Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
22 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 23<br />
MAKT: I 30 år har Trilateral<br />
Commission samlet mektige næringslivsledere,<br />
politikere <strong>og</strong> akademikere<br />
fra USA, Europa <strong>og</strong> Japan bak lukkede<br />
dører. Medieoppmerksomheten er liten,<br />
men innflytelsen er stor.<br />
OLIVIER BOIRAL<br />
Professor ved Laval-universitetet, Canada.<br />
Organisasjonen Trilateral Commission ble<br />
grunnlagt i juli 1973, etter initiativ fra David<br />
Rockefeller, den amerikanske kapitalismens<br />
gallionsfigur. Kommisjonen er en lukket<br />
krets for den internasjonale politiske <strong>og</strong><br />
øko<strong>no</strong>miske eliten. Den består av toppledere,<br />
er svært aktiv <strong>og</strong> har vært kilde til en rekke<br />
kontroverser, særlig i begynnelsen. Den<br />
gangen var det meningen at kommisjonen<br />
skulle være et privat organ for planlegging <strong>og</strong><br />
orientering av utenrikspolitikken for landene i<br />
Nykonservativ eksepsjonalisme<br />
FILOSOFI: Det politiskes <strong>no</strong>rmative<br />
dimensjon står svakt i den nåværende<br />
amerikanske administrasjonen.<br />
Inspirasjonen fra suverenitetstenkningen<br />
til politiske tenkere som Carl Schmitt <strong>og</strong><br />
Leo Strauss er imidlertid sterkt tilstede.<br />
STÅLE R. S. FINKE<br />
Professor i filosofi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.<br />
Like før ettårsdagen for den amerikanske<br />
invasjonen i Irak fikk europeere et håndfast<br />
vitnesbyrd om det forfeilede i USAs geopolitiske<br />
strategi: Utvidelsen av en intensivert<br />
voldsspiral medførte grusomme tap av uskyldige<br />
liv i Madrid. Hendelsen er dypt rystende<br />
for europeere, men <strong>og</strong>så et utgangspunkt<br />
for politisk ettertenksomhet. Forskjellene<br />
mellom Washingtons nykonservative <strong>og</strong> det<br />
europeiske alternativet er blitt enda tydeligere<br />
enn før.<br />
Hvilke forutsetninger <strong>og</strong> ulike idéhistoriske<br />
premisser ligger til grunn for det som<br />
i dag omtales som henholdsvis «amerikansk<br />
eksepsjonalisme» <strong>og</strong> «europeisk rettighetstenkning»?<br />
Utfordringen fra de nykonservative<br />
består nettopp i deres idémessige styrke <strong>og</strong><br />
fornyede interesse for tidlig moderne politisk<br />
filosofi hos blant andre Niccolo Machiavelli<br />
<strong>og</strong> Thomas Hobbes. Mindre kjent er det kanskje<br />
at deres bearbeidelse av <strong>og</strong> forpliktelse til<br />
klassikernes politiske ideer er formidlet gjen<strong>no</strong>m<br />
en type suverenitetstenkning som man<br />
finner hos Carl Schmitt <strong>og</strong> Leo Strauss.<br />
Det er kjent at de såkalte nykonservative i<br />
USA står i et intimt forhold til den tyske<br />
filosofen Leo Strauss’ tenkning. Strauss<br />
emigrerte fra Tyskland til USA før andre<br />
verdenskrig, etablerte seg som filosof <strong>og</strong> fikk<br />
etter hvert nærmest kultstatus i politiske miljøer.<br />
En av de mer kjente straussianere som<br />
<strong>og</strong>så er oversatt til <strong>no</strong>rsk, er Allan Bloom.<br />
Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som var<br />
sentral i utformingen av USAs nye sikkerhetsstrategi,<br />
er elev av Bloom. Litt mindre kjent<br />
er det at Leo Strauss selv var nært forbundet<br />
med den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt.<br />
Sistnevnte var en av de fremste kritikerne<br />
av Weimar-republikkens sosialdemokratiske<br />
aspirasjoner <strong>og</strong> har blitt kalt det tredje rikets<br />
kronjurist.<br />
Det politisk vesentlige er for Schmitt konsentrert<br />
i det hobbesianske begrepet om<br />
suverenitet. For Schmitt sto Hobbes i en<br />
ambivalent stilling: Han både avslørte det<br />
moderne begrepet om «det<br />
politiske» samtidig som han<br />
tildekket dets radikalitet til fordel<br />
for en liberal modell. Hos<br />
Hobbes innebærer nemlig den<br />
rasjonelle forpliktelsen overfor<br />
suverenen en etablering av en<br />
rettstilstand som <strong>og</strong>så medfører<br />
enkeltindividets rett til selvforsvar.<br />
Ifølge Schmitt er svakheten<br />
ved Hobbes’ modell blant annet<br />
at borgerne ikke forholder seg til den permanente<br />
muligheten for terror <strong>og</strong> tilintetgjørelse<br />
innenfor den siviliserte liberale tilstand – at<br />
man ikke er beredt til å ofre livet for den gjeldende<br />
politiske makt.<br />
Det spesielle i både Schmitts <strong>og</strong><br />
Strauss’ lesning av Hobbes består i at de<br />
gjør ham til en politisk eksistensfilosof.<br />
Det blir dermed forståelig hvordan det<br />
eksepsjonelle – <strong>og</strong> det å sette et forhold<br />
mellom venn <strong>og</strong> fiende – kan utgjøre kjernen<br />
i begrepet om politisk suverenitet. Mot<br />
denne bakgrunnen blir det <strong>og</strong>så forståelig<br />
hvordan de nykonservative kan nærme seg<br />
«trekanten» (USA, Europa <strong>og</strong> Japan). I stiftelsesdokumentet<br />
står følgende: «Kommisjonen<br />
konsentrerer seg om analysen av de politiske<br />
hovedspørsmålene som Nord-Amerika, Vest-<br />
Europa <strong>og</strong> Japan står overfor, <strong>og</strong> går inn for å<br />
utvikle praktiske måter å handle i fellesskap<br />
på. Kommisjonen består av mer enn 200<br />
medlemmer, fremtredende borgere fra de tre<br />
regionene som har engasjert seg på forskjellige<br />
områder.» 1<br />
Det dreier seg altså om en ugjen<strong>no</strong>msiktig<br />
en mytisk forståelse av statlig suverenitet.<br />
Det kan kanskje synes vanskelig å samle<br />
de <strong>no</strong>kså sprikende motiver hos enkelte<br />
nykonservative under en felles paraply,<br />
men et tydelig trekk ved de fleste av dem<br />
er at de definerer sitt ståsted som politisk<br />
sett anti-liberalt, <strong>og</strong> restaurerer religiøse <strong>og</strong><br />
nasjonalistiske dygder. Den schmittianske<br />
resonansen i den nykonservative kulturkritikken<br />
er mest fremtredende i angrepet på<br />
velferdsstaten. Hos Schmitt <strong>og</strong> senere hos<br />
for eksempel Himmelfarb <strong>og</strong> Kristol, representerer<br />
sosialdemokratiet en type feilslått<br />
sosialrettslig politikk som kun bidrar til<br />
oppløsningen av viktige verdimønstre, <strong>og</strong> i<br />
tillegg en nøytralisering av staten til fordel<br />
for en kamp mellom særinte-<br />
resser. «Nykonservatismen<br />
aksepterer uten betenkeligheter<br />
politikkens prioritet i<br />
forhold til det øko<strong>no</strong>miske,»<br />
ifølge Kristol. 1 Denne prioriteringen<br />
av det politiske er<br />
ment som en måte å situere<br />
statlig intervensjon i en sammenheng<br />
hvor det dreier seg<br />
om å opprettholde <strong>og</strong> bevare<br />
opposisjonen mellom staten <strong>og</strong> sivilsamfunnet<br />
(det borgerlige samfunn) – i kontrast til en<br />
velferdsstatlig form for intervensjonisme.<br />
Det dreier seg om<br />
å opprettholde<br />
<strong>og</strong> bevare<br />
opposisjonen<br />
mellom staten <strong>og</strong><br />
sivilsamfunnet.<br />
<strong>Picasso</strong> (1901): Divan Japonais (kvinne i teatret)<br />
Har amerikansk nykonservatisme <strong>no</strong>e som<br />
helst å gjøre med Schmitts form for totalitær<br />
statstenkning <strong>og</strong> <strong>hans</strong> nærmest apokalyptiske<br />
politiske visjon? I vår tid har apokalyptiske<br />
motiver <strong>og</strong> demoniserende fordreininger av<br />
politiske forhold stadig oftere gjort seg gjeldende<br />
i den amerikanske administrasjonens<br />
retoriske krumspring. Fiendebildet man søker<br />
å etablere gir inntrykk av at man er prisgitt<br />
en allestedsnærværende trussel, <strong>og</strong> konstitu-<br />
Diskret diskusjon<br />
organisasjon der lederne for multinasjonale<br />
selskaper, banksjefer, politikere, utenrikspolitiske<br />
eksperter <strong>og</strong> akademikere omgås bak<br />
lukkede dører <strong>og</strong> slipper belastende eksponering<br />
i mediene. Opprettelsen av denne organisasjonen<br />
skjedde i en periode med usikkerhet<br />
<strong>og</strong> turbulens i internasjonal politikk. Det<br />
virket som om styringen av verdensøko<strong>no</strong>mien<br />
skulle glippe for de rike landenes eliter.<br />
Særlig i Europa så venstrekreftene mektige<br />
ut, <strong>og</strong> den økende sammenkoblingen mellom<br />
de store øko<strong>no</strong>miske spørsmålene kalte på<br />
et nærmere samarbeid mellom stormaktene.<br />
Trilateral Commission ble raskt ett av de<br />
viktigste redskapene for dette samarbeidet<br />
– den gikk både inn for å beskytte de multinasjonale<br />
selskapenes interesser <strong>og</strong> «opplyse»<br />
de politiske ledernes avgjørelser ved hjelp av<br />
sine analyser. 2<br />
Filosofkongene i Platons idealstat betrakter<br />
ideenes verden for så å la sin transcendente<br />
visdom innprentes i administreringen av jordiske<br />
anliggender. På samme måte har eliten<br />
som er samlet i denne svært lite demokratiske<br />
institusjonen tatt på seg oppgaven å definere<br />
kriteriene for «god styring» av verden.<br />
Kommisjonen formidler et platonsk ideal om<br />
orden <strong>og</strong> overvåkning, som skal besørges av<br />
en privilegert klasse av tek<strong>no</strong>krater som setter<br />
sin egen ekspertise <strong>og</strong> erfaring over de<br />
enkle samfunnsborgeres profane krav: «Et<br />
beskyttet sted, nemlig trekantsamfunnet, der<br />
viten er lov,» kommenterer filosofiprofessor<br />
Gilbert Larochelle. «Plassert over det hele er<br />
det vaktposter som våker, overvåker. Det å ty<br />
til ekspertisen er ikke <strong>no</strong>en luksus, det gjør<br />
det mulig å stille samfunnet ansikt til ansikt<br />
med seg selv. Økt velvære oppnås bare takket<br />
være de beste, som beveger seg høyt oppe i<br />
sine inspirerte sfærer, produserer kriterier <strong>og</strong><br />
formidler dem nedover.» 3<br />
Dette fåmannsveldet innen internasjonal<br />
politikk holder sine årlige møter i forskjellige<br />
byer i «trekantens» land. Her blir de<br />
forskjellige temaene diskutert med en diskresjon<br />
ingen medier ser ut til å ville forstyrre.<br />
Møtene gjengis i form av årlige rapporter<br />
(The Trial<strong>og</strong>ue) <strong>og</strong> temadokumenter (Triangle<br />
Papers), produsert av håndplukkede amerikanske,<br />
europeiske <strong>og</strong> japanske eksperter.<br />
erer samtidig den eneste reale <strong>og</strong> historiske<br />
integrasjonsfaktor i en verden av venner:<br />
Vennskapet mellom gode stater samles i<br />
brennpunktet av politisk suveren makt.<br />
Likevel er det viktig å understreke at<br />
en slik Schmitt-inspirert nykonservatisme i<br />
forhold til utenrikspolitikken ikke på <strong>no</strong>en<br />
måte virkelig kan utfordre de konstitusjonelle<br />
tradisjonene <strong>og</strong> prinsippene det amerikanske<br />
demokratiet hviler på. Heller ikke kan den<br />
sies å være typisk for «det amerikanske».<br />
Eksepsjonalismen er ideen til folk som<br />
Kristol, Pearl <strong>og</strong> Wolfowitz, <strong>og</strong> den motsies<br />
av lange amerikanske tradisjoner med multilaterale<br />
forpliktelser. Det er derfor viktig å<br />
være klar over hvilke omstendigheter som ligger<br />
til grunn for de nykonservatives tilsynelatende<br />
suksess i å fortrenge konstitusjonelle <strong>og</strong><br />
liberale prinsipper.<br />
Terrorhandlingen den 11. september 2001<br />
påminnet amerikanerne om en permanent<br />
mulighet for en implosjon av en eksistensiell<br />
naturtilstand i Schmitts <strong>og</strong> Strauss’ forstand.<br />
Bush-administrasjonens overspente retorikk<br />
har hatt spesielt gode betingelser, skjønt dette<br />
har begynt å endre seg etter at bedraget om<br />
Iraks masseødeleggelsesvåpen ble kjent.<br />
Den kontingente (vilkårlige) betingelsen<br />
for de nykonservatives troverdighet <strong>og</strong> resonans<br />
gjør at politisk suverenitet blir forstått<br />
<strong>og</strong> definert i en enkel opposisjon: Sikkerhet<br />
er bare mulig ved en suveren definisjon av<br />
terrortrusselen som en på samme tid indre <strong>og</strong><br />
ytre fiende.<br />
Terrortrusselen er på denne måten en del<br />
av en internasjonal «naturtilstand», permanent<br />
tilstede i politikken som dens betingelse.<br />
Behandlingen av potensielle fiender kan derfor<br />
ikke overlates til internasjonale domstoler<br />
eller et fellesskap av stater. For å opprettholde<br />
suverenitet <strong>og</strong> eksepsjonalitet i det politiske,<br />
Disse offentlige dokumentene, som har vært<br />
produsert i 30 års tid nå, formidler Trilateral<br />
Commissions opptatthet av globale problemer<br />
som blir ansett for å overskride landenes<br />
nasjonale suverenitet <strong>og</strong> invitere til globale<br />
inngrep fra de rike landenes side: reform av<br />
internasjonale institusjoner, globalisering av<br />
markedene, miljøspørsmål, internasjonale<br />
finanser, liberalisering av øko<strong>no</strong>mien, regionalisering<br />
av handelen, forholdet mellom øst<br />
<strong>og</strong> vest (spesielt i begynnelsen av kommisjonens<br />
levetid), de fattige landenes gjeldsbyrde,<br />
<strong>og</strong> så videre.<br />
Disse intervensjonene baserer seg på <strong>no</strong>en<br />
grunnleggende tanker som i stor utstrekning<br />
er blitt overtatt av politikerne. Den første av<br />
disse tankene er behovet for en «ny verdensorden».<br />
Den nasjonale rammen er angivelig<br />
for snever til å kunne behandle de store,<br />
globale spørsmålene – disse spørsmålenes<br />
«kompleksitet» <strong>og</strong> «avhengighet av hverandre»<br />
understrekes om <strong>og</strong> om igjen. En slik<br />
analyse rettferdiggjør <strong>og</strong> legitimerer kommisjonens<br />
virksomhet, både som et privilegert<br />
observatorium <strong>og</strong> som arbeidsleder for denne<br />
nye internasjonale arkitekturen.<br />
Attentatene den 11. september ga dermed,<br />
på møtet i Washington i april 2002,<br />
en ny anledning til å minne om behovet for<br />
en «verdensorden» <strong>og</strong> for et «globalt svar».<br />
Ved denne anledningen ble klodens viktigste<br />
ledere pålagt å samarbeide om denne orden<br />
<strong>og</strong> dette svaret, under amerikanernes ledelse.<br />
På dette årlige møtet i Trilateral Commission<br />
var USAs utenriksminister Colin Powell, forsvarsminister<br />
Donald Rumsfeld, visepresident<br />
Richard Cheney <strong>og</strong> sentralbankdirektør Alan<br />
Greenspan til stede. 4<br />
Den andre grunnleggende tanken, som<br />
springer ut av den første, er formynderrollen<br />
landene i trekanten – særlig USA – spiller for<br />
omformingen av det internasjonale systemet.<br />
De rike landene oppfordres til å uttale seg<br />
med én stemme, <strong>og</strong> forene sine krefter for å<br />
fremme klodens «stabilitet» ved å allmenngjøre<br />
den dominerende øko<strong>no</strong>miske modellen.<br />
De liberale demokratiene er øko<strong>no</strong>miens,<br />
finansenes <strong>og</strong> tek<strong>no</strong>l<strong>og</strong>iens «vitale sentrum»,<br />
<strong>og</strong> de andre landene må nå frem til dette sen-<br />
innrømmes muligheten for, <strong>og</strong> eventuelt nødvendigheten<br />
av, å sette demokratiske friheter<br />
<strong>og</strong> rettigheter ut av spill. Ved blant annet<br />
overvåkning av telefon, e-post <strong>og</strong> bruk av<br />
elektroniske banktjenester, i tillegg til utvidede<br />
fullmakter til bruk av tortur ved forhør,<br />
tvilsomme opphevelser av krigsfangers status<br />
<strong>og</strong> krav på beskyttelse, domfellelse uten rettssak,<br />
forkjøpsskyting av sivile <strong>og</strong> annet.<br />
Robert Kagan står for den mest aktuelle<br />
nykonservative tolkningen av denne historiske<br />
situasjonen. Hans populariseringer<br />
av den europeiske politiske filosofien hos<br />
Machiavelli, Hobbes <strong>og</strong> Kant i boken Power<br />
and Weakness 2 ville neppe imponert en<br />
prominent skribent som Schmitt, men den<br />
intellektuelle arven er likevel tydelig. Hans<br />
analyser søker tilflukt i en forenklet nietzscheansk<br />
psykol<strong>og</strong>i hvor det politiske føres<br />
tilbake til relasjoner av styrke <strong>og</strong> svakhet:<br />
Kun den svake forfekter gyldigheten av positiv<br />
<strong>og</strong> internasjonal rett; den sterke har ikke<br />
behov for denne typen forsikringer. Retten<br />
som sådan er bare et middel for organisering<br />
av en vareøko<strong>no</strong>mi <strong>og</strong> for reguleringen av et<br />
privatsamfunn, den har ingen unik moralskpraktisk<br />
gyldighetsdimensjon, men er en<br />
«strategy of weakness».<br />
I analysen av internasjonale relasjoner kan<br />
det derfor ikke legges annet til grunn enn en<br />
evne til å dominere med militærmakt, evnen<br />
til å intervenere for å opprettholde sin egen<br />
posisjon i en gitt konstellasjon mellom stater.<br />
Kagan skriver: «Svakhetens psykol<strong>og</strong>i er<br />
enkel <strong>no</strong>k å forstå. En mann utstyrt bare med<br />
en kniv kan vurdere en bjørn som lusker rundt<br />
i sk<strong>og</strong>en som en fare han må tolerere – siden<br />
det å angripe bjørnen med en kniv faktisk er<br />
atskillig mer risikofylt enn å ligge lavt <strong>og</strong><br />
håpe på at den aldri vil angripe. Den samme<br />
mannen utstyrt med rifle vil imidlertid vur-<br />
trum ved å godta den overkommandoen det<br />
har tildelt seg selv.<br />
USAs ensidige opptreden later likevel til å<br />
ha satt samholdet mellom landene i trekanten<br />
på prøve. Uenigheten landene i mellom er<br />
<strong>og</strong>så kommet frem i kommisjonens diskusjoner.<br />
I sin tale 6. april 2002, på det tidligere<br />
nevnte møtet, forsvarte for eksempel Colin<br />
Powell USAs holdning på de viktigste punktene<br />
hvor resten av verden var uenig: Kyotoavtalen,<br />
den internasjonale straffedomstolen,<br />
analysen av «ondskapens<br />
akse», USAs intervensjon<br />
i Irak, støtten til Israels<br />
politikk, <strong>og</strong> så videre.<br />
De liberale demokratienes<br />
hegemoni styrker<br />
troen på globaliseringens<br />
<strong>og</strong> den øko<strong>no</strong>miske liberaliseringensfortreffelighet,<br />
en tro som kommer<br />
til uttrykk i uttalelser fra<br />
Trilateral Commission. Den øko<strong>no</strong>miske globaliseringen<br />
<strong>og</strong> utviklingen av verdenshandelen<br />
tjener angivelig fremskrittet <strong>og</strong> forbedrer<br />
livsbetingelsene for de store massene. Men da<br />
forutsetter man riktig<strong>no</strong>k at det settes spørsmålstegn<br />
ved nasjonal suverenitet <strong>og</strong> at alle<br />
proteksjonistiske tiltak fjernes. Denne nyliberale<br />
trosbekjennelsen står ofte i sentrum for<br />
diskusjonene.<br />
På årsmøtet til Trilateral Commission i Seoul<br />
i april 2003 ble spesielt spørsmålet om den<br />
øko<strong>no</strong>miske integreringen av landene i<br />
Sørøst-Asia <strong>og</strong> Kinas deltakelse i globaliseringen<br />
diskutert. De to foregående årsmøtene<br />
hadde gitt Mike Moore, generaldirektøren i<br />
Verdens Handelsorganisasjon (WTO), anledning<br />
til å forkynne frihandelens saliggjørende<br />
egenskaper. Etter å ha rakket ned på antiglobaliseringsbevegelsen,<br />
erklærte Moore til <strong>og</strong><br />
med at det var «tvingende nødvendig å gang<br />
på gang minne om de overveldende bevisene<br />
for at internasjonal handel styrker den øko<strong>no</strong>miske<br />
veksten». 5<br />
WTO-direktørens tirade mot de gruppene<br />
som krever en annen globalisering (som han<br />
kalte «e-hippier»), understreker det tredje<br />
grunnleggende kjennetegnet ved Trilateral<br />
Commission: dens aversjon mot folkebevegel-<br />
dere annerledes hva som utgjør en utholdelig<br />
risiko».<br />
Vi ser her konturene av<br />
en vag, ugjen<strong>no</strong>msiktig<br />
makt, som vever<br />
sine bånd via<br />
lukkede klubber <strong>og</strong><br />
internasjonale møter.<br />
Typisk for Kagan er at den politiske aktøren i<br />
dette bildet aldri anerkjenner motparten som<br />
dial<strong>og</strong>partner, verken som person eller som<br />
konkret annen, kun som<br />
potensiell fiende, en farlig<br />
bjørn. Spørsmålet om hva<br />
slags politisk <strong>og</strong> moralsk<br />
dial<strong>og</strong> man har med sine<br />
medborgere – <strong>og</strong> spesielt<br />
med andre stater <strong>og</strong> deres<br />
ledere – kan derfor ikke<br />
engang stilles: Det eksisterer<br />
ingen gjensidige forpliktelser<br />
som etablerer <strong>no</strong>rmative<br />
bånd mellom partene – bare<br />
den svake parten vil benytte<br />
appeller til <strong>no</strong>rmativitet som retorisk strategi.<br />
Det er gjen<strong>no</strong>mgående i Kagans analyser at<br />
det ikke er <strong>no</strong>en forskjell på det å overbevise<br />
<strong>og</strong> det å overtale, <strong>og</strong> den beste form for overtalelse<br />
tar form av en ren maktfordring: «I en<br />
konfrontasjon mellom virkelige eller potensielle<br />
motstandere foretrekker amerikanere<br />
tvang snarere enn overtalelse, vektlegging av<br />
straffende sanksjoner snarere enn oppmuntringer<br />
til bedre oppførsel.» Det er slik sett<br />
lett å forstå at diplomatiet raskt kan utspille<br />
sin rolle, <strong>og</strong> at politikken – snarere enn å<br />
beskjeftige seg med tannløse strategier for<br />
overtalelse – heller bør bekreftes i sin suverene<br />
maktrealitet.<br />
Hva er så problemene med denne analysen? I<br />
den grad vi kan stole på at USAs «kosmopolitiske<br />
despotisme» (Ulrich Beck) er ment å<br />
bombe såkalte onde regimer inn i en liberaldemokratisk<br />
modernitet, kan det synes som<br />
om eksempelvis en angrepskrig som i Irak<br />
i hvert fall vil la seg legitimere i etterkant.<br />
Fiendebildet man<br />
søker å etablere<br />
gir inntrykk av at<br />
man er prisgitt en<br />
allestedsnærværende<br />
trussel.<br />
ser. Denne aversjonen kom til uttrykk i kommisjonens<br />
berømmelige rapport om styringen<br />
av demokratiene, ført i pennen av Michel<br />
Crozier, Samuel Huntington <strong>og</strong> Joji Watanuki<br />
i 1975. 6 Allerede på det tidspunktet fordømte<br />
forfatterne det «overmål av demokrati» som<br />
de mente kom til uttrykk i datidens protestdemonstrasjoner.<br />
Disse demonstrasjonene satte,<br />
ikke helt ulikt det som skjer i dag, spørsmålstegn<br />
ved USAs utenrikspolitikk (CIAs rolle<br />
under militærkuppet i Chile, Vietnam-krigen<br />
<strong>og</strong> så videre), <strong>og</strong> de krevde<br />
anerkjennelse av nye sosiale<br />
rettigheter. Rapporten førte<br />
den gang til en rekke kritiske<br />
kommentarer, hvor skytset<br />
ble rettet mot demokraten<br />
Jimmy Carters presidentskap<br />
– Carter var nemlig medlem<br />
av Trilateral Commission (i<br />
likhet med president Clinton<br />
senere). 7<br />
Siden begynnelsen av 1980-årene har pressens<br />
interesse for denne typen institusjoner<br />
først <strong>og</strong> fremst rettet seg mot møter som er<br />
mer åpne <strong>og</strong> medievennlige, som Verdens<br />
øko<strong>no</strong>miske forum i Davos. De spørsmålene<br />
som tas opp i Trilateral Commission <strong>og</strong> de<br />
høyt plasserte deltakerne på de siste årsmøtene,<br />
understreker ikke desto mindre kommisjonens<br />
fortsatt store innflytelse. 8<br />
Trilateral Commission er langt fra <strong>no</strong>en<br />
«gammel sjøorm» som dukker opp til<br />
overflaten til glede for visse esoterikere <strong>og</strong><br />
tilhengere av konspirasjonsteorier. Den er<br />
en veletablert institusjon, <strong>og</strong> dens diskresjon<br />
gjør det lettere for politiske ledere <strong>og</strong> storkonserner<br />
å inngå avtaler i det skjulte. «Jeg<br />
håper da virkelig at de synspunktene som<br />
formuleres av disse erfarne menneskene, får<br />
reell innflytelse over verdenspolitikken!» fikk<br />
vi til svar av en tidligere statsråd fra Canada<br />
som har vært med på flere av kommisjonens<br />
arbeider. Dermed gjentok han grunnleggeren<br />
David Rockefellers uttalelse: «Noen<br />
ganger er de tankene som har kommet frem<br />
i rapportene fra Trilateral Commission, blitt<br />
offisiell politikk. Kommisjonens anbefalinger<br />
er alltid blitt diskutert seriøst utenfor vår<br />
krets, <strong>og</strong> de har spilt en rolle for regjeringenes<br />
Som Jürgen Habermas har påpekt, ser legitimeringsspørsmålet<br />
i denne saken ut til å være<br />
avgjort i det øyeblikket statuen av Saddam<br />
Hussein faller fra sokkelen. Men den despotiske<br />
humanismen miskjenner den <strong>no</strong>rmative<br />
dimensjonen ved dette tilfellet: Ingen innlemmelse<br />
i en liberal-demokratisk<br />
modernitet kan foregå uten<br />
at det på forhånd foreligger<br />
en anerkjennelse av 1) den<br />
andres likeberettigelse som<br />
dial<strong>og</strong>partner i et fellesskap<br />
av demokratiske rettsstater<br />
(i hvert fall en foregripelse<br />
av en slik likeberettigelse)<br />
<strong>og</strong> dermed 2) en konsensus<br />
mellom frie <strong>og</strong> demokratiske<br />
stater om hvordan en slik<br />
demokratiseringsprosess skal<br />
gjen<strong>no</strong>mføres.<br />
Det første punktet forutsetter en forpliktelse<br />
overfor annetheten i andre tradisjoner <strong>og</strong><br />
kulturer, <strong>no</strong>e som innebærer muligheten for<br />
alternative fortolkninger av premissene for et<br />
rettighetsdemokrati. Det andre punktet innebærer<br />
i praksis forpliktelser overfor folkeretten<br />
<strong>og</strong> kravet om en autorisasjon gjen<strong>no</strong>m<br />
FNs sikkerhetsråd. Ingen av de foreliggende<br />
forsøkene på å rettferdiggjøre krigen i Irak<br />
strekker til her, <strong>og</strong> dette er blitt enda klarere<br />
i løpet av året som har gått siden invasjonen.<br />
De nykonservative nøyer seg imidlertid med<br />
å forsikre seg selv <strong>og</strong> resten av verden med<br />
eksepsjonaliteten i øyeblikket – evnen til å<br />
handle <strong>og</strong> la seierherrens suksess virke estetisk<br />
selvlegitimerende.<br />
Forholdet mellom en etablert rettsorden <strong>og</strong><br />
dens historiske mulighet baserer seg ifølge<br />
Schmitt på et paradoks som skyldes at det<br />
politiske alltid allerede må forutsettes som<br />
en suveren eksistensgrunn for staten <strong>og</strong> sivil-<br />
tankeprosesser <strong>og</strong> for formuleringen av deres<br />
avgjørelser.» 9<br />
Vi ser her konturene av en vag, ugjen<strong>no</strong>msiktig<br />
makt, som vever sine bånd via lukkede<br />
klubber <strong>og</strong> internasjonale møter. Davos-forumet<br />
er bare det mest demonstrative av disse.<br />
På disse åstedene for møter, utvekslinger <strong>og</strong><br />
kjøpslåinger utarbeides de analysene <strong>og</strong> kompromissene<br />
som ofte går forut for de store<br />
beslutningene. Trilateral Commission er en<br />
av brikkene på dette sjakkbrettet. Den konsoliderer<br />
alliansen mellom makthaverne i de<br />
multinasjonale selskapene, finansverdenen <strong>og</strong><br />
politikken, takket være et innflytelsesnettverk<br />
med forgreninger til de viktigste sektorene i<br />
samfunnet.<br />
1 Antallet «distingverte borgere» som får innpass i Trilateral<br />
Commission er senere utvidet <strong>og</strong> omfatter i dag mer enn<br />
300 medlemmer. Raymond Barre, Thierry de Montbrial<br />
<strong>og</strong> Denis Kessler deltok i disse arbeidene. Montbrial er i<br />
tillegg medlem i «Bilderberg-gruppen».<br />
2 Om «beslutningstakernettverk» av denne typen, se<br />
Geoffrey Guens, Tous pouvoirs confondus, EPO, Brussel,<br />
2003.<br />
3 Gilbert Larochelle, L’imaginaire tech<strong>no</strong>cratique, Boréal,<br />
Montréal, 1990, s. 279.<br />
4 Disse deltakernes taler, samt mer informasjon om <strong>og</strong> publikasjoner<br />
fra Trilateral Commission, er tilgjengelige på<br />
kommisjonens offisielle internettside: www.trilateral.org/<br />
5 Mike Moore, The Multilateral Trading Regime Is a<br />
Force for Good: Defend It, Improve It, møte i Trilateral<br />
Commission, 11. mars 2001.<br />
6 Michel Crozier, Samuel Huntington <strong>og</strong> Joji Watanuki,<br />
The Crisis of Democracy: Report on the Governability<br />
of Democracies to the Trilateral Commission, New York<br />
University Press, 1975.<br />
7 Zbigniew Brzezinski var en av de store arkitektene bak<br />
denne organisasjonen før han ble Carters fremste sikkerhetsrådgiver.<br />
8 For eksempel Bill Clinton, George Bush, Henry Kissinger,<br />
George Soros, Valéry Giscard D’Estaing, Ernesto Zedillo,<br />
Madeleine Albright. I tillegg til disse politikerne kan man<br />
legge til en rekke ledere for multinasjonale selskaper som<br />
Exxon-Mobil, General Electric, Daimler-Chrysler, Levi<br />
Strauss, Kodak, Xerox, ABB, Johnson & Johnson, Alcan,<br />
Power Corporation osv.<br />
9 David Rockefeller, Georges Berthoin <strong>og</strong> Takeshi<br />
Watanabe (1978), Forord til Task Force Reports: 9-14,<br />
New York University Press, s. IX.<br />
samfunnet. Kagan demonstrerer den samme<br />
l<strong>og</strong>ikken når han opphøyer momentet av kontingens<br />
<strong>og</strong> historisk faktisitet til selve politikkens<br />
fundament: «Europas nye kantianske<br />
orden kunne blomstre under beskyttelsen av<br />
en amerikansk makt utøvet i en hobbesiansk<br />
verden. Amerikansk makt gjorde det mulig<br />
for europeere å tro at makt ikke lenger var<br />
nødvendig.»<br />
Er dette imidlertid så rammende for et<br />
begrep om <strong>no</strong>rmativ frihet <strong>og</strong> rett, som Kagan<br />
<strong>og</strong> de nykonservative vil ha det til? I tillegg<br />
bør man spørre seg om deres alternativer<br />
virkelig løser det <strong>no</strong>rmative paradokset eller<br />
om det snarere forsterker det. Nykonservativ<br />
karikatur av den liberalrettslige begrunnelsen<br />
for det politiskes <strong>no</strong>rmative dimensjon er<br />
lite treffende. I tradisjonen for fornuftsrett<br />
fra Kant <strong>og</strong> Fichte, <strong>og</strong> senere hos Rawls <strong>og</strong><br />
Habermas, er øyeblikket av faktisitet <strong>og</strong> vilkårlighet<br />
allerede i utgangspunktet betraktet<br />
som en dimensjon ved begrepet om «det politiske»<br />
– som inngår som en del av premissene<br />
for dets praktisk-moralske gyldighet.<br />
Rettsstatens konstitusjonelle <strong>og</strong> prosedurale<br />
regler for demokratisk beslutning <strong>og</strong> legitimering,<br />
frembringer en formidling av rett <strong>og</strong><br />
moral som forsoner spenningen mellom faktisitet,<br />
kontingens <strong>og</strong> <strong>no</strong>rmativ gyldighet. Om<br />
fullbyrdelsen av denne ideen alltid må være<br />
av foreløpig karakter i internasjonal politikk<br />
er den ikke desto mindre retningsgivende for<br />
praksis. Politisk handling foregår riktig<strong>no</strong>k<br />
i historien, som Kagan påpeker, men dens<br />
<strong>no</strong>rmative forpliktelser kan ikke avlastes med<br />
en henvisning til historisk skjebne eller myten<br />
om en eksepsjonell suverenitet. © LMD Norden<br />
1 Reflections of a Neoconservative. Basic Books: New York,<br />
1983, s. xiii.<br />
2 Kagans bok Makten <strong>og</strong> Paradiset ble nylig oversatt til <strong>no</strong>rsk<br />
(Cappelen, 2003.)