinsippene er allikevel styrende for WHOs nåværende politikk. I 1980 erklærte daværende generaldirektør i WHO, Halfdan Mahler, at den offentlige utviklingshjelpen skulle ha som oppgave å sikre «helse for alle». Dette mobiliserende slagordet er nå kun et vagt minne. I sine offentlige taler anser ikke Gro Harlem Brundtland helse som en rettighet, men snarere som et redskap for økonomisk vekst. Foran et publikum bestående av næringslivsledere, bankfolk og statsledere, fastslo hun nylig at «en bedring i helsetilstanden vil i betydelig grad medføre en styrking av kreftene for økonomisk utvikling og for fattigdomsreduksjon». 5 Og for å overbevise sine tilhørere om nødvendigheten av å investere på dette området, la hun vekt på de negative virkningene sykdom har på produksjonen: Aids ville medføre en reduksjon i brutto nasjonalprodukt på 1% hvert år i de hardest rammede regionene, og i løpet av 30 år ville malariaepidemien være ansvarlig for et tap på anslagsvis 100 milliarder i afrikansk produksjon, osv. En av bankrepresentantene i salen kommenterte denne typen argumentasjon overfor oss: «Sant nok er det nyttig og til og med nødvendig å anslå kostnadene ved sykdommer, og de tap de fører til. Det er ingen tvil om at helse er en viktig faktor i utviklingsspørsmål. Dette forsto også Bismarck på slutten av 1800-tallet. Han var den som først overbeviste sjefene om å innføre sykeforsikring for sine arbeidere som et ledd i å sikre driften av fabrikkene. Men å tro at man på et marked hvor arbeidskraften er globalisert, skal få næringslivsledere til å investere i helse, er litt naivt». 17. mai 2001 trådte Kofi Annan inn på Brundtlands felt og foreslo å opprette et nytt globalt helsefond som, med et årlig budsjett på 7 til 10 milliarder dollar, skulle ha bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria som hovedoppgave. Annan grep uten store vanskeligheter inn på dette området som WHO ikke hadde oppnådd overbevisende resultater på. Når det er sagt, disponerer helsefondet i dag kun 200 millioner dollar, til tross for løftene som ble gitt under G8-møtet i Genova i juli 2001 om å bevilge det 1,3 milliarder dollar. Et forsvinnende lite beløp i forhold til de 1,9 milliarder dollar som de ulike bidragsyterne til sammen har gitt løfter om, eller de 1,6 milliardene som er gitt til lignende programmer gjennom andre finansieringskilder. 6 Opprettelsen av dette helsefondet ble først oppfattet som et viktig fremskritt, men fondets uavhengige og private status, 7 fratar i realiteten FN en stor del av ansvaret for den internasjonale helsepolitikken. WHO har ingen Brundtland har vært svært velvillig overfor private interesser sentral posisjon i fondet, noe som – i tillegg til opprettelsen av UNAIDS – i enda større grad forsterker organisasjonens marginale rolle på et område som er dens eksistensgrunnlag. WHO er en lite gjennomsiktig organisasjon, hvor industrilobbyer effektivt, men i det skjulte, forsvarer sine interesser i utarbeidelsen av arbeidsprogrammer. En ansatt i WHO bekrefter dette uten å nøle: «WHO befinner seg i sentrum for flere interessekonflikter. Og de offisielle tiltakene organisasjonen igangsetter er svært utilstrekkelige i forhold til å hindre en mer eller mindre skjult infiltrering av private interesser». 8 Det har kommet protester fra mange hold mot Brundtlands velvillige politikk overfor private interesser. I et åpent brev til henne skriver Ralph Nader 9 at til tross for hennes innsats mot malaria, tuberkulose, nikotinavhengighet og tobakksindustrien er «mange bekymret over at WHO har akseptert at en håndfull store legemiddelfirmaer øver en utilbørlig innflytelse på organisasjonens politikk og programmer […]. WHO […] har redusert sin tradisjonelle rolle som pådriver for bruk av kopimedisin i de fattige landene». Brundtland avviser disse beskyldningene: «Jeg har tvert i mot», forteller hun oss, «lykkes i å styrke WHOs internasjonale omdømme og i å sette helse øverst på dagsorden i utformingen av den globale utviklingspolitikken». Oppsigelsesbrevet til Daphne Fresle 10 , en av Brundtlands ansatte i WHO, er imidlertid et overveldende anklageskrift for organisasjonen og for generaldirektøren selv. Fresle kritiserer «mangelen på entusiasme fra den nåværende administrasjonen når det gjelder å offentlig forsvare utviklingslandenes vitale interesser, noe som burde være organisasjonens hovedanliggende». I følge Fresle har WHO gått bort fra sitt tradisjonelle mål om helse for alle, til fordel for de mektige landene – ett av dem i særdeleshet – og for legemiddelindustrien. De siste WHO-rapportene, mente hun, hadde skadet WHOs rykte og troverdighet på grunn av mangel på vitenskapelig grundighet. 11 Resultatene av politikken som er ført de siste tre årene 12 – og før det – kritiseres i brevet på det etiske planet, men Fresle fremhever også at WHO, med opprettelsen av det globale helsefondet, har mistet sitt politiske lederskap i helsespørsmål. I korridorene til den enorme bygningen som huser WHOs hovedkvarter i Genèves finere strøk, er det mange funksjonærer som når de blir spurt diskret deler Fresles synspunkter. En av dem, som beklager opprettelsen av det globale helsefondet, bemerker: «Til tross for WHOs svakheter, er det teoretisk mulig for alle de 191 medlemslandene å gjøre sin stemme hørt på Verdens helseforsamling. Nå er det slik at arbeidet for å bekjempe de tre viktigste sykdommene skal knyttes til beslutninger som tas mer eller mindre i det skjulte av administrasjonsrådet i en privat stiftelse, som i realiteten ikke er ansvarlig overfor det internasjonale samfunn». I følge en høyt plassert WHO-representant som har arbeidet med flere generaldirektører i organisasjonen, befinner WHO seg ved et veiskille i sin historie. Han mener det haster med å klart og tydelig definere hvordan organisasjonen skal forholde seg til den liberalistiske globaliseringen og de motstridende interessene til stater, folk og privat sektor. 13 Det er nødvendig at «stater eller regioner krever at WHO avholder en global generalforsamling for helsespørsmål, hvor alle parter kan legge frem hva de forventer seg av en internasjonal helsepolitikk». Det er få som i dag har klart for seg hva WHO egentlig skal tjene til. Men stadig flere mener at dagens utvikling i retning privatisering av helsesystemet i verden ikke vil tjene til annet enn å forsterke ulikhetene som allerede finnes. 1 Disse kalles også generisk likeverdige legemidler fordi de virker på samme måte som det medikamentet de er «kopier» av. De inneholder samme virkestoff og har samme styrke. [O.a.] 2 German Velasquez utmerket seg i så måte. Colombianeren er en av WHOs fremste eksperter på livsnødvendige medisiner, og en anerkjent forsvarer av rettighetene til de syke i fattige land. 26. mai 2001 i Rio de Janeiro ble han utsatt for et voldelig angrep, og to dager senere, i Miami, skjedde det samme. Overfallsmennene refererte til Velasquez’ engasjement mot politikken som føres i forhold til patentrettigheter i legemiddelindustrien. 3 Tvangslisensiering, som omtales i artikkel 31 av TRIPS-avtalen (patentregelverket) i WTO, er en prosedyre som i akutte situasjoner tillater en regjering å utstede tvangslisens for å utnytte et patent uten tillatelse fra patentinnehaveren. 4 Uttalelser gjengitt i den franske avisa Libération, 5. mars 2001. 5 Why invest in health?», tale holdt av Gro Harlem Brundtland under en internasjonal konferanse i Amsterdam, 23. november 2000. 6 Le Monde, 27. april 2002. 7 Helsefondet ble etablert som et samarbeid mellom regjeringer, private organer, «det sivile samfunn», og internasjonale institusjoner. Fondets administrasjonsråd består av 7 representanter fra giverland, 7 fra utviklingsland, 2 fra privat sektor, og 2 fra NGO’er. De private aktørene er Fondation Bill og Melinda Gates, samt det anglo-amerikanske PLC. UNAIDS, WHO og Verdensbanken er også representert i ledelsen for fondet, men uten stemmerett. Verdensbanken har allikevel et sentralt ansvar, nemlig forvaltningen av pengene som bevilges fondet. 8 Thomas Zeltner m.fl.: «Tobacco Industry Strategies to Undermine Tobacco Control Activities at the World Health Organization», rapport fra WHO, Genève, juli 2002. Tilgjengelig på www.who.int/genevahearings/ inquiry.html 9 23. juli 2001, tilgjengelig på www.cptech.org/ip/health/ nadebruno7232001.html. Ralph Nader var De Grønnes kandidat i presidentvalget i USA i 2000. 10 Brev fra Daphne A. Fresle til Gro Harlem Brundtland, 23. desember 2001, Genève. Fresle tilhørte WHOgruppen «Essential Drugs and Medicines Policy». 11 En WHO-rapport om effektivisering av helsevesenet (Genève, 2001) inneholder en klassifisering av effektiviteten i helsevesenet i de ulike medlemslandene. De statistiske metodene som er tatt i bruk i rapporten, har fått kraftig kritikk. Se bl.a. Cella Almeida m.fl. «Methodological Concerns and Recommendations on Policy Consequences of the World Health Report», The Lancet, vol. 357, London, 26. mai 2001. 12 Richard Holton; «WHO: the Casualties and Compromises of Renewal», The Lancet, vol. 359, no. 9, 317, London, 4. mai 2002. 13 WHOs forhold til privat sektor har også konsekvenser for de rike landene. Det er for eksempel WHO som setter internasjonale standarder på så ulike områder som nitratinnhold i vann, svovelnivå i luften, dioksiner i forbindelse med forbrenning av avfall, stråling fra mobiltelefoner, og til og med behandling av mentalt syke. Mamma Karin Andersson; Rörd av Gudarna
Nordiske Le Monde diplomatique er en radikal månedsavis med politiske analyser og internasjonal kulturkritikk. Avisen skrives av internasjonale skribenter med god faglig bakgrunn. Nær en tredjedel av artiklene i nordiske Diplomatique initieres av vår redaksjon (disse er merket LMD Norden). Resten er et utvalg oversatte artikler fra franske Le Monde diplomatique. I stedet for bilder av statsledere, presenterer Diplomatique hver måned to kunstnere. Avisen er kritisk til imperialisme og nyliberalisme. Vi knytter oss til verdens undergrunnsdiplomati, subkulturene, nettverkene, bevegelsene, NGO’ene – «diplomatikken» nedenfra. Telefon: 00 47 22 43 42 45 Adresse: Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo Internett: www.diplomatique.net Epost: redaksjon@diplomatique.net Ansvarlig redaktør: Truls Lie (tl@diplomatique.net) Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) Redaksjonsmedarbeider: Grete Indahl (gi@diplomatique.net) Markedssjef: Hege Dalen (hd@diplomatque.net) Café Diplomatique: Arnt Christian Teigen (act@diplomatique.net) Oversettere: Agnete Øye, Kjell Olaf Jensen, Elin B. Tobiassen, Alexander Leborg, Eivind Lilleskjæret, Gøril Eldøen Formgivning: Marte Fæhn, Lucas Design Redaksjonsråd: Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove Eliassen, Erling Dokk Holm. I Sverige Sven-Olov Wallenstein og Arne Ruth. I Danmark Vibeke Sperling Le Monde diplomatique Frankrike 1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris Telefon: 00 33 1 53 94 96 01 Internett: www.monde-diplomatique.fr Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet Direktør: Bernard Cassen Sjefredaktør: Alain Gresh Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, Maurice Lemoine, Dominique Vidal Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, Anne-Cécile Robert Internasjonalt: Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. Bolivia: Supplement til El juguete rabioso. Brasil: Delvis publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio braziliense. Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. Engelskspråklig utgivelse: Månedlig abonnements-supplement til Guardian Weekly. Forente Arabiske Emirater: Månedlig supplement til Akhbar Al Arab, distribusjon i hele Gulfen. Hellas: Ukentlig supplement til Eleftherotypia. Italia: Månedlig supplement til Il Manifesto. Jordan: Månedlig supplement Al Ra’ay. Jugoslavia: Månedlig supplement (på serbisk) til dagsavisen Politika, distribueres i hele eks-Jugoslavia. Luxemburg: Månedlig supplement (på tysk) til Tageblatt. Marokko: Månedlig supplement til Al Sahifa- Le Journal. Mexico: Månedsavis utgitt av Editorial sans frontières. Portugal: Utgis av Campo da Comunicacao. Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. Sveits: Månedlig supplement (på tysk) til Wochenzeitung. Tyskland: Månedlig supplement til Die Tageszeitung. Tyrkia: utgis månedlig av forlaget Okuyan Us Yayin. Venezuela: Månedlig supplement til Question. Østerrike: Månedlig supplement (på tysk) til Der Standard. Også tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, persisk, portugisisk, russisk, serbisk og tyrkisk. For mer informasjon, se www.monde-diplomatique.fr/int/ Årsabonnement NOK 380 i Norge SEK 480 i Sverige DKK 420 i Danmark EUR 55 i Finland og Europa EUR 60 Øvrige verden Kan registreres på www.diplomatique.net eller ved epost til abonnement@diplomatique.net Avisen selges i abonnement og løssalg. Dessuten vedlegges for tiden Diplomatique til abonnenter på Morgenbladet i Norge. Utgiver: Diplo AS. Trykk: Media Øst, Lillestrøm Den fengslende tenkemåten TRULS LIE Ansvarlig utgiver/redaktør nordiske Le Monde diplomatique I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem. My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia. 1 Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet. Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to Hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene. Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp. 2 Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning. I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman Nordiske kunstnere på Venezia-biennalen 2003 Le Monde diplomatique presenterer i dette nummeret tre nordiske kunstnere som utgjør den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen 15. juni til 2. november 2003. Den nordiske paviljongen har i år tittelen «Devil-may-care» og de utvalgte kunstnerne er Liisa Lounila (Finland), Kristina Bræin (Norge) og Mamma Karin Andersson (Sverige). Office for Contemporary Art Norway har hovedansvaret for det nordiske bidraget til biennalen, og kuratorer for paviljongen er Anne Karin Jortveit og Andrea Kroksnes fra Museet for Samtidskunst i Oslo. Lounila, Bræin og Andersson er tre svært forskjellige kunstnere, men tar alle tre utgangspunkt i en åpen og dristig kunstnerisk holdning. De henter inspirasjon, materiale og referanser fra et omfattende felt – fra gamle mestere til Hollywood-filmer; Anderssons figurative malerier kan ses i forbindelse med den europeiske ekspresjonistiske tradisjonen. Bræins improviserte romlige installasjoner innebærer en form for kontinuitet med minimalismen og høymodernismens abstrakte språk. Lounilas «kroppsstraff» med stadige vagina- og anusundersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre? I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. 3 Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet. Denne fengslende tenkemåten viser seg også der enkelte nykonservativt krever kriminalisering av doping i idretten. Men dette er bare en sak for idretten selv, i likhet med fusk på skolen. – Ja, det er usunt å dope seg, røyke, spise mye søtsaker eller drikke sukker, men det er i samme kategori som å ilegge straff for overdreven soling eller slanking. Og hvorfor har man igjen begynt å bruke psykiatriens merkelapp «psykopat» for å beholde enkelte innesperret? Begrepet ble lagt dødt på 60-tallet etter at det ble påvist at tilbakefall overhodet ikke kan forutsies av psykiatere. 4 Nå benyttes «diagnosen» for fengsel i påvente av gjentagne lovbrudd – du settes inn på «tidsubestemt forvaring». Vi har igjen fått «kampen om den forbryterske sjel», slik tittelen lyder på fjorårets norske bok fra idéhistorikeren Espen Schaaning. En ting er fengsel som samfunnsløsning – men hvem får gleden av denne innsperringen? Den fengslede er vel «den uautoriserte kriminelle, som har manglet dyktighet, hell eller mulighet til å utrykke sin kriminalitet innenfor maktstrukturen». 5 Dette er ikke nødvendigvis dagens globalt organiserte storkjeltringer med sine nettverk av allianser. Slike «forbryterkonger» er gjerne nyttige når man trenger dem – om det er en Hussein eller en bin Laden. Og er man amerikansk løytnant på krigsoppdrag, skal man også slippe lett fra det. Når man fanger internasjonale forbrytere fra siciliansk, russisk eller albansk mafia, tyrkiske heroinligaer, kinesiske triader eller columbianske kokainnettverk i nettet, tyr ikke akkurat disse kristent-freudiansk til bibelen og dens moralske oppdragelse på cella – de benytter heller fengselets forbryterskole til å danne nye allianser. Ja, hvem er egentlig fengselet til for? Nestor Norge fengsler flest i Norden i norsk strafferett Johs. Andenæs erkjenner etter et langt liv at «de fleste og groveste misgjerninger er øvet av offentlige myndigheter i rettens navn.» 2 Men det virker som om de som vedtar lovene er hevet over dem – som med tilfellet Kissinger eller Berlusconi. Lovgiverne kan bli for ivrige – enten utstedes for mange straffelover, eller så holdes man selv for god for straffen. Den fengslende tenkemåten er vel politisk sett heller en vekst av disiplinerende eller normaliserende virkemidler – som gjør myndighetenes makt mer omfattende. I krigen mot enhver som kan erklæres som terrorist, er det den fengslende tanke som regjerer. Man fengsles også av medias kriminalfokus. videokunst har referanser til spesialeffekter i actionfilmer. Deres arbeider representerer samtidig en sabotasje, en destabilisering, en perversjon av både «høykultur» og «populærkultur», gjennom å innlemme fragmenter av undertrykte subkulturelle koder, elementer som samtidig strekker seg utover denne mainstream kulturen. «Devil-may-care» sier noe om denne «lykksalige kampen» – ingen kan fri seg helt fra en gitt kulturelt betinget situasjon, men disse kunstnerne viser at det finnes måter å utvide kunstnerisk praksis på som bringer oss hinsides konvensjonell tenkning knyttet til hva vi opplever når vi står overfor et kunstverk. For mer informasjon, se «Curatorial Statement» på LE MONDE DIPLOMATIQUE – JUNI 2003 3 En ond konfliktsirkel som igjen legitimerer både økt statsapparat og medias overvåkning. Hva med rettferdighetsfølelsen? En rettsstat forholder seg noenlunde til hva et folk godtar eller etterspør av fengselsstraff som reaksjon. Men fengsel er ikke rettferdig og nyttig i mange av de nevnte tilfellene. Langt flere kunne i dag ha sonet utenfor murene. Samfunnstjeneste sørger også for at enkelte ikke mister kontakt med positive nettverk blant familie, venner og arbeidet. Og tar ikke minst vare på den straffedes rettferdighetsfølelse. Den berømte 47 år gamle spanske dommeren Emilio Calatayud dømmer helst til oppdragende samfunnstjeneste. Eksempelvis da den femtenårige faderløse dagdriveren stjal mel i et supermarked. Han viste seg å være analfabet, og ble dømt til å lære å lese og skrive. Gutten kom igjen etter fem måneder, leste nervøst opp et dikt, og utførte noen reg- Kristina Bræin; Høflighetens dilemma nestykker. Dommen som fulgte var «bestått!» © LMD Norden Se også side 8-9 1 Paul Leer-Salvesen: Menneske og straff. Universitetsforlaget 1991. 2 Johs. Andenæs: Straffen som problem. Exil Forlag 1994. 3 Se Megan Comfort, side 8. 4 Nils Christie: Et humanistisk perpektiv på straffegjennomføringsloven (2002) Hvem får glede av denne innsperringen? 5 Anarkistisk lesebok. Pax Forlag 1970.
Page 1: John Berger om billedkunstneren Nic
Page 5 and 6: opprettet, «mistet jobben» da den
Page 7: kanske imperiet er uten reell milit

Kraftig kritikk av verdens helsesjef - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?