Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

2 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 3
Aznars nyliberale merittliste
SPANIA: José Maria Aznar fikk en uventet dramatisk slutt på sin åtte år lange regjeringsperiode.
I løpet av disse årene har han ført en politikk som har fått enkelte til å utpeke Aznar og hans Partido Popular
som modell for konservative partier i Europa, helt frem til terrorangrepet og valgnederlaget i mars.
JOSÉ VIDALBENEYTO
Professor ved Paris- og Madrid-universitetene, bestyrer ved Collège
Miguel Servet, Paris.
José María Aznars åtte år ved makten i Spania
har betydd åtte års satsning på NATO og den
liberal-konservative modellen. Denne ble drevet
enda lenger i løpet av hans andre periode,
fra mars 2000. På det økonomiske området,
der han har oppnådd best resultater, har det
mest karakteristiske trekket vært finanspolitikken.
Spania har her fulgt den generelle
tendensen i de vestlige økonomiene, men
med et tempo og en intensitet som har vært
helt unik. Man har under Aznar vært vitne
til en overgang fra realøkonomi til aggressiv
finansøkonomi, og det har gitt seg utslag i en
vekst som ligger over snittet i EU. Veksten i
Spania har de siste årene ligget på 2,3 prosent,
mens den i Frankrike og Tyskland så vidt har
vært over null. Overgangen har også skjedd
innenfor rammene av den strenge budsjettbalansen
som ble forutsatt i Maastricht-avtalen:
kontrollert inflasjon, underskudd som ikke
overstiger tre prosent og en gjeld under 60
prosent av bruttonasjonalproduktet. Denne
suksessen skyldes imidlertid ikke utelukkende
den valgte modellens fortreffelighet,
men to massive kapitalinnsprøytinger som
ikke vil gjenta seg under Aznars sosialistiske
etterfølger, José Luis Rodríguez Zapatero.
Det gjelder for det første bidrag fra EU
som beløper seg til nesten en prosent av
bruttonasjonalproduktet, til sammen over åtte
milliarder euro i året. For det andre utbyttet
av privatiseringene, som under Aznar har ligget
tett oppunder 40 milliarder euro. Disse
privatiseringene har også gjort det mulig for
Aznar å innsette ledere for de privatiserte
bedriftene, en lang rekke menn fra hans egen
stall: Francisco González i Argentaria, Juan
Villalonga i Telefónica, Alfonso Cortina i
Repsol, César Abierta i Tabacalera, Miguel
Blesa i Caja Madrid, Xavier Irala i Iberia, og
så videre.
I tillegg til disse avgjørende bidragene kommer
omfattende kutt i de sosiale utgiftene
og en drastisk reduksjon av den offentlige
finansieringen på så viktige områder som
forskning og utvikling. Boligbyggingen har
vært den store bærebjelken for den økonomiske
veksten i Spania i disse årene. Denne
«mursteinsboomen» har hovedsakelig vært
basert på de lave rentene, i størrelsesorden
to prosent, som har vært mulig takket være
euroen og EUs monetære politikk. Følgen
av dette har vært at prisen per kvadratmeter
er mer enn fordoblet, hvilket har gjort store
innhugg i familiebudsjettene. Boligutgiftene
utgjør nå over 40 prosent av de samlede inntektene.
I visse områder, som Madrid, når de
opp i 60 prosent.
Alt dette har gitt seg utslag i en uoverkommelig
gjeldsbyrde, som gjenspeiler seg
i befolkningens samlede lån, som nå over-
skrider 500 milliarder euro. Til gjengjeld har
den sosiale boligbyggingen sunket med 30
prosent, fra 67 000 boliger i 1995 til 42 000
i 2003, et brudd på valgløftene til Partido
Popular (PP), som gikk ut på å bygge 420 000
boliger før mars 2004.
Helt i tråd med den konservative modellen har
Aznar kunnet skilte med at man har redusert
skatten og gjennom dette skapt nye arbeidsplasser.
I begge tilfeller er det mer snakk om
en politisk PR-jippo enn en realitet, for de tre
skattereformene som er blitt gjennomført i
løpet av disse åtte årene, har riktignok redusert
skattesatsene, men denne reduksjonen er
for en stor del blitt oppveid av at inntektsskatten
ikke er blitt justert i
takt med inflasjonen. Ifølge
beregninger gjort av det spanske
fagforbundet Comisiones
Obreras har det reelle resultatet
vært at skattebyrden har økt
med 2,3 prosentpoeng, slik at
den nå ligger på 35,9 prosent.
Hva arbeidsmarkedet angår,
har ledigheten riktignok gått
betydelig ned, fra 23 prosent
i 1995 til omtrent 11 prosent i
2003, som fremdeles er tre prosentpoeng høyere
enn det europeiske gjennomsnittet på åtte
prosent. Prisen for å skape disse arbeidsplassene,
i alt nesten 4,5 millioner, har vært høy:
nærmere 32 prosent av dem er midlertidige.
Fagforeningene har prøvd å motarbeide denne
utviklingen, og det har de tre siste årene ført
til omfattende mobiliseringer og sammenstøt,
især når regjeringen har villet gjøre det billigere
å si opp folk, innføre strengere vilkår
for å motta ledighetstrygd, eller gradvis
avvikle Plan for landarbeid (PER) til fordel
for dagsarbeid i Andalucía og Extremadura.
Regjeringen forsøkte å tvinge gjennom en
arbeidsreform, kjent som el decretazo, noe
som førte til en spesielt hard generalstreik.
Enda en sørgelig rekord: Under PP har
antall dødelige arbeidsulykker, med fire daglige
dødsfall, plassert Spania på topp i Europa
når det gjelder ulykkesrisiko. De sosiale tilbakeskrittene
som har funnet sted under Aznar,
kan spores på alle samfunnsområder. Her skal
bare nevnes to svært avslørende fakta: Spania
er det landet som gir minst bistand til nødlidende
familier, og det som prosentvis bruker
minst av bruttonasjonalproduktet til sosiale
utgifter.
Noen av de tiltakene som har vært mest
oppskrytt i regjeringsvennlige aviser, som den
vesle skatteletten til familier med barn under
tre år, er simpelthen latterlige. Den sosialpolitikken
som er utarbeidet med tanke på
pensjonister og eldre er like begredelig. Bare
tre prosent av en befolkningsgruppe som blir
stadig større (over sju millioner, altså mer
enn aldersgruppen som er under 16 år) mottar
direkte hjelp fra staten.
Det er imidlertid på utenrikspolitikkens
område at Aznars personlige innsats har vært
mest kritikkverdig. I den første fasen av det
spanske demokratiet førte utenriksministrene
fra UCD (Unión de Centro Democrático) en
vellykket politikk der Spania skaffet seg en
posisjon som et seriøst og prisverdig land.
Deretter fulgte tolv års sosialistisk styre
som gjorde Spania til en nasjon med tyngde
i internasjonal sammenheng, større enn landets
økonomiske eller militære betydning
skulle tilsi.
Fra år 2000, og særlig de tre siste årene av
den andre perioden, har imidlertid Aznar sløst
bort hele denne kapitalen og kastet over bord
20 års opparbeidet velvilje. Fra 1996 etablerte
han et spesielt forhold
til Blair, til skade for samarbeidet
med den fransk-tyske
aksen. Et konkret uttrykk for
denne vendingen fremgår av
de offentlige brevene han
undertegnet sammen med
den britiske lederen vedrørende
europeiske økonomiske
reformer. Andre eksempler
er retningen han prøver å
styre Sentrumdemokratenes
Internasjonale (IDC) i, samt hans erklærte
fiendskap til det kubanske regimet, et brudd
med sosialistenes avventende holdning.
På det utenrikspolitiske området står Aznar
for et direkte presidentstyre, noe som allerede
ble åpenbart da han gjorde José Piqué til utenriksminister,
og som ble enda grellere da han
oppnevnte Ana del Palacio til denne stillingen
og reduserte henne til å spille rollen som lydig
administrator.
De sosiale
tilbakeskrittene
som har funnet
sted under Aznar,
kan spores på alle
samfunnsområder.
Aznars tilnærming til president George W.
Bush, som begynte under presidentens første
reise til Europa i 2001, ble til total oppslutning
etter attentatene 11. september samme
år. Han har gitt betingelsesløs støtte til Bushs
kriger, han forsvarte invasjonen i Irak, og han
deltok sammen med Bush og Blair på møtet
på Azorene 17. mars 2003, for å velsigne
krigsutbruddet. Denne politikken, i tillegg
til Aznars 13 besøk i USA, hans foredrag
ved amerikanske universiteter til støtte for
krigen, og hans innlegg i den amerikanske
kongressen, innebærer en klar innlemmelse i
den amerikanske presidentens internasjonale
krets.
«De åttes brev», som Aznar tok initiativ
til og som ble undertegnet av Storbritannia,
Italia og fem østeuropeiske land, ga full
støtte til Bush og forsvarte forsvarsminister
Rumsfeld mot «det gamle Europa», anført av
Tyskland og Frankrike. Den uttrykte fiendtligheten
overfor den harde kjernen i EU fortsatte
under debatten om EUs grunnlov, der Aznar,
sammen med Polen, blokkerte enhver mulig
overenskomst, da han insisterte på å beholde
den maktfordelingen som ble fastlangt i Nicetraktaten
(desember 2000), og diskvalifiserte
Le Monde diplomatique – femti år i Frankrike, ett år i Norden
TRULS LIE
Ansvarlig redaktør, nordiske Le Monde diplomatique.
I april for ett år siden kom første nordiske
utgave av Le Monde diplomatique.
I mai måned for femti år siden (1954)
kom første utgave av franske Le Monde
diplomatique – med undertittelen «Avis
for diplomatiske kretser og store internasjonale
organisasjoner». Den gang var Le
Monde diplomatique i første rekke rettet
mot ambassader, som et utenriksbilag til
dagsavisen Le Monde. Dette endret seg fra
begynnelsen av 70-tallet. Le Monde diplomatique
har i dag en selvstendig redaksjon,
og 49 prosent eies av de ansatte og venneforeningen
Les Amis du Monde diplomatique.
50-årsjubileet i Frankrike feires med
stormønstringen Voix de la résistance
(Motstandens stemmer) i Paris 8. mai – med
deltakere som Arundhati Roy, Naomi Klein,
Toni Negri og Jacques Derrida. Jubileets
kunstbok markerer også hvordan tekst og
kunstverk kommer i dialog på avissidene
– bildet illustrerer ikke, men skaper betydning
og deltar i meningsbæringen. Fremfor
endeløse repetisjoner av verdens presidentfjes.
Avisen finnes i dag på 17 språk, og leses
av rundt fem millioner over hele verden.
Le Monde diplomatiques lesere oppgir to
hovedgrunner til sin interesse: 1. Avisens
radikale og dyptpløyende analyse av verdens
storpolitikk. 2. Artiklene fra geografiske
områder av verden som er lite dekket i vestlige
(eller nordiske media).
Hovedsakelig er Le Monde diplomatique
en radikal månedsavis. Radikaliteten ligger
i det å yte motstand, med et åpent ønske om
grunnleggende reformer i forhold til uhemmet
markedsliberalisme og imperialisme.
Avisprosjektet bryr seg, er engasjert, er et
prosjekt med internasjonalt moralsk ansvar.
Eksempelvis initierte Ignacio Ramonet i
franske Le Monde diplomatique den nå
verdensomspennende bevegelsen Attac
med lederartikkelen «Avvæpne markedet» i
desember 1997.
Ett år i Norden har allerede gitt oss nærmere
40 000 lesere – hovedparten er norske, rundt
ti prosent danske og noen svenske. Fortsetter
opplagsveksten er vår non-profitt avis økonomisk
selvbærende i løpet av andre året.
Det første året hadde vi også glede av
å bli distribuert til Morgenbladets abonnenter
i Norge. Vi vedlegges nå fast til
Klassekampens dagsabonnenter som
deres internasjonale «månedsmagasin».
Klassekampen kan også følge opp enkelte
av sakene lokalt. Nordiske Diplomatique
har nå tilknyttet to egne journalister og en
«researcher» for å bringe en undersøkende/
oppsøkende artikkel i hvert nummer (se forsiden).
Annet eget stoff hentes hovedsakelig
fra andre internasjonale media, deriblant en
artikkel om hovedkunstneren som benyttes
til illustrasjon av avisen (se side 16-17).
Vi mener at Norge trenger en sterkere internasjonal
orientering i journalistikken – grenseløs
på flere måter. Diplomatique er i så
måte et dristig, men nødvendig avisprosjekt.
de to store landene for ikke å ha overholdt
stabilitetspakten.
Å bryte samholdet i et Europa midt oppi
en vanskelig integrasjonsprosess, på et tidspunkt
da utvidelsen medfører en betydelig
svekkelse av det opprinnelige prosjektet, kan
bare betegnes som ansvarsløshet. Især med
tanke på at denne holdningen ikke har fått
noen positive utslag for Spania eller for landets
bedrifter i Irak, og heller ikke i Gibraltar,
der striden mellom Spania og Storbritannia
har vært fastlåst siden 1984.
Aznars arroganse og hans ubetenksomme
erklæringer har også representert en direkte
trussel i forhold av avgjørende betydning for
Spania – for eksempel da han truet Marokko
etter de mislykkede forhandlingene om en
fiskeriavtale med EU, eller i forbindelse med
den begredelige episoden ved den lille øya
Perejil. 1 Nok et eksempel på Aznars aggressive
retorikk kom i det sørgelige intervjuet
med Le Monde 9. mars i år, der han uttrykte
sin forakt for Jacques Chirac, angrep Det
europeiske råd, priste den amerikanske
modellen, ignorerte Frankrike, belærte alle
og enhver og glorifiserte sine egne ideer og
overbevisninger.
Denne ubehøvlede framferden, denne
selvgodheten, ble bare verre i løpet av Aznars
to perioder, og ble til slutt utålelig. Dette
karikaturlignende forfallet gikk hånd i hånd
med en styrking av de mest reaksjonære
elementene på den konservative høyresiden.
Gjeninnføringen av religionsundervisningen
på de videregående skolene og lovprisningen
av verdiene i Spanias «uforgjengelige enhet»,
stilte spanjolene overfor dilemmaet om «to
Spania», som man trodde man hadde lagt bak
seg. Dette ga ny næring til en ideologisk strid
og en indre spenning som var forsvunnet. Det
er helt klart det mest negative aspektet ved
Aznars lange regjeringstid.
Det han virkelig har lyktes med, har
vært oppbyggingen av et sterkt og solid parti.
Det gjenstår likevel et ubesvart spørsmål.
Hvordan kunne en ubetydelig, nesten intetsigende
personlighet, blottet for karisma, uten
større sosial ryggdekning og med beskjedne
økonomiske midler, gjøre seg så sterkt gjeldende
og representere den herskende klassen
i Spania, og bygge opp et så effektivt apparat
for å erobre makten? Uten Blairs flotte fremtreden,
uten Berlusconis muligheter for å øve
innflytelse, klarte Aznar å fylle en funksjon
som er utslagsgivende i vår tids politiske
partier: Han har fungert som en uforsonlig
bandeleder. Det har vært nøkkelen til hans
suksess. Kanskje også til hans fiasko.
Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik
1 Rabat og Madrid strides om kontrollen over denne ubeboelige
klippen som befinner seg omtrent 200 meter fra den
marokkanske kysten. Den 11. juli 2002 ble Persil okkupert
av marokkanske soldater, og ble tatt tilbake av Spania den
17. juli etter en militæroperasjon.
Vi søker et internasjonalt ansvar – i
betydningen internasjonal solidaritet fremfor
liberalistisk globalisering. Vi stemmer heller
ikke for et «Festung Norwegen», med en
offentlighet som er seg selv nok – selvnytende,
navlebeskuende og kulturoppsnobbende.
Vi i nord har stor frihet til å være politiske,
til å kunne delta ansvarlig i internasjonale
og lokale «polis». Nye bevegelser,
subkulturer, nettverk, NGO’er, «undergrunnsdiplomatier»
og kreative samarbeid
er derfor også våre fora. Nordiske Le
Monde diplomatique knytter nå til seg et
selvstendig nettverk – en krets av rundt 50
mennesker som tar internasjonalt ansvar.
Avisen skal i likhet med Frankrike være mer
enn et papirforum og nettsted, vi vil også
skape fysiske møtesteder for dialog.
Takk kjære lesere for at dere er der. Jo flere
som kommer til, jo større innflytelse får vi i
den norske og nordiske offentligheten. Vårt ettårsjubileum
feires med 32 siders avis, og Cafe
Diplomatique i Oslo 30. april (se side 27).
Le Monde diplomatique
Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme
Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av
internasjonalt anerkjente skribenter
Undersøkende journalistikk
Filosofiske refleksjoner om samtiden
Alternativ globalisering
Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg
oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er
dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden).
Avisens hovedspråk er norsk.
Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned)
Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge
Websider: www.diplomatique.net
Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net
Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net)
Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net)
Oversettere:
Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk
Diplomatiquekretsen:
Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net)
Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net)
og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net)
Redaksjonsråd:
Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove
Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og
Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl
Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net)
Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge
Årsabonnement (12 utgaver)
Norge 380 NOK
Sverige 480 SEK
Danmark 420 DKK
Finland 55 euro
Øvrige Europa 55 euro
Øvrige verden 60 euro
Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement
registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45
eller per epost til abonnement@diplomatique.net.
Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til
dagsabonnenter på Klassekampen i Norge.
Annonser
Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på
annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45
Le Monde diplomatique internasjonalt
Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk.
Frankrike:
1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris
Telefon: +33 1 53 94 96 01
Internett: www.monde-diplomatique.fr
Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry
Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet
Direktør: Bernard Cassen
Sjefredaktør: Alain Gresh
Assisterende sjefredaktører:
Martine Bulard, Maurice Lemoine,
Dominique Vidal
Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi,
Anne-Cécile Robert
Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual.
Bolivia: Bilag til El juguete rabioso.
Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio
braziliense.
Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños.
Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones.
Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab.
Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia.
Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto.
Jordan: Bilag til Al Ra’ay.
Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt.
Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal.
Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao.
Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere
Jugoslavia.
Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde.
Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian
Weekly. Se www.mondediplo.com
Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung.
SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol.
Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung.
Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin.
Venezuela: Bilag til månedsavisen Question.
Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk,
kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi,
portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk.
For mer informasjon, se www.diplomatique.net
Krisens mulighed
FILOSOFI: I lyset af Madrid 11. marts
rejser sig atter spørgsmålet, hvad en
krisetilstand er.
ALEXANDER CARNERA
Filosof og frilansjournalist i Danmark.
I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter
spørgsmålet, hvordan vi mennesker reagerer
på en krise, og hvad en krisetilstand er. Er den
en undtagelsessituation, er den et terapeutisk
anliggende, eller er den simpelthen måden,
vi må forstå vores historie og os selv på?
Er krisen indre eller er den ydre i forhold til
historien? Hvis ikke den længere er noget, vi
skal udover, hvordan så reagere på den?
Måske vi kan se det spanske folks reaktion
på den forestående krisetilstand igennem J.M.
Coetzees roman Vanære. I romanen Vanære,
som J.M. Coetzee blev tildelt Nobelprisen i
litteratur for i 2003, voldtages en hvid kvinde
i midten af tyverne af tre sorte mænd på sit
lille landsted. Da begivenheden indtræffer,
bor offerets far sammen med sin datter, efter
at være blevet ekskluderet af universitetet,
da han forgreb sig på en af sine studerende.
Voldtægten sender dem begge ned i et sort
hul, men måden, de håndterer den efterfølgende
krise på, er meget forskellig. Faderen
insisterer på, at hun flytter bort, men hun
insisterer på at blive boende. Han hævder, at
hun af hensyn til hendes sikkerhed bør rejse
bort til et andet distrikt, og at hun ikke bør
leve alene som kvinde; hun derimod insisterer
på, at der ikke er et andet og bedre liv,
og søger at bekræfte det liv, der er for hende
– et liv, der blander sig med dyrene og måske
med en anden kvinde. Senere gifter hun sig
med naboen, som formentlig kender én af de
mænd, der voldtog hende. Giftermålet har til
formål at yde hende en lokal beskyttelse samt
hjælp til drift af landbruget. En «kontrakt»,
hun finder som en god løsning, men som
faderen finder usmagelig. Endelig beslutter
hun sig for at beholde det barn, hun vil få
som følge af voldtægten – en beslutning, der
endnu engang sender faderens moral til tælling.
De er begge ramt af vanære, eller skam:
faderen som følge af sin seksuelle omgang
med én af sine studerende og hun som følge
af voldtægten.
Coetzees roman kan ses som en undersøgelse
af, hvad en krise overhovedet er, og romanen
viser, at den efterfølgende håndtering af
krisen rummer en etik. Hvordan reagere på
krisen? Reagerer vi blot med afsky og vender
vi os reaktivt og dermed
uproduktivt mod den frygtelige
begivenhed (voldtægten), eller
ser vi skammen og krisen som
en mulighed for at forstå det liv,
vi lever og som en mulighed for
at skabe en ny forskel sammen
med andre? Frem for at redegøre
for voldtægtsmændenes
grusomhed og (for)dømme dem
i sandhedens, i retfærdighedens
og i frihedens navn søger
Coetzee at gribe og acceptere
krisen som en grundlæggende konflikt; at
gøre krisen til et indre vilkår. Mens faderen
ser krisen som en tilstand, vi skal overkomme,
ser datteren krisen som et grundvilkår. I stedet
for at jagte de ansvarlige gerningsmænd,
hvilket blot reducerer krisen til en terapeutisk
eller socialpsykologisk diagnose, søger hun
at gøre krisen til et produktivt anliggende.
Krisen er ikke udenfor hende, som noget hun
kan slippe af med, hvis blot hun flytter til et
andet sted, eller hvis gerningsmændene bliver
straffet. Krisen er den menneskelige histories
inderside. Krisen er blevet en del af selve
hendes menneskelige mulighedsrum. Det er
gennem en øget forståelse af krisen, at vi øger
vores mulighed for at handle anderledes end
blot reaktivt. Krisen kan derfor betragtes som
en opladning til forståelse, indsigt og mulig
handlekraft.
Den franske filosof Gilles Deleuze skriver et
Mens faderen
ser krisen som
en tilstand, vi
skal overkomme,
ser datteren
krisen som et
grundvilkår.
Pablo Picasso (1881-1973) presenteres nå i København
på Arken Museum for Moderne Kunst frem til 13. juni. PICASSO
- TIL ALLE TIDER favner hele Pablo Picassos verk. Her vises over
100 sjelden sette verk fra bl.a. barnebarnet Bernard Ruiz-Picassos
enestående samling. Utstillingen viser også verk fra Göteborg
sted en kort og barsk formel for en håndtering
af krisen: han taler om «at samle sårets kraft
mod alle ar». Når vi handlingslammes «arres»
vi – vi mister vores formåen til at gå i kontakt
med andre ting i verden, til at eksperimentere
med hvad vi kan gøre; og vores formåen til
at mærke verden, vores kraft til at påvirke
og blive påvirket, går tabt. Vi står tilbage og
forbliver indenfor moralismens «hvad bør
jeg gøre» eller «hvem skal straffes». Når vi
udsættes for vold og mærker såret, stækkes vi
og jages tilbage. Der går længere og længere
tid, mellem at vi blander os med andre kræfter,
mellem at vi vover et eksperiment og til
sidst holder vi op med det. Vi
holder op på det kropslige og
mentale plan med at forsøge at
blive til noget andet; sårene er
blevet for mange og for angstfulde.
Men ligger der ikke i
denne opgivelse en fare for, at vi
lader os forblive «dumme», dvs.
uvidende om kræfterne udenfor,
og bliver følelsesløs netop dér,
hvor følere kunne række ud
efter at blive til i forhold til nye
intensiteter, nye livsmuligheder?
Der efterlades en usynlig forhærdelse, og
dumheden bliver da et ar. Denne usynlige
forhærdelsesproducere er en afstumpethed og
en affektmæssig amputation. Arret er et dødt
sted, og følelsesløshed er nu blevet til en integreret
del af det passive, reaktive menneske,
det tilpassede menneske eller den tilpassede
tænksomme samfundsborger.
Men hvis krisen er historiens og vores eget
eksistensvilkår, er enhver krise (ligesom
parforholdets krise ofte vil vise) mættet
med både reaktive og aktive affekter. Det er
således løgn, når man, på baggrund af tidens
kriser i Israel, Spanien, USA mv. hævder, at
krisen altid kun er mættet af triste og reaktive
kræfter/affekter, altså frygt. Denne løgn
hæmmer åbenhed, som er negativt bevidnet
og lukket af et ar. I dette lys kan vi forstå en
aktiv etik, som «såret mod alle ar», dvs. vilje
til genåbning af eksperimenter med udvidelse
Pablo Picasso: Kvinne i ferd med å trekke en nål (1921)
af kraften til at blive påvirket og påvirke,
dér hvor afstumpning og forhærdelse havde
vundet, en modstand mod og følsomhed
(«skam») overfor dumhed og arrogance.
Eftersom spanierne ved ministerpræsidentvalget
reagerede, som de gjorde (mangfoldige,
spontane demonstrationer samt ny
politisk stemme), blev «arret» til et «håb»,
navnet for dén impuls, der får menneskedyret
til at sende en føler ud overhovedet. Ikke
forløsningens håb om at realisere subjektet
i historien, men kampen for begivenhedens
anden mulighed, krisen bliver selve historiens
dramatiserende kraft. I stedet for selvbegrænsning
handler det nu om at blande sig
med forskellige muligheder; det handler ikke
længere om en frelse fra denne verdens frygt,
som dele af den teologisk-politiske kultur ofte
prædiker; noget som vi også i vesten forsøger
at markedsføre.
I krisens situation har vi ikke brug for
handlingslammende moralsk ideologi, men
for en etik, der kan modaktualisere de kaotiske
følelser til en ny produktiv tanke, en ny
følsomhed, der får os til at handle på ny. Når
vi forsøger at samle de forvirrede kræfter til
en tanke, til et begreb (hos Coetzee er det
vanæren – skammen), er frygten ikke længere
blot passiv; en ny følsomhed opstår. Dermed
reducerer vi ikke den frygtelige begivenhed
til en given tingstilstand, vi modaktualiserer
den ved at begribe os selv som begivenhed,
som krise. Vi vil og mærker ikke blot frygten,
vi vil og mærker alle de andre individer som
begivenheder, begivenhedens potentialitet. Er
det ikke denne kraft, der aktualiseres i mange
spanieres udladning i disse dage? Er det ikke
denne impuls, hvor mennesker gør sig selv til
årsag, og ikke blot til en virkning af en allerede
installeret ideologi, der er brug for? Håbet
for fremtiden ligger ikke i at udviske krisen,
vi skal ikke håbe på noget, der afløser krisen,
for der er kun håb for den, der opgiver håbet
for en fjern fremtid, og i stedet investerer sin
energi og kraft for de muligheder, der ligger
iboende i krisen – igen og igen… © LMD Norden
Se også Ignacio Ramonet, side 32
Konstmuseum, Kunstsammlungen Chemnitz, Galleri Faurschou og
en rekke europeiske privatsamlinger.
Verkene av Picasso i denne utgave av Le Monde diplomatique er
benyttet med tillatelse fra Arken.
Se også artikkel side 16-17.