Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

18 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 19 «Antireklame» selger REPRESSIV TOLERANSE: Storaksjoner mot reklame på metroen i Paris er blitt et hett tema i franske medier. Antireklamebevegelsen fremstilles som trendfenomen på glanset papir. Få forsøker å finne ut hvorfor bevegelsen har oppstått. FRANÇOIS BRUNE Forfatter av Bonheur conforme (Konform lykke), Gallimard, 1985 og De l’idéologie aujourd’hui (Om ideologi i dag), Parangon, 2004. Mot slutten av fjoråret ble franske medier plutselig klar over av det fantes reklame på metroen. At grupper av ungdommer hadde bestemt seg for at nok er nok, og gikk til angrep på plakatene, som ble sprayet fulle av frihetlige formuleringer. Og at transportselskapet i Paris, RATP, forarget hadde forlangt en million euro (omtrent åtte millioner kroner) i erstatning fra et sekstitalls aktivister som ble tatt på fersk gjerning. Etter at franske aviser og tidsskrifter oppdaget dette, har de pøst på med reportasjer som fremstiller saken som «trendstoff» – med fare for å skape bekymring blant sine egne annonsører, som finansierer dem. Hvor kommer de fra, disse brigadene som sprayer ned reklamens orden? Og hvorfor har mediene fremstått som talerør for kritikken av det systemet de livnærer seg på? Den 17. oktober 2003 troppet rundt tre hundre «malere» opp på metroen i Paris og dekket et hundretalls reklameboards med maling, svarte kors og hevnlystne slagord. 1 De fremmøtte hadde fulgt internett-oppfordringen fra alliansen «Stopub» (Stopp reklamen), som består av kulturarbeidere, studenter, lærere, arbeidsledige, fattige, og så videre. Alle reagerer mot at verden og folks bevissthet gjøres til varer, en utvikling som reklamen både driver frem og stiller ut. Deltakerne i aksjonen ønsket ikke å la mediene personifisere bevegelsen, og alle presenterte seg derfor med det samme navnet: Robert Johnson. Denne første aksjonen, som ble fulgt av en tilsvarende aksjon 7. november, fikk svært lite oppmerksomhet i pressen, og ble fullstendig ignorert av tv-kanalene. Den 28. november møtte tusen aktivister opp på metrostasjonene som var utgangspunkt for en ny storaksjon. RATP hadde imidlertid sørget for å mobilisere flere busser med politifolk for å opprettholde reklamens orden. Nærmere tre hundre aktivister ble plukket opp og arrestert, ofte uten at de hadde fått tid til å gjøre noe. Samtidig ble innehaveren av nettstedet stopub.ouvaton.org nødt til å utlevere navnet på den eneste ansvarspersonen han kjente til: en ung datakyndig som hadde satt opp det anklagede nettstedet på frivillig basis. Det var på dette tidspunktet mediene oppdaget saken, vekket av den klassiske dynamikken aksjon-reaksjon. Den 19. desember tok «antireklame»-alliansene initiativ til en sprayekveld i flere franske byer. De var oppglødd av politiets undertrykking av aksjonen 28. november og av den stigende interessen fra enkelte aviser. RATP og Métrobus (som administrerer reklamen i kollektivtransporten) valgte så å stevne 62 av de flere hundre aktivistene som var blitt anholdt, og krevde solidarisk nok at de skulle betale den beskjedne erstatningssum av en million euro. Da begynte mediene å røre på seg for alvor: Fra desember 2003 til februar 2004 kom et uendelig antall intervjuforespørsler til organisasjoner, halvkjente aktivister, spesialister på reklamens ideologi – for ikke å snakke om reportasjer under jorda med ungdommer som våger, på en kreativ og ikkevoldelig måte, å utfordre forbrukersamfunnets våpen og symboler. Aviser og tidsskrifter som Libération, Le Nouvel Observateur, Technikart, Le Monde, VSD, Le Figaro og L’Echo des savanes har slått opp store artikler akkompagnert av bilder, omtrentlige sitater og underlige portretter – med samtykke fra aktivistene, som bruker medieoppstusset til å skape oppmerksomhet omkring det skammelige rettsoppgjøret mot de 62 aktivistene. Radiokanalene kom etter, litt mer beskjedent, og deretter tv-kanalene. Den 10. mars toppes det hele ved at Libération bruker sin førsteside til saken, under tittelen: «Antireklame: Den spontane generasjon på tiltalebenken». 2 For å kunne forstå hvordan denne bevegelsen har oppstått, må vi unngå å forklare nyhetsbildet ved hjelp av nyhetsbildet. Det er ingen tvil om at disse aksjonene skjer i kjølvannet av den franske lærerstreiken i 2003, de frilansende kulturarbeidernes bevegelse 3 og angrepene på forskningen i Frankrike – som har gitt næring til kritikken av at «kulturen og bevisstheten gjøres til varer». Likevel, disse utløsende begivenhetene gjør ikke antireklame-bevegelsen til et produkt av en «spontan generasjon». Den har dyptgående årsaker som bærer bud om at den kommer til å vare lenge, kanskje i andre former. Det første elementet er forsterkningen av reklamepresset som har skjedd i løpet av de siste fire årene. Invadering av det offentlige rom: busser dekket av bilder, duftreklame på jernbanestasjoner, lydreklame i korridorene på metroen, produktplassering i filmer. Systemet trenger også inn i skolen: reklameskilt inne i skolebygninger, sponsing av skolegårder, utstilling av reklamesymboler. Sexismen i reklamen blir stadig råere: porno-chic er på moten, tv-overførte show sikter seg inn under beltestedet, spekket av reklameinnslag med samme bestemmelsessted. Reklamens stadig strammere grep skaper reaksjoner. Går vi enda dypere, ser vi det stadig større gapet mellom fattiggjøringen i de lavere sjiktene (nettopp på metroen) og overflodsmyten som brettes ut over reklameplakatene – reklamens skamløshet blir mer og mer uutholdelig. Den falske «lykken» i overforbruket skaper frustrasjon blant dem som hengir seg til det, og den allestedsnærværende feiringen av penger er en konstant hån mot ofrene for den økende fattigdommen. I rundt 20 år har analyser av medie- og reklamesystemet, samt det aktivistiske arbeidet som er gjort av en del organisasjoner, lagt grunnlaget for en bevisst motstand mot ideologien om at «alt er til salgs». 4 Bøker, essays og dokumentasjon (Fra Naomi Kleins No Logo til franske Putain de ta marque! av Paul Ariès 5), spesialiserte tidsskrifter (blant andre Adbusters) har stått for en stadig skarpere «reklamekritikk», som dagens «antireklame»-bevegelse i stor grad har fått næring fra og brukt som utgangspunkt for sine aksjoner. Protestene kan altså ikke reduseres til en overfladisk forkastelse av reklameflommen. Den henger sammen med andre former for militant bevisstgjøring: radikal kritikk av økonomisk liberalisme og «en verden til salgs», den økologiske ødeleggelsen av planeten som er direkte knyttet til livsførselen «forbrukersamfunnet» fremmer, demokratier som spiller fallitt overfor økonomiske påbud. De mest fremskredne av aktivistene nøyer seg ikke med å rispe litt i lakken på reklameplakatene: De ser sammenhengen mellom det globale og det lokale, mellom markedets imperialisme og forbrukets ideologi. En av «antireklame»-alliansene erklærer dette i klartekst: «Vårt offentlige rom er tatt over av en håndfull multinasjonale selskaper som står i spissen for merke-økonomien, med sitt vedheng av verdensomspennende onder: avlokalisering, skamløs utbytting av den tredje verden, kommersialisering av naturressurser og kultur – og av menneskene selv.» Her ligger betydningen og nødvendigheten av offentlig motstand. Men akk: Om medienes plutselige forkjærlighet for antireklamens «korsfarere» (glanset papir, dobbeltsider, fargerike bilder) kanskje overrasket enkelte observatører, har de nok blitt beroliget av å lese artiklene. Disse hastverksarbeidene skriver seg rett inn i rekken av velkjente mediale fremgangsmåter for utnytting og ufarliggjøring. Først, vaksinen: Man innrømmer at reklamen enkelte ganger misbruker sin makt (utbredelse, sexisme, fordumming). Journalistene våre, som dermed slutter seg til denne gode saken, blir allierte. Ikke uten en viss arroganse kan de snuse på dette sekstiåtteraktige opprøret i form av spraymaling underground. Dette beroliger alle, spesielt de mest subtile reklameforsvarerne. For stilt overfor reklamens «utglidinger» beviser Det kan være vanskelig for aktivister å unnslippe forsøkene på ufarliggjøring. denne anarkistiske friheten paradoksalt nok at man kan tilpasse seg systemet, noe lederskribenten i avisen Libération sier rett ut: «Ettersom for mye reklame betyr døden for reklamen, kan denne motstanden være av det gode. Spesielt dersom den bidrar til å fornye sjangeren.» 6 Fremgangsmåte nummer to handler om sammenblanding: Omtrent som begrepet «antiglobalisering», kan begrepet «antireklame» være en måte å sette merkelapp på et fenomen uten å lete etter sammenhenger, som kunne vise seg å være politiske. Man later som om man griper virkeligheten mens man egentlig konstruerer den – med utgangspunkt i et velkjent skjema for «samfunnsfenomener» som ikke kan forklares ved hjelp av fornuften. Det er betydningsfullt nok uttrykket «virvar» som går igjen i artiklene om «antireklame»bevegelsen. Man tegner opp en uensartet gruppering av folk som har fått nok av systemet, miljøvernere som er grønnere enn De grønne, gammeldagse «reklamofober», studenter som er «ny-situasjonistiske» uten å vite det selv, hemmelighetskremmende anarkister som åpenlyst slår ut i full blomst, ikkevoldelige taggere som driver med free style, og selv fundamentalistiske skaut-forsvarere – alle deltar mer eller mindre i «sivil ulydighet» (et begrep som stadig gjentas uten å bli forklart). For å gi inntrykk av at man er «informert» slenger man på noen henvisninger til militante organisasjoner (legale, men akterutseilte), engasjerte tidsskrifter, angrende reklamefolk og så videre. Kort sagt, man filmer et «fenomen» i stedet for å analysere fundamentet for en bevegelse. Det hele skaper en slags galakseeffekt hvor man forsøker å direkte «koble på» leserne, det vil si målgruppen som man denne uka selger «antireklame» til… Samtidig som artiklene beskriver dette vakre kaoset, som tilsynelatende bare henger sammen gjennom ordet «anti», lager man en skillelinje mellom gamle og nye, mellom baktroppen som reflekterer (altfor rigide reklamekritikere, institusjonelle «reklamofober», strukturerte organisasjoner) og fortroppen som handler (spontan generasjon, umiddelbar reaksjon, internett-mobilisering). Hippe reportere, innprentet av postmodernitetens kanon, hyller hos «ny-reklamofobene» det instinktives forrang over det rasjonelle. Det mediene liker, er den tilsynelatende «ungdommeligheten», spraymalernes hyperbevegelighet, deres storbyvariant av geriljakrig – noe som for eksempel får kulturtidsskriftet Technikart til å begynne å skrive på engelsk, for å være «in»: «no pub last night, underground, free style». Det er på grunn av Simon Nicholas: Red Atrium (2003) sin free style-måte å aksjonere politisk på, 7 at «antireklame»-bevegelsen oppfattes som overbevisende. Siden den faktisk er en del av det som er «trendy» akkurat nå, kan den bare være et forbigående motefenomen, og dermed ufarlig. Denne subtile behandlingen i mediene kan imidlertid være temmelig tilgivelig sammenlignet med den gigantiske institusjonelle ufarliggjøringen RATP nå forsøker seg på. Transportselskapet hengte en gulrot på batongen da det i slutten av mars plutselig annonserte at kunstnere av alle slag skulle få «uttrykke seg fritt» på 47 reklameboards (Tilsvarende en tusendel av RATPs årlige reklameinntekter) i en uke. Reklameskilter for «antireklame», altså… Like etter satt den svært grønne organisasjonen Agir pour l’environnement (Handle for miljøet) «i klisteret» da de kjøpte noen reklameplasser fra Métrobus som de skulle bruke til å kritisere «reklameforurensingen». 8 Casseurs de pub (franske Adbusters) reagerte kraftig på dette, noe som var på sin plass. For selv om det kan være vanskelig for aktivister å unnslippe forsøkene på ufarliggjøring, er det fullstendig nytteløst å late som om man «ufarliggjør sine ufarliggjørere». Den lille fisken som går inn i magen på den store for å spise den opp innenfra, representer en strategi som fortsatt ikke har stått sin prøve. 1 Ett av slagordene som ble sprayet på plakatene, var ”Au lieu de dé-penser: pensez!” (Istedenfor å kjøpe: tenk!). Spiller på likheten mellom ordet dépenser (forbruke, kjøpe – eller bokstavelig: av-tenke) og ordet penser, tenke. O.a. 2 Ved siden av tittelen siteres reklamefolk som erklærer: «Antireklamene tvinger oss til å bli bedre.» 3 Les intermittents, de midlertidig ansatte kulturarbeiderne, gikk til streik sommeren 2003 i protest mot kraftige forverringer av deres rettigheter m.h.t. arbeidsledighetstrygd i perioder de ikke har jobb. Streiken førte til at flere festivaler, blant annet den internasjonale teaterfestivalen i Avignon, ble avlyst. O.a. 4 Jf. «De l’organisation de la résistance» (Om organiseringen av motstand), franske Le Monde diplomatique, mai 2001, og mer generelt temaartiklene om «La pieuvre publicitaire» (Reklamens fangarmer) i samme utgave. 5 Paul Ariès, Putain de ta marque!, Golias, Paris, 2003. 6 Libération, 10. mars 2004. 7 Technikart, februar 2004. Journalisten presiserer: «Vårt forhold til reklamen er for intimt og tvetydig til at man kan nøye seg med grå og moraliserende enveis-løpesedler.» Desto mer intimt siden tidsskriftet selv tynges av en reklame som man av og til har vanskelig for å skille fra artiklene… 8 Casseurs de pub (franske Adbusters) sendte dem en streng, men legitim, reaksjon på dette. De nektet for øvrig å delta i en ’debatt’ 18. mars 2004 i regi av Agir sur l’environnement om temaet «Reklamen fremsetter et forurensende budskap.» En av paneldeltakerne skulle være Frédéric Beigbeder, angrende reklamemann som nå er ansvarlig for forlaget Flammarions tv-reklame. Casseurs de pub var også svært kritisk til at forsvarerne av de 62 spraymalerne på metroen fant det for godt å innkalle Beigbeder som vitne i rettssaken, sammen med fotografen Olivier Toscani, som tidligere laget reklamer for Benetton og som «på det mest kvalmende vis har utnyttet all verdens elendighet,» ifølge Casseurs de pub. CARSTEN JUHL Lektor ved Det kongelige Danske Kunstakademi, afdelingen for teori og formidling. Da Kunstakademiets Billedkunstskoler i 2002 udgav lærebogen Kunst og filosofi redigeret af Stig Brøgger og Otto Pedersen, anholdte et par anmeldere udvalget af monograferede filosoffer: Af de i alt 22 tænkere – den ældste var Edmund Husserl og den yngste Mario Perniola – som forskellige danske forfattere og en norsk havde præsenteret, var de 14 franske! Fem var tysk/østrigske, to italienske, mens en var spanier. Og der manglede givetvis to-tre tyske og to-tre italienske filosoffer, men f.eks. var Jean-Luc Nancy og Jacques Rancière ikke med i antologien… For at undgå enhver misfortåelse, så må det straks tilføjes, at den danske kulturdebat ikke bruger de samme fordelingstal, når udenlandske tænkere skal inddrages. Per Aage Brandt skriver her om sin oplevelse af udviklingen inden for dette opbrud af teorier: Det var egentlig filosofi, jeg ville have læst, dengang i tresserne, men trods det københavnske filosofikum, der i 1963-64 var en stor oplevelse for mig, fornemmede jeg alligevel, at det ville blive et liv i selskab med den logiske empirismes væbnere: pedanter og tørvetrillere, der i så fald ventede. Så jeg valgte at læse romansk filologi, hvilket førte lige ind i tressernes franske strukturalisme. Her var der eksplosiv vækst: Foucault, Lévi- Strauss, Lacan og Derrida – især de to sidste, som jeg var med til at oversætte i de meget tidligere 70ere – og Greimas, hvis strukturelle semiotik var et projekt, som blev en af de store udfordringer for mine egne arbejder, og som jeg skulle komme til at arbejde sammen med til langt ind i 80erne. Kritikeren, litteraturforskeren og senere digteren Svend Johansen var i disse stormfulde 1960ere blandt de store inspiratorer i kraft af de seminarer i fænomenologisk tekstanalyse, han holdt på Romansk Institut, ikke mindst om Flaubert. Niels Egebak vendte hjem fra Paris med litterære og fænomenologiske ideer, især fra Barthes’ seminarer, og gav sig til at publicere bøger (Beckett palimpsest, etc.), artikler og tidsskriftet Exil, der gjorde et stort indtryk i Danmark, ikke mindst i Århus, hvor han blev lektor ved Nordisk Institut. I 1967 havde en gruppe formalistisk og strukturalistisk indstillede studerende fra forskellige fag stiftet tidsskriftet Poetik, Per Aage Brandt – 60 år Ikke desto mindre ville der være seriøst belæg for en sådan prioritering inden for tænkningen, eftersom den lokale import ikke bare står i gæld til franske tænkere, men også bygger videre på danske forskeres opdagelser inden for humanistisk videnskab, opdagelser der var mere end egnede til at gå i dialog med det 20. århundredes parallelle franske eksplosion inden for filosofi af enhver art. I den forbindelse bør man nævne lingvistikken med Louis Hjemslev i spidsen og den danske fænomenolog og psykolog E. Tranekjær Rasmussen. Mere direkte brobyggere har endog forfattet deres disputatser på fransk: Det gælder litteraturteoretikeren Svend Johansen og den hermeneutiske filosof Peter Kemp. der senere spaltede sig i Kultur og klasse og Semiotik. Men i ’68, hvor studenteroprøret rasede, og jeg da også var med i det besatte rektorkontor, var Poetik en levende del af balladen, idet vi på Romansk, hvor barrikaderne var lige så høje som på Psykologi, og hvor vi bl.a. havde inviteret Jacques Sauvageot, en af oratorerne fra Paris, til at fyre yderligere op under mindeværdige massemøder, ligefrem havde oprettet et Frit Universitet, der varede et par år. Den besatte rektor Mogens Fog var så venlig at stille lokaler til rådighed for os ved Frue Plads i Københavns midte. Hensigten var at få videnskabeliggjort fagene, hvilket vi mente var politisk nødvendigt og strukturalistisk muligt, om jeg så må sige. Professorerne var både upolitiske og uvidenskabelige, syntes vi, og vi mente, de to u’er hang sammen. Al denne litterære fænomenologi fik mig til at se nærmere på Merleau-Ponty, hvis essays, især fra Signes, jeg samlede til en antologi, der udkom i 1969. Selv tænkte jeg mere i retning af, hvad jeg nu vil kalde en strukturel fænomenologi, som skulle være meget mere åben for tekstteori, semantik og grammatik, narratologi, udsigelsesteori, «semiotisk psykoanalyse»; sådan forstod jeg dengang Lacan: det imaginære = ikonisk, det symbolske = symbolsk, det reelle = indeksikalsk – og med begærets udsigelse i centrum kunne man få en diegese – en subjektets gennemløben de semiotiske registre i det ubevidste… Bent Rosenbaum, Harly Sonne, Christian Grambye og jeg gik så i gang med at beskrive diegetiske processer i litteratur og psykotisk tekst (der formodedes at Det samme gælder for den danske humanist og videnskabsmand Per Aage Brandt, der frem for nogen tegner relationen mellem lokal forskning og en dynamisk inddragelse af filosofi og videnskabsteori fra Frankrig. For Per Aage Brandt har ikke bare grundlagt semiotikken i Danmark, men også videreudviklet den i et internationalt forskerforum og fået den bragt i et frugtbart forhold til den eksperimenterende litteratur i landet (Forfatterskolen i København). Endelig har Per Aage Brandt forestået en række oversættelser til dansk af afgørende franske tænkere og forskere som f.eks. Bataille, Merleau-Ponty, Derrida, Serres, Testart, Jacob og Greimas. blotlægge disse subjektsgennemløb). Men en bestemt forfatter bed sig fast: Georges Bataille, som jeg oversatte (Den indre erfaring, etc.), og hvis fænomenologi gik tæt på de menneskelige oplevelser, der faktisk er forbundet med politiske og erotiske oplevelser, forekom det mig – og det gør det for så vidt stadig. I 1980erne skrev jeg først en disputats, som blev forkastet og udgivet på Basilisk. Denne afhandling bar titlen Sandheden, sætningen og døden, og den belyste diegesens princip gennem en undersøgelse af dens analytiske egenskaber i dialog med Greimas, Mauss, Bataille og anvendt på både antropologisk materiale, hentet i aztekisk kultur, og spansk-amerikansk litteratur. Så blev jeg klar over, at de modale betydninger – kunnen, skullen, villen osv. – der holder sprog, tanke og sociale forhold sammen, måtte beskrives dynamisk. René Thoms katastrofeteori blev inddraget og anvendt i en række usædvanlige fortolkninger i min anden disputats, der blev forsvaret i Paris i 1987 (udgivet godt fem år senere), på Sorbonne og med Greimas i panelet. Nu var fænomenologien ved at blive kognitiv – vi tænker ikke i symboler overhovedet, men i former-og-kræfter, dynamisk ladede billeder, som vi umiddelbart reagerer på med krop og følelser. Men i ’68, hvor studenteroprøret rasede, var Poetik en levende del af balladen. 1990erne stod i den dynamiske og kognitive semiotiks tegn, kan man sige. Nu var ambitionen i det netværk, jeg var med til at opretholde med seminarer, kollokvier, forskermøder og publikationer, i grunden at reformulere hele humaniora – at understrege fællesskabet mellem disciplinerne som led i en kollektiv bestræbelse på at etablere en videnskab om mennesket, en science humaine i bogstavelig forstand. Mennesker har kun den samme krop og det samme hoved til alt, hvad de foretager sig i deres «livsverden», som Husserl havde foreslået at sige. Så hvordan ser en livsverden ud? Hvilke komponenter består den af, og skulle man mon kunne beskrive den som en struktur, der varieres i de historiske kulturer og samfund? Det synes jeg stadig er et godt spørgsmål. Lige så godt som et andet, jeg gang på gang forsøger at om ikke løse, så dog omformulere teknisk: det forekommer mig sikkert, at vore «sind», vor «bevidsthed», evne til nærværende oplevelse, fantasi, drøm, erindren og forventen, osv. besidder en almen «arkitektur», der omfatter gestaltning, kategorisering, begrebsdannelse, situationsopfattelse osv. – men hvordan ser denne mentale arkitektur så egentlig ud? Hvis man kunne få et solidt billede af livsverdenens betydningsstruktur plus den mentale arkitektur, der er forudsætningen for, at vi overhovedet kan tilskrive den fysiske, biologiske, sociale, kulturelle og abstrakt begrebslige verden nogen som helst mening, ja så ville vi faktisk være i færd med at udvikle en science humaine.» ©LMD Norden Georg Brandes BOK: Jørgen Knudsen: Georg Brandes. Uovervindelig taber 191427. 728 s. ill., Gyldendal. Udkom i april. Med uendelig omhu og stor, ikke ukritisk indlevelse har Jørgen Knudsen så fuldført sin Georg Brandes-biografi, af omfang usædvanlig i dansk kritikhistorie med sine i alt 2.756 sider fordelt på otte bind, hvortil kommer et personregister på 80 sider til demonstration af det krydsfelt af levende og afdøde personligheder, hans eksistens bestod af, et mødested ikke bare for Jørgen Knudsens interesse, men for den halve verdens begejstring og arrigskab. Uovervindelig taber er overskriften for hans sene år 1914-27, et spejl af forrige dels Magt og afmagt, altså en mand til stadighed i modsigelsens tegn, som et tidligere bind hedder. Årene op til Første Verdenskrig var ikke noget højdedrag i hans levned, en rastløs periode uden hovedværker, beslaglagt af den europæisk intellektuelles polemikker, kronikker, foredrag, rejser, korrespondance – efter eget sigende modtog han stadig henved 500 breve, i hvert fald kurve fulde ved de fire daglige ombæringer, man dengang var begunstiget med. Dertil en velorganiseret klapjagt på attraktive kvinder, en ubændig interesse, som fulgte ham livet ud – en ydre gnist af den erotiske ild, der gennemglødede hans væsen og atter nøje kortlægges af den skånselsløse biograf. Han har trodset datteren Ediths ihærdige hærværk med broderesaks og tusch for at slette alt, hvad der kunne skæmme hans og især hans forsømte vivs minde. Lugten af brændte breve fornemmes, men der er dokumentation endda i form af nyfrigivent materiale, især den dagbog, han så omhyggeligt førte. »Da Voltaire var impotent fra fyrretyveårsalderen af, simplificeres hans levned megt«, lød Brandes‘ tvivlsomme påstand. Det gjaldt ikke for ham selv. Intet skjul blev heller dengang lagt på hans lange samliv med den uundværlige sekretær Gertrud Rung. Hun var gift med forfatterkollegaen Otto Rung, der forholdt sig i tænderskærende ro trods hendes langvarige fravær under rejser – når da ikke den gamle erobrer var alene og måtte tilstå diverse sidespring ved siden af tilbagevendende intimt nærvær af en rivalinde. Jørgen Knudsen er grundig i udarbejdelsen af detaljernes mønster og får i lange passager og sluttede, tematiske kapitler en fortælling ud af det brogede stof om denne mands ufattelige kapacitet, der nu tog til i trods mod sygdom, modgang og årenes flugt. En af plagerne hos den gamle forkæmper for den frie tankes ret var frafaldet af tilhængere, de troløse, de valne, de tilpassede eller dem, der anstændigt nok voksede i andre retninger: forrædere mod fornuftens store sag. Han holdt nøje mandtal i en egenhændig ‘forræder-fortegnelse‘, og ligesom Knudsen førhen rekonstruerede en ‘Leporelloliste‘ over erobringer, får vi nu en kommenteret, forklarende registrant over sådanne fjendskaber, fra gennembrudsårene og langthen: Drachmann, Gjellerup, Johannes Jørgensen, Helge Rode, Bjørnson, Vilhelm Andersen, Andersen Nexø, Kai Friis Møller o.m.fl. Med misantropens vellyst spejlede han fænomenet i bogen om Cæsar. Skuffelsen over, hvad han anså for fornuftsargumentets fallit nær og fjern kastede ham ud i en tiltagende menneskeforagt. Trods den overvældende stofmængde lykkes det Jørgen Knudsen at finde balancen mellem det små og det store, mellem privatlivets mysterier, de voksende politiske stridigheder lokalt og globalt og selve forfatterskabet, der får grundige analyser. Den svære konkordans mellem liv og værk leverede Brandes selv et mønster for, både tidligere og nu her med fire velvoksne biografier, »fire store maskiner«. Først kom bogen om Goethe, det store selvberoende menneske, indbegrebet af klassisk europæisk dannelse, et gammelt helteideal for Brandes. Den udarbejdedes som en refleks af Første Verdenskrigs udbrud, den store jordrystelse for Georg Brandes, der så alle sine idealer kuldkastet under dette nationalistiske selvmord. Her er omdrejningspunktet i hans skæbne, et uovervindeligt nederlag i tankens og virkelighedens verden. Det er bragende godt skildret af Jørgen Knudsen, idet hans værk her udfolder sig i engageret historieskrivning, med et godt greb om et psykologisk, ideologisk, politisk og litterært sammensurium. En verden bryder sammen og rejser sig i et egensindigt litterært modtræk af helteskikkelser. Der bejledes til Georg Brandes fra alle de stridende parters side. Han undsagde især ententemagternes hysteriske nationalisme, og de intellektuelles hele krigsgalskab, hvad der kostede ham ikke mindst de franske forbindelsers venskab. Værst var vennen Clemenceaus offentlige fordømmelse: Adieu Brandes! for hans påståede tyskervenlighed. Brandes‘ skrifter om verdenskrigen viser hans uhyggelige forudseenhed om tragediens afslutning, Versailles-traktatens uforstandige og hoverende farlighed med dens indbyggede konsekvenser. At få ret er ingen lykke. Georg Brandes følte tabet af alt, men Knudsen formulerer med forsigtighed hans uovervindelighed i krigsårenes isolation. Han beskriver affattelsen også af bogen om Voltaire, der kom i hæfter 1916-17, fortolker værket, fremhæver ouverturen som noget af det smukkeste, Brandes skrev, og det gælder i øvrigt ligeledes anslagene i de næste, Cæsar-biografien med dens sære optagethed af herskergeniets imperialistiske krige. Litteraturen var den første kampplads med værket om Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur fra 1872 og videre frem. Det blev den politiske Georg Brandes, der fik overtaget, men med den noget uformelige Michelangelo fra 1921 vandt han tilbage i kunstens verden med alle øjemenneskets og erindringsevnens sanser vakt. De sidste boglige opgør tog han med protestantismens snæversyn og overtro i nogle småskrifter, før han døde med den trofaste Gertrud ved sin side, kort efter sin 85 års fødselsdag. Det har krævet ikke så lidt af Jørgen Knudsen at opretholde sit udtalte heltebillede af Georg Brandes, den aristokratiske radikalist med så mange graverende egenskaber indvævet i storsindet. Han anmærker den egocentriske generøsitet, der skulle lægge ryg til ustyrlige angreb for jødisk udanskhed, umoral, uvidenskabelighed og meget andet med u-. Blandingen af hyldest, frygt og foragt, strømmende kontakt og påtvungen isolation træder godt frem i portrættet af det farlige overmenneske, den rørende hjælper, den benhårde modstander af national og religiøs intolerance. Knudsen lægger rent ud og blotter en højaktuel snitflade i kulturdebatten med sammenfatningen af Brandes‘ langsigtede sejr over risikoen for at Danmark skulle havne i en smålig, ondsindet og selvretfærdig bonde- og højskolereligiøsitet. «Når Søren Krarup ikke er statsminister i dag, så har den frisindede oplysning, som Brandes var talsmand for, en del af æren. Han fik ikke indført det bedste, men han var med til at hindre det værste.» Jørgen Knudsen begrunder den brede behandling og omstændeligheden i denne sidste del af biografien med det meget nye materiale, som er frigivet i arkiverne og med sin betragtning af alderdommen ikke som et slutstadium, en udklingen, men som et resultat. Og det har han fået meget andet end sidetal ud af. Til hjælp for overskueligheden har han forsynet bogen med en grundig indholdsfortegnelse, resumeer, en kronologisk oversigt over Georg Brandes‘ liv, en bibliografi samt et efterord, hvor han nærmest anmelder sig selv. Det er altsammen positivt. TORBEN BROSTRØM © LMD Norden/Information
20 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 21 Big Brothermanagement LEDELSE: Arbeidssøkere bes om å utlevere sitt indre liv i personlighetstester, mens bedriftsledere sendes på overlevelseskurs i villmarken. Var det noen som sa rasjonell økonomi? STÉPHANE HAEFLIGER Sosiolog, Universitetet i Lausanne. En gang i tiden forventet arbeidsgiverne av sine ansatte at de ganske enkelt møtte opp på jobb. Nå kreves det at de skal være gjennomsiktige. Frederick Winslow Taylor og Henry Ford var ute etter kropper som kunne holde hjulene i gang på fabrikkene. Nå er det medarbeidernes verdier, livssyn, indre liv og personlighet som er gjenstand for arbeidsgivernes begjær. En svært viktig utvikling, sosiologisk sett. Under innflytelse fra postmoderne ledelsesteori, er grensen mellom privatsfæren og den offentlige sfære i ferd med å viskes ut – slik vi har sett det i dokusåpen Big Brother, som eksponerer en intimitet man tidligere holdt utenfor tv-skjermene. Lederne søker «total effektivitet» gjennom «matrise-organisasjon», 1 nettverkstenkning, virtuelle kontorer – og nøkkelord som team, task force, incentive og fringe benefit. 2 Denne ledelsesmodellen forutsetter en mutant-medarbeider, en slags supermann – og dennes personlige egenskaper er like viktig for yrkeskarrieren som den faglige kompetansen. Tidligere tiders personalsjefer var riktignok interessert i sine fremtidige ansattes politiske holdninger og fagforeningsengasjement, men var først og fremst opptatt av kandidatenes «tekniske» ferdigheter – bekreftet av erfaring og vitnemål, arbeidsattester og kontrakter. Dagens personalsjefer fullbyrder sine undersøkelser gjennom nitide studier av kandidatenes «personlighetsprofil», «sosiale kompetanse», «emosjonelle intelligens» (EQ), standhaftighet, evne til å knytte kontakter, stimulere interne nettverk, kommunisere, håndtere konflikter… Kort sagt, i hvilken grad de lever opp til de nye kravene til organisasjonsmessig briljans. Dette betyr at bedriftene, under intervjuer og samtaler med arbeidssøkere og ansatte, tillater seg noe det tidligere ikke var aksept for: å forhøre seg på en kvasi-vitenskapelig måte om medarbeiderens personlige verdier (er du en type som tar styring eller som følger andre?), psyke (er du «emosjonell» eller «rasjonell»?), intime forhold (Har du behov for bekreftelse? Hvorfor ble du skilt?), personlige egenskaper (dine tre sterkeste sider), livssyn (hvilke verdier står du for?), sosialt nettverk (din fars eller din partners yrke, medlemskap i foreninger som Rotary, Lions, Kiwanis), evne til å overbevise, organisere, kommunisere (anser du deg som emosjonelt intelligent?). Og så videre. Denne formen for Big Brother-management krever fullstendig gjennomsiktighet på personlige områder som tidligere var forbeholdt individet. «Selvet» tilhører ikke lenger bare en selv. Det er blitt et erobringsfelt for bedriftene. For at bedriftene skal lykkes med dette, er det blitt utviklet og finpusset en lang rekke «verktøy» for administrasjon og ledelse. Blant disse er psykometriske tester og andre morsomme assessment centers. 3 Utgangspunktet for alt dette er bedriftsledelsenes redsel for å gjøre feilvurderinger i ansettelsesprosessen. De regner med at en feilansettelse vil koste dem dyrt, og de har alle lest sammendrag av det berømte verket The Peter Principle. 4 Ingenting er mer betryggende da enn en ekstern konsulentrapport som bekrefter den omfattende kompetansen stillingen krever. Jo dyrere rapporten er, jo mer seriøst tas den. Så blir det organisert regelmessige assessment centers, noen ganger internt i selve bedriften, andre ganger utenfor; noen ganger på en svært profesjonell måte, andre ganger ikke. Disse «lærde» fremgangsmåtene er ofte ment å skulle finne ut om kandidaten passer til stillingsprofilen, deler bedriftens verdier, og knytter seg til kundene samtidig som han eller hun lever og ånder for sitt «team». Man kan kalle det «anti-teflon»-ledelse, som krever at medarbeideren smelter fullstendig sammen med bedriften. Med stor hjelp fra psykometriske tester – den best kjente er fortsatt Myers-Briggs Type Indicator (MBTI) 5 – kan konsulentene tilby arbeidsgiverne en beroligende «vitenskapelig» syntese av kandidatens personlighet. Rollespill, strukturert intervju, konfrontasjon og simulasjonsteknikker brukes også for å få tilgang til kandidatens personlige sider. Praksisen er kanskje velbegrunnet, men det er på sin plass å stille spørsmålstegn ved den naive «vitenskapelige» ambisjonen disse fremgangsmåtene uttrykker. Spesielt siden rekruttering fortsatt er en svært subjektiv disiplin. Hvordan man enn snur og vender på «Selvet» tilhører ikke lenger bare en selv. Det er blitt et erobringsfelt for bedriftene. Simon Nicholas: Computer fair (2004) det, er det faktisk en svært kompleks øvelse å skulle observere en eller flere kandidater i løpet av noen timer, og identifisere de viktigste atferdstrekkene deres. I tillegg til å vurdere dem opp mot den kompetansen den aktuelle stillingen krever, og mer generelt opp mot «bedriftens kultur» – for øvrig et annet merkelig sosiologisk konsept. Den vitenskapelige distansen i denne typen ansettelsesøvelser er så godt som lik null. Det samme gjelder fysiognomoni, grafologi og numerologi, 6 tre disipliner som utrolig nok fortsatt brukes av rekrutteringskonsulenter. For øyeblikket kan det virke som om alt er tillatt, og bedriftene ansetter egne coaches, psykiatere og psykoanalytikere. Svært merkverdig i et økonomisk system som for øvrig fremstilles som svært rasjonelt. De psykometriske testene er bare ett av mange redskaper i den omfangsrike verktøykassen for postmoderne lederskap. Opplæring og utdanning er neste trinn. Det er unødvendig å presisere at det her ikke dreier seg om «teknisk» opplæring (for eksempel datakurs som gir grunnleggende kunnskaper i bruk av programvare), men «atferdsmessig» opplæring, nært forbundet med individets personlige utvikling. Bedrifsledelsene nøler ikke lenger med å sende sine avdelingsledere på overlevelseskurs i skogen, hvor de skal bo i telt en hel uke og gå rundt i kamuflasjedrakt, utkledd som rangers. Nylig ble lederne i en stor sveitsisk bank oppfordret til å tilbringe en uke på en sykehusavdeling for aids-pasienter. Transactional Analysis (TA) og nevrolingvistisk programmering (NLP), personorientert coaching, enneagram (empirisk modell som tar utgangspunkt i ni fundamentale personlighetstyper) har sin plass i enhver bedrifts opplæringsprogram – dette gjelder selv de mest konservative og blodfattige selskaper. Villmarksliv, outdoors, settes for øvrig svært høyt: elverafting i fjellene, eller mer eksklusivt, vandring på glødende kull under ledelse av den siste guruen på moten, Antony Robbins 7, for ikke å glemme strikkhopping i dype dalfører… Det er også vanlig med kurs i «suksessens psykologi», meditasjon, frigjøring av positiv energi, «futurisering», selvledelse, selvhevdelse, konflikthåndtering og identifisering av «begrensende» oppfatninger, for å nevne noe. Kursene som tilbys har altså ikke det banale formål å utdanne deltakerne, men snarere en «transformasjon» av individene. «Berike medarbeidernes liv», «utvikle deres oppmerksomhet», «stimulere deres kreativitet»: slik lyder noen av de edle målsetningene til dagens ledere. De ansatte lar seg selvsagt ikke lure av denne forskrudde utviklingen. De forstår uten vanskeligheter at denne formen for ledelse er en strategi for å «sette individene i arbeid, kontrollere dem, gjøre dem til fanger av sitt eget begjær, manipulere dem, forføre dem.» 8 Mange vet svært godt hvordan de skal sette disse manøvrene ut av spill og finne måter å stå i mot den påkrevde gjennomsiktigheten og obligatoriske utleveringen. De føler intuitivt at denne typen ledelse har som mål å fjerne avstanden mellom arbeider og bedrift, og forsøker å sikre de ansattes tilhørighet til organisasjonens verdier. De har ikke lyst til å gå på glødende kull, gjennomgå overlevelsesraid, eller kurses i «selvledelse». De vil heller ikke psykoanalyseres på arbeidsplassen. De vet så altfor godt at bedriften ikke tilbyr dem tilstrekkelig oppfølging og beskyttelse til at de kan si alt, vise alt, avsløre alt og gi arbeidsgiveren adgang til deres innerste tanker og deres identitet som kvinne eller mann. 1 Matrise-organisasjon: Innebærer at en arbeidstaker er tilsatt i en linjeorganisasjon hvor nærmeste overordnede opptrer som arbeidsgiverrepresentant, samtidig som den tilsatte stilles til disposisjon for en eller flere prosjektorganisasjoner eller fagavdelinger med egen prosjektleder/ fagleder. O.a. 2 Bokstavelig talt et frynsegode, i form av penger (bonuser) eller for eksempel kurs/videreutdanning, 3 Psykometri er måling og kvantitativ analyse av psykiske fenomener. Assessment center (AC) er personvurdering basert på kombinert bruk av test, intervju og simuleringsteknikker. O.a. 4 Skrevet av managementsatirikeren Laurence J. Peter, utgitt i 1969. Et av de mest kjente sitatene fra boken er «Alle har en tendens til å stige i gradene til de når sitt nivå av inkompetanse». O.a. 5 Vi kan også nevne LIFO (Life Orientations), TMS (Team Management System), Leonardo 345, CAPP, Alter Ego, D5D, 16-PF-R, og så videre… 6 Personlighetsanalyse basert henholdsvis på utseende, håndskrift/signatur og fødselsdata/navn. O.a. 7 Amerikansk coaching-spesialist som arrangerer spektakulære seminarer som personlig utvikling, gjerne med flere tusen deltakere i salen. 8 Eugène Enriquez, «avsluttende bemerkning» i Les jeux du pouvoir et du désir dans l’entreprise (Makten og begjærets spill i bedriften), Editions Desclée de Brouwer, 1997, s. 397. DEBATT: Ei vurdering kan vise at genmodifiserte organismer ikkje i seg sjølve er antiøkologiske. ÅSMUND BJØRNSTAD OG CARY FOWLER Henholdvis professor i planteforedling, og professor i utviklingsstudiar samt forskingsdirektør ved NORAGRIC, Norges Landbrukshøgskole. Verda over er det motstand mot genmodifiserte organismer (forkorta GMO). Dei blir sett på som trugsmål mot småbønder, biologisk mangfald og nasjonal sjølvråderett. Å akseptere bruk av slike planter er å bukke under for transnasjonale selskap, der Monsanto er djevel nummer en. Mange ser på GMO som antiøkologiske og biologisk skadelege i seg sjølve. Førestillinga om at GMO «besmitter andre arter» og inneber «genetisk forurensing» 1 er ein viktig del av den biologiske argumentasjonen til mange miljø-organisasjonar. Vi er redd slike argument nå trugar med å skade dei høgare måla vi deler med mange anti-GMO grupper: Korleis kan dei som Franz Fanon kalla «Jordas fordømte» utvikle samfunn med ei sikker matvareforsyning? I diskusjonar om GMOar kan det vere nyttig å skilje mellom tre ulike «argumentasjonsnivå»: Risiko-nivået: Er GMOar «trygge»? Vil dei medføre allergiar eller andre helseskadar? Vil dei invadere naturmiljøet på ein uavvendeleg måte? Interessekonflikt-nivået: Kven eig og kontrollerer GMOane? Kven vil tene på slike teknologiar? Er det tenkeleg at fattige småbønder kan ha nytte av dei? Etikk- eller hybrisnivået: Har menneska rett til å endre andre livsformer så radikalt? Bør vi krysse artsgrenser? Er GMOar ei «ureining» av Naturen? Er det simpelthen feil å tukle med Naturen? Motstandarar og tilhengarar av GMO spelar oftast det eine nivået ut mot det andre. På spørsmålet «Kvifor trur du GMOar er risikable?» kan svaret vere at «Dei er unaturlege» (etikk-nivået). Biologen svarar at «Ingen planter er så grundig testa» (risiko), og får til svar: «Så du trur på Monsanto?» (interessekonflikt). Resultatet blir forvirring. Forskaren ristar på hovudet og mumlar «irrasjonelt» eller «emosjonelt», medan miljøførkjemparen slyngar ut «kjøpt av biotek-industrien». Sjakk matt. Vi meiner ei nøktern vurdering vil vise at GMOar ikkje i seg sjølve er antiøkologiske. Tvert om liknar tanken bak GMOar sterkt på grunnprinsippet i eit økologisk/organisk landbruk: å bruke biologisk informasjon for å fremje og stabilisere produksjonen i harmoni med naturen. Med biologisk informasjon meiner vi kunnskap om å kontrollere skadedyr med naturlege fiendar, sjukdomar med vekstskifte eller resistens – kort sagt bruke det biologiske mangfaldet. Planteforedling ved hjelp av GMOar er eit nytt tilskot i verktøykassa. Kvifor skulle vi nekte oss dette? Om ein vill potetart har lært seg å motstå eit visst insekt, kvifor skulle ikkje denne erfaringa bli den dyrka poteten til del? Dei fleste nyare potetsortar har i dag gen frå andre artar, innført ved (oftast svært brysam) kjønna kryssing. Er det så prinsipielt annleis om genet blir innført ukjønna, som eit «transgen»? Eller kjem frå ein bakterie? Å halde organiske jorde 100 prosent reine for slike transgen vil ikkje bli lett. Kanadiske bønder har nyleg fått sjå korleis biene fraktar pollen frå nabo til nabo. EU-kommisjonen går nå inn for eit prinsipp om «sam-eksistens», og diskuterer kva som er akseptable «grenseverdiar». For vind- eller insektpollinerte artar er dette relevant, men er det alltid slik? Ta dette eksempelet: Dei fleste nyare eplehagar brukar småvaksne grunnstammer Ein økologisk sunn idé for at frukta kan bli hausta utan å måtte klatre. Ulempa er at rotveksten også er hemma, og trea treng å bli støtta opp med ein påle. Professor Margareta Welander 2 i Sverige har utvikla GMO-grunnstammer der eit bakterielt gen tredoblar rotveksten, så trea truleg kan stå ved eiga hjelp. Om alle GMOar er farlege, må også desse vere det – men på kva måte? Pollen blir ikkje spreidd, men kan genet skape allergiar? Dette bør sjølvsagt bli sjekka, men a priori er det usannsynleg, ettersom genet for det første ikkje finst i frukta, og for det andre bare gjer rotcellene meir kjenslege for eit heilt vanleg plantehormon. 3 Kan miljøet ha nytte av GMOar? Tilfelle 1: Fosfor er ei viktig kjelde til ureining frå intensivt landbruk. Ei viktig kjelde er ufordøyd fytinsyre frå kornbaserte kraftfór. Mykje av fosforet går ut igjen i gjødsla og sidan i vatn og elver. For å gjere fytinsyra lettare forøyeleg blir fóret tilsett eit enzym (fytase) frå ein sopp. Ein ny dansk GMO har lært kveiten å lage enzymet sjølv. 4 Fosfortapet kan bli halvert. Skal vi forby slike sortar? I bygg er det laga ein tradisjonell mutasjon med lågt fytinsyreinnhald. 5 Denne vil gå glatt igjennom godkjenninga – effekten er den same, men den er ikkje GMO! Den same mutasjonen i ris kan lette jern- og sinkopptaket for mange fattige ris-etarar i Asia. Ingen GMO, ingen protestar. Det er ingen rimeleg logikk i slike resonnement. Tilfelle 2: Produksjon av bomull er ansvarleg for 50 prosent av verdas forbruk av insektmiddel. Insekta blir resistente mot det eine etter det andre. Kinesiske bønder brukte på 90-talet ein mikstur av ulike middel i eit svært risikabelt arbeidsmiljø. Frå 1997 tok dei i bruk GMO-sortar med eit insektresistensgen frå bakterien Bacillus thuringiensis, forkorta Bt. (Denne bakterien har i mange tiår blitt brukt i pulverform i organisk dyrking.) I 2001 dekte GMO-sortar 31 prosent av bomullsarealet i Kina, i visse provinsar nær 100 prosent. Forbruket av insektmiddel var redusert med 25 prosent samanlikna med midt på 90-talet (av samla forbruk på landsbasis, varierer med provinsen). Forgiftingar og yrkeskadar viste Har menneska rett til å endre andre livsformer så radikalt? ein endå klarare trend. Trass i dyrare frø fekk produsentane meir att. 6 Men bioteknologien har ikkje avskaffa Darwins naturlege utval. Resistens mot Bt som «pro-toksin» finst alt, på grunn av langvarig bruk som organisk middel. Ennå er det ikkje påvist resistens mot den aktive gifta som finst i GMOane. For å hindre at så skjer er amerikanske dyrkarar pålagt å dyrke både mottakelege og GMO-sortar. 7 Eit slikt krav finst ikkje i Kina, noko som er ein stor risiko. Einsarta produksjon er ikkje måten å ta vare på ein så verdfull ressurs som Bt-gena. Men dette gjeld også i vanleg landbruk – ikkje bare GMO! Kan dei fattige ha nytte av GMO? Javisst! Den berømte «gylne risen», ein GMO med auka innhald av provitamin-A, er utvikla av professor Ingo Potrykus i Zürich for å hindre at born som lever av ris får A-vitaminmangel og blir tidleg blinde. Den biologiske bragda var å få ei rekke med fire gen inn i risen og virke saman. Men dette var bare det første steget. For å kunne tilby GMOrisen «gratis og utan vilkår til fattige» måtte Potrykus nytte 70 patenterte teknologiar med 32 eigarar. Først klaga han over at «kva enn ein driv med av offentleg forsking, ligg alt i industriens hender». Seinare endra han meining, fordi eigarane gav han frie hender med bruk til dette formålet. Indiske forskarar lagar nå GMO-variantar av dei rissortane fattigfolk brukar mest av. Potrykus hevdar at endå «den gylne risen svarar til alt GMO-motstandarane før har sett som krav», gjer dei nå «alt i si makt for å hindre at risen når småbøndene». 8 Det står att å sjå kva som skjer når den når fram dit. Det har blitt peika på at i ein einsidig ris-kost er opptaket av provitamin-A begrensa av andre faktorar. 9 Det er ingen grunn til utifrå dette å hausse opp ei «GMO-løysing på fattigdomen», men heller ingen grunn til å nekte eit nyttig bidrag. Vi ser det som eit større problem at det er så lite offentleg forsking på fattigfolks problem, særleg i «små» vekstar. Om den internasjonale landbruksforskinga hadde rådd over Monsantos forskingsbudsjett, ville vi neppe spurt om GMOar kan kome fattige til nytte. Simon Nicholas: Concourse II (2000) I Canberra, Australia, ligg det private instituttet Center for the Application of Molecular Biology in International Agriculture (CAMBIA). Her har dei gått ein annan veg, nemleg å utvikle ein open tilgjengeleg bioteknologi for å sikre at fattigfolk og offentlege interesser ikkje står med luva i handa når det gjeld bioteknologien. Grunnleggaren av CAMBIA er Dr. Richard Jefferson, ein av pionerane innan plantebioteknologi. 10 Han viser til skilnaden mellom Microsoft og Linux. Der den eine hegnar om sine rettar, skaper den andre eit nettverk med stadig nyutvikling. Jefferson hevdar at bioteknologien må bruke Linux-metoden for å frigjere kreativitet og stille verktøya til rådvelde så fattige kan bruke dei til å hjelpe seg sjølve. Den inngrodde skepsisen til bioteknologi og GMO er, etter hans meining, ei krise for forskinga, men er ikkje om forskinga! Den utbreidde mistilliten til store selskap blir uttrykt som uro over «risikable GMOar». Den reflekterer at folk kjenner seg avmektige og avmektiggjorte. Bioteknologien er ikkje «vår», men «deira». Samtidig går ein viktig og frigjerande teknologi som GMO tapt der den trengst mest. Jefferson skil mellom «verktøy» og «produkt». Verktøy er alltid utvikla på basis av tidlegare erfaringar, ofte fritt tilgjengelege og «opne». Linux er «open» men ikkje gratis – brukaren forpliktar seg (i prinsippet) til nyskaping og til å dele desse med andre. Dette er eit alternativ til dagens system der selskapa set patentgjerde kring verktøya og dermed kontrollerer alle produkta som kan bli til – og dessutan sjølve får problem med tilgang. Jefferson meiner at det er fundamentalt for alle at verktøya er «opne» – til å utvikle produkt som kan vere verna. Innovasjon både i nye verktøy og i produkt vil bli resultatet av slike «open source» system. På CAMBIAs teiknebrett er nye og enkle metodar å genmodifisere ris, rimelege genetiske fingeravtrykksmetodar m.m. Liksom Jefferson ser vi på den økonomiske bindinga av universiteta til private firma som ein god grunn til offentleg skepsis til bioteknologisk forsking og GMO. Likevel: Ved å nytte veike biologiske anti-GMO-argument, kan miljøsida tape debatten både i EU og elles. 11 Dei skulle i staden fokusere på nøkkelspørsmålet: Kven kontrollerer genmodifiseringa? © LMD Norden 1 Sjå Susan George: Hvem skal kontrollere genmodifiseringen? Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003. 2 M. Welander, pers. medd. Feltforsøk med desse grunnstammene har kome i gang frå 2003. 3 Det er grunn til å tru at mange selskap vil utøve ein sterk eigenkontroll når det gjeld allergiar. Den største amerikanske produsenten av soyabønnesortar vraka ein GMO med eit gen frå paranøtt. Endå dette gav ein markert betre proteinkvalitet og skulle bli brukt til fór, kunne det brukt som mat føre til allergi i 1-2 prosent av forbrukarane. Eikvar kopling mellom soya og allergi var kommersielt utenkeleg. 4 Brinch-Pedersen et al. (2002) Trends in Plant Science 7(3) p. 118-126. 5 Rasmussen & Hatzack (2002) Hereditas 129:107-112. 6 Pray et al. (2002) Plant Journal 31(4):423-430. 7 Endå dette ofte blir sløyfa, særleg av mindre produsentar. (Nature 28.10. 2003). 8 Otrykus (2001) Plant Physiology 125:1157-1161. 9 Nestle (2003) www.checkbiotech.org 03.dec.2003. 10 Sjå www.cambia.org for meir informasjon. 11 Som eksempel på vanskane med å bruke biologiske ’smitte’-argument mot GMO i Brasil, sjå artikkelen Vaklende motstand mot genmodifisering, Nordiske Le Monde diplomatique, januar 2004.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - mai 2004
Page 9: 16 LE MONDE diplomatique - mai 2004

Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?