blyttia - Universitetet i Oslo

Eli Fremstad og Oddvar Pedersen
mer, men man kan ikke utelukke at den refererer
til stakekarse. Imidlertid sier han også at «Denne
bruges tilig om Foraaret til Salad» (se nedenfor).
Det kan tyde på at vinterkarse fantes noen steder
i eller rundt Trondheim før 1800.
Videre har Storm, far og sønn Blytt og Holmboe
oversett listen til medisineren J. Irgens over planter
som ble funnet ville og dyrkede i Trondheim og omegn.
Listen er datert før 1704, men er skrevet noe
tidligere. Bare en del av den er bevart som manus
i biblioteket til den botaniske hagen i København,
i alle fall da det ble gransket av Ove Dahl (1892).
Denne kilden tyder på at vinterkarse var i landet før
1700, selv om vi ikke kan si med sikkerhet at den da
var forvillet. Kanskje fantes den ennå bare i kultur,
som grønnsakplante og medisinplante. Manuset
er ordnet alfabetisk etter de latinske artsnavnene
til C. Bauhin; bare A–E er bevart. Den tredje siste
anførselen i manuset er Eruca lutea latifolia, sive
Barbarea, med det danske navnet vinterkarse (som
fremdeles er artens danske navn, Frederiksen &
al. 2006). Denne kaller Dahl Erysimum Barbarea,
som var Linnés navn for vinterkarse. Dahl har ingen
anmerkninger eller tvil om at det er vinterkarse som
er med i Irgens’ liste. Listen har en note om bruken
(oversatt fra latin): «Den anbefales mot skjørbuk.
Den fremkaller urin og fordriver nyresten/blæresten.
Om våren brukes den i salat. Den prises mot råtne
byller/verk og den fjerner skjørbuksflekker og utslett/
eksem.»
Storm og andre hadde kanskje heller ikke
lest Christian Gartners hagebok Horticultura fra
1694. Denne Norges første hagebok er blitt utgitt
flere ganger og i flere utgaver, senest av Balvoll &
Weisæth (1994). Deres utgivelse viser originalen i
faksimile, og transkripsjon fra frakturskrift («gotisk»)
og inneholder mengder av kommentarer til teksten,
ikke minst til plantene Christian Gartner skrev om.
Han var tysktalende innbygger av Danmark–Norge,
med gartnererfaring fra Mellom-Europa. Han kan
godt tenkes å ha tatt med seg dyrkingen av vinterkarse
derfra til Trondheim. I Horticultura (s. 19 i
originalen) dukker vinterkarse opp blant grønnsaker
og diverse urter som bør sås når jorden og været er
blitt tørt utpå våren. Men var vinterkarse for Christian
Gartner det samme som for oss i dag: Barbarea
vulgaris? Det er ofte ikke greit å vite hvilke planter
som omtales i før-linnéisk litteratur, og Balvoll &
Weisæth (1994) satte seg fore å tolke flest mulig
av Christian Gartners navn. De har ingen alternative
tolkninger av vinterkarse. Dessuten har de en
opplysning om bruken av planten: «Men vinterkarse
blir også i dag dyrka som salat- og spinatvekst i
162
småhagar i Tyskland. Vinterkarse kan haustast
både seint på hausten og tidleg om våren. Blada
smakar om lag som karse eller brønnkarse.» Tonning
(1773) refererte til at den ble brukt som salat,
og A. Blytt (1876) skrev at bladene har en skarp,
ubehagelig smak. Likevel har den altså vært brukt
som grønnsak, noe Hegi (1975, med tekst fra 1958)
bekrefter. Der går det frem at den ble dyrket også i
Frankrike og England, men ikke i den senere tiden.
Imidlertid viser et søk på Internett (se for eksempel
under Plants for the Future) at den kan høre med i
salatbollen hos noen mellomeuropeere også i dag.
Den brukes kanskje av noen i Norge også, dersom
de følger rådene til for eksempel Guttormsen (1979:
13–14): «De unge bladene plukkes tidlig om våren,
ja før frosten helt har sluppet taket bør man være
ute (derav navnet). Er man for sen, vil bladene fort
bli beske og de er lite egnet som salatblader. Men
kommer du for sent til å finne brukbare blader,
kommer du kanskje i rett tid til å plukke blomsterknopper.
Om noen knopper har sprunget ut, gjør
ingen ting. Blomsterstanden med knopper kokes i
lettsaltet vann og serveres ved siden av kjøtt eller
stekt fisk. Smaken er nokså lik smaken på brokkoli.»
På denne bakgrunnen er det litt overraskende at
vinterkarse ikke ser ut til å ha vært blant de mange
nytteplantene som professor F.C. Schübeler, som
virket på Tøyen, eksperimenterte med. Han kjente
planten, registrerte når den blomstret i Christiania
(i snitt 1.–4. juni, Schübeler 1886: 22). Han angir
den kjente nordgrensen («polargrensen») for dyrket
vinterkarse til 59 o 55’ N, 8 o 23’ Ø, som er i Hjartdal/
Tinn i Telemark. Som viltvoksende har han registrert
den til 64 o 5’ N, 9 o 0’ Ø som faller (i sjøen) i
Sør-Trøndelag (Schübeler 1889: 17). Schübeler
omtaler ikke vinterkarse under gjennomgangen av
korsblomster. Han har nok ikke ansett den som en
lovende grønnsakplante.
Vi har to kilder fra slutten av 1600-tallet/tidlig
1700, Christian Gartner og J. Irgens, som tilsier
at vi kan føre historien til vinterkarse i Norge i alle
fall tilbake til deres tid, i det minste som grønnsak.
Begge hadde reist i Europa og skaffet seg plantekunnskap
derfra, inklusive dyrking og bruk av
vinterkarse. Mens vinterkarse ikke har slått til som
grønnsak i Norge, har den hatt suksess som først
ugress og så villplante.
1800–1900
Den tidligste fasen til forvilling av vinterkarse er
summert av Holmboe (1900) slik han hadde data
for. Vår tabell 1 viser det første daterte belegget
av vinterkarse i hvert fylke, basert på kontrollerte
Blyttia 67(3), 2009