Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

22 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 23 MAKT: I 30 år har Trilateral Commission samlet mektige næringslivsledere, politikere og akademikere fra USA, Europa og Japan bak lukkede dører. Medieoppmerksomheten er liten, men innflytelsen er stor. OLIVIER BOIRAL Professor ved Laval-universitetet, Canada. Organisasjonen Trilateral Commission ble grunnlagt i juli 1973, etter initiativ fra David Rockefeller, den amerikanske kapitalismens gallionsfigur. Kommisjonen er en lukket krets for den internasjonale politiske og økonomiske eliten. Den består av toppledere, er svært aktiv og har vært kilde til en rekke kontroverser, særlig i begynnelsen. Den gangen var det meningen at kommisjonen skulle være et privat organ for planlegging og orientering av utenrikspolitikken for landene i Nykonservativ eksepsjonalisme FILOSOFI: Det politiskes normative dimensjon står svakt i den nåværende amerikanske administrasjonen. Inspirasjonen fra suverenitetstenkningen til politiske tenkere som Carl Schmitt og Leo Strauss er imidlertid sterkt tilstede. STÅLE R. S. FINKE Professor i filosofi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Like før ettårsdagen for den amerikanske invasjonen i Irak fikk europeere et håndfast vitnesbyrd om det forfeilede i USAs geopolitiske strategi: Utvidelsen av en intensivert voldsspiral medførte grusomme tap av uskyldige liv i Madrid. Hendelsen er dypt rystende for europeere, men også et utgangspunkt for politisk ettertenksomhet. Forskjellene mellom Washingtons nykonservative og det europeiske alternativet er blitt enda tydeligere enn før. Hvilke forutsetninger og ulike idéhistoriske premisser ligger til grunn for det som i dag omtales som henholdsvis «amerikansk eksepsjonalisme» og «europeisk rettighetstenkning»? Utfordringen fra de nykonservative består nettopp i deres idémessige styrke og fornyede interesse for tidlig moderne politisk filosofi hos blant andre Niccolo Machiavelli og Thomas Hobbes. Mindre kjent er det kanskje at deres bearbeidelse av og forpliktelse til klassikernes politiske ideer er formidlet gjennom en type suverenitetstenkning som man finner hos Carl Schmitt og Leo Strauss. Det er kjent at de såkalte nykonservative i USA står i et intimt forhold til den tyske filosofen Leo Strauss’ tenkning. Strauss emigrerte fra Tyskland til USA før andre verdenskrig, etablerte seg som filosof og fikk etter hvert nærmest kultstatus i politiske miljøer. En av de mer kjente straussianere som også er oversatt til norsk, er Allan Bloom. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som var sentral i utformingen av USAs nye sikkerhetsstrategi, er elev av Bloom. Litt mindre kjent er det at Leo Strauss selv var nært forbundet med den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. Sistnevnte var en av de fremste kritikerne av Weimar-republikkens sosialdemokratiske aspirasjoner og har blitt kalt det tredje rikets kronjurist. Det politisk vesentlige er for Schmitt konsentrert i det hobbesianske begrepet om suverenitet. For Schmitt sto Hobbes i en ambivalent stilling: Han både avslørte det moderne begrepet om «det politiske» samtidig som han tildekket dets radikalitet til fordel for en liberal modell. Hos Hobbes innebærer nemlig den rasjonelle forpliktelsen overfor suverenen en etablering av en rettstilstand som også medfører enkeltindividets rett til selvforsvar. Ifølge Schmitt er svakheten ved Hobbes’ modell blant annet at borgerne ikke forholder seg til den permanente muligheten for terror og tilintetgjørelse innenfor den siviliserte liberale tilstand – at man ikke er beredt til å ofre livet for den gjeldende politiske makt. Det spesielle i både Schmitts og Strauss’ lesning av Hobbes består i at de gjør ham til en politisk eksistensfilosof. Det blir dermed forståelig hvordan det eksepsjonelle – og det å sette et forhold mellom venn og fiende – kan utgjøre kjernen i begrepet om politisk suverenitet. Mot denne bakgrunnen blir det også forståelig hvordan de nykonservative kan nærme seg «trekanten» (USA, Europa og Japan). I stiftelsesdokumentet står følgende: «Kommisjonen konsentrerer seg om analysen av de politiske hovedspørsmålene som Nord-Amerika, Vest- Europa og Japan står overfor, og går inn for å utvikle praktiske måter å handle i fellesskap på. Kommisjonen består av mer enn 200 medlemmer, fremtredende borgere fra de tre regionene som har engasjert seg på forskjellige områder.» 1 Det dreier seg altså om en ugjennomsiktig en mytisk forståelse av statlig suverenitet. Det kan kanskje synes vanskelig å samle de nokså sprikende motiver hos enkelte nykonservative under en felles paraply, men et tydelig trekk ved de fleste av dem er at de definerer sitt ståsted som politisk sett anti-liberalt, og restaurerer religiøse og nasjonalistiske dygder. Den schmittianske resonansen i den nykonservative kulturkritikken er mest fremtredende i angrepet på velferdsstaten. Hos Schmitt og senere hos for eksempel Himmelfarb og Kristol, representerer sosialdemokratiet en type feilslått sosialrettslig politikk som kun bidrar til oppløsningen av viktige verdimønstre, og i tillegg en nøytralisering av staten til fordel for en kamp mellom særinte- resser. «Nykonservatismen aksepterer uten betenkeligheter politikkens prioritet i forhold til det økonomiske,» ifølge Kristol. 1 Denne prioriteringen av det politiske er ment som en måte å situere statlig intervensjon i en sammenheng hvor det dreier seg om å opprettholde og bevare opposisjonen mellom staten og sivilsamfunnet (det borgerlige samfunn) – i kontrast til en velferdsstatlig form for intervensjonisme. Det dreier seg om å opprettholde og bevare opposisjonen mellom staten og sivilsamfunnet. Picasso (1901): Divan Japonais (kvinne i teatret) Har amerikansk nykonservatisme noe som helst å gjøre med Schmitts form for totalitær statstenkning og hans nærmest apokalyptiske politiske visjon? I vår tid har apokalyptiske motiver og demoniserende fordreininger av politiske forhold stadig oftere gjort seg gjeldende i den amerikanske administrasjonens retoriske krumspring. Fiendebildet man søker å etablere gir inntrykk av at man er prisgitt en allestedsnærværende trussel, og konstitu- Diskret diskusjon organisasjon der lederne for multinasjonale selskaper, banksjefer, politikere, utenrikspolitiske eksperter og akademikere omgås bak lukkede dører og slipper belastende eksponering i mediene. Opprettelsen av denne organisasjonen skjedde i en periode med usikkerhet og turbulens i internasjonal politikk. Det virket som om styringen av verdensøkonomien skulle glippe for de rike landenes eliter. Særlig i Europa så venstrekreftene mektige ut, og den økende sammenkoblingen mellom de store økonomiske spørsmålene kalte på et nærmere samarbeid mellom stormaktene. Trilateral Commission ble raskt ett av de viktigste redskapene for dette samarbeidet – den gikk både inn for å beskytte de multinasjonale selskapenes interesser og «opplyse» de politiske ledernes avgjørelser ved hjelp av sine analyser. 2 Filosofkongene i Platons idealstat betrakter ideenes verden for så å la sin transcendente visdom innprentes i administreringen av jordiske anliggender. På samme måte har eliten som er samlet i denne svært lite demokratiske institusjonen tatt på seg oppgaven å definere kriteriene for «god styring» av verden. Kommisjonen formidler et platonsk ideal om orden og overvåkning, som skal besørges av en privilegert klasse av teknokrater som setter sin egen ekspertise og erfaring over de enkle samfunnsborgeres profane krav: «Et beskyttet sted, nemlig trekantsamfunnet, der viten er lov,» kommenterer filosofiprofessor Gilbert Larochelle. «Plassert over det hele er det vaktposter som våker, overvåker. Det å ty til ekspertisen er ikke noen luksus, det gjør det mulig å stille samfunnet ansikt til ansikt med seg selv. Økt velvære oppnås bare takket være de beste, som beveger seg høyt oppe i sine inspirerte sfærer, produserer kriterier og formidler dem nedover.» 3 Dette fåmannsveldet innen internasjonal politikk holder sine årlige møter i forskjellige byer i «trekantens» land. Her blir de forskjellige temaene diskutert med en diskresjon ingen medier ser ut til å ville forstyrre. Møtene gjengis i form av årlige rapporter (The Trialogue) og temadokumenter (Triangle Papers), produsert av håndplukkede amerikanske, europeiske og japanske eksperter. erer samtidig den eneste reale og historiske integrasjonsfaktor i en verden av venner: Vennskapet mellom gode stater samles i brennpunktet av politisk suveren makt. Likevel er det viktig å understreke at en slik Schmitt-inspirert nykonservatisme i forhold til utenrikspolitikken ikke på noen måte virkelig kan utfordre de konstitusjonelle tradisjonene og prinsippene det amerikanske demokratiet hviler på. Heller ikke kan den sies å være typisk for «det amerikanske». Eksepsjonalismen er ideen til folk som Kristol, Pearl og Wolfowitz, og den motsies av lange amerikanske tradisjoner med multilaterale forpliktelser. Det er derfor viktig å være klar over hvilke omstendigheter som ligger til grunn for de nykonservatives tilsynelatende suksess i å fortrenge konstitusjonelle og liberale prinsipper. Terrorhandlingen den 11. september 2001 påminnet amerikanerne om en permanent mulighet for en implosjon av en eksistensiell naturtilstand i Schmitts og Strauss’ forstand. Bush-administrasjonens overspente retorikk har hatt spesielt gode betingelser, skjønt dette har begynt å endre seg etter at bedraget om Iraks masseødeleggelsesvåpen ble kjent. Den kontingente (vilkårlige) betingelsen for de nykonservatives troverdighet og resonans gjør at politisk suverenitet blir forstått og definert i en enkel opposisjon: Sikkerhet er bare mulig ved en suveren definisjon av terrortrusselen som en på samme tid indre og ytre fiende. Terrortrusselen er på denne måten en del av en internasjonal «naturtilstand», permanent tilstede i politikken som dens betingelse. Behandlingen av potensielle fiender kan derfor ikke overlates til internasjonale domstoler eller et fellesskap av stater. For å opprettholde suverenitet og eksepsjonalitet i det politiske, Disse offentlige dokumentene, som har vært produsert i 30 års tid nå, formidler Trilateral Commissions opptatthet av globale problemer som blir ansett for å overskride landenes nasjonale suverenitet og invitere til globale inngrep fra de rike landenes side: reform av internasjonale institusjoner, globalisering av markedene, miljøspørsmål, internasjonale finanser, liberalisering av økonomien, regionalisering av handelen, forholdet mellom øst og vest (spesielt i begynnelsen av kommisjonens levetid), de fattige landenes gjeldsbyrde, og så videre. Disse intervensjonene baserer seg på noen grunnleggende tanker som i stor utstrekning er blitt overtatt av politikerne. Den første av disse tankene er behovet for en «ny verdensorden». Den nasjonale rammen er angivelig for snever til å kunne behandle de store, globale spørsmålene – disse spørsmålenes «kompleksitet» og «avhengighet av hverandre» understrekes om og om igjen. En slik analyse rettferdiggjør og legitimerer kommisjonens virksomhet, både som et privilegert observatorium og som arbeidsleder for denne nye internasjonale arkitekturen. Attentatene den 11. september ga dermed, på møtet i Washington i april 2002, en ny anledning til å minne om behovet for en «verdensorden» og for et «globalt svar». Ved denne anledningen ble klodens viktigste ledere pålagt å samarbeide om denne orden og dette svaret, under amerikanernes ledelse. På dette årlige møtet i Trilateral Commission var USAs utenriksminister Colin Powell, forsvarsminister Donald Rumsfeld, visepresident Richard Cheney og sentralbankdirektør Alan Greenspan til stede. 4 Den andre grunnleggende tanken, som springer ut av den første, er formynderrollen landene i trekanten – særlig USA – spiller for omformingen av det internasjonale systemet. De rike landene oppfordres til å uttale seg med én stemme, og forene sine krefter for å fremme klodens «stabilitet» ved å allmenngjøre den dominerende økonomiske modellen. De liberale demokratiene er økonomiens, finansenes og teknologiens «vitale sentrum», og de andre landene må nå frem til dette sen- innrømmes muligheten for, og eventuelt nødvendigheten av, å sette demokratiske friheter og rettigheter ut av spill. Ved blant annet overvåkning av telefon, e-post og bruk av elektroniske banktjenester, i tillegg til utvidede fullmakter til bruk av tortur ved forhør, tvilsomme opphevelser av krigsfangers status og krav på beskyttelse, domfellelse uten rettssak, forkjøpsskyting av sivile og annet. Robert Kagan står for den mest aktuelle nykonservative tolkningen av denne historiske situasjonen. Hans populariseringer av den europeiske politiske filosofien hos Machiavelli, Hobbes og Kant i boken Power and Weakness 2 ville neppe imponert en prominent skribent som Schmitt, men den intellektuelle arven er likevel tydelig. Hans analyser søker tilflukt i en forenklet nietzscheansk psykologi hvor det politiske føres tilbake til relasjoner av styrke og svakhet: Kun den svake forfekter gyldigheten av positiv og internasjonal rett; den sterke har ikke behov for denne typen forsikringer. Retten som sådan er bare et middel for organisering av en vareøkonomi og for reguleringen av et privatsamfunn, den har ingen unik moralskpraktisk gyldighetsdimensjon, men er en «strategy of weakness». I analysen av internasjonale relasjoner kan det derfor ikke legges annet til grunn enn en evne til å dominere med militærmakt, evnen til å intervenere for å opprettholde sin egen posisjon i en gitt konstellasjon mellom stater. Kagan skriver: «Svakhetens psykologi er enkel nok å forstå. En mann utstyrt bare med en kniv kan vurdere en bjørn som lusker rundt i skogen som en fare han må tolerere – siden det å angripe bjørnen med en kniv faktisk er atskillig mer risikofylt enn å ligge lavt og håpe på at den aldri vil angripe. Den samme mannen utstyrt med rifle vil imidlertid vur- trum ved å godta den overkommandoen det har tildelt seg selv. USAs ensidige opptreden later likevel til å ha satt samholdet mellom landene i trekanten på prøve. Uenigheten landene i mellom er også kommet frem i kommisjonens diskusjoner. I sin tale 6. april 2002, på det tidligere nevnte møtet, forsvarte for eksempel Colin Powell USAs holdning på de viktigste punktene hvor resten av verden var uenig: Kyotoavtalen, den internasjonale straffedomstolen, analysen av «ondskapens akse», USAs intervensjon i Irak, støtten til Israels politikk, og så videre. De liberale demokratienes hegemoni styrker troen på globaliseringens og den økonomiske liberaliseringensfortreffelighet, en tro som kommer til uttrykk i uttalelser fra Trilateral Commission. Den økonomiske globaliseringen og utviklingen av verdenshandelen tjener angivelig fremskrittet og forbedrer livsbetingelsene for de store massene. Men da forutsetter man riktignok at det settes spørsmålstegn ved nasjonal suverenitet og at alle proteksjonistiske tiltak fjernes. Denne nyliberale trosbekjennelsen står ofte i sentrum for diskusjonene. På årsmøtet til Trilateral Commission i Seoul i april 2003 ble spesielt spørsmålet om den økonomiske integreringen av landene i Sørøst-Asia og Kinas deltakelse i globaliseringen diskutert. De to foregående årsmøtene hadde gitt Mike Moore, generaldirektøren i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), anledning til å forkynne frihandelens saliggjørende egenskaper. Etter å ha rakket ned på antiglobaliseringsbevegelsen, erklærte Moore til og med at det var «tvingende nødvendig å gang på gang minne om de overveldende bevisene for at internasjonal handel styrker den økonomiske veksten». 5 WTO-direktørens tirade mot de gruppene som krever en annen globalisering (som han kalte «e-hippier»), understreker det tredje grunnleggende kjennetegnet ved Trilateral Commission: dens aversjon mot folkebevegel- dere annerledes hva som utgjør en utholdelig risiko». Vi ser her konturene av en vag, ugjennomsiktig makt, som vever sine bånd via lukkede klubber og internasjonale møter. Typisk for Kagan er at den politiske aktøren i dette bildet aldri anerkjenner motparten som dialogpartner, verken som person eller som konkret annen, kun som potensiell fiende, en farlig bjørn. Spørsmålet om hva slags politisk og moralsk dialog man har med sine medborgere – og spesielt med andre stater og deres ledere – kan derfor ikke engang stilles: Det eksisterer ingen gjensidige forpliktelser som etablerer normative bånd mellom partene – bare den svake parten vil benytte appeller til normativitet som retorisk strategi. Det er gjennomgående i Kagans analyser at det ikke er noen forskjell på det å overbevise og det å overtale, og den beste form for overtalelse tar form av en ren maktfordring: «I en konfrontasjon mellom virkelige eller potensielle motstandere foretrekker amerikanere tvang snarere enn overtalelse, vektlegging av straffende sanksjoner snarere enn oppmuntringer til bedre oppførsel.» Det er slik sett lett å forstå at diplomatiet raskt kan utspille sin rolle, og at politikken – snarere enn å beskjeftige seg med tannløse strategier for overtalelse – heller bør bekreftes i sin suverene maktrealitet. Hva er så problemene med denne analysen? I den grad vi kan stole på at USAs «kosmopolitiske despotisme» (Ulrich Beck) er ment å bombe såkalte onde regimer inn i en liberaldemokratisk modernitet, kan det synes som om eksempelvis en angrepskrig som i Irak i hvert fall vil la seg legitimere i etterkant. Fiendebildet man søker å etablere gir inntrykk av at man er prisgitt en allestedsnærværende trussel. ser. Denne aversjonen kom til uttrykk i kommisjonens berømmelige rapport om styringen av demokratiene, ført i pennen av Michel Crozier, Samuel Huntington og Joji Watanuki i 1975. 6 Allerede på det tidspunktet fordømte forfatterne det «overmål av demokrati» som de mente kom til uttrykk i datidens protestdemonstrasjoner. Disse demonstrasjonene satte, ikke helt ulikt det som skjer i dag, spørsmålstegn ved USAs utenrikspolitikk (CIAs rolle under militærkuppet i Chile, Vietnam-krigen og så videre), og de krevde anerkjennelse av nye sosiale rettigheter. Rapporten førte den gang til en rekke kritiske kommentarer, hvor skytset ble rettet mot demokraten Jimmy Carters presidentskap – Carter var nemlig medlem av Trilateral Commission (i likhet med president Clinton senere). 7 Siden begynnelsen av 1980-årene har pressens interesse for denne typen institusjoner først og fremst rettet seg mot møter som er mer åpne og medievennlige, som Verdens økonomiske forum i Davos. De spørsmålene som tas opp i Trilateral Commission og de høyt plasserte deltakerne på de siste årsmøtene, understreker ikke desto mindre kommisjonens fortsatt store innflytelse. 8 Trilateral Commission er langt fra noen «gammel sjøorm» som dukker opp til overflaten til glede for visse esoterikere og tilhengere av konspirasjonsteorier. Den er en veletablert institusjon, og dens diskresjon gjør det lettere for politiske ledere og storkonserner å inngå avtaler i det skjulte. «Jeg håper da virkelig at de synspunktene som formuleres av disse erfarne menneskene, får reell innflytelse over verdenspolitikken!» fikk vi til svar av en tidligere statsråd fra Canada som har vært med på flere av kommisjonens arbeider. Dermed gjentok han grunnleggeren David Rockefellers uttalelse: «Noen ganger er de tankene som har kommet frem i rapportene fra Trilateral Commission, blitt offisiell politikk. Kommisjonens anbefalinger er alltid blitt diskutert seriøst utenfor vår krets, og de har spilt en rolle for regjeringenes Som Jürgen Habermas har påpekt, ser legitimeringsspørsmålet i denne saken ut til å være avgjort i det øyeblikket statuen av Saddam Hussein faller fra sokkelen. Men den despotiske humanismen miskjenner den normative dimensjonen ved dette tilfellet: Ingen innlemmelse i en liberal-demokratisk modernitet kan foregå uten at det på forhånd foreligger en anerkjennelse av 1) den andres likeberettigelse som dialogpartner i et fellesskap av demokratiske rettsstater (i hvert fall en foregripelse av en slik likeberettigelse) og dermed 2) en konsensus mellom frie og demokratiske stater om hvordan en slik demokratiseringsprosess skal gjennomføres. Det første punktet forutsetter en forpliktelse overfor annetheten i andre tradisjoner og kulturer, noe som innebærer muligheten for alternative fortolkninger av premissene for et rettighetsdemokrati. Det andre punktet innebærer i praksis forpliktelser overfor folkeretten og kravet om en autorisasjon gjennom FNs sikkerhetsråd. Ingen av de foreliggende forsøkene på å rettferdiggjøre krigen i Irak strekker til her, og dette er blitt enda klarere i løpet av året som har gått siden invasjonen. De nykonservative nøyer seg imidlertid med å forsikre seg selv og resten av verden med eksepsjonaliteten i øyeblikket – evnen til å handle og la seierherrens suksess virke estetisk selvlegitimerende. Forholdet mellom en etablert rettsorden og dens historiske mulighet baserer seg ifølge Schmitt på et paradoks som skyldes at det politiske alltid allerede må forutsettes som en suveren eksistensgrunn for staten og sivil- tankeprosesser og for formuleringen av deres avgjørelser.» 9 Vi ser her konturene av en vag, ugjennomsiktig makt, som vever sine bånd via lukkede klubber og internasjonale møter. Davos-forumet er bare det mest demonstrative av disse. På disse åstedene for møter, utvekslinger og kjøpslåinger utarbeides de analysene og kompromissene som ofte går forut for de store beslutningene. Trilateral Commission er en av brikkene på dette sjakkbrettet. Den konsoliderer alliansen mellom makthaverne i de multinasjonale selskapene, finansverdenen og politikken, takket være et innflytelsesnettverk med forgreninger til de viktigste sektorene i samfunnet. 1 Antallet «distingverte borgere» som får innpass i Trilateral Commission er senere utvidet og omfatter i dag mer enn 300 medlemmer. Raymond Barre, Thierry de Montbrial og Denis Kessler deltok i disse arbeidene. Montbrial er i tillegg medlem i «Bilderberg-gruppen». 2 Om «beslutningstakernettverk» av denne typen, se Geoffrey Guens, Tous pouvoirs confondus, EPO, Brussel, 2003. 3 Gilbert Larochelle, L’imaginaire technocratique, Boréal, Montréal, 1990, s. 279. 4 Disse deltakernes taler, samt mer informasjon om og publikasjoner fra Trilateral Commission, er tilgjengelige på kommisjonens offisielle internettside: www.trilateral.org/ 5 Mike Moore, The Multilateral Trading Regime Is a Force for Good: Defend It, Improve It, møte i Trilateral Commission, 11. mars 2001. 6 Michel Crozier, Samuel Huntington og Joji Watanuki, The Crisis of Democracy: Report on the Governability of Democracies to the Trilateral Commission, New York University Press, 1975. 7 Zbigniew Brzezinski var en av de store arkitektene bak denne organisasjonen før han ble Carters fremste sikkerhetsrådgiver. 8 For eksempel Bill Clinton, George Bush, Henry Kissinger, George Soros, Valéry Giscard D’Estaing, Ernesto Zedillo, Madeleine Albright. I tillegg til disse politikerne kan man legge til en rekke ledere for multinasjonale selskaper som Exxon-Mobil, General Electric, Daimler-Chrysler, Levi Strauss, Kodak, Xerox, ABB, Johnson & Johnson, Alcan, Power Corporation osv. 9 David Rockefeller, Georges Berthoin og Takeshi Watanabe (1978), Forord til Task Force Reports: 9-14, New York University Press, s. IX. samfunnet. Kagan demonstrerer den samme logikken når han opphøyer momentet av kontingens og historisk faktisitet til selve politikkens fundament: «Europas nye kantianske orden kunne blomstre under beskyttelsen av en amerikansk makt utøvet i en hobbesiansk verden. Amerikansk makt gjorde det mulig for europeere å tro at makt ikke lenger var nødvendig.» Er dette imidlertid så rammende for et begrep om normativ frihet og rett, som Kagan og de nykonservative vil ha det til? I tillegg bør man spørre seg om deres alternativer virkelig løser det normative paradokset eller om det snarere forsterker det. Nykonservativ karikatur av den liberalrettslige begrunnelsen for det politiskes normative dimensjon er lite treffende. I tradisjonen for fornuftsrett fra Kant og Fichte, og senere hos Rawls og Habermas, er øyeblikket av faktisitet og vilkårlighet allerede i utgangspunktet betraktet som en dimensjon ved begrepet om «det politiske» – som inngår som en del av premissene for dets praktisk-moralske gyldighet. Rettsstatens konstitusjonelle og prosedurale regler for demokratisk beslutning og legitimering, frembringer en formidling av rett og moral som forsoner spenningen mellom faktisitet, kontingens og normativ gyldighet. Om fullbyrdelsen av denne ideen alltid må være av foreløpig karakter i internasjonal politikk er den ikke desto mindre retningsgivende for praksis. Politisk handling foregår riktignok i historien, som Kagan påpeker, men dens normative forpliktelser kan ikke avlastes med en henvisning til historisk skjebne eller myten om en eksepsjonell suverenitet. © LMD Norden 1 Reflections of a Neoconservative. Basic Books: New York, 1983, s. xiii. 2 Kagans bok Makten og Paradiset ble nylig oversatt til norsk (Cappelen, 2003.)
24 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 25 Valg i et skadeskutt Algerie PRESIDENTVALG: En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å komme seg på beina igjen etter ti blodige år. LYES SI ZOUBIR Journalist, Alger. Søndag 8. februar 2003. Nesten hele Algerie sitter klistret foran tv-apparatet for å se kvartfinalen i Afrika-mesterskapet i fotball: I Sfax, Tunisia, spiller Algeries landslag mot Marokko. Seks minutter før kampen er over scorer algerierne; de er så godt som kvalifisert til semifinalen. De algeriske tv-titterne venter ikke til dommeren blåser i fløyta – flere millioner springer ut i gatene i alle byene i landet. Fra Tlemcen til Annaba, fra Alger til Tamanrasset eksploderer Algerie i glede. «Vi hadde ikke sett liknende oppstyr siden 1990, da Algerie vant Afrika-mesterskapet på hjemmebane. Selv folk som vanligvis ikke bryr seg om fotball ble grepet av stemningen,» forteller den algeriske arkitekten Hamid Mokrani. Men akk! Noen sekunder før slutt utligner marokkanerne, og i ekstraomgangene avgjør de kampen til sin fordel. Algerie er ute av mesterskapet. «Vi var helt fortvilte, vi gråt av raseri,»fortsetter Hamid. «Rundt meg så jeg mennesker bryte sammen. Folk bannet og det kom til og med til slagsmål mellom folk som fem minutter tidligere hadde gratulert hverandre med seieren. Vi hadde så lyst til å være lykkelige, men nok en gang ble vi dypt skuffet.» Og historien stopper ikke der. Dagen etter kom det rykter om at Algerie likevel hadde vunnet kampen – det marokkanske landslaget var diskvalifisert på grunn av doping! De falske ryktene ble spredt med lynets hastighet, og medførte ny euforisk feiring, enda mer intens enn dagen før. Selv om de lokale mediene dementerte ryktene gjentatte ganger, fortsatte festen i flere timer. «Det var rene galskapen. Kvinnene hylte av glede, bilene tutet. Alle kunne skrive under på at nyheten var offisiell, at selv Al Jazeera og Eurosport hadde bekreftet den. For en skam!», sukker Aziz Chellig, en 38-årig kjøpmann fra Oran. «Jeg trodde på det jeg også,» legger Hamid Mokrani til. «Det hjalp lite at en spak stemme inni meg minnet om at de samme ryktene hadde versert etter Algeries nederlag i VM i 1982 – jeg ville tro på dette. Det var likevel naivt å innbille seg at vi kunne kvalifisere oss til semifinalen. Alt går jo nord og ned for dette landet!» Nederlaget mot yndlingsfienden Marokko, inntrykket av å ha gjort seg til latter og ydmykelsen når ryktene forstummet – samt de voldsomme batongslagene det tunisiske politiet ga algeriske supportere (ifølge offisielle tall ble nesten 60 såret, andre kilder hevder det var 200) – gjorde at den stumme mistrøstigheten som har preget det algeriske samfunnet siden slutten av 1990-tallet, kom opp til overflaten. Dette er et hardt prøvet samfunn, forklarer en minister under forhenværende president Houari Boumediene 1 : «[…] sårene har langt fra grodd, og derfor venter man desperat på gode nyheter, en mulighet til å kunne le fritt og glemme disse ulykksalige årene med terrorisme og katastrofer.» Tolv år etter at valgseieren til Den islamske redningsfront (FIS) ble annullert – en episode som markerte begynnelsen på den «algeriske natten» – klarer ikke folket lenger å skjule sin fortvilelse. «Det er mange følelser på spill. Man gråter for nesten ingenting. Et slående eksempel er bryllupsfeiringene. Folk er ikke så livlige som før, det virker som om de kjeder seg. Da terrorismen raste som verst, ville de tvert om slå seg løs for enhver pris. De grep hver minste anledning for å more seg. Det algeriske samfunnet er kanskje i ferd med å komme til live igjen, men det står opp fra de døde ikledd en grå maske,» sier en trist Yasmina T., statsansatt med utdanning fra Den nasjonale forvaltningshøyskolen, ENA. Flere sosiologer sier som henne at nostalgien for 1970- og 80-årene aldri har vært så sterk som nå. Et tegn på dette er det enorme antallet mennesker som samles ved gjenvisning av filmer eller sportsbegivenheter fra disse tiårene. «Det er en fortvilelse som først og fremst rammer de voksne, de som har kjent et 'annet Algerie', et Algerie der det var utenkelig å måtte vokte seg for naboen eller ta til våpen for å beskytte slekt og venner,» sier den tidligere ministeren. «Det er først nå, når terrorismen langsomt forsvinner, at de legger merke til de skadene samfunnet har lidd. Vi har hatt en fryktelig tilbakegang hva menneskelige verdier, intellektuell nysgjerrighet og åpenhet mot resten av verden angår. Ærlig talt er det først nå, når vi ser tilbake på denne tiden, at vi lamslått innser omfanget av marerittet – jeg tenker da særlig på massakrene mellom 1996 og 1998.» Traumet stikker så dypt at samtlige generasjoner er merket av det. Det gjelder også den aldersgruppen algerierne iblant kaller vieille France 2 , som vanligvis var svært velstelt og formelt kledd i henhold til kleskoder nedarvet fra kolonitiden. De var alltid nybarberte, brukte slips og hadde nypussede sko, til tross for alt støvet i gatene. Nå har til og med disse begynt å la det skure, og er nå like uflidde i klærne som de yngre. «Det som verre er,» sier en kjent algerisk allmennlege, «er at flere og flere av de som bygde det uavhengige Algerie, og som siden 90-tallet er blitt mer og mer marginalisert Traumet stikker så dypt at samtlige generasjoner er merket av det. Pablo Picasso: Kubistisk komposisjon (ca 1910) av systemet, ikke lenger bryr seg om helsetilstanden sin. Mange har gitt helt opp og venter bare på å dø.» Og de er ikke de eneste som har gitt opp. Selvmordsraten er en annen foruroligende faktor, som også vitner om algeriernes lede. Ifølge Foreningen for privatpraktiserende psykiatere, som organiserte et seminar i Alger i februar 2003, har «selvmord og selvmordsforsøk økt klart de siste fire-fem årene». De offisielle tallene vitner om to til fem selvmord og 34 selvmordsforsøk per 100 000. innbygger. Dette nivået er riktignok 15 til 20 ganger lavere enn gjennomsnittet i de europeiske landene, men psykiaterne slår likevel alarm. De er enige med Dr. Mohammed Boudef, professor i psykiatri og overlege ved sykehuset i Annaba, som stiller seg kritisk til de offisielle statistikkene og mener de ikke gjengir virkeligheten. De kritiserer også fraværet av forebyggende tiltak. Algerie har kun ett mottaks- og forebyggingssenter for suicidale personer – og det ligger nettopp i Annaba. En dråpe i havet av angst og frykt fremkalt av ti års ekstrem vold i Algerie. «Ikke bare klarer ikke styresmaktene svare på hvorfor mordere forblir ustraffet og bortførte mennesker fremdeles er forsvunnet. De er også ute av stand til å sette i gang en skikkelig helsepolitikk som kunne redusere de psykiske og også fysiske konsekvensene av alle disse årene med strid,» fortsetter den algeriske legen, før han viser til en grufull statistikk: En million barn under 15 år skal ha vært ofre for eller direkte vitner til terroristenes voldshandlinger, og nesten ingen av disse får psykologisk oppfølging. Algeriske ledere vil ikke vedkjenne seg omfanget av disse traumene; de foretrekker heller å snakke om hvor flinke de er til å gjøre slutt på volden. Ifølge en halvoffisiell rapport fra innenriksdepartementet, skal sammenstøt forbundet med terrorisme ha ført til mindre enn 1500 dødsfall i 2003, hvorav 450 bevæpnede islamister. Et tall som ifølge denne rapporten er lavere enn tallet på døde i trafikkulykker (4000 i gjennomsnitt), og på ingen måte sammenliknbart med det «svarte tiåret», da mellom 100 000 og 200 000 måtte bøte med livet. Et tegn på nedgangen i motstanden fra radikale islamistiske organisasjoner er at de væpnede gruppenes geografiske stillinger er forandret. Skal man tro ledelsen for hæren, har disse gått i oppløsning etter nederlaget til Salafist-gruppen for forkynnelse og krig, GSPC. Den var lenge den best strukturerte av organisasjonene som ville felle regimet med våpen for å bygge en islamsk republikk. Den gamle «emiren» Hassan Hateb mistet sine menns tillit, og skal nå være isolert i Kabyliaregionen. Den nye lederen, Nabil Sahraoui, kalt Abu Ibrahim, skal imidlertid ha ført gruppen, som i begynnelsen av 2003 besto av rundt 500 menn, østover mot grensen. Den blodtørstige Væpnet islamsk gruppe, GIA, skal ikke ha flere enn et trettitalls avdelinger igjen, samlet i Mitidja-regionen, et sletteområde utenfor Alger. Flere andre opprørsgrupper, som Haoumet daâwa salafia (Forsvarerne av den salafistiske forkynnelse), skal imidlertid fremdeles være aktive i enkelte områder på landsbygda i vest. «GIA kan ikke lenger stille opp flere kompanier på 100 mann hver,» forklarer en spesialist på sikkerhetsspørsmål som ønsker å være anonym. «Det nettverket av støttepersoner de hadde i byene, er for det meste blitt oppløst. På landsbygda har hæren tatt knekken på infrastrukturen deres gjennom sine tunge operasjoner. Noen små, men mobile grupper er imidlertid fremdeles aktive. De er hardbarkede, kjenner området godt, og kan fortsette å herje i flere år. De kan til og med utgjøre en reell trussel, dersom den politiske situasjonen forverrer seg igjen eller den politiske islamismen står opp fra asken.» Algerierne er ikke uvitende om dette aspektet, men det er ikke det de først og fremst er opptatt av. De siste par årene har folk forsøkt å komme i gjenge igjen, starte et normalt liv, selv om det har vært unntakstilstand i landet siden 9. februar 1992. Avisenes forsider viser at den uavhengige pressen går god for tanken om at terrorismens dager er talte, og at portforbudenes redselstid, de falske veisperringene og til og med nattlige bortføringer utført av ukjente i politiuniformer, tilhører fortiden. «Vi kan puste fritt nå. Jeg er ikke så redd som før», innrømmer Faysal R., en 40-årig ingeniør som bor i forstaden Ain Naadja, sørøst for hovedstaden. Men han smiler ikke. «En stund sov jeg praktisk talt aldri. Jeg lå hele natten og lyttet til lydene utenfra, gjettet på hvor ekkoene fra skuddsalvene kom fra, skvatt ved den minste lille knirking i trappen. Nå sover jeg bedre, men jeg er alltid litt engstelig før jeg går ut av huset om morgenen. I 1996 oppdaget jeg et avkappet hode plassert på bilen til en av naboene. Vi fant aldri ut hvem sitt hode det var.» Medlemmene av opposisjonspartiene går gjerne med på at det er mindre vold, men de advarer mot å ta seieren på forskudd. «Folk er helt klart mindre redde. Det store flertallet har akseptert ideen om at de væpnede gruppene er slått,» forsikrer en ledende figur i De sosialistiske krefters parti, FFS (opposisjonsparti som er for en dialog med islamistene). «Man må imidlertid ikke tro at volden er helt forsvunnet. Selv om de store byene faktisk spares for attentater, er situasjonen ganske annerledes på landsbygda. Flere veier, særlig i vest og midt i landet, er fremdeles farlige, og isolerte grender er fremdeles bytte for nattlige mordere.» Det mest foruroligende er økningen i kriminaliteten. Nyheter om grufulle mord og væpnede angrep dukker til stadighet opp i pressen. Også private næringslivsledere har innsett at de må forsvare seg mot denne «vanlige» volden. 35-årige Tewfik B. er forhenværende soldat. Da livet i militæret tok slutt hadde han ingen problemer med å finne jobb: Han beskytter privatpersoner. «Det er svart arbeid,» forklarer han, men det er godt betalt. «Når en kjøpmann fra landsbygda må reise til Alger med mye penger i kontanter, tar han kontakt med meg, og ganske ofte gjør jeg jobben sammen med to, tre gamle kolleger som trenger litt ekstra for å klare seg ut måneden.» I mai 2003 ga Det nasjonale økonomi- og samfunnsrådet, CNES, ut en detaljert rapport om forverringen av kriminaliteten. Rapporten understreker fremveksten av strukturerte kriminelle organisasjoner, spesialisert i utpressing, tyveri, narkotikatrafikk og prostitusjon. Dette varselropet blir forsterket av militærpolitiets offisielle statistikker, som viser at nesten 5000 forbrytelser ble begått i løpet av de fire første månedene av 2003 – av disse var 407 voldskriminalitet (terrorisme ikke medregnet). Dette innebærer en økning på 35 prosent i forhold til 2002. Det verste er at myndighetene spår mer enn 100 prosent økning av kriminaliteten for 2004 og 2005. «Det er vanskelig å demme opp for dette,» medgir et medlem av CNES, som legger til at Alger og Oran er de farligste byene. Utryggheten kan ikke alene forklare det algeriske samfunnets trøstesløshet. «Det at vi er deprimert er kun et symptom,» forklarer Rachid B., medlem i fagforeningen på industristedet Rouiba. «Algerierne er klar over dette: Selv om terrorismen er nedkjempet, har ingen gjort noe med de grunnleggende problemene. Mange tror at det hele kan begynne på nytt.» Det usunne politiske klimaet rett før årets presidentvalg er ikke uten skyld i all pessimismen. Siden sommeren 2003 har folk hatt følelsen av nok en gang å leve i en periode med usikkerhet som varsler Status quo for kvinnene om voldeligheter. Løslatelsen av to forhenværende FISledere, Abassi Madani og Ali Benhadj, åpnet gamle sår, og viste at spørsmålet om den politiske islamismens plass i samfunnet ennå ikke er avklart. «Fundamentalistene er der ennå,» sier en skeptisk journalist fra avisen El Watan. Både angrende syndere, tidligere ledere og aktivister i FIS stikker nå hodet frem igjen.» I Doha (Qatar) den 15. januar 2004 uttalte Madani at FIS ønsket å komme tilbake på den politiske scenen. Til tross for at islamistlederen egentlig hadde garantert myndighetene at han ikke skulle uttale seg offentlig før han reiste til Malaysia for å bli operert, holdt han en pressekonferanse hvor han annonserte et «fredsalternativ», som forutsatte en utsettelse av presidentvalget og amnesti til alle de fengslede islamistene. Det som imidlertid foruroliget motstanderne av den politiske islamismen mest, var at Madani tok opp igjen sine ideer fra begynnelsen av 1990-tallet: Han krevde «valg av en ny suveren konstitusjonell forsamling som skal utarbeide en grunnlov for en ny republikk». Og denne nye republikken kunne garantere «full frihet så lenge det er innenfor de islamske prinsippenes rammer». Dette får feministene til å steile (se egen sak). De beklager sterkt islamismens gjenoppstandelse, særlig i en situasjon preget av ubesluttsomhet fra de virkelige makthaverne. «Folk er urolige fordi hæren paradoksalt nok gir uttrykk for at den ikke vil velge side i striden mellom president Abdelaziz Bouteflika og hans motstandere,» forklarer lederskribenten Saadoune al-Maqari i avisen Le Quotidien d’Oran. Denne nølingen blir tolket som et svakhetstegn som kan føre til at volden igjen blusser opp. «Det verste er at den politiske situasjonen er uforståelig for Zohra M. er 42 år gammel og arbeider i et laboratorium. Hun er enslig, i likhet med 20 prosent av de algeriske kvinnene som bor i byer (de vil utgjøre 30 prosent i 2010). Hun bor alene i en boligblokk i sentrum av Alger. Regelmessig opplever hun at anonyme personer skriver ondsinnede bemerkninger på døren og postkassen hennes. «Tankegangen til disse idiotene er enkel,» sukker hun. «Det at jeg bor alene betyr at jeg er en kvinne som er lett på tråden. Gudskjelov har jeg en bror som kommer og besøker meg med jevne mellomrom. De som skulle være fristet til å gå til angrep på meg vet at jeg har en mann i familien.» Zohra M. føler likevel at hun er nødt til å være diskret, og kan ikke engang tenke på å invitere venner hjem til seg, og i alle fall ikke en eventuell beiler. «Det ville være å underskrive min egen dødsdom,» sier hun og minner om at angrep på enslige kvinner er mangedoblet de senere årene, uten at myndighetene løfter så mye som en finger for å gjøre noe med det. Snarere tvert om. Gjerningsmennene bak et barbarisk angrep på enslige kvinner i Hassi Messaoud i juli 2001 ble praktisk talt ikke rettsforfulgt, og byer og landsbyer i Algerie er regelmessig vitner til denne typen angrep. Som oftest er gjerningsmennene religiøse menn som handler i sedelighetens navn, og ofrene er kvinner som kun er skyldige i én ting: å bo alene. «Økningen av antall enslige kvinner er en alvorlig realitet som krever av styresmaktene at de reagerer raskt, hvis vi skal unngå at samfunnet fører voldstendensene sine over på dem,» advarer en dommer som mener det haster med å kvitte seg med den gjeldende familieloven. Denne sørgelig berømte lovteksten – som blant annet tillater flerkoneri og setter algeriske kvinner under menns formynderskap hele livet – vi snart fylle 20 år. Den ble vedtatt 9. juni 1984 av parlamentarikere fra Nasjonal frigjøringsfront (FLN), som den gangen var det eneste eksisterende partiet. Feministorganisasjonene i Algerie mobiliserer til dette jubileet, og med slagordet «20 år, barakat!» (20 år, nok er nok!) krever de at denne loven oppheves fullstendig. «Terrorismens nederlag har ikke endret noen verdens ting, kvinnenes situasjon er fremdeles den samme,» sier journalisten Nadia opprørt. «Makthaverne har brukt oss for å skaffe støtte i utlandet, men nå vil de ikke risikere noe som kan vekke islamistene til live!» Kandidatene til presidentvalget foretrekker nemlig å uttrykke seg vagt når det gjelder kvinners rettigheter. De er klar over hvor viktig islamistenes stemmer er, og de streber etter å oppnå støtte fra de «presentable» religiøse partiene, som Samfunnsbevegelsen for fred, MSP (tidligere Hamas). Ingen av kandidatene har derfor våget å nevne noe om at familieloven bør oppheves, ikke engang at den bør revideres. President Bouteflika ga våren 2003 til kjenne at han skulle endre denne loven, men har siden ikke gjort noe med det. På dette området er Algerie dårligst i klassen i Nord-Afrika, etter at kong Mohammed VI av Marokko bestemte at deres Moudawana, marokkanernes familielov, skulle reformeres. mannen i gata,» fortsetter al-Maqari, og viser til den bitre striden om kontroll av partiet Nasjonal frigjøringsfront, FLN. Det tidligere eneveldige partiet slites mellom to klaner. På den ene siden står «legitimistene», samlet rundt den tidligere statsministeren Ali Benflis, som også er kandidat til presidentvalget. På den andre siden står de som skal «sette ting på plass igjen», tilhengere av nåværende president Bouteflika. De vil på ny ta kontroll over dette partiet som 30. desember 2003 ble pålagt av domstolen i Alger å legge sin aktivitet på is. Det hele er en storslagen farse med regionale undertoner: Bouteflika er opprinnelig fra vest, Benflis fra øst. Algerierne klarer imidlertid ikke å le av dette, for det er så altfor representativt for et politisk liv i full oppløsning. I tillegg til alt dette kommer den svært spente situasjonen i Kabylia, hvor stammerådene har besluttet å boikotte valget. Bouteflikas motstandere truer for øvrig også med boikott, for å protestere mot den forutinntatte ledelsen, som blindt følger innenriksminister Yazid Zerhounis ordre. Med mindre hæren til slutt bestemmer seg for å utsette valget. «Denne politikken for politikkens skyld interesserer meg ikke. Det er uansett allerede avgjort hvem som vil vinne.» LYES SI ZOUBIR Nawal, 25 år. «Denne politikken for politikkens skyld interesserer meg ikke. Det er uansett allerede avgjort hvem som vil vinne,» skyter den 25årige oversetteren Nawal inn. Midt i den dystre atmosfæren som gjennomsyrer Algerie, er hun representant for en generasjon som skaper optimisme blant flere observatører. Hun var tidligere ansatt i Khalifa-banken, og etter at den gikk konkurs fant hun en ny jobb som er halvveis svart, halvveis lovlig hos en privat importør. «Khalifa prøvde å få noe gjort. Alle de unge drømmer om å gjøre som han. Han burde aldri gått inn i politikken,» slår hun fast, og oppsummerer ungdommens syn på den falne millionæren. Hun holder på den jobben hun har, men går på «intervju etter intervju» for å finne noe bedre. «For 1000 dinarer høyere lønn bytter jeg jobb. Det er bare sånn det er,» legger hun til. Hun vil imidlertid ikke prøve lykken i utlandet – ikke ennå: «Hvis jeg reiser en dag, skal jeg ha mye erfaring og nok penger. Jeg har ikke lyst til å leve i elendighet, sånn som alle haragas (papirløse innvandrere) gjør.» Foreldrene til Nawal, som er statsansatte, innrømmer at de er forfjamset over disse holdningene. «Den generasjonen spør ikke – den tar,» er farens analyse. «Nawal var ti år gammel da opprørene i 1988 brøt ut. Hele ungdomstiden hennes har vært merket av vold. Hun har ikke de samme holdepunktene som vi har.» Pressen opplever det samme fenomenet, forklarer Saadoune al-Maqari: «De unge frilanserne oppfører seg iblant som rene kremmere. De har en bestillingsbok, og forhandler med flere aviser for å selge én artikkel. For dem er det helt normalt.» Disse gruppene er mer diskrete enn Khalifa, og som ekspertene i tidsskriftet Nord Sud Export skrev i 2003, føler de ingen som helst tilknytning til «sosialismen». De er tilhengere av en absolutt liberalisme og sliter sakte men sikkert ned en samfunnspakt som allerede er dårlig stilt etter 1990-tallets økonomiske reformer. «Ettersom de ikke har kunnet engasjere seg i partier eller fagforeninger, har ikke denne ungdomsgenerasjonen noen politisk eller faglig bevissthet,» sier økonomen Ali Chouarbia. «De kommende årene vil være utslagsgivende for den nye økonomiske modellen. Hvis de sosiopolitiske aktørene forblir passive, vil landet litt etter litt gå inn i en laissez faire-æra som vil øke ulikhetene.» Den sosiale tilstanden i forkant av presidentvalget bekrefter denne bekymringen. I 2003 har Algerie håvet inn mer enn 24 milliarder dollar på utenlandshandel, og valutareservene har kommet opp i over 30 milliarder dollar. Ingen har sett noe liknende siden 1962, men den halvparten av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen får liten glede av dette. Pensjonerte, offentlig ansatte og arbeidsledige overlever kun takket være familiesolidaritet. «Jeg har regnet ut at lønnen min bidrar til å livberge 20 mennesker. Det er dobbelt så mange som for ti år siden,» forteller en ingeniør som jobber for Sonatrach, det mektige oljeselskapet. Hans to sønner på 28 og 30 år er begge arbeidsledige, og han må ta seg av dem, en søster og hennes fire barn, samt flere slektninger fra hjemstedet som ikke ville overlevd uten hans hjelp. Andre er ikke så heldige. De siste årene har algerierne kunnet se at det finnes hjemløse iblant dem. I hovedstaden og de store byene streifer hele familier rundt i gatene, på jakt etter mat. «De store idealers Algerie er passé. Vi lever definitivt i et samfunn med store sosiale skiller,» sier den forhenværende ministeren under president Boumediene. Og han konkluderer: «Den galopperende fattigdommen kan på kort sikt legge til rette for en oppblomstring av vold og terror.» 1 Boumediene, hvis egentlige navn var Mohamed Boukharouba, var president i Algerie fra 1965 til sin død i 1978. Landet var svært stabilt under hans styre, med jevn økonomisk vekst og internasjonal påvirkningskraft. O.a. 2 «Gamle Frankrike» – fast fransk uttrykk for å betegne en foreldet, svært raffinert høflighet og medfølgende stil. O.a.
Page 1 and 2: 32 LE MONDE diplomatique - april 20
Page 11: 20 LE MONDE diplomatique - april 20

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?