Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

2 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 3
SKOLEN: Man kan konkurrere om kunnskap. Men fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet kan
det ikke konkurreres om. Dette er ikke forbruksgoder, men livsformer som må dyrkes etter sin egen art.
Et ideologisk hamskifte
LARS LØVLIE
Professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo.
I begynnelsen av februar i år bestemte den
norske utdanningsminister Kristin Clemet at
universiteter og høgskoler ikke skal omgjøres
til stiftelser. Dermed falt Ryssdalutvalgets
flertallsinnstilling. Institusjonene blir ikke til
bedrifter i konkurranse med hverandre, men
fortsetter som statlige forvaltningsorganer.
Budskapet kom i en kronikk i Aftenposten
– en tributt til den offentlige diskusjonen.
Kronikken grunnga ministerens retrett fra
ideen om å kommersialisere høgre utdanning,
og det vant hun respekt for. Men hvor lenge
kan motstanderne nyte seieren? I slutten av
februar antydet statssekretær Bjørn Haugstad
i utdanningsdepartementet omkamp ved å
si at departementet har rom for langt større
detaljstyring i høyere utdanning enn det som
har vært tilfelle til nå, og at denne retten kan
departementet komme til å bruke. Dette ligner
en strategi som en tidligere utdanningsminister,
Gudmund Hernes, i sin tid annonserte:
Når tiltak fra departementet møter for sterk
motstand, bøyer man av og når målet ved
omgående manøvrer.
Strategien passer med en annen, som har
vært brukt i skolepolitikken i Clemets regjeringsperiode.
Den er av typen stegvise framstøt,
tilsynelatende ubetydelige, men viktige
nok til at Utdanningsforbundets leder, Helga
Hjetland, har ropt ulv og grått sine modige
tårer over det som har skjedd. Hva drev
damen til det, hva har egentlig skjedd? – Et
ideologisk hamskifte uten de store fakter.
For det første har den politiske ideologien på
mindre enn ti år skiftet fra en massiv støtte
til enhetsskolen i Gudmund Hernes-perioden,
til nedbygging under Kristin Clemets
regime. 1990-tallets skolepolitikk var støpt
i enhetsskolens form. Tiåret lovet å befeste
enhetsskolen, i stedet ble det enhetsskolens
ideologiske avskjedsshow. Hernes’ imponerende
prosjekt lyste opp og sluknet på 90-tallets
himmel, som annet rakettskrap. Nå er det
ikke engang pent å snakke om enhetsskolen,
selv forkjemperne for den tyr heller til betegnelsen
fellesskolen, uten at det hjelper.
For det andre står 2000-tallet i konkurranseskolens
tegn. Da første runde av
OECDs store kunnskapsundersøkelse PISA
(Programme for International Student
Assessment) ble gjennomført i 2000, ga
resultatet Tyskland PISA-sjokk. Nasjonens
skoleprestasjoner var middelmådige, elevene
lå tilmed etter de skandinaviske landenes
elever. PISA er i og for seg en omfattende
kunnskapsprøve. Men den ble i beste nyliberale
ånd brukt til å sette konkurranse på kartet.
Politisk ble den lest som en ren rangering
av landenes elevprestasjoner fra best til verst,
den ble til et verdensmesterskap i skoleprestasjoner.
Konkurransereglene er enkle: det
som læres i den norske skolen, måles opp
mot andre lands skoler. Og det som ikke kan
måles, ja, det skyves lett ut av fokus.
Utdannings- og forskningsdepartementets
(UFDs) hjemmeside forteller at Finland vant
PISA-konkurransen i leseferdighet. I matematikk
og naturfag skåret norske 15-åringer
nær gjennomsnittet i OECD land, men igjen
skåret Finland langt bedre enn Norge og
de andre nordiske landene. For matematikk
skåret alle de nordiske landene signifikant
bedre enn Norge, mens for naturfag lå Island
likt med Norge, mens Sverige skåret bedre og
Danmark dårligere. For et menneske med et
anstrøk av skandinavisme i blodet, er ikke
dette det verste man kan tenke seg. Norge er
da i trivelig selskap, resultatene viser snarere
likhet enn forskjell i måten å tenke og drive
skole på. Men konkurransementaliteten tåler
ikke likhet.
Men denne regjeringen har ikke hele ansvaret
for det som skjer. Per Østerud og Jan Johnsen
observerer i en artikkel i den nylig utkomne
boken Skolen er død – leve skolen!, at konkurransemetaforene
kom i
omløp allerede på 90-tallet. Da
oppfordret statsminister Gro
Harlem Brundtland nasjonen til
å være best når det gjelder, og
fikk fullt hus da Norge gjorde
nettopp det i vinterolympiaden
på Lillehammer i 1994. Og det
var utdanningsminister Hernes
som i samme tidsrom ville
mønstre alle landets lærere under konkurransedemokratiets
fane. Det finnes likevel
en forskjell mellom Hernes’ form og den til
Clemet. Hernes stilte aldri sitt lys under en
skjeppe, han ga til beste av sine tanker og
strategier fritt og freidig i alle medier, han
iscenesatte seg selv som landets erkebiskop
og suverene overlærer, og trivdes strålende i
rollen som retoriker og maktperson. Kristin
Clemet følger en annen strategi. Ideologisk
er hun lavmælt, nesten ikke til å merke – hun
vil slett ikke være med på snakket om at
markedstenkningen har noen innflytelse i
utdanningspolitikken, og nyliberal, det er hun
i hvert fall ikke! Da ansatte og studenter i fjor
protesterte mot at Universitetet i Oslo skulle
bli en frittstående stiftelse, bedyret ministeren
straks at kvalitetsreformen i høgre utdanning
verken dreier seg om liberalisme eller privatisering,
men om minimale justeringer i den
rådende ordningen.
Det antydes nå i terapeutisk stil at
Blindernprofessorenes frykt for den uavhengige
forskningen er en frykt for framtiden
– et alvorlig tilfelle av akademisk paranoia.
Vanviddet slo ifølge departementet
ut i fjor, etter «Professoroppropet» mot
Ryssdalutvalget. Det fikk statssekretær
Haugstad til å skjenne på blindernfolket for å
kaste det bedre argument overbord – de burde
holdt seg til diskursen og ikke til pamfletten,
altså ikke til et politisk uttrykk som tross alt
har hatt en vesentlig plass i det sivile samfunns
retoriske repertoar siden de engelske
kaffehusene på 1700-tallet. Hernes kunne
kjennes på sitt ord. Clemet må kjennes på
Café Diplomatique
Fredag 30. april kl 19.00
på Kulturkafeen Renseriet
Kolstadgata 17 (bak Tøyensenteret)
«Samfunnslønn og idealisme»
• Innlegg ved bl.a. Bjørgulv Braanen (Klassekampen), Truls Lie
(Le Monde diplomatique) og journalist Vegard Velle
• Utdrag fra Charlie Chaplins film Modern Times
• Sufijazz ved Rolf Nystrøm og Pouyan Abdoli frem til 01.00
Se ellers www.diplomatique.net for nærmere program
Hernes kunne
kjennes på sitt ord.
Clemet må kjennes
på sine handlinger.
sine handlinger, og har mye å vise til. Jeg kan
nevne prestasjonslønn for lærerne, foreldrebetaling
i skolen, skolenes eksamensresultater
lagt ut på nettet – den såkalte Skoleporten,
friskoleloven, og nå nylig forslag om fritt
skolevalg i videregående. Hun vil ikke bli tatt
for å være ideologisk, men handler målrettet
i skolepolitikken.
Tiltakene skaper konkurranse gjennom å markere
forskjeller mellom individer, grupper og
institusjoner. Forskjellsbehandling motiverer
til større innsats og høyere læringsutbytte,
uten å utjevne forskjellene. Hvis forskjellene
utjevnes, synker jo en arbeidsmotivasjon
basert på konkurranse. Det vanker nå priser i
skolen for godt utviklingsarbeid, og bonus på
de beste. Små kamper om knappe goder kan
drive et stort spill. Misforstå ikke, jeg er ikke
mot at vi opplyses om skolenes innsats og at
initiativ belønnes. Men det er verdt å peke på
tendensen til å erstatte det tradisjonelle solidaritetsspillet
med konkurransespillene.PISA-under-
søkelsen satte scenen for det
globale konkurransespillet, og
Norge går nå inn i rollene.
Hver for seg er ikke
departementets konkurransetiltak
så tydelige for mannen
i gata, men sammen gjør de
en forskjell. I dagens utdanningspolitiske
klima virker disse tiltakene
over tid til å realisere et kunnskapsmarked
som drives av tilbud og etterspørsel, og som
reguleres etter brukerne behov for utdanningstjenester.
At departementet ønsker en
sterkere privatisering av skolen, er hevet over
tvil, friskoleloven av i år bærer bud om det.
Ønsket om friskoler i Norge er i og for seg
ikke urimelig, tatt i betraktning at Norge har
rundt 2 prosent elever i friskolen, mot rundt
25 prosent i Danmark og over halvparten av
elevene for eksempel i Nederland. Hvorfor er
ikke tallet større for Norge? Svaret er nok at
nordmenn flest trives godt med enhetsskolen,
og at barna går på skolen med vennene fra
nabolaget.
Privatskolene som har dukket opp i løpet av
de siste årene, er stort sett kristne menighetsskoler.
Noen kom-
muner har også vurdert
de økonomiske fordelene
ved å støtte opprettelsen
av friskoler – de får jo 85
prosent direkte statsstøtte.
Folk som kjemper mot
nedleggelse av grendeskolen
kan også tenke seg å bruke friskoleloven,
og starte for seg selv. Men konkurranseutsettingen
går tregt. Forslaget om å innføre
videregående friskoler kan forandre på dette,
for disse skolene kan appellere til initiativrike
og pengesterke foreldre som ser at konkurransen
om framtiden for alvor begynner i
videregående skole. Da knyttes konkurranse
til konsum, og skolens tjenester blir del av det
private forbruket. Friskole er en fin betegnelse,
for frihet vil vi gjerne ha. Men friskolen
gir først og fremst frihet til de ressurssterke.
Fritt skolevalg er fritt for dem med de beste
karakterene, men selvsagt ikke så fritt for
individer med lav kulturell kapital og dårlige
skoleprestasjoner. Den nyliberale frihet er en
valgfrihet. Valgfriheten er en frihet for dem
som har valget, men ikke for dem som mangler
valgmulighetene. Den enes valgfrihet blir
her den andres ufrihet.
Mange lærere protesterte da prestasjonslønnen
kom, ikke bare fordi trynefaktoren ble
et viktig kriterium for lønnsøkning, men
fordi den brakte konkurranse inn i et rom der
den ikke hører hjemme, i klasserommet og i
det pedagogiske arbeidet. Det er tre grunner
til at skolefolk protesterte mot konkurranse
om lønn, selv om de var klar over at det på
sikt kunne skape et lønnsløft for alle. For det
første bryter det med den tradisjonelle norske
tanken om å dra lasset sammen, dele på
knappe goder og å skape likhet, ikke bare i
muligheter, men også i resultater. Tanken har
gitt et sterkt driv til integrering i et fellesskap
der ingen skulle føle seg utenfor. For det
Konkurransemetaforene
kom i omløp allerede på
90tallet.
andre bryter konkurransen med det klassiske
danningsidealet om selvutvikling og indrestyring
som ikke krever ytre belønning, men
er et mål i seg selv. For det tredje har ikke
omsorg, oppdragelse og danning en pris. Den
passer ikke i en kalkyle, derfor kan den ikke
konkurranseutsettes. Det har vist seg tydeligst
i eldreomsorgen. Man kan konkurrere
om kunnskap. Men fellesskap, solidaritet og
medmenneskelighet kan det ikke konkurreres
om. De er ikke forbruksgoder, men livsformer
som må dyrkes etter sin egen art.
Hernes representerte den gamle statspaternalismen,
med ham selv som fellesskapets
samlende autoritet og velgjører. Den nye
ideologien bygger ned staten, og baserer
seg på marked og medier. I 2000 foreslo
Mjøsutvalget å se studentene som brukere
av service-universitetets tjenester, og innsatte
markedstenkningen i stedet for det humboldtske
forsknings- og danningsuniversitetet.
Sentral i Mjøsutvalget var daværende rektor
ved Norges Handelshøgskole i Bergen, Victor
D. Normann. I et foredrag på Høgskolen i
Lillehammer om utvalgets syn, var budskapet
til høgskolene at de måtte basere seg på tilbud
og etterspørsel. Den skolen som ikke kunne
konkurrere på pris og kvalitet i det internasjonale
marked var ikke liv laga. Tilhørerne så
for seg både MIT og Harvard innta den åpne
campusen på Storhove og gjøre dem arbeidsløse.
Noen så foredraget som en oppmuntring
til entreprenørskap. Andre så riset bak speilet:
vinn eller forsvinn.
Det har alltid vært konkurranse i skolen.
Men den tilsvarte et ord som har gått delvis i
glemmeboken, nemlig kappleiken. Det dreier
seg om løkkefotballen, skiløpingen og sykkelturene.
Kappleiken var ikke organisert,
men spontan, ikke styrt av foreldrene, men
skapt i gutte- eller jenteflokken. Det var ingen
belønninger, men litt status og anerkjennelse,
ja, kanskje en pokal også. Men det viktigste
var å måle krefter med andre og mestre seg
selv. Enhetsskolen tok over dette elementet
av lek, men i kontrollerte former, slik at alle
fikk prøvd seg etter evne og talent. Riktignok
var det noen som alltid fikk sistevalget
når det skulle spilles ball, men de ble ofte
oppfordret til å drive med andre ting imens.
Nå er det ikke lek lenger,
men alvor, og det har de
voksne bestemt. I konkurranseskolen
er sistevalget et
nederlag allerede før spillet
er satt i gang.
Når kappleik blir til
konkurranse mister vi
ikke bare et ord, men en kultur. Én ting er at
gutte- eller jentegjengen kappes, eller klassen
har kunnskapskonkurranse. Det er frihet på
lokalplanet. Det finnes nok av eksempler på
elever som ikke ønsker å konkurrere, men å
samarbeide, som skyr kampen og heller pusler
med å finne ut av ting. Når staten derimot
fremmer konkurranseideologien i skolen, kan
ikke elevene selv velge om de vil konkurrere
eller ikke. Nå skal de konkurrere fordi skolene
konkurrerer, fordi landsdelene konkurrerer,
fordi nasjonene konkurrerer…
Det tegner ikke godt for friheten i norsk
skole når konkurranse blir obligatorisk, og
slår over i tvang.
© LMD Norden
Rettelser
I artikkelen «Verdenslitteraturens diktatur»
(Le Monde diplomatique, mars 2004)
kom vi til å skrive at den italienske avisen
La Repubblica tilhører Mondadori-gruppen
som kontrolleres av Silvio Berlusconi.
Dette er ikke tilfellet, avisen tilhører gruppen
Espresso, eid av Benedetti-familien.
I artikkelen «Irak – hva nå?» (Le Monde
diplomatique, mars 2004) forekommer
en feilstaving av den unge sjiamuslimske
lederens navn. Det skal være Moqtada
Al-Sadr (ikke Al-Badr). Han har for øvrig
ikke tittelen ayatolla.
Le Monde diplomatique
Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av
internasjonalt anerkjente skribenter
Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme
Undersøkende journalistikk
Filosofiske refleksjoner om samtiden
Alternativ globalisering
Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg
oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er
dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden).
Avisens hovedspråk er norsk.
Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned)
Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge
Websider: www.diplomatique.net
Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net
Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net)
Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net)
Oversettere:
Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk
Diplomatiquekretsen:
Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net)
Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net)
og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net)
Redaksjonsråd:
Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove
Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og
Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl
Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net)
Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge
Årsabonnement (12 utgaver)
Norge 380 NOK
Sverige 480 SEK
Danmark 420 DKK
Finland 55 euro
Øvrige Europa 55 euro
Øvrige verden 60 euro
Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement
registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45
eller per epost til abonnement@diplomatique.net.
Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til
dagsabonnenter på Klassekampen i Norge.
Annonser
Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på
annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45
Le Monde diplomatique internasjonalt
Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk.
Frankrike:
1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris
Telefon: +33 1 53 94 96 01
Internett: www.monde-diplomatique.fr
Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry
Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet
Direktør: Bernard Cassen
Sjefredaktør: Alain Gresh
Assisterende sjefredaktører:
Martine Bulard, Maurice Lemoine,
Dominique Vidal
Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi,
Anne-Cécile Robert
Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual.
Bolivia: Bilag til El juguete rabioso.
Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio
braziliense.
Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños.
Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones.
Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab.
Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia.
Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto.
Jordan: Bilag til Al Ra’ay.
Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt.
Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal.
Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao.
Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere
Jugoslavia.
Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde.
Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian
Weekly. Se www.mondediplo.com
Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung.
SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol.
Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung.
Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin.
Venezuela: Bilag til månedsavisen Question.
Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk,
kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi,
portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk.
For mer informasjon, se www.diplomatique.net
Den truende samfunnslønnen
Norge, med sin rikdom og erfaring som
velferdsstat, er blant de få land som kan
innføre samfunnslønn.
TRULS LIE
Ansvarlig redaktør og utgiver, nordiske Le Monde diplomatique
Forakten. Overfor de som ikke arbeider, men
driver lediggang. Parasittene. De andre. Som
ikke har vanlig jobb. De med arbeidsledighetstrygd.
De som utnytter systemet. Dyrker
hobbyen. Det sosiale. Fritiden. Uproduktive
er de. De er klienter. Sosiale tilfeller. Folk
som faller utenfor. Utenfor lønnsarbeidet.
Utenfor normal arbeidsdag. Irriterende utenfor.
Lukket ute. Utelukket.
Hva betyr det egentlig å være lønnsarbeider
i dag? Det vanlige lønnsarbeidet er under
forandring.
Et par generasjoner er nå fostret opp og
utdannet i kommunikasjonssamfunnet. Mens
Henry Fords bilfabrikker (se også side 20)
var kjennetegnet av samlebåndsproduksjon,
standardiserte arbeidsrutiner, homogene forbruksmønstre
og byråkratiske fagforeninger,
kom «postfordismen» med fleksible små
produksjonsenheter, kunnskapsbasert teknologi,
differensiert arbeidskraft og spesialiserte
produkter.
Arbeidet har derfor blitt stadig mer immaterielt.
Flere arbeider nå med informasjon og
kommunikasjon – og «produserer» således
samfunnet ved å danne ny subjektivitet, identitet,
verdier, handlings- og forbruksmønstre.
Det immaterielle arbeidet vever sammen
kroppsarbeid og kommunikasjon, arbeid og
fritid, økonomi og kultur. Det immaterielle
arbeidet arbeider med språket selv, gjennom
behandling av symboler, og bygging av relasjoner.
Med kommunikasjonssamfunnet nærmer
vi oss hva Karl Marx en gang kalte det «generelle
intellekt». Mens industrien
tidligere blandet «kjøtt og metall»
– slik Chaplin viser oss i filmen
Modern Times – er mennesket som
tannhjul i maskineriet i dag mer
metaforisk forstått. «Kyborger»
som konstant kommuniserer med
sine mobiler, internett og medier.
Det nye kollektive kunnskapsarbeidet
er også et resultat av
fremvoksende urbanitet (se også
Simon Nicholas sine bilder i
denne avisen). Det immaterielle
arbeidet pågår hele døgnet,
er gjennomstrømmende, og
allestedsnærværende i lokale og
globale nettverk.
I dag er det derfor for snevert å måle et lands
produksjon og vekst ut fra det tradisjonelt
produktive og «målbare» lønnsarbeidet. Dette
er bare en del av samfunnsproduksjonen.
Samfunnsøkonomien har tradisjonelt vært
avhengig av at det oppdras, opplæres og drives
omsorg uten lønn. En stor del av det nye
immaterielle arbeidet er også ulønnet: Kunst
og kultur, refleksjon og debatt, idealisme og
politisk engasjement. De arbeidsledige og
utelukkede bidrar faktisk også til «samfunnsproduksjonen».
Det gjør også gruppen av
stadig flere arbeidsledige akademikere. 1 Ikke
alle slike kommunikative nettverk kan måles
i tradisjonell «produktiv» forstand.
Derfor er det interessant å merke seg
lønnsarbeidets historisk sett sentrale rolle. Når
det gjaldt de fattige – de utelukkede – tenkte
Marx på dem verken som produktive eller
uproduktive: De sto utenfor produksjonen på
samme måte som primitive står utenfor sivilisasjonen.
Og arbeiderklassens organisasjoner
opplevde i likhet med kapitalistene de fattige
eller «uproduktive» som farlige – ikke bare
som parasitter, tyver, narkomane og prostituerte,
men også som politisk ustabile.
De som ikke lar seg innordne er truende
Det «erotiske»
ligger i spillet
mellom
forbudene i
den strenge
arbeidslogikken
og våre dyriske
lengsler mot
overskridelse.
for systemene. Derfor organiserer stat og
kapital en rekke «tilfangetakelsesapparat» for
å holde styr på de uproduktive: Slik uteliggere,
pengeløse og kvinner undertrykkes av
eiendomsforholdene, slik velferdssamfunnet
skaper klienter eller slik lønnsarbeidsløse
mennesker fratas verdi.
Når det er for snevert å definere lønnsarbeidet
som hele dreiepunktet for dagens samfunnsproduksjon,
er tiden moden for å innføre
samfunnslønn til de andre (eksempelvis 100
000 kroner). Arbeidslønnen har lenge vært en
sinnrik innretning for å organisere samfunnet
– gjennom økonomisk praksis
og institusjonaliserende atferd.
Særlig når pengene «predikeres»
av stat, næringsliv og media
som livets målestokk og målsetting.
Dessuten organiserer staten
befolkningen i dag gjennom
skatter, bøter og avgifter – gammel
disiplin er erstattet av pengepungens
indirekte kontroll.
Det er eksempelvis vanskelig
i dag å tenke seg streikende
arbeidere i norske teknologi- og
våpenfabrikker som ikke streiker
for høyere arbeidslønninger,
men markerer politisk avsky
overfor Israels statsterrorisme.
I det minste undergraves den kapital/
statlige ideologiske pengekontrollen med
postfordismens immaterielle arbeid og de
utelukkedes langsomt økende innflytelse.
Det vokser frem en subversiv motmakt – et
proletariat som ikke lenger bare utgjøres av
lønnsarbeideren. Det begynner den marxistiske
venstresiden å forstå. Det nye proletariatet
består også av en mangfoldig mengde
mennesker og små selvstendige virksomheter
som verken stempler inn eller «kobler av»
fra arbeidet. Det «generelle intellekt» er en
produksjon av intellektuelt og immaterielt
overskudd som utover å være ettertraktet
i kommunikasjonssamfunnet, også utgjør
en truende bevisstgjøring for eksisterende
maktforhold. I det nye proletariatet dannes
nettverk av idealister, ungdom, husmødre,
studenter, pensjonister, skribenter, kunstnere,
hackere, intellektuelle og livsnytende
anarkister som beveger seg på siden av det
tradisjonelle målbare lønnsarbeidet. Det nye
proletariatet, er ikke bare «barneavlere» i
ordets opprinnelig betydning: Å avle barn
samt arbeide for livets opphold.
Samfunnsøkonomien er faktisk helt avhengig
av de mange «ulønnedes» kreativitet og
omsorg for å opprettholde veksten. Det er
Simon Nicholas: In the City (of Glass) (2003)
også en grunn til å betale samfunnslønn – til
de som ikke direkte regnes under årets brutto
nasjonalprodukt. Skaperkraft og eksistensiell
glede kommer ikke alene av en nyliberalisme
som driver på med nye varianter av samme
varer.
Norges olje- og overskuddsøkonomi kan
finansiere samfunnslønn – basert på ideen
om at naturressursene skal tilfalle befolkningen
(se side 1, 4 og 5).
Franske Georges Bataille nevner nettopp
naturen som det ødslende og sprudlende,
selve naturens avsindighet. 2 Det «erotiske»
ligger i spillet mellom forbudene i den strenge
arbeidslogikken og våre dyriske lengsler mot
overskridelse. Så hva passer bedre enn at nettopp
naturen kan muliggjøre samfunnslønnen?
På tide med å vise tillit og gi den enkelte
ansvar med samfunnslønn. Med et økonomisk
eksistensminimum kunne sivilsamfunnet
og den enkelte selv klare å fylle dagen med
mening, samarbeide om samfunnets utvikling
og bedre sine eksistensforhold uten hele tiden
å måtte bekymre seg for lønnsinntekten.
Ordningen med samfunnslønn må anta at
mottakerne indirekte bidrar til samfunnet på
en eller annen måte. Ja, er det ikke på tide at
ulønnede arbeidere slutter å stå der med tiggerhånden
til stipendkomiteer, statsinstitusjoner,
familiefar eller næringslivets sponsorer?
I stedet kan de få en økonomisk mulighet til å
være irrasjonelle, uttrykksfulle, omsorgsfulle
eller svært menneskelige «outsidere».
Nobelprisvinnere i økonomi har foreslått
samfunnslønn. Samfunnsøkonomisk vil nok
ikke ordningen netto tappe statskassen for så
enormt mye mer. Man ville da fjerne et overhengende
byråkratisk apparat. Dessuten ville
et eksistensminimum ikke friste alle.
Selv om motforestillingene er mange, er
det verdt å diskutere muligheten. Norge, med
sin rikdom og erfaring som velferdsstat, er
blant de få land som kan innføre samfunnslønn.
Norge kunne være foregangsland for
en variant av samfunnslønn – der arbeid også
betyr samarbeid.
Skal den enkle og utelukkende nyliberalismen
gjenstå som fremtidens eneste livsform
– om det så er i Norge eller Kina? Ved siden
av den profittdrevne konkurransen må det i vår
levetid også kunne finnes andre rom. Vil fremtiden
tilgi oss om vi ikke tar ansvar for å danne
slike alternativer, når vi har muligheten?
© LMD Norden
1 Se Aftenposten 28. april.
2 Georges Bataille, Erotismen (1957, Pax Forlag 1996)
SIMON NICHOLAS stiller ut 48 arbeider i forbindelse med utstillingen Concourse på Galleri Brandstrup i Oslo, frem til 9. mai 2004.
Utstillings tittel Concourse (fra det latinske concurrere, å løpe sammen) er hentet fra arkitekturens språk, og betyr en hall eller en plass hvor
folk møtes. I flere av Nicholas’ bilder aner vi de arkitektoniske konturene av Turbine Hall på Tate Modern museet i London. Andre bilder er
inspirert av et avisfotografi fra en datakonferanse i det enorme Vikingskipet på Hamar, som med letthet kan romme flere tusen mennesker.
Et utvalg av Nicholas’ arbeider benyttes i denne utgaven av Le Monde diplomatique. Se også artikkel om Nicholas s. 12-13.
FRANZ WIDERBERG ble nylig 70 år. I den forbindelse åpnes utstillinger i Oslo i Kunsterforbundet, Galleri Brandstrup (15.05
- 20.06) og en retrospektiv utstilling i Trondheim Kunstforening i mai. Deretter i Telemarksgalleriet sammen med sønnene Thomas og Nico
Widerberg. I juli vises bilder på Stiklestad der Franz Widerberg står for årets Olsokutstilling. Bilder av Widerberg benyttes på side 7, 8 og
11 i denne utgaven av Le Monde diplomatique.