Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

14 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 15 ...fortsetter fra side 1: Det frie markedets eldorado eksempel mediesektoren og våpensektoren ikke er åpne for internasjonal konkurranse). Og det gikk langt utover Verdensbankens anbefalinger hva direkte utenlandsinvesteringer angår. 3 De multinasjonale selskapene hadde dermed oppnådd alt de ville – eller i alle fall nesten alt. Flere triste sjeler mente likevel at reformene ikke gikk langt nok. Den berømte Harvard-økonomen Robert Barro hilste de «edle» reformene – forankret i «juss og privateiendom» – velkommen, men syntes det var beklagelig at oljeindustrien kunne bli betraktet som et «felles gode», og dermed holdes utenfor utenlandske investorers rekkevidde. 4 I samme ånd klagde et stort advokatfirma over at «de irakiske bedriftenes regnskap måtte gjøres på arabisk». 5 På tross av denne typen forbehold, var forretningsverden i en euforisk tilstand. Gje noppbyggingskontraktene innebar kolossale beløp; som verdens nest største oljeprodusent var Iraks potensial gigantisk. Man snakket om århundrets kontrakter, gullrush og det frie markedets eldorado. Irak skulle bli den første «islamske tigeren», og tjene som vindu og modell for hele den islamske verden. Det er imidlertid langt fra fastslått at disse reformene er lovlige eller at de vil overleve et irakisk selvstyre. Med utgangspunkt i Haagkonvensjonen og Geneve-konvensjonen 6 har flere spesialister slått fast at en okkupasjonsmakt ikke har rett til å ty til denne typen «reformer». 7 Slike innsigelser har imidlertid ikke skapt nevneverdig bekymring hos amerikanske myndigheter. Da en journalist konfronterte president George W. Bush med påstanden om at flere amerikanske beslutninger vanskelig kunne sies å være i overensstemmelse med folkeretten, svarte presidenten hovmodig: «Folkeretten? Da får jeg vel ringe advokaten min, da.» 8 Andre tok disse problemstillingene mer alvorlig. Lekkasjer i britisk presse avslørte for eksempel at riksadvokat Lord Goldsmith allerede den 26. mars 2003 hadde underrettet statsminister Tony Blair om at «gjennomføring av store strukturelle, tvungne reformer strider mot folkeretten». 9 Regjeringens fremste juridiske rådgiver baserte seg på Haag-konvensjonens artikkel 43, der det står: «Når den legitime makts autoritet faktisk er overført til okkupanten, skal denne foreta alle mulige disposisjoner for å gjenopprette og sikre – i den grad det er mulig – offentlig ro og sikkerhet, men samtidig respektere, med mindre absolutte hindre står i veien for dette, landets gjeldende lover.» Etter at Saddam Husseins regime falt har det motsatte skjedd. De provisoriske myndighetene har langt fra sikret ro og orden, men snarere inntatt en likegyldig holdning i forhold til plyndringer og utrygghet. Samtidig bruker de en enorm mengde tid og energi på å innføre lover for å viske ut fortiden. Spørsmålet om Iraks økonomiske fremtid – som nå på grunn av dårlig planlegging og altfor rask gjennomføring er mer uviss enn noensinne – hadde imidlertid vært aktuelt i lang tid. Forhenværende finansminister Paul O’Neill 10 har avslørt at Bush-administrasjonen allerede i begynnelsen av 2001 begynte å arbeide på en strategi for å sikre oljekontrakter i Irak – lenge før attentatene den 11. september samme år. 11 Flere av de viktigste medlemmene av Bush-administrasjonen (blant andre presidenten selv, visepresident Richard Cheney og nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice) er veteraner i oljeindustrien, og traktet etter ressursene i dette potensielt velstående landet som var tvunget i kne av et grusomt diktatur, tre kriger, og tolv år med internasjonale sanksjoner. Det var opplest og vedtatt at et «frigjort» Irak ville ønske sine «frigjørere» velkommen med åpne armer. Det viste seg imidlertid å være langt vanskeligere enn planlagt å bringe fred til Irak. Høsten 2003 ga flere initiativ uttrykk for at USA igjen begynte å søke støtte i det internasjonale samfunn etter å ha stått alene og vist muskler i to år. Den 16. oktober 2003 stemte FN enstemmig for resolusjon 1511, som legitimerte den amerikanske tilstedeværelsen i Irak. Den 23. og 24. oktober ble det på amerikansk initiativ – men i FNs navn – holdt en giverlandskonferanse i Madrid, med 63 land, 20 internasjonale organisasjoner, og 13 ikkestatlige organisasjoner (NGOer). Utfallet av denne konferansen, som amerikanerne karakteriserte som en «enorm suksess», var 33 milliarder dollar i forskjellige bidrag. I virkeligheten dreide det seg om en broket og upresis samling lån og donasjoner, bilaterale og multilaterale tilskudds- og hjelpeavtaler (ofte i forbindelse med kontrakter for nasjonale selskaper) fra flere land som ga sin støtte under forutsetning av at man skulle opprette ro og orden, samt etablere en plan for overgang til irakisk selvstyre. Man var for øvrig langt fra den sum- men Verdensbanken mente var nødvendig for å få den irakiske økonomien på fote igjen (56 milliarder dollar over fire år) – men USA kunne i alle fall smykke seg med støtte fra det «internasjonale samfunn». Noen dager etter denne konferansen godkjente den amerikanske kongressen et budsjettilskudd på 87 milliarder dollar til finansiering av krigene i Irak og Afghanistan. Den nette sum av 18,6 milliarder dollar var spesifikt avsatt til militære kontrakter og gjenoppbygging av Irak. Etter press fra Det hvite hus ble et lovendringsforslag om strenge sanksjoner mot bedrag i forbindelse med de offentlige kontraktene forkastet. Senator Richard Durbin, demokrat fra Illinois, hadde tidligere fremhevet «de svært gode politiske kontaktene» til selskapene som fikk de fleste kontraktene, og sa seg forundret over at lovforslaget ble avvist: «Jeg forstår ikke hvorfor man skulle være motvillig til å rettslig forfølge de som svindler regjeringen og de amerikanske skattebetalerne i krigstid». Den 5. desember 2003 annonserte president Bush at tidligere utenriksminister under Bush senior, James Baker, var sendt av gårde i ekspressfart til flere europeiske hovedsteder – blant andre Paris, Berlin og Moskva – for å starte forhandlinger om lettelser av den irakiske utenlandsgjelden. Denne var offisielt beregnet til 130 milliarder dollar, og representerte et betydelig hinder som kunne gjøre gjenoppbyggingen umulig. Ettersom den i tillegg hovedsakelig var opparbeidet av en diktator, kunne det også hevdes at det var urimelig å legge den på det irakiske folks skuldre. Ultraliberale lover lar selskapene importere så mye arbeidskraft de vil. Simon Nicholas: Escalator (2002) At USA sendte en overbevist multilateralist som Baker til «fredsleirens» hovedsteder, ble tolket som et tegn på at de nykonservative ikke lenger seilte i medvind. Svaret lot ikke vente på seg. Samme dag som Bush offentliggjorde Bakers oppdrag, signerte viseforsvarsminister Paul Wolfowitz et rundskriv som annonserte at et visst antall land – deriblant Frankrike, Tyskland, Russland og Canada – var utelukket fra de viktigste kontraktene for gjenoppbygging. 26 kontrakter med en samlet verdi av 18,6 milliarder dollar skulle forbeholdes de 63 landene USA betraktet som koalisjonspartnere, de som hadde deltatt i eller støttet den militære offensiven mot Irak. Disse kontraktene omhandlet alt fra utrustning av den irakiske hæren til gjenoppbygging av oljeindustriens infrastruktur, kommunikasjonssystemer, og vann- og elektrisitetsforsyningen. Det virker som om Wolfowitz, den nykonservative bevegelsens fremste teoretiker og hovedarkitekt bak USAs Irak-eventyr, på nytt ville stille «de moderates leir» overfor et fait accompli. Wolfowitz hevdet i rundskrivet at meningen med denne favoriseringen, som var nødvendig for å beskytte «grunnleggende amerikanske sikkerhetsinteresser», var å «oppmuntre til et utvidet internasjonalt samarbeid i Irak, også for fremtiden», for slik å oppnå en mer stabil situasjon. Viseforsvarsministerens beslutning førte til forutsigbare og forutsette protester. EU slo fast at disse restriksjonene stred mot Verdens handelsorganisasjons (WTO) avtale om offentlig innkjøp, som forbyr enhver forskjellsbehandling mellom nasjonale og utenlandske aktører. I kongressen raste den innflytelsesrike senatoren Joseph Biden (demokrat fra Delaware) mot rundskrivet og kalte det «verdiløst skryt» som ikke gjorde «noen ting for å beskytte våre sikkerhetsinteresser, og alt for å fjerne oss fra land vi trenger i Irak». Bush-administrasjonen stadfestet likevel denne nye holdningen, og åpnet dermed sår som ikke hadde fått tid til å gro. Ett år i forveien hadde for øvrig utenriksminister Colin Powell advart de som motsatte seg krigen om at de måtte «tåle konsekvensene». Gjengjeldelsens time var altså slagen. Scott McClellan, talsmann for Det hvite hus, uttalte derfor «at det bare var rett og rimelig at de viktigste kontraktene gikk til det irakiske folk og landene som sammen med USA deler den vanskelige oppgaven det er å bygge et fritt, demokratisk og velstående Irak.» Utenriksdepartementet presiserte straks at det ikke dreide seg om et ekskluderende, men et inkluderende tiltak. Kontraktene var ikke utelukkende forbeholdt USA, men kunne også gis til selskap i 62 andre land (deriblant Storbritannia, Italia, Spania og Polen, men også land som Rwanda, Palau og Tonga). Det storsinnede Pentagon la til at listen over koalisjonspartnere fortsatt var åpen, og at de som slo seg sammen med USA kunne få flere muligheter i fremtiden. 12 Talsmannen til den amerikanske handelsministeren Robert Zoellick tilbakeviste anklagene om proteksjonisme. Han hevdet at «kontraktene inngått av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak (CPA) ikke rammes av de vanlige forpliktelser ved internasjonal handel, da CPA er en enhet som faller utenfor disse forpliktelsene», og fremviste nok en gang en svært selektiv tilnærming til folkeretten. Presidenten selv er den som klarest har gitt uttrykk for administrasjonens holdning i dette spørsmålet: «Bruken av amerikanske dollar gjenspeiler det faktum at amerikanske soldater og deres allierte har risikert livet. Det hele er svært enkelt: Våre soldater risikerte livet, våre allierte risikerte livet, og derfor vil kontraktene gjenspeile dette. Det er for øvrig også det våre skattebetalere forventer.» Bushadministrasjonen hadde lenge vært taus om handelsaspektene ved krigen, og kun snakket om masseødeleggelsesvåpen og frigjøring av det irakiske folk. 13 Men når kontraktene først kom på bordet la ikke den amerikanske presidenten skjul på at det var rettferdig at disse ble betraktet som krigsutbytte. Og fordelingen av utbyttet burde være proporsjonalt med spilt blod. Selv i USA er det imidlertid kontroverser omkring gjenoppbyggingskontraktene. Hver dag kommer nye avsløringer som bekrefter påstandene om administrativt rot, interessekonflikter, tillitsbrudd, underslag, overfakturering og slett arbeid. Et begrenset antall amerikanske selskap, som alle står Bush-administrasjonen nær, kunne grafse til seg krigsutbyttet. Selv Storbritannia, USAs trofaste allierte, følte seg tilsidesatt: Britiske kontrakter begrenset seg til et minimum, og Blairs regjering måtte nærmest be på sine knær for å få igjennom noen få «positivt diskriminerende» vedtak. 14 Ifølge en rapport utført av Center for Public Integrity har de 71 selskapene og entreprenørene som har halt i land kontrakter for gjenoppbyggingen av Irak og Afghanistan gitt mer enn 500 000 dollar til George W. Bushs valgkampanjer. Det er mer enn noen annen politiker har mottatt de siste tolv årene. Rapporten viser at «90 prosent av de beste avtalene […] har gått til selskap som enten har ledere med sterke bånd til kongressmedlemmer eller har tidligere regjeringsansvarlige i sin stab. Eller til selskap som selv var med på å dele ut kontraktene.» Senterets leder Charles Lewis sier at «ingen statlig instans har overvåket eller kontrollert tildelingsprosedyren som helhet, noe som viser i hvilken grad dette systemet åpner for sløsing, svindel og vennetjenester.» 15 På tross av løftene om gjennomsiktighet, har de mest lukrative kontraktene blitt delt ut uten offentlig tilkjennelse. Det saftige gjenoppbyggingsmarkedet er nesten fullstendig under amerikanske selskapers kontroll. I første rekke blant disse finner vi Halliburton (oljeingeniører) – representert av filialen Kellogg Brown & Root (KBR) – og Bechtel (bygg- og anleggsindustri). Begge disse selskapene har nære bånd til haukene i Washington. Rett nok har de også en viss erfaring med arbeid i Irak. I 1983 kunne Bechtel, som hadde gode kontakter i Reagan-administrasjonen, bygge en oljerørledning i Irak, etter at daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld hadde forhandlet frem en direkte avtale med Saddam Hussein. Halliburton – som for øvrig hadde nåværende visepresident Richard Cheney som toppsjef fra 1995 til 2000 – inngikk en spesiell unntaksavtale som gjorde at de kunne opprettholde sine interesser i Irak, på tross av de internasjonale sanksjonene. Halliburton er blitt selve symbolet på «gudfarkapitalismen» i USA. Den demokratiske representanten Henry Waxman (California) har avslørt at KBR inngikk en svært langvarig avtale om reparasjon av oljebrønner med ingeniørkorpset til den amerikanske hæren. Tilbudet ble aldri lyst ut offentlig. KBR har i tillegg til gjenoppbyggingen av oljebrønnene også oppnådd retten til å administrere sine egne anlegg, og selge produksjonen. Man kan likeså godt si rett ut at selskapet har fått konsesjonsrett til en del av de irakiske oljereservene. Waxman kan videre fortelle at denne kontrakten skal ha blitt finansiert av FNs «oljefor-mat-program», som raskt ble omdøpt til «Utviklingsfondet for Irak». Det ser ut til at flere lover og regler er innført kun for å beskytte slike investeringer. Et eksempel: Den 22. mai 2003 signerte Bush dekret 13303, som beskytter hele oljeindustrien mot «alle former for domsavsigelser, forordninger, tilbakeholding og beslagleggelser, så vel som alle andre rettslige tiltak». Ifølge Tom Devine, direktør av Government Accountability Project, «ble oljeindustrien dermed stilt over så vel amerikansk som internasjonal lov». 16 Halliburton er altså beskyttet mot ethvert juridisk problem, men også mot økonomisk risiko: Selskapets kontrakter ble på grunn av den prekære og usikre situasjonen forhandlet på et indefinite quantity/indefinite deliverygrunnlag. Det vil si at foretaket kan fakturere samtlige kostnader til regjeringen, og legge til en profittmargin på mellom en og sju prosent. 17 Dette er prosedyrer som åpner for all mulig misbruk og interessekonflikter. To ganger har KBR blitt tatt på fersk gjerning. Første gang hadde selskapet økt prisen på importert drivstoff til Irak med over 60 prosent: En «gallon» (i overkant av 3,5 liter) bensin, kjøpt for 70 cent i Kuwait, ble solgt til den amerikanske hæren for 1,59 dollar med et totalt overskudd på 61 millioner dollar. KBR forsvarte prisøkningen ved å vise til transportkostnadene (selv om Kuwait som kjent er et av Iraks naboland), og den store risikoen transporten innebar. Noen uker senere ble selskapet anklaget for å ha overfakturert proviantforsyning til amerikanske soldater (med et utbytte på 16 millioner dollar denne gangen). En rapport utarbeidet av Pentagon hevder for øvrig at KBRs (og Bechtels) innsats i Irak preges av slett utført arbeid. 18 Og disse avsløringene er bare toppen av isfjellet. USAs regjering har nøyd seg med å sette i gang undersøkelser, skape nye revisjonssystemer, og gi løfter om mer gjennomsiktighet. KBR kan likevel fortsette å håve inn kontrakter og tjene gode penger på amerikanske skattebetaleres og det irakiske folks bekostning. USAs visepresident er en av dem som kan nyte godt av disse avkast- ningene: Cheney mottok «etterlønn» fra Halliburton de to første årene han var i Det hvite hus (150 000 dollar i 2001 og 160 000 dollar i 2002), og han skal fortsatt eie omtrent 433 000 aksjer i det samme selskapet… aksjer som naturligvis stiger i verdi når gruppen gjør det godt. 19 Grensen mellom politikk og forretninger blir mer og mer uklar, og irakiske kontrakter anses for å være en rask vei til store penger. Richard Perle er en av dem som har nytt godt av sin dobbeltrolle. Som formann i Pentagons rådgivende komité var han den ivrigste forkjemperen for en utvidelse av krigen i Irak (og i andre land). Som privatperson grunnla han Trireme International, et kapitalrisiko-selskap hvis fremste mål er å sko seg på militære konflikter. 20 Joe Albaugh, som var leder for Bushs valgkampanje i 2000, har grunnlagt New Bridge Strategies, som skal gjøre det enklere å skaffe seg irakiske kontrakter. Den innbitt nykonservative Douglas Feith, Pentagons nummer tre, har direkte ansvar for gjennomføringen av gjenoppbyggingen. Det overrasker vel ingen at hans gamle advokatfirma jobber mot det samme mål som Albaughs selskap. Vi vil ganske sikkert se den samme politiseringen i irakiske selskap. Av de 115 Et skadelig tilbakeskritt ANTISEMITTISME: Det finnes urovekkende tegn til økende antisemittisme i den arabiske verden. Heldigvis er også motkreftene tilstede. DOMINIQUE VIDAL Redaktør i Le Monde diplomatique, Frankrike. Lenge var antisemittisk propaganda i den arabiske verden en marginal affære. De tre siste årene har imidlertid slik propaganda dessverre økt i styrke i flere land. Denne urovekkende utviklingen er selvsagt ikke uten sammenheng med forverringen av situasjonen i Palestina. Det mislykkede Camp Davidtoppmøtet i juli 2000, utbruddet av den andre Intifadaen og den israelske hærens økende undertrykkelse har påvirket folkeopinionen. Det er i denne fruktbare jorden de ultranasjonalistiske og religiøse strømningene planter sine giftige frø, og ikke uten medskyldige blant makthaverne. Det var i 2002 mye snakk om den egyptiske TV-serien Rytter uten hest, der en oppdiktet ridder spidder den sionistiske dragen, og avslører et «jødisk komplott mot Palestina». Serien var inspirert av boken Sions vises protokoller. 1 Dette usannferdige verket, som ble skrevet i 1905 på oppdrag av den russiske tsaren, er åpenbart seiglivet. Mot slutten av 2003 fortalte journalisten Robert Fisk 2 harmdirrende at han hadde funnet en ny utgave av Sions vises protokoller i Beirut. I den forbindelse skrev han i The Independent: «Jeg er alltid forsiktig med å anklage arabere for antisemittisme, for de er selv semitter. Men hvordan kan dette ondskapsfulle lille verket dukke opp igjen i et såpass sofistikert land som Libanon?» 3 Fisk mente en av årsakene var «avgjørelsen Hizbollahs TV-kanal hadde tatt om å vise en serie ved navn Al-Shatat (Diaspora) i løpet av fastemåneden Ramadan. Serien utgir seg for å være en presentasjon av sionismens historie fra 1812 til 1948 og refererer til et ’jødisk komplott’ om verdensherredømme». Serien viste til og med noe som skulle forestille et rituelt drap. Også i Tunis ble det referert til protokollene: Tidsskriftet Tunis Hebdo mente at man i den siste sionistiske verdenskongressen kunne finne bevis på at protokollene «fremdeles er like ’ferske’ og aktuelle. Ingen rynke, ingen oppløsning, intet Grensen mellom politikk og forretninger blir mer og mer uklar. prosjektene amerikanske okkupasjonsmyndigheter hadde registrert mot slutten av 2003, skal 25 være i irakiske hender. I et økonomisk landskap ribbet for all form for beskyttelse, er det trolig at kun innvidde – de som står nær okkupasjonsmakten eller Iraks midlertidige styringsråd (de 25 medlemmene i rådet ble for øvrig nominert av amerikanerne) – vil kunne skaffe seg kontrakter. Og det irakiske folk? Skal man tro offisielle taler, er det Iraks innbyggere som til syvende og sist vil nyte godt av den nye orden. USAs styresmakter oppmuntrer ustanselig irakerne til å benytte seg av den økonomiske «friheten». Da USAs handelsminister kom på et kort besøk i Irak, var han svært begeistret over det «fenomenale fremskritt» han kunne bevitne med egne øyne. Han roste også den dominerende bedriftsånden. For at alle skulle forstå hvor fantastisk dette var, fortalte han en rørende historie til en kjendisjournalist fra CNN (som for øvrig er kjent for velvillig å spre regjeringens propaganda): «Jeg stanset ved veikanten og kjøpte en cola av en ung gutt, en ung gründer.» 21 Gjennomsnittsirakeren har ennå ikke hatt anledning til å glede seg over at landet er blitt et frihandelseldorado. Økonomiske vanskeligheter som inflasjon, rasjonering, oljemangel, og særlig arbeidsledighet – har forsterket kaoset og sikkerhetsproblemene. «Slankingen» av den offentlige administrasjonen og oppløsingen av hæren har mangedoblet rekkene av arbeidsledige. Ultraliberale lover lar selskapene importere så mye arbeidskraft de vil og eksportere overskudd uten noen form for restriksjoner. Det hjelper ikke at amerikanske ledere kan forsikre om at «uroen» er et resultat av «utenlandsk infiltrasjon»: det er liten tillit mellom irakerne og selskapene som arbeider med gjenoppbygging. Når det allestedsnærværende Kellogg Brown & Root tar seg av de amerikanske troppenes proviantforsyning (som de som nevnt tar seg godt betalt for), er leverandørene saudiarabere, og de ansatte for det meste indere eller bangladeshere. Irakerne spor av oksidering». 4 Fire måneder tidligere hadde den saudiarabiske avisen Al-Watan kommet med følgende latterlige uttalelse: «De jødiske rabbinerne har nylig erklært en fatwa [sic] som slår fast at ’Irak er en del av Stor-Israel’.» 5 I Marokko ble oppmuntringen til antisemittisk hat – for øvrig kraftig kritisert av våre kolleger i avisen Journal – akkompagnert av voldsepisoder, noen ganger med døden til følge. Mot slutten av 2003 ble for øvrig ni personer idømt strenge fengselsstraffer for mordet på Albert Rebibo, en jøde fra Casablanca. 6 Loven er ikke alene om å reagere. I Marokko ble det satt i gang en underskriftskampanje mot denne volden som bryter så kraftig med landets tradisjoner. Og vi husker oppropet mot konferansen i Beirut i 2001 som benektet Holocausts eksistens. 7 La oss i denne forbindelse minne om det Edward Said 8 en gang skrev i Le Monde diplomatique: «Påstanden om at Holocaust skal være fabrikkert av sionistene sirkulerer flere steder, og det kan vi ikke akseptere. Hvordan kan vi forvente av verdens innbyggere at de skal forstå arabernes lidelser, hvis vi selv fornekter andres lidelser (selv om det dreier seg om våre undertrykkere)? Hvordan kan vi forvente dette, hvis vi viser oss ute av stand til å ta stilling til fakta bare fordi de forstyrrer trangsyntheten som er så utbredt blant intellektuelle konformister som nekter å se forbindelsen mellom Holocaust og Israel […] Ved å anerkjenne historien om Holocaust og folkemordets galskap, vil vi vinne i troverdighet hva vår egen historie angår; det vil gi oss rett til å be israelere og jøder om å se forbindelsen mellom Holocaust og den urett som begås mot palestinere.» 9 Motet til Edward Said inspirerte mange. I Egypt førte den nevnte TV-serien i 2002 til høylytt kritikk fra journalister, men også fra organisasjoner og enkeltmennesker. TV-kanalen så seg tvunget til å dempe ned presentasjonen av serien, slik at påstandene fra Sions vises protokoller ble trukket i tvil. Den viktigste kritikken av denne serien kom uten tvil i en serie artikler i avisen Al-Ahram, 10 skrevet av Osama Al-Baz, rådgiver for Egypts president Hosni Mubarak. Al-Baz fortalte her en sannere versjon av historien, fra Sions vises protokoller til Midtøsten-konfliktens egenart, uten å glemme Hitlers folkemord. «Hver enkelt av oss må forstå at han ved å angripe er ekskludert fra disse jobbene. Hvorfor? De kunne forsøke å forgifte troppene. 22 1 «Let’s all go to the yard sale», The Economist, 25. september, 2003. 2 Daphne Eviatar, «Free-Market Iraq? Not so fast», The New York Times, 10. januar, 2004 3 World Bank’s Guidelines on the Treatment of Foreign Direct Investment. 4 Robert J. Barro, «A step in the Right Direction for Iraq», Business Week, 5. april, 2004. Fire år tidligere hevdet Barro i det samme tidsskriftet at «ingen har gjort mer for å vise markedsøkonomiens forrang enn Pinochet og hans rådgivere». 5 Pillsbury Winthrop LLP, «Reconstruction of Iraq», International Trade News Brief, 23. september, 2003. 6 Haag-konvensjonen av 1907 om respekt for krigslovene, Geneve-konvensjonen av 1949 om beskyttelse av krigsofre. O.a. 7 Se Alan Audi, «Iraq’s New Investment Law and the Standard of Civilization», Georgetown Law Journal, Volume 93, Nr. 1, 2004 8 «Boomerang Diplomacy», The Washington Post, 12. desember, 2003. 9 John Kampfner, «Blair was told it would be illegal to occupy Iraq», New Statesman, 26. mai, 2003. 10 Paul O’Neill ble sparket av Bush i desember 2002 fordi han var uenig i presidentens skattelettepolitikk. O.a. 11 Ron Suskind, The Price of Loyalty: George W. Bush, the White House, and the Education of Paul O’Neill, New York, Simon and Schuster, 2004, s. 96. 12 The Washington Post, 10. desember, 2003. 13 Se «L’ordre américain, coûte que coûte» (Amerikansk orden, koste hva det koste vil), Le Monde Diplomatique, april 2003. 14 Terry Macalistair, «Leak reveals ministers’ fears over Iraqi contracts: Campaign to stop British firms being cut out by US», The Guardian, 13. februar, 2004. 15 www.publicintegrity.org/wow/report.aspx?aid=75 16 www.whistleblower.org 17 George Anders og Susan Warren, «For Halliburton, Uncle Sam Brings Lumps, Steady Profits», The Wall Street Journal, 19. januar, 2004. 18 Paul Krugman, «Patriots and Profits», The New York Times, 16. desember, 2003. 19 Halliburton-aksjene nådde toppen med 54,69 dollar i september 2000, og sank deretter til 9,10 dollar som laveste nivå i juli 2002. I dag ligger aksjeverdien rundt 30 dollar. 20 En serie avsløringer rundt hans forretninger fikk ham imidlertid til å gå av som formann i komiteen, og senere frasi seg sin stilling. 21 CNN, Wolf Blitzer, 19. oktober, 2003. 22 «Jobs for the boys – and for foreigners», The Economist, 9. oktober, 2003. jødene som rase eller folk (og dermed gjøre seg til talsmann for en inhuman og rasistisk tilnærming), skader nasjonens interesser.» Al-Baz la også til følgende: «De som kritiserer Israel trenger ikke ty til antisemittisme for å fordømme landets politikk.» Etter jødenes forvisning fra Spania, fra og med 1492, tok den arabiske verden imot en god del av dem. I likhet med de kristne ga også araberne dem lavere status. De var dhimmi, det vil si laverestående i forhold til muslimer, men hadde likevel større status enn de hadde hatt i Europa. De ble spart for forfølgelsene som pågikk i Europa, og som vi alle vet er ikke Auschwitz et arabisk navn. Med unntak av pogromene under Ali Rachid i Irak i 1941, var det først etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel (men ikke staten Palestina, slik FNs delingsplan forutsatte) at voldshandlinger, enkelte ganger massive, ble begått mot jøder – som emigrerte til den unge jødiske staten, emigrasjoner arrangert av israelske myndigheter. Det samme skjedde da nordafrikanske land fikk sin uavhengighet. Dagens antisemittiske propaganda i den arabiske verden er altså et virkelig tilbakeskritt, som kan gjøre stor skade. 1 Skrevet i 1905 av Sergei Nilus, angivelig på oppdrag av tsar Nikolai II. Sions vises protokoller er en ansamling usanne historier om hvordan jødene planlegger å oppnå verdensherredømme. Boken skulle legitimere tsarregimets jødeforfølgelser, og ble også flittig lest og brukt av Adolf Hitler. O.a. 2 Utenrikskorrespondent for den britiske avisa The Independent, med base i Beirut. Har oppholdt seg i Midtøsten de siste 23 årene, og har blant annet dekket den iranske revolusjonen, massakrene i Sabra og Shatilla, krigen mellom Irak og Iran. Fisk var en av få utenlandske journalister som var igjen i Bagdad under fjorårets krig. O.a. 3 The Independent, London, 8. november 2003. 4 Tunis Hebdo, 17. november 2003. 5 Al-Watan, Riyadh, 19. juli 2003. 6 Le Monde, Paris, 5. november 2003. 7 Le Monde, Paris, 16. mars 2001. 8 Edward Said (1935-2003) var palestiner og født i Jerusalem. Han emigrerte til USA hvor han ble professor i sammenliknende litteratur. Mest kjent for sin bok Orientalismen og for sin utrettelige innsats for palestinernes rettigheter. O.a. 9 Edward Said, «Israël-Palestine: pour une troisième voie» (Israel-Palestina: for en tredje vei), Le Monde diplomatique, august 1998. 10 Al-Ahram, Kairo, 23., 24. og 25. desember 2002.
16 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 17 Brutal befolkningskontroll i Peru STERILISERING: I løpet av andre halvdel av 1990-tallet ble et storstilt familieplanleggingsprogram gjennomført i Peru, med massive steriliseringer av urbefolkningskvinner. De som ble sterilisert fikk lite eller ingen informasjon om hva de ble utsatt for. FRANÇOISE BARTHÉLEMY Journalist, i Peru for Le Monde diplomatique. Hayllacocha er et urbefolkningssamfunn som befinner seg på pampasen i Laguna, rundt femti kilometer fra Cuzco i Peru. Vi er i høylandet i Andes-området, hvor bøndene pløyer jorda gjennom å manøvrere plogskjæret med hendene mens oksen trekker plogen. I en av de falleferdige hyttene med halmtak bor en modig kvinne med hender deformert av leddgikt, Hilaria Supa Huamán. Hun er akkurat kommet tilbake fra chacraen, en liten jordlapp hvor det dyrkes hvete, mais og poteter. I 1991 var Hilaria en av grunnleggerne av Bondesammenslutningen for kvinner i Anta, en provins med rundt 80 000 innbyggere, hovedsakelig bønder. Tre år senere ble hun generalsekretær i organisasjonen, og det var i kraft av denne stillingen hun deltok på den fjerde kvinnekonferansen i Beijing i 1995. Her fikk hun anledning til å diskutere med den daværende presidenten i Peru, Alberto Fujimori. «Han begynte å fortelle meg om et helse- og familieplanleggingsprogram han ville lansere. Jeg sa: ’OK, men betingelsen må være at begge ektefeller tar avgjørelsene sammen.’ Ja, selvsagt,’ svarte han.» Noen måneder senere, etter kraftig press fra landsbyens sykepleier og uten å ha fått grundig informasjon, gjennomgikk Hilaria en mageoperasjon som ga henne store komplikasjoner i etterkant. «De håner deg og sier: ’Skal det tyte ut unger av deg som hos grisene? Mannen din kommer til å bli forbannet om du ikke gjør noe!’ Etterpå forsikrer de deg om at du blir frisk igjen med en gang. Det er løgn. Sårene gror fort utenpå, men ikke på innsiden, for vi arbeider så hardt.» Hilaria er ikke den eneste som sliter med ettervirkninger av slike inngrep. En av hennes venninner, en mor som bor med familien sin i Mollepata, har fortalt at hun er «veldig svekket». Også hun er blitt sterilisert. Samtidig som dette skjedde med Hilaria og hennes venninne, kom det urovekkende nyheter fra flere landsbysamfunn – Mollepata, Limatambo, Ancahuasi. Señoras som kom til helsekontroll med barna sine ble stengt inne, noen ganger både ti og tjue kvinner sammen. De ble fortalt at de skulle vaksineres, men ble lagt inn på operasjonssaler hvor de fikk narkose. En etter en kom de ut, i svime. Senere forsto de – et forferdelig sjokk – at de var blitt sterilisert, at de aldri kunne få barn mer. Sammen med andre kvinner bestemte Hilaria seg for å gå offentlig ut og ta avstand fra disse inngrepene. Ledelsen for bondesammenslutningen reagerte med å ekskludere kvinnene. Etter trusler de mener er pønsket ut av gynekologen Washington Ortiz – han har samme stilling i dag – trakk flere opererte kvinner sine klagemål. Likevel vokste protestbevegelsen. «Vårt styre har tatt avstand fra praksisen med tvangssterilisering, både i kommunene og i hele regionen,» sa Rosas Beltrán, ordfører i Anta by og leder av Nettverket av jordbrukskommuner i Peru (REMURPE). 1 «Sammen med Defensoria del Pueblo 2 i Cuzco har vi organisert motstand, og gitt hjelp til ofrene.» Den 8. september 2001, mindre enn ett år etter at Alberto Fujimori ble avsatt av nasjonalforsamlingen og søkte tilflukt i Japan, etablerte helseminister Luis Solari en spesialkommisjon. Den skulle se nærmere på hva som hadde foregått i forbindelse med «programmet for frivillig kirurgisk antikonsepsjon» (AQV). Fem personer fikk i oppdrag å gjennomføre undersøkelsen: Legen Juan Succár, kommisjonens leder, legen Maita Garcia Trovato, leder for den nasjonale organisasjonen av katolske leger, antropologen Esperanza Reyes og Hilaria Supa Huamán. Samme måned etablerte Kongressen en parlamentarikerkommisjon som skulle undersøke «uregelmessighetene» innenfor AQVprogrammet under Fujimoris regjeringstid. Kommisjonens leder var Hector Chávez Chuchón fra det konservative partiet Unidad Popular og president i Sammenslutningen av leger i regionen Ayacucho, Andahuaylas og Huancavelica. I juli 2002 offentliggjorde kommisjonen som ble oppnevnt av helsedepartementet en 137 sider lang «sluttrapport» der det kom frem at mellom 1995 og 2000 ble 331 600 kvinner sterilisert, mens 25 590 menn gjennomgikk det samme. 3 I rapporten konstateres det at «disse personene ble fanget inn, enten gjennom press, lureri eller trusler, eller ved at man tilbød dem matvarer – uten at de fikk tilstrekkelig informasjon og dermed ikke kunne ta noen avgjørelse på bakgrunn av reell kunnskap.» Det hele ble gjennomført i forbindelse med det som ble kalt Plan for offentlig helse. Det egentlige målet med denne planen var å redusere antall fødsler i de fattigste områdene i Peru. Med andre ord, i all hovedsak urbefolkninger i «glemte» soner: Det andinske sierra (fjellet), Amazonas’ selva (skog) og slumbyer rundt Lima. Selv om mange offentlige dokumenter var blitt ødelagt, fantes 56 dokumenter som ga faktainformasjon om programmet og pekte ut de ansvarlige. I fremste rekke sto tidligere president Fujimori, som måned for måned fikk oppdateringer om antall utførte inngrep. Informasjonen ble gitt av staben til de tidligere helseministrene Eduardo Yong Motta (1994-1996), Marino Costa Bauer (1996-19998) og Alejandro Aguinaga (1999- 2000). Offentliggjøringen av helsedepartementets rapport utløste umiddelbart en voldsom debatt om tallene den oppga («på villspor», i følge dem som bare vedgikk 200 til 300 kritikkverdige tilfeller) og hvilke hensikter som lå bak. Alejandro Aguinaga forsvarte iherdig helseplanen, som i hans øyne ga tusenvis av par muligheten til å unngå uønskede svangerskap eller abortinngrep, i tillegg til å «betraktelig» redusere – og det med god grunn – barnedødeligheten og antall dødsfall i barselseng. I avisen La Republica 25. juli 2002, henviste Costa Bauer til en undersøkelse utført av et amerikansk byrå mellom 1996 og 2000 da han hevdet at «90 prosent av kvinner i fruktbar alder er svært fornøyd med familieplanleggingsmetodene de har fått tilgang til.» På samme avisside kunne man imidlertid lese historien til en mor, Ligia Ríos. Hun forklarte hvordan representanter fra det peruanske sosialvesenet trakasserte henne helt til hun gikk med på å la seg sterilisere. Etter inngrepet slet hun med feber, blødninger og uutholdelige smerter og ble nødt til å slutte å arbeide. Verdens Helseorganisasjon lovpriste Perus «suksess» når det gjaldt familieplanlegging. Etter at helsedepartementets rapport ble overlevert Kongressen 23. juli 2002, vedtok kongressmedlemmene å anklage Fujimori og de tre tidligere helseministrene for «folkemord» og «forbrytelser mot menneskeheten». Samme dato, ett år senere, ble disse anklagepunktene tatt opp igjen av Kongresskommisjonen for menneskerettigheter, ledet av Dora Nuñes, representant fra partiet FIM (Frente Independiente Moralizador). De ba om at statsadvokaten iverksatte etterforskning, noe som ble avvist av Den lovgivende maktens permanente kommisjon. Fra kommisjon til kommisjon kjørte debattene seg fast… I mellomtiden befant den hovedanklagede seg i Tokyo. Regjeringen innvilget ham japansk statsborgerskap, noe som beskytter ham mot en eventuell utlevering til Peru. Han nektet enhver skyld: Han hadde ikke satt i gang tvungen sterilisering. Tvert i mot, for første gang i landets historie fikk peruanske kvinner muligheten til å velge et ansvarlig moderskap! I flere år nå har imidlertid både peruanske og utenlandske forskere – anerkjent for sine seriøse fremgangsmåter – arbeidet for å finne sannheten. 4 Etter oppdrag fra Den amerikanske komiteen for forsvar av kvinners rettigheter, innhentet advokaten og sosiologen Giulia Tamayo vitnesbyrd fra et hundretall kvinner fra Lima, Cuzco, Loreto, Piura og San Martin. Tamayos konklusjoner ble publisert 22. juni 1998 av El Comercio, den største avisen i hovedstaden. Hun kunne fortelle om en uakseptabel praksis med inngrep uten samtykke på forhånd, om komplikasjoner etter operasjonene og overtramp av alle slag. I tillegg, dødsfall på grunn av slurv, uholdbare sanitære forhold, utilstrekkelig opplæring av personell, dårlig helsetilstand hos pasientene (tuberkulose, underernæring), samt uoppdagede graviditeter. Ett år etter ble disse funnene samlet i en bok, som ble utgitt sammen med en dokumentarvideo, Nada personal (Ingenting personlig). Denne inneholder en dramatisk avsløring: Det som i begynnelsen fremsto som regjeringens «målsetninger» når det gjaldt antall steriliseringer, ble raskt forvandlet til «kvoter»: Hver lege og hver helseinstitusjon måtte fylle sin kvote med steriliseringer. Gode resultater ga belønning, dårlige resultater straffet seg. Nada personal handler om en statlig politikk bygd på iskald beregning. De peruanske ansvarlige som satt med makten i den aktuelle perioden har aldri innrømmet eksistensen av slike kvoter. Det som likevel ikke kan benektes er antallet steriliseringer og spesielt den ekstreme økningen av inngrep innenfor AQV-programmet: fra 81 762 steriliseringer i 1996 til 109 689 i 1997. Et «toppunkt». Året etter er antall inngrep i fritt fall – ned til 25 995. Uansett, stillheten hersker, både i Peru og andre steder. «Man forsøker å dysse ned denne saken,» sier Hilaria Supa før hun igjen begir seg ut på åkeren. «Men vi kommer ikke til å slå oss til ro med det. Fordi altfor mange kvinner har det vondt. Fordi altfor mange folk er blitt lurt. Og de ansvarlige høyt oppe i systemet har fått være i fred.» Arequipa, «den hvite by», som ligger i 2300 meters høyde i den vestlige delen av Andesfjellene, har lang tradi- sjon for sosial kamp og opprør. Byen var i opposisjon til Fujimoris regime. Tidligere rektor ved universitetet, Juan Manuell Guillén, var ordfører i byen frem til 2003. Han støttet opp om Arequipa-innbyggernes kraftige protester mot planene om å privatisere to strømleverandører. Nåværende president Alejandro Toledo måtte gi opp prosjektet. «Det er i mine øyne en nær sammenheng mellom den nyliberale politikken Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken tvinger Peru til å gjennomføre, og programmet for familieplanlegging som Fujimori pønsket ut,» sier Guillén. «I bytte mot nye lån og reforhandling av gjelden, krever IMF privatiseringer – også i helsesektoren – og åpning for utenlandsk kapital, men også kontroll av befolkningsøkningen. Fattige, ja svært fattige, og ’potensielt farlige’ sektorer i befolkningen er målgruppen. Dette har ført til brudd på individuelle rettigheter, familiers rettigheter, og mer generelt brudd på etiske prinsipper som samfunnet burde bygge på.» Det berømmelige Programmet for reproduktiv helse og familieplanlegging ble imidlertid presentert på kløktig vis, den 28. juli 1995. Staten ville gi familier med lav inntekt og utdanning tilgang til ulike metoder for familieplanlegging – som bedre stilte familier allerede benyttet seg av, erklærte Fujimori, før han kom med sin freidige konklusjon: «Vi har vært og vi vil fortsette å være en regjering uten tabuer eller ’hellige kyr’. Peruanske kvinner skal råde over sin egen skjebne!» Hvem finansierte disse prosjektene? Det peruanske finansdepartementet bekostet det selvsagt ikke alene. Den statlige amerikanske bistandsorganisasjonen USAID var den viktigste tekniske og økonomiske bidragsyteren, med en bevilgning på 36 millioner dollar. Dette var sju ganger så mye som bidraget fra den nest største giveren, FNs befolkningsfond UNFPA. USAID fikk grønt lys fra den republikanerdominerte amerikanske kongressen, som vanligvis er svært negativ til programmer for fødselskontroll, men oppmerksomheten på dette tidspunktet var rettet mot innenrikspolitiske saker, spesielt kampen mot president Bill Clintons politikk. Et viktig økonomisk bidrag – rundt to millioner dollar – kom også fra den japanske stiftelsen Nippon Zaidan. Denne stiftelsens direktør, Ayako Sono, skal i dag være en av Fujimoris viktigste beskyttere i Tokyo. Diverse ikke-statlige organisasjoner (NGOer), som amerikanske Pathfinder, mottok penger, i likhet med den feministiske peruanske organisasjonen Manuela Ramos. 5 Disse kvinnene, som sammen med aktivister fra kvinnesenteret Flora Tristan siden 1970tallet har kjempet for kvinners rettigheter, la ikke skjul på sin entusiasme over å endelig få muligheten til å slå tilbake de «bakstreverske» holdningene til den katolske kirken, som via enkelte av sine medlemmer er knyttet til den konservative katolske organisasjonen Opus dei (Guds verk). Ganske riktig erklærte kirkens overhoder umiddelbart krig mot avgjørelsen om å fremme fødselskontroll ved hjelp av «kunstige» midler og innføre seksualundervisning i skolen. Senere, da de feministiske NGOene ble informert om tvangssteriliseringen, ante de spesielt én fare: De konservative sektorene ville benytte seg av dette for å tilintetgjøre hele familieplanleggingsprogrammet. Selv om visse «feilgrep» ble fordømt fra sak til sak, valgte kvinneorganisasjonene å støtte opp om regjeringsstrategien som ble oppmuntret av store internasjonale organer. Fujimori ble gjenvalgt i 1995, med 64 prosent av stemmene. Dette til tross for det egeninitierte statskuppet 5. april 1992 og «fujisjokket» som besto av ultraliberale tiltak presentert som nødvendige tilpasninger. Fujimori kunne sole seg i glansen av seieren over terroren fra organisasjonen Lysende Sti. «Det var på dette tidspunktet han begynte å ta radikale beslutninger omkring det tabubelagte temaet fødselskontroll,» sier Raul Wiener, statsviter og koordinator av motstandsbevegelsen mot den amerikanske frihandelssonen FTAA (Free Trade Area of The Americas). «Som den gode matematiker han er, er Fujimori lidenskapelig opptatt av tall. Å redusere antall fødsler per kvinne, for på den måten å redusere fattigdommen, det er matematikk. Alt er lov for å få denne kalkylen i havn, inkludert de mest brutale fremgangsmåter.» Den 9. september 1995 la Fujimori frem et lovendringsforslag knyttet til «den generelle befolkningsloven», for å åpne for bruk av sterilisering. 6 Samme måned vedtok Kongressen en tekst som legitimerer denne metoden, i likhet med andre prevensjonsmidler som sprøyter, piller, pessar, kondomer og så videre. Et viktig punkt: Sterilisering skulle være gratis. Med frenetisk glød gikk man til verks, alle departementene deltok, og i spissen sto det nylig opprettede Departementet til fremme av kvinner og menneskelig utvikling (Promudeh). Mellom 1995 og 2000 ble 331 600 kvinner sterilisert. Legene på sin side ble engasjert for perioder på tre måneder, som deretter kunne fornyes. De hadde ikke lov til å nekte å delta av samvittighetsmessige årsaker. Det ble organisert «steriliseringsfestivaler» (sic) på landet og i pueblos jóvenes (slumbyer): en dag med leker, dans, konserter, teater, dukketeater, fyrverkeri, sport, overdådige måltider, gratis tannlege- og frisørbesøk. Plakater med bilder av «moderne» familier (med få barn) og «tilbakestående» familier (med en myldrende ungeflokk). Skilt med annonser på spansk: «Gratis: Operasjoner for kvinner og menn». Mot slutten av dagen hadde faktisk legene, som var kommet inn fra byene, fullført sitt oppdrag. Men hvor mye forsto bøndene, som snakker quechua, og kvinnene, som for det meste er analfabeter, av informasjonen legene ga og av «samtykkebrevene» de fikk folk til å undertegne? «Kvinnelige leger, sykepleiere og hjelpepleiere skravlet med landsbykvinnene på den lokale helsestasjonen og skaffet seg tillit gjennom å tilby dem olje, hvete, sukker og ris,» forteller D.W., som er guide ved turistmålet Machu Picchu. «Alt dette skjedde samtidig som staten igangsatte hjelpeprogrammer for mat og utbygging av infrastruktur i de mest bortgjemte strøk. Fujimori kom personlig på besøk, kledd i poncho steg han ut av helikopteret for å innvie sitt verk. Han ble hyllet, forgudet. Man kalte ham El Chino Bueno» (Den gode kineseren). Denne konteksten forklarer – i alle fall delvis – hvorfor seriøse aviser som La Republica og El Comercio var så forsiktige. I tillegg til at stemmer utenfra, som Verdens Helseorganisasjon (WHO), stadig vekk lovpriste Perus «suksess» når det gjaldt familieplanlegging. 7 Innenlands kom beskyldningene om påstått «misbruk» selvfølgelig fra den katolske kirken: Var disse anklagene troverdige og velbegrunnede? Det drøyde til andre halvdel av 1996 før en journalist fra El Comercio, Julia Maria Urrunaga, begynte å interessere seg for hva som foregikk dypt inne i provinsene. Hun hadde fått høre en trist historie om ei ung jente fra Tocache, en landsby i Amazonas’ skoger. Julia reiste dit for å finne ut hva som hadde skjedd med denne jenta, som var blitt hentet til sykehuset og sterilisert. Umiddelbart etter operasjonen ble hun sendt hjem, med motorsykkeldrosje. Tjue minutters ferd på en humpete skogsvei. Det brøt ut en infeksjon og jenta døde. «Jeg dro hjem til huset hennes og møtte kvinnene i nabolaget – de skalv av skrekk. De hadde vært igjennom den samme operasjonen og deres rasende ektemenn hadde bare skjellsord å si til dem: putas! Deretter så jeg de to små sønnene til den døde kvinnen. Disse forlatte barna kom på førstesiden av avisen, og reportasjen markerte at det som var holdt skjult skulle avdekkes.» Fagforeninger, kvinnegrupper, katolikker, samt parlamentarikere fra opposisjonspartiene, deriblant Beatriz Merino (FIM), engasjerte seg. Men samfunnet som helhet, med sterk dominans fra byene, reagerte bare så vidt. «Enda mindre i dag, med de sosiale problemene og krisen peruanerne er oppe i. Hver og en tenker på seg selv, noe som forsterkes av en dyp skuffelse over de som styrer.» Cuzco er et «levende museum» over inkasivilisasjonen, i mer enn 3400 meters høyde oppe i Andesfjellene. Her arbeidet legen Ramón Figueroa i 1995 som kirurg i den offentlige helsesektoren (Salubrista). Han var også direktør ved regionssykehuset. Gjennom den peruanske legeforeningen gikk han og noen av hans kolleger offentlig ut mot steriliseringskampanjen allerede i 1996. De la spesielt vekt på den rasistiske siden av den: «Klimaet var spent. Å direkte angripe en autoritær og undertrykkende regjering, og det korrupte nettverket den støttet seg på, innebar alvorlige trusler mot oss,» forteller venstreradikale Figueroa, som i dag er aktiv i Det desentralistiske demokratiske partiet (PDD). «Vi ble oppfattet som ’subversive elementer’. Litt etter litt gikk regjeringen mer eller mindre bort fra denne umenneskelige politikken, men uten noen form for selvkritikk.» Den 43 år gamle Fernando Robles Callomanay er av aymara- indiansk avstamming, og har i to år vært ordfører i Ilave, den nest største byen i Puno-regionen. «Regjeringen drev rett og slett med ’etnisk rensing’, de angrep urbefolkningsgruppene og ikke de hvite eller kreolene,» sier han. «Konsekvensene merkes i flere deler av det økonomiske og sosiale livet, spesielt er de demografiske konsekvensene store.» Antall fødsler har gått kraftig ned, skolene tømmes. Det vil bli nødvendig å slå sammen skoler, og andre vil forsvinne på grunn av manglende midler. I tillegg sliter flertallet av landsbykvinnene som har gjennomgått sterilisering, med forskjellige plager – sykdommer, depresjoner. «De blir sett ned på av sine omgivelser. De få mennene som er blitt sterilisert blir kalt ’de kastrerte’». Det kom også indignerte reaksjoner fra USA – om enn noe sent. De kom spesielt etter at Population Research Institute (PRI) sendte en representant, David Morrison, til Peru sammen med et kamerateam. Deres reportasje ble ferdigstilt i januar 1998, og vekket såpass stor interesse i Kongressen at det ble organisert offentlige høringer hvor ofre for tvangssterilisering avla vitnemål. Samtidig, i Lima, begynte ombudsmannens kontor, La Defensoría del Pueblo, å arbeide med en voksende bunke klagemål. Alt dette fikk den amerikanske kongressen til å revurdere bistanden som var beregnet på familieplanleggingsprogrammene. Den 22. oktober 1998 ble lovendringsforslaget Amendment Tiahrt 8 vedtatt. Det innebar en regulering av USAID-pengene som var blitt bevilget til Peru og andre land. For å bli tildelt penger, måtte mottakerlandet heretter oppfylle svært strenge krav. Prisverdige signaler når det gjaldt respekten for menneskerettighetene… Men etter en ny befaring i desember 1999 i provinsene Ayacucho og Huánuco, kunne den samme David Morrison avsløre at tvang, mangelfull informasjon, trusler og skitne triks fortsatte som før. «Likevel,» skrev han, «sender USAID fremdeles penger til den peruanske regjeringen. En finansiering som nå er ulovlig.» 9 Siden har reglene for sterilisering blitt svært nøye revurdert og korrigert. Det gjelder for øvrig hele fødselskontrollpolitikken. Reaksjonære krefter i den katolske kirken har styrket seg og har stor innflytelse over politikken som føres. Nestleder i president Alejandro Toledos parti Perú Posible, Luis Solari, er utdannet lege fra San Marcos-universitetet og karakteriserer seg selv om «en troende mann». Da han ble helseminister i 2001, tok han initiativ til etableringen av spesialkommisjonen som ett år senere offentliggjorde den oppsiktsvekkende sluttrapporten om tvangssteriliseringene. Flere har uttrykt bekymring omkring hans hensikter med rapporten. «Ved å gjøre dette, satte han til side de forutgående undersøkelsene – spesielt de som satte kvinnens frihet i sentrum – og han tvang igjennom sine egne konservative oppfatninger,» sier Roxana Vásquez, advokat i komiteen for forsvar av kvinners rettigheter i Latin-Amerika og Karibia (CLADEM-Peru) og leder for den ikke-statlige organisasjonen DEMUS. «For hva er det viktigste for oss? Jo, at kvinners rettigheter garanteres. Ta for eksempel abort – det er forbudt og kan føre til rettslig forfølgelse. Middelklassekvinner kan gjøre det uten å risikere noe. De kvinnene som dør fordi de har brukt strikkepinner – mer enn 350 000 hvert år – det er de fattige. Luis Solari og hans etterfølger i helsedepartementet, Fernando Carbone, har vært og er motstandere av prevensjonsmidler.» Selv om det kan virke som om den nåværende ministeren, Alvaro Vidal, har et mer åpent sinn, er «Sårene gror fort utenpå, men ikke på innsiden, for vi arbeider så hardt.» Hilaria Supa Huamán Simon Nicholas: Turbine Hall (2002) ingenting vunnet. De forventede reformene står i stampe, noe Kommisjonen for sannhet og forsoning (CVR) understreker. Denne kommisjonen har forsøkt å oppsummere og analysere årsakene til den politisk motiverte volden i løpet av de siste 20 årene i Peru. Ifølge deres sluttrapport, som ble offentliggjort 28. august 2003, har konflikten avdekket «de enorme sosiale splittelsene som har eksistert og som føres videre i det peruanske samfunnet», slik som «sammenhengen mellom å leve i fattigdom og sjansen for å bli utsatt for disse voldshandlingene.» Ofrene er i all hovedsak landsbyfolk som snakker quechua og lever i de fattigste regionene – «ubetydelige» mennesker, som resten av landet ikke bryr seg om. «Denne tragedien har flere likhetstrekk med tvangssteriliseringen av kvinner,» konkluderer Salomón Lerner Febres, rektor ved det katolske universitetet i Peru og representant for CVR. «Likevel, man snakker ikke lenger om disse kvinnene. I mine øyne har ideologi tåkelagt alt i denne forferdelige historien: Feministenes stahet, Opus deis iherdige arbeid for å ta saken i sine hender, og de ansvarlige politikernes skamløse utnyttelse av den generelle uvitenheten og likegyldigheten. På mitt universitet skal vi etablere et institutt for menneskerettigheter og demokrati. Og vi vil bringe temaet massesterilisering opp igjen.» En forbrytelse som når alt kommer til alt ikke har ført til særlig mye bråk 1 Grunnlagt i Lima i januar 2000, reetablert to år senere da organisasjonen gikk sammen med Nettverket av alternative kommuner i Peru. Organisasjonen får støtte fra byråer for internasjonalt teknisk samarbeid, blant annet i Frankrike og i Storbritannia. Mail: remurpe@hotmail.com, nett: www.remurpe.org.pe 2 Ombudsmannens kontor. 3 Mannlig sterilisering (vasektomi) innebærer at røret som fører spermiene fra testiklene til penis, skjæres over eller blokkeres. Når kvinner steriliseres blir eggstokkene kuttet og knyttet sammen. O.a. 4 Se studien til peruanske Raquel Hurtado, rådgiver for offentlig helse: «Aplicación de la anticonceptión quirúrgica como política de población en el Perú y violaciones a los Derechos humanos: un análisis desde la perspectiva de género», Lima 2000, Se også boken til statsviter og journalist Maria-Christine Zauzich for Den tyske kommisjonen for rettferdighet og fred. Utgitt på tysk i mars 2000, oversatt til spansk: Perú:Politica de Población y Derechos humanos. Campañas de esterilización 1996- 1998, Lima, april 2000. 5 Man anslår at den peruanske NGOen Reprosalud Manuela Ramos mottok rundt 25 millioner dollar fra USAID mellom 1995 og 2000. 6 Befolkningsloven, som ble vedtatt i 1985 forbød kirurgisk sterilisering. Et nasjonalt befolkningsråd fikk ansvaret for å overvåke at denne loven ble fulgt. Dette rådet ble senere erstattet av departementet til fremme av kvinner og menneskelig utvikling, Promudeh. 7 Under et internasjonalt seminar om reformer i helsevesenet i februar 1996 fikk Alberto Fujimoris åpnings foredrag full anerkjennelse fra WHO og Den panamerikanske helseorganisasjonen (PHO). 8 Vedtaket er oppkalt etter den republikanske kongressrepresentanten Todd Tiahrt (Kansas), som fremmet forslaget. 9 David Morrison, Population Research Institute Review, januar-februar 2000. BØKER Portrait of Jacques Derrida as a Young Jewish Saint Hélène Cixous. Columbia University Press, New York, 2004, 136 s. Hvem kan si «jeg er jødisk» og hva betyr «jøde» egentlig? Hva betyr det for Jacques Derrida, grunnlegger av dekonstruksjonen og utfordrer av grenser og fasttømrede identiteter? I Portrait of Jacques Derrida as a Young Jewish Saint følger den franske feministen og filosofen Hélène Cixous de sammenfiltrede trådene av jødiskhet og ikke-jødiskhet som går gjennom livet og arbeidet til en av de viktigste nålevende filosofer i verden. Cixous har kjent Derrida i mange år. De vokste begge opp som franske jøder i Algerie og deler «en tilhørighet bygd på eksklusjon og ikke-tilhørighet» – de var ikke algeriske, de var avvist av Frankrike, og deres jødiskhet var skjult. Jødedom innpakket i katolisisme er ett eksempel på identitetens ubestemmelighet som har preget tenkeren Cixous kaller «A Jewish Saint». I kraft av å være en av Derridas samtidige intellektuelle, har Cixous’ tanker om skrift bånd til Derridas dekonstruksjon, som søker å overkomme binære motsetninger som mann/kvinne, jøde/ikke-jøde, og viske ut de ekskluderende grenser som er innebygd i vestlig tenkning. Cixous bruker metonymi, alliterasjon, rim, neologismer og ordspill for å holde teksten i kontinuerlig bevegelse. Hun blander biografi og tekstkommentarer, og resultatet er et lekende portrett av Derrida, hans arbeid og hans (ikke-)jødiskhet. Cixous innfrir dermed sin innledende «advarsel» til leserne: «Dere har selvfølgelig gjettet at dette vil bli et nokså uortodokst portrett.» Tilgjengelig på Norli bokhandel i Oslo Agora. Journal for metafysisk spekulasjon Nr. 1-2, 2004, 244 s. Arkitektur er tema for siste nummer av det norske tidsskriftet Agora, nærmere bestemt forholdet mellom arkitektur og filosofi opp gjennom historien og da spesielt fra tiden før den omfattende teoretiseringen av arkitektur som har foregått siden 1960-tallet. Denne utgaven av Agora inneholder både nyskrevne artikler som tar for seg forskjellige sider ved temaet, og oversatte tekster av Hegel, Semper, Cerdà, Bötticher, Ruskin, Broch, Loos, Le Corbusier og Adorno. Redaktørene Mari Lending og Kristin Gjesdal skriver i forordet at «Vårt håp er at utvalget av oversettelser kan fungere som et kritisk kompendium som belyser forholdet mellom arkitektur og filosofi gjennom en periode der arkitekturtenkningen fremdeles var spekulativ – der arkitekturen fremdeles lot seg tenke med, og ikke bare om.» Agoras «kompendium» tar utgangspunkt i Hegel, en av de filosofer som tidlig beskjeftiget seg med arkitektur, og ønsket å gi en systematisk redegjørelse for arkitekturens vesen og dens forhold til de andre kunstartene. Hegel anså arkitekturen for å være den første kunstformen. Han la vekt på den spesielle forbindelsen mellom filosofi og arkitektur, og mente sistnevnte kunne ses på som en modell for filosofien og dens utvikling i retning systematisering av erfaringskategorier og logiske forbindelser. Agora beveger seg frem til moderne tid og presenterer mot slutten oversatte artikler av Le Corbusier og Adorno. Le Corbusier var en arkitekt som tydelig lot seg inspirere av klassisk filosofi, og skriver her blant annet at «Arkitekturen (eller mer presist, huset) er opplyste gulvflater.» The Bubble of American Supremacy – Correcting the Misuse of American Power George Soros. Weidenfeld & Nicholson, 2004. 207 s. Mens andre milliardærer som Steve Forbes og Ross Perot har forsøkt å selv stille som presidentkandidater i USA, velger George Soros en annen rolle. Hans primære mål er nå å overtale det amerikanske folk til å ikke gjenvelge president Bush ved valget i november. Den selvproklamerte «Sorosdoktrinen», Soros’ forsøk på å slå ring om «det åpne samfunn», står sentralt, og belyses gjennom sitater fra Soros’ bøker og taler. Og selv om doktrinen er lånte fjær fra Karl Poppers fjærdrakt, gir Soros den tyngde gjennom sin ekspertise innen internasjonal finans, og gjennom å være George Soros. Når han bruker metaforer fra eget fagområde, og sammenligner USAs overherredømme i dag med en børsboble like før bristepunktet, er det kanskje grunn til å spisse ørene, i alle fall dersom mannen har like mye innsikt på andre områder enn det rent finansielle. Mannen som ble filantrop etter å ha samlet seg en formue på rause sju milliarder dollar, mener Bush-administrasjonen har utnyttet hendelsene den 11. september 2001 på en slu og villedende måte. Bush-administrasjonen skal ha gjort dette for å få det amerikanske folket med på noe de ellers ikke ville blitt med på. Soros mener Bush-drømmen om amerikansk overherredømme er uoppnåelig, farlig og en tverrvending i forhold til USAs tradisjonelle prinsipper. Soros fyrer også av en kraftig bredside mot Bush-doktrinens «forebyggende krig». De ledende kreftene i Washington i dag oppfatter lov og legitimitet bare som pynt, og militærmakt som eneste valuta i internasjonal politikk. Mot dette setter han opp en alternativ doktrine, som omfatter blant annet økt utviklingshjelp og bedre internasjonale handelsregler, og som lar militær inngripen være en siste utvei. Tilgjengelig på Tronsmo bokhandel i Oslo
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - mai 2004
Page 7: 12 LE MONDE diplomatique - mai 2004

Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?