Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

2 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 3 Aznars nyliberale merittliste SPANIA: José Maria Aznar fikk en uventet dramatisk slutt på sin åtte år lange regjeringsperiode. I løpet av disse årene har han ført en politikk som har fått enkelte til å utpeke Aznar og hans Partido Popular som modell for konservative partier i Europa, helt frem til terrorangrepet og valgnederlaget i mars. JOSÉ VIDALBENEYTO Professor ved Paris- og Madrid-universitetene, bestyrer ved Collège Miguel Servet, Paris. José María Aznars åtte år ved makten i Spania har betydd åtte års satsning på NATO og den liberal-konservative modellen. Denne ble drevet enda lenger i løpet av hans andre periode, fra mars 2000. På det økonomiske området, der han har oppnådd best resultater, har det mest karakteristiske trekket vært finanspolitikken. Spania har her fulgt den generelle tendensen i de vestlige økonomiene, men med et tempo og en intensitet som har vært helt unik. Man har under Aznar vært vitne til en overgang fra realøkonomi til aggressiv finansøkonomi, og det har gitt seg utslag i en vekst som ligger over snittet i EU. Veksten i Spania har de siste årene ligget på 2,3 prosent, mens den i Frankrike og Tyskland så vidt har vært over null. Overgangen har også skjedd innenfor rammene av den strenge budsjettbalansen som ble forutsatt i Maastricht-avtalen: kontrollert inflasjon, underskudd som ikke overstiger tre prosent og en gjeld under 60 prosent av bruttonasjonalproduktet. Denne suksessen skyldes imidlertid ikke utelukkende den valgte modellens fortreffelighet, men to massive kapitalinnsprøytinger som ikke vil gjenta seg under Aznars sosialistiske etterfølger, José Luis Rodríguez Zapatero. Det gjelder for det første bidrag fra EU som beløper seg til nesten en prosent av bruttonasjonalproduktet, til sammen over åtte milliarder euro i året. For det andre utbyttet av privatiseringene, som under Aznar har ligget tett oppunder 40 milliarder euro. Disse privatiseringene har også gjort det mulig for Aznar å innsette ledere for de privatiserte bedriftene, en lang rekke menn fra hans egen stall: Francisco González i Argentaria, Juan Villalonga i Telefónica, Alfonso Cortina i Repsol, César Abierta i Tabacalera, Miguel Blesa i Caja Madrid, Xavier Irala i Iberia, og så videre. I tillegg til disse avgjørende bidragene kommer omfattende kutt i de sosiale utgiftene og en drastisk reduksjon av den offentlige finansieringen på så viktige områder som forskning og utvikling. Boligbyggingen har vært den store bærebjelken for den økonomiske veksten i Spania i disse årene. Denne «mursteinsboomen» har hovedsakelig vært basert på de lave rentene, i størrelsesorden to prosent, som har vært mulig takket være euroen og EUs monetære politikk. Følgen av dette har vært at prisen per kvadratmeter er mer enn fordoblet, hvilket har gjort store innhugg i familiebudsjettene. Boligutgiftene utgjør nå over 40 prosent av de samlede inntektene. I visse områder, som Madrid, når de opp i 60 prosent. Alt dette har gitt seg utslag i en uoverkommelig gjeldsbyrde, som gjenspeiler seg i befolkningens samlede lån, som nå over- skrider 500 milliarder euro. Til gjengjeld har den sosiale boligbyggingen sunket med 30 prosent, fra 67 000 boliger i 1995 til 42 000 i 2003, et brudd på valgløftene til Partido Popular (PP), som gikk ut på å bygge 420 000 boliger før mars 2004. Helt i tråd med den konservative modellen har Aznar kunnet skilte med at man har redusert skatten og gjennom dette skapt nye arbeidsplasser. I begge tilfeller er det mer snakk om en politisk PR-jippo enn en realitet, for de tre skattereformene som er blitt gjennomført i løpet av disse åtte årene, har riktignok redusert skattesatsene, men denne reduksjonen er for en stor del blitt oppveid av at inntektsskatten ikke er blitt justert i takt med inflasjonen. Ifølge beregninger gjort av det spanske fagforbundet Comisiones Obreras har det reelle resultatet vært at skattebyrden har økt med 2,3 prosentpoeng, slik at den nå ligger på 35,9 prosent. Hva arbeidsmarkedet angår, har ledigheten riktignok gått betydelig ned, fra 23 prosent i 1995 til omtrent 11 prosent i 2003, som fremdeles er tre prosentpoeng høyere enn det europeiske gjennomsnittet på åtte prosent. Prisen for å skape disse arbeidsplassene, i alt nesten 4,5 millioner, har vært høy: nærmere 32 prosent av dem er midlertidige. Fagforeningene har prøvd å motarbeide denne utviklingen, og det har de tre siste årene ført til omfattende mobiliseringer og sammenstøt, især når regjeringen har villet gjøre det billigere å si opp folk, innføre strengere vilkår for å motta ledighetstrygd, eller gradvis avvikle Plan for landarbeid (PER) til fordel for dagsarbeid i Andalucía og Extremadura. Regjeringen forsøkte å tvinge gjennom en arbeidsreform, kjent som el decretazo, noe som førte til en spesielt hard generalstreik. Enda en sørgelig rekord: Under PP har antall dødelige arbeidsulykker, med fire daglige dødsfall, plassert Spania på topp i Europa når det gjelder ulykkesrisiko. De sosiale tilbakeskrittene som har funnet sted under Aznar, kan spores på alle samfunnsområder. Her skal bare nevnes to svært avslørende fakta: Spania er det landet som gir minst bistand til nødlidende familier, og det som prosentvis bruker minst av bruttonasjonalproduktet til sosiale utgifter. Noen av de tiltakene som har vært mest oppskrytt i regjeringsvennlige aviser, som den vesle skatteletten til familier med barn under tre år, er simpelthen latterlige. Den sosialpolitikken som er utarbeidet med tanke på pensjonister og eldre er like begredelig. Bare tre prosent av en befolkningsgruppe som blir stadig større (over sju millioner, altså mer enn aldersgruppen som er under 16 år) mottar direkte hjelp fra staten. Det er imidlertid på utenrikspolitikkens område at Aznars personlige innsats har vært mest kritikkverdig. I den første fasen av det spanske demokratiet førte utenriksministrene fra UCD (Unión de Centro Democrático) en vellykket politikk der Spania skaffet seg en posisjon som et seriøst og prisverdig land. Deretter fulgte tolv års sosialistisk styre som gjorde Spania til en nasjon med tyngde i internasjonal sammenheng, større enn landets økonomiske eller militære betydning skulle tilsi. Fra år 2000, og særlig de tre siste årene av den andre perioden, har imidlertid Aznar sløst bort hele denne kapitalen og kastet over bord 20 års opparbeidet velvilje. Fra 1996 etablerte han et spesielt forhold til Blair, til skade for samarbeidet med den fransk-tyske aksen. Et konkret uttrykk for denne vendingen fremgår av de offentlige brevene han undertegnet sammen med den britiske lederen vedrørende europeiske økonomiske reformer. Andre eksempler er retningen han prøver å styre Sentrumdemokratenes Internasjonale (IDC) i, samt hans erklærte fiendskap til det kubanske regimet, et brudd med sosialistenes avventende holdning. På det utenrikspolitiske området står Aznar for et direkte presidentstyre, noe som allerede ble åpenbart da han gjorde José Piqué til utenriksminister, og som ble enda grellere da han oppnevnte Ana del Palacio til denne stillingen og reduserte henne til å spille rollen som lydig administrator. De sosiale tilbakeskrittene som har funnet sted under Aznar, kan spores på alle samfunnsområder. Aznars tilnærming til president George W. Bush, som begynte under presidentens første reise til Europa i 2001, ble til total oppslutning etter attentatene 11. september samme år. Han har gitt betingelsesløs støtte til Bushs kriger, han forsvarte invasjonen i Irak, og han deltok sammen med Bush og Blair på møtet på Azorene 17. mars 2003, for å velsigne krigsutbruddet. Denne politikken, i tillegg til Aznars 13 besøk i USA, hans foredrag ved amerikanske universiteter til støtte for krigen, og hans innlegg i den amerikanske kongressen, innebærer en klar innlemmelse i den amerikanske presidentens internasjonale krets. «De åttes brev», som Aznar tok initiativ til og som ble undertegnet av Storbritannia, Italia og fem østeuropeiske land, ga full støtte til Bush og forsvarte forsvarsminister Rumsfeld mot «det gamle Europa», anført av Tyskland og Frankrike. Den uttrykte fiendtligheten overfor den harde kjernen i EU fortsatte under debatten om EUs grunnlov, der Aznar, sammen med Polen, blokkerte enhver mulig overenskomst, da han insisterte på å beholde den maktfordelingen som ble fastlangt i Nicetraktaten (desember 2000), og diskvalifiserte Le Monde diplomatique – femti år i Frankrike, ett år i Norden TRULS LIE Ansvarlig redaktør, nordiske Le Monde diplomatique. I april for ett år siden kom første nordiske utgave av Le Monde diplomatique. I mai måned for femti år siden (1954) kom første utgave av franske Le Monde diplomatique – med undertittelen «Avis for diplomatiske kretser og store internasjonale organisasjoner». Den gang var Le Monde diplomatique i første rekke rettet mot ambassader, som et utenriksbilag til dagsavisen Le Monde. Dette endret seg fra begynnelsen av 70-tallet. Le Monde diplomatique har i dag en selvstendig redaksjon, og 49 prosent eies av de ansatte og venneforeningen Les Amis du Monde diplomatique. 50-årsjubileet i Frankrike feires med stormønstringen Voix de la résistance (Motstandens stemmer) i Paris 8. mai – med deltakere som Arundhati Roy, Naomi Klein, Toni Negri og Jacques Derrida. Jubileets kunstbok markerer også hvordan tekst og kunstverk kommer i dialog på avissidene – bildet illustrerer ikke, men skaper betydning og deltar i meningsbæringen. Fremfor endeløse repetisjoner av verdens presidentfjes. Avisen finnes i dag på 17 språk, og leses av rundt fem millioner over hele verden. Le Monde diplomatiques lesere oppgir to hovedgrunner til sin interesse: 1. Avisens radikale og dyptpløyende analyse av verdens storpolitikk. 2. Artiklene fra geografiske områder av verden som er lite dekket i vestlige (eller nordiske media). Hovedsakelig er Le Monde diplomatique en radikal månedsavis. Radikaliteten ligger i det å yte motstand, med et åpent ønske om grunnleggende reformer i forhold til uhemmet markedsliberalisme og imperialisme. Avisprosjektet bryr seg, er engasjert, er et prosjekt med internasjonalt moralsk ansvar. Eksempelvis initierte Ignacio Ramonet i franske Le Monde diplomatique den nå verdensomspennende bevegelsen Attac med lederartikkelen «Avvæpne markedet» i desember 1997. Ett år i Norden har allerede gitt oss nærmere 40 000 lesere – hovedparten er norske, rundt ti prosent danske og noen svenske. Fortsetter opplagsveksten er vår non-profitt avis økonomisk selvbærende i løpet av andre året. Det første året hadde vi også glede av å bli distribuert til Morgenbladets abonnenter i Norge. Vi vedlegges nå fast til Klassekampens dagsabonnenter som deres internasjonale «månedsmagasin». Klassekampen kan også følge opp enkelte av sakene lokalt. Nordiske Diplomatique har nå tilknyttet to egne journalister og en «researcher» for å bringe en undersøkende/ oppsøkende artikkel i hvert nummer (se forsiden). Annet eget stoff hentes hovedsakelig fra andre internasjonale media, deriblant en artikkel om hovedkunstneren som benyttes til illustrasjon av avisen (se side 16-17). Vi mener at Norge trenger en sterkere internasjonal orientering i journalistikken – grenseløs på flere måter. Diplomatique er i så måte et dristig, men nødvendig avisprosjekt. de to store landene for ikke å ha overholdt stabilitetspakten. Å bryte samholdet i et Europa midt oppi en vanskelig integrasjonsprosess, på et tidspunkt da utvidelsen medfører en betydelig svekkelse av det opprinnelige prosjektet, kan bare betegnes som ansvarsløshet. Især med tanke på at denne holdningen ikke har fått noen positive utslag for Spania eller for landets bedrifter i Irak, og heller ikke i Gibraltar, der striden mellom Spania og Storbritannia har vært fastlåst siden 1984. Aznars arroganse og hans ubetenksomme erklæringer har også representert en direkte trussel i forhold av avgjørende betydning for Spania – for eksempel da han truet Marokko etter de mislykkede forhandlingene om en fiskeriavtale med EU, eller i forbindelse med den begredelige episoden ved den lille øya Perejil. 1 Nok et eksempel på Aznars aggressive retorikk kom i det sørgelige intervjuet med Le Monde 9. mars i år, der han uttrykte sin forakt for Jacques Chirac, angrep Det europeiske råd, priste den amerikanske modellen, ignorerte Frankrike, belærte alle og enhver og glorifiserte sine egne ideer og overbevisninger. Denne ubehøvlede framferden, denne selvgodheten, ble bare verre i løpet av Aznars to perioder, og ble til slutt utålelig. Dette karikaturlignende forfallet gikk hånd i hånd med en styrking av de mest reaksjonære elementene på den konservative høyresiden. Gjeninnføringen av religionsundervisningen på de videregående skolene og lovprisningen av verdiene i Spanias «uforgjengelige enhet», stilte spanjolene overfor dilemmaet om «to Spania», som man trodde man hadde lagt bak seg. Dette ga ny næring til en ideologisk strid og en indre spenning som var forsvunnet. Det er helt klart det mest negative aspektet ved Aznars lange regjeringstid. Det han virkelig har lyktes med, har vært oppbyggingen av et sterkt og solid parti. Det gjenstår likevel et ubesvart spørsmål. Hvordan kunne en ubetydelig, nesten intetsigende personlighet, blottet for karisma, uten større sosial ryggdekning og med beskjedne økonomiske midler, gjøre seg så sterkt gjeldende og representere den herskende klassen i Spania, og bygge opp et så effektivt apparat for å erobre makten? Uten Blairs flotte fremtreden, uten Berlusconis muligheter for å øve innflytelse, klarte Aznar å fylle en funksjon som er utslagsgivende i vår tids politiske partier: Han har fungert som en uforsonlig bandeleder. Det har vært nøkkelen til hans suksess. Kanskje også til hans fiasko. Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik 1 Rabat og Madrid strides om kontrollen over denne ubeboelige klippen som befinner seg omtrent 200 meter fra den marokkanske kysten. Den 11. juli 2002 ble Persil okkupert av marokkanske soldater, og ble tatt tilbake av Spania den 17. juli etter en militæroperasjon. Vi søker et internasjonalt ansvar – i betydningen internasjonal solidaritet fremfor liberalistisk globalisering. Vi stemmer heller ikke for et «Festung Norwegen», med en offentlighet som er seg selv nok – selvnytende, navlebeskuende og kulturoppsnobbende. Vi i nord har stor frihet til å være politiske, til å kunne delta ansvarlig i internasjonale og lokale «polis». Nye bevegelser, subkulturer, nettverk, NGO’er, «undergrunnsdiplomatier» og kreative samarbeid er derfor også våre fora. Nordiske Le Monde diplomatique knytter nå til seg et selvstendig nettverk – en krets av rundt 50 mennesker som tar internasjonalt ansvar. Avisen skal i likhet med Frankrike være mer enn et papirforum og nettsted, vi vil også skape fysiske møtesteder for dialog. Takk kjære lesere for at dere er der. Jo flere som kommer til, jo større innflytelse får vi i den norske og nordiske offentligheten. Vårt ettårsjubileum feires med 32 siders avis, og Cafe Diplomatique i Oslo 30. april (se side 27). Le Monde diplomatique Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av internasjonalt anerkjente skribenter Undersøkende journalistikk Filosofiske refleksjoner om samtiden Alternativ globalisering Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). Avisens hovedspråk er norsk. Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned) Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge Websider: www.diplomatique.net Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) Oversettere: Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk Diplomatiquekretsen: Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net) og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) Redaksjonsråd: Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net) Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge Årsabonnement (12 utgaver) Norge 380 NOK Sverige 480 SEK Danmark 420 DKK Finland 55 euro Øvrige Europa 55 euro Øvrige verden 60 euro Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 eller per epost til abonnement@diplomatique.net. Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til dagsabonnenter på Klassekampen i Norge. Annonser Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 Le Monde diplomatique internasjonalt Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk. Frankrike: 1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris Telefon: +33 1 53 94 96 01 Internett: www.monde-diplomatique.fr Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet Direktør: Bernard Cassen Sjefredaktør: Alain Gresh Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, Maurice Lemoine, Dominique Vidal Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, Anne-Cécile Robert Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio braziliense. Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab. Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto. Jordan: Bilag til Al Ra’ay. Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere Jugoslavia. Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian Weekly. Se www.mondediplo.com Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin. Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. For mer informasjon, se www.diplomatique.net Krisens mulighed FILOSOFI: I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter spørgsmålet, hvad en krisetilstand er. ALEXANDER CARNERA Filosof og frilansjournalist i Danmark. I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter spørgsmålet, hvordan vi mennesker reagerer på en krise, og hvad en krisetilstand er. Er den en undtagelsessituation, er den et terapeutisk anliggende, eller er den simpelthen måden, vi må forstå vores historie og os selv på? Er krisen indre eller er den ydre i forhold til historien? Hvis ikke den længere er noget, vi skal udover, hvordan så reagere på den? Måske vi kan se det spanske folks reaktion på den forestående krisetilstand igennem J.M. Coetzees roman Vanære. I romanen Vanære, som J.M. Coetzee blev tildelt Nobelprisen i litteratur for i 2003, voldtages en hvid kvinde i midten af tyverne af tre sorte mænd på sit lille landsted. Da begivenheden indtræffer, bor offerets far sammen med sin datter, efter at være blevet ekskluderet af universitetet, da han forgreb sig på en af sine studerende. Voldtægten sender dem begge ned i et sort hul, men måden, de håndterer den efterfølgende krise på, er meget forskellig. Faderen insisterer på, at hun flytter bort, men hun insisterer på at blive boende. Han hævder, at hun af hensyn til hendes sikkerhed bør rejse bort til et andet distrikt, og at hun ikke bør leve alene som kvinde; hun derimod insisterer på, at der ikke er et andet og bedre liv, og søger at bekræfte det liv, der er for hende – et liv, der blander sig med dyrene og måske med en anden kvinde. Senere gifter hun sig med naboen, som formentlig kender én af de mænd, der voldtog hende. Giftermålet har til formål at yde hende en lokal beskyttelse samt hjælp til drift af landbruget. En «kontrakt», hun finder som en god løsning, men som faderen finder usmagelig. Endelig beslutter hun sig for at beholde det barn, hun vil få som følge af voldtægten – en beslutning, der endnu engang sender faderens moral til tælling. De er begge ramt af vanære, eller skam: faderen som følge af sin seksuelle omgang med én af sine studerende og hun som følge af voldtægten. Coetzees roman kan ses som en undersøgelse af, hvad en krise overhovedet er, og romanen viser, at den efterfølgende håndtering af krisen rummer en etik. Hvordan reagere på krisen? Reagerer vi blot med afsky og vender vi os reaktivt og dermed uproduktivt mod den frygtelige begivenhed (voldtægten), eller ser vi skammen og krisen som en mulighed for at forstå det liv, vi lever og som en mulighed for at skabe en ny forskel sammen med andre? Frem for at redegøre for voldtægtsmændenes grusomhed og (for)dømme dem i sandhedens, i retfærdighedens og i frihedens navn søger Coetzee at gribe og acceptere krisen som en grundlæggende konflikt; at gøre krisen til et indre vilkår. Mens faderen ser krisen som en tilstand, vi skal overkomme, ser datteren krisen som et grundvilkår. I stedet for at jagte de ansvarlige gerningsmænd, hvilket blot reducerer krisen til en terapeutisk eller socialpsykologisk diagnose, søger hun at gøre krisen til et produktivt anliggende. Krisen er ikke udenfor hende, som noget hun kan slippe af med, hvis blot hun flytter til et andet sted, eller hvis gerningsmændene bliver straffet. Krisen er den menneskelige histories inderside. Krisen er blevet en del af selve hendes menneskelige mulighedsrum. Det er gennem en øget forståelse af krisen, at vi øger vores mulighed for at handle anderledes end blot reaktivt. Krisen kan derfor betragtes som en opladning til forståelse, indsigt og mulig handlekraft. Den franske filosof Gilles Deleuze skriver et Mens faderen ser krisen som en tilstand, vi skal overkomme, ser datteren krisen som et grundvilkår. Pablo Picasso (1881-1973) presenteres nå i København på Arken Museum for Moderne Kunst frem til 13. juni. PICASSO - TIL ALLE TIDER favner hele Pablo Picassos verk. Her vises over 100 sjelden sette verk fra bl.a. barnebarnet Bernard Ruiz-Picassos enestående samling. Utstillingen viser også verk fra Göteborg sted en kort og barsk formel for en håndtering af krisen: han taler om «at samle sårets kraft mod alle ar». Når vi handlingslammes «arres» vi – vi mister vores formåen til at gå i kontakt med andre ting i verden, til at eksperimentere med hvad vi kan gøre; og vores formåen til at mærke verden, vores kraft til at påvirke og blive påvirket, går tabt. Vi står tilbage og forbliver indenfor moralismens «hvad bør jeg gøre» eller «hvem skal straffes». Når vi udsættes for vold og mærker såret, stækkes vi og jages tilbage. Der går længere og længere tid, mellem at vi blander os med andre kræfter, mellem at vi vover et eksperiment og til sidst holder vi op med det. Vi holder op på det kropslige og mentale plan med at forsøge at blive til noget andet; sårene er blevet for mange og for angstfulde. Men ligger der ikke i denne opgivelse en fare for, at vi lader os forblive «dumme», dvs. uvidende om kræfterne udenfor, og bliver følelsesløs netop dér, hvor følere kunne række ud efter at blive til i forhold til nye intensiteter, nye livsmuligheder? Der efterlades en usynlig forhærdelse, og dumheden bliver da et ar. Denne usynlige forhærdelsesproducere er en afstumpethed og en affektmæssig amputation. Arret er et dødt sted, og følelsesløshed er nu blevet til en integreret del af det passive, reaktive menneske, det tilpassede menneske eller den tilpassede tænksomme samfundsborger. Men hvis krisen er historiens og vores eget eksistensvilkår, er enhver krise (ligesom parforholdets krise ofte vil vise) mættet med både reaktive og aktive affekter. Det er således løgn, når man, på baggrund af tidens kriser i Israel, Spanien, USA mv. hævder, at krisen altid kun er mættet af triste og reaktive kræfter/affekter, altså frygt. Denne løgn hæmmer åbenhed, som er negativt bevidnet og lukket af et ar. I dette lys kan vi forstå en aktiv etik, som «såret mod alle ar», dvs. vilje til genåbning af eksperimenter med udvidelse Pablo Picasso: Kvinne i ferd med å trekke en nål (1921) af kraften til at blive påvirket og påvirke, dér hvor afstumpning og forhærdelse havde vundet, en modstand mod og følsomhed («skam») overfor dumhed og arrogance. Eftersom spanierne ved ministerpræsidentvalget reagerede, som de gjorde (mangfoldige, spontane demonstrationer samt ny politisk stemme), blev «arret» til et «håb», navnet for dén impuls, der får menneskedyret til at sende en føler ud overhovedet. Ikke forløsningens håb om at realisere subjektet i historien, men kampen for begivenhedens anden mulighed, krisen bliver selve historiens dramatiserende kraft. I stedet for selvbegrænsning handler det nu om at blande sig med forskellige muligheder; det handler ikke længere om en frelse fra denne verdens frygt, som dele af den teologisk-politiske kultur ofte prædiker; noget som vi også i vesten forsøger at markedsføre. I krisens situation har vi ikke brug for handlingslammende moralsk ideologi, men for en etik, der kan modaktualisere de kaotiske følelser til en ny produktiv tanke, en ny følsomhed, der får os til at handle på ny. Når vi forsøger at samle de forvirrede kræfter til en tanke, til et begreb (hos Coetzee er det vanæren – skammen), er frygten ikke længere blot passiv; en ny følsomhed opstår. Dermed reducerer vi ikke den frygtelige begivenhed til en given tingstilstand, vi modaktualiserer den ved at begribe os selv som begivenhed, som krise. Vi vil og mærker ikke blot frygten, vi vil og mærker alle de andre individer som begivenheder, begivenhedens potentialitet. Er det ikke denne kraft, der aktualiseres i mange spanieres udladning i disse dage? Er det ikke denne impuls, hvor mennesker gør sig selv til årsag, og ikke blot til en virkning af en allerede installeret ideologi, der er brug for? Håbet for fremtiden ligger ikke i at udviske krisen, vi skal ikke håbe på noget, der afløser krisen, for der er kun håb for den, der opgiver håbet for en fjern fremtid, og i stedet investerer sin energi og kraft for de muligheder, der ligger iboende i krisen – igen og igen… © LMD Norden Se også Ignacio Ramonet, side 32 Konstmuseum, Kunstsammlungen Chemnitz, Galleri Faurschou og en rekke europeiske privatsamlinger. Verkene av Picasso i denne utgave av Le Monde diplomatique er benyttet med tillatelse fra Arken. Se også artikkel side 16-17.
4 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 5 ...forts. fra side 1 gjort før. De første fem gangene Greenpeace klatret opp i en fabrikkpipe var det kreativt. Da fikk de oppslag i verdenspressen. Men når de har gjort det 500 ganger, blir det maksimalt et oppslag i lokalavisa. Det er lite nyskapning. De grunnleggende prinsippene er de samme, men man må utvikle dem. Nina Haukland var aktiv i det europeiske miljønettverket European Youth Forest Action (Eyfa) og klimanettverket Rising Tide på slutten av 1990-tallet. Eksempelvis deltok hun i å arrangere demonstrasjonene i Praha i 2000. Da hun kom tilbake til Norge og Natur og Ungdom i 2001 ble hun skuffet: – De aller fleste aksjonene vi gjorde var rent symbolske. Regionfeltaksjonen er nok et eksempel. Norsk miljøbevegelse gjør for mye papirarbeid. Båndene til Miljøverndepartementet er altfor sterke. Det blir rett og slett for mye byråkrati og for lite aksjonisme, sier hun og foreslår alternative aksjonsmåter: – Man kunne gravd tunneler, slik at anleggsmaskinene ikke kunne kjøre inn. Og så kunne man flettet et spin- delvev av taukonstruksjoner i trærne og rett og slett bosatt seg der. Det er for lite vilje til virkelig å gå inn for en sak. Det nytter ikke bare å reise opp iblant for å aksjonere. Man må være der helt til man vinner saken, sier Nina Haukland. Hun finner mye mer av de dypøkologiske holdningene Arne Næss representerer i internasjonal miljøbevegelse enn hjemme i Norge: – Man lever mer som man lærer, og det er mer rom for personlig initiativ. I Norge går for mye tid til skolering og kunnskap om saksgang. – Norsk miljøbevegelse gjør for mye papirarbeid. Nina Haukland Per Selle, professor ved institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, har forsket på politiske bevegelser i Norge og funnet ut at de jevnt over er sterkt knyttet opp mot det offentlige: – Det offentliges rolle er stor i organisasjonslivet. Uansett hvilken gruppering man representerer, søker man staten om midler. Man må dermed rapportere hva man har brukt dem til. Jeg vil ikke si det er en kooptering, for forholdet går begge veier. Det er heller snakk om en kultur. Staten har tradisjon for å samarbeide med organisasjonene, og organisasjoner henvender seg til staten for å få ting gjort. – Det spesielle med norsk miljøbevegelse er at den i tillegg til den statlige forbindelsen, har en sterk forankring i lokalsamfunnene. Man har en forestilling om at «det virkelige livet» er i periferien. Sjølstyre og Bilder fra aksjoner mot skytefeltet. Alle bilder side 45 © Natur og Ungdom autonome lokalsamfunn er viktig. Dette er et syn der menneske og natur er bundet organisk sammen, men der mennesket likevel står øverst. Når miljøet kommer i konflikt med lokalsamfunnet, slik det gjør i spørsmål om hvalfangst, selfangst og rovdyr, trues denne harmonien. I alle andre land er miljøbevegelsen imot hvalfangst og skyting av ulv. I Norge er man pragmatisk. Lokalsamfunnspe rspektivet har blant annet gjort at mer radikalt dyrevern har vanskelig for å finne fotfeste i Norge, sier Selle. – Hvilke fordeler og ulemper har sterk forankring til stat og lokalsamfunn? – Fordelene er innflytelsen. Uten sterk tilknytning til statlige og kommunale institusjoner ville påvirkningskraften til miljøvernerne være begrenset. Det er snakk om organisasjoner med avgrenset oppslutning, men det har lyktes dem å endre det politiske språket. Ingen er lenger i tvil om at miljøvern er viktig. Ulempene er at de kan bli utydelige og lite radikale. Konsekvensen kan være at visse grupper ikke støtter opp om arbeidet deres, sier Selle. – Hvordan ser framtida til norsk miljøbevegelse ut? – Jeg tror urbane miljøvernere vil stå sterkere. Forankringen til lokalsamfunn er i ferd med å svekkes. At vi begynner å få en bypolitikk her i landet er et tegn på det. Ane H. Kismul, leder i Natur og Ungdom, hevder på sin side at organisasjonen er blitt mye mer aktivistisk de siste tre årene: – Det er en NU-aksjon nesten hver eneste dag et sted i landet. Vi er blitt flinkere til å prioritere hva vi skal gjøre. Vi velger først hvilke saker vi skal jobbe med, og så ser vi hvilket papirarbeid det er hensiktsmessig å gjøre. Vi lar oss ikke styre av alle de papirene vi får i postkassen, sier hun. Kismul mener at analysen Per Selle kommer med ikke gjelder NU: – Han har skrevet om folk som har byttet stillinger mellom miljøvernorganisasjoner og forvaltningen. Det gjelder jo ikke oss, siden vi er en ungdomsorganisasjon hvor ingen er over 25 år, sier hun. Kritikken om at miljøbevegelsen er lite nyskapende har hun hørt før. – Det er klart at miljøbevegelsen kan bli bedre på det vi gjør. Men NU gjør faktisk ganske mange nyskapende ting. I forkant av Altaaksjonene Det var med aksjonene i Alta fra 1979-81 at det virkelig ble en stor og synlig miljøbevegelse i Norge. 5000 mennesker var innom den første store leiren sommeren 1979. Siden ble det flere leirer i Alta, også vinterstid. Men mest kjent er kanskje leiren en gruppe sultestreikende samer satte opp foran Stortinget i Oslo. Aksjonstrening gikk hånd i hånd med opplæring i økofilosofi. Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng var de store ideologene. De bidro til å systematisere Ghandis tanker om ikkevold. Kraftutbygging og industrialisering ble sett på som vold mot menneskelig og biologisk mangfold. Ikkevoldelige motstandsteknikker ble ikke valgt ut fra rene strategiske hensyn, men fordi man ville bevare mangfoldet. Flere hundre mennesker ble i løpet av Alta-aksjonene arrestert og bøtelagt. Etter hvert som aksjonene dro ut, tok politiet i bruk paragraf 222, den såkalte tvangsparagrafen som ga mulighet for strengere straff. I tillegg ble fire personer i aksjonsledelsen tiltalt og dømt etter oppviglerparagrafen. Sympatien for «oppviglerne» var enorm. Rettslokalet var fylt av blomster fra sympatisører over hele landet. aksjonen mot Snøhvit-utbyggingen hadde vi for eksempel Aksjonist-aksjonær-kampanjen. Samtidig som vi mobiliserte folk til å sette seg på liste for sivil ulydighet, tilbød vi folk å kjøpe aksjer for oss i Statoil, slik at vi kunne komme innenfor på Statoils generalforsamling. Vi har også malt bussfiler der vi syns det skal være bussfil, og satt fyr på kuer i pappmasjé foran Stortinget. I forkant av Snøhvit-aksjonene, brukte vi internett til å gi politiske oppdateringer til 16-17-åringer over hele landet, slik at de kunne Mens raverne danset på stylter, gjemte miljøvernerne seg i skjørtene deres og plantet trær i asfalten ved hjelp av pressluftbor. drive lobbyvirksomhet i forhold til sine lokalpolitikere, sier Kismul. Kurt Oddekalv, utbryter fra Naturvernforbundet, er leder av Miljøvernforbundet – en organisasjon Per Selle kaller en moderne miljøorganisasjon. Oddekalv mener det er for mye syting, mimring og alt for sterke bånd til staten i norsk miljøbevegelse: – Bellona gjorde mye spennende før de ble helt korrumperte av næringslivet. Natur og Ungdom er for smale. De er aksjonister, men de er ikke utholdende nok. Vi er fokuserte, konkrete og nøkterne. Vår type aksjonisme er å gå inn og definere et miljøproblem. Vi lager løsninger. Opplysningstiden er forbi. Folk vet at miljøet er truet. Nå etterspør de løsninger, og det kan vi tilby. Naturvernforbundet får 4- 5 millioner kroner av staten. Vi får 180 000. Selv om aksjonistene tapte slaget om utbyggingen, vant de opinionen. I løpet av 1980tallet fikk vi en verneplan for vassdrag i Norge, og mange så det som en seier da Gro Harlem Brundtland i 1989 kom med en offentlig innrømmelse om at Alta-utbyggingen hadde vært unødvendig. Brundtland hadde i 1983 fått i oppdrag å lede arbeidet med «Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ». Med kommisjonens sluttrapport «Vår felles framtid» ble begrepet «bærekraftig utvikling» kjent og populært. Interessen for miljøvern økte, men den var annerledes enn den økofilosofiske. Det var ikke lenger et absolutt motsetningsforhold mellom vekst og vern. Sluttrapporten argumenterte for at ressursgrunnlaget kan bevares samtidig som sosial og økonomisk utvikling skulle være mulig. 1 Mange mener at begrepets opprinnelige budskap om at vi må bevare ressursene for framtidige generasjoner, er blitt utvannet. Blant dem er leder for Worldwatch-institute, Øystein Dahle, som velger å kalle det «bare kraftig utvikling». 1 St. meld nr 58, Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Alle bilder side 45 © Natur og Ungdom Vi får ikke dårlig samvittighet av å motta 200 000 kroner fra en dagligvarebutikk fordi vi lærer dem å sortere avfallet sitt. Nå skal vi få penger til en kampanje for trygg mat ved å selge et miljøbrød vi har utviklet, sier Oddekalv og har følgende beskjed til resten av miljøbevegelsen. – Brett opp ermene og jobb miljøvern! Kjøpe aksjer, tilby konsulenttjenester og selge brød – er dette framtida for norske miljøaktivister? Eller er det på tide å ta fram pressluftboret? Etter arrestasjonene av aktivister ved regionfelt Østlandet trengs en debatt om hvilke virkemidler både miljøbevegelsen og andre bevegelser kan vinne sine saker med. Det er ikke nødvendigvis nok med symbolsk ulydighet. © LMD Norden 1 «Down with Empire! Up with Spring!», Do or Die – Voices from the Ecological Resistance, nummer 10 (2003). www.eco-action.org/dod/no10/empire.htm 2 Naomi Klein, No Logo (2000). 3 Faktaark om hvitt fosfor, www.nu.no/utskrift/3265 4 Jørgen Johansen, Åsne Berre Persen, Den nødvendige ulydigheten, (1998). http://www1.sv.no/oslo/org/ulydighet- 3.htm 5 Mardøla-aksjonen: I forbindelse med kampen for å redde Mardalsfossen i Møre og Romsdal i 1970, ble sivil ulydighet brukt for første gang i naturvernarbeidet i Norge. I kjølvannet av Mardøla-aksjonen fulgte en langvarig innsats som ledet til en serie verneplaner for norske vassdrag. 6 St. meld nr 58, Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Changemaker treffer Lillian Halvorsen ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo forsker på sosiale bevegelser, og har valgt Changemaker som kasus. Hun mener organisasjonens oppsving har kommet fordi de treffer veldig godt med sakene sine: – De har vokst på å fronte motstanden mot bombingen av Afghanistan og krigen i Irak. Dessuten har flere års arbeid med etisk handel gitt dem troverdighet i en sak som mange synes er viktig. Særlig ble de synlige da de fikk undertøysprodusenten Triumph ut av Burma. Jeg synes de er dyktige til å jobbe bevisst med handlingsalternativer i kommunikasjonen med medlemmene. De blir ikke passivisert gjennom bare å betale en medlemsavgift. Faktisk trenger man ikke betale medlemsavgift for å være med i Changemaker. Det holder å gi et minstebeløp til Kirkens Nødhjelp. – Hvordan er forholdet til moderorganisasjonen? – De har utfordret moderorganisasjonen helt siden de startet og har nok vært med på å radikalisere Kirkens Nødhjelp (KN) betraktelig. Et godt eksempel er KNs pågående boikottaksjon mot Coca- Cola, sier Halvorsen. C h a n g e m a k e r s hovedsak vil fortsatt være fred, med spesielt fokus på Forsvarets langtidsplan. Arbeidet med sletting av diktatorgjelden vil også ha høy prioritering. Denne kampanjen har vekket internasjonal oppmerksomhet, og Changemaker ble i den forbindelse invitert til å delta i en paneldebatt arrangert av den britiske avisa The Observer i slutten av mars. Organisasjonens nestleder, Jostein Hole Kobbeltvedt, stilte i London sammen med forfatteren Noreena Hertz og en sen- Kreativ ulydighet • «Jeg kan dessverre ikke komme på jobb i dag, da jeg er homofil.» Flere tusen svenske homofile ringte inn denne beskjeden til arbeidsplassene sine på 70-tallet da homofili fortsatt hadde status som en sykdom. • I 1964 skulle det norske tennislaget spille mot det hvite Sør-Afrika på Madserud tennisbane i Oslo. På tribunen satt flere apartheid-motstandere med lommene fulle av tennisballer. Da kampen skulle starte ble det kastet hundrevis av tennisballer ut på banen, og kampen måtte utsettes og gjennomføres et annet sted. • Regnskogsaktivister fra britiske Earth First! gjennomførte på 90-tallet såkalt «etisk butikktyveri» der regnskogmøbler ble stjålet fra butikker og levert inn til politistasjonen, koordinert med indianeraksjoner mot hogsten i Amazonas samme dag. • Når maktmennesker får en bløtkake midt i ansiktet, åpenbarer deres virkelige karakter seg. Dette er teorien til «bløtkakebrigadenes far», Nöel Godin. I over 20 år har bløtkakekasting blitt brukt som strategi for å få kjepphøye maktmennesker til å miste maska. Både Bill Gates og direktøren i Verdensbanken har fått seg en dypp. Det mest kjente eksempelet på bløtkakekasting i Norge var da Boligaksjonen i Bergen kastet kake på tidligere kommunalminister Sylvia Brustad. • Under Haugesundkonferansen 18. februar i år, prøvde Kurt Oddekalv seg på en lignende taktikk. Han klippet slipset av nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen, fordi han mener opprydningsarbeidet etter Rocknes-ulykken har vært altfor dårlig. Oddekalv sa til VG etterpå at han skulle henge opp slipset sammen med det han klipte av tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i 1991. Mens Attac mistet 800 medlemmer i fjor, økte Changemaker sin medlemsmasse med 25 prosent, fra 2000 til 2500 medlemmer. tral representant fra Verdensbanken, melder changemaker.no. Attac, som ble etablert i Norge i 2001 med stor medlemstilstrømming, tapte medlemmer i 2003. – Attac fikk enorm oppmerksomhet da vi startet. Alle medlemmene kom på én gang, og så har mange falt fra når nyhetens interesse har gitt seg. Slik forklarer organisasjonssekretær Sigrid Klæboe Jacobsen at organisasjonen har gått fra 4000 til 3200 medlemmer. Hun opplyser at Attacs hovedsak framover vil være privatisering lokalt og globalt. Men de vil også jobbe med fredsarbeid, valutaskatt og handelsarbeid. ÅSE BRANDVOLD
Page 1: 32 LE MONDE diplomatique - april 20
Page 5 and 6: 8 LE MONDE diplomatique - april 200

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?