blyttia - Universitetet i Oslo

BØKER
Inspirerende bærbok!
Jan Wesenberg
Slireveien 7, NO-1164 Oslo blyttia@nhm.uio.no
Winge, K. & Bergersen, O.
Norske bær fra natur og hage.
210 s. Tun forlag. ISBN 978-82-
529-3231-7. Pris NOK 399.
I utgangspunktet er det undertegnedes inntrykk at
det er nok mat- og hobbybøker, og at forlagene i
sitt jag etter å melke et lukrativt markedssegment
til det ytterste pøser på stadig nye titler. Men denne
fanget min oppmerksomhet. Jeg skal straks røpe
hvorfor: det er første gang jeg har sett rypebær
behandlet som et matbærslag. Men også ellers er
denne boka svært sympatisk.
Dette er altså ei bok som ikke først og fremst
handler om plantene, men om bærene og hva man
kan gjøre med dem. Likevel hører en porsjon opplysningsstoff
om plantene med – og det syns jeg
forfatterne har gjort på en skikkelig og redelig måte.
De fleste kjepphester som en botaniker ville ha kommet
med, er ivaretatt greit. For eksempel nevnes
det at bjørnebær egentlig er mange arter, og hvorfor
det er slik. Men på den annen side nevnes ingen
av nypeartene, verken med navn eller kjennetegn,
ikke antallet arter en gang. Det er litt overraskende.
Einer blir omtalt som egentlig en bærkongle (men
dette blir ikke nærmere forklart). Noen steder kan
botanikeren nesten si at takk det var da for meget,
spesielt fordi populariseringen ikke er gjort grundig
nok til for eksempel å forstå begrepene frukt og bær
skikkelig utifra teksten. Kanskje kunne man like greit
underslå det? Det er også litt om insekter og annen
zoologi i tilknytning til de enkelte artene.
Boka innledes med et tosidersoppslag om giftige
bær, der de viktigste bærene en skal være på vakt
mot, er nevnt. Jeg skulle ønske dette var gjort litt
mer grundig – med litt bedre beskrivelse og illustrasjon
av artene. Dessuten forekommer her bokas
så langt jeg kan se eneste feilillustrasjon: bildet som
skulle vise trollhegg viser i virkeligheten leddved.
Kanskje kunne en også kort omtale en del andre
arter (giftige, uspiselige og spiselige) som er vidt
156
utbredt og som folk garantert støter på: geitved,
mispler, hagtorn, villapal, alperips, krossved, berberis,
mahonia? En mangel er det også at den vidt
utbredte arten mjølbær ikke er nevnt i boka, ikke
under rypebær, og ikke en gang som forvekslingsart
for tyttebær. Leddved, som altså er «snikillustrert»,
burde også vært omtalt. Og villmorell kunne også
i og for seg godt fått plass – når vi får presentert
hegg og slåpe.
Deretter kommer et kort kapitel om virksomme
stoffer i bær og et lengre generelt kapitel om oppbevaring/bearbeiding
av bær, med beskrivelse av
alle standardproduktene som saft, gele, syltetøy,
vin og dram, samt mer eksotiske som relish og
chutney og bær i olje.
Hoveddelen av boka er kapitler for hvert bærslag,
hvert fulgt av et utsøkt og variert utvalg av
oppskrifter. Kapitlene er ikke flere enn at det går an
å liste dem opp her (som en ser står de i alfabetisk
rekkefølge): bjørnebær, blokkebær, blåbær, bringebær,
einer, hegg, jordbær, krekling, molte, nype,
rips, rogn, rypebær, slåpetorn, solbær, stikkelsbær,
svarthyll, svartsurbær, teiebær, tindved, tranebær,
tyttebær, åkerbær. Dette er altså de viktige ville
bærslagene og de vanligste hagebæra – og flere
av dem omfatter jo både ville og dyrkete nære slektninger.
Jordbær-kapitlet omtaler for eksempel både
markjordbær og hagejordbær (og nevner nak kebær,
om enn med den noe forslitte nedlatende karakteristikken
vi alltid har sett på trykk, min erfaring er
nemlig at nakkebær er riktig godt!) – mens moskusjorbær
ikke er nevnt. Som sagt er omtalen av rypebær
spennende, og det er sympatisk at blokkebær,
krekling og teiebær har fått egne kapitler. Disse
tre er gode bærslag som er altfor lite kjent, og fine
bærressurser. Når det gjelder krekling, nevnes de
to taksaene våre – fjellkrekling og vanlig krekling,
men det sies ikke noe om at det nok er fjellkrekling
som utgjør hovedmengden av de kreklingbærene
folk ser og samler. Vi noterer oss også at det dyrkete
«motebæret» svartsurbær er med.
Så noen savn og mulige mangler. Når det
nevnes at bjørnebær er flere arter, og når ripsartene
(vill- og hage-) og tranebærartene (stor- og små-)
er nevnt, er det litt underlig at ingen andre asalarter
enn rogn er nevnt med et ord. Spesielt siden dyrket
og forvillet svensk asal etter hvert mange steder
nærmer seg rogn i utbredelse.
Boka videreforteller en noe overdrevet forestilling
om vilt solbær her i landet – om det fins, er det
slett ikke så utbredt som boka gir uttrykk for.
Tranebærkapitlet har to uheldig utformete illustrasjoner:
for det første er en tekstboks om
Blyttia 67(3), 2009