27.07.2013 Views

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

22 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 23<br />

MAKT: I 30 år har Trilateral<br />

Commission samlet mektige næringslivsledere,<br />

politikere <strong>og</strong> akademikere<br />

fra USA, Europa <strong>og</strong> Japan bak lukkede<br />

dører. Medieoppmerksomheten er liten,<br />

men innflytelsen er stor.<br />

OLIVIER BOIRAL<br />

Professor ved Laval-universitetet, Canada.<br />

Organisasjonen Trilateral Commission ble<br />

grunnlagt i juli 1973, etter initiativ fra David<br />

Rockefeller, den amerikanske kapitalismens<br />

gallionsfigur. Kommisjonen er en lukket<br />

krets for den internasjonale politiske <strong>og</strong><br />

øko<strong>no</strong>miske eliten. Den består av toppledere,<br />

er svært aktiv <strong>og</strong> har vært kilde til en rekke<br />

kontroverser, særlig i begynnelsen. Den<br />

gangen var det meningen at kommisjonen<br />

skulle være et privat organ for planlegging <strong>og</strong><br />

orientering av utenrikspolitikken for landene i<br />

Nykonservativ eksepsjonalisme<br />

FILOSOFI: Det politiskes <strong>no</strong>rmative<br />

dimensjon står svakt i den nåværende<br />

amerikanske administrasjonen.<br />

Inspirasjonen fra suverenitetstenkningen<br />

til politiske tenkere som Carl Schmitt <strong>og</strong><br />

Leo Strauss er imidlertid sterkt tilstede.<br />

STÅLE R. S. FINKE<br />

Professor i filosofi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.<br />

Like før ettårsdagen for den amerikanske<br />

invasjonen i Irak fikk europeere et håndfast<br />

vitnesbyrd om det forfeilede i USAs geopolitiske<br />

strategi: Utvidelsen av en intensivert<br />

voldsspiral medførte grusomme tap av uskyldige<br />

liv i Madrid. Hendelsen er dypt rystende<br />

for europeere, men <strong>og</strong>så et utgangspunkt<br />

for politisk ettertenksomhet. Forskjellene<br />

mellom Washingtons nykonservative <strong>og</strong> det<br />

europeiske alternativet er blitt enda tydeligere<br />

enn før.<br />

Hvilke forutsetninger <strong>og</strong> ulike idéhistoriske<br />

premisser ligger til grunn for det som<br />

i dag omtales som henholdsvis «amerikansk<br />

eksepsjonalisme» <strong>og</strong> «europeisk rettighetstenkning»?<br />

Utfordringen fra de nykonservative<br />

består nettopp i deres idémessige styrke <strong>og</strong><br />

fornyede interesse for tidlig moderne politisk<br />

filosofi hos blant andre Niccolo Machiavelli<br />

<strong>og</strong> Thomas Hobbes. Mindre kjent er det kanskje<br />

at deres bearbeidelse av <strong>og</strong> forpliktelse til<br />

klassikernes politiske ideer er formidlet gjen<strong>no</strong>m<br />

en type suverenitetstenkning som man<br />

finner hos Carl Schmitt <strong>og</strong> Leo Strauss.<br />

Det er kjent at de såkalte nykonservative i<br />

USA står i et intimt forhold til den tyske<br />

filosofen Leo Strauss’ tenkning. Strauss<br />

emigrerte fra Tyskland til USA før andre<br />

verdenskrig, etablerte seg som filosof <strong>og</strong> fikk<br />

etter hvert nærmest kultstatus i politiske miljøer.<br />

En av de mer kjente straussianere som<br />

<strong>og</strong>så er oversatt til <strong>no</strong>rsk, er Allan Bloom.<br />

Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som var<br />

sentral i utformingen av USAs nye sikkerhetsstrategi,<br />

er elev av Bloom. Litt mindre kjent<br />

er det at Leo Strauss selv var nært forbundet<br />

med den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt.<br />

Sistnevnte var en av de fremste kritikerne<br />

av Weimar-republikkens sosialdemokratiske<br />

aspirasjoner <strong>og</strong> har blitt kalt det tredje rikets<br />

kronjurist.<br />

Det politisk vesentlige er for Schmitt konsentrert<br />

i det hobbesianske begrepet om<br />

suverenitet. For Schmitt sto Hobbes i en<br />

ambivalent stilling: Han både avslørte det<br />

moderne begrepet om «det<br />

politiske» samtidig som han<br />

tildekket dets radikalitet til fordel<br />

for en liberal modell. Hos<br />

Hobbes innebærer nemlig den<br />

rasjonelle forpliktelsen overfor<br />

suverenen en etablering av en<br />

rettstilstand som <strong>og</strong>så medfører<br />

enkeltindividets rett til selvforsvar.<br />

Ifølge Schmitt er svakheten<br />

ved Hobbes’ modell blant annet<br />

at borgerne ikke forholder seg til den permanente<br />

muligheten for terror <strong>og</strong> tilintetgjørelse<br />

innenfor den siviliserte liberale tilstand – at<br />

man ikke er beredt til å ofre livet for den gjeldende<br />

politiske makt.<br />

Det spesielle i både Schmitts <strong>og</strong><br />

Strauss’ lesning av Hobbes består i at de<br />

gjør ham til en politisk eksistensfilosof.<br />

Det blir dermed forståelig hvordan det<br />

eksepsjonelle – <strong>og</strong> det å sette et forhold<br />

mellom venn <strong>og</strong> fiende – kan utgjøre kjernen<br />

i begrepet om politisk suverenitet. Mot<br />

denne bakgrunnen blir det <strong>og</strong>så forståelig<br />

hvordan de nykonservative kan nærme seg<br />

«trekanten» (USA, Europa <strong>og</strong> Japan). I stiftelsesdokumentet<br />

står følgende: «Kommisjonen<br />

konsentrerer seg om analysen av de politiske<br />

hovedspørsmålene som Nord-Amerika, Vest-<br />

Europa <strong>og</strong> Japan står overfor, <strong>og</strong> går inn for å<br />

utvikle praktiske måter å handle i fellesskap<br />

på. Kommisjonen består av mer enn 200<br />

medlemmer, fremtredende borgere fra de tre<br />

regionene som har engasjert seg på forskjellige<br />

områder.» 1<br />

Det dreier seg altså om en ugjen<strong>no</strong>msiktig<br />

en mytisk forståelse av statlig suverenitet.<br />

Det kan kanskje synes vanskelig å samle<br />

de <strong>no</strong>kså sprikende motiver hos enkelte<br />

nykonservative under en felles paraply,<br />

men et tydelig trekk ved de fleste av dem<br />

er at de definerer sitt ståsted som politisk<br />

sett anti-liberalt, <strong>og</strong> restaurerer religiøse <strong>og</strong><br />

nasjonalistiske dygder. Den schmittianske<br />

resonansen i den nykonservative kulturkritikken<br />

er mest fremtredende i angrepet på<br />

velferdsstaten. Hos Schmitt <strong>og</strong> senere hos<br />

for eksempel Himmelfarb <strong>og</strong> Kristol, representerer<br />

sosialdemokratiet en type feilslått<br />

sosialrettslig politikk som kun bidrar til<br />

oppløsningen av viktige verdimønstre, <strong>og</strong> i<br />

tillegg en nøytralisering av staten til fordel<br />

for en kamp mellom særinte-<br />

resser. «Nykonservatismen<br />

aksepterer uten betenkeligheter<br />

politikkens prioritet i<br />

forhold til det øko<strong>no</strong>miske,»<br />

ifølge Kristol. 1 Denne prioriteringen<br />

av det politiske er<br />

ment som en måte å situere<br />

statlig intervensjon i en sammenheng<br />

hvor det dreier seg<br />

om å opprettholde <strong>og</strong> bevare<br />

opposisjonen mellom staten <strong>og</strong> sivilsamfunnet<br />

(det borgerlige samfunn) – i kontrast til en<br />

velferdsstatlig form for intervensjonisme.<br />

Det dreier seg om<br />

å opprettholde<br />

<strong>og</strong> bevare<br />

opposisjonen<br />

mellom staten <strong>og</strong><br />

sivilsamfunnet.<br />

<strong>Picasso</strong> (1901): Divan Japonais (kvinne i teatret)<br />

Har amerikansk nykonservatisme <strong>no</strong>e som<br />

helst å gjøre med Schmitts form for totalitær<br />

statstenkning <strong>og</strong> <strong>hans</strong> nærmest apokalyptiske<br />

politiske visjon? I vår tid har apokalyptiske<br />

motiver <strong>og</strong> demoniserende fordreininger av<br />

politiske forhold stadig oftere gjort seg gjeldende<br />

i den amerikanske administrasjonens<br />

retoriske krumspring. Fiendebildet man søker<br />

å etablere gir inntrykk av at man er prisgitt<br />

en allestedsnærværende trussel, <strong>og</strong> konstitu-<br />

Diskret diskusjon<br />

organisasjon der lederne for multinasjonale<br />

selskaper, banksjefer, politikere, utenrikspolitiske<br />

eksperter <strong>og</strong> akademikere omgås bak<br />

lukkede dører <strong>og</strong> slipper belastende eksponering<br />

i mediene. Opprettelsen av denne organisasjonen<br />

skjedde i en periode med usikkerhet<br />

<strong>og</strong> turbulens i internasjonal politikk. Det<br />

virket som om styringen av verdensøko<strong>no</strong>mien<br />

skulle glippe for de rike landenes eliter.<br />

Særlig i Europa så venstrekreftene mektige<br />

ut, <strong>og</strong> den økende sammenkoblingen mellom<br />

de store øko<strong>no</strong>miske spørsmålene kalte på<br />

et nærmere samarbeid mellom stormaktene.<br />

Trilateral Commission ble raskt ett av de<br />

viktigste redskapene for dette samarbeidet<br />

– den gikk både inn for å beskytte de multinasjonale<br />

selskapenes interesser <strong>og</strong> «opplyse»<br />

de politiske ledernes avgjørelser ved hjelp av<br />

sine analyser. 2<br />

Filosofkongene i Platons idealstat betrakter<br />

ideenes verden for så å la sin transcendente<br />

visdom innprentes i administreringen av jordiske<br />

anliggender. På samme måte har eliten<br />

som er samlet i denne svært lite demokratiske<br />

institusjonen tatt på seg oppgaven å definere<br />

kriteriene for «god styring» av verden.<br />

Kommisjonen formidler et platonsk ideal om<br />

orden <strong>og</strong> overvåkning, som skal besørges av<br />

en privilegert klasse av tek<strong>no</strong>krater som setter<br />

sin egen ekspertise <strong>og</strong> erfaring over de<br />

enkle samfunnsborgeres profane krav: «Et<br />

beskyttet sted, nemlig trekantsamfunnet, der<br />

viten er lov,» kommenterer filosofiprofessor<br />

Gilbert Larochelle. «Plassert over det hele er<br />

det vaktposter som våker, overvåker. Det å ty<br />

til ekspertisen er ikke <strong>no</strong>en luksus, det gjør<br />

det mulig å stille samfunnet ansikt til ansikt<br />

med seg selv. Økt velvære oppnås bare takket<br />

være de beste, som beveger seg høyt oppe i<br />

sine inspirerte sfærer, produserer kriterier <strong>og</strong><br />

formidler dem nedover.» 3<br />

Dette fåmannsveldet innen internasjonal<br />

politikk holder sine årlige møter i forskjellige<br />

byer i «trekantens» land. Her blir de<br />

forskjellige temaene diskutert med en diskresjon<br />

ingen medier ser ut til å ville forstyrre.<br />

Møtene gjengis i form av årlige rapporter<br />

(The Trial<strong>og</strong>ue) <strong>og</strong> temadokumenter (Triangle<br />

Papers), produsert av håndplukkede amerikanske,<br />

europeiske <strong>og</strong> japanske eksperter.<br />

erer samtidig den eneste reale <strong>og</strong> historiske<br />

integrasjonsfaktor i en verden av venner:<br />

Vennskapet mellom gode stater samles i<br />

brennpunktet av politisk suveren makt.<br />

Likevel er det viktig å understreke at<br />

en slik Schmitt-inspirert nykonservatisme i<br />

forhold til utenrikspolitikken ikke på <strong>no</strong>en<br />

måte virkelig kan utfordre de konstitusjonelle<br />

tradisjonene <strong>og</strong> prinsippene det amerikanske<br />

demokratiet hviler på. Heller ikke kan den<br />

sies å være typisk for «det amerikanske».<br />

Eksepsjonalismen er ideen til folk som<br />

Kristol, Pearl <strong>og</strong> Wolfowitz, <strong>og</strong> den motsies<br />

av lange amerikanske tradisjoner med multilaterale<br />

forpliktelser. Det er derfor viktig å<br />

være klar over hvilke omstendigheter som ligger<br />

til grunn for de nykonservatives tilsynelatende<br />

suksess i å fortrenge konstitusjonelle <strong>og</strong><br />

liberale prinsipper.<br />

Terrorhandlingen den 11. september 2001<br />

påminnet amerikanerne om en permanent<br />

mulighet for en implosjon av en eksistensiell<br />

naturtilstand i Schmitts <strong>og</strong> Strauss’ forstand.<br />

Bush-administrasjonens overspente retorikk<br />

har hatt spesielt gode betingelser, skjønt dette<br />

har begynt å endre seg etter at bedraget om<br />

Iraks masseødeleggelsesvåpen ble kjent.<br />

Den kontingente (vilkårlige) betingelsen<br />

for de nykonservatives troverdighet <strong>og</strong> resonans<br />

gjør at politisk suverenitet blir forstått<br />

<strong>og</strong> definert i en enkel opposisjon: Sikkerhet<br />

er bare mulig ved en suveren definisjon av<br />

terrortrusselen som en på samme tid indre <strong>og</strong><br />

ytre fiende.<br />

Terrortrusselen er på denne måten en del<br />

av en internasjonal «naturtilstand», permanent<br />

tilstede i politikken som dens betingelse.<br />

Behandlingen av potensielle fiender kan derfor<br />

ikke overlates til internasjonale domstoler<br />

eller et fellesskap av stater. For å opprettholde<br />

suverenitet <strong>og</strong> eksepsjonalitet i det politiske,<br />

Disse offentlige dokumentene, som har vært<br />

produsert i 30 års tid nå, formidler Trilateral<br />

Commissions opptatthet av globale problemer<br />

som blir ansett for å overskride landenes<br />

nasjonale suverenitet <strong>og</strong> invitere til globale<br />

inngrep fra de rike landenes side: reform av<br />

internasjonale institusjoner, globalisering av<br />

markedene, miljøspørsmål, internasjonale<br />

finanser, liberalisering av øko<strong>no</strong>mien, regionalisering<br />

av handelen, forholdet mellom øst<br />

<strong>og</strong> vest (spesielt i begynnelsen av kommisjonens<br />

levetid), de fattige landenes gjeldsbyrde,<br />

<strong>og</strong> så videre.<br />

Disse intervensjonene baserer seg på <strong>no</strong>en<br />

grunnleggende tanker som i stor utstrekning<br />

er blitt overtatt av politikerne. Den første av<br />

disse tankene er behovet for en «ny verdensorden».<br />

Den nasjonale rammen er angivelig<br />

for snever til å kunne behandle de store,<br />

globale spørsmålene – disse spørsmålenes<br />

«kompleksitet» <strong>og</strong> «avhengighet av hverandre»<br />

understrekes om <strong>og</strong> om igjen. En slik<br />

analyse rettferdiggjør <strong>og</strong> legitimerer kommisjonens<br />

virksomhet, både som et privilegert<br />

observatorium <strong>og</strong> som arbeidsleder for denne<br />

nye internasjonale arkitekturen.<br />

Attentatene den 11. september ga dermed,<br />

på møtet i Washington i april 2002,<br />

en ny anledning til å minne om behovet for<br />

en «verdensorden» <strong>og</strong> for et «globalt svar».<br />

Ved denne anledningen ble klodens viktigste<br />

ledere pålagt å samarbeide om denne orden<br />

<strong>og</strong> dette svaret, under amerikanernes ledelse.<br />

På dette årlige møtet i Trilateral Commission<br />

var USAs utenriksminister Colin Powell, forsvarsminister<br />

Donald Rumsfeld, visepresident<br />

Richard Cheney <strong>og</strong> sentralbankdirektør Alan<br />

Greenspan til stede. 4<br />

Den andre grunnleggende tanken, som<br />

springer ut av den første, er formynderrollen<br />

landene i trekanten – særlig USA – spiller for<br />

omformingen av det internasjonale systemet.<br />

De rike landene oppfordres til å uttale seg<br />

med én stemme, <strong>og</strong> forene sine krefter for å<br />

fremme klodens «stabilitet» ved å allmenngjøre<br />

den dominerende øko<strong>no</strong>miske modellen.<br />

De liberale demokratiene er øko<strong>no</strong>miens,<br />

finansenes <strong>og</strong> tek<strong>no</strong>l<strong>og</strong>iens «vitale sentrum»,<br />

<strong>og</strong> de andre landene må nå frem til dette sen-<br />

innrømmes muligheten for, <strong>og</strong> eventuelt nødvendigheten<br />

av, å sette demokratiske friheter<br />

<strong>og</strong> rettigheter ut av spill. Ved blant annet<br />

overvåkning av telefon, e-post <strong>og</strong> bruk av<br />

elektroniske banktjenester, i tillegg til utvidede<br />

fullmakter til bruk av tortur ved forhør,<br />

tvilsomme opphevelser av krigsfangers status<br />

<strong>og</strong> krav på beskyttelse, domfellelse uten rettssak,<br />

forkjøpsskyting av sivile <strong>og</strong> annet.<br />

Robert Kagan står for den mest aktuelle<br />

nykonservative tolkningen av denne historiske<br />

situasjonen. Hans populariseringer<br />

av den europeiske politiske filosofien hos<br />

Machiavelli, Hobbes <strong>og</strong> Kant i boken Power<br />

and Weakness 2 ville neppe imponert en<br />

prominent skribent som Schmitt, men den<br />

intellektuelle arven er likevel tydelig. Hans<br />

analyser søker tilflukt i en forenklet nietzscheansk<br />

psykol<strong>og</strong>i hvor det politiske føres<br />

tilbake til relasjoner av styrke <strong>og</strong> svakhet:<br />

Kun den svake forfekter gyldigheten av positiv<br />

<strong>og</strong> internasjonal rett; den sterke har ikke<br />

behov for denne typen forsikringer. Retten<br />

som sådan er bare et middel for organisering<br />

av en vareøko<strong>no</strong>mi <strong>og</strong> for reguleringen av et<br />

privatsamfunn, den har ingen unik moralskpraktisk<br />

gyldighetsdimensjon, men er en<br />

«strategy of weakness».<br />

I analysen av internasjonale relasjoner kan<br />

det derfor ikke legges annet til grunn enn en<br />

evne til å dominere med militærmakt, evnen<br />

til å intervenere for å opprettholde sin egen<br />

posisjon i en gitt konstellasjon mellom stater.<br />

Kagan skriver: «Svakhetens psykol<strong>og</strong>i er<br />

enkel <strong>no</strong>k å forstå. En mann utstyrt bare med<br />

en kniv kan vurdere en bjørn som lusker rundt<br />

i sk<strong>og</strong>en som en fare han må tolerere – siden<br />

det å angripe bjørnen med en kniv faktisk er<br />

atskillig mer risikofylt enn å ligge lavt <strong>og</strong><br />

håpe på at den aldri vil angripe. Den samme<br />

mannen utstyrt med rifle vil imidlertid vur-<br />

trum ved å godta den overkommandoen det<br />

har tildelt seg selv.<br />

USAs ensidige opptreden later likevel til å<br />

ha satt samholdet mellom landene i trekanten<br />

på prøve. Uenigheten landene i mellom er<br />

<strong>og</strong>så kommet frem i kommisjonens diskusjoner.<br />

I sin tale 6. april 2002, på det tidligere<br />

nevnte møtet, forsvarte for eksempel Colin<br />

Powell USAs holdning på de viktigste punktene<br />

hvor resten av verden var uenig: Kyotoavtalen,<br />

den internasjonale straffedomstolen,<br />

analysen av «ondskapens<br />

akse», USAs intervensjon<br />

i Irak, støtten til Israels<br />

politikk, <strong>og</strong> så videre.<br />

De liberale demokratienes<br />

hegemoni styrker<br />

troen på globaliseringens<br />

<strong>og</strong> den øko<strong>no</strong>miske liberaliseringensfortreffelighet,<br />

en tro som kommer<br />

til uttrykk i uttalelser fra<br />

Trilateral Commission. Den øko<strong>no</strong>miske globaliseringen<br />

<strong>og</strong> utviklingen av verdenshandelen<br />

tjener angivelig fremskrittet <strong>og</strong> forbedrer<br />

livsbetingelsene for de store massene. Men da<br />

forutsetter man riktig<strong>no</strong>k at det settes spørsmålstegn<br />

ved nasjonal suverenitet <strong>og</strong> at alle<br />

proteksjonistiske tiltak fjernes. Denne nyliberale<br />

trosbekjennelsen står ofte i sentrum for<br />

diskusjonene.<br />

På årsmøtet til Trilateral Commission i Seoul<br />

i april 2003 ble spesielt spørsmålet om den<br />

øko<strong>no</strong>miske integreringen av landene i<br />

Sørøst-Asia <strong>og</strong> Kinas deltakelse i globaliseringen<br />

diskutert. De to foregående årsmøtene<br />

hadde gitt Mike Moore, generaldirektøren i<br />

Verdens Handelsorganisasjon (WTO), anledning<br />

til å forkynne frihandelens saliggjørende<br />

egenskaper. Etter å ha rakket ned på antiglobaliseringsbevegelsen,<br />

erklærte Moore til <strong>og</strong><br />

med at det var «tvingende nødvendig å gang<br />

på gang minne om de overveldende bevisene<br />

for at internasjonal handel styrker den øko<strong>no</strong>miske<br />

veksten». 5<br />

WTO-direktørens tirade mot de gruppene<br />

som krever en annen globalisering (som han<br />

kalte «e-hippier»), understreker det tredje<br />

grunnleggende kjennetegnet ved Trilateral<br />

Commission: dens aversjon mot folkebevegel-<br />

dere annerledes hva som utgjør en utholdelig<br />

risiko».<br />

Vi ser her konturene av<br />

en vag, ugjen<strong>no</strong>msiktig<br />

makt, som vever<br />

sine bånd via<br />

lukkede klubber <strong>og</strong><br />

internasjonale møter.<br />

Typisk for Kagan er at den politiske aktøren i<br />

dette bildet aldri anerkjenner motparten som<br />

dial<strong>og</strong>partner, verken som person eller som<br />

konkret annen, kun som<br />

potensiell fiende, en farlig<br />

bjørn. Spørsmålet om hva<br />

slags politisk <strong>og</strong> moralsk<br />

dial<strong>og</strong> man har med sine<br />

medborgere – <strong>og</strong> spesielt<br />

med andre stater <strong>og</strong> deres<br />

ledere – kan derfor ikke<br />

engang stilles: Det eksisterer<br />

ingen gjensidige forpliktelser<br />

som etablerer <strong>no</strong>rmative<br />

bånd mellom partene – bare<br />

den svake parten vil benytte<br />

appeller til <strong>no</strong>rmativitet som retorisk strategi.<br />

Det er gjen<strong>no</strong>mgående i Kagans analyser at<br />

det ikke er <strong>no</strong>en forskjell på det å overbevise<br />

<strong>og</strong> det å overtale, <strong>og</strong> den beste form for overtalelse<br />

tar form av en ren maktfordring: «I en<br />

konfrontasjon mellom virkelige eller potensielle<br />

motstandere foretrekker amerikanere<br />

tvang snarere enn overtalelse, vektlegging av<br />

straffende sanksjoner snarere enn oppmuntringer<br />

til bedre oppførsel.» Det er slik sett<br />

lett å forstå at diplomatiet raskt kan utspille<br />

sin rolle, <strong>og</strong> at politikken – snarere enn å<br />

beskjeftige seg med tannløse strategier for<br />

overtalelse – heller bør bekreftes i sin suverene<br />

maktrealitet.<br />

Hva er så problemene med denne analysen? I<br />

den grad vi kan stole på at USAs «kosmopolitiske<br />

despotisme» (Ulrich Beck) er ment å<br />

bombe såkalte onde regimer inn i en liberaldemokratisk<br />

modernitet, kan det synes som<br />

om eksempelvis en angrepskrig som i Irak<br />

i hvert fall vil la seg legitimere i etterkant.<br />

Fiendebildet man<br />

søker å etablere<br />

gir inntrykk av at<br />

man er prisgitt en<br />

allestedsnærværende<br />

trussel.<br />

ser. Denne aversjonen kom til uttrykk i kommisjonens<br />

berømmelige rapport om styringen<br />

av demokratiene, ført i pennen av Michel<br />

Crozier, Samuel Huntington <strong>og</strong> Joji Watanuki<br />

i 1975. 6 Allerede på det tidspunktet fordømte<br />

forfatterne det «overmål av demokrati» som<br />

de mente kom til uttrykk i datidens protestdemonstrasjoner.<br />

Disse demonstrasjonene satte,<br />

ikke helt ulikt det som skjer i dag, spørsmålstegn<br />

ved USAs utenrikspolitikk (CIAs rolle<br />

under militærkuppet i Chile, Vietnam-krigen<br />

<strong>og</strong> så videre), <strong>og</strong> de krevde<br />

anerkjennelse av nye sosiale<br />

rettigheter. Rapporten førte<br />

den gang til en rekke kritiske<br />

kommentarer, hvor skytset<br />

ble rettet mot demokraten<br />

Jimmy Carters presidentskap<br />

– Carter var nemlig medlem<br />

av Trilateral Commission (i<br />

likhet med president Clinton<br />

senere). 7<br />

Siden begynnelsen av 1980-årene har pressens<br />

interesse for denne typen institusjoner<br />

først <strong>og</strong> fremst rettet seg mot møter som er<br />

mer åpne <strong>og</strong> medievennlige, som Verdens<br />

øko<strong>no</strong>miske forum i Davos. De spørsmålene<br />

som tas opp i Trilateral Commission <strong>og</strong> de<br />

høyt plasserte deltakerne på de siste årsmøtene,<br />

understreker ikke desto mindre kommisjonens<br />

fortsatt store innflytelse. 8<br />

Trilateral Commission er langt fra <strong>no</strong>en<br />

«gammel sjøorm» som dukker opp til<br />

overflaten til glede for visse esoterikere <strong>og</strong><br />

tilhengere av konspirasjonsteorier. Den er<br />

en veletablert institusjon, <strong>og</strong> dens diskresjon<br />

gjør det lettere for politiske ledere <strong>og</strong> storkonserner<br />

å inngå avtaler i det skjulte. «Jeg<br />

håper da virkelig at de synspunktene som<br />

formuleres av disse erfarne menneskene, får<br />

reell innflytelse over verdenspolitikken!» fikk<br />

vi til svar av en tidligere statsråd fra Canada<br />

som har vært med på flere av kommisjonens<br />

arbeider. Dermed gjentok han grunnleggeren<br />

David Rockefellers uttalelse: «Noen<br />

ganger er de tankene som har kommet frem<br />

i rapportene fra Trilateral Commission, blitt<br />

offisiell politikk. Kommisjonens anbefalinger<br />

er alltid blitt diskutert seriøst utenfor vår<br />

krets, <strong>og</strong> de har spilt en rolle for regjeringenes<br />

Som Jürgen Habermas har påpekt, ser legitimeringsspørsmålet<br />

i denne saken ut til å være<br />

avgjort i det øyeblikket statuen av Saddam<br />

Hussein faller fra sokkelen. Men den despotiske<br />

humanismen miskjenner den <strong>no</strong>rmative<br />

dimensjonen ved dette tilfellet: Ingen innlemmelse<br />

i en liberal-demokratisk<br />

modernitet kan foregå uten<br />

at det på forhånd foreligger<br />

en anerkjennelse av 1) den<br />

andres likeberettigelse som<br />

dial<strong>og</strong>partner i et fellesskap<br />

av demokratiske rettsstater<br />

(i hvert fall en foregripelse<br />

av en slik likeberettigelse)<br />

<strong>og</strong> dermed 2) en konsensus<br />

mellom frie <strong>og</strong> demokratiske<br />

stater om hvordan en slik<br />

demokratiseringsprosess skal<br />

gjen<strong>no</strong>mføres.<br />

Det første punktet forutsetter en forpliktelse<br />

overfor annetheten i andre tradisjoner <strong>og</strong><br />

kulturer, <strong>no</strong>e som innebærer muligheten for<br />

alternative fortolkninger av premissene for et<br />

rettighetsdemokrati. Det andre punktet innebærer<br />

i praksis forpliktelser overfor folkeretten<br />

<strong>og</strong> kravet om en autorisasjon gjen<strong>no</strong>m<br />

FNs sikkerhetsråd. Ingen av de foreliggende<br />

forsøkene på å rettferdiggjøre krigen i Irak<br />

strekker til her, <strong>og</strong> dette er blitt enda klarere<br />

i løpet av året som har gått siden invasjonen.<br />

De nykonservative nøyer seg imidlertid med<br />

å forsikre seg selv <strong>og</strong> resten av verden med<br />

eksepsjonaliteten i øyeblikket – evnen til å<br />

handle <strong>og</strong> la seierherrens suksess virke estetisk<br />

selvlegitimerende.<br />

Forholdet mellom en etablert rettsorden <strong>og</strong><br />

dens historiske mulighet baserer seg ifølge<br />

Schmitt på et paradoks som skyldes at det<br />

politiske alltid allerede må forutsettes som<br />

en suveren eksistensgrunn for staten <strong>og</strong> sivil-<br />

tankeprosesser <strong>og</strong> for formuleringen av deres<br />

avgjørelser.» 9<br />

Vi ser her konturene av en vag, ugjen<strong>no</strong>msiktig<br />

makt, som vever sine bånd via lukkede<br />

klubber <strong>og</strong> internasjonale møter. Davos-forumet<br />

er bare det mest demonstrative av disse.<br />

På disse åstedene for møter, utvekslinger <strong>og</strong><br />

kjøpslåinger utarbeides de analysene <strong>og</strong> kompromissene<br />

som ofte går forut for de store<br />

beslutningene. Trilateral Commission er en<br />

av brikkene på dette sjakkbrettet. Den konsoliderer<br />

alliansen mellom makthaverne i de<br />

multinasjonale selskapene, finansverdenen <strong>og</strong><br />

politikken, takket være et innflytelsesnettverk<br />

med forgreninger til de viktigste sektorene i<br />

samfunnet.<br />

1 Antallet «distingverte borgere» som får innpass i Trilateral<br />

Commission er senere utvidet <strong>og</strong> omfatter i dag mer enn<br />

300 medlemmer. Raymond Barre, Thierry de Montbrial<br />

<strong>og</strong> Denis Kessler deltok i disse arbeidene. Montbrial er i<br />

tillegg medlem i «Bilderberg-gruppen».<br />

2 Om «beslutningstakernettverk» av denne typen, se<br />

Geoffrey Guens, Tous pouvoirs confondus, EPO, Brussel,<br />

2003.<br />

3 Gilbert Larochelle, L’imaginaire tech<strong>no</strong>cratique, Boréal,<br />

Montréal, 1990, s. 279.<br />

4 Disse deltakernes taler, samt mer informasjon om <strong>og</strong> publikasjoner<br />

fra Trilateral Commission, er tilgjengelige på<br />

kommisjonens offisielle internettside: www.trilateral.org/<br />

5 Mike Moore, The Multilateral Trading Regime Is a<br />

Force for Good: Defend It, Improve It, møte i Trilateral<br />

Commission, 11. mars 2001.<br />

6 Michel Crozier, Samuel Huntington <strong>og</strong> Joji Watanuki,<br />

The Crisis of Democracy: Report on the Governability<br />

of Democracies to the Trilateral Commission, New York<br />

University Press, 1975.<br />

7 Zbigniew Brzezinski var en av de store arkitektene bak<br />

denne organisasjonen før han ble Carters fremste sikkerhetsrådgiver.<br />

8 For eksempel Bill Clinton, George Bush, Henry Kissinger,<br />

George Soros, Valéry Giscard D’Estaing, Ernesto Zedillo,<br />

Madeleine Albright. I tillegg til disse politikerne kan man<br />

legge til en rekke ledere for multinasjonale selskaper som<br />

Exxon-Mobil, General Electric, Daimler-Chrysler, Levi<br />

Strauss, Kodak, Xerox, ABB, Johnson & Johnson, Alcan,<br />

Power Corporation osv.<br />

9 David Rockefeller, Georges Berthoin <strong>og</strong> Takeshi<br />

Watanabe (1978), Forord til Task Force Reports: 9-14,<br />

New York University Press, s. IX.<br />

samfunnet. Kagan demonstrerer den samme<br />

l<strong>og</strong>ikken når han opphøyer momentet av kontingens<br />

<strong>og</strong> historisk faktisitet til selve politikkens<br />

fundament: «Europas nye kantianske<br />

orden kunne blomstre under beskyttelsen av<br />

en amerikansk makt utøvet i en hobbesiansk<br />

verden. Amerikansk makt gjorde det mulig<br />

for europeere å tro at makt ikke lenger var<br />

nødvendig.»<br />

Er dette imidlertid så rammende for et<br />

begrep om <strong>no</strong>rmativ frihet <strong>og</strong> rett, som Kagan<br />

<strong>og</strong> de nykonservative vil ha det til? I tillegg<br />

bør man spørre seg om deres alternativer<br />

virkelig løser det <strong>no</strong>rmative paradokset eller<br />

om det snarere forsterker det. Nykonservativ<br />

karikatur av den liberalrettslige begrunnelsen<br />

for det politiskes <strong>no</strong>rmative dimensjon er<br />

lite treffende. I tradisjonen for fornuftsrett<br />

fra Kant <strong>og</strong> Fichte, <strong>og</strong> senere hos Rawls <strong>og</strong><br />

Habermas, er øyeblikket av faktisitet <strong>og</strong> vilkårlighet<br />

allerede i utgangspunktet betraktet<br />

som en dimensjon ved begrepet om «det politiske»<br />

– som inngår som en del av premissene<br />

for dets praktisk-moralske gyldighet.<br />

Rettsstatens konstitusjonelle <strong>og</strong> prosedurale<br />

regler for demokratisk beslutning <strong>og</strong> legitimering,<br />

frembringer en formidling av rett <strong>og</strong><br />

moral som forsoner spenningen mellom faktisitet,<br />

kontingens <strong>og</strong> <strong>no</strong>rmativ gyldighet. Om<br />

fullbyrdelsen av denne ideen alltid må være<br />

av foreløpig karakter i internasjonal politikk<br />

er den ikke desto mindre retningsgivende for<br />

praksis. Politisk handling foregår riktig<strong>no</strong>k<br />

i historien, som Kagan påpeker, men dens<br />

<strong>no</strong>rmative forpliktelser kan ikke avlastes med<br />

en henvisning til historisk skjebne eller myten<br />

om en eksepsjonell suverenitet. © LMD Norden<br />

1 Reflections of a Neoconservative. Basic Books: New York,<br />

1983, s. xiii.<br />

2 Kagans bok Makten <strong>og</strong> Paradiset ble nylig oversatt til <strong>no</strong>rsk<br />

(Cappelen, 2003.)

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!