Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
14 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 15<br />
JACQUES SEMELIN<br />
Forskningsdirektør ved CNRS (CERI) <strong>og</strong> professor ved Sciences Po i<br />
Paris. Forfatter av blant annet Analyser le massacre. Réflexions comparatives,<br />
coll. «Questions de Recherche», CERI, Paris, 2002. 1<br />
Etter at FN-konvensjonen om folkemord ble<br />
vedtatt 9. desember 1948, er dette begrepet<br />
blitt forankret i språket som betegnelsen på<br />
den absolutte ondskap, grusomhet på sitt mest<br />
ekstreme, med tilintetgjøring av forsvarsløse<br />
sivilbefolkninger som følge. Begrepet «folkemord»<br />
(ge<strong>no</strong>cide) ble oppfunnet i 1944 av<br />
den polske juristen Raphael Lemkin, <strong>og</strong> det<br />
har fått stadig større internasjonal utbredelse.<br />
I løpet av andre halvdel av 1900-tallet har<br />
man brukt begrepet «folkemord» om nesten<br />
alle konflikter med et stort antall sivile ofre:<br />
Kambodsja, Burundi, Rwanda, Guatemala,<br />
Colombia, Irak, Bosnia, Sudan, Tsjetsjenia,<br />
<strong>og</strong> så videre.<br />
Begrepet er <strong>og</strong>så blitt brukt med tilbakevirkende<br />
kraft for å beskrive grekernes massakre<br />
av innbyggerne på Melos (5. århundre f.Kr.),<br />
massakren i den franske Vendée-regionen i<br />
1793, massakren av indianere i Nord-Amerika<br />
<strong>og</strong> av armenerne i 1915 – for ikke å glemme<br />
sultkatastrofene i Ukraina, deportasjonene<br />
av befolkningsgrupper i Sovjetunionen<br />
under Stalin, <strong>og</strong> selvfølgelig utryddelsen av<br />
europeiske jøder <strong>og</strong> sigøynere under andre<br />
verdenskrig. I tillegg er betegnelsen brukt<br />
om amerikanernes atombombeangrep i<br />
Hiroshima <strong>og</strong> Nagasaki. Dette er naturligvis<br />
ikke en uttømmende liste…<br />
Bruken av begrepet «folkemord» om<br />
så forskjellige historiske situasjoner, fører<br />
med seg en lang rekke motforestillinger <strong>og</strong><br />
opphetede debatter. Den mangfoldige bruken<br />
uttrykker et behov for å kunne ty til et<br />
universelt begrep i beskrivelsen av et massivt<br />
fe<strong>no</strong>men på 1900-tallet: ødeleggelsen<br />
av sivile befolkninger. Det har <strong>og</strong>så oppstått<br />
andre begrep, som politicide (1988) <strong>og</strong> democide<br />
(1994), men ge<strong>no</strong>cide brukes fortsatt i<br />
overveldende grad, <strong>og</strong> det utvikles til <strong>og</strong> med<br />
egne «ge<strong>no</strong>cide studies». Denne forskningen<br />
formidles videre i tidsskriftet Journal of<br />
Ge<strong>no</strong>cide Research. 2<br />
Det første problemet knyttet til ordet «folkemord»<br />
har altså å gjøre med hvordan det<br />
brukes. Det inngår i alle former for humanitær,<br />
politisk <strong>og</strong> identitetsmessig retorikk. Å<br />
avdekke hva som ligger bak bruken av dette<br />
begrepet utgjør i seg selv et helt forskningsfelt.<br />
Fremfor alt handler det om hukommelsen:<br />
å få alle til å ta inn over seg akkurat det<br />
folkemordet en befolkning hevder å ha vært<br />
offer for i fortiden. Det mest talende eksemplet<br />
på dette området er armenernes kamp for<br />
anerkjennelse av at deres folkegruppe er blitt<br />
utsatt for folkemord.<br />
Bruken av dette begrepet handler <strong>og</strong>så om<br />
humanitær hjelp, når ikke-statlige organisasjoner<br />
(NGOer) går ut <strong>og</strong> sier at et folk står<br />
i fare for å bli utsatt for folkemord. Begrepet<br />
er i så henseende ment å sette en støkk i opinionen,<br />
som igjen kan skape åpning for internasjonal<br />
inngripen. Også rettslige spørsmål<br />
står på spill når man bruker dette begrepet,<br />
altså når udåden er gjort <strong>og</strong> det gjelder å få<br />
internasjonale domstoler til å rettsforfølge de<br />
ansvarlige for «forbrytelsen folkemord».<br />
Begrepet kan <strong>og</strong>så være kronen på verket i<br />
en svært aggressiv retorikk rettet mot en politisk<br />
fiende. For eksempel erklærte serberne i<br />
Kosovo seg ofre for folkemord fra albanernes<br />
side allerede midt på 1980-tallet, mens delegater<br />
på Durban-konferansen 3 i Sør-Afrika i<br />
2001 anklaget Israel for å være i gang med et<br />
reelt folkemord på palestinerne. En åpenbar<br />
konklusjon er at ordet like mye fungerer som<br />
symbolsk skjold – for å befeste folkets identitet<br />
som offer – som et løftet sverd mot den<br />
livsfarlige fienden.<br />
Kan vi håpe på at forskerne kan komme<br />
med begrepsavklaringer? Ikke egentlig.<br />
Definisjonene florerer, <strong>og</strong> det er stor avstand<br />
mellom psykol<strong>og</strong>en Israel Charny, som hevder<br />
at alle massakrer er folkemord (inkludert<br />
Tsjer<strong>no</strong>byl-ulykken), <strong>og</strong> historikeren Stephan<br />
Katz, som mener at det bare er blitt begått ett<br />
folkemord i historien, mot jødene.<br />
Meningene er <strong>og</strong>så delte om hvordan man<br />
skal forholde seg til FNs definisjon. Noen<br />
bruker 1948-konvensjonen om folkemord<br />
som grunnlag for sitt arbeid, <strong>og</strong> gir den til<br />
<strong>og</strong> med en «sosiol<strong>og</strong>isk tolkning», slik amerikanske<br />
Helen Fein har gjort. De fleste banebrytende<br />
verk om folkemord starter for øvrig<br />
med en diskusjon av konvensjonen. 4 Andre<br />
innvender at forskning innen fag som sosiol<strong>og</strong>i<br />
<strong>og</strong> historie ikke bør bygge på en juridisk,<br />
det vil si <strong>no</strong>rmativ, tekst. De forsøker heller<br />
å utvikle «ge<strong>no</strong>cide studies» med analyseredskaper<br />
som hører samfunnsvitenskapene<br />
til. Med dette som mål, tar de<br />
utgangspunkt i en analyse av<br />
massakren (som en handling<br />
– som oftest kollektiv – hvor<br />
ikke-stridende blir drept), <strong>og</strong><br />
spør seg i hvilke sammenhenger<br />
<strong>og</strong> under hvilke forhold en<br />
massakre eller en serie massakrer<br />
kan bli et folkemord. 5<br />
Ett av flere problemer er:<br />
Konvensjonen fra 1948 legger<br />
stor vekt på «intensjonen om å<br />
utslette en gruppe som sådan» i<br />
sin definisjon av folkemord. Det er imidlertid<br />
problematisk å overføre dette til historien.<br />
Enkelte katastrofale hendelser ser ikke ut til<br />
å ha vært «villet», som for eksempel hungersnøden<br />
i 1958-62 i det kommunistiske<br />
Kina (mellom 20 <strong>og</strong> 43 millioner døde). Per<br />
dags dato har ingen kunnet bevise at Mao,<br />
med det vanvittige «Store spranget», hadde<br />
som intensjon å ødelegge sitt folk. Disse<br />
massive dødstallene har mer å gjøre med<br />
partiets ubøyelighet, utopiske voluntarisme,<br />
øko<strong>no</strong>miske inkompetanse, <strong>og</strong> så videre.<br />
Det er annerledes med hungersnøden i<br />
Ukraina i 1932-33 (6-7 millioner døde). Her<br />
er Stalins forbryterske vilje mye lettere å peke<br />
på. Det er ingen tvil om at Moskva på dette<br />
tidspunktet ønsket å tilintetgjøre alle spirer til<br />
motstand. Var dette da et folkemord? Noen<br />
svarer ja, mens andre svarer nei på bakgrunn<br />
av at Stalins tilintetgjørende intensjon ikke<br />
gikk ut på å eliminere den ukrainske befolkningen<br />
som sådan. Også andre folkegrupper<br />
ble kraftig rammet av hungersnøden (kosakkområder,<br />
Kuban, Sentral-Asia). Uansett står<br />
historikeren alltid i fare for å ta på seg rollen<br />
som anklager, for å bevise at alt var nøye<br />
planlagt. Dette til tross for at historien skapes<br />
av sammentreff <strong>og</strong> usikkerheter, <strong>og</strong> ikke er<br />
forutbestemt.<br />
Forskerne er imidlertid enige på ett punkt:<br />
at fremveksten av «ge<strong>no</strong>cide studies» betinger<br />
en utvikling av komparativ forskning.<br />
Også her kan man sette fingeren på manglende<br />
metodol<strong>og</strong>isk presisjon når enkelte gir<br />
seg til å sammenligne svært forskjellige tilfeller.<br />
Likevel har det kommet ut flere viktige<br />
kollektive verk de ti siste årene, som bringer<br />
sammen ulike casestudier. Det nyeste verket<br />
av denne typen er skrevet av historikerne Ben<br />
Kiernan <strong>og</strong> Robert Gellately. 6 De komparative<br />
studiene bekrefter alltid at hvert histo-<br />
Utsnitt av forrige sides bilde. Rwanda (1994). © AFP/Scanpix<br />
Massakrenes mekanismer<br />
FOLKEMORD: Motsetningene som blusset opp igjen i Kosovo i slutten av mars<br />
understreker de væpnede «løsningenes» nederlag. Samtidig, ti år etter tragedien i<br />
Rwanda, blir Vestens ansvar fortsatt underslått. Hvordan utløses voldsspiralen som<br />
fører til massakrer? Forskere som arbeider med dette advarer mot en for lettvint<br />
bruk av begrepet folkemord, <strong>og</strong> forsøker å finne ut hva som kjennetegner<br />
denne formen for krig mot sivile.<br />
Vi vet hvilken<br />
avgjørende rolle<br />
intellektuelle<br />
har spilt i den<br />
forutgående<br />
etableringen av<br />
fiendebilder.<br />
riske tilfelle er særegent, men gjør det <strong>og</strong>så<br />
mulig å avdekke felles problemstillinger, for<br />
eksempel når det gjelder selve iverksettelsen<br />
av handlingen.<br />
Forskningen på Holocaust brukes her<br />
ofte som referanse, med utgangspunkt i<br />
Christopher Brownings mesterverk Ordinary<br />
Men (1992). En forsker som tar for seg enten<br />
det nå er Kambodsja, Rwanda eller Bosnia<br />
– alle tilfeller hvor man har tippet over til<br />
massiv voldsbruk – tvinges til å benytte seg<br />
av flere tolkningsmåter for å løse gåten.<br />
Bør man for eksempel tillegge ideol<strong>og</strong>ien,<br />
eller mer generelt den politiske forestillingen<br />
om forkasting av Den andre, avgjørende vekt<br />
fordi den på forhånd bygger<br />
opp under massakren? Vi<br />
vet hvilken avgjørende rolle<br />
intellektuelle har spilt i den<br />
forutgående etableringen av<br />
fiendebilder. Men selv om<br />
denne ideol<strong>og</strong>iske matrisen<br />
fungerer som springbrett for<br />
massemord, gir den aldri en<br />
tilstrekkelig forklaring på<br />
selve iverksettelsen av handlingen.<br />
Beregning i forbindelse<br />
med en massakre må <strong>og</strong>så tas<br />
i betraktning, det vil si den kalde avgjørelsen<br />
(eller en rekke avgjørelser) om å massakrere<br />
massivt, avgjørelser som blir tatt av et lite<br />
antall høytstående personer. Massakren<br />
henger svært ofte sammen med en bevisst<br />
strategi, enten målet er å «renske territoriet»,<br />
erobre makten eller bedrive rasehygiene.<br />
Men risikerer man ikke her å se bort fra<br />
den totalt irrasjonelle siden ved massakren,<br />
<strong>og</strong> enda mer ved folkemordet – som et nærmest<br />
delirisk prosjekt for å etablere en orden<br />
av enhet <strong>og</strong> renhet? «Ge<strong>no</strong>cide studies»<br />
kaller nødvendigvis på tverrfaglighet, fra<br />
psykopatol<strong>og</strong>i til antropol<strong>og</strong>i, via historie <strong>og</strong><br />
statsvitenskap, uten dermed å ha ambisjoner<br />
om å forklare alt.<br />
Et annet spørsmål gjen<strong>no</strong>msyrer forskningen<br />
omkring folkemord: Er det sterke eller svake<br />
stater som begår folkemord? Tesen om den<br />
sterke stat virker umiddelbart mest sannsynlig,<br />
tatt i betraktning den makten som kreves<br />
for å utføre en massakre eller et folkemord:<br />
makt til ødeleggelse, organisering, propaganda,<br />
<strong>og</strong> så videre. Dette er i tråd med Rudolf<br />
Rummels tenkning: «Den absolutte makt<br />
dreper absolutt».<br />
Tesen om den sterke stat har imidlertid<br />
fått et skudd for baugen fra forskere som ser<br />
nærmere på den generelle konteksten denne<br />
makten befinner seg i. De bemerker at makthaverne<br />
det dreier seg om befinner seg i en<br />
usikker situasjon som nettopp er av en slik<br />
natur at den kan forklare deres vilje til å massakrere.<br />
Å ta i betraktning krigens kontekst er<br />
avgjørende her.<br />
Historikere som Philippe Burrin <strong>og</strong><br />
Christian Gerlach mener for eksempel at<br />
beslutningen om Endlösung, som nazistene<br />
etter all sannsynlighet tok fra <strong>og</strong> med desember<br />
1941, ikke kan ses løsrevet fra det faktum<br />
at de på dette tidspunktet innså at de ikke<br />
kunne vinne krigen mot Sovjetunionen. Det<br />
er altså med vissheten om et mulig nederlag<br />
– forsterket av USAs inntreden i krigen etter<br />
bombingen av Pearl Harbor 6. desember 1941<br />
– at Hitler kan ha bestemt seg for å i alle fall<br />
lykkes med sin andre fundamentale målsetning:<br />
utryddelsen av jødene.<br />
Et lignende resonnement kan <strong>og</strong>så ha<br />
funnet sted i forbindelse med massakrene<br />
på armenerne, som ble iverksatt etter at<br />
Tyrkia hadde lidd et knusende nederlag mot<br />
Russland. Dette i en krigskontekst hvor «ungtyrkernes<br />
regjering» betraktet den armenske<br />
mi<strong>no</strong>riteten i Det osmanske riket som en medsammensvoren<br />
alliansepartner for Russland.<br />
En slik tilnærming styrker tesen om at det<br />
først <strong>og</strong> fremst er svake stater som setter i<br />
gang massakrer, stater som ser på seg selv<br />
som sårbare eller tror at de ikke kan vinne en<br />
krig uten å tilintetgjøre sivile folkegrupper.<br />
Å utvikle kunnskapen om voldshandlinger<br />
som fører til massakrer <strong>og</strong> til <strong>og</strong> med til<br />
folkemord, er en prioritert oppgave for samfunnsvitenskapene.<br />
Menneskehetens historie<br />
veier spesielt tungt på dette området. På<br />
begynnelsen av 1900-tallet var 10 prosent av<br />
krigsofrene sivile. På slutten av 1900-tallet<br />
var forholdet motsatt: sivile utgjorde 80-90<br />
prosent av ofrene.<br />
En satsing på dette forskningsområdet<br />
innebærer <strong>og</strong>så betydelige praktiske konsekvenser.<br />
Først <strong>og</strong> fremst når det gjelder<br />
hvordan man tenker omkring fremtiden til<br />
land som har vært gjen<strong>no</strong>m slike hendelser.<br />
Misforholdet er ofte stort mellom internasjonale<br />
eksperters appell om «forsoning», <strong>og</strong><br />
opplevelsen «i felten» av at det er utenkelig,<br />
fordi massakrene har etterlatt seg så store<br />
traumer i befolkningen. Å forsøke å etablere<br />
fred i disse landene forutsetter en forståelse<br />
av denne tunge børen av traumer, <strong>og</strong> ikke en<br />
fornektelse av den gjen<strong>no</strong>m løsningsforslag<br />
som påtvinges utenfra.<br />
I like stor grad er det nødvendig med en<br />
praktisk refleksjon rundt situasjonen forut<br />
for krisen: Kan man forhindre et folkemord,<br />
<strong>og</strong> på hvilken måte? Noen ser for seg varslingstiltak<br />
(early warning) som skal sikre<br />
at pre-folkemord-situasjoner oppdages, <strong>og</strong><br />
forestiller seg måter å effektivt komme de<br />
truede befolkningene til unnsetning på. I den<br />
forbindelse bør Gareth Evans <strong>og</strong> Mohamed<br />
Sah<strong>no</strong>uns tilnærming nevnes. 7 Slike forslag<br />
til forebyggende tiltak kan imidlertid forbli<br />
fromme ønsker i den grad statene lar seg styre<br />
av egoistiske interesser <strong>og</strong> ikke viser politisk<br />
vilje til å sette tiltakene ut i livet.<br />
Arbeidet som gjøres av NGOer <strong>og</strong> journalister<br />
er <strong>og</strong>så spesielt viktig, om så bare for å<br />
hindre at en tragedie viskes ut av den internasjonale<br />
offentligheten, slik vi nå ser det med<br />
Tsjetsjenia. Samtidig går opinionen lei av alle<br />
dramaene mediene flommer over av. Og det er<br />
grunnen til at det som «aldri mer» skal skje,<br />
stadig gjentar seg. Dessverre er ikke faren for<br />
folkemord et tilbakelagt stadium ennå.<br />
1 Fransk <strong>og</strong> engelsk versjon (Toward a vocabulary of<br />
massacre and ge<strong>no</strong>cide) kan lastes ned på www.cerisciencespo.com/archive/dessus.htm<br />
2 Grunnlagt i 1999 av den amerikanske historikeren Henry<br />
Huttenbach. www.tandf.co.uk/journals<br />
3 Durban-konferansen ble arrangert av FN, <strong>og</strong> handlet om<br />
rasisme. USA <strong>og</strong> Israel trakk seg fra konferansen i protest<br />
mot språkbruken mot Israel, hvor deres behandling av palestinerne<br />
ble betegnet som rasistisk. O.a.<br />
4 For eksempel Frank Chalk <strong>og</strong> Kurt Jonassohn, The History<br />
and Sociol<strong>og</strong>y of Ge<strong>no</strong>cide, New Haven, Yale University<br />
Press, 1990 <strong>og</strong> Yves Ter<strong>no</strong>n, L’Etat criminel (Den kriminelle<br />
staten), Seuil, Paris, 1995.<br />
5 Jeg bruker selv denne fremgangsmåten. Jf. «Du massacre au<br />
processus gé<strong>no</strong>cidaire», Revue internationale des sciences<br />
sociales, Paris, desember 2002.<br />
6 Ben Kiernan <strong>og</strong> Robert Gellately, Spectre of Ge<strong>no</strong>cide:<br />
Mass murder in a historical perspective, Cambridge<br />
University Press, Cambridge, 2003.<br />
7 Gareth Evans <strong>og</strong> Mohamed Sah<strong>no</strong>un, «The Responsibility<br />
to Protect», Foreign Affairs, New York, <strong>no</strong>vember-desember<br />
2002.<br />
JEANCLAUDE BOYER<br />
Professor emeritus ved institutt for europeiske studier,<br />
Paris VIII-universitetet. Sist utgitte verk: Les Villes<br />
européennes (De europeiske byene), Hachette, «Carré<br />
gé<strong>og</strong>raphique», Paris, 2003.<br />
På grunn av historiske tilfeldigheter<br />
består Europa av stater med svært<br />
ulikt folketall. Blant de femten<br />
nåværende medlemslandene i EU,<br />
har ti land mellom 0,4 <strong>og</strong> 16 millioner<br />
innbyggere, mens fem land<br />
har mellom 41 <strong>og</strong> 82 millioner<br />
innbyggere. EU-institusjonene har<br />
tradisjonelt tatt høyde for denne<br />
forskjellen gjen<strong>no</strong>m antall kommissærer<br />
statene har fått: en til små<br />
stater, to til de store.<br />
I Vest-Europa ble grensene stabilisert<br />
etter andre verdenskrig, mens<br />
det i Øst-Europa har vært annerledes:<br />
Kommunismens fall økte den<br />
politiske oppdelingen av Øst- <strong>og</strong><br />
Mellom-Europa, med oppløsningen<br />
av Sovjetunionen <strong>og</strong> Jugoslavia<br />
<strong>og</strong> splittelsen av Tsjekkoslovakia.<br />
Polen (mer enn 40 millioner innbyggere)<br />
er nå den største av de ti<br />
statene som trer inn i EU 1. mai<br />
2004. De ni andre statene har en<br />
befolkning på 0,4 til 10 millioner.<br />
Institusjonene som ble skapt av<br />
Romatraktaten i 1957 <strong>og</strong> etablert 1.<br />
januar 1958 var svært fordelaktige<br />
for de små statene som var med fra<br />
starten, det vil si Benelux-landene.<br />
På dette tidspunktet utgjorde de<br />
imidlertid bare 3 av 6 stater, <strong>og</strong><br />
det var ingen fare for at de kunne<br />
skaffe seg en dominerende posisjon.<br />
De påfølgende utvidelsene<br />
har brutt denne balansen. Fra 1. mai<br />
2004 består EU av 25 medlemsland,<br />
hvorav 19 små stater <strong>og</strong> 6 store, som<br />
riktig<strong>no</strong>k representerer tre fjerdedeler<br />
av befolkningen i unionen. EU<br />
står derfor overfor et dilemma som<br />
er typisk for enhver overnasjonal<br />
konstruksjon: krav om enstemmighet<br />
skaper nærmest lammelse<br />
i beslutningsprosessene etter hvert<br />
som antall medlemmer øker, mens<br />
flertallsprinsippet slites mellom to<br />
tenkemåter, representasjon av borgerne<br />
eller representasjon av stater.<br />
I teorien fremstår mellomstatlige<br />
strukturer (det europeiske<br />
råd, ministerrådet) <strong>og</strong> regelen om<br />
enstemmighet som best egnet til å<br />
beskytte de små statene. I realiteten<br />
er sistnevnte flinke til å trekke seg<br />
i tide i institusjoner hvor betydningen<br />
av nasjonal tilhørighet i alle fall<br />
delvis er i ferd med å viskes ut: EUparlamentet<br />
<strong>og</strong> Kommisjonen. Selv<br />
om medlemmene av Kommisjonen<br />
utnevnes av regjeringene, er den et<br />
kollegium som behandler medlemsstatene<br />
temmelig likt, <strong>og</strong> den har<br />
ingen betenkeligheter med å stille<br />
til veggs store land dersom disse<br />
handler i strid med EUs regelverk.<br />
I mellomstatlige forhandlinger tas<br />
det derimot mindre hensyn til de<br />
små landenes interesser enn til de<br />
stores. En uskreven regel er at man<br />
ikke skal sette <strong>no</strong>en av de store<br />
landene i gapestokken, <strong>og</strong> i hvert<br />
fall ikke to av dem! Frankrike <strong>og</strong><br />
Tysklands manglende respekt for<br />
stabilitetspakten er et ferskt eksempel<br />
på dette. Her ser vi hvordan<br />
internasjonale relasjoner – som<br />
fortsatt i svært stor grad baseres på<br />
makt- <strong>og</strong> styrkeforhold – overføres<br />
Kunstig skille<br />
mellom små <strong>og</strong> store stater?<br />
EU: Ti nye stater trer inn i EU 1. mai 2004. Da vil unionen bestå av 19 små <strong>og</strong> 6 store medlemsland,<br />
befolkningsmessig sett. Skillet mellom små <strong>og</strong> store er imidlertid ikke det viktigste skillet i EU. De<br />
små utgjør sjelden en felles blokk mot de store.<br />
på europeisk nivå.<br />
Østerrikerne har bemerket,<br />
antakeligvis med rette, at boikottiltakene<br />
mot Østerrike etter de høyreekstremes<br />
valgseier i 2000, neppe<br />
ville blitt iverksatt mot en stor stat,<br />
Frankrike for eksempel.<br />
Når det gjelder relasjonene internt<br />
i unionen, er selv enstemmigheten<br />
problematisk. Når en eneste stat<br />
blokkerer et vedtak, utsettes denne<br />
staten for et betydelig press, <strong>og</strong><br />
presset er sterkere jo mindre staten<br />
«veier» befolkningsmessig <strong>og</strong><br />
i unionens bruttonasjonalprodukt.<br />
Hvis det er Storbritannia som stadig<br />
legger hindringer i veien, forsøker<br />
man tålmodig å finne frem til kompromissløsninger.<br />
Hvis det derimot<br />
er Luxemburg som setter seg på<br />
bakbeina, gjør man det klart overfor<br />
landets forhandlingsledere at<br />
dette er en upassende posisjon: Man<br />
kan til nød akseptere at de nekter å<br />
stemme for ett eller to tiltak som<br />
er av særlig betydning for landet,<br />
men at de likevel har interesse av å<br />
finne allierte, for eksempel når det<br />
gjelder skattesystemet. Som regel,<br />
<strong>og</strong>så overfor små stater, forsøker<br />
likevel Kommisjonen <strong>og</strong> Rådet å<br />
unngå brudd.<br />
Forhandlingene med de nye<br />
medlemslandene viser dette: I<br />
utarbeidelsen av EUs grunnlovsprosjekt<br />
1 har mediene fremfor alt<br />
lagt vekt på det største landet blant<br />
nykommerne, Polen, <strong>og</strong> deres urokkelighet<br />
i forhold til beregningen av<br />
kvalifisert flertall. Til tross for dette<br />
har en lang rekke mer diskrete diskusjoner<br />
funnet sted, <strong>og</strong> de har i stor<br />
grad vært fordelaktige for de nye<br />
medlemslandene. Selv lille Malta<br />
(400 000 innbyggere) har oppnådd<br />
garantier, utsettelser, unntak <strong>og</strong><br />
øko<strong>no</strong>miske fordeler som ikke er til<br />
å kimse av: stadfesting av landets<br />
nøytralitet, opprettholdelse av landets<br />
abortforbud, fortsatte restriksjoner<br />
på kjøp av fritidsboliger,<br />
særskilte øko<strong>no</strong>miske tiltak (innenfor<br />
rammen av strukturfondene)<br />
for Gozo-øya, momsfritak på visse<br />
produkter frem til slutten av 2009…<br />
Forhandlingene pågår fortsatt om to<br />
ømtålige temaer: skatteparadis <strong>og</strong><br />
bankmessige «fasiliteter».<br />
Denne muligheten til å direkte forsvare<br />
nasjonale interesser forklarer<br />
hvorfor små stater aldri har etablert<br />
<strong>no</strong>en egen koalisjon, ikke engang<br />
en virkelig lobby. Det finnes riktig<strong>no</strong>k<br />
grupperinger med en lang<br />
historie bak seg, slik som Beneluxlandene<br />
<strong>og</strong> Nordisk Råd (dette står<br />
imidlertid delvis utenfor unionen,<br />
i <strong>og</strong> med at Norge <strong>og</strong> Island ikke<br />
er med). Slike gruppedannelser<br />
har imidlertid aldri, ikke engang i<br />
Benelux-landenes tilfelle, ført til<br />
en harmonisering av holdningene<br />
i europapolitikken. Faktisk har de<br />
små landenes strategier alltid vært<br />
svært mangfoldige. Noen har valgt<br />
å handle på egenhånd, <strong>og</strong> søkt støtte<br />
fra et stort land som de har kulturelle<br />
<strong>og</strong> øko<strong>no</strong>miske bånd til. Andre,<br />
spesielt Nederland (den rikeste <strong>og</strong><br />
befolkningsmessig største av de<br />
små statene), har enkelte ganger<br />
forsøkt å samle opposisjon mot de<br />
store landenes dominans, da spesielt<br />
de fransk-tyske «parhestene».<br />
Bare i forbindelse med svært sjeldne<br />
institusjonelle kontroverser har<br />
de små landene sett ut til å danne<br />
en blokk. Selv under forberedelsene<br />
av Nicetraktaten i desember 2000,<br />
førte den proporsjonelle beregningen<br />
av stemmene i Ministerrådet til<br />
et forvirrende sammensurium, hvor<br />
de små statenes enkeltinteresser<br />
ofte veide tyngre enn det kollektive<br />
forsvaret: Det gjaldt for eksempel<br />
Belgia, som fremfor alt konsentrerte<br />
seg om å få like mange stemmer<br />
som Nederland!<br />
Det gjenstår da bare ett spørsmål<br />
hvor de små statene har inngått<br />
i en nærmest uangripelig felles<br />
front: Kommisjonens sammensetning.<br />
Opprettholdelsen av de gamle<br />
reglene (en kommissær for de små<br />
landene <strong>og</strong> to for de store) førte<br />
etter hvert til at denne utøvende<br />
instansen ble for stor. Under Nicetoppmøtet<br />
holdt de små landene<br />
hardt fast på «sine» seter, mens<br />
de store godtok å gi slipp på sin<br />
De små statene har<br />
uten tvil et større<br />
behov for EU enn de<br />
store, men samtidig<br />
har de mer å tape når<br />
det gjelder auto<strong>no</strong>mi<br />
<strong>og</strong> identitet.<br />
andre kommissær. Dette dreide seg<br />
imidlertid bare om en midlertidig<br />
ordning, i påvente av en generell<br />
omlegging av EU-institusjonene.<br />
«Konventet for Europas fremtid»<br />
foreslår i sitt grunnlovsutkast å<br />
skille mellom kommissærer i full<br />
funksjon <strong>og</strong> kommissærer uten<br />
stemmerett. Dette førte til en storm<br />
av protester fra de små statene, som<br />
med letthet kunne forestille seg<br />
konsekvensene av en slik operasjon.<br />
De har allerede erfart <strong>no</strong>e lignende<br />
med Den europeiske sentralbanken,<br />
hvor de store statenes avgjørende<br />
innflytelse er blitt institusjonalisert<br />
gjen<strong>no</strong>m reformen fra april 2003<br />
(de fem landene med høyest bruttonasjonalprodukt<br />
tillegges en spesiell<br />
posisjon).<br />
Vi må likevel ikke begrense oss til<br />
de institusjonelle spørsmålene som<br />
har stått øverst på EUs dagsorden<br />
det siste året, <strong>og</strong> som har skygget<br />
over andre sentrale aspekter<br />
ved unionens utvikling. Uansett<br />
hvilket område man tar for seg<br />
– finans, øko<strong>no</strong>mi, sosialpolitikk,<br />
kultur, utenrikspolitikk, forsvar<br />
– er det nesten umulig å finne<br />
<strong>no</strong>e skille som går mellom store<br />
<strong>og</strong> små stater. I dagens EU, for<br />
eksempel, står Storbritannia <strong>og</strong><br />
Irland utenfor Schengen-området,<br />
mens Storbritannia, Sverige <strong>og</strong><br />
Danmark har sagt nei til å innføre<br />
euroen. Ønsket om å begrense<br />
budsjettoverføringene til EU til 1<br />
prosent av bruttonasjonalprodukt<br />
ble uttrykt i desember 2003 av tre<br />
store stater (Frankrike, Tyskland,<br />
Storbritannia), men <strong>og</strong>så tre små<br />
(Nederland, Sverige, Østerrike).<br />
USAs krig i Irak ble støttet av så<br />
forskjellige land som Storbritannia,<br />
Nederland, Polen <strong>og</strong> Ungarn.<br />
Skillene etableres altså etter<br />
andre kriterier enn størrelsen på<br />
landet: utviklingsnivå, kulturelle<br />
tradisjoner, hva som er oppnådd av<br />
sosiale <strong>og</strong> miljømessige tiltak, nøytralitet<br />
eller behov for beskyttelse,<br />
<strong>og</strong> så videre. Man kan finne fellestrekk<br />
mellom Middelhavslandene,<br />
de gamle kommunistiske landene,<br />
mellom tilhengerne av Europa<br />
kun som frihandelssone, mellom<br />
tilhengerne av velferdsstaten (hvor<br />
vingeklippet den enn er), mellom<br />
USA-tilhengerne – uten at disse<br />
leirene kun omfatter store eller<br />
små land.<br />
Kanskje bidro oppstyret rundt<br />
stabiliseringspakten, som Tyskland<br />
<strong>og</strong> Frankrike fikk tillatelse til å<br />
avvike fra, til å skissere en skillelinje<br />
mellom store <strong>og</strong> små land:<br />
tilhengerne av streng respekt for<br />
reglene rekrutteres spesielt blant<br />
de små statene, hvor man opprøres<br />
av et totaktssystem hvor størrelse<br />
gir særfordeler, <strong>og</strong> hvor det spiller<br />
en rolle om man er «mektig<br />
eller fattig». Likevel var det bare<br />
Nederland, Østerrike <strong>og</strong> Finland<br />
(samt Spania) som til syvende <strong>og</strong><br />
sist stemte for respekt for pakten.<br />
Snarere enn om felles standpunkter<br />
kan man snakke om en særegen<br />
holdning fra små land (eller mange<br />
av dem), som bestemmes av spesifikke<br />
faktorer. 2 Den første er<br />
avhengigheten av omverden, som<br />
nødvendigvis er sterkere for små<br />
stater enn for store stater, som<br />
har tilgang til varierte ressurser<br />
<strong>og</strong> produksjon innenlands, samt<br />
et større indre marked. De store<br />
statene (fremfor alt Tyskland) er<br />
samtidig de største kundene <strong>og</strong><br />
leverandørene til de små statene,<br />
<strong>no</strong>e som unektelig skaper bånd <strong>og</strong><br />
interessefellesskap mellom dem.<br />
Utenlandsinvesteringer spiller ofte<br />
en viktig rolle her, i en kontekst<br />
hvor styrkeforholdene står i de<br />
multinasjonale selskapenes favør.<br />
Tilhørigheten til EU, <strong>og</strong> eventuelt<br />
euro-området, er en måte å minimere<br />
risikoene <strong>og</strong> gjøre sin stemme<br />
hørt på den internasjonale scenen.<br />
De små statene har uten tvil et<br />
større behov for EU enn de store,<br />
men samtidig har de mer å tape når<br />
det gjelder auto<strong>no</strong>mi <strong>og</strong> identitet.<br />
La oss ikke glemme at de fleste<br />
av disse statene har sitt eget språk<br />
– EU vil omfatte 20 offisielle språk<br />
fra 1. mai 2004 – <strong>og</strong> sin egen kultur.<br />
De er svært knyttet til sin i mange<br />
tilfeller nyvunne uavhengighet,<br />
en uavhengighet som for <strong>no</strong>en av<br />
dem er et resultat av hard kamp.<br />
Nasjonalfølelsen er ikke mindre<br />
sterk (kanskje tvert i mot) i de små<br />
landene enn i de mektigere statene.<br />
Riktig <strong>no</strong>k er det mange av<br />
de små statene som har et spesielt<br />
forhold til en eller flere store<br />
stater, men det er ofte snakk om<br />
et subtilt spill av tiltrekning <strong>og</strong><br />
frastøting, for eksempel Østerrikes<br />
holdning overfor Tyskland eller, i<br />
enda større grad, Irlands forhold til<br />
Storbritannia. De små statene har<br />
<strong>og</strong>så nære bånd til andre små stater,<br />
men er lite interessert i å oppløses<br />
i regionale grupperinger: Benelux,<br />
de <strong>no</strong>rdiske eller skandinaviske<br />
landene <strong>og</strong> de baltiske statene er<br />
enheter som er mer håndgripelige<br />
i Paris enn blant innbyggerne som<br />
bor i disse områdene…<br />
Derfor oppstår tilsynelatende<br />
motsetningsfylte reaksjoner i EUsammenheng<br />
– <strong>no</strong>en ganger en<br />
forsonende holdning, andre ganger<br />
hardnakket prinsippfasthet. Å vise<br />
urokkelighet i <strong>no</strong>en symbolske saker<br />
er en måte å vise overfor sitt lands<br />
opinion at man fortsatt er i stand til<br />
å forsvare landets identitet mot det<br />
europeiske «trollet». Velgerne, som<br />
er mindre følsomme enn sine ledere<br />
overfor øko<strong>no</strong>misk <strong>og</strong> politisk «realisme»,<br />
presser i denne retning. I<br />
flere folkeavstemninger de siste<br />
årene har regjeringene lidd nederlag<br />
(Danmark, Irland, Sverige). Statens<br />
størrelse har kvalitativ betydning<br />
for hvordan den fungerer internt,<br />
forholdet mellom innbyggerne <strong>og</strong><br />
måten man forholder seg til forandring<br />
på. EU-medlemskap innebærer<br />
derfor en mer markert endring i<br />
de små landene enn i de store, <strong>og</strong><br />
dette kan forklare vanskelighetene<br />
med å takle de interne relasjonene i<br />
unionen, selv for gamle travere som<br />
Benelux-landene.<br />
Et skille mellom landene på<br />
grunn av størrelse er altså ikke<br />
fullstendig kunstig. Det er imidlertid<br />
ikke det eneste skillet i EU, <strong>og</strong><br />
heller ikke det viktigste. Og dersom<br />
man fokuserer på motsetningen mellom<br />
store <strong>og</strong> små stater, favoriserer<br />
man en institusjonell tilnærming til<br />
det europeiske unionsprosjektet på<br />
bekostning av innholdet i politikken<br />
som føres.<br />
1 Se Bernard Cassen, «Markedets grunnlov»,<br />
Nordiske Le Monde diplomatique, februar<br />
2004.<br />
2 Se Michel Dumollin, Geneviève Duchenne<br />
(red.), Les Petits Etats et la contruction européenne,<br />
PIE Peter Lang, Brussel, 2002.<br />
Abonnent?<br />
Som abonnent på Le Monde diplomatique får du<br />
årlig to numre gratis i forhold til å kjøpe i løssalg.<br />
Dessuten har du tilgang til de elektroniske artiklene.<br />
Registrer deg på www.diplomatique.net<br />
eller på telefon 22434245