blyttia - Universitetet i Oslo

Eli Fremstad og Oddvar Pedersen
ikke omtalt av Often & al. (1998). I Engerdal i Nord-
Østerdalen har Galten (2008) bare registrert den
en eneste gang som ugressplante som følger med
frøblandinger. I Oppland, derimot, er arten utbredt
fra Dombås og sørover. Nord-Gudbrandsdalen er
«hvit flekk», men mon tro om ikke en vårtur til Lesja,
Skjåk, Lom og Vågå ville ha nedlagt arten også i
denne regionen. Hovedtyngden i artens utbredelse
i Norge ligger i nedre deler av Østlandet og Agder,
men det varierer mye fra område til område mht.
hvor etablert arten virker å være. I deler av Oppland,
Buskerud, Telemark og Agder-fylkene er vinterkarse
svært utbredt i de nedre delene, mens det skjer en
uttynning oppover dalene til fjellområdene. Bilrekognoseringer
som Pedersen har foretatt i 2006-
07 fra Oslo/Akershus til Rogaland understreker at
frekvensen langs veier i Sør-Norge synker fra Oslofjordområdet
og sørvestover (tabell 3). I en lignende
registrering som Fremstad utførte fra Ringebu i
Oppland via Lillehammer til Notodden i Telemark
kunne vinterkarse noteres for de fleste kilometerrutene
som ble passert, med unntak av noen ruter
der veiene gikk i høydedrag i utpreget skogsterreng.
I flere distrikter, bl.a. nedre Gudbrandsdal, Toten,
Hadeland og dalstrøk i Telemark, ble det registrert
mange og store bestander.
Vestlandet. Torkell Lillefosse (1868–1946) var
en av de store plantesamlerne på Vestlandet. På
en rekke plantelister fra Hordaland og Sogn og Fjordane
fra årene 1909–37 er vinterkarse ikke notert.
I noen distrikter gjorde han enkeltfunn, mens han
registrerte den flere steder i Leikanger i 1935–37.
Tilsvarene forhold avspeiles i Holmboes plantelister
fra Hordaland fra 1913–24. Vinterkarse opptrådte
nokså sporadisk i mellomkrigstiden på Vestlandet.
Prøvekartet vi laget våren 2007 var særlig «hvitt» i
Tabell 3. Forskjeller i frekvens av vinterkarse Barbarea vulgaris langs bilveier i nedre Østlandet og på Agder i 2006–07.
Frequencies of Winter-cress Barbarea vulgaris along roads in lower districts of South East Norway and in Agder in 2006–
2007.
Fylke/kommuner Kjørt km Innom km-ruter Observert km-ruter % observert
County/municipalities Distance km Passing km squares Observed within km squares % observed
Oslo/Bærum/Asker 454 139 129 92,80 %
Buskerud 168 118 87 73,70 %
Vestfold 215 184 114 62,00 %
Telemark 223 140 102 72,90 %
Aust-Agder 522 205 131 63,90 %
Vest-Agder 433 281 74 26,30 %
Rogaland 125 91 9 9,90 %
Totalt Total 2140 1158 646 55,80 %
166
indre deler av Rogaland og Hordaland. Her er det
mye fjell der vi ikke kan forvente mye vinterkarse,
men også fra lavlandsområder preget av jordbruk
(Jæren, Ryfylke, bygdene rundt Hardangerfjorden)
var det påfallende lite informasjon. Noen av disse
«hullene» ble fylt under registreringer i mai 2007. I
disse distriktene forekommer vinterkarse fremdeles
nokså spredt og sparsomt, og mange steder er den
langt fra veletablert. Det samme gjelder nok også
for andre deler av vestlandsfylkene.
«Kortvarige besøk», sier Galten (2008) om
vinterkarse i Engerdal. Slike besøk kan være bakgrunn
for mange av beleggene som er samlet opp
gjennom tidene på steder der vinterkarse ikke finnes
i dag eller gjør lite av seg. Det er vanlig at planter
samles når de dukker opp som nye, eksotiske
innslag i floraen, for så å bli neglisjert av samlerne
når artene er blitt vanlige.
Voksesteder
De voksestedene som angis for vinterkarse av de
første kildene, er vanlige også i dag: enger, åkre,
grøfter, jernbaner og veier, ugress i hager (Holmboe
1900), med særlig vekt på enger. Den slår rot i fuktig,
i veldrenert og sågar i tørr jord; i humusfattig jord
(som på mang en skrotemark) og i næringsrik jord
i kunsteng, kornåkre og hager. Med pelerotsystem
vokser den best i forholdsvis dyp jord, men den
kan også slå seg til på berghyller og andre steder
med tynne jordlag.
En noe nyere tendens er, muligens, at vinterkarse
inntar habitater som ikke er kulturmark eller
skrotemark. Den kan finnes i driftpåvirkede strandsamfunn,
der næringstilgangen er god og habitatet
preges av forstyrrelser. Den inntar grunnlendte steder
som bergsider og strandberg (figur 3), og særlig
Blyttia 67(3), 2009