Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

18 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 19 PHILIPPE PATAUD CÉLÉRIER KINA: Shanghai er den første «globale byen» i Kina, og befinner seg i sentrum av dette enorme landets sosiale og økonomiske mutasjoner. Dette har store konsekvenser for byens befolkning. Siden begynnelsen av 1990-tallet er 2,5 millioner mennesker blitt tvangsflyttet fra sine boliger i sentrum. Høyhusene skyter opp som bambusskudd i de gamle arbeiderstrøkene. Journalist, Forfatter av Xi, parce que ce n’est que le commencement (Xi, fordi det bare er begynnelsen), utkommer i september på forlaget Nil. Arbeidere haster forbi. En ung kvinne flyter på en rosa og blå bølge: en virvlende kraft trekker kroppen hennes inn i den begjærlige banen til rør og avløp, mens klosettskåler dukker frem som friske korallrev: «American standard», annonserer den nyeste reklameplakaten langs motorveien. Noen meter bortenfor har en gruppe nysgjerrige samlet seg foran en sikkerhetssperring. Dette røde og hvite plastbåndet som vanligvis avgrenser et sted hvor det har skjedd noe påfallende, hvor en forulykket ligger på bakken, hvor en bygning kan komme til å rase sammen. Ikke noe sånt her. Bare en restaurant som står solid plassert midt i restene av revne hus. Restauranten er endevendt. I skyggene høres hulking. Hvordan kan stedet fortsatt holde det gående i dette fullstendig ødelagte området? Sannsynligvis på grunn av rene tilfeldigheter. Myndighetene har altså ikke tatt feil når de holder skuelystne unna ved hjelp av røde og hvite sperringer som vanligvis signaliserer at noe er rast sammen – her avgrenses det som fortsatt står oppe. En gammel dame forteller hva som har skjedd: «En gruppe menn kom hit grytidlig i dag morges. De ramponerte alt: stoler, bord, glasskap, kopper og kar. Kokken ble angrepet. Eieren vil ikke forlate stedet, for etter at han gikk med på å selge restauranten, har kommunen redusert godtgjørelsen til halvparten av det som ble lovet i utgangspunktet!» Men hva skal han gjøre? De som forsøker å bli værende i boligene de har eid gjennom fire generasjoner opplever at strømmen og vannet blir stengt av. Hvis man er offentlig ansatt, risikerer man å miste jobben, og bli plaget på gata av merkelige bøller med kepi – politilue – på hodet. «Politifolk får overtidsbetaling fra eiendomsinvestorer! Datteren min er blitt forflyttet til en annen bolig 20 kilometer herfra. Hun har ikke hatt noen jobb siden. Hun var avisbud! Hva skal det bli av henne?» Scenen utspiller seg langs elva Suzhou, ikke River smått og bygger høyt langt fra jernbanestasjonen Zhabei, et arbeiderstrøk nord i Shanghai. Det var her de første fagforeningene oppsto, i tekstilindustrien, mellom 1924 og 1927. 1 Den franske forfatteren Malraux skrev i Menneskets lodd (La Condition humaine): «Det er erklært generalstreik i Chapei!» Kommunistene svelget cyanid for å unnslippe nasjonalistene mens lokomotivene hvinte. I dag overdøver gravemaskinene stemmene til de eiendomsløse. Siden 1990-tallet har to og en halv million av de rundt ti millioner innbyggerne i Shanghais ti sentrumsbydeler allerede blitt ekspropriert. 2 Her, i området på høyre side av elva, har myndighetene reist et banner hvor det står: «La oss beskytte vårt folk! I 24 år har Partiet ført den samme vellykkete politikken!» Et annet banner kunngjør: «La oss forbedre våre liv! La oss forbedre våre bydeler!» Tv-kanalene er blitt kalt hit. De har vist hvor helsefarlig dette svært tettbygde boligområdet var. En ung kvinne vitnet om tilstanden foran kamera: «Husene våre er råtne! Jeg vil heller bo i et høyhus hvor jeg kan se sola hver morgen! Det er innlagt vann der! Nå er det slutt på drittarbeidet med nattpottene!» Så kom eiendomsinvestoren og -administratoren på tv-skjermen, begge for å beklage seg over disse medtatte bygningene. Nesten skamfulle innbyggere ble bedt om å skrive under på at de gir opp boligen sin mot en fastsatt godtgjørelse eller en erstatningsbolig som de enten kan leie eller kjøpe – et bosted som skal stå i samsvar kvalitetsmessig med boligen som rives. Det dreier seg om de enorme høyhusene som invaderer utkanten av byen. Fram til 1980-tallet ble boliger utdelt til arbeiderne gratis eller mot en symbolsk husleie. Dette var en del av statens sosialpolitikk. Dette systemet, som ble avskaffet i 1998, ga statlige bedrifter mulighet til å kompensere for de lave lønningene. Denne fordelen hadde imidlertid en bakside: leieinntektene var for lave til å dekke utgifter til vedlikehold av bygningene. Statlige bedrifter fikk stadig færre inntjeningskilder, og mange av dem bremset opp renovasjonsarbeidet. Gjennomsnittlig boligflate per person falt til fire kvadratmeter i 1979. Restruktureringen sto for døren, og tiden var ute for ikke-lønnsomme investeringer. Men hvordan snu en sosial ytelse til en kommersiell vare for å tiltrekke seg private investorer? Arkitekt og byplanlegger Zhang Liang forklarer: «Under Deng Xiaopings innflytelse iverksettes økonomiske reformer på 1980-tallet, hvor grunnverdi omgjøres til differensialrente. Kvadratmeterprisen blir dermed avhengig av en rekke kriterier: geografiske (sentrum, utkant, nærhet til t-banestasjon), økonomiske (avhengig av formål: kontorer, boliger, grøntarealer), og sosiale kriterier (takserte strøk eller ikke).» 3 «Bu po bu li! – uten ødeleggelse, ingen oppbygging!» Eiendomsspekulantene gjør Maos ord fra kulturrevolusjonen til sine. «Full nedriving gjør at vi kan bygge høyhus, øke boligflaten samtidig som vi fortetter reisverket,» fortsetter Zhang. Byggene er desto mer lønnsomme ettersom ekspropriasjonsgodtgjørelsene fastsettes av lokale myndigheter og dekkes av byggherrer med liten respekt for loven. Har ikke mange eiendomsfirmaer lokale funksjonærer blant sine aksjonærer? De som forsøker å bli værende i boligene de har eid gjennom fire generasjoner opplever at strømmen og vannet blir stengt av. «300 000 yuan 4 per husstand? Godtgjørelse som dekker kjøp av en 90 kvadratmeter stor leilighet utenfor motorvei tre?» Liu smiler bittert når han hører de offisielle erklæringene. Han har bare mottatt 120 000 yuan, det vil si 40 000 per person, ut fra maksimalgrensen på tre medlemmer per husstand. Det var godtgjørelsen for det lille huset familien eide ved bredden av Suzhou, som nå er revet. Liu foretrakk dette fastsatte beløpet fremfor erstatningsboligen han ble tilbudt: «I en forstad med dårlige transportmuligheter og uten skole for min eneste datter. Med erstatningssummen har jeg råd til å betale leie hos venner som fortsatt bor i dette nabolaget, og beholde jobben som sikkerhetsvakt ved det sentrale postkontoret i Suzhou. Umulig å kjøpe noe her når kvadratmeterprisen nærmer seg 5000 yuan.» Liu vet at kompensasjonene ofte er enda mindre rettferdige. Ett eksempel er en beboer som fikk lav godtgjørelse (100 000 yuan) fordi hans eiendom – dobbelt så stor som Lius – skulle bli en del av et planlagt grøntområde. Det skulle vise seg at «grøntområdet» bare var en liten hageflekk ved inngangspartiet til et nytt kjøpesenter. Denne omdisponeringen av eiendommen førte ikke til at det ble gitt noen tilleggserstatning, til tross for at byggherren solgte eiendommen videre til en tre ganger så høy kvadratmeterpris – og da var det ikke bare én flate, men 30 etasjer. «Kommunen bryter omhyggelig opp den solidariteten som kunne holdt de eksproprierte sammen,» sier Liu. «De som umiddelbart godtar erstatningsleilighet, kan velge mellom forskjellige boliger som ikke ligger så lang unna sentrum.» Prosedyren for de mer gjenstridige er velkjent: advarsler, trakassering, trusler, utkastelser. Og, som straff for motstanden, en enda større urettferdighet: «Du ser de raserte takene der borte. Byggherren gikk konkurs, og kommunen har ikke midler til å gi erstatning eller finne nye boliger til beboerne, selv om de har ødelagt husene deres. I to år har de bodd der midt i ruinene, bak en vegg kommunen har reist for å ikke skremme vekk hotellgjestene ved siden av – eller de fremtidige eierne av residensene som skal bygges.» For langs Suzhou-elva vokser fine boligstrøk opp like fort som bambus. Navnene klinger anglosaksisk: «Brilliant City», «Rhine City». Akkurat der hvor elva gjør en stor bue ruver to enorme høyhus. «Bare én yuan! Se rikdommen på nært hold!» Mannen, en oppsagt arbeider, roper til de forbipasserende og tilbyr dem en kikkert. «Se!» De to høyhusene er reist av et eiendomsselskap i Hongkong. De er hundre meter høye og består av 32 etasjer, 208 møblerte leiligheter på 120 til 165 kvadratmeter med utstyrt kjøkken, flere bad, toetasjes stuer og skinnende hvite toaletter. Beboerne disponerer fellesarealer som er avstengt fra omverdenen: små hager, svømmebasseng og treningshall. Kvadratmeterprisen er mellom 7000 og 17000 yuan, avhengig av etasjen. Leilighetene ble solgt på under ett år. Kjøperne er først og fremst fra Hong Kong, folk fra andre steder i verden – siden 2001 har de kunnet kjøpe i eget navn – eller nyrike kinesere fra provinsen, spesielt fra Wenzhou i Zhejiang-provinsen. Andre foretrekker å leie: 10 000 til 13 000 yuan i gjennomsnitt per måned. Ekstreme priser sammenlignet med de 1000 til 2000 yuan en vanlig leilighet koster, eller den gjennomsnittlige husleien på 50 til 100 yuan for de små husene som er i ferd med å ødelegges langs elva. Suzhou-elva på sin side avindustrialiseres. Vannet renses til glede for investorer og fremtidige beboere. «Ja, strøket blir finere, men vi tjener ingenting på det,» sier Liu. «Vi kastes på dør fordi vi tjener for lite. Og vi er ikke sterke nok til å kreve vår rett.» Urettferdigheten oppleves enda sterkere i og med at korrupsjonen gjennomsyrer eiendomsmarkedet. Det har en vitalitet uten sidestykke «tatt i betraktning arbeidet med å bekjempe den underutviklede boligsituasjonen og eiendomsstrukturene som stammer fra Maos tid – kombinert med en befolkningsøkning tilsvarende hele Frankrikes befolkning hvert femte år,» kommenterer økonomen Jean-François Huchet. 5 Beijing-avisa China Business pekte nylig på at 88 prosent av de 479 boligtransaksjonene som fant sted i Shanghai mellom 2001 og 2003 foregikk utenom de påbudte offentlige auksjonene. 6 «Loven er blitt et spill for galleriet som kun tjener de mektiges interesser,» sier en kinesisk jurist. Bare et fåtall advokater forsvarer dem som mister husene sine. Under påskudd av å sette offentlige hensyn foran private interesser, har domstolene systematisk avvist klagemål, selv om disse ikke krever annet enn at loven blir fulgt. Som for eksempel loven om at byggherren plikter å skaffe de omplasserte familiene boliger i forstedene som er dobbelt så store som sentrumsboligene som rives. Denne loven respekteres sjelden. Zheng Enchong-saken illustrerer godt hvor alvorlig situasjonen er. Denne advokaten har forsvart rundt 500 eksproprierte familier – uten å ha vunnet en eneste sak! Zheng, som er 54 år gammel og bosatt i Shanghai, er også blitt fratatt advokatlisensen sin. I tillegg ble han arrestert i juni 2003 anklaget for å ha utlevert statshemmeligheter til en utenlandsk organisasjon, som viser seg å være ingen ringere enn Human Rights in China. 7 Blant de hemmelighetene som skulle være ulovlig gitt videre, er informasjon knyttet til en streik på en matvarefabrikk i Shanghai. Ledelsen ved denne fabrikken hadde gitt beskjed om at halvparten av arbeidsstokken skulle sies opp, og få en fastsatt erstatning på 30 000 yuan. Dette ble fulgt av protester, demonstrasjoner, oppløsning, og gjengjeldelse. Spesialetterforskningsenheten ved den offentlige sikkerhetstjenesten i Shanghai ble umiddelbart kalt inn for å gjøre en håndskriftsgranskning av et oppslag som var hengt på veggen inne på fabrikken: «Jeg har ingenting å spise, jeg kommer til å slippe ut gift,» sto det på plakaten. Zheng Enchong ble 29. oktober 2003 dømt til tre års fengsel for å ha gitt videre denne informasjonen. Begrepet «statshemmelighet» har alltid vært svært tøyelig i Kina, og denne tøyeligheten er spesielt stor når den gir staten mulighet til å uskadeliggjøre en folkelig, stridslysten og brysom advokat. I sitt forsvar av familier som er ulovlig ekspropriert, har Zheng Enchong ikke gått av veien for å kritisere den bedragerske praksisen til en høyt plassert byggherre, Zhou Zhengyi, den ellevte rikeste mannen i Kina ifølge tidsskriftet Forbes (2002). Han er en venn av Huang Ju, som er medlem av den faste komiteen i politbyrået, Partiets høyeste organ. Huang kan takke den gamle partilederen (og tidligere ordføreren i Shanghai) Jiang Zemin, for denne posisjonen. Han sørget for I dag overdøver gravemaskinene stemmene til de eiendomsløse. Museet for Samtidskunst, Oslo: 17.04 – 15.08: LETT SOM F… , Shanghai Assemblage 2000 – 2004 I Shanghai foregår endringer i stort format og i et oppjaget tempo. Utstillingen viser reaksjoner på endring og deltakelse i det å bli til noe annet. En bred presentasjon av kunst fra de siste fire årene – med temaer som å være underveis, møtet med det fremmede, forelskelse, arkitektoniske endringer, terrorisme, nåtid og tradisjon, lek med ord og den lange marsjen til og forbi moderniteten. å infiltrere komiteen – gjennom å nominere fem av ni medlemmer – før hans rival, partisjef Hu Jintao, tok over som Kinas president. Noen av de eksproprierte forsøker å bringe sin sak oppover i hierarkiet ved å «reise til Beijing» for å komme i direkte kontakt med Hu Jintao. Det betyr blant annet å overliste den offentlige sikkerhetstjenesten i Shanghai som får beskjed av lokale myndigheter om å rykke ut til Zhabei-stasjonen når Beijingtoget ankommer. Blant de aller dårligst stilte er det noen som har satt fyr på seg selv på Folkets plass i Shanghai. 8 Bilder av dette er katastrofale for regimet. Situasjonen fikk en uventet vending da ankedomstolen 19. desember 2003 erklærte dommen mot advokat Zheng ugyldig. Har denne kjennelsen sammenheng med Hu Jintaos innflytelse – et forsøk på å undergrave Jiang Zemins autoritet? Sistnevnte er jo en innflytelsesrik rival og leder for den sentrale militærkommisjonen. Eller er kjennelsen et uttrykk for en felles vilje i de høyeste instanser om å rette en pekefinger mot næringslivet – selve garantien for sosial stabilitet og økonomisk vekst, der eiendomssektoren er et av de sentrale vekstområdene? Denne statusen svekkes i alle fall ikke av lovendringen som partiledelsen la fram for kongressen mot slutten av 2003, der man foreslår å gjøre respekten for den private eiendomsretten til en del av Grunnloven. Dette formuleres slik, i følge det offisielle nyhetsbyrået Xinhua (Nye Kina): «Privat eiendom som er ervervet på lovlig vis skal ikke krenkes.» En bekreftelse av det kinesiske ordtaket om at lovene innføres når de herskendes moral svikter… eller forveksles med deres nye berettigelse: å opprettholde veksten. Etter 29 år med økonomiske reformer kan den vellykkede overgangen til markedsøkonomi ikke lenger gå utenom visse markedsøkonomiske mekanismer: respekten for privat eiendomsrett, samt for dem som holder tannhjulene i gang til beste for Partiet, nemlig de millioner av små private entreprenører – disse «kontrarevolusjonære» som ble hedret på den 16. partikongressen til det kinesiske kommunistpartiet i november 2002 i svulstige vendinger som «fremskredne produktivkrefter». I mellomtiden har «byplanleggingen forverret den sosiale kløften gjennom et stadig sterkere skille mellom sentrum og utkant. Det blir mindre og mindre sosial blanding i disse byene som uniformeres gjennom identiske fremgangsmåter som brukes igjen og igjen,» konkluderer arkitekten og byplanleggeren Zhang Liang. Intensiv urbanisering, gradvis oppløsning av familiestrukturer, fattigdomsøkning som ikke kompenseres av familiesolidaritet: Hvordan skal disse store, identitetsløse områdene hanskes med dette i tiden fremover? 1 Arbeiderfagforeningene ble knust av Chiang Kai-shek, med støtte fra Den grønne hånd-banden og det store borgerskapet i Shanghai. Se Marie-Claire Bergère, Histoire de Shanghai, Fayard, Paris, 2002. 2 Shanghai betegner både en urban og en rural provinsby på 6340 kvadratkilometer, men også sentrum, med ti bydeler: Yangpu, Hongkou, Zhabei, Putuo, Changning, Jing’an, Huangpu, Xuhui, Luwan, Nanshi. Byen har 15 millioner innbyggere, i tillegg til tre millioner innvandrere som ikke er registrerte, men berøres i like stor grad av utkastelsene. 3 Zhang Liang, La Naissance du concept de patrimoine en Chine, Editions Recherches Ipraus, Paris, 2003. Man må skille mellom eiendomsretten som den kinesiske staten har vært alene om siden 1949, og retten til bruk av landeiendom, som kan overføres til private. Loven av 1987 har overført til kommunestyrene å administrerer og ta ut fortjeneste fra disse overføringene av bruksretten – som kan vare fra 30 til 90 år. 4 10,63 yuans Rmb tilsvarer en euro (ca 8 norske kroner). 5 «Vingt cinq ans de réforme en Chine: Révolution économique, conservatisme politique» (20 år med reformer i Kina : økonomisk revolusjon, politisk konservatisme), Esprit, Paris februar 2004. 6 China’s urban renewal brings protests, police, David J. Lynch; USA Today, McLean (Virginia), 14. november 2003. 7 The legal time bomb of urban redevelopment, Liu Qing, China Rights Forum, nr. 2, www.HRIChina.org, 2003. 8 Man telte tre slike forsøk på fem uker i august/september 2003.
20 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 21 HOWARD ZINN Det store sviket VETERANER: I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie. Amerikansk historiker. Forfatter av blant annet A People’s History of the United States, New York, Harper and Row Publishers, utgitt for første gang i 1980. Den 30. desember 2003 så jeg et fotografi på forsiden av New York Times, som illustrasjon til en artikkel av Jeffrey Gettleman. Jeg kan ikke få dette bildet ut av hodet. Det viste en ung mann sittende i en stol foran en sjetteklasse i Blairsville, Pennsylvania. En kvinne sto ved siden av ham. Det var ikke klassens lærer, men den unge karens mor. Hun var med for å hjelpe, for sønnen var blind. Gutten på bildet var Jeremy Feldbusch, 24 år gammel. Han var sersjant i USAs Army Rangers, som holdt vakt ved en demning langs Eufrat-elva i Irak 3. april 2003 da en granat eksploderte 30 meter unna. Granatsplinter rev opp ansiktet hans. Da han våknet etter å ha ligget i koma i fem uker på et militærsykehus, kunne han ikke se. To uker seinere ble han tildelt utmerkelsene Purple Heart og Bronze Star, men han kunne fortsatt ikke se. Faren hans sa, sittende ved sengekanten til sønnen sin: «Kanskje Gud mente du hadde sett nok dreping.» Avisene den dagen rapporterte at 477 amerikanske soldater var blitt drept under krigen. Det som vanligvis ikke rapporteres, er at for hvert dødsfall er det fire eller fem menn og kvinner som er blitt alvorlig såret. Begrepet «alvorlig såret» er milevis fra å beskrive de forferdelsene dette innebærer. Sersjant Feldbuschs mor, Charlene Feldbusch, som sammen med faren praktisk talt bodde ved siden av sønnens sykehusseng i to måneder, så en dag en ung kvinnelig soldat som kreket seg forbi henne i korridoren. Hun hadde ingen bein, og hennes tre år gamle sønn kom kravlende etter henne. Charlene Feldbusch begynte å gråte. Seinere fortalte hun Gettleman: «Vet du hvor mange ganger jeg gikk frem og tilbake i disse korridorene og så disse menneskene uten armer og bein, og tenkte: Hvorfor kunne ikke det vært sønnen min? Hvorfor øynene?» Hvor mange av de nå tre tusen eller flere «alvorlig sårede» har kommet tilbake blinde, eller uten armer og bein? Skuespilleren Cher fortalte på n y h e t s k a n a l e n C-Span en dag at hun hadde besøkt Walter Reed-sykehuset i Washington DC, og møtt soldater som var kommet tilbake fra krigen: «Den første personen jeg støtte på da jeg gikk inn på sykehuset, var en gutt på 19 eller 20 år som hadde mistet begge armene… alle hadde mistet enten en arm… et bein eller to bein… Jeg mener bare at hvis det ikke var noe grunnlag for denne krigen, er dette det mest rystende jeg noen gang har sett… Jeg lurer også på hvorfor Cheney, Wolfowitz, Bremer og presidenten ikke lar seg avfotografere sammen med disse guttene? For jeg forstår ikke hvorfor disse guttene blir gjemt bort… det er ikke til å tro.» «Jeg lurer også på hvorfor Cheney, Wolfowitz, Bremer og presidenten ikke lar seg avfotografere sammen med disse guttene?» Cher Å sende unge menn og kvinner en halv verden bort, inn i et annet land, utstyrt med de mest avskrekkende våpen, men likevel utsatt for geriljaangrep som kan gjøre dem blinde eller lemleste dem – er ikke det det ultimate svik fra vår regjerings side overfor våre unge? Ofte forstår soldatenes familier dette før sønnene og døtrene selv gjør det, og forsøker å argumentere med dem før de reiser. Det gjorde Ruth Aitken overfor sin sønn, som var kaptein i hæren. Hun fortalte ham at det var en krig for olje, mens han insisterte på at han skulle forsvare landet mot terrorister. Han ble drept 4. april 2003, under kamper rundt Bagdad flyplass. «Han gjorde jobben sin,» sa moren. «Men det gjør meg sint at hele denne krigen ble solgt til det amerikanske folk og til soldatene som noe den ikke var.» Kendall Waters-Bey fra Baltimore, stabssersjant i marinekorpset, ble også drept i Irak. Faren holdt opp et fotografi av sønnen foran nyhetskameraene, og sa: «President Bush, du tok min eneste sønn fra meg.» En annen far, Fernando Suarez del Solar fra Escondido i California, uttalte til reportere at hans sønn, som var visekorporal i marinen, hadde dødd for «Bushs olje». Selvfølgelig er ikke disse soldatene og deres familier de eneste som er blitt sveket. Det irakiske folket, som ble lovet frihet fra tyranniet, fikk sitt land – som allerede var ødelagt av to kriger og ti år med sanksjoner – angrepet av den mektigste krigsmaskinen i historien. USAs militære lanserte med stolthet sin shock and awe-kampanje. Den skulle ta livet av ti tusen eller flere irakiske menn, kvinner og barn, lemleste mange flere – og føre til at landet ramlet fullstendig sammen. Okkupasjonshæren, som var så effektiv i sin ødeleggelse, sto deretter og så på mens Iraks historiske monumenter ble plyndret og lagt ruiner. Listen over svik er lang. Denne regjeringen har sveket verdens forhåpninger om fred. Etter at 50 millioner mennesker døde under andre verdenskrig, ble De forente nasjoner etablert for, som FNpakten erklærer: «… å redde fremtidige generasjoner fra krigens svøpe.» Det amerikanske folket er sveket. Selv om den kalde krigen er over og «kommunismens trussel» ikke lenger kan rettferdiggjøre stjelingen av trillioner av skattepenger til militærbudsjettet, fortsetter dette tyveriet av den nasjonale rikdommen… Det forsetter på bekostning av de syke, barna, de gamle, de hjemløse, de arbeidsledige – og utvisker alle forhåpninger om at det etter Sovjetunionens fall ville komme et «fredsutbytte» som skulle gi velferd til alle. Vi kommer dermed tilbake til det ultimate sviket, sviket mot de unge som er blitt sendt til krig med høyttravende løfter og løgner om frihet og demokrati, om plikt og patriotisme. Vi kjenner historien altfor dårlig til å huske at disse løftene, disse løgnene, kan Billedkrønike fra San Francisco, av Thomas Bilanges: Det er elleve timers tidsforskjell mellom San Francisco og Bagdad. Det sto skrevet hver dag, sammen med værmeldingen og opplysninger om månens posisjon, i spesialbilaget til avisen San Francisco Chronicle. Jeg oppholdt meg i San Francisco mens det som ble spores langt tilbake i landets fortid. Unge menn – gutter faktisk, for verdens hærer, inkludert vår egen, har alltid bestått av gutter – ble lokket inn i grunnlovsfedrenes revolusjonære hær ved hjelp av Uavhe ngighetserklæringens store ord. Men de ble dårlig behandlet, gikk i filler og uten støvler, mens offiserene deres levde i luksus og kjøpmenn dro inn krigsprofitter. Tusener begikk mytteri, og noen ble henrettet etter ordre fra general Washington. Etter krigen, da bønder i Vest-Massachusetts, mange av dem veteraner, gjorde opprør mot tvangsnedleggingen av gårdene deres, ble de slått tilbake med makt… Det har en lang historie, dette sviket mot dem som sendes for å drepe og dø i kriger. Når soldater skjønner dette, gjør de opprør. Tusener deserterte i krigen mot Mexico, og under den amerikanske borgerkrigen var det dyp forargelse over at de rike kunne kjøpe seg fri fra militærtjeneste og at finansherrer som J.P. Morgan profiterte på at haugene av lik ble stadig høyere på slagmarken. De svarte soldatene som vervet seg til Nordstatenes unionshær og var avgjørende for seieren, kom hjem til fattigdom og rasisme. Bushadministrasjonen kutter i bevilgningene til veteraner. Soldatene som kom hjem fra første verdenskrig, mange av dem lemlestede og sjokkskadde, ble hard rammet av den økonomiske depresjonen, som kom knapt tolv år etter at krigen var over. Arbeidsløse og med sultende familier, samlet de seg i Washington, tjue tusen av dem fra alle kanter av landet. De satte opp telt i hovedstaden og krevde at Kongressen betalte dem den bonusen de var blitt lovet. I stedet ble hæren tilkalt, og veteranene ble skutt mot, tåregasset og spredt. Kanskje var det for å viske ut dette grufulle minnet, eller kanskje var det gløden fra den store seieren over fascismen, men veteranene fra andre verdenskrig fikk i alle fall en soldatenes Bill of Rights: gratis college-utdanning, huslån med lav rente og livsforsikring. Veteranene fra Vietnam-krigen derimot, kom hjem og opplevde at den samme regjeringen som hadde sendt dem ut i en umoralsk og fruktesløs krig – som hadde skadet så mange av dem, både i kropp og sinn – nå helst ville glemme dem. USA hadde sprayet store deler av Vietnam med det kjemiske middelet Agent Orange, som for vietnameserne førte til mange hundre tusener døde, krefttilfeller og misdannelser. Svært mange amerikanske soldater ble også utsatt for dette. Titusener ba Veteranadministrasjonen om hjelp, og viste til sykdom og misdannelser hos barna sine. Men regjeringen nektet å ta ansvar for dette. Likevel, et søksmål mot Dow Chemical, som produserte Agent Orange, førte til et forlik på 180 millioner dollar, med 1000 dollar til hver familie, noe som tyder på at mer enn hundre tusen familier krevde erstatning for skader knyttet til bruken av dette kjemiske middelet. Samtidig som regjeringen pøser milliarder inn i krigføring, har den ikke råd til å ta hånd om Vietnam-veteranene som er hjemløse, som venter i Veteranadministrasjonens sykehus, eller som lider av mentale forstyrrelser. Et sjokkerende høyt antall begår selvmord. Det er en bitter arv. USAs regjering skrøt av at bare 148 amerikanske soldater døde i kamp under den første golfkrigen i 1991, selv om tallet på irakiske døde kan ha vært rundt 100 000. Regjeringen har imidlertid holdt skjult for befolkningen at 206 000 veteraner fra denne krigen leverte erstatningskrav til Veteranadministrasjonen for skader og sykdommer de fikk under krigen. I de omtrent tolv årene som er gått siden den første golfkrigen har 8300 veteraner dødd, og 160 000 uføresøknader er innvilget av Veteranadministrasjonen. Sviket mot soldater og veteraner forsetter i den såkalte «krigen mot terror». Løftene om at USAs militære styrker ville bli tatt imot som frigjørere har smuldret opp etter hvert som soldater er blitt drept hver dag i en dødelig geriljakrig som forteller soldatene at de er uønsket i Irak. I en artikkel i juli i fjor i Christian Science Monitor uttaler en offiser i tredje infanteridivisjon i Irak følgende: «Vær ikke i tvil, moralen hos de fleste soldatene jeg har truffet er helt på bånn.» Og de som kommer tilbake i live, men blinde og uten armer eller bein, opplever at Bush-administrasjonen kutter i bevilgningene til veteraner. I sin State of the Union-tale gikk Bush gjennom de vanlige takksigelsene til de som tjenestegjør i Irak, men fortsatte å se bort fra det faktum at tusener har kommet sårede tilbake, fra en krig som blir stadig mer upopulær. Bushs kjappe Thanksgiving-tur til Irak, som ble hausset opp i media, ble oppfattet på en annen måte av en militærsykepleier i Landstuhl, Tyskland, der krigsskadde blir behandlet. Hun sendte ut en e-post hvor hun skrev: «Min ’Bush Thanksgiving’ var litt annerledes. Jeg tilbrakte den på sykehuset hvor jeg tok hånd om en ung løytnant fra West Point, som var blitt såret i Irak… Når han presset knyttnevene mot øynene sine og rugget hodet frem og tilbake, så han ut som en liten gutt. Det gjorde de alle, alle de 19 på avdelingen den dagen, noen uten bein, øyne, eller verre… Det er synd Bush ikke inkluderte oss i sine ferieplaner… Mennene sa det samme, men du kommer aldri til å lese om det i avisen.» Da Jeremy Feldbusch, blindet i krigen, kom tilbake til sin hjemby Blairsville, en gammel kullgruveby med 3600 innbyggere, ble det holdt en parade for ham og ordføreren æret ham. Jeg kom til å tenke på den blinde, armløse og beinløse soldaten i Dalton Trumbos roman Johnny Got His Gun. Han ligger i sykesenga si, ute av stand til å snakke eller høre, og tenker tilbake på den dagen han skulle sendes ut i krigen og hjembyen hans holdt avskjedsfest for ham, med taler om kamp for frihet og demokrati. Etter hvert lærer han å kommunisere gjennom å taste morsesignaler med hodet, og han ber myndighetene om å ta ham med til klasserom overalt, for å vise barna hva krig er. Men myndighetene svarer aldri. «I et forferdelig øyeblikk så han hva det hele handlet om. De ønsket bare å glemme ham.» På en måte ba denne romanen – i likhet med de hjemkomne veteranene – oss om ikke å glemme. kalt «lynkrigen» pågikk, jeg var der fra onsdag 15. mars til søndag 20. april. Hver morgen, når jeg tok bussen til sentrum, kikket jeg på folk mens bylandskapet rullet forbi utenfor vinduene. Dette er historien om en dagsavis og et dagligliv. Lokal tid.
Page 1 and 2: 32 LE MONDE diplomatique - april 20
Page 9: 16 LE MONDE diplomatique - april 20

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?