Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
24 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 25<br />
Valg i et skadeskutt Algerie<br />
PRESIDENTVALG: En traumatisert algerisk<br />
befolkning engasjerer seg lite i<br />
kappestriden mellom ulike deler av den<br />
politiske eliten foran valget 8. april. Folk<br />
har mer enn <strong>no</strong>k med å komme seg på<br />
beina igjen etter ti blodige år.<br />
LYES SI ZOUBIR<br />
Journalist, Alger.<br />
Søndag 8. februar 2003. Nesten hele Algerie<br />
sitter klistret foran tv-apparatet for å se<br />
kvartfinalen i Afrika-mesterskapet i fotball:<br />
I Sfax, Tunisia, spiller Algeries landslag mot<br />
Marokko. Seks minutter før kampen er over<br />
scorer algerierne; de er så godt som kvalifisert<br />
til semifinalen. De algeriske tv-titterne<br />
venter ikke til dommeren blåser i fløyta –<br />
flere millioner springer ut i gatene i alle byene<br />
i landet. Fra Tlemcen til Annaba, fra Alger til<br />
Tamanrasset eksploderer Algerie i glede. «Vi<br />
hadde ikke sett liknende oppstyr siden 1990,<br />
da Algerie vant Afrika-mesterskapet på hjemmebane.<br />
Selv folk som vanligvis ikke bryr seg<br />
om fotball ble grepet av stemningen,» forteller<br />
den algeriske arkitekten Hamid Mokrani.<br />
Men akk! Noen sekunder før slutt utligner<br />
marokkanerne, <strong>og</strong> i ekstraomgangene avgjør<br />
de kampen til sin fordel. Algerie er ute av<br />
mesterskapet. «Vi var helt fortvilte, vi gråt<br />
av raseri,»fortsetter Hamid. «Rundt meg så<br />
jeg mennesker bryte sammen. Folk bannet <strong>og</strong><br />
det kom til <strong>og</strong> med til slagsmål mellom folk<br />
som fem minutter tidligere hadde gratulert<br />
hverandre med seieren. Vi hadde så lyst til å<br />
være lykkelige, men <strong>no</strong>k en gang ble vi dypt<br />
skuffet.»<br />
Og historien stopper ikke der. Dagen etter<br />
kom det rykter om at Algerie likevel hadde<br />
vunnet kampen – det marokkanske landslaget<br />
var diskvalifisert på grunn av doping! De<br />
falske ryktene ble spredt med lynets hastighet,<br />
<strong>og</strong> medførte ny euforisk feiring, enda<br />
mer intens enn dagen før. Selv om de lokale<br />
mediene dementerte ryktene gjentatte ganger,<br />
fortsatte festen i flere timer. «Det var rene<br />
galskapen. Kvinnene hylte av glede, bilene<br />
tutet. Alle kunne skrive under på at nyheten<br />
var offisiell, at selv Al Jazeera <strong>og</strong> Eurosport<br />
hadde bekreftet den. For en skam!», sukker<br />
Aziz Chellig, en 38-årig kjøpmann fra Oran.<br />
«Jeg trodde på det jeg <strong>og</strong>så,» legger Hamid<br />
Mokrani til. «Det hjalp lite at en spak stemme<br />
inni meg minnet om at de samme ryktene<br />
hadde versert etter Algeries nederlag i VM i<br />
1982 – jeg ville tro på dette. Det var likevel<br />
naivt å innbille seg at vi kunne kvalifisere<br />
oss til semifinalen. Alt går jo <strong>no</strong>rd <strong>og</strong> ned for<br />
dette landet!»<br />
Nederlaget mot yndlingsfienden Marokko,<br />
inntrykket av å ha gjort seg til latter <strong>og</strong> ydmykelsen<br />
når ryktene forstummet – samt de voldsomme<br />
batongslagene det tunisiske politiet ga<br />
algeriske supportere (ifølge offisielle tall ble<br />
nesten 60 såret, andre kilder hevder det var<br />
200) – gjorde at den stumme mistrøstigheten<br />
som har preget det algeriske samfunnet siden<br />
slutten av 1990-tallet, kom opp til overflaten.<br />
Dette er et hardt prøvet samfunn, forklarer<br />
en minister under forhenværende president<br />
Houari Boumediene 1 : «[…] sårene har langt<br />
fra grodd, <strong>og</strong> derfor venter man desperat på<br />
gode nyheter, en mulighet til å kunne le fritt<br />
<strong>og</strong> glemme disse ulykksalige årene med terrorisme<br />
<strong>og</strong> katastrofer.»<br />
Tolv år etter at valgseieren til Den islamske<br />
redningsfront (FIS) ble annullert – en episode<br />
som markerte begynnelsen på den «algeriske<br />
natten» – klarer ikke folket lenger å skjule sin<br />
fortvilelse. «Det er mange følelser på spill.<br />
Man gråter for nesten ingenting. Et slående<br />
eksempel er bryllupsfeiringene. Folk er ikke<br />
så livlige som før, det virker som om de<br />
kjeder seg. Da terrorismen raste som verst,<br />
ville de tvert om slå seg løs for enhver pris.<br />
De grep hver minste anledning for å more<br />
seg. Det algeriske samfunnet er kanskje i<br />
ferd med å komme til live igjen, men det står<br />
opp fra de døde ikledd en grå maske,» sier en<br />
trist Yasmina T., statsansatt med utdanning fra<br />
Den nasjonale forvaltningshøyskolen, ENA.<br />
Flere sosiol<strong>og</strong>er sier som henne at <strong>no</strong>stalgien<br />
for 1970- <strong>og</strong> 80-årene aldri har vært så sterk<br />
som nå. Et tegn på dette er det e<strong>no</strong>rme antallet<br />
mennesker som samles ved gjenvisning av filmer<br />
eller sportsbegivenheter fra disse tiårene.<br />
«Det er en fortvilelse som først <strong>og</strong> fremst<br />
rammer de voksne, de som har kjent et 'annet<br />
Algerie', et Algerie der det var<br />
utenkelig å måtte vokte seg for<br />
naboen eller ta til våpen for å<br />
beskytte slekt <strong>og</strong> venner,» sier<br />
den tidligere ministeren. «Det<br />
er først nå, når terrorismen<br />
langsomt forsvinner, at de legger<br />
merke til de skadene samfunnet<br />
har lidd. Vi har hatt en fryktelig<br />
tilbakegang hva menneskelige<br />
verdier, intellektuell nysgjerrighet <strong>og</strong> åpenhet<br />
mot resten av verden angår. Ærlig talt er det<br />
først nå, når vi ser tilbake på denne tiden, at<br />
vi lamslått innser omfanget av marerittet – jeg<br />
tenker da særlig på massakrene mellom 1996<br />
<strong>og</strong> 1998.» Traumet stikker så dypt at samtlige<br />
generasjoner er merket av det.<br />
Det gjelder <strong>og</strong>så den aldersgruppen<br />
algerierne iblant kaller vieille France 2 , som<br />
vanligvis var svært velstelt <strong>og</strong> formelt kledd<br />
i henhold til kleskoder nedarvet fra kolonitiden.<br />
De var alltid nybarberte, brukte slips <strong>og</strong><br />
hadde nypussede sko, til tross for alt støvet<br />
i gatene. Nå har til <strong>og</strong> med disse begynt å la<br />
det skure, <strong>og</strong> er nå like uflidde i klærne som<br />
de yngre.<br />
«Det som verre er,» sier en kjent algerisk<br />
allmennlege, «er at flere <strong>og</strong> flere av de som<br />
bygde det uavhengige Algerie, <strong>og</strong> som siden<br />
90-tallet er blitt mer <strong>og</strong> mer marginalisert<br />
Traumet<br />
stikker så dypt<br />
at samtlige<br />
generasjoner er<br />
merket av det.<br />
<strong>Pablo</strong> <strong>Picasso</strong>: Kubistisk komposisjon (ca 1910)<br />
av systemet, ikke lenger bryr seg om helsetilstanden<br />
sin. Mange har gitt helt opp <strong>og</strong><br />
venter bare på å dø.» Og de er ikke de eneste<br />
som har gitt opp. Selvmordsraten er en annen<br />
foruroligende faktor, som <strong>og</strong>så vitner om<br />
algeriernes lede. Ifølge Foreningen for privatpraktiserende<br />
psykiatere, som organiserte et<br />
seminar i Alger i februar 2003, har «selvmord<br />
<strong>og</strong> selvmordsforsøk økt klart de siste fire-fem<br />
årene». De offisielle tallene vitner om to til<br />
fem selvmord <strong>og</strong> 34 selvmordsforsøk per<br />
100 000. innbygger.<br />
Dette nivået er riktig<strong>no</strong>k 15 til 20<br />
ganger lavere enn gjen<strong>no</strong>msnittet<br />
i de europeiske landene, men<br />
psykiaterne slår likevel alarm.<br />
De er enige med Dr. Mohammed<br />
Boudef, professor i psykiatri <strong>og</strong><br />
overlege ved sykehuset i Annaba,<br />
som stiller seg kritisk til de offisielle<br />
statistikkene <strong>og</strong> mener de ikke gjengir<br />
virkeligheten. De kritiserer <strong>og</strong>så fraværet<br />
av forebyggende tiltak. Algerie har kun ett<br />
mottaks- <strong>og</strong> forebyggingssenter for suicidale<br />
personer – <strong>og</strong> det ligger nettopp i Annaba. En<br />
dråpe i havet av angst <strong>og</strong> frykt fremkalt av ti<br />
års ekstrem vold i Algerie. «Ikke bare klarer<br />
ikke styresmaktene svare på hvorfor mordere<br />
forblir ustraffet <strong>og</strong> bortførte mennesker fremdeles<br />
er forsvunnet. De er <strong>og</strong>så ute av stand til<br />
å sette i gang en skikkelig helsepolitikk som<br />
kunne redusere de psykiske <strong>og</strong> <strong>og</strong>så fysiske<br />
konsekvensene av alle disse årene med strid,»<br />
fortsetter den algeriske legen, før han viser til<br />
en grufull statistikk: En million barn under 15<br />
år skal ha vært ofre for eller direkte vitner til<br />
terroristenes voldshandlinger, <strong>og</strong> nesten ingen<br />
av disse får psykol<strong>og</strong>isk oppfølging.<br />
Algeriske ledere vil ikke vedkjenne seg<br />
omfanget av disse traumene; de foretrekker<br />
heller å snakke om hvor flinke de er til å<br />
gjøre slutt på volden. Ifølge en halvoffisiell<br />
rapport fra innenriksdepartementet, skal sammenstøt<br />
forbundet med terrorisme ha ført<br />
til mindre enn 1500 dødsfall i 2003, hvorav<br />
450 bevæpnede islamister. Et tall som ifølge<br />
denne rapporten er lavere enn tallet på døde<br />
i trafikkulykker (4000 i gjen<strong>no</strong>msnitt), <strong>og</strong> på<br />
ingen måte sammenliknbart med det «svarte<br />
tiåret», da mellom 100 000 <strong>og</strong> 200 000 måtte<br />
bøte med livet.<br />
Et tegn på nedgangen i motstanden fra<br />
radikale islamistiske organisasjoner er at de<br />
væpnede gruppenes ge<strong>og</strong>rafiske stillinger er<br />
forandret. Skal man tro ledelsen for hæren,<br />
har disse gått i oppløsning etter nederlaget<br />
til Salafist-gruppen for forkynnelse <strong>og</strong> krig,<br />
GSPC. Den var lenge den best strukturerte av<br />
organisasjonene som ville felle regimet med<br />
våpen for å bygge en islamsk republikk. Den<br />
gamle «emiren» Hassan Hateb mistet sine<br />
menns tillit, <strong>og</strong> skal nå være isolert i Kabyliaregionen.<br />
Den nye lederen, Nabil Sahraoui,<br />
kalt Abu Ibrahim, skal imidlertid ha ført<br />
gruppen, som i begynnelsen av 2003 besto<br />
av rundt 500 menn, østover mot grensen. Den<br />
blodtørstige Væpnet islamsk gruppe, GIA,<br />
skal ikke ha flere enn et trettitalls avdelinger<br />
igjen, samlet i Mitidja-regionen, et sletteområde<br />
utenfor Alger. Flere andre opprørsgrupper,<br />
som Haoumet daâwa salafia (Forsvarerne<br />
av den salafistiske forkynnelse), skal imidlertid<br />
fremdeles være aktive i enkelte områder på<br />
landsbygda i vest.<br />
«GIA kan ikke lenger stille opp flere<br />
kompanier på 100 mann hver,» forklarer en<br />
spesialist på sikkerhetsspørsmål som ønsker<br />
å være a<strong>no</strong>nym. «Det nettverket av støttepersoner<br />
de hadde i byene, er for det meste blitt<br />
oppløst. På landsbygda har hæren tatt knekken<br />
på infrastrukturen deres gjen<strong>no</strong>m sine<br />
tunge operasjoner. Noen små, men mobile<br />
grupper er imidlertid fremdeles aktive. De<br />
er hardbarkede, kjenner området godt, <strong>og</strong> kan<br />
fortsette å herje i flere år. De kan til <strong>og</strong> med<br />
utgjøre en reell trussel, dersom den politiske<br />
situasjonen forverrer seg igjen eller den politiske<br />
islamismen står opp fra asken.»<br />
Algerierne er ikke uvitende om dette aspektet,<br />
men det er ikke det de først <strong>og</strong> fremst er<br />
opptatt av. De siste par årene har folk forsøkt<br />
å komme i gjenge igjen, starte et <strong>no</strong>rmalt liv,<br />
selv om det har vært unntakstilstand i landet<br />
siden 9. februar 1992. Avisenes forsider viser<br />
at den uavhengige pressen går god for tanken<br />
om at terrorismens dager er talte, <strong>og</strong> at portforbudenes<br />
redselstid, de falske veisperringene<br />
<strong>og</strong> til <strong>og</strong> med nattlige bortføringer utført<br />
av ukjente i politiuniformer, tilhører fortiden.<br />
«Vi kan puste fritt nå. Jeg er ikke så redd<br />
som før», innrømmer Faysal R., en 40-årig<br />
ingeniør som bor i forstaden Ain Naadja,<br />
sørøst for hovedstaden. Men han smiler ikke.<br />
«En stund sov jeg praktisk talt aldri. Jeg lå<br />
hele natten <strong>og</strong> lyttet til lydene utenfra, gjettet<br />
på hvor ekkoene fra skuddsalvene kom fra,<br />
skvatt ved den minste lille knirking i trappen.<br />
Nå sover jeg bedre, men jeg er alltid litt engstelig<br />
før jeg går ut av huset om morgenen. I<br />
1996 oppdaget jeg et avkappet hode plassert<br />
på bilen til en av naboene. Vi fant aldri ut<br />
hvem sitt hode det var.»<br />
Medlemmene av opposisjonspartiene går<br />
gjerne med på at det er mindre vold, men de<br />
advarer mot å ta seieren på forskudd. «Folk<br />
er helt klart mindre redde. Det store flertallet<br />
har akseptert ideen om at de væpnede gruppene<br />
er slått,» forsikrer en ledende figur i De<br />
sosialistiske krefters parti, FFS (opposisjonsparti<br />
som er for en dial<strong>og</strong> med islamistene).<br />
«Man må imidlertid ikke tro at volden er helt<br />
forsvunnet. Selv om de store byene faktisk<br />
spares for attentater, er situasjonen ganske<br />
annerledes på landsbygda. Flere veier, særlig<br />
i vest <strong>og</strong> midt i landet, er fremdeles farlige, <strong>og</strong><br />
isolerte grender er fremdeles bytte for nattlige<br />
mordere.»<br />
Det mest foruroligende er økningen i kriminaliteten.<br />
Nyheter om grufulle mord <strong>og</strong><br />
væpnede angrep dukker til stadighet opp<br />
i pressen. Også private næringslivsledere<br />
har innsett at de må forsvare seg mot denne<br />
«vanlige» volden. 35-årige Tewfik B. er forhenværende<br />
soldat. Da livet i militæret tok<br />
slutt hadde han ingen problemer med å finne<br />
jobb: Han beskytter privatpersoner. «Det er<br />
svart arbeid,» forklarer han, men det er godt<br />
betalt. «Når en kjøpmann fra landsbygda må<br />
reise til Alger med mye penger i kontanter,<br />
tar han kontakt med meg, <strong>og</strong> ganske ofte<br />
gjør jeg jobben sammen med to, tre gamle<br />
kolleger som trenger litt ekstra for å klare seg<br />
ut måneden.»<br />
I mai 2003 ga Det nasjonale øko<strong>no</strong>mi- <strong>og</strong><br />
samfunnsrådet, CNES, ut en detaljert rapport<br />
om forverringen av kriminaliteten. Rapporten<br />
understreker fremveksten av strukturerte<br />
kriminelle organisasjoner, spesialisert i<br />
utpressing, tyveri, narkotikatrafikk <strong>og</strong> prostitusjon.<br />
Dette varselropet blir forsterket av<br />
militærpolitiets offisielle statistikker, som<br />
viser at nesten 5000 forbrytelser ble begått i<br />
løpet av de fire første månedene av 2003 – av<br />
disse var 407 voldskriminalitet (terrorisme<br />
ikke medregnet). Dette innebærer en økning<br />
på 35 prosent i forhold til 2002. Det verste<br />
er at myndighetene spår mer enn 100 prosent<br />
økning av kriminaliteten for 2004 <strong>og</strong> 2005.<br />
«Det er vanskelig å demme opp for dette,»<br />
medgir et medlem av CNES, som legger til at<br />
Alger <strong>og</strong> Oran er de farligste byene.<br />
Utryggheten kan ikke alene forklare det<br />
algeriske samfunnets trøstesløshet. «Det at<br />
vi er deprimert er kun et symptom,» forklarer<br />
Rachid B., medlem i fagforeningen på industristedet<br />
Rouiba. «Algerierne er klar over<br />
dette: Selv om terrorismen er nedkjempet,<br />
har ingen gjort <strong>no</strong>e med de grunnleggende<br />
problemene. Mange tror at det hele kan<br />
begynne på nytt.» Det usunne politiske klimaet<br />
rett før årets presidentvalg er ikke uten<br />
skyld i all pessimismen. Siden sommeren<br />
2003 har folk hatt følelsen av <strong>no</strong>k en gang å<br />
leve i en periode med usikkerhet som varsler<br />
Status quo for kvinnene<br />
om voldeligheter.<br />
Løslatelsen av to forhenværende FISledere,<br />
Abassi Madani <strong>og</strong> Ali Benhadj, åpnet<br />
gamle sår, <strong>og</strong> viste at spørsmålet om den<br />
politiske islamismens plass i samfunnet ennå<br />
ikke er avklart. «Fundamentalistene er der<br />
ennå,» sier en skeptisk journalist fra avisen<br />
El Watan. Både angrende syndere, tidligere<br />
ledere <strong>og</strong> aktivister i FIS stikker nå hodet<br />
frem igjen.» I Doha (Qatar) den 15. januar<br />
2004 uttalte Madani at FIS ønsket å komme<br />
tilbake på den politiske scenen. Til tross for at<br />
islamistlederen egentlig hadde<br />
garantert myndighetene at han<br />
ikke skulle uttale seg offentlig<br />
før han reiste til Malaysia for å<br />
bli operert, holdt han en pressekonferanse<br />
hvor han an<strong>no</strong>nserte<br />
et «fredsalternativ», som<br />
forutsatte en utsettelse av presidentvalget<br />
<strong>og</strong> amnesti til alle<br />
de fengslede islamistene.<br />
Det som imidlertid foruroliget<br />
motstanderne av den<br />
politiske islamismen mest, var<br />
at Madani tok opp igjen sine<br />
ideer fra begynnelsen av 1990-tallet: Han<br />
krevde «valg av en ny suveren konstitusjonell<br />
forsamling som skal utarbeide en grunnlov for<br />
en ny republikk». Og denne nye republikken<br />
kunne garantere «full frihet så lenge det er<br />
innenfor de islamske prinsippenes rammer».<br />
Dette får feministene til å steile (se egen sak).<br />
De beklager sterkt islamismens gje<strong>no</strong>ppstandelse,<br />
særlig i en situasjon preget av ubesluttsomhet<br />
fra de virkelige makthaverne.<br />
«Folk er urolige fordi hæren paradoksalt<br />
<strong>no</strong>k gir uttrykk for at den ikke vil velge<br />
side i striden mellom president Abdelaziz<br />
Bouteflika <strong>og</strong> <strong>hans</strong> motstandere,» forklarer<br />
lederskribenten Saadoune al-Maqari i avisen<br />
Le Quotidien d’Oran. Denne nølingen blir<br />
tolket som et svakhetstegn som kan føre til<br />
at volden igjen blusser opp. «Det verste er<br />
at den politiske situasjonen er uforståelig for<br />
Zohra M. er 42 år gammel <strong>og</strong> arbeider i et laboratorium. Hun er enslig, i likhet med 20<br />
prosent av de algeriske kvinnene som bor i byer (de vil utgjøre 30 prosent i 2010). Hun bor<br />
alene i en boligblokk i sentrum av Alger. Regelmessig opplever hun at a<strong>no</strong>nyme personer<br />
skriver ondsinnede bemerkninger på døren <strong>og</strong> postkassen hennes. «Tankegangen til disse<br />
idiotene er enkel,» sukker hun. «Det at jeg bor alene betyr at jeg er en kvinne som er lett på<br />
tråden. Gudskjelov har jeg en bror som kommer <strong>og</strong> besøker meg med jevne mellomrom. De<br />
som skulle være fristet til å gå til angrep på meg vet at jeg har en mann i familien.»<br />
Zohra M. føler likevel at hun er nødt til å være diskret, <strong>og</strong> kan ikke engang tenke på<br />
å invitere venner hjem til seg, <strong>og</strong> i alle fall ikke en eventuell beiler. «Det ville være å<br />
underskrive min egen dødsdom,» sier hun <strong>og</strong> minner om at angrep på enslige kvinner er<br />
mangedoblet de senere årene, uten at myndighetene løfter så mye som en finger for å gjøre<br />
<strong>no</strong>e med det. Snarere tvert om. Gjerningsmennene bak et barbarisk angrep på enslige kvinner<br />
i Hassi Messaoud i juli 2001 ble praktisk talt ikke rettsforfulgt, <strong>og</strong> byer <strong>og</strong> landsbyer<br />
i Algerie er regelmessig vitner til denne typen angrep. Som oftest er gjerningsmennene<br />
religiøse menn som handler i sedelighetens navn, <strong>og</strong> ofrene er kvinner som kun er skyldige<br />
i én ting: å bo alene.<br />
«Økningen av antall enslige kvinner er en alvorlig realitet som krever av styresmaktene at<br />
de reagerer raskt, hvis vi skal unngå at samfunnet fører voldstendensene sine over på dem,»<br />
advarer en dommer som mener det haster med å kvitte seg med den gjeldende familieloven.<br />
Denne sørgelig berømte lovteksten – som blant annet tillater flerkoneri <strong>og</strong> setter algeriske<br />
kvinner under menns formynderskap hele livet – vi snart fylle 20 år. Den ble vedtatt 9.<br />
juni 1984 av parlamentarikere fra Nasjonal frigjøringsfront (FLN), som den gangen var det<br />
eneste eksisterende partiet.<br />
Feministorganisasjonene i Algerie mobiliserer til dette jubileet, <strong>og</strong> med slagordet «20 år,<br />
barakat!» (20 år, <strong>no</strong>k er <strong>no</strong>k!) krever de at denne loven oppheves fullstendig. «Terrorismens<br />
nederlag har ikke endret <strong>no</strong>en verdens ting, kvinnenes situasjon er fremdeles den samme,»<br />
sier journalisten Nadia opprørt. «Makthaverne har brukt oss for å skaffe støtte i utlandet,<br />
men nå vil de ikke risikere <strong>no</strong>e som kan vekke islamistene til live!»<br />
Kandidatene til presidentvalget foretrekker nemlig å uttrykke seg vagt når det gjelder<br />
kvinners rettigheter. De er klar over hvor viktig islamistenes stemmer er, <strong>og</strong> de streber etter å<br />
oppnå støtte fra de «presentable» religiøse partiene, som Samfunnsbevegelsen for fred, MSP<br />
(tidligere Hamas). Ingen av kandidatene har derfor våget å nevne <strong>no</strong>e om at familieloven bør<br />
oppheves, ikke engang at den bør revideres. President Bouteflika ga våren 2003 til kjenne<br />
at han skulle endre denne loven, men har siden ikke gjort <strong>no</strong>e med det.<br />
På dette området er Algerie dårligst i klassen i Nord-Afrika, etter at kong Mohammed VI<br />
av Marokko bestemte at deres Moudawana, marokkanernes familielov, skulle reformeres.<br />
mannen i gata,» fortsetter al-Maqari, <strong>og</strong> viser<br />
til den bitre striden om kontroll av partiet<br />
Nasjonal frigjøringsfront, FLN.<br />
Det tidligere eneveldige partiet slites<br />
mellom to klaner. På den ene siden står<br />
«legitimistene», samlet rundt den tidligere<br />
statsministeren Ali Benflis, som <strong>og</strong>så er kandidat<br />
til presidentvalget. På den andre siden<br />
står de som skal «sette ting på plass igjen»,<br />
tilhengere av nåværende president Bouteflika.<br />
De vil på ny ta kontroll over dette partiet som<br />
30. desember 2003 ble pålagt av domstolen<br />
i Alger å legge sin aktivitet<br />
på is.<br />
Det hele er en storslagen<br />
farse med regionale undertoner:<br />
Bouteflika er opprinnelig<br />
fra vest, Benflis<br />
fra øst. Algerierne klarer<br />
imidlertid ikke å le av dette,<br />
for det er så altfor representativt<br />
for et politisk liv<br />
i full oppløsning. I tillegg<br />
til alt dette kommer den<br />
svært spente situasjonen i<br />
Kabylia, hvor stammerådene<br />
har besluttet å boikotte valget. Bouteflikas<br />
motstandere truer for øvrig <strong>og</strong>så med boikott,<br />
for å protestere mot den forutinntatte ledelsen,<br />
som blindt følger innenriksminister Yazid<br />
Zerhounis ordre. Med mindre hæren til slutt<br />
bestemmer seg for å utsette valget.<br />
«Denne politikken<br />
for politikkens skyld<br />
interesserer meg<br />
ikke. Det er uansett<br />
allerede avgjort hvem<br />
som vil vinne.»<br />
LYES SI ZOUBIR<br />
Nawal, 25 år.<br />
«Denne politikken for politikkens skyld<br />
interesserer meg ikke. Det er uansett allerede<br />
avgjort hvem som vil vinne,» skyter den 25årige<br />
oversetteren Nawal inn. Midt i den dystre<br />
atmosfæren som gjen<strong>no</strong>msyrer Algerie,<br />
er hun representant for en generasjon som<br />
skaper optimisme blant flere observatører.<br />
Hun var tidligere ansatt i Khalifa-banken, <strong>og</strong><br />
etter at den gikk konkurs fant hun en ny jobb<br />
som er halvveis svart, halvveis lovlig hos en<br />
privat importør. «Khalifa prøvde å få <strong>no</strong>e<br />
gjort. Alle de unge drømmer om å gjøre som<br />
han. Han burde aldri gått inn i politikken,»<br />
slår hun fast, <strong>og</strong> oppsummerer ungdommens<br />
syn på den falne millionæren. Hun holder på<br />
den jobben hun har, men går på «intervju<br />
etter intervju» for å finne <strong>no</strong>e bedre. «For<br />
1000 dinarer høyere lønn bytter jeg jobb. Det<br />
er bare sånn det er,» legger hun til. Hun vil<br />
imidlertid ikke prøve lykken i utlandet – ikke<br />
ennå: «Hvis jeg reiser en dag, skal jeg ha mye<br />
erfaring <strong>og</strong> <strong>no</strong>k penger. Jeg har ikke lyst til<br />
å leve i elendighet, sånn som alle haragas<br />
(papirløse innvandrere) gjør.»<br />
Foreldrene til Nawal, som er statsansatte,<br />
innrømmer at de er forfjamset over disse<br />
holdningene. «Den generasjonen spør ikke<br />
– den tar,» er farens analyse. «Nawal var ti<br />
år gammel da opprørene i 1988 brøt ut. Hele<br />
ungdomstiden hennes har vært merket av<br />
vold. Hun har ikke de samme holdepunktene<br />
som vi har.» Pressen opplever det samme<br />
fe<strong>no</strong>menet, forklarer Saadoune al-Maqari:<br />
«De unge frilanserne oppfører seg iblant som<br />
rene kremmere. De har en bestillingsbok, <strong>og</strong><br />
forhandler med flere aviser for å selge én<br />
artikkel. For dem er det helt <strong>no</strong>rmalt.»<br />
Disse gruppene er mer diskrete enn Khalifa,<br />
<strong>og</strong> som ekspertene i tidsskriftet Nord Sud<br />
Export skrev i 2003, føler de ingen som helst<br />
tilknytning til «sosialismen». De er tilhengere<br />
av en absolutt liberalisme <strong>og</strong> sliter sakte men<br />
sikkert ned en samfunnspakt som allerede<br />
er dårlig stilt etter 1990-tallets øko<strong>no</strong>miske<br />
reformer. «Ettersom de ikke har kunnet<br />
engasjere seg i partier eller fagforeninger,<br />
har ikke denne ungdomsgenerasjonen <strong>no</strong>en<br />
politisk eller faglig bevissthet,» sier øko<strong>no</strong>men<br />
Ali Chouarbia. «De kommende årene vil<br />
være utslagsgivende for den nye øko<strong>no</strong>miske<br />
modellen. Hvis de sosiopolitiske aktørene<br />
forblir passive, vil landet litt etter litt gå inn i<br />
en laissez faire-æra som vil øke ulikhetene.»<br />
Den sosiale tilstanden i forkant av presidentvalget<br />
bekrefter denne bekymringen.<br />
I 2003 har Algerie håvet inn mer enn 24<br />
milliarder dollar på utenlandshandel, <strong>og</strong> valutareservene<br />
har kommet opp i over 30 milliarder<br />
dollar. Ingen har sett <strong>no</strong>e liknende siden<br />
1962, men den halvparten av befolkningen<br />
som lever under fattigdomsgrensen får liten<br />
glede av dette. Pensjonerte, offentlig ansatte<br />
<strong>og</strong> arbeidsledige overlever kun takket være<br />
familiesolidaritet. «Jeg har regnet ut at lønnen<br />
min bidrar til å livberge 20 mennesker. Det er<br />
dobbelt så mange som for ti år siden,» forteller<br />
en ingeniør som jobber for Sonatrach, det<br />
mektige oljeselskapet. Hans to sønner på 28<br />
<strong>og</strong> 30 år er begge arbeidsledige, <strong>og</strong> han må<br />
ta seg av dem, en søster <strong>og</strong> hennes fire barn,<br />
samt flere slektninger fra hjemstedet som<br />
ikke ville overlevd uten <strong>hans</strong> hjelp.<br />
Andre er ikke så heldige. De siste årene<br />
har algerierne kunnet se at det finnes hjemløse<br />
iblant dem. I hovedstaden <strong>og</strong> de store<br />
byene streifer hele familier rundt i gatene,<br />
på jakt etter mat. «De store idealers Algerie<br />
er passé. Vi lever definitivt i et samfunn med<br />
store sosiale skiller,» sier den forhenværende<br />
ministeren under president Boumediene. Og<br />
han konkluderer: «Den galopperende fattigdommen<br />
kan på kort sikt legge til rette for en<br />
oppblomstring av vold <strong>og</strong> terror.»<br />
1 Boumediene, hvis egentlige navn var Mohamed<br />
Boukharouba, var president i Algerie fra 1965 til sin død i<br />
1978. Landet var svært stabilt under <strong>hans</strong> styre, med jevn<br />
øko<strong>no</strong>misk vekst <strong>og</strong> internasjonal påvirkningskraft. O.a.<br />
2 «Gamle Frankrike» – fast fransk uttrykk for å betegne<br />
en foreldet, svært raffinert høflighet <strong>og</strong> medfølgende<br />
stil. O.a.