41 - Fidelity

6/2009 7. årgang 

41 

4aktive høyttalere 

fra kr 2 500-350 000 

Hjemme hos: 

GAIA PrOSjEktEt 

Beste high-end design høyttaler? 

Jamo 907 

Signalkilden: 

Vinylreferransen NY Linn Sondek LP12SE 

EISA vinneren Marantz SA8003 

Prissensasjonen SONY XA5400 

High-end snakkisen Playback Designs 

Vinyl 2010: gull verd! 

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- 

INTERPRESS NORGE 

RETURUKE 52 

Skandinavisk High-End magasin 

the Beatles i Abbey Road 

Musikk: 

Tidsreise med Grieg og Pure Audio Blu-ray • Orbo • 

Skeive skiver • Blanda aukustiske drops • Blått & Rått 

3

Lykke og ulykke 

Selv om den såkalte finanskrisen i bare 

mindre grad rammer rike Norge, vil 

ettervirkningene likevel påvirke oss. 

Både på godt og vondt. Spesielt i USA 

sliter man hardt, og mange av de store 

gloriøse merkenavnene på hi-fi fronten 

som Krell, Rowland, Mark Levinson, Cary, 

Audio Research og mange andre, kan 

plutselig forsvinne fra markedet. Og det 

er jo et moralsk dilemma at den som 

har tatt ut minst fortjeneste, er den som 

antagelig forsvinner først. Dette ville i 

tilfelle være et smertelig tap for alle oss 

high-endere som lever og ånder for god lyd. 

Å sitte på gjerdet med penger i banken eller i madrassen, kan derfor 

være ekstremt dumt. Det er neppe særlig klokt å indirekte sende sin 

favorittleverandør til skifteretten selv om man da kan få ekstra gode 

kjøp fra avviklingsboet. 

Jeg skal heller ikke sutre om hi-fi bladenes vanskelige situasjon, selv 

om en titt i de par siste utgavene av vårt tidligere favorittblad, Hi-Fi+, 

burde skremme. 

Derimot vil jeg glede leserne med at vi allerede merker mer positive 

ringvirkninger av den såkalte finanskrisen. En rekke nye allerede gode 

hi-fi produkter er dramatisk forbedret samtidig som prisen er lavere 

enn noengang. Gode eksempler i dette bladet er den litt mindre Jamo 

dipolhøyttaler som ser fantastisk ut, har glimrende byggkvalitet og 

samtidig låter bedre enn det aller meste i prisklassen. 

Eller den rimelige Sony SACD spiller som til bare femten tusen kroner 

må defineres som ekte high-end, uansett hvor upresist dette uttrykket 

er. Men Sony SA5400 er et kjempekjøp selv om årsaken til ”billigsalget” 

både kan være akutt pengekrise eller en overgang til Blu-ray formatet, 

noe vi også omtaler i dette bladet med fokus på signalkilden. 

Og med både økonomi og humør for oppadgående, håper vi at dere 

alle liker miksen i dette høstnummeret. Både ”proffutstyr” i form av 

aktive småhøyttalere, og en bred oversikt over både de beste kjøpene 

og den beste lyden fra den avgjørende viktige signalkilden, håper vi 

treffer bra. 

Jeg benytter også anledningen til å ønske velkommen Arne Christian 

Damhaug som er en erfaren high-ender som skiller seg fra de fleste av 

oss andre med å ha bunnsolid teknisk bakgrunn for egne meninger. 

Han skriver derfor også mindre ”tabloid” enn noen av oss andre, noe 

som imidlertid krever litt mer av leseren. 

Og for de som mener at tiden er ute for det bevegelige digitalmediet, 

må jeg minne om at det er mer enn 30 år siden vinyl og analog 

teknologi ble erklært død og begravet. Jeg har smakt mye kamelbiff i 

det siste, og innrømmer at jeg ikke har hørt bedre lyd enn det jeg har 

opplevd med min gamle vinylsamling de siste dagene. At dere setter 

kaffen i halsen på grunn av vår nærmest uforbeholdne begeistring for 

en ”gammeldags” vinyl platespiller som ser ut til å koste tiendearten av 

hva den faktisk gjør, tar vi likevel sjansen på. 

Og neste gang du hører fra oss er det jul! Tiden bara går… 

Knut V 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 

Skribenter i dette nummer 

Gunnar Brekke 

Petter Dale 

Arne Christian Damhaug 

Rolf Inge Danielsen 

Jan Myrvold 

Tore Dag Nilsen 

Stein Arne Nistad 

Håkon Rognlien 

Sam Ross 

Trond Torgnesskar 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 

www.ideverkstedet.no 

Trykk 

Printall 

Annonseavdeling 

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12) 

Annonsemateriell 

annonse@ideverkstedet.no 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 

www.audiofidelity.no 

Abonnement service: 

MediaConnect AS 

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo 

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 


post@audiofidelity.no 

Tlf: 22 44 38 12 

Etterbestilling av artikler som PDF: 

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post 

Oppstart kr. 100 pr. blad. 

kristin@ideverkstedet.no 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. 

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for 

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på 

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 


3

4 

Innhold 

41 

nr 6/2009 

6 

Brev 

Signalkilde: Denon A-1 

med Pure Audio Blu-ray 

14 

Adams Tensor Alpha 

aktiv gulvstående 

20 

Linn Sondek LP12SE 

10 29 

Sec.op: Linn Sondek LP12SE 

Marantz SA8003 

SACD/CD-avspiller 

Mytek Stereo96 DAC 

36 

Sony XA5400 

30 40 

34 

Sec.op: Sony XA5400 

42 

Dårlig lyd dreper god musikk

48 

Jamo R 907 

dynamisk dipolhøyttaler 

52 

Playback Designs MPS-5 SACD/ 

CD-spiller 

60 

Musikkomtaler: Beatles i Abbey Road 

66 

Blått & Rått 

68 

Skeive skiver 

70 

Nytt på nytt for ORBO 

72 

Blanda aukustiske drops 

74 

Budsjett: Aktive høyttalere 

80 

Marantz PM-15S2 integrert forsterker 

og SA-15S2 SACD-spiller 

84 

yh-631 surroundhøyttalere 

86 

Hi-fi messe Horten 2009 

92 

Hjemme hos: Gaiaprosjektet 

96 

Neste nummer 

5

Brev til 

Akustikk og Gallo 

Først vil jeg takke for et meget fint blad. Jeg synes at dere har 

en glimrende blanding av emner. Dere hadde et glimrende 

innlegg sist om rommet som anlegget spiller i og at man kan 

like godt bruke rommet til fordel og ikke bare fokusere på 

dens ulemper, det synes jeg er ellers det eneste man hører om 

der ute. 

Jeg vet at dere må prioritere emner og valg av utstyr samt 

at kunde skaren deres er sikkert av den garvede typen, men 

kunne dere skrive litt mer om nettopp rommets virkning, 

oppstiling av høytalere m.m. Generelt tips og triks for å få 

det beste ut av det man har i stedet for å bygge lytte rom 

til formålet. Jeg synes best om to kanaler og at det skal stå i 

stuen så det blir brukt, og da er det lite pent å tapetsere veggene 

med skum plater. Det virker som om dere har et ganske 

nyansert syn på tingene så fortsett med det. 

Jeg har sett i hvert fall to referanser i bladet til Anthony 

Gallo Reference 3.1 høytalere, hvor dere snakker om en mulig 

anmeldelse. Denne har ikke kommet, så vidt jeg kan se, 

men det er vist slik at disse er på vei ut av markedet og blir 

erstattet med en 3.5 modell til ca. dobbel pris. Jeg har hørt 

dem og planlegger et kjøp, men det kunne være morsomt 

å høre hva dere synes om dem samt kanskje hvordan de er 

mot deres referanse og om hva de evt. bør pares med. 

Det var også et flott artikkel om nettverk spillere, men ser 

dere mulighet for å anmelde også Slim Devices/Logitech 

Transporter i nærmere fremtid? 

Jakub 

NY NORSK 

SUPERFORSTERKER! 

Musical Innovation 

Overgår alt som er produsert 

tidligere her i landet, 

i forhold til pris. 

Les mer på: 

www.maxwelldrammen.no 

Ring og avtal demo! 

Vi har åpnet ny butikk i 

Gamle Riksvei 333 i Krokstadelva. 

Rett vest for Drammen. 

Se kart og veiforklaring på vår nettside! 

Maxwell HI-FI Import, Drammen 

Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73 

Salgssjef Hallvar Rostad: 

hallvar@tele2.no 

Digitale strømninger 

Utfra hva jeg leser i Fidelity og andre blader er denne 

teknologien så utviklet at det nå er på høytid å vurdere 

en utskifting av min kjære CD-spiller. Deres test av Linn’s 

digitale streamere virkelig satte mine tanker i sving. 

I dag har jeg T+A CD 1240 R og forforsterker T+A P 1230 R. 

Effektforsterkeren er en Linn Klimax Chakra 500 Twin. 

Det er derfor naturlig å tenke seg en oppgradering til Linn 

eller T+A (ja, så snevert er det mulig å tenke). T+A har 

kommet med et spennende alternativ til Linn, T+A MP 1260 

R (tidl. MP 1250 R), som gir noen ekstra fordeler i form av 

digitale innganger for tilkobling av andre lydkilder. 

Mitt ønske er at Fidelity tester dette produktet og sammenligner 

med Linn. 

Eddie 

Platespilleren 

Jeg har i mitt eie en Harman Kardon T60 vinylspiller. 

Den har nå blitt børsta støvet av, fått ny reim og ny p.u. 

er på tur i Posten ( Ortofon M2 Blue ). Selv med min 

gamle Ortofon om20 spiller den ikke dårlig, men ”stateof-the-art 

er det ikke. Jeg hadde egentlig planer om å la 

denne spilleren hvile, og heller gå for en ny Pro-Ject eller 

Diva ( flott test i forrige nr. av Fidelity, forresten ), men 

samtidig har jeg lyst til å ”revitalisere” T60’en...iallefall 

mens jeg sparer! Følgelig ble jeg gira på å finne ut meir 

om denne spilleren, bl.a. hva den kan sammenlignes med 

av Rega’er, Thorens’er og Linn’er. Jeg har leita på internett, 

gjennom gamle hi fi blad, inkl. tidligere årganger av Audio 

og flere engelske hi-fi magasin uten særlig resultat. 

Jeg fant omsider denne linken: 

http://forum.audiogon.com/cgi-bin/frr.pl?ranlg& 

1029199417&read&3&4 

men det var ikke akkurat noen test eller ”rewiev”. 

Kjenner du til denne spilleren, og evt. hva jeg bør oppgraderer 

for å gjøre den bedre, f. eks. bytte arm, motor, 

spindellager osv. ??? 

Jeg har nylig begynt å kjøpe Fidelity, og synes det er et 

kjempebra magasin. Som nevnt i en tidligere mail, savner 

jeg omtaler av Densen. Jeg fant et nr. på pdf-fil ( takk for 

den muligheten - kjempeflott!) med en omtale av Densen 

400sx cd- spiller og et forsterker-sett, men noen djup 

test var det ikke. Jeg har en DM-10 forsterker, som jeg er 

storfornøyd med. Jeg har lytta til både Hegel og Electrokompaniet, 

men DM-10’en står fortsatt i hylla hos meg... 

mvh 

Vilhelm Willassen 

Hei igjen. Jeg har satt Gunnar Brekke på saken angående 

oppgraderingsmuligheter, men så langt må jeg medgi at 

jeg kjenner spilleren HK T60 bare av omtale, men den er 

regnet blant de mer ”seriøse” i mellomprisklassen. 

Jeg anbefalere absolutt at du får den på beina og trimmer 

den så langt som mulig. 

KV

Karakterer og terningkast 

Mens jeg lar Ryan Adams transformere Alice in Chains’ ”Down 

in a hole” gjennom Spotifys utmerkede musikktjeneste, leser 

jeg årets mest spennende artikkel i Norges klart beste musikk 

og hifi-magasin, Fidelity. Artikkelen er ikke en produktomtale, 

men en redaktørs selvutleverende bekjennelser om journalistisk 

integritet og ”pengenes oppmuntrende virkning” (J.S.Øverli). 

La meg aller først gratulere redaktøren for å løfte denne fanen 

særdeles høyt - og gjøre en god analyse av hvordan karakterene 

lett kan blinde og fordumme. 

For meg ble dette et dejavu, da forgangne Audios utmerkedes 

musikkjournalist Stein Arne Nistad spurte leserne til råds om 

han burde innføre karakterer i bedømmelsen av musikk i bladets 

spalter. Jeg grep min compaq med sort/hvitt-lcd skjerm og skrev 

et svar til Nistad. Leserinnlegget ble tatt inn i blant leserbrevene 

og ble svært respektfullt behandlet 

av Nistad, som lovet å legge debat- 

ten om karaktergiving i musikkanmeldelser 

død i overskuelig fremtid 

- og Nistad har holdt sitt ord. 

Plateanmeldelsene er fortsatt svært 

gode - både med tanke på bredden 

i det som anmeldes og kvaliteten i 

det som skrives. 

Siden bokhyllen med Audio/Fidelity 

er nær komplett og ikke helt i 

kronologisk orden, har jeg ikke tatt 

meg bryet å finne mitt opprinnelige 

innlegg, men den utmerkede redaksjon 

kan kanskje være til hjelp. Jeg 

mener å huske at essensen av mitt 

innlegg den gang må være noe i 

retning av dette: 

• Karakterer fordummer teksten. 

• Karakterer skaper rangering og ikke forståelse. 

Det er forskjell på å omtale musikk og utstyr til å avspille den 

med, men jeg tror begge punkter er gyldige for omtale av begge 

deler. Til det første punkt som berører journalistens arbeid: Karakteren 

er en måte å unnlate å skrive og beskrive. Journalisten kan 

tillate seg å la karakteren erstatte gode beskrivelser og en nøye 

gjennomgang av produktet - fordi han hele tiden vil være bevisst 

at det mest essensielle utkommet av hans arbeid vil være uttrykt 

i et terningkast, feks 4, eller den meningsbærende tallsum, feks 

67. For den journalist som ikke har disse mentale krykkene vil 

arbeidet fortone seg annerledes. Han må inngående lytte for å 

kunne beskrive produktets kvaliteter med språklige nyanser og 

betoninger. Han må formulere en tekst som nyanserer de ulike 

aspektene ved produktet for å skape forståelse hos leseren. 

Til det andre punktet: Karakterens iboende kvalitet skifter 

leserens fokus mot rangering og bort fra forståelse og nyansert 

«Karakterens iboende 

kvalitet skifter 

leserens fokus mot 

rangering og bort fra 

forståelse og nyansert 

kunnskap» 

kunnskap. Noen vil kunne hevde at man vitterlig må kunne ha 

flere tanker i hodet på en gang og at begge deler må være mulig 

å håndtere for et moderne menneske. Redaktørens ettertanke, 

og min egen erfaring med lesing av anmeldelser, tilsier at det 

dessverre ikke skjer så veldig ofte. Når karakteren dukker opp, 

skifter leseren fokus: Han fokuserer på rangering. Hans interesse 

for tekstens nyanser og innhold svekkes - slik at det som virkelig 

skulle være det journalistiske håndverk svekkes til en parentes. 

Som en parentes må jeg legge til at den mest fordummende 

karakteren jeg kjenner til er den som skal vurdere produktets 

verdi for penger. For en illusjon at man skal kunne karaktersette 

leserens smak, preferanser og økonomi og faktisk kunne innbille 

seg at man kan treffe noe som virker meningsfylt. Mangt et 

testprodukt har rykket ned fra den rangerte førsteplassen, med 

uomtvistelige kvaliteter til glede 

for brukeren, fordi det kostet 500,- 

mer enn opponenten. Forbrukeren 

tror han har gjort det beste kjøpet 

(Det er jo tross alt bevisst med 

karakteren 87!), mens han må leve 

i årevis med feks et kamera med 

manglende kvaliteter. Alle de som 

tester og som føler at de må ha 

karakterer for å tilfredsstille bryske 

redaktører, vanskelig annonsører 

og et publikum med angst for å ta 

skjebnesvangre gale beslutninger, 

burde i det minste la dette aspektet 

ved produktet være. 

I skrivende øyeblikk er valgkampen 

til stortingsvalget i en avsluttende 

fase, og karakterer er igjen en het potet. For de av dere 

som undrer om undertegnede har samme forhold til karakterer 

i skolen er svaret et resolutt ja. Lærernes tilbakemelding preges 

av mangelfullhet og lite respekt, og elevens reaksjon er å være 

fornøyd eller misfornøyd med karakteren - uten å være egentlig 

opptatt av kvaliteten av det de har levert fra seg. Å ha hatt mitt 

eldste barn i ungdomskolen de siste årene har styrket denne 

oppfatningen ytterligere. 

For en glede og befrielse det da er å kunne få Fidelity i postkassen 

og lese journalistisk håndverk og ikke se fordummende 

terningkast! 

PS! Fakturaen kom med sist nummer - og jo, jeg tør vel si det... 

Bladet er vel verdt pengene! :-)DS! 

mvh 

Thor-Egil Aarvik 

En spesial-forretning 

for gode lydopplevelser 

og gode lyd-råd! 

www-procom.no • e-post: mail@procom.no • telefon: 32 20 83 30

Bakoversveis 

Jeg fikk skikkelig bakoversveis da presentasjonen hjemme 

hos Kim kom i forrige nummer, dette minner mest om en 

drømmeverden for oss musikkelskere, men spiser denne 

modifiserte CD spilleren hans modifisert av Raymond Celius, 

altså grisedyre high-end maskiner til frokost som for eksempel 

min egen Meridian 808.2 ? 

Det er jo også dyrere spillere der ute som er i flere kabinetter. 

Jeg synes at det er en litt vel generell slenger til dette med å 

spise high-end maskiner til frokost eller at kanskje selve uttrykket 

skulle om enn vært noe modifisert, for her sitter jeg 

nemlig med mitt såkalte dyre skrot som jeg har brukt over 

10 år for å låte best mulig og faktisk koser meg med Oscar 

Peterson på konsert og synes faktisk det låter riktig så bra. 

mvh Nils 

Tja, det er vel ikke mer synd på deg enn meg? 

Jeg vil tro at de fleste av oss har den nødvendge sinnsro til 

å ta visse utsagn med en klype salt. Men dette får stå for 

Trond’s regning. Og han hadde jo benyttet verdens beste 

tweak i forkant, ifølge eget utsagn. Jeg kommer ikke til selge 

hverken Krell eller noe annet for å kjøpe en billig Marantz 

som sendes til Valdres. Men det låt sikkert overraskende bra! 

mvh Knut V. 

Audio Research Ref. 7 

Jeg husker Fidelitys begeistring for denne da den ble testet 

i Fidelity. Til og med enda bedre enn CD 3 fra ARC som 

dere tidligere hadde skrevet meget pent om. 

Ref. 7 er jo fortsatt i produksjon, men den er jo etpar år 

gammel vil jeg tro og ser at prisen nå er noe lavere enn da 

dere testet den. Leser også at dere svært bevisste på at CD 

avspillere er blitt mye bedre siste 2 år. 

Så; Er Ref. 7 fortsatt i topp A klassen blant spillere til ca 

100k eller er den forbigåt av Esoteric, Wadia, Ed Meitner, 

dCS Puccini, eller er billigere spillere som dere nylig har testet 

blitt omtrent like bra som Ref. 7? F.eks. Cary 306 PRO. 

Nevner også Integris testen deres som sier denne er bedre 

enn alt annet (minus den doble Esoteric riggen). 

Er en brukt Ref. 7 (nesten ny) til ca kr. 50.000.- et litt 

mer enn bra kjøp, eller ville du i dag handlet noe annet i 

denne klassen? (Har i dag Lector CDP 7 TL som jeg tror er 

forbigått de siste 3-4 årene) 

På forhånd takk for svar - om du har tid :-) 

Mvh Ole 

Løp og kjøp! 

Knut 

Hei Knut - gratulerer med de 40 :-) 

Gleder meg som vanlig til å finne det i Narvesen. 

Gå til nærmeste pub, for meg Steamen i Continentalkvartalet, 

hvor de verken har små 0,4L glass eller dårlig 

Hansa øl. 

O,6L på bordet, bla opp siste Fidelity, først bli litt skuffet, 

fordi det var så mye å se på men at man allikevel forventer/ 

ønsker både flere produkter testet, samt ønske om enda 

flere sider. Bla gjennom igjen, glasset er nå nede i 0,4L nivå, 

hvor man glemmer å drikke i vanlig tempo. Fordi det pinadø 

er masse å lese (Som vanlig), også innenfor områder man 

ikke har interesse for. Men hvor den oppriktighet, ærlighet 

og entusiasme dere lar oss få stoff på, gjør at man leser alt 

som følge av dette. Og sånt sett oppdager ting & tang man 

ellers ikke ville stoppe opp ved. 

Lederen din, som jeg leste på nett, nei den likte jeg ikke. Jo, 

jeg likte den, for all del, men har ikke noe tro på at en ny redaktør 

finnes. Fordi ingen vil jobbe halvgratis. Så du får bare 

blåse i at du er 65 år, og heller skylla øra litt oftere. 

Stå på videre, hils hele mannskapet ditt og si vi er noen 

tusen mennesker i Skandinavia som setter umåtelig stooor 

pris på hva dere gjør, og enda mer imponert over at dere har 

gjort dette 40 ganger, samtidig som vi insisterer på at dere 

FORTSETTER! 

Hyggelig hilsen 

Bjørn Magnussen 

Hei Knut 

Hva er det jeg leser i din siste leder, du ettersøker en ny 

redaktør fordi du tror du snart er pensjonist!!! 

Du er bare en ungdom, mann, EUBIE BLAKE, jazz og 

bluespianist holdt konsert i MOLDE jazz da han var 98 ÅR 

og gikk ikke over til den andre siden før han ble 102 år. 

Nei, du må bare kose deg og skrive og utgi FIDELITY 

lenge, lenge. 

Per Abrahamsen er på din unge alder og han lodder og 

skrur og konstruerer fortsatt hi-fi amper. 

Til lykke og hilsen Magne Fevik.

Forbanna bra! (Fra Hi-fi sentralen) 

I dag var jeg forøvrig innom Vadseth og hørte på Marten 

Coltrane. Siden han ikke har sin egen tråd her på ”mitt anlegg”, 

så tenkte det går an å si noen ord her i min hi-fi blogg. 

Coltrane er blant de aboslutt beste høyttalerne jeg har hørt, i 

alle fall av plug and play-systemer. 

De høyttalerne er rett og slett skremmende gode, og kan by på 

en dynamikk som ikke står tilbake for de råeste hornsystemene 

jeg har hørt – bortsett fra trio/custombass-kjøret til lmc. 

Coltrane har også en svært fascinerende evne til å nyansere 

instrument – og stemmeklang på en måte som bare føles riktig. 

Instrumenter som skal låte distinkt og hardt, f.eks. stålstrenger 

og skarptrommer, gjør nettopp det. 

Mens stemmer, fløyter, nylonstrenger og nedre klavertoner låter 

glatt og organisk, og likevel uten den minste antydning til slør. 

Skal jeg pirke, så kunne jeg av og til ønske meg et enda mer gyllent 

skjær i øvre mellomtone/nedre diskant, men dette mistenker jeg coltrane 

glatt kunne bydd på med en annen kilde og forsterker foran. 

Vadseth spiller, som de fleste vet, på krell og dynamic prescision. 

Det går på smak og behag, og det faktum at ørene våre opplever lyd 

på ulik måte. 

Doxa 

Takker for en kjempe hyggelig test av Doxa Model 73, og fint 

intervju. Svære greier. 

Hyggelig fordi jeg virkelig føler at Håkon Rognlien skriver det han 

opplever, og at han har hatt en god opplevelse. 

Jeg ble sittende igjen å undres: Hva skjer om Håkon virkelig prøver 

en forforsterker ennu et hakk opp. Effektforsterkeren bremser jo ikke 

så mye enda, ser det ut til. 

Så til det tekniske: Model 73 er ikke pseudobalansert, Håkon. Det 

er tekniske grunner som taler mot pseudokopling sammen med de 

nye enkle Doxa koplingen i Model 73. Pseudobalansert er tilbakelagt 

-borte. Vil forklare litt mer om denne enkelheten lenger ned. 

Mange opplever et løft ved tunge laster og krevende kilde (så som 

Infected Mushrom, mm) med en effekt på hver høyttaler. Det er klart 

man aldri kan få nok strøm, så det er sikkert greit. Da benyttes kun 

en kanal på forsterkeren til en høyttaler og den andre kanalen er ikke 

i bruk, eller kanskje til en senter eller bak- høyttaler. 

Doxa Model 73 er ikke dual mono heller, Håkon Rognlen. Jeg bruker 

en trafo for pluss og en for minus matestrøm. Rett og slett fordi 

jeg gjentatte ganger opplever det som en bedre elektronikk-kopling, 

rent lydmessig, bass og mellomtone står mer adskilt fra hverandre 

ved gjengivelse av kompleks musikk. 

Litt om enkelheten i Model 73, jeg vil prøve å si noe om elektronikk 

tenkingen. Hvordan går det an å få en slik lyd av transistor, med 

en forsterker som trekker maks 40 watt i tomgang (grønn svane) og 

stopper på rundt 30volt ut til høyttaleren. 

Model 73 er en uhyre enkel og en nesten helt konventionell transistorkonstruksjon 

med kun en transistor som tar hele spenningsforsterkingen. 

Dypteknisk: Dette medfører dominant 2. harmonisk og 

en smule rørvarme ved lyden på 73. Teknisk kalles det en singelended 

kretskopling og er helt bevisst valgt for å få den lyden som kan 

”Romproblemene” hos vadseth, som ofte har dukket opp 

som tema her på hfs, hørte jeg ikke en dritt til. 

Ok, det er en vanlig stue og ikke et lydstudio, men stua til vadseth 

har langt bedre akustiske forhold enn de fleste andre stuer 

jeg har dumpet innom opp gjennom årene. 

Det fantes ikke antydning til problemer med bassbooming eller 

for lang/kort utklingingstid. 

Vadseth har valgt en plasseringsløsning med stor avstand mellom 

høyttalerne og relativ kort avstand til lytteposisjon, med 

sterk vinkling (krysses rett foran sweetspot), noe som i mine ører 

gav et hysterisk stort og besnærende lydbilde med en holografi 

som fikk meg til å måpe fårete. 

Aberet er imidlertid at sweetspoten opplevdes noe trangt, og 

det var spesielt vanskelig å passere vokalen dersom man ikke 

satt akkurat der Vadseth pleier å sitte - altså midt på sofaen. 

Ikke dermed sagt att man måtte sitte i sweetspot for å kunne 

nyte musikken; lydscenen var nemlig såpass romslig og luftig at 

man fikk fot uansett hvor på sofaen man satt. 

Konklusjon og oppsummering: forbanna bra! 

LE 

minne litt om de gode rør. Dette også for å tilpasse lyden i Model 73 

til vidunderlig musikk som ikke alltid er helt ørevennlig innspilt. 

Model 73 er uten negativ slyøyfe tilbakekopling. Spissformulering: 

Tilbakekopling er fint for å få fine data på papiret. Med musikk er 

det noe helt annet. Da blir tilbakekopling som å feie problemet under 

teppet. Du ser det ikke mer, men du kan lukte det. Stinkende tåke 

dekker detaljene. Hemmeligheten bak Doxa lyden ligger nettopp i 

enkelheten. Enhver transistor som signalet går gjennom, vil påvirke 

lyden i form av maskering, ulinearitet, forvrengning og støy. Noe som 

er nytt med Model 73 er å rette mer fokuset intenst inn på støy. Støy 

fra transistor er en ting (joda, har valgt støysvake transistorer), men 

støy som kommer og blander seg med signalet fordi høyttaleren 

trekker strøm, når en spiller musikk. Dette medfører blant annet, at 

50 hz fra lysnettet kommer inn og blander seg med signalet, mens 

strømmen raser ut til høyttaleren. 50hz modulasjonen opphører når 

det blir stille igjen og høyttaleren dermed ikke trekker strøm. Da vi 

fikk fjernet nesten all 50 hz fra signalet fra Model 73 ble alt så mye 

bedre, selv om en viss kjent varme fra lyden av inn- modulert 50hz, 

ble borte. Gumpebass er det noen som kaller det. 

Vi jobber også med utvikling av helt nye modeller av effektforsterkere, 

der fokuset er skjerpet med hensyn på støy. Da vil også støymodulasjonen 

som oppstår på grunn av høyttalerprodusert strøm, 

bli ytterligere redusert. I tillegg til innmodlert støy av musikksignalet 

som speiler seg i strømforsyningen. Hf støy fra lysnettet vil gjerne inn 

å forgifte det også. Jada, det er nok å gripe fatt i. Vi i Doxa opplever 

gang på gang at efektforstekeren blir hovedkomponenten i anlegget. 

Høyttalerene skal jo styres, ja helst tvangsstyres av forstekeren. 

Vi forundres stadig over at anstendige enkle 2-veis høyttalere, nesten 

kan utrette mirakler, samt at ekstremlaster som elektrostater må ha 

noe helt spesielt for å drives til fullt potensiale. Spennende utfordringer. 

K. Ø. Lauvland

3 3 

10 

Signalkilde: Denon A-1 med Pure Audio Blu-ray 

Tidsmaskinen 

2010 

I 1926 spilte Griegs gode venn Percy Grainger inn den verdensberømte 

A-moll konserten på et såkalt Duo-Art hullkortsystem, 

forløperen til dagens datamaskiner. Idag lanseres en nøyaktig 

reproduksjon av denne fremførelsen på verdens hittil mest 

avanserte digitale lydsystem; utviklet av norske 2L og gjengitt 

på verdens første high-end Blu-ray multispiller. 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

3 3 

12 

Signalkilde: Denon A-1 med Pure Audio Blu-ray 

Pris. kr 39.998,importør/forhandler: 

Hi-Fi Klubben 

Griegs A-moll konsert har hatt uvurderlig 

betydning. Og det ikke bare som et 

gjennombrudd for den unge bergenseren 

som ikke så seg anlediget til å 

overvære den kongelige premiere i København. 

Her ble den øyeblikkelig en 

kjempehit, for å si det slik, og etablerte 

den unge musikklæreren som da bodde 

i Oslo som en av verdens mest berømte 

komponister. 

Langt viktigere er det at denne 

norskeste av alle norske musikkstykker 

også ble oppstarten på en kunstnerisk 

gullalder og på en av verdens mest vellykkede 

PR-kampanjer; selvstendighet 

for lille Norge som i et halvt årtusen 

først hadde vært fusjonert med Danmark, 

og fra 1814 med Sverige. 

Det var de norske malere, forfattereog 

altså komponisten Edvard Grieg 

(innvandrer fra Skottland, men det 

sier vi ikke til noen) som sammen med 

polarforskerene Fridtjof Nansen førte 

an i denne ukrigerske frihetskampen. 

Denne tidlige PR-kampanjen skapte 

så mye internasjonal sympati for det 

lille, fattige fjellandet oppe i nord, at 

svenskene så det som en umulighet 

å angripe da det Det Norske Storting 

erklærte Norge som uavhengig i 1905, 

to år før Grieg døde på Trollhaugen. 

Ikke verst som bakteppe for en komposisjon 

som den dag i dag regnes som 

verdens mest populære pianokonsert. 

Og selvfølgelig med et uttall av ulike 

innspillinger, også eldgamle saker tatt 

opp på voksruller fra forrige århundreskifte. 

Kuriøst, men uspillelig om man 

ikke er akademisk interessert i å høre 

dentidens tolkninger, om man klarer å 

lytte gjennom bakgrunnstøyen… 

PURE AUDiO FRA 2L 

Så dukket det i høst opp en ny innspilling 

på verdensmarkedet fra det norske 

plateselskapet 2L, som står for herrene 

Lindberg og L’Orange. Her opplever vi 

Griegs gode venn Percy Grainger som 

solist i en New York studioinnspilling 

fra 1921, jeg gjentar nittentjueett! Men 

det ledsagende orkesteret er dagens 

Kristiansand Symfoniorkester ledet av 

tidligere KORK-sjef Rolf Gupta. Og det 

hele er tatt opp i det akustisk optimale 

kirkerommet i Kristansand Domkirke. 

Og det i 8 kanaler surround i 24 bit 

med hele 352,8 khz oppsampling! Og 

med Wolfgabg Plagge som produsent 

og Denis Hall som medium. Huh… 

Og om ikke dette skulle være nok, 

spiller Grieg selv ”Bryllup på Trollhaugen” 

på en såkalt Phonola pianorull 

som likeledes styrer et moderne flygel 

til å utføre akkurat de samme anslag 

med den rytme og tyngde som Grieg 

bestemte i 1906 ved opptak i Leipzig, 

året før han døde og året før han og 

Nina fikk besøk av Percy Grainger på 

Trollhaugen… 

UNG VENN 

Og den unge pianistens tolkning på 

Griegs eget flygel, frydet den lille, store 

komponisten som skrev følgende i sin 

dagbok: ”Jeg måtte blive 64 år forat få 

høre norsk klavermusikk så forstående 

og genialt tolket. Som han spiller slåtterne 

og folkevisebehandlingene bryder 

han nyt land både for sig, for mig og 

for Norge. Og nu dette henrivende, 

naturlige, dybe, alvorlige og barnlige 

naturel!” 

Grainger skal også ha spilt Amollkonserten 

med like stor heder fra 

komponisten. Det er derfor desto mer 

interessant å lytte til denne teknisk 

fenomenale innspillingen med det aller 

siste av teknologi; Denon high-end 

multispiller A-1 som tar både CD, SACD 

og altså Pure Audio Blu-ray i opptil 7+1 

kanaler. Og hakesleppet kommer, ikke 

på grunn av optaket som vi hørte på 

referanseanlegget i 2 kanaler. Lyden var 

utmerket, men knapt epokegjørende 

i forhold til SACD gjengivelsen fra 

samme spiller. 

Derimot er tolkningen til Percy 

Grainger knapt til å fatte; dette er en 

konsert jeg kjenner ut og inn og har 

hørt både på plater i konsertsalen og 

i opptaksstudio med verdens ledende 

utøvere. Men maken til frivol løssluppenhet 

har jeg aldri hørt noe i 

nærheten av! Morsomt og tankevekkende, 

så absolutt. Men med noen 

totalt meningsløse tempoendringer og 

fraseringer, etter min mening. Her er 

det lagt til parfymert jåleri og kniplinger 

og blonder til en musikk som 

i sin enkle genialitet gjenskaper ren 

luft, høye fjell og dype fjorder med et 

europeisk tonespråk som vi alle liker og 

forstår nettopp fordi den er enkel, men 

også storslått som den norske naturen.

Likevel, gøy er det å høre hvordan dette 

ikonet ble tolket I begynnelsen av forrige 

århundre! 

Fullt så gøy er det ikke å høre hvilken 

middelmådig pianist Grieg egentlig 

var; om da denne ”innspillingen” fra 

Leipzig gir et rimelig sannferdig bilde 

av dette. Men jeg er ikke forundret over 

at P-2 har begynt å diskutere Griegs 

pianoferdigheter. Men om tolkningene 

fra Grainger og Grieg i beste fall er noe 

underlige for vår tid, er den nitidige 

restaureringen av disse aller eldste 

eksempler på moderne digitalteknikk 

(lyden blir oversatt til enkle symboler) 

av enorm historisk betydning. 

Men hvor god er det tekniske resultatet 

med det aller siste av digitalteknolgi? 

Hvordan låter og funker Pure 

Audio Blu-ray på verdens første highend 

multispiller som spiller alle digitale 

lydformater og som også serverer det 

beste videobilde vi hittil har sett… 

REN LyD 

Fordelen med Pure Audio Blu-ray er etter 

min mening først og fremst at man 

benytter et format og en teknologi som 

via det betydelige hjemmekinofolket 

kan lages i et betydelig antall eksemplarer. 

Dette fordeler forsknings- og 

produksjonsutgifter på et langt større 

antall kjøpere enn hva to-kanals audio 

kan påregne . Selv om all ny teknologi 

som er lansert i min levetid har vært 

dårligere enn det beste av gammel 

teknologi i forfinet utførelse, men da 

til høyere pris. Det er alltid grunn til å 

håpe på bedre kvalitet/pris med mer avansert 

teknologi. På særlig billedsiden 

er dette et uomtvistelig faktum i forhold 

til DVD i forhold til VHS og til og 

med Laserdisc, og nå Blu-ray i forhold 

til DVD. Og dette gjelder spillere ned til 

noen hundrelapper. På Elkjøp finner vi 

nå Philips Blu-ray spillere med akseptabel 

lyd til mindre enn femten slike. 

Men når det gjelder mer krevende 

lyd, gjerne i skjæringspunktet mot 

high-end, er problemet atskillig 

større. SACD er neppe entydig bedre i 

prisklassen rundt 10-20 tusen kroner 

i forhold til dedikerte CD-spillere. Nå 

som dette formatet virker å gå på sparebluss, 

kan man heller ikke regne med 

noen særlig videreutvikling og noe 

særlig antall nysinnspillinger. Derfor at 

det teoretisk enda bedre lydpotensialet 

på Blu-ray særdeles spennende, ikke 

minst med Pure Audio som muliggjør 

høyoppløselig lyd i både multikanal og 

stereo uten bruk av video, bare med 

3 fargekoder på fjernkontrollen for å 

velge format. 

DENON A-1 KORTTEST 

Nå koster Denon multispiller mer 

enn 10-20 tusen. Denne første ”highend” 

versjonen som etter eget sigende 

er vanvittig kompromissløs, er vel i 

virkeligheten en 15-20 tusen kroners 

CD-spiller med mange tilleggsfunksjoner 

som glitrende bra bilde, det kanskje 

beste vi har sett både fra DVD og Bluray, 

multikanal i opptil 8 kanaler pluss 

altså Pure Audio Blu-ray lyd. Vi hadde 

den i få dager og valgte derfor å sjekke 

den ut i referanseanlegget i kun 2 kanaler, 

altså som en stereo lydgjengiver 

som spiller alt fra sølvplata. 

Vi hørte en viss forskjell mellom DTS 

og PCM-sporet med Pure Audio, sistnevnte 

betydelig ”ærligere” og direkte, 

men de ulike formater som 16 bits 

redbook, SACD, Dolby Digital, PCM 

og DTS i ulike konfigurasjoner, låt 

likevel forbløffende likt med typiske 

karakteristikka som opplagt skyldes 

drivverket og elektronikken. 

Og det låter både ”dyrt” og 

elegant uten den råhetene særlig 

16 bits redbook-opptak som 

enkelte ganger kan oppleves som 

harde ”kanter” pluss en vis kornethet 

i lydbildet, særlig rundt øvre mellomtone. 

Med Denon låt det silkeglatt og 

forfinet, og med en deilig fyldig bass 

som kanskje ikke gikk superdypt eller 

var spesielt stram og slagkraftig, mens 

som var bare ”deilig”. Mellomtonen var 

en anelse tilbakelent og med antydning 

av ”halo”, denne effekten av et Doris 

Day bløtfilter som forskjønner lydbildet. 

Men som også gjør det hele en 

smule glatt og snilt, men slett ikke ute 

av fokus. 

Diskanten er imidlertid krisp om ikke 

helt nøytral, men er med på å skape et 

inntrykk av oppløsning og detaljering 

i et ellers litt sonort lydbilde. Stemmer 

låter fint og fyldig med bra kropp, men 

tenderer til å være litt langt bak i det 

ganske dype og noe dempede lydbildet. 

Det hele minner veldig om akkurat 

den luksusvarianten av Denonlyd som 

dette vitterlig er, og lyden er utvilsomt 

tilnærmet ”high-end” for mange som 

har forfrosset seg på lyden av pistrede 

transistorer med rimelig surround av 

tidligere generasjon. Lyden er likevel 

ikke på høyde med for eksempel multispilleren 

til Electrocompaniet som tross 

sin mørke klangbalansen er mer lineær, 

oppløst og enda mer storslagent holografisk 

også i 2 kanaler, men denne har 

som andre ekte high-endere fremdeles 

ikke noe Blu-ray hverken på bilde eller 

lydsiden. Og vil du virkelig oppleve det 

beste bildet på 50 tommer HD skjerm 

eller med en god projektor, er Blu-ray 

en nødvendighet tross alskens oppskaleringsystemer. 

KONKLUSJON 

Denon A-1 er en utrolig sofistikert og 

lekker sak med betydelig tyngde og 

masser av muligheter. Foreløpig har 

vi såvidt skummet muligheten og kun 

hørt på 2 kanal i referanseanlegget, 

men vil utvilsomt komme med en full 

test litt senere. Denon A-1 er utvilsomt 

verd pengene om du kan utnytte de 

fleste av disse 

attraksjonene, men som 2 

kanals lydgjengiver kan den mest sammenliknes 

med en typisk 15-25 tusen 

kroners SACD-spiller. Noen vanvittig 

avansert lydmaskin, finner vi ikke her, 

men likevel er dette noe av det beste 

som kan skaffes for musikkelskeren 

med egen kino som kan glede seg over 

både et råbra bilde og alskens muligheter 

med sølvplata i full surround. 

Det viktigste er likevel at Denon trekker 

opp et løp for norske 2L og deres 

glimrende Pure Audio system som kan 

ha mye for seg; et meget avansert digitalformat 

som utvilsomt kan tilferdsstille 

de mest kresne musikkelskere, 

men som samtidig kan henge seg på en 

produktutvikling som den fattige fetter 

kvalitetshi-fi’en aldri ville kunne makte 

på egen hånd. Om dette knapt vil medføre 

dramatisk mye bedre lyd, så kan vi 

regne med at det kan bli bedre lyd for 

mindre penger. Og det er det viktigste 

for svært mange, selvfølgelig. Akkurat 

som det også gjelder I-pod’er og annen 

bærbar digitalteknologi av betydelig 

kompleksitet som likevel er både lite og 

billig og som også kan videreutvikles i 

hi-fi sammenheng. 

Men fremdeles blir jeg tussete i 

hodet av å vente på at disse Blu-ray 

greiene skal få ræva nesten bokstavelig 

talt i gear. Starten er treig, ja. 3 

13

3 3 

14 

Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående:

Over- 

velDenDe! 

Kan det bli for mye tran med doble 13 tommere, D’Appolita konfigurasjon 

med triple Heil bånddiskanter flankert av ytterligere 2 x 8 tommere? Og 

med 2 kw forsterkning fordelt på 6 effekttrinn i 2 sandfylte kabinetter på 

155 kg! Pr. kanal, selvfølgelig… 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH 

Jeg hadde visse mistanker 

om at dette var svære 

greier, så jeg tok visse for- 

behold. Blant annet hadde 

jeg utsatt leveringen til 

etter det store middagsselskapet 

med datterens italienske 

svigerfamilie, og jeg hadde ringt kona 

på jobben etter å ha fått høyttalerne i 

hus. Jeg mer enn ante at et forvarsel var 

på sin plass. Og fikk rett! Også redak- 

tøren i skandinavias eneste high-end 

hi-fi blad må ta visse hensyn til familien 

når finstua, det største fellesrommet, 

utnyttes til testing av ”tung” hi-fi. 

For aldri før har hi-fi’en vært så 

tung som nå; Tensor Alpa fra proffleverandøren 

Adams i Berlin, er det 

største og tyngste produktet Fidelity 

noensinne har hatt til utprøving… 

TENSOR ALPHA 

Men ikke bare er vekten på mer 

enn 150 kilo, fordelt på to sandfylte 

kabinetter, det hittil tyngste produktet 

jeg hadde fått i hus. Men også dybden 

(60cm), bredden(43cm) og høyden 

(170cm) gav tilsammmen større volum 

med større dominans i stua enn noen 

annen høyttaler vi har testet. Det hjelper 

heller ikke at det ikke blir levert noe 

fronttrekk for å skjule de 6 høyttalerelementene 

på forsiden og den ene 13 

tommeren på baksiden. Her hvor det 

avanserte insrumentpanelet trimmer de 

6 forsterkerne som er på mellom 250 og 

500 watt pr. stk. 

For dette er ikke bare en stor og 

tung høyttaler, den er også ”aktiv” med 

egne forsterkere med delefiltre på 

linjetrinnsnivå med alle de praktiske 

og faktisk lydmessige fordeler dette 

innebærer. Petter Dale mener at det er 

galskap ikke å benytte såkalte elektroniske 

delefitre på alle høyttalere over 

ca kr. 30.000,-, og i proffverdenen, som 

Adams leverer en betydelig del av sine 

høyttalere til, er elektroniske delefiltre 

og aktiv drift med innebygde forsterkere 

helt vanlig. Dermed har konruktøren 

bedre kontroll med hele prosessen 

fra XLR linjeinngangen til akustiske 

særegenehter , inkludert muligheter 

til å øke bassnivået i mindre høyttalersystemer. 

Det siste er det ingen grunn 

til på Tensor Alpha! 

Men her er ikke bare aktiv deling, 

innebygde forsterkere og ekstreme 

egenskaper i den virkelige dypbassen. 

Her er også et såkalt D’Appolita konfigrert 

bass/ mellomtonesystem i øvre 

kabinett, dette forankret til bassystemet 

med sandssekker og med to 8-tommere 

med ”skuddsikre” kullfiber membraner. 

Pluss et diskantsystem av to store 

Heiltype trekkspillfoldede båndelementer 

som omgir en tilsvarende mindre 

superdiskant. Disse lages innomhus på 

fabrikken og kalles i brosjyren A.R.T. 

elementer med oppgitt frekvensgang 

innenfor minus 3 db til 50 kHz. 

Tidligere erfaringer med disse Heiltype 

bånddiskantene er særdeles positive. 

Sammen med generelt glimrende 

finish, superb knakkfaktor og langt fra 

urealistske forventninger om et vanvit- 

tig ”slam” i dypbassen; pluss raffinert 

topp med ekstremt potensiale til å 

spille høyt og samtidig rent, virker den 

”aktive” Tensor Alpha veldig lovende… 

RAFFiNERT KJEMPE 

Jeg var ikke det minste i tvil om at 

dette ville være en fantastisk underholdende 

høyttaler i en avansert hjemmekino 

eller til et gedigent disco/pop/rock 

anlegg i større lokaler. Problemet var 

i tilfelle det motsatte; var her også en 

smule raffinement og sjel i tillegg til de 

svulmende kreftene? 

Den første platen jeg derfor satte 

på etter at høyttalerene ble plassert i 

finstua , akkurat der det var tilgjengelig 

gulvplass like ved ”normal” høyttalerplass, 

var derfor et Tchaikowsky 

cellostykke med amerikanske Zuill 

Bailey og strykeorkester på Telarc. En 

sart og ekstremt raffinert innspilling 

med kritiske overtonestruktur som låt 

himmelsk på Coltrane referansehøyttalere. 

Men som neppe vil låte bra på 

en røff og tøff rockehøyttaler… 

Stadig oftere opplever jeg at de bedre 

høyttalere begynner å likne mer og mer 

på hverandre; det er ikke lenger de helt 

store sprik i klangbalanse, frekvensgang, 

spredning og dynamisk kontrast. 

Og en liten stativhøyttaler låter ikke 

lenger tynt og pjuskete mens den gulvståede 

er feit og romlete. Selv de svære 

Alpha med sitt enorme bassystem, låt 

forbløffende likt de Coltrane vi hadde 

spilt på halvtimen tidligere i samme 

posisjon!. Bassen var slett ikke feit, 

15

3 3 

16 

Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående: 

den var helt tyst! Det kom ikke en tone 

som ikke skulle være der, og diskanten 

var akkurat av den rene, oppløste og 

hurtige varianten som slett ikke låt som 

diskant, bare som luft og detaljering til 

mellomtonen. 

Selvsagt var det mulg å høre at 

mellomtoneelementene ikke var helt 

så kjappe og presise som Thiel-elementene 

på Coltrane. Det er heller ikke de 

fleste andre dynamiske elementer. Men 

forskjellen var uansett veldig subtil 

selv om også de beste mellomtonelementene 

fra bl.a. B&W. Kef og Respons 

oppleves en anelse mer raffinerte enn 

de to større åttetommerne på Tensor 

Alpha. Hvis da ikke vår kostbare referanseforsterker 

DP A-1 simpelthen er 

enda bedre enn hva Adams har råd til å 

benytte i Tensor Alpha? Dette selv om 

den innebygde har en noe lettere jobb 

via elektroniske delefiltre. 

JORDSKJELV 

Uansett; Tensor Alpha låt uventet korrekt 

og generelt utmerket også på den typen 

musikk man kunne tro var langt fra 

favorittretten. Men hvor bra var den 

da på filmmusikk, disco og annet som 

måtte være midt i blinken utfra en 

overfladisk vurdering av denne aktive 

kjempen? 

Vi har allerede merket oss at dypbassen 

er helt tyst når det ikke skal 

være noe lyd her nede. Det er derfor et 

desto større sjokk når basstrommer og 

bassgitarer drar til ved de aller dypeste 

hørbare toner. Hvordan dette ”slam’et” 

helt der nede får luften til å riste hele 

kroppen, ikke bare ørene, samtidig som 

vi hører trommestikka treffe skinnet 

en oktav eller to lenger opp i frekvensgangen. 

Vanligvis hører vi først treffet, 

så lenge etter en seig, ullen rumling 

lenger der nede. Tensor Alpha gikk som 

forventet ekstremt dypt, og som mer 

enn forventet; med en glimrende kontroll 

og linearitet i hele området. Dette 

skiller Alpha fra mange subbasser som 

ikke er like presise og nøkterne oppover. 

Noen vil synes at her gjerne kunne 

være litt mer festbass siden så mye av 

pengene går til dette bassystemet, men 

denne biten er en av de positive overraskelse 

med denne høyttaleren: Den 

er like god på mindre ensembler som 

på store kor og orkestre uten at bassen 

forlanger å være med i tide og utide. 

Bassen går som forventet ekstremt 

dypt, men er også uventet kjapp og 

dynamisk og altså med lite resonnanser 

og frekvensmessige ujevnheter oppover. 

Her er klart mer muskler av stål enn 

dissende walker av fett. 

Selv om dypbassen slett ikke er 

så ofte på platene som mange synes 

å tro, er det utrolig vikningsfullt og 

absolutt en storslagen opplevelse når 

basstromme, orgel eller bassgitaren 

masserer kroppen like mye som ørene 

uten resonnanser eller bilyder- utenom 

eventuelt vinduene som klirrer… 

SUPERB DiSKANT 

Diskantsystemet med en superdiskant 

angitt å gå opp til 50kHz med bare 3 

db fall, sitter mellom 2 mellomtone/ 

diskanter som tar seg av område fra 

ca.1000-3000Hz. Dette siste er antagelser 

da det ikke er oppgitt hverken 

delefrekvens eller bratthet i forhold 

til dette mellomtone/diskantsystemet. 

Som med denne delingen av jobben 

får betydelig større effekttålighet og 

jevnere spredning i bredden, men med 

mindre tak- og gulvrefleksjoner. 

Adams kaller dette trekkspillbrettede 

bånddiskantsystemet som A.R.T, men 

det er vel liten tvil om at dette er basert 

på Dr. Heil’s konstruksjoner som ikke 

lenger er patenbeskyttet. Vi kjenner 

prinsippet fra blant annet diskanten 

på de dyrere høyttalerne til tyske Elac 

og Burmester, danske Audiovector og 

norske Patos, og gleder oss over den 

ultrakjappe diskanten som er ekstremt 

ren og nesten usynlig i lydbildet; den 

tilfører for det meste naturlig luftighet 

og detaljering til grunntonene. 

Problemet er å få den til henge 

sammen med en like kjapp dynamisk 

mellomtone. Ved også å benytte en 

større mellomtoneversjon av dette

3 3 

18 

Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående: 

trekkspillbåndet med usedvanlig stor 

faktisk membranflate, flytter man problemet 

lenger ned i mellomtonemrådet. 

HEXACONE MELLOMTONE 

Jeg kan være en smule skeptisk til å 

vite litt for mye om konstruksjons- 

detaljer og komponenter i produkter 

man skal evaluere med øret; jeg er 

stygt redd for at de fleste av oss lar 

oss påvirke av forventninger i forhold 

til tidligere erfaringer. Jeg slet derfor 

litt med det store mellomtoneområdet 

på Tensor Alpha; selv med kullfiber 

membaner må da to åttetommere bli 

en smule ”alminnelig” i forhold til 

den sexy dypbassen og det flotte øvre 

mellomtone/diskantsystemet? Her 

blir det mye masse som skal puffes og 

draes; selv om kabinettet er første- 

klasses med god avstivning, lite 

resonanser og med brukbar plass for 

å utfolde seg nedover. Selv om de to 

D’Appolita monterte elementene gir 

god spredning sideveis, men lite reflekser 

fra tak og gulv, ja så er vel to åttetommere 

som skal dele med en bånddiskant 

ikke akkurat nukleærteknologi? 

Her er det vel en heller traust løsning 

som har prioritert å spille høyt og rent 

fremfor å fremelske den maksimale 

oppløsning av mikrodetaljer? Ville de 

ekstremt kjappe og transientpresise 

bånddiskantene i toppen lure øret til å 

tro at oppløsning og detaljering er like 

«Tensor 

Alpha gikk som 

forventet 

ekstremt dypt, 

og som mer 

enn forventet; 

med en glimrende 

kontroll 

og linearitet i 

hele området» 

god nedover (det har vi ofte opplevd), 

eller ville det bli en brutalt hørbar 

overgang fra det røffe og tøffe til det 

mer forfinet raffinerte? Dessverre ble 

resultet omtrent som forventet; greit nok 

men ikke på langt nær så imponerende 

som dypbassen og diskanten. 

HELHETEN 

Likevel ;Tenor Alpha henger meget 

brukbart sammen fra topp til bunn, 

men øvre bass, nedre mellomtone 

oppleves bare helt greit som en ærlig 

og solid lydgjengiver som forventet 

i toppklassen, men uten den magien 

vi kunne oppleve helt i topp og i det 

brede øvre mellomtone/diskantområde. 

Helt utmerket og så absolutt ryddig, 

men knapt noen forbedring av det 

man kunne håpe på i forhold til en stor 

hundretusenkroners høyttaler med 

tilsvarende kostbar forsterker. Det er i 

hvert fall definitivt ikke Coltrane klasse 

i mellomtonen. Det ville også ha vært 

urealistisk i forhold til pris. 

Stemmekvaliteten er heller ikke like 

”magisk” som på B&W og Respons, 

men kanskje like ærlig da disse muligens 

gir vel mye kropp og varme; en 

viss solbrun pudring av virkeligheten. 

Stemmen på Alpha er mer nøktern og 

en smule vinterbleik i forhold, og transientene 

på piano klinger bare nesten 

like bra som på våre gamle referanser. I 

vårt mindre rom skygget selve kabinettstørrelsen 

litt for det ultimate rommet, 

tredimensjonalitet og holografi er 

enklere å få til med mindre høyttalere. 

Men også den biten var helt utmerket 

selv om ikke det var noen ny milepæl i 

holografiens tjeneste. Men vi misunner 

altså dypbassen på Alpha og synes også 

at diskanten er tett på det beste vi har

hørt uten at noe av det andre er dårligere 

enn det man med en viss realisme 

kan forvente. 

Vi hadde da også forventet både visse 

opp- og nedturer med denne konstruksjonen 

i forhold til det aller beste vi 

kan sammenlikne den med. I etterkant 

er det lett å se at alle fordommer og 

forventninger blir ganske marginale; 

avstanden til konkurrerende forsterker/ 

høyttalerløsninger er heller beskjedne. 

Og den smule mangel på oppløsning og 

raffinement i mellomtonen i forhold til 

det aller beste i noenlunde tilsvarende 

prisklasse, kompenseres opplagt ved 

at man kan spille betydelig høyere 

og i betydelig større lokaler enn vårt 

testrom. Dersom den eventuelle kjøper 

utnytter potensialet også for behovet 

for å spille høyt i store saler, må man 

jo opp i Wilson Alexandria og liknede 

store høyttalerkonstruksjoner for å 

oppnå noe av det samme som Alpha 

fikser uten videre. Og da blir i forhold 

den ”aktive” løsningen til Adam ganske 

så rimelig. 

KONKLUSJON 

Selv i moderat store lokaler som gjengiver 

av kassegitar og rusten strupesang, 

låter denne ”aktive” kjempehøyttaleren 

naturtro og ærlig, men har da konkurranse 

av mange andre løsninger. Men 

desto større lokaler og desto mer kompleks 

og storslagen musikk, desto mer 

interessant kan det være å se på denne 

aktive løsningen med plenty justeringsmuligheter 

og innebygde forsterkere. 

Og dette gjelder ikke bare kirkemusikk 

og opera med krav til holografi og 

oppløsning, men også rock og hardtslående 

disco med store krav til dynamikk 

og dypbass. 

Det eneste som skal til for å rigge 

opp et topp kvalitets musikkanlegg, er 

en førsteklasses CD-spiller eller annen 

signalkilde med innebygd volumkontroll. 

Selv brukte vi både Muse Erato 

II og Krell KPS 25sc med flott resultat 

og kunne lett identifisere særegenheter 

fra begge via disse store systemene 

med den ærlige lyden, enten denne skal 

være imporenede storslagen eller intim 

og minimalistisk. 

Vi klarte ikke å trekke noen entydig 

konklusjon av fordelene med innebygde 

forsterkere og elektronisk delefiltre 

tross visse forventninger om fordelene 

med dette, men ble derimot overbevist 

om at dypbassen er viktigere enn 

antatt. Dette for å skape en realistisk 

konsertopplevese da den knapt 

hørbare romsignaturen i subområdet 

utvilsomt er viktig for opplevelsen 

av nærvær. Jeg har tidligere registrert 

denne effekten med store subhøyttalere 

(Holfi demonstrasjon på Plaza), 

men dette er første gang jeg har hørt 

det såpass tydelig i egen stue med 

”vanlige” høyttalere. Og Tensor Alpha 

har altså fabelaktig bra dypbass! 

Forøvrig vil jeg tro at en mindre versjon 

av Adam’s aktive høyttalere for 

mindre penger skal kunne spille nesten 

like godt i Fidelity sitt testrom. Og det 

til halve prisen eller mindre. Jeg vil 

ikke dermed påstå at Tensor Alpha er 

en unødvendig stor høyttaler og en 

overkill . Men et par av de viktigste 

egenskapene ved en stor høyttaler 

– å spille høyt og samtidig rent – fikk 

knapt rettferdig uttelling i vårt mid- 

dels store rom. Jeg vil altså ikke klage 

på høyttaleren, kritikken går mer til 

rommet som blir noe for lite til å yte 

denne sværingen full rettferdighet. 

Himmel som Tensor Alpha kunne 

låte om jeg bare hadde slått ut alle veggene 

i førsteetasje slik at jeg hadde fått 

et rom på drøye 100 kvadratmeter! 3 

Pris: ca. kr.350.000 

inkl. forsterkere 

importør: Midgard Audio AS 

19

3 3 

20 

linn Sondek lP12Se: 

gull verd! 

vinyl er 

Trollmannen Ivor har forfinet verdens mest berømte high-end produkt til 

det ekstreme. Så har han tilsatt en dæsj superavansert digtalteknologi 

for å gjenskape dynamikk og rytmisk fremdrift så livsbejaende og 

levende at det blåses nytt liv i gammel og ny vinylsamling. 


3 3 

Side 2 på den berømte 

svenske vinylplaten 

”Levande” med Therese 

Juel åpner med 

visen ”Tiden bara går”: 

Denne er opptatt i et 

kirkelokale av Jan-Eric 

Peerson med en eneste stereomikrofon 

og uten nivåbegrensning, kompressorer 

eller andre musikkfiendtlige remedier 

av noe slag. Helt gåsehudfremkallende 

nærværende og levende blir det når man 

gjenhører dette velkjente sporet som 

også var en demofavoritt i kjellerbutikken 

”Nimbus” på Østkanten i Oslo på 

begynnelsen av 80-tallet. Også dengang 

med favorittspilleren LP 12 fra Linn, tilsynelatende 

helt identisk med den siste 

versjonene som nå 30 år senere troner i 

referanseanlegget til Fidelity. 

Også dengang var de innledende 

transienteksplosjoner fra triangler, 

bongotrommer og annet slagverk som 

et fyrverkeri som freste mot himmelen 

og eksploderte i et lyshav langt der 

22 


«Den presisjonslagde remmen og 

tilsvarende tunge og supernøyaktige 

platetallerken er laget på eget 

mekanisk verksted, selve utgangspunktet 

for den første linn Sondek» 

oppe. Og så kom den varme og naturlige 

stemmen, så kvinnelig, så øm, så 

omsorgsfull. Og så nakent alene i det 

store opptaksrommet… 

I mellomtiden har resten av stereoanlegget 

blitt uendelig mye mer avansert 

og raffinert. Og platespilleren ble etter- 

hvert byttet ut med de beste CD og 

SACD rigger på markedet. Og Jan-Eric 

fulgte med de mer moderne tider og 

samlet sine beste innspillinger, også 

denne med Juel, på populære demoplater 

både i vanlig 16 bits CD og i SACD. 

Forskjellen mellom disse var ikke 

dramatisk, igjen fikk vi demonstrert 

at originalopptaket er det avgjørende 

viktige for et godt sluttresultat. Og jeg 

syntes faktisk det låt fenomenalt fint 

også digitalt. Jeg savnet ingenting. 

BASiS 

For et års tid siden ble jeg spurt av en 

importør om jeg kunne tenke meg å 

høre på en av verdens mest avanserte 

platespillere, den rålekre Basis Audio 

2800 i egen stue og med eget oppsett. 

Dette var ikke så selvfølgelig som man 

skulle tro, for jeg hadde av ulike grunner 

kuttet ut vinyl simpelthen fordi jeg ikke 

lenger maktet å holde min mellomdyre 

vinylrigg i orden. Og trengte både plassen 

og pengene til bedre digitalutstyr. Og 

jeg uttrykte nok en viss tro på at de 

ivrigste vinylfreakerne hadde tendenser 

til å sammenlikne det beste fra vinyl 

med det mer gjennomsnittelige fra digitalsiden. 

Slik som det nok kan gjelde 

også andre menighetsreaksjoner innen 

hi-fi’en. 

Ingen kunne derfor stole helt sikkert 

på at jeg skulle være ”lojal” mot platespilleren, 

selv om jeg hadde noen tusen 

plater som støvet ned i kjelleren… 

Og selv om Basis’en er utrolig flott 

å se på, så tok den en masse plass og 

okkuperte alene samtlige hyller i mitt 

relativt voksne rack. Noe slikt hadde 

jeg simpelthen ikke plass til, og med en 

prislapp på et par hundre tusen, hadde 

bladet slett ikke råd til en slik an-

skaffelse i tillegg til alt det andre. 

Men bra låt det, så sjokkerende bra 

at jeg i konklusjonen måtte innrømme 

at i forhold til viktige parametre som 

oppløsning, holografi, kjapp bass, og 

deilig overtonestruktur; selve livet i 

musikken, låt Basis Audio 2800 mer 

overbevisende enn noe kommersielt 

digialsystem jeg til da hadde hørt! Og 

dette mer enn hundre år etter at platespilleren 

ble oppfunnet. 

Og ”Tiden bara går” med Therese 

Juel, var også dengang for et år siden 

en av de viktigste testplatene. Og den 

knuste altså CD-versjonen på akkurat 

det kriteriet hvor vinyl virkelig måler 

dårligst i forhold til digitalteknologi og 

samtidig på det kritereiet som skiller de 

levende fra de døde; på dynamisk kontrast! 

Hva i huleste har platebransjen 

brukt tiden til? 

LiNN SONDEK 

I forhold til Basis 2800 er selv de aller 

siste versjon av Linn Sondek ganske 

kjedelig; den ser akkurat ut som før og 

akurat som vi er vant til at platespillere 

skal se ut når de ikke skal være lydleker 

for store gutter og koste en formue. 

Det er bare det at selv den kjedelig utseende 

LP12, som fullt utbygget, faktisk 

koster det samme som en avgiftsbelagt 

norsk småbil, ! 

Riktignok starter prisen på ”rimelige” 

tjue tusen pluss, pluss for en basis 

versjon (liten b) inkludert Project arm 

og en relativt rimelig MM-pickup. 

Nærmere kr.160.000 blir prislappen på 

den versjonen vi fikk til test, inkludert 

strømforsyning og avansert motorstyringen 

i egen elegant ”Majik” boks. 

Denne kan plasseres ute av syne inntil 

et par meter fra spilleren, om man vil. 

I tillegg til den avanserte motorstyringen, 

som vi skal komme tilbake 

til, er det den innebygd RIAA’en som 

må være noe av det smarteste på 

denne nye Sondek’en. Ingen steder i 

signalkjeden er oveføringen av lyd så 

kritisk som fra pickup til RIAA med 

en signalstyrke ofte bare et par prosent 

av linjesignalet. Her har Linn-gutta 

plassert RIAA-trinnet så nær pickupen 

som fysisk mulig og dermed redusert 

muligheter for støy og fovrengning 

dramatisk! Kjempebra for folk flest, en 

smule problematisk for oss testere som 

også skal prøve ut andre RIAA’er. 

Min første tanke i begeistringens rus, 

var spontant å ville kjøpe denne nye 

Sondek’en, men spare litt penger ved å 

bruke egen Mørch arm, Ortofon 7500 

pickup og den balanserte DP-RIAA’en 

med sin utrolige strømforsyning. 

Dermed kunne langt over halvparten 

av totalprisen spares. Det tok imidertid 

ikke mange dagene før jeg innså at 

spilleren var så perfekt balansert med 

totalpakken, at jeg antagelig ville bruke 

år av mitt liv for å nå et tilsvarende 

resultat på andre måter. 

Og å kutte ut motorstyringen som forbedret 

hastighetsstabiliteten på et drivverk 

som allerede er kjent for ekstremt lav wow 

and flutter, var heller ingen løsning. 

23

3 3 

24 


Den presisjonslagde remmen og 

tilsvarende tunge og supernøyaktige 

platetallerken er laget på eget mekanisk 

verksted, selve utgangspunktet for den 

første Linn Sondek! 

Jeg har nemlig med egne ører hørt 

to identiske Linn Sondek med og uten 

denne elektroniske hastighetskontrollen 

hentet fra digitalverdenen. Ikke bare er 

det klart hørbare forskjeller; vi snakker 

om entydige forbedringer som er minst 

like store som de 2-3 avgjørende forbedringer 

som Linn gjennom tidene har 

kommet med i tillegg til de mange små; 

i alt omtrent 800 forbedringer siden 

den første modellen vi lot oss 

begeistre av hos hi-fi butikken 

Nimbus i Deichmannsgate for 30 år 

siden. Tiden bara går… 

HASTiGHET OG DyNAMiKK? 

For hva skjer når man ytterligere 

forbedrer nøyaktigheten på omdreiningshastigheten 

ved å la en fotocelle 

måle platetallekenens omdreining, 

superenkelt gjort med et synlig merke i 

tallerkenen. Men så styrer man denne 

med et ganske avansert dataprogram 

opprinnelig utviklet for digitalamediet. 

For eksempel korrigeres ikke unøyaktigheter 

umiddelbart, det vil kunne føre 

til ”flutter” og en hørbar uro i lydbildet, 

men korrigers først etter en beregnet 

tendens etter minst 4 passeringer. 

Sluttresultatet er uansett et lydbilde 

som har noen helt usedvanlige karakteristikker 

som jeg ikke opplever på noen 

av de andre bevegelige digitalformatene 

som jeg har hørt; det første er en 

flyt i musikken som jeg til en viss grad 

kan forstå -og kanskje også forklare. 

Analogmediet blir ikke ”hakket” opp 

av pulser slik som digitalmediet. Men 

man kan ikke se bort fra selv små 

variasjoner i hastigheten grunnet f.eks. 

slike ”bagatellmessige” variasjoner som 

ekstra friksjon ved sterk moduleringer 

i platerillene. At hjernen oppfatter mer 

enn de fleste tror, vet av erfaring vi 

som blir skjelt ut som drømmere og 

fantaster av målemafiaen. 

Men også den dynamiske kontrasten, 

holografien og ikke minst rommet og 

luften mellom de fysiske tilstedeværende 

artister; avstanden til vegger 

og tak rundt disse, blir gjengitt med 

større presisjon og mer nøyaktig hastighet. 

Det er ikke til å fatte, og det kan 

selvsagt skyldes at den ”gamle” LP 12 

ikke var like godt trimmet. Men det er 

faktisk akkurat på disse parametre den 

siste modellen briljerer uten å måtte 

sammenliknes med noe annet enn det 

virkelige liv. 

Og akkurat på dsse parametre er den 

også bedre enn den fantastiske Basis 

Audio 2800, som imidlertid låt noe 

varmere, fyldigere og med like flott og 

detaljert lydpallett. Men Linn har overhodet 

ingentings å skamme seg over på 

disse kriterier heller. Og når det gjelder 

dynamikk uansett signalkilde, er den 

nye Linn Sondek LP12 SE så absolutt 

konge! 

KONKLUSJON 

Linn Sondek LP 12 er kjent for å være 

veldig god men ekstremt nervøs med 

sitt vaklende oppheng som måtte 

rejusteres om noen nøs i rommet. Linn 

var for spesialistene med skrutrekker, 

umbraconøkkel og waterpass på baklomma. 

Og jeg synes også siste modell 

virker lite tillitvekkende med hensyn til 

visuelt stress. Pickup-heisen er også så 

upresis at selv en gammel mann velger 

å stole på egen håndholdt stødighet når 

pickup’en skal finne sine spor. 

At spilleren ser langt rimeligere ut 

enn den er, kan vel også falle mange 

tungt for brystet. Dette er ikke noe 

prestisjeobjekt og noen snakkis for 

misunnelige naboer. Men den tar liten 

plass, og har du egne penger som du vil 

bruke på denne spilleren , vil kone og 

barn utvilsomt tro deg når du sier at du 

fikk den på Bruktbørsen for åtte tusen 

kroner. Og den tar ikke store plassen! 

Og etter at Simen hos Kontrapunkt har 

kommet innom med spilleren under 

den ene armen og tallerkenen i den 

andre, så tar det bare en kaffekopp før 

han like stille rusler ut og ønsker deg 

lykke til. 

Og du har nå en problemfri signalkilde 

som ved inngangen til 2010 som 

låter bedre enn noe digitalkilde jeg vet 

om, bare du har eller har tilgang til 

et tilstrekkelig bredt reportoir av din 

favorittmusikk på vinyl. Som nå er gull 

verdt! 

Og Linn Sondek LP 12 SE bare går 

og går… 

Pris: 

Spiller i basisversjon kr.18.760,- 

Med Ekos SE arm, pickup, RiAA, 

div. kr.157.030,- 

importør: Kontrapunkt A/S

Sammenligner 

med dagens esoteriske 

vidunderdrivverk ser den 

vanlig, unnselig og tradisjonell 

ut – her er det ikke mye 

som sier deg at prisen på denne 

utgaven med ”all options” er i ferd 

med å tangere prisen på en splitter ny 

Fiat 600! 

So what? Det tar bare et mikrosekund 

fra nåla treffer vinylrilla før sansenes 

konge – hørselen – helt på egen hånd transporterer 

deg til et dampende studio fullt av 

svarte jazz musikanter med full øs. St James 

Infirmary Blues blir framført med en spilleglede 

og et trøkk du aldri har hørt maken til. Louis 

Armstrong er i live – og på topp i virilitet - du befinner 

deg blant mennesker med intense følelser de 

tar ut gjennom sine instrumenter. Hør på trommene 

– hør på stikkenes anslag mot hi-hat og symbaler! 

Det er så livnært at det er skremmende! Men faktum 

er at alle musikerne du traller sammen med 

for lengst er døde. 

Hvilket media kan egentlig måle seg mot 

dette? Når nakkehårene reiser seg og rytmefoten 

går til innspillinger ingen har hørt 

gjengitt bedre noen gang, ikke engang 

opphavsmennene (eller datidens teknikere) 

– hva skal man da med moderne 

teknologi? Hvor god kan egentlig en 

platespiller bli? For meg blir det 

akademisk. LP12 har nådd et nivå 

der alle programkilder man kan 

sammenlikne med står for mekanisk 

spilledåselyd i forhold. Og 

prisen framstår ved nærmere 

ettertanke som særdeles rimelig 

– en platespiller som 

kan vekke opp de døde! 

Jeg tror Ivor og gutta 

hans utmerket godt er 

klar over hva de slipper 

løs på high end 

markedet også 

denne gangen! 

når de 

døde 

våkner… 

Du tar bare en kjapp kikk, og konstaterer 

at jo, den platespilleren kjenner du godt 

– særdeles godt. 

Av Sam Ross 

25 

3 3Sec. op. linn Sondek lP12Se:

3 3 

26 


Gentleman´s reference 

Å skulle gi seg i kast med et ultimat ikon av et hifikomponent er slett ingen spøk. 

Det er ikke kamelspising heller. Jeg skal prøve å beskrive begge deler her. Det er 

som kjent lett å gå på trynet i begge disipliner... 

AV TROND TORGNESSKAR 

Mitt første møte med det 

overnevnte ikonet, Linn 

Sondek LP 12, fant sted 

i en støvete hifibutikk i 

Worthing, Sussex, Året var 1977, jeg var 

en måpende imponert fjortenåring på 

språkreise. Den lavmælte, funksjonelle 

elegansen apellerte den gang som nå. 

På den tiden satt de tøffeste anmeldergutta 

i britisk hifi-presse hjemme 

med Linn LP 12, Naim-elektronikk og 

Linns digre Isobarik-høyttalere. Å kunne 

beskue en platespiller som allerede 

da hadde legendestatus, husker jeg som 

en ganske svimlende opplevelse. Seks 

år senere kjøpte jeg min egen. 

Jeg fikk den vel aldri helt til, tror jeg. 

Selv med kyndig hjelp fra en kapasitet 

som holdt til i en hvitmalt kjeller på 

Grunerløkka. Kanske var det underlaget. 

Mulig det var justeringen av opphenget. 

Eller noe helt annet. Hakesleppet 

uteble den gangen, og mine senere 

erfaringer med «Ikonet» bekreftet vel 

intrykket av en kompetent og lekker 

spiller med nervøse tilbøyeligheter 

og en sekterisk, nærmest religiøst 

orientert tilhengerskare. «When Ivor 

speaketh, we all go forth to uprade our 

Sondek....» 

Nå, tjueseks år senere, har denne 

tilsynelatende enkle konstruksjonen 

gjennomgått en uhorvelig rekke dyptgripende 

og ofte grisedyre oppgraderinger. 

Det skulle jo bare mangle. Om ikke 

mange årene fyller den førti! 

Den visjonære snålingen Ivor Tiefenbrun, 

som lærte verden at Platespillere 

med stor P skulle være remdrevet og 

laget i Skottland, og ikke minst at god 

lyd startet med kilden, virker mer vital 

enn noen gang. Det samme kan sies 

om platespilleren hans. Til forveksling 

lik den jeg så i England sommeren for 

fortrettito år siden. Den ser ikke ut som 

om den gjør så stort nummer av seg, 

men den mener definitivt alvor. Om et 

hifikomponent har utstråling, må det 

være Sondek LP 12. 

Den har flere ganger blitt kåret til 

verdens mest revolusjonerende 

og viktigste 

hifi-komponent 

gjennom tidene, 

tar mål av seg til 

å kunne 

definere hva som er mulig å oppnå fra 

vinylmediet i 2009, og koster i seneste 

versjon en så respektabel slump med 

penger at det går et støkk i selv den 

mest velbeslåtte audiofile. 

Ikke akkurat småtteri, med andre 

ord. 

Jeg hadde i sin tid et lengre forhold 

til et annet Linn-produkt som også bar 

mellomnavnet «Sondek», nemlig en CD 

12. Det er en av de få komponenter jeg 

virkelig savner, selv om det er nesten 

ti år siden vi hørtes sist. Den kostet 

forøvrig ti tusen kroner mer dengang 

enn LP 12 SE gjør i dag, så kanskje er 

den ikke så dyr likevel? 

Den nye Sondek LP 12 SE er, i tillegg 

til Keel-oppgraderingen fra etpar år 

tilbake,(subchassis i ett stykke aluminium) 

levert med den nye DC-motoren 

pluss motorstyringen Radikal. Et 

interessant punkt er det jo at Linn 

melder overgang til DC-motorer, etter 

å ha hevdet siden LP 12s fødsel at AC 

er det eneste saliggjørende. Selv en 

stabukk som Tiefenbrun kan 

tydeligvis forandre mening. 

Et nytt riaatrinn har

også sett dagens lys. Urika. 

Hvor får disse skottene navnene 

fra? Et riaatrinn med et navn som en 

svensk reiseleder med talefeil ?! 

Vel, jeg skal la det bli med det ene 

billige poenget. Urika er en MC-riaa, 

leveres montert i spilleren for kortest 

mulige signalvei,og den kan brukes balansert. 

Den henter også strøm fra den 

nye Radikal-boksen. Ikke så værst...eh.. 

radikalt. På vårt testeksemplar fikk den 

signalene sine fra Linns egne Akivapickup, 

som jeg og mange med meg 

mistenker er laget av Lyra på oppdrag 

fra Linn. Den var selvfølgelig montert 

i en Ekos SE arm. Komplett Linn, med 

andre ord. 

Alle lyttintrykkene mine skriver seg 

fra timeslange lytteseanser på referanseanlegget 

hos redaktøren. En LP 12 

som er riktig og godt satt opp, står godt 

der den står, selv om Keel-modifikasjonen 

nok har gjort den langt mindre 

nervøs i opphenget enn tidligere 

modeller var kjent for å være. Og godt 

er jo det! Dessuten kjenner jeg referanseanlegget 

til Knut godt nok til å kunne 

mene noe. En hel del, faktisk. 

Sist jeg vurderte lyden fra en platespiller 

i dette anlegget var i vinter, da vi 

hadde besøk av den enda dyrere riggen 

fra Basis. LP 12 er på mange måter dennes 

klare motstykke. Visuelt «understated» 

der Basis nesten er litt brautende, 

tilsynelatende enklere i sin måte å løse 

mediets utfordringer på der Basis tydeliggjør 

sin mer uvanlige tilnærming. 

Dyre som pokker er de begge to. 

LyTTiNG 

Først ut denne fantastiske høstdagen 

var Talk Talks «The colour of spring». 

Den åpner med en ganske monoton 

trommesekvens som lett låter litt fargeløst 

og sterilt, og 

som gir en veldig 

god pekepinn 

mht dynamikk, 

oppløsning og 

basskvalitet. 

Det tok ikke 

mange sekundene 

før jeg forsto 

at det lå an til 

kamelspising. Jeg 

har alltid hevdet 

at en fjærende 

opphengt platespiller 

ligger minst en hestelengde bak 

en basert på masse mht bassfundament 

og driv, men det argumentet er 

ettertrykkelig parkert når det kommer 

til dagens testobjekt. LP 12 SE la for dagen 

en enorm oppløsning nedover, og 

greidde å avtegne de sarte variasjonene 

som ligger i dette sporet bedre enn jeg 

kan huske å ha hørt før. Det låt stramt, 

rytmisk som rakkerń og potent ut av 

det villeste Niagara. 

Basis’en gikk nok enda dypere, og var 

således litt mer «imponerende», men 

tolverń var kvassere på oppløsning og 

rytmisk fremdrift. Det siste er vel ingen 

bombe, gitt Linns stadige trettifemårige 

gnål om «pace, rythm and timing», 

men likevel utrolig mye bedre enn jeg 

hadde antatt, rett og slett. Spilleren fanget 

vokalistens dopbefengte desperasjon 

med enorm presisjon. Mark Hollis 

var ingen nykter mann sommeren 

1986, og det er det virkelig ingen tvil 

om her. 

Samtidig ble det overveldende klart 

hvor samspilte og lekne bandet var. 

Klangfarger, rytme og atmosfære til å 

dø for. Å kunne hente opp enda mer 

informasjon fra en av mine nesten 

tjuefem år gamle favorittplater er ingen 

liten ting. Stjerne i boka! 

Så var det gamle Brendels tur. 

Mozarts pianokonsert nr.23. Det aller 

første som slo meg, var at Linns Akiva 

nok vektlegger rillestøy mer enn både 

min egen Dynavector og Benz LP som 

«Basis’en gikk nok enda dypere, 

og var således litt mer «imponerende», 

men tolverń var kvassere på 

oppløsning og rytmisk fremdrift» 

jeg lyttet til her sist. Vel er denne skiva 

gammel, men her hørtes den nesten 

slitt ut. Denne tendensen er verdt å 

merke seg om vinylen i hylla er «less 

than perfect» som det heter. Jeg hørte 

rillestøy jeg ikke visste var der, men jeg 

skulle komme til å glemme det. 

Bortsett fra den, altså rillestøyen, var 

det en letthet og en luftighet over lyden 

som nesten er til å gape av. Brendels 

anslag, flygelets klang, alle fargene i orkesterlyden, 

de mangefasetterte strykerne 

i St. Martin-in the-fields, Marriners 

lydhøre kontroll, rommet, plasseringen: 

Alt var et sømløst, pulserende hele. 

Det er noen grammofoner som 

klarer et sånt kunststykke, men LP 12 

SE befinner seg i den ypperste klassen 

som gjør det med en så grenseløs 

selvfølgelighet, helt uten å trekke noen 

av elementene fram på bekostning av 

andre. Det var en sann fryd å følge de 

forskjellige instrumentene, og jeg kan 

ikke huske å ha hørt denne platen sånn 

før. Det er en hittil uhørt sammenheng 

her, som om LP 12 SE gav meg mer 

innsikt i de forskjellige instrumentenes 

bidrag til helheten, fordi den overveldende, 

men likevel «myke» oppløsningen 

var så naturlig. En følelse av å høre 

litt mer av alt, men på en nøktern og alt 

annet enn brautende måte. Jeg tror de 

som har hørt et godt orkester i en god 

konsertsal lett kan forholde seg til hva 

jeg mener. Utvunget, klangrikt, luftig, 

naturlig og.....musikalsk. En opplevelse 

for den audiofile 

minneboka. 

Denne plata fikk 

redaktøren til å 

komme løpende 

fra kjøkkenet. 

Med stor iver og 

en frydefull mine 

lekte han luftdirigent 

midt på 

stuegulvet. Skulle 

tro det er et godt 

tegn! 

ON My wAy TO BE A LiNNiE? 

Så var det Peter Gabriels tur i lytterommet: 

Classic Records-versjonen av 

«US». Ikke akkurat noen høydare rent 

lydmessig, og sånn sett er det jo en 

tankestrek at mannen som eier et av 

verdens beste opptaksstudioer og er hovedaksjonær 

hos miksebordprodusenten 

Neeve, ikke får til bedre. Men plata 

er musikalsk fantastisk og har en tett 

kompleksitet som bare de aller beste 

komponenter klarer å trenge igjennom 

og gjøre et hele ut av.. 

27

3 3 

28 


På «Blood of eden» åpner rommet 

og musikken seg helt. Tolverń har en 

presisjon som greier å trekke ut alt 

som ligger i rillene, helt uten å lage 

et masete hifi-fyrverkeri av det. Det 

som presenteres er igjen rytme, klang, 

timing, sammenheng, helhet. 

Dette gir en innsikt i musikkens 

vesen, dens oppbygning og stoffelighet 

som ikke mange, om noen, signalkilder 

greier. Kanskje er det ikke «imponerende» 

ved første lytt. Kanskje finnes 

det konkurrenter der ute som er mer 

umiddelbare, men måten denne spilleren 

presenterer musikken på har en 

dypt meningsfyllt selvfølgelighet ved 

seg. Det gjør noe med intensiteten i 

musikken, dog helt uten å påkalle oppmerksomhet 

til seg selv. A gentleman´s 

reference: 

Kapabel til å banke de fleste, dannelse 

nok til ikke å skryte om det. 

Hifi-poesi, sier du? Mulig det. Takk, 

forresten! En poetisk opplevelse var det 

i alle fall. 

TiDSREiSE 

Tony Levins avgrunnsdype stick-bass 

er vanligvis romlete og lukket, men 

her er den mer kommuniserende, åpen 

og stram. Mer naturlig. Gabriels ofte 

anstrengte og såre vokal hadde et større 

uttrykksregister. Flere nyanser i stemmen 

jeg ikke har vært oppmerksom på 

før. Det må store avspillere til for å få 

til noe sånt. 

Kanskje er det akkurat disse små, 

men viktige nyansene vi betaler for. Så 

får det være opp til hver enkelt å finne 

ut om det kan forsvares. 

Så var det tid for en musikalsk 

tidsreise. Louis Armstrongs rampete 

fulltrøkk- versjon av Louie Primas «I 

ain´t got nobody» fra tidlig femtitall. 

Lydbildet var enormt, om enn ikke så 

altomsluttende og supertredimensjonalt 

som jeg opplevde det med nevnte 

Basis. Her er tolvern igjen litt mer 

nøktern. 

Det svingte voldsomt, Satchmo sto 

som en påle til høyre i lydbildet, og vi 

snakker et nærvær som de aller fleste 

ikke vet er mulig via et stereoanlegg. 

Alt snakk om hifi-parametere blir 

uinteressant. Det er som å åpne en 

musikalsk historiebok og være en del 

av en session som ble festet til tape for 

over femti år siden. Da blir prislapper 

smått uvesentlige for en stund. 

TORTUR 

Jeg leter lettere febrilsk i den medbrakte 

platebunken. Miles´»A kind of blue». 

Modalt som aldri før. Stort, stoffelig, og 

igjen med denne mondene presisjonen. 

Aldri har jeg hørt Bill Evans stå tydeligere, 

men likevel så vart avtegnet som her. 

Rickie Lee Jones fra det bittelitte (det 

er en sjutommer!) mesterverket «Girl 

at her volcano» fra åttitre. Klassikeren 

«Under the boardwalk» har et frydefullt 

driv, en dynamikk som nesten får 

Knut til å miste kaffekoppen, og en 

oppløsning i bassen som er formidabel. 

Dette sporet er så hardt gravert at de 

fleste pickup-elementer får åndenød og 

låter flisete. Akivaen er ikke i nærheten 

av å miste grepet om rillene, og kvitterer 

med den beste gjengivelsen av dette 

tortursporet jeg noen gang har hørt. 

Linn har vektlagt spilleglede som parameter 

i årevis. Jeg vet hva de mener! 

KONKLUSJON 

Jeg skal innrømme det. Jeg kom til 

denne lytteseansen med etpar fordommer. 

Vi snakker om en hyperklassisk 

grammofon som har vært i salg siden 

tidenes morgen, og som ser akkurat 

likedan ut nå som da jeg var i England 

som fjortenåring. Den koster en ufattelig 

mengde penger og har en «on the 

face of it», ganske enkel oppbygning. 

Dessuten har den fjærende oppheng! 

Den har fått kritikk for mye i årenes 

løp. Bassen, mellombassen, prisen, det 

nervøse opphenget.. 

Jeg har ikke hatt en LP 12 i hus siden 

åttitallet, så det eneste jeg kan forholde 

meg til, er hvordan en topprigget versjon 

låter i 2009. Jeg har spist noen 

kameler underveis. Dette er nemlig 

en grenseløst god platespiller. Jeg sier 

«grenseløst» av flere grunner. Den er 

akkurat så god, samtidig som jeg tror 

Ivor har flere triks i ermet. Du kan 

vedde på at det kommer flere oppgraderinger 

med tiden! Grensen er nok ikke 

nådd enda, kjenner jeg ham rett. 

Det finnes spillere som er bedre på 

enkeltdisipliner. Som kan varte opp 

med enda mer holografi, dypere bass, 

mere trøkk i mellombassen eller hva 

det nå er alt sammen . Men jeg tror 

ikke det finnes mange som kan gi et så 

fargerikt, ekte, troverdig, gloriøst bilde 

av musikken og alt den innebærer som 

Linns irriterende kostbare, men befriende 

musikalske LP 12 SE. 

Jeg er dypt imponert. 3

3 3 

30 

Marantz SA8003 SACD/CD-avspiller: 

Borgerskapets 

favoritt 

EISA 2009 har talt. Marantz SA8003 er best i klassen. AV JAN MyRVOLD 

Marantz SA8003 ser i 

utgangspunktet ut 

til å være en foredlet 

utgave av forløperen 

8001 (og den billigere 

utgaven SA7003), 

som ble lansert for rundt tre år siden. 

Grunntrekkene – rent utseendemessig - 

har den arvet fra den dyrere Referenceserien. 

Relativt diskret fremtoning, 

hvor de buede hjørnene understreker et 

mykt og organisk formspråk. Midtstilt 

display med hvit grafikk mot svart 

bakgrunn betyr sober diskresjon hva 

design angår. Selvsagt kan displayet 

slukkes, noe som også bidrar til å redusere 

faren for digital støypåvirkning 

ytterligere. Spilleren kan leveres i 

«silver champagne» eller god gammeldags 

svart. 

SA8003 ser i skinnet ut som en 

klassisk CD-spiller, men en USB-port 

plassert lett tilgjengelig på spillerens 

front forteller oss at også Marantz har 

innsett at majoriteten av dagens horder 

av yngre fremadstormende i stadig 

større grad kjøper og lagrer sin musikk 

digitalt på iPod, mobiltelefon eller PC. 

Selvsagt en kjærkommen option for 

mange, kanskje spesielt til partybruk 

eller dagligdags bakgrunnsmusikkspilling, 

men også for musikere og andre 

bransjefolk som av og til har behov for 

å høre resultatene av dagens ferske studioarbeide. 

Her i huset er dog fortsatt 

de eneste remedier med en eplelogo

fortsatt begrenser seg til Beatles-samlingen. 

Og kanskje en aldri så ørliten 

slant calva. Dermed ligger det i kortene 

at denne inngangen aldri ble aktivisert 

under herværende test. 

Marantz SA8003 vil i tillegg til 

vanlig PCM CD og SACD, også kunne 

avspille formater som CD-R, CD-RW 

i tillegg til filer som WMA og MP3, 

enten de er lagret på foran nevnte 

discalternativer eller direkte fra en PC 

eller USB minnepinne. Disse mulighe- 

EISA vinner 2009! 

tene skulle dekke de fleste behov for 

den gjengse bruker. En annen hyggelig 

gest fra konstruktøren er at det også er 

funnet plass til en hodetelefoninngang 

med egen volumkontroll. Alt i alt fortjener 

dermed SA8003 kreditt for å være 

en temmelig versatil og brukervennlig 

inretning. 

VEL ByGGET 

Uansett hvordan man ønsker å utnytte 

sin Marantz SA8003, er det et temmelig 

påkostet produkt. Hvor ofte finner man 

spillere i denne prisklassen som har 

dobbelt chassis, hvor de indre bunn, 

bak- og sideplater er av pur kobber, 

mon tro? Ikke altfor ofte, og tiltaket er 

selvsagt først og fremst iverksatt for 

å skjerme de ulike komponenter for 

ekstern elektromagnetisk påvirkning. 

I tillegg er det er også med på å gjøre 

hele kabinettkonstruksjonen stivere og 

dermed mer resistent mot vibrasjoner. 

Et sjikt av isolerende gummimateriale 

mellom metalllagene holder det hele 

tett og kompakt. Doble chassis og 

kobber er forøvrig noe vi husker fra 

de såkalte KI (Ken Ishiwata) Signatureversjonene 

på nittitallet. 

Tar man en titt på undersiden av 

spilleren, ser man uvanlig mange 

skruer. Dette skulle vel tyde på at alle 

viktige deler er behørig festet. Apparatet 

er også utstyrt med solide aluminumsføtter 

med vibrasjonsdempende 

materialer, noe som bare understreker 

at konstruktøren har tenkt kvalitet i 

alle ledd. 

Transportdelen er også litt ut over 

det vanlige. Laserpickupen kommer fra 

Pioneer, men Marantz har gjort flere 

modifikasjoner med selve drivverket. 

For eksempel er den bærekonstruksjonen 

og plateskuffen bygget av et 

materiale hentet fra bilsportens Formel 

1 , nærmere bestemt zyrkon, som i 

følge lærebøkene skal være lettere enn 

aluminium samtidig som det er stivere 

og sterkere en stål. 

Strømforsyningen er hovedsaklig 

bygget opp av en absolutt veldimensjonert 

(og ekstra isolert) ringkjernetrafo 

som påstås å avgi minimalt av vibrasjoner, 

og en høykvalitets 3300 mikrofarad 

kondensator med høy kapasitans. 

Kretsen er lagt på eget kort, behørig 

separert fra det analoge utgangstrinnet, 

hvor det på sin side er benyttet nøyaktig 

samme moduler bygget av identiske 

kvalitetskomponenter som er benyttet i 

Marantz’ toppmodell SA11-S2. 

D/a konverteren er siste skrik fra 

Cirrus Logic, og har modellbetegnelse 

CS4398. Som vanlig hos Marantz hersker 

det en direkte upåklagelig ryddighet 

og orden med alle konstruksjonsmessige 

aspekter ved apparatet. Dette 

gjelder selvsagt også baksiden, hvor vi 

finner alt vi forventer av anslutningsmuligheter. 

SA8003 har ett sett analoge 

utganger via single ended RCA-sokler, 

selvsagt gullforgylte sådan. Ellers er det 

selvsagt også digitale utganger, både 

optisk og coaxial. I tillegg finner vi her 

også en inn/utgang for fjernstyring via 

annet Marantzapparats fjernkontrolløsning. 

I tilknytning til denne igjen er det 

montert en omkobler som da kan sette 

apparatet i riktig modus. SA8003 blir 

selvsagt levert med egen fjernkontroll, 

som like selvfølgelig kan styre all annen 

elektronikk fra samme produsent. 

31

3 3 

32 

Marantz SA8003 SACD/CD-avspiller: 

UTDøENDE FORMAT ? 

Et drøyt tiår etter fødselen sliter 

fortsatt SACD-formatet med å nå ut til 

det brede lag av publikum, og flere og 

flere spår at formatet avgår ved døden 

før konfirmasjonsalder. Utvalget av 

SACD-innspillinger er fortsatt temmelig 

begrenset sammenlignet med PCM 

, spesielt for de som er mest opptatt av 

rock og annen populærmusikk. Utvalget 

er betydelig bedre innen klassisk, 

jazz og samtidsmusikk. 

Et produkt som SA8003 har til tross 

for Marantz’ solide navn og rykte i 

utgangspunktet kanskje ikke den aller 

største appell hos den hardere eminensen 

blant verdens selverklærte audiofile. 

Til det oppfattes den nok alt for 

«mainstream». Utvalget av dedikerte 

CD-spillere er jo ikke all verdens lenger 

i de aller laveste prisklasser. 

Men Marantz SA8003 henvender seg 

åpenbart til et mer dedikert kjøpersegment, 

som definitivt er langt over gjennomsnittlig 

interessert i musikk og/eller 

lydgjengivelse. Også til alle som rett 

og slett krever pålitelig kvalitet hva det 

mekanisk-tekniske angår. På sistnevnte 

område bør denne spilleren ha alle 

muligheter til å innfri, også kravene fra 

de over gjennomsnittlig kresne. Under 

hele testperioden har Marantz SA8003 

operert bokstavelig talt knirkefritt. Det 

mekaniske later i det hele å være uten 

lyter, hvor plateskuffen åpnes og lukkes 

med myk og glatt eleganse. Den jevne 

summingen fra drivverket er kun av 

det tillitsvekkende slaget, og apparatet 

lystret alle kommandoer uten særlig latenstid 

enten man brukte fjernkontroll 

eller direkte fra betjeningspanelet. Ok, 

den bruker litt tid på å lese seg frem 

til formatet den blir foret med, men 

det er i prinsippet ingen ting ved dette 

produktets operative adferd som skulle 

påvirke nattesøvnen eller manøvrere 

din lokale farmasøyt ut i konflikt med 

arbeidsmiljøloven. 

FORVENTNiNGER 

Under denne testperioden har den 

fått vikariere for den ca et dusin 

ganger dyrere spilleren fra EmmLabs, 

sammen med utstyr hvor hvert enkelt 

komponent kommer fra en helt annen 

prisdivisjon. Noen finner dette kanskje 

totalt useriøst, da neppe noen med 

noenlunde tilsvarende utstyr vil ofre et 

i denne sammenhengen såpass moderat 

priset komponent en eneste tanke, 

EISA-vinner aldri så meget. Men noen 

vil forhåpentligvis være interessert i å 

finne mer ut av hvor stor den lydmes- 

Marantz SA8003 har i denne omtalen hovedsaklig spilt sammen med forsterkeroppsettet 

CT6/ET250S fra Conrad-Johnson og Tannoy Glenair høyttalere. Alle 

nettkablene var av typen Kimber PK5 Gold, signalkablene Black Magic Revelation 

m/Furtech Rhodium RCA og Audience Au24 høyttalerkabler. Spilleren har stått i et 

rack fra Finite Elements, og det er brukt CeraBalls dempeføtter under all elektronikk. 

Lytterommet er ca 6 x 4 meter, med takhøyde 285 cm. Det er ikke benyttet 

noen form for nettstøyfiltre eller lignende remedier, men rommet er dempet med 

akustikkplater på utsatte plasser. 

sige avstanden opp til de virkelige 

tungvekterne er i praksis. En bortimot 

komplett og samstemt Fidelity-redaksjon 

lot seg da også vilt begeistre av 

denne spillerens største «storebror» til 

fire ganger prisen i en gruppetest ikke 

alt for langt tilbake i tid. Jeg tillater 

meg derfor i utgangspunktet å ha visse 

forventninger. 

Spilleren ble levert i forseglet utgave 

rett fra importøren, og jeg lot den få 

spille sammenhengende i nærmere fire 

døgn før den ble koblet opp i referanseanlegget. 

OPPLøFTENDE 

I utgangspunktet vil det være normalt 

å forvente totalhavari når man skifter 

ut et komponent og erstatter det med 

et til rundt en tolvtedel av prisen. Og 

ja, også denne gangen kunne jeg høre 

forskjeller helt fra start av. Men slettes 

ikke i en slik grad at man vrir seg i 

lyttestolen, langt ifra. Fordi Marantz 

SA8003 viser seg å være en svært så 

kompetent musikkspiller når den får 

gått seg skikkelig varm, og noen av de 

positive forventningene blir relativt 

raskt imøtekommet. Jeg tenker spesielt 

på hva den generelle lydsignaturen 

angår, og sikter da til den litt «kremete» 

eller «fløyelsaktige» mellomtonepresentasjonen 

jeg mener å ha hørt i mange 

tidligere Marantzprodukter. Kanskje 

er dette tydeligst ved avspilling av red 

«Det er fortsatt noe sofistikert, 

mykt og deilig over Marantz’ 

spillestil, uansett format» 

book-innspillinger, men slettes ikke fraværende 

under SACD-avspilling heller. 

Helt i tråd med forventningene spiller 

SACD-delen med finere definisjon gjennom 

hele frekvensskalaen, men også 

under avspilling av PCM-laget finner 

jeg SA8003 mer åpen og luftig i lydbildet 

enn hva jeg mener å erindre fra 

firmaets tidligere produkter i de lavere 

prisklassene. 

Det er fortsatt noe sofistikert, mykt 

og deilig over Marantz’ spillestil, uansett 

format. Og selv om den helt nederst 

og helt øverst kan virke en anelse 

myk, er det definitivt ikke noe pinglete 

eller direkte defensivt over hvordan 

den kaster seg over tildels krevende og 

komplekse verker. For ved avspilling 

av Rachmaninovs «Symphonic Dance 

#3» tolket av Eiji Oue og Minnesota 

Orchestra og hentet fra en (HDCD) 

innspilling på Reference Recordings 

viser SA8003 at også de relativt sett 

billige digitalspillere er i stand til å 

hente frem uforfalsket makrodynamikk 

og velproporsjonerte lydtablåer hvor 

musikken omfavner lytteren i et tydelig 

og godt definert stereoperspektiv med 

en flott dybdefølelse innover «scenen» 

mot bakveggen mellom høyttalerne. 

Egentlig en smule overraskende – og 

da i positiv retning, selvsagt – at også 

virkelighetsnærprisede produkter kan 

hente frem en slik grad av nerve og 

dramatikk, selv om den i så måte selvsagt 

ikke er like djerv og kontant som 

EMMLabs. 

Denne spilleren kan også gjøre 

seg lekker og regelrett forføre mang 

en følsom lytter med mer dempede 

musikkstykker også, for eksempel med 

Stockholm Guitar Quartet og deres versjon 

av Maurice Ravels «Pavanne pour

un infant defunte» fra en SACD-innspilling 

for entusiastselskapet Opus3. 

Med SA8003 som medium kommer 

lytteren meget tett på utøverne, og 

alle de bittesmå mikrodetaljene fra 

strengeplukkingen gjengis krystallklart, 

samtidig som kasseresonnansene og 

sceneakustikken hele tiden er til stede 

med imponerende realistisk romfølelse. 

Øvre mellomtone generelt og kvinnestemmer 

spesielt blir ofte trukket 

frem som CD-spillerens evige Achilleshæl. 

Etter min oppfatning har langt 

de fleste av dagens generasjon spillere 

blitt mye bedre på dette området. Også 

Marantz SA8003 behersker de fleste 

utfordringer fra de ulike sirener på en 

fullt ut akseptabel måte, men farer nok 

noe mer uvørent med Cecilia Bartoli 

enn hva for eksempel en (dyrere) 

spiller som Sonys imponerende gode 

SCD-XA5400ES gjør. Men da snakker vi 

til gjengjeld om en av de virkelig gode 

spillerne på dette området. 

FORSKJELLER 

Skal jeg dvele ytterligere over forskjeller 

mellom SA8003 og verstingene er det 

først og fremst total størrelse i lydbildet 

og evnen til å holde ro og orden selv 

når musikken er på sitt mest komplekse 

som indikerer at en spiller som Ma- 

rantz SA8003 tilhører et annet prissjikt 

enn de dedikerte highend-spillerne. 

Bakgrunnen blir også det lille viktige 

hakket svartere, og transientene derfor 

tilsvarende renere og kontante når vi 

beveger oss i de dyrereste sfærene. En 

spiller som for eksempel EMMLabs 

er selvsagt et hestehode eller to foran 

SA8003 på absolutt alle parametre hva 

det rent lydmessige angår. I tillegg låter 

min dyrbare EMMLabs mer organisk, 

med enda høyere grad av troverdighet 

og akutt instrumentklangidentifisering. 

Det skulle da også bare mangle! 

Like forbannet er Marantz SA8003 

et produkt jeg tillater meg selv å la 

meg begeistre av, fordi den presenterer 

musikken på en meget homogen og 

sammenhengende måte. Her er ingen 

påfallende tendenser til å fremheve 

bestemte frekvensområder, men bare 

en søken etter å få frem selve essensen 

i et hvert musikkstykke. Jeg liker 

spesielt godt «stoffligheten», eller det 

som gir assosiasjoner av kjøtt og blod, 

selv om det muligens gjøres en smule 

på bekostning av superdetaljering og 

luftighet. Men bevares – selv om overtonestrukturen 

også er en smule røffere 

og lydbildet totalt sett en anelse mer 

sløret, finner jeg SA8003 som en tvers 

igjennom ærlig musikkgjengiver. 

SME 

THE BEST PICK-UP ARM IN THE WORLD 

Man kommer ikke utenom SME når man ser på produksjon og utvikling 

av tonearmer og platespillere. I mer enn 60 år har SME utviklet 

og produsert det som mange omtaler som det ypperste innen 

analoge musikkilder. Det er derfor en stor glede for oss, som ny SMEdistributør 

i Norge, å presentere dette merket. 

Ta kontakt for priser og informasjon. 

Forhandlere søkes. 

OPPSUMMERiNG 

I bunn og grunn er jeg ved testens slutt 

omtrent like klok (eller dum) som ved 

oppstarten. Marantz SA8003 er definitivt 

en meget god digital frontende, men den 

sprenger vel egentlig ingen grenser på 

noen spesifikke områder, og er dermed 

neppe produktet som vil gi CD-mediet 

noen snarlig rennesanse. Men den kan 

definitivt skape en musikalsk rennesanse 

for mange som sitter på brukbare CDsamlinger 

og en lettere tilårskommen 

CD-spiller. Den bekrefter ettertrykkelig 

at det har skjedd veldig mye med dette 

mediet på denne siden av tusenårskiftet, 

helt uavhengig av SACD. 

Den bekrefter også på godt og vondt 

at det fortsatt er en viss sammenheng 

mellom prisklasser og ytelser, samtidig 

som det skal poengteres at den totalt 

sett gir god valuta for de pengene man 

må ut med for den. Først og fremst spiller 

den jo SACD/CD-plater med meget 

oppløftende resultat. I tillegg har den 

en formidabel byggekvalitet, spesielt 

med tanke på prisen. Her går den alle 

femten rundene med mange renrasete 

tungvektere, og er trolig kapabel til å 

overleve CD-platen. 3 

Pris: Nkr 8 995.importør: 

Neby Hifi Concept a/s 

NY HI-FI-BUTIKK 

En av godbitene du kan 

se og høre i vår nyåpnede 

butikk i Trondheim 

Foruten merker vi importerer selv, forhandler vi 

utvalgte produkter fra Onkyo, Tannoy, Monster 

Cables, Ortofon, Rega, Zyx og Wavac. Vi har også godt 

utvalg av vinyl fra Big Dipper (se bigdipper.no). 

Kontakt oss på telefon 926 79 630 eller 

e-post post@audioroyal.no for gode 

åpningstilbud! 

Følg med på våre hjemmesider, 

Åpningstider 

audioroyal.no, for spennende Besøk våre nye butikklokaler i Innherredsveien 113, Torsdager: kl. 14–19 

nyheter og tilbud utover høsten 

mellom Rosendal og KBS-senteret. 

Fredager: kl. 11–18 

og vinteren. 

post@audioroyal.no • www.audioroyal.no • telefon 926 79 Lørdager: 630 kl. 11–16 

Annonse_audioroyal_fidelity_nr6_2009_v2.indd 1 02-10-09 11:14:54 

33

3 3 

34 

Mytek Stereo96 DAC: 

PROFF DAC 

Mytek Stereo96 DAC (Stereo96) er en såkalt profesjonell DAC 

utviklet og markedsført av Mytek Digital.USA. 

AV ARNE CHRiSTiAN DAMHAUG 

Den er bestykket med 

standard Toslink, RCA 

(to stykker) og AES/ 

EBU digitale innganger. 

Toslink inngangen aksepterer 

både S/PDIF og 

AES formater, mens RCA og AES/EBU 

inngangene aksepterer henholdsvis S/ 

PDIF og AES. Den kan synkroniseres 

til ekstern klokke. I dette tilfelle betyr 

synkronisering til ekstern klokke at Stereo96 

må ekstrahere klokken fra datastrømmen 

over de tre inngangene – i.e. 

Stereo96 slaves til den digitale kilden. 

Brukes ekstern klokke på denne måten 

håndterer Stereo96 opp til 24bit/96kS/s 

datakvalitet, mens den ved bruk av den 

interne «SuperLock» håndterer opp til 

24/192 over en kabel. Stereo96 arbeider 

altså ikke i dual-AES/EBU konfigurasjon 

for datakvaliteter over 24/96. 

Produsenten anbefaler «SuperLock». 

Stereo96 har balanserte AES/EBU 

analoge utganger med volumkontroll 

og kan derfor drive effektforsterkere 

direkte. På frontpanelet er det hodetelefonutgang 

som aksepterer en standard 

TRS 1/4″ jack. Resten av frontpanelet 

består fra venstre av volumkontroll, 

to trykk-knapper for henholdsvis valg 

av digital inngang og synkronisering, 

og til slutt på/av bryter. Dens dimensjoner 

er beskjedne (b=14 cm, h=4 cm, 

d=20 cm) og designet er funksjonelt og 

praktisk, men ikke noe å skrive hjem 

om. Stereo96 leveres uten USB og 

firewire PC-tilkoblinger. Mytek Digital. 

USA produserer en AD-DA konverterer 

(8X192ADDA) som kan leveres med 

firewire kort. Jeg liker ikke betegnelsen 

«profesjonell DAC» og vil vurdere den 

som et hvilket som helst elektronikkprodukt 

til hjemmebruk. Leserene 

bør merke seg at denne omtalen ikke 

pretenderer annet enn å gi et subjektivt 

inntrykk av hvordan Stereo96 fungerte 

og oppførte seg i mitt anlegg i perioden 

jeg hadde den hjemme. 

iGANGSETTiNG 

Da jeg fikk Stereo96 hjem koblet jeg 

den til en CD-spiller og lyttet til musikk 

via hodetelefoner noen dager og syntes 

den fungerte bra. Det ble naturlig å forsøke 

den som en forbedring til DACen 

i en standard CD-spiller. Jeg plukket 

derfor frem en Pioneer PD-D6-J som 

kan lese og dekode både CD og SACD. 

Stereo96 må kobles til digitalutgangen 

(RCA, S/PDIF) på Pioneer-spilleren. Jeg 

brukte en standard koaksialkabel med 

RCA plugger. Deretter forsøkte jeg den 

i mitt stereoanlegg med PC-basert drift. 

Jeg koblet den til via S/PDIF og AES 

utgangene på en USB-konverterer (dCS 

Scarlatti Upsampler) med henholdsvis 

koaksial- og XLR-kabel. Slik fikk jeg tilgang 

til flac (free lossless audio codec) 

data fra PCen for avspilling. Samtidig 

fikk jeg mulighet til å sammenligne 

den direkte med en standard DAC (dCS 

Paganini) til hjemmebruk. Jeg brukte 

kun Stereo96 sin interne «SuperLock» 

i disse oppsettene da produsenten 

skriver at den fungerer bedre enn 

ekstern synkronisering, ja sågar at den 

gjør Stereo96 immun mot forvrengning 

grunnet tidsfeil i inngangsdataene. 

Noen forsøk med og uten den nevnte 

«SuperLock» synkroniseringen ga ikke 

klare svar, men jeg valgte å stole på 

produsenten. I tillegg så konverterer 

ikke Stereo96 opp signalet når den er 

slavet til kilden – en designavgjørelse 

jeg ikke stiller meg bak. Men, ved bruk 

av «SuperLock» konverterer den opp til 

24/192, noe jeg normalt finner tilfredsstillende 

selv om forskjellene i dette 

tilfellet var små. 

Justering av volumet ga litt støy og 

ulyder i høyttalerne og utgangstrinnene 

overfører lavnivå brum når volumkontrollen 

er i bruk. Jeg kunne ikke høre 

noen form for brum i hodetelefonene, 

men det var hørbart med en gang jeg 

koblet direkte til effektforsterkeren i 

anlegget mitt. Derfor satte jeg snart inn 

forforsterker og skrudde opp volumkontrollen 

til maksimalt nivå. Det 

ble bedre, men siden det er beskrevet 

hvordan volumkontrollen kan kobles 

ut gjorde jeg det – noe som eliminerte 

problemet helt. Kondensatorer i 

signalveien er ikke min favorittrett og 

jeg koblet også disse ut etter en runde 

foran høyttalerne og trivdes best med 

det. Alle lytteinntrykk i de to neste 

avsnittene er basert på hvordan Stereo96 

oppførte seg med volumkontroll 

og kondensatorer koblet ut. Manualen 

beskriver i detalj hvordan det skal

gjøres. DAC-chipen i Mytek Stereo36 

er en AK4395vf som konverterer opp 

data 128x i DA prosessen. Pioneer 

PD-D6-J benytter DAC-chip av typen 

24/192 Twin Burr Brown (i.e. 1 stk. 

PCM1738EG3 per kanal). 

Koblet til et standard CD drivverk 

Det har blitt spilt mye musikk fra 

CD-spilleren i perioden jeg har hatt 

Stereo96 hjemme og den gir en liten, 

men likevel klar forbedring sammenlignet 

med DACen som sitter i Pioneer 

PD-D6-J. De etterfølgende eksemplene 

er et representativt utsnitt. Generelt er 

det ikke store forskjeller mellom DACer 

av denne typen og for å få dem frem 

krydrer jeg språket slik at de kommer 

godt frem – husk det! 

Det finnes antagelig ingen som har 

orkestrert bedre gjennom tidene enn 

Gustav Mahler og hans 7. symfoni er et 

godt eksempel. I dag regner jeg Gielens 

innspilling som den beste (CD hänssler 

Classic CD 93.030). Den nye innspillingen 

til Zinman er slett ikke verst den 

heller (CD/SACD RCA 88697 50650 2) 

og Stereo96 blåser liv i musikken på 

en mer engasjerende måte enn den 

integrerte DACen i Pioneer-spilleren. 

Spesielt liker jeg godt den andre satsen 

– Nachtmusik I – og Stereo96 gjør det 

meste bra. I sammenligning med det 

beste jeg har hørt så er den litt mer tilbakelent, 

kanskje litt lukket og musikken 

blir marginalt mindre engasjerende 

enn hva den kan være. 

Fado er en portugisisk spesialitet og 

med portugisere i familien er jeg programforpliktet 

til å like fado. I Lisboa 

kan man høre fado overalt og sangen 

karakteriseres ved lengsel og lidelse. En 

av de bedre og mer anerkjente fadosangerinner 

er Mariza. Hennes Concerto 

em Lisboa (CD EMI 0946 377994 2 0) 

er et godt album med mange klassiske 

perler som for eksempel Barco 

Negro. Begge DACene gir en betoning 

av bassen i området nær 100Hz – et 

problem jeg ikke opplever til daglig. 

For øvrig mestrer Stereo96 stemmen til 

Mariza bedre enn den interne DACen 

som maskerer den marginalt slik at 

den mister intensitet – og intensitet i 

stemmen er absolutt nødvendig for å få 

frem fadosangens budskap. 

En av de fineste CDene jeg har kobler 

Elgars cellokonsert og Sea Pictures. 

Det er snakk om du Prés legendariske 

innspilling og Janet Bakers versjon av 

Sea Pictures. Begge under Barbirollis 

stødige ledelse av London Symphony 

Orchestra (CD EMI Classics 7243 5 

56219 2 4). For meg er Where Corals 

Lie høydepunktet og mezzosopranen 

gløder. Som formidler av denne melodien 

blir Pioneer-spilleren litt for forsiktig 

og jeg synes at stemmen blir litt 

anonym. Via Stereo96 bedrer bildet seg 

og stemmen er naturligere. For øvrig er 

det vanskelig å høre forskjell, men her 

er det stemmen som teller. 

Waliseren Bryn Terfel har sammen 

med Malcolm Martineau (piano) gitt ut 

flere særdeles fine CD-album. Et av de 

bedre er Vagabond (DG 445 946-2) med 

sanger av Vaughan Williams, Butterworth, 

Finzi og Ireland. Terfel får god 

konkurranse fra eksempelvis Thomas 

Allen i Vaughan Williams’ Songs of Travel 

(CD EMI Classics 0777 7 64731 2 3). 

Robert Louis Stevenson har for øvrig 

skrevet teksten til disse sangene. 

Jeg synes Bryn Terfel klarer seg bra. 

Stereo96 klarer seg også bra. Den håndterer 

vislelydene bedre enn den interne 

DACen – som fokuserer litt for mye på 

vislelydene, samtidig som stemmen 

til Terfel virker litt tynnere enn hva 

Stereo96 evner å formidle. Stemmen 

til Terfel mangler ikke kropp i virkeligheten 

og her er Stereo96 nærmere 

sannheten. Et annet og artig fenomen 

er at via den integrerte DACen så høres 

Terfel litt stresset ut. Jeg la ikke merke 

til det med en gang via Stereo96, men 

etter at stresset fanget min oppmerksomhet 

hørte jeg det også fra den – dog 

i langt mindre grad. 

Barb Jungr er en av frontfigurene 

til Linn Records og i 2000 ga hun ut 

Chanson – The Space in Between (Linn 

Records AKD 129) – viet til hennes 

tolkninger av noen Jacques Brel sanger. 

Albumet inneholder flere perler og blant 

dem er Sunday Morning St Denis. Både 

Stereo96 og den interne DACen betoner 

enkeltinstrumenter litt på bekostning 

av helheten. Omtrent halvveis bruker 

perkusjonisten en tamburin og denne 

er bedre definert via Stereo96. For øvrig 

så strammer Stereo96 opp pizzicatospillet 

til bassisten sammenlignet med 

opponenten og sist, men ikke minst den 

formidler Jungrs stemme bedre. Den 

interne DACen mangler den presisjonen 

som er nødvendig for å gjengi Jungrs 

stemme – den blir for skarp. 

KOBLET TiL PC 

Som en siste sjekk av Stereo96 satte 

jeg den inn i min egen digitale kilde 

for å høre hvordan den passet inn og 

oppførte seg sammenlignet med den 

mye dyrere dCS Paganini DAC. Den 

ble koblet til dCS konvertereren som 

øker bitdybden til 24 bit og Stereo96 

fikk dermed 24/44,1 data å arbeide 

med. Dataene ble alltid konvertert 

til 24/176,4 før de ble videresendt til 

Paganini DACen. Det er ingen grunn til 

å tro at dette er en ulempe for Stereo96 

som med «SuperLock» selv konverterer 

dataene opp til 24/192. 

Mahler 7. symfoni er som før nevnt 

en godt orkestrert symfoni og det 

var på sin plass å sjekke ut hvordan 

Stereo96 takler formatet sammenlignet 

med en annen god DAC. Det er fortsatt 

ikke tvil om at Stereo96 har kontroll 

over begivenhetenes gang, men det 

mangler litt åpenhet – det lyder litt 

klemt eller lukket og kanskje oppfatter 

jeg litt mindre rominformasjon enn via 

Paganini. 

Time Out er et velkjent The Dave 

Brubeck Quartet album (COLUMBIA 

CK 65122) og Stereo96 blir litt aggressiv 

og pågående, og med saksofonen litt 

for dårlig oppløst. I tillegg er gjengivelsen 

litt tørr pga manglende korrekthet 

i gjengivelsen av rominformasjonen. 

Patricia Barbers Nightclub (Premonition 

Records 66917 90763 2 4) er betydelig 

bedre rent teknisk enn Brubecks 

Time Out og forskjellene mellom de to 

DACene øker. Hvordan instrumentenes 

klang blir gjengitt er et stikkord og 

pianoet får en komprimert og er ikke så 

godt definert via Stereo96. Det blir også 

litt aggressivt oppover. I tillegg høres 

det ut til å være mer musikk, mer lyd, 

mer atmosfære med Paganini. 

The Trinity Session er nok Cowboy 

Junkies mest kjente innspilling. 

Albumet inneholder et live-opptak fra 

«Church of the Holy Trinity» i Toronto 

(RCA 74321 18365 2). Kirkerommets 

tilstedeværelse er meget godt og tydelig 

gjengitt på innspillingen. Og at musikerne 

liker denne atmosfæren kommer 

tydelig frem. Margo Timmins’ stemme 

blir litt skarpere og kirkens akustikk er 

ikke så godt definert via Stereo96 sammenlignet 

med Paganini. The Katona 

Twins’ innspilling av Piazzollas musikk 

er fantastisk god (Channel Classics 

CCS SA 19804). Her er stikkordene i 

Paganinis favør dynamikk og gjennomsiktighet. 

Stereo96 blir litt for lukket. 

Til slutt, dCS oppleves som litt støyfattigere 

enn Stereo96 i mitt anlegg. 

OPPSUMMERiNG 

Alt i alt synes jeg Mytek Stereo96 

gjorde en god jobb i mitt anlegg. I 

de fleste musikkeksemplene jeg har 

beskrevet ovenfor er den litt bedre enn 

den interne DACen i Pioneer PD-D6-J 

som er en meget god CD/SACD spiller 

til prisen. Den er ikke like god som min 

egen DAC, men allikevel god og det 

kunne vært interessant å sjekke den 

ut mot andre DACer som ligger i dens 

prisleie. 

I 2009 er det kanskje ikke så mange 

som vurderer en ekstern DAC uten 

direkte tilkobling til PC – det være seg 

USB eller Firewire. De som gjør det bør 

sjekke ut denne lille karen fra Mytek. 

Den er liten, diskret og etter mitt 

skjønn et godt produkt. 3 

Pris: Kr 9.990,importør: 

Procom music 

35

3 3 

36 

Sony SCD-XA 5400eS CD/SACD: 

Kjempebra! 

Den relativt nye Sony SCD-XA5400ES CD/SACD Player er blitt godt 

mottatt, byggekvaliteten er god og den veier etter mine opplysinger 

10,2 kg, noe som gjør at den på alle måter står virkelig støtt. 

AV: ARNE CHRiSTiAN DAMHAUG 

Designet er også typisk 

Sony med SACD-logoen 

sentralt plassert på porten. 

Denne enheten var 

svart og ganske diskret 

der den tronet på øverste 

hylle i benken min. Spilleren har et 

velutstyrt frontpanel som domineres 

av displayet. Den har standard digitale 

PCM-utganger samt DSD-utgang over 

HDMI plugg. Baksiden huser både 

balanserte- og ubalanserte utganger. 

Det er sparsomt med tekniske opplysninger 

om Sony 5400 og manualen er 

kjemisk rensket for tekniske spesifikasjoner 

som kunne fortalt noe om 

spillerens tekniske oppbygning. For eksempel 

vet jeg ikke om den konverterer 

opp PCM-data. Det vil imidlertid være 

overraskende om den ikke gjør det da 

lydkarakteristikken tyder på en digitaldigital 

konvertering fra 16bit/44,1kS/s 

til 24/192 – om ikke høyere. Det skal 

også nevnes at den måler meget bra, ref 

HiFi-News. 

Igangsetting 

Sony 5400 skal bare plugges i anlegget 

og til nettuttaket før den er klar 

til bruk. Det er ingen snarer og lyden 

strømmet ut så snart jeg la en disk 

i skuffen. CD/SACD porten ga bud 

om god mekanikk og under drift var 

den nærmest støyfri, også ved SACD 

avspilling. Jeg fant intet å sette fingeren 

på utover en litt spinkel topplaten. 

Kanskje irriterte jeg meg litt over at 

fjernkontrollen ikke har lys a la den 

kontrollen som følger med Slimdevices 

Transporter – dog ikke noe stort 

problem. Jeg koblet den til forforsterker 

via de balanserte utgangene og benyttet 

denne koblingen i hele perioden jeg

hadde spilleren hjemme. 

Mitt eget system består av en standard 

stasjonær PC med Vista Home 

Premium. Jeg bruker Foobar2000 og 

ASIO4ALL til avspilling. En av PCens 

USB-utganger er koblet til en dCS 

Scarlatti digital-digital konverterer som 

forsyner en dCS Paganini DAC med et 

konvertert signal. Det hele synkroniseres 

av en dCS Paganini-klokke. Ved CD 

og SACD sammenligning konverterte 

jeg data til henholdsvis 24/176,4 og 

DSD. For tiden har jeg tilgang til en 

Mark Levinson 380s (takk for lånet) 

og kan enkelt tilpasse inngangene 

innenfor 0,1dB. Inngangen jeg koblet 

min CD-spiller til måtte heves med 7,7 

dB for at spenningen på effektforsterkerens 

høyttalerutgang skulle ligge 

innenfor 1%. Dette sikret at nivåforskjellen 

lå innenfor 0,1dB. Testtonen 

var en -20dBFS 997Hz sinus generert 

ved hjelp av Matlab. Fra sammenhengen 

er det klart at denne omtalen 

kun er basert på hvordan Sony 5400 

oppførte seg i mitt system i mitt rom i 

beste subjektive tradisjon. 

Sony 5400 som CD spiller 

Den første kvelden jeg hadde Sony 

5400 på besøk kom sønnen min (fem 

år) ned med Splitter Pine og jeg hadde 

ikke noe annet valg enn å sette den 

på (Columbia 463450 9. CD). Junior 

ble ikke skuffet – ”du pappa det der 

var kjempebra” – og pappa var enig. 

DumDum Boys fikk virkelig slengt 

ut av seg det de ønsket og mere til. 

Patricia Barbers Nightclub er et godt 

spilt og teknisk bra album (Premonition 

Records 66917 90763 2 4. CD). Jeg 

konsentrerte meg om de to første kuttene 

og det første som skal anmerkes er 

at Sony 5400 har et litt høyere støynivå 

enn det jeg er vant til. I tillegg så syntes 

jeg at Barbers pianospill og stemme lød 

litt lukket, eller kanskje mindre oppløst 

enn jeg liker – det vil si at klangen ikke 

var helt naturlig i mine ører. Den tonale 

balansen var nært perfekt – kanskje var 

det en betoning i bassen. Gary Burton 

og Chick Coreas Duet (ECM 1140 829 

941-2. CD) og Jan Garbareks Belonging. 

(ECM 1050 829 115-2. CD) er to klassiske 

jazzalbum. Burtons vibrafon lød 

en anelse skarpt mens Belonging var 

perfekt og jeg koste meg CDen ut. 

Mahlers 3. symfoni er stort anlagt og 

er vel av de lengste i standardrepertoa- 

ret. Jeg har mange versjoner av symfonien 

og den beste av dem er Rögners 

innspilling fra 1983 (Berlin Classics 

00221212BC. 2 CD). Den er spilt inn i 

Berlin Christuskirche i oktober 1983 og 

lyden er god. Jeg lyttet spesielt nøye til 

4. & 5. sats. Et noe høyere støynivå enn 

vanlig fanget først oppmerksomheten 

min. I tillegg manglet Rappés stemme 

litt av intensiteten. I 5. sats vislet kvinnekoret 

og guttekoret mer enn vanlig 

og bassfundamentet var marginalt 

svakere. Men totalresultatet var meget 

bra. Symfonien er drøyt 95 minutter 

lang i denne innspillingen og Sony 

5400 holdt meg fanget tiden ut. 

Av Mari Boines utgivelser liker jeg 

Gula Gula best (Universal Norway 

0044001778124. CD). Mens jeg lyttet 

til Gula Gula fikk jeg den spekulative 

idéen at Sony 5400 kanskje bare jobbet 

i 16 bit under CD-avspilling. Akkurat 

dette albumet syntes jeg ikke fungerte 

så bra med spilleren som kilde og 

det var Maris stemme som led mest. 

Kanskje er det min CD som er problemet? 

Radka Toneff og Steve Dobrogosz’ 

Fairytales lød derimot meget bra, men 

igjen med et lite minus til stemmegjengivelsen 

(Odin Records NJ 4003-2. CD). 

Siden jeg syntes det var små problemer 

med stemmer hentet jeg ut Barbara 

Bonney og Janet Baker fra CD-hyllen. 

Barbara Bonney sang Schuberts Ave 

Maria og Die Forelle som aldri før og 

jeg kunne ikke høre spesielle problemer 

(Teldec 4509-90873-2. CD). Elgars 

Sea Pictures fulgte og Janet Bakers 

stemme var nok heller ikke helt på 

høyden (EMI Classics 7243 5 56219 2 

4. CD). Dermed kan det synes som et 

inntrykk av litt mindre god gjengivelse 

av stemmer fester seg, men det er ikke 

snakk om problemer – bare det som 

skiller de aller beste fra ”the runners 

up”. 

Det skal nevnes at jeg forsøkte 

digital-ut for å sjekke om den marginalt 

økte hvite støyen var et digitalt eller 

analogt problem ved Sony 5400. Forskjellen 

ble borte i sammenligningen 

med min PC-løsning så det er sannsynligvis 

den interne digital-analog kretsen 

som genererer litt støy – jeg antar 

imidlertid at de aller fleste kan leve 

godt med et slikt støynivå. 

Sony 5400 som SACD spiller 

Piazzolla er en komponist fra tango- 

«Junior ble ikke skuffet – ”du pappa det 

der var kjempebra” – og pappa var enig» 

ens hjemland med svært interessant 

bakgrunn og musikalsk skolering. 

Artistene på albumet Le Grand Tango 

er også fra Argentina. Dette albumet 

må huse noe av det beste gitarspill som 

er gitt ut de senere år parret med god 

teknisk produksjon (Channel Classics 

CCS SA 19804. CD/SACD). Det er snakk 

om The Katona Twins. De to gitaristene 

varter opp med spill i toppklasse og 

Sony 5400 formidler det mer enn godt 

nok for meg. Ola Gjeilos Stone Rose 

fortsetter å imponere meg (2L48. CD/ 

SACD), så også med Sony 5400 som 

37

3 3 

38 

Sony SCD-XA 5400eS CD/SACD: 

kilde. Ikke et sekund av albumet lød 

kjedelig og pianoets klang var bra gjengitt 

hele veien. Khachaturians fiolinkonsert 

er med årene blitt en av mine 

favoritter og Julia Fischers debutalbum 

inneholder en svært god tolkning 

(PentaTone 5186 004. CD/SACD). Igjen 

ble jeg overbevist av Sony 5400, men 

la merke til at fiolinen i noen partier 

ble litt tynn – ref f eks begynnelsen av 

2. sats. 

MAHLER 

Mahlers 9. symfoni er den jeg kjenner 

best av de 9-10-11 symfoniene han har 

helt og delvis fullført. Denne innspillingen 

– hvor Riccardo Chailly dirigerer 

Royal Concertgebouw Orchestra 

(Decca 475 6191. CD/SACD) – er av de 

beste jeg har, spesielt er den 2. satsen 

stor. Det er mange gode innspillinger 

tilgjengelig og både Gielen og Haitink 

lurer i CD-hyllen. For eksempel mente 

Deryck Cooke at Haitinks fra 1969 er 

perfekt. Deryck Cooke var mannen bak 

den mest kjente versjonen av Mahlers 

uferdige 10. symfoni. Etter mitt 

skjønn er Haitink en anelse svakere 

enn Gielens som nok totalt er den beste 

av de jeg har. Så hvorfor spilte jeg ikke 

den da? SACD er svaret. Chaillys er en 

hybrid – det er for øvrig gitt ut en film 

fra denne innspillingen ”I have lost the 

touch with the world” (JuxtaPositions 

DVD9DS11. DVD) hvor vi mer enn 

aner den spente stemningen mellom dirigent 

og orkester. Innspillingen ble jo 

også Chaillys svanesang med RCO. En 

annet interessant moment fra filmen 

er for øvrig Henry-Louis de La Granges 

imøtegåelse av det de fleste Mahlerkjennere 

og biografer mener - nemlig at 

den 9. symfonien var Mahlers forberedelse 

til døden. Som legmann tenderer 

jeg enighet med La Grange – for meg 

har den 9. symfonien alltid vært litt 

mørk og burlesk, men den inneholder 

også mye humor og ironi. Så – hvordan 

lyder så Mahlers 9. i CD og SACD drakt 

Pris: Ca kr 15000,- 

importør: Sony Norge. 

med Sony 5400 som kilde da tro? Det 

er ikke mye å sette fingeren på etter 

mange runder gjennom den 2. satsen. 

CD-laget høres litt klarere ut enn SACDlaget, 

men på den annen side så høres 

SACD-laget litt luftigere ut. Kontrabassene 

kan være litt tynnere enn jeg 

liker og er vant til. Min egen spiller er 

kanskje litt mer autoritativ noe som er 

ganske tydelig ved 8. min og litt videre 

utover i satsen, men det er vanskelig å 

skille de to. 

GRANDiOS 

Den siste satsen i Mahlers 2. symfoni 

er grandios og fantastisk for oss som 

liker Mahler. Den aktuelle innspillingen 

er den ganske nye perlen fra Fischer og 

Budapest Festival Orchestra (Channel 

Classics CCS SA 23506. CD/SACD). 

Channel Classics leverer også varene 

så her er det bare å lene seg tilbake å 

nyte musikken som strømmer ut av 

høyttalerne. Ved ca 1,40 min toner 

musikken sakte ut og trompeter bak 

scenen kommer inn i tre puljer, ved 

henholdsvis 1min 50sek, 2min 1sek 

og 2min 9sek. Pulje to er særdeles lavt 

innspilt og drukner nesten i støygulvet. 

Dette er den beste testen jeg har for å 

finne ut hvordan spillere håndterer lave 

signaler. Sony 5400 og SACD klarer det 

bra. Ved avspilling av CD-laget er trompeten 

muligens marginalt nærmere å 

drukne, men det er nesten ikke mulig 

å høre forskjell. Uansett er resultatet at 

Sony 5400 passerer denne testen glatt. 

Det er mye bass, også ganske dyp bass 

– i denne innspillingen og spilleren er 

ikke helt på høyden i alle disse partiene 

– det beste eksemplet er begynnelsen 

av den 3. satsen. 

For å høre om musikk i mindre 

formater kunne gjøre det litt enklere 

å detektere forskjeller mellom CD- og 

SACD-laget plukket jeg frem en gammel 

kjenning. Jean-Guihen Queyras 

trakterer cello i Dvo″áks Dumky Trio 

(harmonia mundi HMC 801867. CD/ 

SACD). For øvrig spiller Isabelle Faust 

(fiolin) og Alexander Melnikov (piano). 

I nettopp dette tilfellet høres det 

faktisk ut til at pianoklangen har bedre 

definisjon fra SACD enn CD. Sony 5400 

gjorde igjen jobben og befestet det 

gode inntrykket jeg har fått. 

OPPSUMMERiNG 

Sony SCD-XA5400ES CD/SACD Player 

er kort og godt en meget god CD/ 

SACD spiller. Som CD-spiller fungerer 

den godt og definisjon, presisjon og 

dynamisk evne er mer enn bra nok. Jeg 

har gitt noen forbehold om klangen 

sammenlignet med det beste. Som 

SACD-spiller er den også helt på høyden 

og jeg kan ikke peke på essensielle 

problemer av noe slag. Et ønske ville 

vært litt mer definisjon i bassområdet, 

men man kan ikke få alt man ønsker 

seg heller. Til slutt – finn frem en god 

bok (jeg fant frem Alex Ross’ The Rest 

is Noise, Harper Perennial, ISBN 978-1- 

84115-476-3) og en bunke CD/SACDer, 

og sett deg godt til rette og nyt musikken 

denne spilleren tryller frem. 

UTSTyR 

• Digitale kilder 

• CD/SACD Spiller 

• Pioneer PD-D6-J – Integrert CD/ 

SACD spiller. 

• PC/dCS Basert 

• Fujitsu Siemens Amilo Desktop Si 

3535-001, Windows Vista Home Premium 

SP 1, ekstern Seagate FreeAgent 

Xtreme hard-disk med 1 TByte 

kapasitet, USB2.0&1394 og 7200 

rpm. 

Alle data er lagret på flac format. 

•. Avspillingsprogrammer: Foobar2000 

0.9.6.1 og ASIO4ALL 2.9 v2. 

• dCS Scarlatti DD-konverterer med 

asynkron USB kobling til PC. 

• dCS Paganini klokke og DAC. 

• Forsterkere 

• Burmester 035 og 036. 

• Høyttalere 

• Adyton Imagic 1.6 og Audio Physic 

Luna II. 

• Kabler 

• Digitalkabler 

• Stereovox XV2 og Audioquest Pro. 

• van den Hul AES-EBU 110 Professional. 

• Firewire og USB som levert med 

utstyret. 

• Signalkabler 

• Nordost Heimdall. 

• Høyttalerkabler 

• Stereovox LSP600c. 

• T+A Twin2 (til Audio Physic Luna II). 

• Nettkabler som levert med utstyret

3 3 

40 

Second opinion – Sony SCD-XA 5400eS CD/SACD: 

Solid comeback 

Det har blitt sådd adskillig mengder tvil rundt den gamle og ærverdige elektronikkgiganten 

Sonys videre eksistens. Sony er jo selve «oppfinneren» av 

SACD-formatet, og har også høstet mange godord for sine særdeles velbygde 

ES-spillere, som har ligget i prisleiet rundt tretti tusen kroner her på berget. 

AV JAN MyRVOLD 

Som vi nå alle vet har aldri dette formatet tatt av, og 

Sony så ut til selv å ha mistet interessen. Derfor var 

det for de fleste temmelig overraskende da selskapet 

plutselig lanserte sin XA5400ES. Og velkommen skal den 

være! 

SOLiD 

Sony SCD-XA5400ES ligger tilsynelatende ikke tilbake for 

sine stamfedre hva byggekvalitet angår. En tettbygd plugg 

på drøyt 10 kg. Denne modellen er ikke toppmatet som sine 

urfedre, og kanskje det eneste lett bedrøvelige i så måte er at 

mateskuffen er av plastikk. Helt ekte plastikk, vel å merke. 

Desto mer gledelig er det da at også denne modellen – som 

faktisk koster under det halve av gamlingene – også har både 

single ended og balanserte analoge utganger, dog kun for 

2-kanal stereo. Men besitter du noen av de sjeldne multikanalinnspillingene 

på SACD(for eksempel fra Opus3), kan 

disse signalene overføres til en surroundprossessor via spillerens 

HDMI-utgang, noe som foreløpig langt fra er for standard 

å regne hos konkurrerende merker, uansett prisklasse. 

VELLyDENDE 

Undertegnede har aldri vært overbegeistret for Sonys tidligere 

spillere, hverken de fra billigere prisklasser eller de 

tungvekterne i ES-serien. Disse spillerne var for all del av 

høy klasse, men har en etter undertegnedes preferanser en 

litt for snill og forsiktig spillestil. Veldig «siviliserte» i måten 

å presentere musikk, men uten den høyeste morofaktor tilstede. 

Derfor blir jeg tatt litt på senga når denne spilleren tar 

utfordringen og kvitterer med kontant dynamikk og skikke- 

lig punch i mellombassen. Og det gjelder ikke bare for SACDinnspillinger. 

Også når den får leke seg med en sylfersk 

utgivelse på vanlig PCM som Porcupine Tree og deres meget 

forseggjorte progmetallopus «The Incident» viser Sony at 

de faktisk mener alvor med denne spilleren. For det låter 

ikke bare knalltøft. Det er også en imponerende ro og orden 

over alt som foregår, hvor selv de mest komplekse partiene 

blir definert med tydelig artikulasjon over hele frekvensrekkevidden. 

Selv om den har fått litt mer tyngde og rytmisk 

fremdrift, har det på ingen måte gått på bekostning av sine 

tidligere glansnumre som i mine ører var nettopp den lytefrie 

definisjonen. Cecilia Bartoli blir hele tiden gjengitt med 

en imponerende detaljert og glattpolert diksjon hele veien ut 

til de øverste «s»-lyder. Eksemplarisk. 

Denne spilleren har totalt sett en meget nøytral klangkarakter, 

ikke blottet for en smule organisk varme, og definitivt 

hverken kjølig eller hard. Og jeg tror jeg er noenlunde på tørr 

grunn hvis jeg hevder at spillestilen ligger et sted mellom 

dCS og Teac Esoteric. 

KONKLUSJON 

Sony SCD-XA5400ES representerer et både overraskende og 

definitivt et solid comeback på SACD-fronten fra formatets 

opprinnelige pådrivere. Om det er nok til å holde det bålet 

flammende er jeg selvsagt usikker på, men Sony har med 

denne spilleren klart å tette store arealer av gapet mellom 

de billigere og de mer dedikerte highend-spillerne, men har 

fortsatt et lite stykke igjen før de helt tangerer de aller beste 

på samtlige parametre.

It’s an eS! 

XA5400ES er enkelt og stilrent designet, 

veldig lett å kjenne igjen både på fronten 

av spilleren og på fjernkontrollen. 

AV: Rolf-Inge DanIelsen • RI.DanIelsen@gmaIl.com 

Spilleren kjennes tung og solid ut, og gjennomføringen 

er som det seg hør og bør fra en storprodusent. Ikke 

mye hjemmesløyd her. 

Fjernkontrollen er uvant treg, det tar en lite sekund fra du 

trykker på knappene til spilleren reagerer. Men lesingen av 

platene er derimot hyggelig rask, omtrent åtte sekunder fra 

du lukker skuffen til spilleren er ferdig med å bestemme seg 

for format og forteller deg innholdet på plata i displayet. 

ELEGANT SOUND? 

Sonyen tok i mitt anlegg plassen til Marantz SA-11S1, en 

tidligere toppmodell fra Marantz. FAT LMC strømkabel og 

Whistler Audio Coanda signalkabel, og videre inn i mitt vante 

referanseoppsett. Dette er også for meg et viktig poeng, at 

man kun bytter ut en komponent for kritisk lyttevurdering. 

Flere ingrediensen i suppen og det blir søl. 

Første cdplate og samtidig første inntrykk får meg til å 

tenke Sony, umiskjennelig Sony, hvordan får de det til? Vel, 

helt likt hus-lyden er det ikke i mine ører, det låter noe mykere 

enn jeg har hørt fra Sony før. En litt varmere presentasjon 

av stemmer og uten like mye fremoverlent lydkarakter. 

Det generelle inntrykket er likevel at det låter lett og luftig, 

varmere fra Sony er ikke det samme som varmtlydende, for å 

si det sånn. 

Litt av bakgrunnen til inntrykket er informasjonsmengden 

i toppen fra denne spilleren, et annet aspekt er at den låter 

presist, nøkternt og er litt enkel i spillestilen. Det flommer 

ikke over av klangfarger. Høres Sony XA5400ES litt enkel ut 

i presentasjonen grunnet mangel på klangfarger? Eller er 

det en naturlig konsekvens av dens presisjon og kontroll på 

lyden? Jeg heller mot det førstnevnte, men måten spilleren 

krøp under huden på meg jo mer jeg hørte på den gjør at jeg 

ikke er helt sikker på dette… 

KAN ES SACD? 

Til tross for at jeg selv har en SACD-spiller, er hovedføden 

vanlige CD-plater. Derfor ble det den første tiden med 

Sonyen ikke prøvd SACD-er. Min favoritt evalueringsplate 

for SACD er Patricia Barbers Nightclub på Mobile Fidelity, en 

plate hvor det høres ut som man har strukket begge format 

langt og det derfor ikke er en forstørret forskjell på cd- og 

sacd-laget. Men spilt av på XA5400ES er det virkelig forskjell 

på formatene! SACD låter som fløte, mykt og åpent. Platens 

tittel er beskrivende for inntrykket, jeg er på nattklubb! Tilstedeværelsen 

og følelsen av artisten i rommet er utmerket. Det 

er både herlig med SACD-enes fortrinn på denne spilleren og 

samtidig litt synd at forskjellen er såpass stor, lett å bla forbi 

cd-platene i samlinga når lyttingens plater skal velges. 

KONKLUSJON 

Sony har med XA5400ES laget en vellydende maskin som 

ikke koster mye penger i forhold til ytelse. Jeg mener spilleren 

fungerer godt på cd-er og meget godt på sacd, uten at den 

i mine ører er grensesprengende og en spiller som danker ut 

mye dyrere spillere. Til det låter den for lite raust og den er 

ikke like god på klang som dyrere spillere. Men Sony’ens klare 

lyd, dens presisjon og måten hver enkelt tone får klinge ut på 

uten at det blir analyerende, gjør dette til en spiller du bør ha 

med på din short-liste . 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

41

3 3 

42 

Skandinavisk seminar for bedre lyd: 

I regi av Hi-Fi Klubben samlet skandinaviske 

hifi journalister seg i København for blant 

annet å konstatere at potensialet for god 

lyd aldri har vært bedre, men at reprodusert 

musikk for folk flest er dårligere enn på flere 

årtier… 


Dårlig lyd 

dreper god musikk!

Det er lett å skylde på MP-3 

formatet, DAB radioen og 

andre varianter av digitalmediet. 

I virkeligheten er 

det plateselskapene som 

selv kaldkveler musikken 

ved å komprimere den dynamiske kontrasten 

ved opptak og matriseringen for 

at musikken enkelt skal fungere for alle 

lydformater uten tekniske problemer, 

mener Lars Worre fra Dali høyttalerfabrikk 

i Danmark, en av merkevarene 

til Hi-Fi Klubben som er vertskap for 

møtet. Sjefen i Hi-Fi Klubben, Svend 

Erik Kristensen, var derimot mer pragmatisk 

da for eksempel lytting i bilen 

er avhengig av sterk dynamikkbegrensning 

for å overdøve bakgrunnstøyen på 

svake partier. 

Begge var likevel enige om at denne 

dynamikkbegrensningen med dagens 

teknologi enkelt kunne foretaes i avspillingskjeden 

og bare i mindre grad i 

opptak og ved matrisering. Og forskjellen 

mellom de mange signalkildeformater 

på markedet er uansett lett hørbare, 

om ikke nødvendigvs like enkle å kategorisere 

som ”bedre” eller ”dårligere”. 

Like klart er det at det er kvaliteten på 

selve optaket som er det viktigste! 

Det er derfor et gedigent paradoks 

at mange kjente opptakstsudioer med 

toppkvalifisert lydingeniører støver ned 

over hele verden, mens sekretærene 

hos plateprodusenten lettvint sender 

lydfiler rundt omkring på en vanlig PC, 

uten å skjønne at en vanlig kontorPC i 

dramatisk grad ødelegger lydkaliteten. 

God lyd er simpelthen uviktig for store 

deler av platebransjen, da dette ofte 

koster ekstra penger og i liten grad 

øker fortjenesten. I hvert fall så lenge vi 

konsumenter ikke hever så mye som et 

øyebryn ved det vi blir servert… 

Hi-Fi Klubben som i mange år har 

brukt slagordet ” I kamp for god lyd”, 

undret seg på hva fagpressen kunne 

bidra med for å få gjennomslag for 

ønsket om bedre lydkvalitet hos et 

bredere publikum? Vi kan knapt gjøre 

stort annet enn fortsatt å skrive om det 

gode liv med god lyd… 

HiGH-END MP3? 

Samtidig viste flere leverandører nye 

dockingstasjoner og oppkoblinger til 

I-pod og andre MP-3 spillere som i betydelig 

grad forbedrer lydgjengivelsen, 

først og fremt ved å ta fatt i digitalsignalet 

og ikke den altfor billige analogutgangen 

på disse maskinene. Vi aner 

en utvikling av MP3 formatet som kan 

minne om kasettspilleren; den begynte 

som en diktafon, men blant annet ved 

hjelp av Ray Dolby og hans avanserte 

støybegrensningsteknologi, endte den 

som et høykvalitets hi-fi formatet. 

Vi har tidligere opplevd high-end 

produsenter som Wadia og Krell med 

elegante løsninger som gjør at MP-3 

spilleren får en lydkvalitet som en 

kostbar CD-spiller, og møteledelsen fra 

Hi-Fi klubben kunne også fortelle at det 

nye DAB+ radioformatet er på full fart 

inn i Sverige og Danmark, mens DABfiaskoen 

i Norge nok har bremset litt på 

utviklingen der. 

Så selv om ungdommen protesterer 

på MP3 og digitalteknologi ved å kjøpe 

vinyl, så er både signalkilde, forsterkeri 

og høyttalere bedre enn noensinne. Og 

selv om dyr high-end også er dyrere 

enn noensinne, så er rimelige produkter 

heldigvis billigere enn noengangogså 

når det gjelder vinylspillere- 

samtidig som lydkvaliteten kan være 

fremragende i et fornuftig oppsett. 

ViNyL ELLER BLURAy? 

Men om MP 3 og andre ikkebevegelige 

digitalformater er på full fart inn 

i markedet også for kvalitetslyd, så 

blir super CDformatet SACD lansert 

på stadig rimeligere maskiner med 

entydig bedre oppløsning, større romopplevelse 

og mindre støy i særlig øvre 

mellomtone. Hovedproblemet med 

SACD formatet er uansett at grådige 

rettighetsinnehavere nekter sine beste 

kunder å forbedre lyden fra rimelige 

spillere med tyntlydende DAC’er ved 

at her ikke finnes noe lyd i digitalut- 

gangen, slik man har på standard 16 

bits redbok. Nå begynner flere av de 

større aktørene å levere muligheter for 

viderekobling og forbedringer med 

HDMI, men her er foreøpig like mange 

problemer som løsninger om man ikke 

kjøper digitalreceiver fra samme firma 

og er omtrent like langt. Bortsett fra at 

man har betalt 2 ganger for omtrent 

den samme DAC’en… 

Her er uansett ikke så store forskjeller 

melom 16 bits og SACD som man 

opplever på billedsiden med BluRay 

spillere, også dette et format fra den 

for tiden økonomisk sterkt kvestede 

elektronikkgiganten Sony. Men som 

vanlig har Sony klart å skyte seg selv 

i foten ved å lage lisensavtaler som 

prioriterer de store billigprodusentene, 

mens Krell, Electrocompaniet og 

mange andre high-end leverandører er 

blitt holdt med snakk i mange år, uten 

mulighet for BluRay på sine high-end 

multimaskiner med ekte high-end 

lydkvalitet. EC har riktignok tipset oss 

at de nå utvikler en high-end Blu-ray 

spiller med god lyd også high-end CD 

og SACD-kvalitet, men det ble japanske 

Denon som er verdens første med den 

ultimate high-end sølvdiskspinner. 

Svend Erik Kristensen er som sjef for Hi-Fi Klubben vertskap for lydseminaret i de flotte konsertloalene til 

Mogens Dahl. 

Dagens hi-fi diskusjoner ble avsluttetet med levende lyd fra et av verdens mest berømte strykekvartetter. 

43

3 3 

44 


De fleste hi-fi skribenter fra Skandinavia var samlet på lydseminar i København 

DENON BLURAy OG 2L 

Achim Shultz heter produktsjefen for 

Europa som hevdet at Denon slett ikke 

er blant de store elektronikkgigantene. 

Nettop derfor er de derfor fremdeles 

optatt av det lille high-end nisjemarkedet 

som de største forlengst har droppet 

på grunn av begrenset volum, men 

samtidig er Denon store nok til å ha en 

betydelig utviklingsavdeling. Samt at 

de har økonomiske muskler til å hale i 

land fornuftige lisensavtaler med de helt 

store. Shultz mente derfor at det ikke 

var særlig merkelig at Denon ble først i 

Pure Audio Blu-ray: 

lindberg lyd i 

verdenstoppen 

verden med en Blu-ray multispiller med 

SACD i skikkelig high-end klasse, inkludert 

det nye lydformatet Pure Audio 

som blant annet norske Lindberg lyd 

står bak (se rammeartikkel). 

Blu-ray formatet Pure Audio er et helt 

åpent format for både høyoppløselig 

stereo og multikanal i både dts-hd og 

lossless LPCM, og det helt uavhengig av 

bruk av videosignalet for navigering. 

Lindberg lyd har lenge oppfordret oss 

til å teste ut fordelene med BluRay lyd i 

forhold til SACD, men mangel på highend 

Blu-ray spiller har etter vår mening 

Lanseringen av verdens mest eksklusive BluRay multimaskin fra Denon faller 

sammen med betydelig interesse for det nye audioformatet Pure Audio som 

utnytter alle mulighetene ved den betydelige lagringskapasiteten i Blu-ray. Dette 

sammen med muligheter for navigering uten bruk av videoskjerm. De ulike formater 

kan kontrolleres direkte via 3 fargekoder på fjernkontrollen. 

Formatet har teknisk potensiale utover SACD samtidig som BluRay plattformen 

kan nå ut til et enormt stort kinopublikum som muliggjør forskning og 

utvikling på et betydelig høyere nivå enn det en nisjebransje som hi-fi industrien 

kan makte. Nå er det bare å henge seg på og utnytte potensialet til bedre lyd! 

Det nærmest sesasjonelle med det nye formatet, er at det lille norske plateselskapet 

2L er den kanskje viktigste aktøren for å utnytte denne teknologien. Det 

er da også utelukkende de fenomenale og prisbelønte opptakene til Lindberg lyd 

som benyttes i demoplata med 18 spor i stereo og multikanal som følger med 

denne eksklusive multimaskinen. Her finner man en rekke norske toppartister 

som Trondheimssolistene, Wolfgang Plagge, Det Norske Solistkor, Marianne 

Thorsen og Kåre Nordstoga i valgfri stereo eller surround mix. Her finner man 

også 12 minutter av Griegs A-mollkonsert med Percy Grainger og Kristiansand 

symfoniorkester som vi omtaler et annet sted i bladet… 

gjort en slik sammenlikning litt for 

tilfeldig. 

Men den umiddelbare fordelen 

med Blu-ray er i tillegg til enda bedre 

lagringskapasitet og dermed muligheter 

for oppløsning, like mye at Blu-ray 

uansett er et format for de mange, og 

dermed med muligheter for produksjon 

i store serier og plenty kroner 

til fortløpende utvikling, mens SACD 

allerede er droppet av Sony sine egne 

plateselskaper. Det er nå næmest er 

et nisjeprodukt fra de smale produsentene 

spesielt for high-end nerdene. 

SACD kan næmest sammenliknes med 

”direktgravert” vinyl fra 80-årene. 

HDMi-KRøLL 

Den nye Denon DVD-A1UD Blu-ray 

multispiller blir av produsenten lansert 

som et fullstendig kompromissløst AVprodukt, 

ja faktisk som helt sinnsykt 

bra med en lydkvalitet i den absolutte 

elitekategorien; bedre eller i det minste 

helt på høyde med Denons egen SACD 

spiller DCD-2010 AE, ifølge produktsjefen. 

Det er bare det at når jeg slår opp 

i den siste katalogen til Hi-Fi Klubben 

finner jeg denne for meg ukjente spiller 

til en pris av kr.14.998; utvilsomt et 

godt kjøp til prisen med vår erfaring av 

dyrere Denonprodukter, og altså i omtrent 

samme klasse som de glimrende 

Marantz og Sony SACD-spillere som vi 

tester i dette bladet. 

Men noen kompromissløs SACD spiller 

i lydklasse med f.eks. dCS,Wadia, 

EMMLabs og Playback Design er den 

neppe. Selv om design og byggkvalitet 

er noe av det lekreste jeg har sett. (Vi 

ble lovet et eksemplar flysendt for å nå 

dette bladet. Om vi klarte deadline er 

det bare du som vet, da jeg i skrivende 

stund enda ikke har sett noe til spilleren…) 

Likevel er denne nye spilleren det 

beste hittil på Blu-ray siden, og med 

potensialet til å vise 2L-opptak med 

enda bedre lyd. Demonstrasjonen med 

de største Dalihøyttalerne var da også 

lovende med både audio og videoprogrammer 

(bildet var utrolig bra), men 

samtidig litt urovekkende da produktsjef 

Shultz mente at analogutgangene 

var lydforringende i forhold til digital 

HDMI eller firmaets egen Link 4th. Og 

vi hørte tydelig kornetheten i særlig 

mellomtonen fra jitterstøy på vanlige 

HDMI utgang, mens den klart bedre 

lyden ved bruk av Denon Link4th bare 

er mulig ved bruk av Denon processor. 

Denne låt greit nok den, men igjen 

er det snakk om klare kompromisser i 

forhold til ekte high-end, selv om det 

hele låter veldig fint i multikanal. 

Det siste fra filmgutta er forresten ytterligere 

kanaler, nå også i høyden, for å 

oppleve enda bedre romvirkning. Opptil 

12 kanaler inklusive sub’er, er målet 

for Dolby og DTS. Her kan det bli mye 

kabler -og kansje noen skilsmisser?

BOwERS & wiLKiNS 

Samtidig som Denon fabulerte rundt 

12 kanalers lydanlegg, lanserte den 

seriøse engelske høyttalerprodusenten 

et komplett multikanal hjemmekinoanlegg 

i en enkelt komponent; en lang 

tarm av en høyttaler til å montere på 

undersiden av flatskjermen. Vi har 

tidligere opplevd forbløffende romvirkning 

med den ene høyttalerbksen 

til sveitsiske Geneva. Nå imponerte 

en av verdens mest ærlige high-end 

høyttalerprodusenter med radikale 

løsninger som ved bruk av fase og flere 

seperate kanaler, inklusive en subwoofer 

i denne ene boksen, klarte å gi en 

mer enn brukbar illusjon av et lite, men 

godt surroundanlegg. Flott til TV’en, 

men knapt like imponerende til musikken 

din. Da ville jeg vel brukt pengene 

på et vanlig stereosett med gode stativhøyttalere 

og en brukbar forsterker for 

de samme pengene. Og det begynner å 

gå opp for enkelte at mange damer ikke 

vil ha en haug store stygge høyttalere 

pluss uttallige snubletråder i form av 

høyttalerkabler slengende i finstua. 

Selv om B&W neppe kutter ut highend 

biten med det første, er det påfallende 

hvor mye energi firmaet legger 

bak markedsføringen av sin MP3 Zeppelin 

som nå ble lansert i en mindre 

og flottere utgave med veldig god lyd; i 

forhold til størrelse og pris. Men hi-fi? 

Derimot lot vi oss begeistre over 

både utseende, finish og ikke minst 

lyden fra årets EISA-vinner CM-9 som 

Klubbendirektør Kristensen ba meg 

tippe prisen på. Jeg vurderte bestykningen 

med komponenter i tilnærmet 

Diamond-klasse selv om her var 

aluminium dome). Jeg noterte meg at 

det dreide seg om en ekte treveiser og 

at kabinettet var enkelt, men solid. Og 

med en fenomenalt flott piano superblank 

finish. Også lyden var tilnærmet 

high-end med meget brukbar dypbass, 

flott mellomtone og krisp diskant; 

hele veien med flott dynamikk både 

på makro og mikro nivå. Og det spilte 

kjempeflott sammen med Classé-elektronikk, 

en kombinasjon jeg tidligere 

syntes har tendert mot litt puddinglyd. 

–Tredvetusen, tippet jeg om prisen 

og var en smule redd for at direktøren 

skulle bli litt brysk. Det var tross alt en 

usedvanlig lekker sak i high-end light 

kategorien… 

– Tjue, humret direktøren fornøyd.- 

Kabinettet er Made in China, la han 

oppklarende til , liksom for å unnskylde 

min feilvurdering. 

B&W CM-9 ble prompte bestilt for 

test i neste Fidelity. 

DALi MENUETT 

Den gledeligste nyheten på dette pressemøtet 

i København, var likevel at seriøs 

tokanal lyd så absolutt er tilbake i alle 

priskategorier og fra samtlige produsenter. 

At kinogutta tror at enda flere kana- 

ler enn de opprinnelige 6 eller åtte skal 

demme opp for flukten tlbake til god, 

gammeldags og superenkel stereo i god 

kvalitet – også for filmlyd – virker litt 

søkt på meg. Og etter den imponerende, 

men for de aller fleste alt for komplekse 

oppsettet med Denon Blu-ray multikanal, 

var det et sjokk å høre nye 2 kanals 

Denonprodukter i mellomprisklassen 

som spilte helt fantasisk sammen med 

den aller minste høyttaleren i Dali’s 

høyttalersortiment. 

Riktignok var rommet lite, mye 

mindre enn det som ble brukt til 

multikanal demoen. Det var likevel 

uventet å oppleve den beste lyden på 

dette miniseminaret kom fra 2 elegante 

småhøyttalere, mindre enn en LP-plate 

alle veier og med en vekt på bare 4 kilo. 

Og med den sedvanlige diskantdomen 

(2,8 cm) og et bass/mellomtonelement 

på bare 4,5 tommer. 

Og ikke bare låt det overraskende 

godt med eksemplarisk homogenitet 

fra utmerket bass som gikk tilstrekkelig 

dypt til å gi instrumentene det nødvendige 

fundament; den lille høyttaleren 

kunne også spille overraskende høyt. 

Og den ble, ifølge sjefskonstruktøren 

Lars Worre, ikke så lett sprengt uten 

forvarsel, slik som den gamle Royal 

Menuet 2 hadde ubehagelige tendenser 

til. (Jeg vet, jeg benyttet anledningen til 

å bestille to nye basser til mine gamle 

Menuett’er som vi omtalte i Fidelity nr. 

37, dessverre på et tidspunkt da det kun 

var restlagre igjen av den gamle modellen. 

Og de siste forsvant umiddelbart 

etter den strålende omtalen.) 

De nye Dali Mentor Menuett leveres i 

kirsebær, og en sort eller hvit satinfinish 

og skal koste snaue kr.4000 pr stk. 

Den gamle Menuett ble av en rekke fagblader 

omtalt som den beste minimonitoren 

etter LS35A. Jeg garanterer at den 

nye er bedre på alle punkter, inkludert 

et strålende bra holografisk rom . Og 

vil du så absolutt ha 5 kanaler eller 

mer pluss sub, kan jeg vanskelig tenke 

meg noe særlig bedre løsning enn 5 av 

disse høyttalerne, da særlig i forhold til 

pris. Men det skal vi så absolutt komme 

tilbake til i julenummeret hvor en grundigere 

evaluering av disse godbitene 

blir litt av julepresangen til leserne… 

Elektronikken som ble benyttet 

under demonstrasjonen, var Denon 

SACD-spiller DCD-2010 og den 80 watts 

integrerte forsterkeren PMA-2010. Prisen 

på kr.30.000 for begge, kan virke en 

smule høy forhold til høyttalerne, men 

den ekstremt lettflytende og finkornede 

gjengivelsen fra Denon-elektronikken, 

viste i alle fall hva høyttalerne er gode 

for. Om det da slutter der… 

NAD DiGiTALFORSTERKER 

Den kanskje største nyheten på dette 

presseseminaret, var at trauste NAD 

hadde konstruert en heldigital forserker 

som IKKE var basert på ICE-power 

Eisavinner fra B&W blir kritisk evaluert 

Skandinaviapremiere på ny digitalforsterker fra NAD 

Cambridge vil redde verden med mindre tomgangsstrøm 

Stereo er for fullt tilbake hos Denon 

Blu-ray er lovende, men fremdeles begrenset av 

HDMI-teknologi 

NAD med proffesjonell moduloppbygging 

45

3 3 

46 


teknologien. Prisen var høy til å være 

fra den kanten , NOK 44.998, men 

tyngden på 20 kilo vise at de mener 

alvor. Utseende er som vi kjenner fra 

Masters serien. Og vi kan avsløre med 

det samme at her slett ikke var noen 

anorektisk pinglelyd slik som tidlige 

ICE-power forsterkere kunne låte, men 

nå med et utrolig flott og dyptpløyende 

grunntoneområde. 

Derimot savnet vi detaljer i toppen 

da gjengivelsen generelt ble ekstremt 

tørr og ren, men i denne demonstrasjonen 

syntes det å mangle litt X’er og b’er 

helt der oppe. Eller er det simpelthen 

våre ører som lar seg lure av null støy 

og forvrengning? 

Den korte demonstrasjonen i ukjent 

rom og med ukjente kabler, men 

med velkjente høyttalere fra B&W, er 

selvsagt tynt grunnlag for noen endelig 

dom. Men siden vi roser det som høres 

bra ut på et like spinkelt grunnlag, våger 

vi også å antyde en viss forsiktighet 

med den nye digitalteknologien til man 

har hørt det selv i eget rom og med 

eget utstyr. Eller å vente til at vi i Fidelity 

kan beskrive det litt nærmere etter 

noen uker i for oss kjente omgivelser. 

Derimot kom vi over en rimeligere 

integrert forsterker fra NAD basert på 

sedvanlig teknologi og kunnskaper fra 

huskonstruktøren Bjørn Erik Edvardsen, 

og med solide 150 watt i 8 ohm. 

NAD C375BEE som den heter, spilte 

eventyrlig bra. Til prisen av kr.9.998 

må da dette være et superfunn for vår 

budsjettanmelder? Tipper du snart 

også finner omtale av dette produktet i 

Fidelity! 

MiNDRE TOMGANGSSTRøM 

Verden har begynt å oppfatte at kloden 

er iferd med å spore av metereologisk, 

og utslipp av CO2 gasser kan være et 

av de store problemene. EU har i disse 

dager innført forbud mot den vanlige 

glødelampe, en noe tvilsom greie i Norge 

da denne pæren også skaper varme 

som vi har nytte av minst 2/3 deler av 

året. Men også hi-fi bransjen vil få søkelyset 

rettet mot seg, og det er allerede 

antydet krav til maks tomgangsstrøm 

på vanlige forsterkere. Dette vil selvsagt 

gjøre at rørforsterkere blir totalforbudt 

(!), om da ikke kommisjonen regner rør 

som så sært at det ikke har noen betydning 

i den store sammenheng. Bruken 

av rør gikk da av moten i 50-60 åra? 

Men det engelske merket Cambridge 

som er laget ”for folk flest”, tar denne 

problemstillingen alvorlig, og har utviklet 

nye kretsløp i sin strømforsyning 

for å holde tomgangspenningen på et 

absolutt minimum. Demonstrasjon av 

nye produkter med denne fidusen låt 

typisk Cambridge med sin typiske tøffe 

og kontrastrike”MC-lyd”, i motsetning til 

for eksempel den mer pastelle ”MMlyden” 

til f.eks. Marantz. Hva er ”best”? 

Fra Classé kom det en ny kostbar processor 

som takler også Blu-ray og andre 

HD-formater (SP800 kr.71.900). De som 

allerede har kjøpt SP800 uten denne 

muligheten, får gratis oppgradering… 

BEST LyD 

Men den overlegent beste lyden, 

uten behov for å sette superlativet i 

anførselstegn, fikk vi i det eksklusive 

konsertlokalet til Mogens Dahl. Han 

Dalisjef Lars Worre med de nye Mentor Menuett minimonitorer 

som erstatter de gamle Royal Menuett II som 

Fidelity med begeistring testet for kort tid siden. Vi har 

selvfølgelig bestilt et par til test. 

personlig inviterte oss til å overvære 

en konsert med den kjente engelske 

strykekvartetten Belcea som hadde 

Mozart, Beethoven og Szymanowski på 

programmet. Det låt åpent og flott i det 

intime lokalet med stor takhøyde, en 

tidligere stall for ridehester. Og vi nærværende 

som representerte 90% av alt 

det som skrives om Hi-Fi i Skandinavia, 

kunne ikke annet enn å fleipe litt om 

at ”bassen var en smule for slank, og 

øvre mellomtone litt for intens”, mens 

alle var enige om at ”tilstedeværelsen” 

var utmerket, selv om lydbildet ikke var 

helt ”realistisk”, med blant annet for lite 

fokus på artistene… 

Selvironi er en viktig egenskap for 

oss alle-både skribenter og lesere- som 

holder på med noe som det ikke finnes 

fasitsvar på. Og hvor resultatene logisk 

sett slett ikke alltid henger på greip. 

Som Hi-Fi Klubben sier i et av sine 

mange gode slagord: Musikk med god 

lyd er snarveien til følelsene… 3

3 3 

48 

Jamo r 907 dynamisk dipolhøyttaler: 

Dipol fra 

Jambo 

Dynamisk! 

Den nye dynamiske dipolhøyttaleren 

til Jamo er mindre og rimeligere enn 

den forrige. Og enda bedre! 


Jeg hadde bare planlagt en 

kort sak på den nye R 907 

fra Jamo. Ikke fordi den var 

uinteressant, tvertimot, men 

fordi vi allerede har skrevet 

en fyldig test på storebror 

909 for bare noen måneder siden. Det 

skulle holde med et nytt oppslagsbilde 

og omtrent 1 side tekst, antok jeg under 

planleggingen. 

For her var da lite nytt med samme 

elegante form på den buede baffelen; 

de samme data på den lukkede diskantdomen 

med sitt korte horn for økt 

virkningsgrad, og den velkjente SEAS 5 

tommer mellomtone i metall som også 

var åpen bakover, samt det jeg mener 

å huske var doble Peerless lettdrevne 

basselementer til bassområdet. Riktignok 

var disse bare 12 tommer på den 

nye høyttaleren i forhold til 15 tommer 

på de testede. Men et marginalt mindre 

rom og en anelse lavere virkningsgrad 

ville opplagt fikse denne biten slik 

at resultatet skulle bli temmelig likt, 

trodde jeg. 

Så opplever jeg på dataarket at virkningsgraden 

er den samme, og derfor 

er oppgitt grensefrekvens hevet fra 

25 Hz til 37Hz. Det skulle tyde på litt 

mindre trøkk helt der nede, og samtidig 

gi deg opplevelsen av en litt mindre 

høyttaler. Men også prisen er mindre, 

så dette er vel greit nok? 

ViSUELT ELEGANT 

Selv om her ikke finnes noen boks, hele 

prinsippet er å lage en baffel som elegant 

og praktisk nok er forsiktig buet, 

og såpass kaftig at her neppe oppstår 

sjenerende resonnanser selv om det 

blåser kraftig fra bass og mellomtone. 

Støttestagene som holder baffelen 

(frontplaten) i en forsiktig tilbakelent 

vinkel, er både designmessig elegant 

formet, samtidig som også denne er 

usedvanlig solid. Høyttaleren veier også 

nesten 60 kilo, altså 500 kroner kiloet! 

Også høyttalerelementene er piffet opp 

med nikkel og annen stas for å ta seg ut 

i finstua. Dette selv uten medfølgende 

sort stofftrekk i solid ramme som er 

festet til baffelen med magneter. 

Selv om høyttaleren tar seg flott ut 

uten dette, leveres den altså med et 

solid sort trekk i solid ramme. Selv 

om jeg vanligvis lytter på høyttalere 

uten fronttrekk, var dette påmontert 

ved levering. Ved den første prøvelytt, 

brydde jeg meg ikke om å ta disse 

av, og plasserte også høyttalerne litt 

nærmere hverandre – godt ut fra både 

bak og sidevegg – og vinklet direkte 

mot lytteposisjon. Dette er en alternativ 

høyttalerplassering jeg vanligvis bruker 

ved lytting av stativhøyttalere da jeg 

får god hjelp av rommet rundt ca.50 

Hz samtidig som jeg får bedre senterfokus 

og dybde, men likevel glimrende 

bredde langt utover høyttalerenes synlige 

begrensning. 

Det elegante utseendet og den moderate 

størrelsen, gjorde en slik plassering 

nærmest midt på gulvet helt grei, selv 

om jeg undrer meg på hvorfor 907 bare 

finnes i fargene sort og knallrød og 

med sort stoff. Hele sulamitten kunne 

enkelt vært mindre dominerende med 

en pastell eller offwhite kolør og i lyst 

stoff. Men fett nok, kjøper man først et 

slikt designikon, må den gjerne synes! 

HiMMELSK 

Storebror 909 husket jeg som en veldig 

interessant høyttaler med glimrende 

bass og mellomtone, men med en litt 

for dempet diskant i mitt rom som ikke 

helt åpnet seg oppover mot en luftig, 

blå himmel. Jeg var derfor forberedt på 

at det mistenkelig tykke stofftrekket 

ville dempe toppen ytterligere… 

«Og mistet 

nesten munn 

og mæle da jeg 

opplevde en 

nesten 

perfekt klangbalanse 

på 

aller første 

forsøk. Dette 

inkludert 

gnistrende 

dynamikk og et 

kjempesvært 

rom» 

Og mistet nesten munn og mæle da 

jeg opplevde en nesten perfekt klangbalanse 

på aller første forsøk. Dette 

inkludert gnistrende dynamikk og et 

kjempesvært rom som likevel var ganske 

ryddig og godt fokusert. Artistenes 

plassering i det holografiske lydbldet 

var betydelig over gjennomsnittet selv 

i super high-end klassen, og bassen 

gikk så absolutt dypt nok på all vanlig 

musikk, inkludert disco. 

Og så kunne man spille høyt uten å 

benytte forsterkning i kilowattklassen! 

Dette var ikke bare en råspennende 

designhøyttaler som kunne forsvares 

på grunn av det uvanlige ytre, dette 

var også lydmessig en av de aller beste 

høyttalere vi har hatt i stua, og en klar 

kandidat som klassevinner med bare 

de mellomstore Usher og Respons 

som mulige konkurrenter, ifølge egen 

erfaring. 

Og Jamo 907 gjorde alt det som disse 

glimrende konkurrentene kunne få til 

like bra eller i det minste særdeles tett 

på når det gjelder avgjørende viktige 

kriterier som frekvensgang, homogenitet, 

dypbass og lite hørbar forvrengning. 

Men den hadde i tillegg noen 

triks oppe i ermet som skyldes den 

spesielle dipolkonfigurasjonen. Og så 

den absolutte mangel på kasse og annet 

som magasinerer lyden! 

Akkurat som på en elektrostat ”slipper” 

lyden ekstremt raskt på Jamo 907, 

noe som skaper en kjapphet og en 

mikrodynamkk som oppleves helt på 

høyde med de beste elektrostater. De 

dynamiske elementene med sine bare 

moderate begrensninger i forhold til 

opplevd hastighet og transientegenskaper, 

har i tillegg en dynamisk kontrast 

også i makroområdet, som eiere av 

elektrostater bare kan drømme om. 

Dette uansett hva som sies om siste 

generasjon. Her er det simpelthen 

betydelig mer trøkk hele veien. Og 

særlig dypbassen er suverent bedre på 

Jamo enn på noe annet jeg har opplevd 

fra dipoler. Og det med en frigjorthet 

og transientpresisjon som er fabelaktig, 

helt uten rumling og opplevelsen 

av boks eller kasselyd! Og så kjapt og 

presist og med fullt nivå langt under 40 

Hz i min stue… 

DyNAMiSK BASS 

Dipolen med sin enkle baffelkonstruksjon 

var jo det første forsøket på akustiske 

forbedringer. Og dette for snart 

100 år sden. Det dynamiske elementet 

simpelthen ”kortslutter” lydbølgene i 

bassområdet ved at bevegelsen forover 

kanselleres av bakoverbevegelsen når 

lengden på lydbølgen blir lengere enn 

bredden på elementet. I bassen må 

derfor denne såkalte baffelen være 

upraktisk stor. Det var derfor temmelig 

glupt da man fant på å folde denne 

frontplaten sammen til en etterhvert 

lukket kasse av moderat størrelse, noe 

som effektivt hindret at lydbølgene 

nuller hverandre ut. 

I diskant- og mellomtoneområdet 

er ikke dette noe problem uansett, og 

enkelte høyttalerprodusenter velger å 

ha en lukket basskasse sammen med en 

åpen baffel for mellomtone og diskant. 

Dette er også ideen til for eksempel 

danske Petter Lyngdorf som også 

plasserer den ”aktive” basskassa 

optimalt i rommet. 

At Jamo med sin lansering av store- 

49

3 3 

50 

Jamo r 907 dynamisk dipolhøyttaler: 

broren til dette testbjektet fikk til glimrende 

bass som også gikk usedvanlig 

dypt, forundret mange med kunnskaper 

om baffelens kanselleringer i 

bassen, gjerne ved ca. 300 HZ eller noe 

slikt ved en noenlunde praktisk baffelstørrelse. 

Hadde konstruktøren gjort 

et teknisk gjennombrudd ved å ”lure” 

basselementene elektronisk? 

GENiALT 

Det hele viser seg å være såre enkelt. 

Og derfor ikke så lite genialt. Når 

bassbølgene blir lengere enn størrelsen 

på frontplata, faller frekvensen under 

dette på ganske nøyaktig 6 db pr. oktav. 

Altså er bassen minus omtrent 18 db 

3 oktaver under dette ved ca. 70hz. 

(Under dette nivået får bassen litt hjelp 

av resonnanser som i et vanlig rom 

øker nivået i forhold til frifeltsmålinger 

på omtrent de samme 6 db ved ca. 50 

hz, avhengig av størrelsen på rommet. 

Rommet er altså ikke bare en fiende, 

det er også på parti med deg og musikken 

din!) 

Moderne mellomtone og diskantelementer 

har gjerne et nivå for 

høytspilling ved ca. 90 db ved standard 

måleprosedyre. Jamo 907 oppgir også 

dette nivået som systemfølsomheten 

både for den store og mindre dipolen. 

Men selv om den mindre 907 ”bare” 

har doble 12 tommere til bassområdet, 

så har disse større elementene vanligvis 

en betydelig større virkningsgrad enn 

dette. Ved å velge lette membraner, kan 

effekten økes ytterligere uten at ”fleksing” 

av membranene blir noe særlig 

problem på grunn av den store flaten 

som beveger seg relativt beskjedent 

selv med mye trøkk. 

Jamo har tydeligvs greid å lage 

basselemener som i utgangspunktet er 

ca 18 db mer effektive enn resten av 

systemet. Og da er det jo bare å sette 

et 6 db filter over omtrent 70 Hz og 

med skarp avrulling ved delefrevens 

mot mellomtonen og; Voila! En perfekt 

lineær høyttaler i de fleste stuer fra 

30-40 Hz, litt avhengig av rommet. 

Og det funker helt strålende bra! 

KONKLUSJON 

Det er to særdeles gode grunner til å 

velge Jamo 907 som din neste høyttaler, 

om du er i markedet for en ekte 

high-end høyttaler i prisklassen under 

100 store lapper. Det første er et utrolig 

lekkert design, inkludert en fenomenal 

byggkvalitet som vil forsvare din 

interesse for design og interiør, i tillegg 

til musikkinteressen. Dette er virkelig 

en lydskulptur som nok vekker atskillig 

oppmerksomhet, men på en positiv 

måte. Likevel er størrelsen moderat slik 

at den i hvert fall ikke stjeler mer plass 

og oppmerksomhet enn den fortjener. 

Derimot er den helt usynlig i den 

fenomenalt store lydbildet som nettopp 

på grunn av dipolkonstruksjonen strek- 

ker seg langt bakover og langt ut på 

sidene av høyttalerne på en måte som 

forbløffer alle. Og det såkalte ”sweetspot” 

er ikke på langt nær så kritisk 

som på mer vanlige høyttalere. Forøvrig 

lød stemmer både frigjort og naturlig. 

Og med atskillig fokus innenfor lydbildet. 

En bitte, liten pris for alt dette, 

er at solisten enkelte ganger tenderte 

å dempes en anelse i lydmiksen; ikke 

alvorlig og ikke særlig forskjellig hva 

vi opplever på ”live” akustisk musikk. 

Og ”live” bli det også med den totale 

mangel på kasselyd og resonnanser 

som gjør at dynamikken er glitrende 

og transientene kjappe og krispe. Så 

man trenger ingen annen unnskylding 

for å kjøpe denne høyttaleren enn at 

lydbildet er usedvanlig levende og har 

storslagen holografi med en flott bass 

som går overraskende dypt. Og med 

en homogen og luftig mellomtone som 

forsvinner inn i det himmelblå med 

myriader av naturlige overtoner uten 

noen særlig opplevelse av ”diskant”. 

Det siste er et udelt kompliment… 

Til prisen vet jeg ikke om noen 

lydmessig ”bedre” høyttaler, selv om 

et par liktprisede kan oppnå noe av 

det samme på andre måter. Men ingen 

andre ser ut som den utrolig elegante 

Jamo 907 som ikke bare er rimeligere 

enn den oppskrytte storebroren, den 

oppleves entydig bedre i de fleste vanlige 

rom. 3 

Pris: kr.60.000,importør: 

interconnect

3 3 

52 

Playback Designs MPS-5 SACD/CD-spiller: 

Sølvplatene dine inneholder mye mer livsbejaeende musikk med 

langt bedre dynamikk, detaljer og rom enn du trodde var mulig på 

annet enn rådyr vinyl. Men det er også langt på vei mulig på en 

kostbar digitalavspiller; om denne kommer fra Playback Design! 


Spillevillig 

Jeg er forbasket stolt over at 

jeg klarte å unngå ”verdens 

beste” i overskrift og 

ingress på dette førsteinnrykke 

av den flunk nye 

amerikanske SACD/CD 

spilleren fra konstruktøren Andreas 

Koch. Han har også jobbet med signalkildeløsninger 

hos Revox, Sony og nå 

sist EMMLabs. Og alle dere som vet 

hva jeg mener om EmmLabs kostbare, 

men fremragende digitalavspillere, kan 

tenke seg hva jeg synes om en videreutvikling 

av digitalteknologien fra disse, 

og med entydig bedre drivverk fra 

Teac/Esoteric. Sistnevnte er til og med 

produsenten av den aller beste spil- 

leren vi hittil har testet i Fidelity, men 

denne Esoteric X-01 i hele 5 elegante 

bokser kostet den nette sum av en halv 

millon kroner! 

Og uansett hvem som har hvit eller 

sort hatt i den pågående rettsaken 

mellom de tidligere kolleger Kock og 

Meitner, så låter testobjektet Playback 

Design MPS-5 akkurat så bra som vi 

hadde håpet at den lenge forespeilte 

EMMLabs enboks modellen med Esoteric 

drivverk skulle gjøre! Og det til en 

lavere pris enn forventet fra EMMLabs, 

og med en slags 80-talls hypermoderne 

design som er er klart fremskritt fra 

proff-looken (=null tanke for utseende) 

fra EMMlabs tidligere modeller. 

Men MPS-5 er fremdeles et halvt lysår 

fra det rålekre utseende til den engelske 

konkurrenten dCS Puccini som også tilbyr 

volumkontroll på utgangen. Til gjengjeld 

gir Kock og Playback Design oss 

USB interface, hvilket betyr at DAC’en 

kan benyttes som lydkort til PC’en. Den 

finnes også en modell uten drivverk 

for kun dette bruk. Denne stereoDac’en 

kan også benyttes som ekstra DAC til 

surroundkanalene i 4 eller 6 kanaler 

fra SACD. Men dette blir kostbart da 

denne Dac’en koster nesten det samme 

som den komplette spilleren. I ”quadro” 

konfigurasjon sendes senterkanalen til 

hovedkanalene slik at du kan få utmerket 

”surround” i bare 4 kanaler.

SiGNALKiLDEN 

Undertegnede har brukt mye spalteplass 

i Fidelity for å påpeke signalkildens 

betydning da det som ikke kommer 

ut av riller eller databits aldri kan rekonstrueres 

senere i lydkjeden. Selv var 

jeg langtfra fornøyd med de første par 

generasjoner med CD-spillere, men da 

svenske Forsell og senere amerikanske 

Krell og engelske Linn kom med sine 

super high-end rigger, peilet jeg meg inn 

på en fremtid med CD-mediet. Dette selv 

om inngangsbilletten var skremmende 

høy. Og nettopp på grunn av den formidable 

prisen på de beste CD-spillere, tok 

jeg et veivalg og måtte nedpriortere en 

like dyr vinylrigg. Min relativt rimelige 

Michell Gyrodec med Mørch arm og 

Ortofon 7500 pickup, har alene forsvart 

vinylmediet mens CD og SACD spillere 

har blitt stadig bedre. 

Det var derfor et sjokk da jeg testet en 

komplett Basis Audio 2800 (nr.35) med 

vakuum og rør MC-RIAA, og med haken 

langt ned på magen innse at vinyl 10 

år etter denne beslutningen fremdeles 

var ”best” på en rekke punkter, selv med 

helråtne tekniske data. Samtidig må jeg 

påpeke tendenser på at vi har lett for å 

sammenlikne det beste på vinyl med det 

måtelig bra på CD-mediet… 

Uansett preferanser så er det uansett 

lett å høre visse karakteristika som er 

typiske for dsse to lydformatene med 

vinyl, tross data som peker motsatt 

vei, og med veldig mye mer energi og 

trøkk i transientene. Digitalmediet har 

en generelt litt fyldigere klang for å 

gjemme bort typisk jitterproblemer 

som faktisk låter som slitte vinylriller 

i øvre mellomtone. Men det opprinnelige 

problemet med dårlig definert 

romklang, er blitt stadig bedre. 

Testobjektet fra Playback Design er likevel 

den første CD-spilleren jeg har hørt 

som har et nesten like holografisk rom 

som de bedre vinylrigger. Enda viktigere; 

det er den første CD-spilleren jeg har hørt 

som har en virilitet og dynamisk kontrast 

som Basis’en og andre topp vinylspiller 

ikke gjør særlig mye bedre. (Well, jeg må 

spise noen kameler etter vinyltest annet 

sted i bladet) Og det med lite ”sporingsproblemer” 

i øvre mellomtone. 

Og siden jeg ikke har noen alvorlige 

innvendinger på noe annet enn et litt 

blandet utseende, byggkvaliteten er 

derimot superb, så kan jeg vel mer enn 

antyde allerede nå at dette etter min 

mening kanskje er den ”beste” digitalspilleren 

jeg har hatt i hus! 

Lydbildet er ikke fullt så imponerende 

stort og fyldig som på den fantastiske 

Esoteric X-01, men uansett smak og 

behag vil jeg påstå at transientene er 

såpass mye bedre at det blir litt som 

å sammenlikne Rolls Royce og Jaguar 

type E sportsmodell. Og den kjappere 

og mer virile Playback Design MPS-5 

er selvfølgelig det flotte kattedyret! 

Men la oss ta det hele fra begynnelsen… 

MER OM MPS-5 

Til å være et produkt i grenselandet 

for det teknologisk mulige, er det 

forbløffende lite tekniske data å finne i 

vedlagte papirer eller på nettet. Jeg ser 

ikke bor fra at den pågående rettsaken 

mellom Ed Meitner og folkene bak 

Playback Designs kan være årsaken til 

dette. Konstruktøren bak denne maskinen, 

Andreas Kock, har jobbet for Meitner 

i flere år. Så er det store spøsrmålet; 

hvem har de eksklusive rettigheter til 

det som foregår oppe i hodet til en mer 

eller mindre gammel gubbe. Men det 

triste faktum er at EMMLabs er sterkt 

forsinket med sin enboksspiller med 

Teac/Esoteric drivverk, mens den tidligere 

prosjektlederen sammen med den 

kjente hifi kremmeren Jonathan Tinn, 

allerede har lansert sin versjon. 

Et av de vesentlige fidusene med 

både Playback Design og Meitnerriggen, 

er hvordan de har løst klokkestyring 

og jitterproblematikk. Begge 

påberoper seg unike løsninger som skal 

sikre minimalt med jitter uten ekstra 

klokke, men ingen avslører hvordan 

dette er gjort. Men Playback Design har 

uansett en opsjon på ekstra klokkestyring 

som fremtidig oppgradering, 

hva nå det kan indikere. Firmaet har 

også datatilgang for oppgradering av 

software og både analoge og digitale 

53

3 3 

54 


utganger, førstnevnte både balansert og 

ubalansert, inklusive 50 ohm BNC. Data- 

utgangen er selvsagt ikke fungerende 

ved avspilling av SACD, men både med 

PCM og ved eksternt høyoppløselig 

signal. 

Fjernkontrollen er i solid aluminium 

og rimelig fornuftig i layout’en. Designet 

forøvrig ser ganske ”billig” ut til 

man kjenner den solide vekten og ser 

byggkvaliteten på nært hold. Den røde 

logoen i de to smale vinduene, virker 

temmelig gammelmodig på meg, men 

smak og behag. Håkon hater blå bokstaver 

og tall på hi-fi produkter, så han 

blir kanskje mer fornøyd med røde tall? 

LyDEN 

Lyden på MPS-5 var ved testens begynnelse 

stram og svært dynamisk, men 

med en smule reservert nedre mellomtone, 

noe som imidlertid fremhevet 

en veldig ivrig øvre mellomtone og 

diskant. Lyden var langt fra tynn og 

pinglete, men altså stram og kontant 

og med beinhard muskler som absolutt 

ikke må forveksles med dissefett. 

Opplevelsen av ekstrem muskelkraft 

gav et særdeles stort lydbilde med aktører 

i nærmest full størrelse når man 

skrudde opp på lydnivået. 

Det oppsiktsvekkende var likevel 

det dynamiske kruttet oppover som er 

mye nærmere vinylspinnerens gode 

egenskaper enn den litt daffere utklingingen 

som de fleste digitalmaskiner 

formår å prestere. Jeg opplevde rett 

og slett at noe av denne fokuseringen 

rundt øvre mellomtone slett ikke hadde 

med nivå å gjøre, mens simpelthen 

skyldtes langt bedre dynamisk kontrast 

som gjorde at transientene fikk 

et betydelig høyere toppnivå. Og dette 

var altså ikke slitsomt eller ”feil” på 

noen måte da det var null opplevelse 

av ”knust glass” og andre velkjente 

forvrengnigsfenomener. Det låt bare 

riktig, og musikken ble så utvilsomt 

Playback Designs 2. opinion: 

Music Playback System 5 

Playback Designs Music Playback System 5 (MPS-5) 

”proudly made in the U.S.A.” er en CD/SACD spiller 

i retrostil - ikke et banebrytende design altså. 

Men lydkvaliteten går det frasagn om! 

AV ARNE CHRiSTiAN DAMHAUG 

MPS-5 har en utstrakt diskant som til tider kan varte opp med litt mye energi 

– gode eksempler er Steely Dans Gaucho (MCA Records MCD 01814. CD) og 

Jan Garbareks Belonging (ECM 1050 829 115-2. 1 CD). Definisjonen i bassområdet 

kan også diskuteres i noen tilfeller – eksempler er Barbers 

Modern Cool (MFSL UDSACD 2003. CD/SACD), Duruflés Requiem fra The 

Gents album Lux Æterna (Channel Classics CCS SA 22405. CD/SACD) og 

Siri’s Svale Band Blackbird (SONOR SONCD2001. CD). 

For øvrig spilte jeg blant annet gjennom Sibelius 3. & 4. symfoni fra BIS- 

samlingen og Vänskäs presise ledelse og orkestrets respons ble gjengitt med 

fynd – akkurat slik jeg liker den (BIS-CD-1286/1288. CD). Elgars Sea Pictures 

lød også svært godt og Janet Bakers stemme var god (EMI Classics 7243 5 

56219 2 4. CD). Madredeus’ album O Paraíso med sang og akustiske instrumenter 

lød fint og den særegne stemningen ble fint gjengitt – lytt for eksempel 

til 4. kutt (EMI 7 243 8 23102 2 8. CD). Per i dag er syretesten Mahlers 2. 

symfoni med Budapest Festival Orchestra under ledelse av Fischer (Channel 

Classics CCS SA 23506. CD/SACD). 

Symfonien inneholder alt av interesse og er etter min mening så nært et 

referansealbum en kan komme med hensyn til kunstnerisk og teknisk kvalitet. 

MPS-5 klarer symfonien nesten helt etter boken. I den 3. satsen manglet litt 

pondus i åpningen etter paukene – ikke bass. Den gjengir primalskriket i begynnelsen 

av den 5. satsen med god dynamisk evne og det sitter som det skal 

- bra. Trompetene bak scenen – spesielt pulje to – er dog ikke helt som forventet 

og det er litt høyere støynivå utover i satsen enn ventet. Satsens avslutning 

er god. Det er i mine ører ingen essensielle forskjeller mellom de to lagene på 

denne CD/SACD med MPS-5 som kilde. Jeg forsøkte blant annet å lytte etter 

forskjeller i støynivået i partiet med trompeter bak scenen i 5. sats, men er 

ikke i stand til å høre noen bedring med SACD. Kanskje var instrument- 

enes klang noe mer naturlig oppover sammenlignet med CD, men det er 

uansett små forskjeller. 

Hovedinntrykket er at MPS-5 gjengir instrumentenes klang godt. 

Spillerens presisjon og dynamiske egenskaper er gode.

3 3 

56 


mye morsommere å følge. Frydefullt 

mye gøyere, var det faktisk.. 

Jeg fikk imidlertid mail fra Portland, 

USA, om at utlånsmaskinen ”kun” var 

innspilt i ca.150 timer, og at ytterligere 

hundre timer ville bety enda bedre 

lyd med mer kropp. Jeg var allerede 

begeistret for det jeg hørte, og var 

heller litt nervøs for at den enestående 

magien skulle bli borte. Men jeg satte 

MPS-5 på repetisjonspilling ytterligere 

en snau uke, og med klart fyldigere lyd 

som resultat. Dette selv om den deilige 

utklingingen i øvre mellomtone ikke 

var fullt så utpreget. Til gjengjeld var 

rommet enda større. 

Men fremdeles låt det hele stramt 

og nøktern, men med særdeles dyp og 

fyldig , men tørr, bass. Lydbildet var nå 

enda høyere, dypere og bredere og med 

glimrende holografi med musikere og 

artister presist tegnet med sylskarpe 

konturer og klart skille mellom direktlyd, 

og romklang og grunntonestøy fra 

opptakslokalet. 

Musikken fløt usedvanlig lett og 

lekende med langt mindre fnidder, 

mellomtonejitter og annen støy enn 

på de fleste sammenlignbare high-end 

spillere. Dette selv om den fremdeles 

stramme og nøkterne klangbalansen ikke 

gjorde det minste forsøk på å gjemme 

noe av skitten under et forsonende teppe. 

PLAyBACK OG SONy 

Jeg har hatt den nye Sony XA5400 

tilgjengelig i redaksjonen samtidig som 

jeg har jobbet med Playback Designs. 

En sammenlikning er derfor uunngålig, 

og ordet ”nesten” må igjen taes i bruk 

tross sin mangel på presisjon. For den 

relativt rimelige Sony spilleren er ”nesten” 

like god som den 8 ganger så kost- 

bare MPS-5. Og for de aller fleste av oss 

er den også det overlegent beste kjøpet. 

Likevel er Playback Design etter min 

mening minst en klasse bedre først og 

fremst på grunn av en fyldigere, men 

samtidig en veldig viril og dynamisk 

nedre mellomtone, fastere dypbass, 

bedre utklinging i øvre mellomtone 

som jeg IKKE oppfatter som juks med 

frekvensgangen, pluss en noe mer nøktern 

og ren diskant som jeg opplever 

mindre ”parfymert” enn på Sony’en. 

Det viktigste er likevel størrelsen av 

lydbildet og muligheten til å fokusere 

presist inn på artistene. Playback Design 

har etter min menng et betydelig større 

nærvær som nærmest suger deg inn 

i opptaksrommet. Problemet med alt 

dette, er at også Sony gjør dette langt 

på vei, glimrende som den er. Men 

altså ikke helt i samme grad, etter min 

ening. Av disse to er det likevel Sony 

som skiller seg ut som en liten sensasjon 

til prisen, mens den kostbare 

Playback Design MPS-5, som antydet, 

kan ha flere konkurrenter, selv om jeg 

selv mener at den i mitt oppsett er det 

det mest realistiske jeg har opplevd i 

stua både med 16 bits og SACD. 

KONKLUSJON 

Selv om Playback Designs MPS-5 er 

en ny favoritt, mangler her fremdeles 

litt kropplig a-lyd i øvre bassområdet 

i forhold til egne preferanser. Dette 

gjelder forøvrig alle CD/SACD spillere 

jeg har hørt med det ellers fenomenale 

og kostbare drivverket VSOP (!) fra 

Esoteric. Men her er masser av solide 

muskler, null fett og en nøktern og 

stram klangbalanse som lik virkeligheten 

domineres av en bred mellomtone 

uten ”hengekøye”. Det skilles klart 

mellom storslagen og imponerende 

akustikk og direktlyden fra artistene, og 

det med generelt mindre rufs og støy 

enn jeg mener å ha opplevd tidligere, 

både fra CD og SACD-mediet. Silkeglett 

stålkontroll, med andre ord. 

Som vi også opplevde det på EMM- 

Labs- spillerene, så er oppsamplingen 

til 192/24 så elegant utført, at forskjellen 

mellom CD og SACD ikke er spesielt 

dramatisk da selv CD-opptak fra de 

”harde” 80 årene låter naturlig og greit 

spillbart uten den sedvanlige pakken av 

”knust glass”. 

Om her er glimrende oppløsning, 

fenomenal holografi og en lettflytende 

og nesten analog glatthet i tonene, så er 

det mest oppsiktvekkende likevel den 

ekstreme impulsvilligheten vi opplever 

i transientene som gir både en rytmisk 

fremdrift og en livsbejaende gøyfaktor 

jeg tidligere ikke helt har opplevd maken 

til på digital-mediet. Og så er her 

et nærvær som gjør at man fornemmer 

å se artistene med ørene, en presisjon 

i fokuseringen som oppleves som om 

man skrur objektivet en halv gang 

rundt, og det hele plutselig er sylskarpt. 

Utseendet er greit, men er knapt 

noen konkurrent til f.eks. dCS Puccini 

som også har volumkontroll på utgangen. 

Men på alle endre områder, inkludert 

inngang for nett og hardisc (som 

imidlertid ikke er prøvet), så er dette 

for meg en ny favoritt i high-end klassen 

og med en pris, dessverre, omtrent 

der man kunne forvente med denne 

lyden og denne byggkvaliteten. 3 

Pris: Kr 125.000 (avhengig av 

dollarkurs) 

importør i Skandinavia:High End 

Sound, Danmark

De aller beste! 

Det var først da den svenske kirurgen Petter Forsell 

konstruerte sin todelte deck i sort akryl og gull at jeg 

satset fullt og helt på digitalemediet som fremtidens 

signalkilde. Omtrent samtidig kom Per Abrahamsen og 

Electrocompaniet ut med sin tungvekter med toppmatning, 

og en mekanisk avkobling fra den akustiske omgivelsen, noe 

som skapte en imponerende bass med usedvanlig dynamisk 

kontrast. 

Litt mindre tyngde, men enda mer luft og detaljer var det 

på diverse SACD-spllere fra Sony til omkring samme prisen, 

(f.eks. XA777) men valgfritt i opptil 6 kanaler på SACD. 

Direkte pinglete var imidletd den mekaniske biten på 

Linn Sondek CD12 og multispilleren Unidisc 1,1 som begge 

låt ganske så nøytralt klangmessig, men med imponerende 

dybass og full kontroll oppover både i 16 bits og SACD. Og 

med e sjokkerende stort lydbilde. Men billige var de ikke, 

selv om Unidisc’en også hadde utrolig bra bilde og leverte 

samtlige digitalformater i stereo, med muligheter for 6 kanal 

med utvendig dekoder. 

Audio Research kom så med en tungvekter som spilte 

usedvanlig godt med sin transistor analogutgang som faktisk 

låt litt ”rør”; tung og fyldig. I brosjyren ble det raljert litt med 

at rør var et fremmedelement i en moderne CD-spiller. Et år 

senere kom omtrent samme spiller med analog rørutgang! 

Den kostet enda litt mer, rundt 100 gærninger, og hadde ikke 

muligheter for SACD. Klangbalansen var ganske lik. Men 

som vanlig med rør, ble det en friskere utklinging og mer 

liv og moro tross en generelt mørk signatur. Et glimrende 

produkt! 

EMMLabs kom først i 2 store bokser koblet sammen med 

3 digitale glasskabler i proffstandard. Og satte hele Fidelity 

redaksjonen på hodet. Vi sparte det vi kunne, og fikk kjøpt 

en eldre demomodell som ny referanse. Senere kom enboksmodellen 

som var enda bedre enn denne første utgaven. Men 

senere utgaver i 2 bokser, enten man velger den eldre modellen 

med innebygd kontrollforsterker (uten kompromisser) eller 

senere modell med USB-inngang, er entydig bedre. Men bare 

om man sammenlikner direkte! Vi venter med spenning på 

siste versjon med Esoteric drivverk. Men dyrt blir det! 

dCS Puccini er den mest elegante spilleren vi ha hatt i hus, 

og med innebygd volumkontroll av meget god kvalitet er 

den ekstremt oppløst med et kjempesvært holografisk rom. 

Et råbra kjøp om du kan leve med et noe nøkternt mellomtonemråde 

uten den pondusen som vi er litt opphengt i. Men 

en langt mer vellykket volumkontroll enn hva de fleste får 

til. Det samme kan sies om Wadia i samme prisklasse som 

ikke ser så lekker ut, men som enda mer solid bygget og 

muligvis enda litt mer ”kropp” uten at dette reduseer 

glitrende god oppløsning. 

Vi har også lyttet til det aller beste fra McIntosh både i en 

og to bokser, de svært gode kjøpene fra SACD-modellene fra 

Marantz, og ikke minst den forunderlige Muse Erato II med 

Pioneer drivverk og innebygd volumkontroll. Fra å være en 

”grei” spiller til prisen, har denne vokst med oppgaven- og 

med et par hundre timers innspillingstid- slik at den så 

absolutt hører med til de bedre og mangler bare litt imponatorfaktor 

i topp og bunn for å være i superklassen- tross 

mangel på SACD. DVD audio er knapt noen særlig hjelp, 

mens vanlig filamavspillinger (dessverre uten Blu-ray) med 

utmerket bilde og balansert utgang i 2 kanaler, gir en gunstig 

multipakke for mange. Likeledes mulighet for en AD-konverter 

for bruk sammen med en platespiller etc. 

Videre må nevnes Cary sine senere CD/SACD topp- 

modeller med usedvanlig dynamisk kontrast og et musikalsk 

fundament av superklasse. Og selvfølgelig vår egen Krell 

KPS 25sc som er 10 år gammel i vanlig 16 bits, men med en 

”kropp” og musikalsk tyngde som er oppsiktsvekkende bra, 

selv i forhold til det aller siste. Mye skyldes en fenomenal 

innebygd forforsterker som Krell selv mener er noe av det 

beste de har laget, og noe av årsaken til spillerens nye ”vår” 

i vårt referanseanegg kan opplagt være utskifting av 10 år 

gamle slitne kondiser etc. med nyere varianter. Rådyr var 

den i sin tid, men et utmerket eksempel på at kvalitet kan 

lønne seg i lengden! 

Når Fidelity antyder at Playback Design kanskje er den 

totalt ”beste” digitalspilleren vi hittil har hørt til dato, er dette 

altså på bakgrunn av en ganske omfattende oversikt. Men vi 

har ikke hørt de aller dyreste Wadia,Burmester og ikke minst 

dCS riggene, så dette er ikke noen garantert ”verdens beste”. 

Men prisen mener vi uansett er ganske konkurransedyktig, 

ikke minst fordi MPS5 også har USB-inngang for data og 

nettverk. 

57

3 3 

60 

Musikkomtaler: Glimmer og gråstein: Beatles Special 

TheBeatles 

i Abbey Road

Dette slitne pianoet og et par eldgamle hodetelefoner 

står i det berømte Beatles-studioet i Abbey Road 

henslengt i en krok, akkurat som det også gjorde det 

på 60-tallet da Paul og John og de andre tryllet 

frem melodier som satte verden på hodet. 

Utenfor passerte fotgjengere og biler den uunnselige 

inngangen uten å ane hvilken kulturrevolusjon som 

skjedde i det gamle murhuset. 

Eller at fotgjengerfeltet utenfor skulle bli verdens 

mest berømte… 

61

3 3 

62 


The Beatles 

The Beatles Remasters er en gave til musikkhistorien. Det arbeidet 

som er gjort har til de grader revitalisert musikken til verdens aller 

viktigste popgruppe. Resultatet er som en slags gjenfødelse. 

AV steIn aRne nIstaD (nIstaD@gazette.no) 

Musikk som jeg trodde 

jeg kunne ut og inn 

har fått helt nytt liv. 

Årsaken er litt 

sammensatt. 

Musikken lyder på mystisk vis forbausende 

likt de kjente versjonene. Men 

det er renset bort massevis med grums 

og støy. Lydbildene er åpne og langt 

mer gjennomsiktige enn før. Det er som 

om en lukket dør nå er vidåpen slik at 

en nesten både kan se og høre hva som 

foregår inn i studioet. 

ET NyTT FUNDAMENT 

Det slår meg at det er gjort relativt 

mye med den klangmessige balansen. 

Musikken som før kunne oppleves som 

komprimert og uten fundament, fremstår 

nå som homogen med veldefinerte 

instrumenter i hele frekvensområdet. 

McCartneys fremragende basspill opp- 

remasters 

leves for eksempel på en helt ny måte, 

og byr på et utall av detaljer du neppe 

har lagt merke til før. Låtene som før 

hadde en spiss og til tider anstrengende 

diskant er tilført en helt ny dimensjon 

gjennom økt oppløsning og nyanser. 

Resultatet er et langt mer naturlig 

lydbilde hvor vokal og instrumenter 

fremstår mer behagelig og naturlig. Det 

dynamiske forløpet har også endret 

seg. Trommer, perkusjon og andre 

rytmeinstrumenter gjengis riktigere i 

tidsdomenet. Resultatet er at musikken 

gir fot og svinger. 

FORBAUSENDE BRA KVALiTET 

Selvsagt varierer lydkvaliteten på de 

fjorten innspillingene. Likevel er den 

forbausende jevn tatt i betraktning at 

platene er innspilt over en tiårsperiode. 

Personlig synes jeg at Beatles siste 

innspilling ”Abbey Road”, som riktig- 

nok ble utgitt før ”Let it Be”, kanskje er 

den aller beste. I restaurert utgave er 

albumet en helstøpt oppvisning i hva 

musikk er, og hvordan den kan lyde. 

Jeg trodde virkelig ikke at disse gamle 

platene kunne bli til audiofile favoritter 

– men de er faktisk det. På high-end 

utstyr låter alle disse innspillingene 

intet mindre enn fantastisk! 

VALGETS KVAL 

The Beatles remasters kan kjøpes 

enkeltvis eller samlet i en boks. Som 

om ikke dette er nok, finnes boksen i 

to utgaver. En i stereo og en med de 

elleve første platene i monoutgaver. 

Den siste er dyrest og kommer i be- 

grenset opplag. For meg er valget enkelt. 

Kjøp stereoboksen. Denne musikken 

er så viktig og i en slik kvalitet er dette 

ren historisk- og musikalsk nytelse. Jeg 

garanterer. Du vil ikke angre!

The rolling Stone (2003): 

THE 500 GREATEST ALBUMS OF ALL TiME 

1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, 

THe BeaTLeS 

2. Pet Sounds, THe BeaCH BoyS 

3. Revolver, THe BeaTLeS 

4. Highway 61 Revisited, BoB DyLan 

5. Rubber Soul, THe BeaTLeS 

6. What’s Going on, MaRvin Gaye 

7. exile on Main Street, THe RoLLinG SToneS 

8. London Calling, THe CLaSH 

9. Blonde on Blonde, BoB DyLan 

10. The Beatles (”The White album”), 

THe BeaTLeS 

…… 

14. abbey Road, THe BeaTLeS 

5 

1 

2 

3 

4 

1. Nesten alt er ved det gamle i det gamle Beatlesstudioet 

med den spesielle ”sounden” som også 

moderne artister betaler en formue for å få en flik 

av. På bildet den berømte trappen mellom studio 

og kontrollrom som 4 langhårete fra Newcastle 

brukte som sklie etter et vellykket opptak. 

2. JBL Century 100 monitorene som ble brukt for 

playback. 

3. Porten til studioinngangen med grafitti og alltid 

friske blomster fra fans fra hele verden, 

4. Bilde av John med nye kjæreste som alltid var 

med i studioet etter at de ble sammen. 

5. Fra matriseavdelingen på Abbey Road Studio; 

når kommer de remastrerte Beatlesplatene 

på vinyl? 

63

3 3 

64 


Hvordan ble 

The Beatles remasters 

Abbey Roads Prosjektleder Allan Rouse har beskrevet 

pro-sessen med å gi nytt liv til Beatles katalogen. Han 

beskriver tilnærmingen som mye mer subtil enn remiksing. 

r emastering 

gir et begrenset spillerom i forhold til hva 

som faktisk kan gjøres. I remiksing kan en manipulere 

separate spor på originaltapen for å endre balansen 

mellom vokal og instrumentering. I remastering innebærer 

fornyelsen kun å ta en original kilde og ryddet opp noe lydfeil, 

ikke legge til nye elementer. I tillegg oppnår en gevinster 

ved at teknologien for å digitalisere analoge signaler har blitt 

vesentlig forbedret siden Beatleskatalogen ble lansert i 1987 

på CD. 

Allan Rouse forteller at i prosessen ble hvert spor behandlet 

individuelt for å finne ut hvilke feil som eventuelt 

måtte rettes opp. Utgangspunktet var mastertapene med de 

opprinnelige mono- og stereomiksene. 

RESTAURERiNG i TRE FASER 

I et intervju lagt ut på Amazon forklarer Rouse og sjefs- 

ingeniør Paul Hicks hele prosessen. Den ble gjennomført i 

tre faser over en fireårsperiode. Den første fasen besto i 

kritisk lytting til de originale mastertapene, LP-plater og 

CDene fra 1987. Alle åpenbare feil og mangler ble notert 

uavhengig av om årsaken skyltes mikrofonplassering, opptaksteknikk, 

støy osv. Ingeniørteamet inkluderte ingeniørene 

Guy Massey, Sean McGee, Sam Okell, Mike Heatley, og Steve 

Rooke samt lydgjenopprettings-ingeniøren Simon Gibson. 

I den andre fasen ble de noterte feilene korrigert. I tillegg 

ble det utført en ny tonal balansering uten å skade den 

originale innspillingen. Noen feil ble beholdt som for 

eksempel stolknirkingen på slutten av ”A Day in the Life». 

Etter at endringene ble gjort, ble de nye versjonene sam- 

Denne mixepulten fra Beatles-studioet 

til Abbey Road var ”state of the art” for 

30-40 år siden, og all lyd fra en rekke 

Beatlesplater og andre srtister som Pink 

Floyd passerte her på sin vei mot 

verdensberømmelse. 

skapt? 

menlignet med mastertaper, LPer og CDene fra 1987. 

Gjennom revisjoner ble de restaurerte versjonene 

bearbeidet til ingeniørteamet var fornøyd. 

Deretter ble den siste fasen gjennomført. De restaurerte 

versjonene ble presentert for prosjektleder Allan Rouse, som 

skulle vurdere resultatet og eventuelt foreslå ytterligere endringer. 

De restaurerte versjonene ble spilt av i Abbey Road 

studio tre, hvor ytterligere tonale justering kunne gjøres. 

Teamet sjekket så de reviderte versjoner i et annet studio. 

De endelige utgavene ble til slutt presentert og godkjent 

av Apple. Rouse og Hicks understreker at det aller viktigste i 

prosessen var å sørge for at de nye utgavene helt og holdent 

var basert på det originale materialet. De fremholder at absolutt 

ingen remiksing fant sted. 

Det moderne mixestudioet hvor 

gamle opptak blir restaurert 

med nennsom hånd.

Jeg var ofte med. På veien kjørte vi forbi lokalet i 

bygda som faren min omtalte i ganske negative 

vendinger. I kirka fikk jeg sitte sammen med 

han i klokkerstolen. Han var et lett skremmende 

syn for meg som var en gutt på fem, seks år. Det 

var tidlig sekstitall og kirke og alvor. Det var et 

konservativt og ganske fordomsfullt bygdemiljø. Lite ante vi 

om hva som var på vei. 

Allerede i ’63 var Beatles et tema. ”She loves You” herjet 

hitlistene og faren min ble opprørt. Støy og langt hår. Det var 

rett og slett for mye for han. Musikken ble stemplet som 

djevelens verk. Bedre ble det ikke da søsteren min vant en 

Beatles samle-LP på lokalet. Vi hadde riktignok ikke platespiller, 

men synden hadde kommet i hus og det nye fjernsynet 

viste bilder av hylende tenåringsjenter. Verden gikk 

likevel videre. Jeg var blitt åtte. 1965 kom og gikk. Aksepten 

av The Beatles kom i familien en søndagskveld. Jeg husker 

jeg lå på gulvet og radioen sto på. Ønskekonserten var det 

eneste avbruddet av det som for meg fortonte seg som en 

strøm av folkemusikkhalvtimer og andakter. Den bød på to, 

tre poplåter helt på slutten. Mamma stoppet brått opp da 

”Yesterday” tonet ut av den heller slitne radioen. Da sangen 

var ferdig sukket hun, og mumlet noe om at så veldig ille var 

nå vel egentlig ikke The Beatles. 

Faren min var skolestyrer og 

klokker. Hver søndag tok han 

på seg findressen, slips og 

stivet skjorte og kjørte til den 

gamle bygdekirka på Veme. 

Det er et lite sted mellom 

Hønefoss og Sokna på veien 

mot Hallingdal. 

AV STEiN ARNE NiSTAD 

Da The Beatles 

kom til bygda 

Det var omtrent samtidig vi kjøpte en platespiller. En 

Philips monospiller hvor det meste var av plastikk. Vi hadde 

tre plater. Det var bare Beatles-platen til søsteren min som 

ble spilt. ”Love me do”, ”She loves you” og ”Please, please me” 

satte dype og varige spor. Jeg begynte for alvor å oppdage 

hva musikk var og at lyden av verden var langt mer enn 

traktorlyder, rauting og breking. 

I 1968 lå jeg under dyna og hørte på Radio Lux på svaiende 

og ustabil mellombølge. Det var verdenspremiere på den 

nye plata til The Beatles, ”The White Album”. Det var som å 

oppdage et helt nytt landskap og den natten endret meg for 

alltid. Musikken var som en eksplosjon av inntrykk og kraft. 

Fortsatt er ”The White Album” kanskje den Beatles plata 

jeg setter aller høyest. Den gjenspeiler et band i fullstendig 

konflikt med seg selv. Massevis av inntrykk, opprør og søken. 

Den er som et speilbilde av sekstitallet på godt og vondt. 

En smeltedigel av endring hvor ungdomskultur og rock ble 

skapt. Jeg var tolv og musikalsk oppvåknede. Lite ante jeg 

at Beatles var i ferd med å sette sluttstrek for seg selv og ett 

tiår hvor de var med å definere populærmusikken en gang 

for alle. Bygda var blitt liten. Den var heller ikke lenger den 

samme. Ikke faren min sine skjorter heller. Han var blitt litt 

løsere i snippen. Jeg tror han egentlig var ganske fornøyd 

med det – og The Beatles! 3 

65

3 3 

66 

Musikkomtaler: 

AV HåKON ROGNLiEN 

Blått 

& rått 

Bar room buddies: Songs about death, trucks and love 

Denne skivas tilblivelse er, hvor underlig det enn høres, uløselig 

knyttet til en drukningsulykke utenfor kysten av New Orleans 

tilbake i 1959. Da falt nemlig den unge Erling Lorentzen fra 

Berlevåg overbord fra M/S Fermalley og forsvant. På mange 

måter kan man vel si at denne plata burde ha en bakomfilm, 

verden er i sannhet full av skjebner. Da kofferten med den 

unge mannens gjenværende eiendeler ble åpnet etter hans 

mors bortgang i 1996, dukket altså denne historien opp 

igjen, og hans nevø, og bandets vokalist V. Fuglehaug (a.k.a. 

tatoeringskunsteren «Birdie») har gjenfortalt historien på 

coveret, samt benyttet flere av Lorentzens fotos i den medfølgende 

lektyre. 

Nok av det og mer av noe annet: Tittelen gjør vel mer 

enn kun å antyde skivas innhold. Selvsagt er det feit, truck- 

driving country vi her serveres. Autensiteten i prosjektet 

sikres ikke bare ved hjelp av instrumentering og countryartefakter 

i en endeløs rekke, men også av det faktum at skiva er 

mikset i Blackbird studio i Nashville. Viktig å nevne er også 

Tim Scott McDonnell’s ikke ubetydelige bidrag på miksesiden, 

blant annet. Selve innspillingen er for det meste foretatt 

i Freetransform studio her i landet. 

Birdie og bandet fremfører med rølpete eleganse, man kan 

vel uten å fornærme noen si at Birdie’s stemme har vært ute 

ei og annen vinternatt i fortiden. Sett dette sammen med 

rimelig sløye countrylåter fra eget bibliotek, og vi kan konkludere 

med at de her har samlet seg ei ekte og kvalitativt 

bra skive. Inspirasjonskildene er å finne hos folk som Dave 

Duddley, Hank Williams og 

Johnny Cash, selv om disse kara vi her får høre virker en 

del mindre velsmurte, kan en vel si. Uten at det er negativt 

på noen måte, vel å merke. Låtene varierer fra uforfalsket 

truck driving songs (ikke overraskende, spesielt ettersom to 

av medlemmene i bandet er trailersjåfører) til mer romantisk 

stoff, og selvsagt hedres minnet etter den forsvunne sjømann 

med låta «Lost suitcase». Jo da, Bar room buddies har taklet 

lastebilene, skilsmissene, ungene og all festinga i livets gang 

på ærlig vis. Og resultatet finner vi på denne skiva. Slett ikke 

galt, karer! 

Rick Estrin and the Nightcats: Twisted 

Ved siden av Bjørn Berge, er Kid Andersen vår klart største 

internasjonale stjerne på blueshimmelen. Han har nå flyttet 

seg fra Charlie Musselwhite’s band over til The Nightcats, 

som dermed har byttet ut sin tidligere sjef. Bandet het nemlig 

Little Charlie and the Nightcats, ettersom hovedattraksjonen 

i gruppa var Little Charlie Baty, som nå altså har gått hen 

og pensjonert seg. Dermed var scenen ryddet for mannen 

som mange mente var den egentlige hovedmannen, vokalisten 

og munnspilleren Rick Estrin. Tilgi meg for mitt noe 

skuldertrekkende forhold til dette; jeg synes ikke Estrin er 

stor nok til å fylle scenen alene. Dessuten mener jeg at rollene 

nå er byttet om, det er nemlig en svært så frisk scenepersonlighet 

som trakterer gitaren i disse dager, og Estrin 

bør ikke føle seg for trygg på at han får beholde sin plass så 

alt for lenge. «Vår mann» Kid Andersen er nemlig overalt 

rundt ham, og i min virkelighetsoppfatning skriver han vel 

så bra låter, har vel så stor utstråling, synger like bra (eller 

bedre!), og er sulten som faen. Kid er på vei opp! 

Twisted er en grei skive, den har grei lyd, men få høydepunkter. 

Jevnt bra håndverk er vel min dom over dette produktet. 

Liker du munnspillblues er det så absolutt en skive 

å lytte til, for Estrin er nemlig drivende god på sine ymse 

bluesorgler. Det swinger og slenter avgårde, uten nedturer, 

men dessverre også uten klare oppturer. Denne skiva blir 

mest en i mengden, er jeg redd, selv om det er en litt småfrekk 

konklusjon på et såpass bra produkt. Så for å være litt 

mer hyggelig innstilt, er det faktisk helt og holdent verdt å 

lytte til Andersens stadig mer gjennomarbeidede gitarspill, 

og dessuten er låta «Cool breeze» en herlig slentrende blå 

stemningsvind, rent instrumental, skrevet av hele gruppa 

i fellesskap. Dessuten er den rent akustiske «Someone, 

somewhere» en saftig, nokså mørk og suggererende låt som 

passer Estrin’s vokal pokker så bra. Faktum er i hvert fall at 

du kan ha en herlig, leken time i lag med disse nattkattene. 

Og etter min mening er Andersen vår mann fortsatt! 

Heaven and Hell: The Devil you know (Roadrunner) 

Så er de her igjen. Black 

Sabbath anno 80-tallet, med 

Dio på vokal. Etter Ozzy- 

perioden er dette så definitivt 

den varianten over 

temaet Black Sabbath som 

har flest fans, og det er det 

gode grunner for. Men fordi 

den oppblåste kjærringa 

til Ozzy mener hun eier 

både verden og Sabbath, 

er altså navnet heretter 

hellig forbundet med hennes 

lett forvirrede ektemann. 

Nå har hun også 

maktet å sette i sving et 

rettslig oppgjør der hun 

forlanger at Ozzy skal ha royalties også for de 

skivene han ikke bidro på, fordi det hellige navn ble benyttet 

på disse skivene. Nå vel, noen får visst aldri nok. 

Så hva kommer de lett aldrende herrer opp med denne 

gangen, og hvor mye har de i grunn å velge på? Deres debut- 

skive «Heaven and hell» fra 1982 var et energisk fyrverkeri, 

borte var depresjoner og tunge, lange riff som hadde ført 

Sabbath inn i den endelige kjedsommelighet, frem kom 

drivende og heftige rytmer med stor energi og livsglede. Og 

en strålende vokalist satte sitt preg på produktet med stor 

troverdighet. Denne gangen er jeg vel nødt til å si at dette 

låter klart mer av 70-tallets Sabbath enn av 80-tallets. La 

meg bare si allerede her og nå at jeg ikke kan forestille meg 

en straks 67 år gammel herre fremføre heavy noe i nærheten 

av det Ronnie James Dio faktisk gjør. Han er kort sagt 

100% unik, han er stødig som en søyle, kraftfull som en

ungstut, men med erfaring som 

en alfahann. Dette kan allikevel 

ikke forhindre en viss opplevelse 

av statisk fremførsel og ståsted. 

Det skal vel sies at undertegnede, 

i det minste, har stor sans 

for denne tunge, dystre men allikevel 

melodiøse heavyrocken 

Heaven and Hell er mestere 

for. Låttitlene sier vel i grunn en 

god del om produktet; «Atom and evil», «Fear», «Bible 

black», «Eating the cannibals», vi er vel farlig nær Spinal 

Tap til tider, vel? Nå er ikke det noe nytt for Sabbath, så 

dette tåler de glatt. I korte trekk er dette en fullblods og 

velprodusert skive fra et Black Sabbath som er fratatt 

sitt navn. Men alt annet har de beholdt, og ikke bare det, 

de tar hånd om det med respekt og vitalitet. Jeg liker 

dette. Og spesielt liker jeg at en vokalist som har passert 

middagshøyden og vel så det kan synge så til de grader 

bra. Dette er steintøft! 

Mikael wiehe: Sånger från en inställd skilsmässa 

Dette er kanskje den vanskeligste skiva undertegnede 

har anmeldt noensinne. Visst har Wiehe alltid levert 

sosialrealisme og historier fra livet selv, men akkurat 

denne gangen er han vel mer naken enn noen gang før. 

Etter denne skiva kan vi vel med sikkerhet si at salig’ 

Afzhelius’ påstand om at Wiehe alltid skriver sanger om 

fugler, nå er kun en god historie. Mange vil vel med en 

viss rett hevde at Wiehe ikke er en bluesartist, til tross 

for sterke låter som «Basin street blues», men til dette vil 

jeg replisere at det finnes få temaer som er mer forknippet 

med blues enn nettopp skilsmisser. Og som nevnt 

tar artisten oss her med inn i livet på en faen så smertefull 

reise, helt uten sikkerhetsnett. Skiva begynner der 

sjokket har slått ned i det Wiehe’ske hjem; «Bara som jag 

trodde» begynner med tekstlinjene «Jag trodde det va du 

och jag, jag trodde på et vi....» og reisen har begynt. Vi 

blir med på mannens forskjellige faser av lamslått forvirring, 

fortvilelse, raseri, bitterhet, håp og håpløshet, en 

emosjonell tour de force av anseelige dimensjoner. Dette 

er grusomt gjenkjennbart for oss som har vært der, det 

er opprivende, forferdelig og smertefullt å lytte til, her 

gis ingen garantier mot tårer, kan jeg love. Hør «Bödelen», 

opplev smerten, føl fortvilelsen. Gå videre med den 

skruppelløst selvbiografiske «Om jag ska klara det här», 

en nær 8 minutter lang, suggererende fortelling i ord 

og toner, ensomhet og fornektelse.. Opplev bitterheten 

i «Och nu vill du komma tillbaka», bli med å ane et håp 

om en fremtid i «Kom nära». 

Låtene er selvsagt delvis Wiehes visestil, men også 

sterkt bluesinspirert, og visselig gjenkjennes J.J. Cale’s 

teilbakelente eleganse her og der. Så vel musikalsk som 

lydmessig svært så godt gjennomført, selv om bass- 

frekvensene så gjerne kunne hatt en tanke mer presisjon. 

På den annen side er det ikke akkurat den gode 

lyden som er ment å være budskapet her. 

Det er på mange måter som å være med inn i noe så 

privat at det er ubehagelig, samtidig som det er fantastisk 

som et dokument over mannens følelsesliv og smertebehandling 

når noen har stumpet sin glødende sigarett 

i senteret av hans sjel. «...hoppet är segt, hoppet vill som 

sagt inte dö, hoppet kämpar 

emot, som en flådd sprattlande 

kanin mellan fingrarna. 

Men jag måste forsöka ta kål 

på det, bita huvudet av det, 

banka det i väggen, stampa i 

hjäl det....» 

En helt jævelig skive. 

Smertefullt vakker. 

kp_halv_hjemmekino:Layout 1 22-01-09 14:53 Side 1 

KONTRAPUNKT HI-FI 

- the one and only 

Linn Sneaky DS, neste generasjon CD-spiller 

Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02, 

info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no 

67

3 3 

68 

Plateanmeldelser 


Skeive skiver 

PORCUPiNE TREE 

THE iNCiDENT (RR7857-2) 

Man kan saktens spørge 

seg om hva Steven Wilson 

går på, men uansett 

hva det måtte være 

av substanser tror jeg 

bestemt det er forbudt 

her til lands. Når den 

mannen sover er 

vanskelig å se, da han 

tilsynelatende er konstant 

opptatt med 

plateprosjekter og 

heftig turnering. I 

utgangspunktet er 

vel Porcupine Tree 

hans hovedengasjement, 

som han 

startet opp så 

langt tilbake som 

1987, og har i mange av årene 

vært en godt bevart hemmelighet for de store 

masser. Men nå har pinnsvintreet vokst seg ut av anonymiteten, 

og har de siste årene opparbeidet seg en imponerende 

stor følgesskare rundt om i verden, også her til lands. De har 

da også spilt her en rekke ganger de siste årene, og legger 

ut på en ny turne i disse dager. Dette albumet er faktisk 

bandets sekstende i alt siden debuten «On The Sunday Life» 

fra 1991. 

Ellers i lineup’en finner vi en gammel kjenning som 

tangentfantomet Richard Barbieri, ikke minst kjent fra sin 

storhetstid i Japan på åttitallet. Bassist Colin Edwin er vel 

ikke så aktiv utenom Porcupine Tree, mens trommis – eller 

«rytmepsykolog», som den offisielle yrkestittel faktisk er! 

- Gavin Harrison har hatt sine oppdrag for folk som Lisa 

Stansfield, Iggy Pop og Kevin Ayers. 

Porcupine Tree er ikke minst kjent for sine store (og gode) 

produksjoner, og «The Incident» vil neppe skuffe mange i 

så måte. Uttrykket har hele tiden befunnet seg godt innenfor 

det som går under «prog», og hva «The Incident» angår 

snakker vi fortsatt om en relativt tung og kompleks variant 

av arten, og fremstår i sin sammenhengende helhet nærmest 

som et symfonisk verk hvor man oppdager nye detaljer 

for hver eneste gang man hører det på nytt. Det tar også tid 

å sette seg inn i såpass kryptiske og krevende tekster som 

Wilsons, men vi oppfatter umiddelbart at han heller ikke 

denne gangen bare lirer av seg nødrimspekket, likegyldig 

pludder. Det ville da også om så var vært både overraskende 

og umåtelig progpolitisk ukorrekt. 

Innspillingen av «The Incident» er langt fra noen tilfeldig 

affære, og har foregått over en periode som strekker seg 

over rundt tre kvart år. Derfor ingen overraskelse at vi snakker 

om et dobbeltalbum, og hele disc 1 består av tittellåten, 

som fordelt på hele femten avsnitt (eller kapitler, om du vil) 

med samlet spilletid på nærmere 42 minutter. Disc 2 er noe 

mer beskjeden med sine fire enkeltlåter og totallengde på 

omtrent halvparten. 

Albumet ser allerede i skrivende stund ut til å bli en av høstens 

storselgere internasjonalt, og kanskje være det definitive kommersielle 

gjennombruddet for Porcupine Tree. Fortjent nok, 

og konserten 23 oktober på Sentrum Scene i hoved- 

staden utsolgt måneder i forveien. Interessen rundt bandet 

bør uansett ikke avta etter en utgivelse som «The Incident», 

som er særdeles godt gjennomført i absolutt alle ledd. 

JACKiE LEVEN 

THE HAUNTED yEAR – SUMMER (COOKCD485) 

Vi har dermed kommet til tredje utgave av serien «The 

Haunted Year» i serien av fire Leven-utgivelser på Cooking 

Vinyl, som alle tidligere har vært utgitt som offisielle bootlegs 

på Haunted Valley. Alle fire er doble, og «Summer» 

består av enkeltalbumene «Barefoot Days» (2002) og 

«Deep In The Heart of Nowhere» (2001). 

Førstnevnte åpner med en fantastisk åtte og en halv 

minutter lang versjon av «Barefoot Days», som ellers finnes 

i en nesten kvarter lang sådan på den senere utgivelsen 

«Only The Ocean Can Forgive». Uansett versjon – dette er 

Leven opp mot sitt aller ypperste og en ren andakt og regelrett 

must for alle fans. De som fortsatt tviler på hvorvidt de 

er det bør definitivt låne øre til dette! 

Resten av albumet er et konsertopptak gjort i etterkant 

av de meget gode albumene «Defending Ancient Springs» 

og «Creatures of Light And Darkness», og hoveddelen av 

låtutvalget stammer naturlig nok fra disse to, med personlige 

favoritter som Exit Wounds» og den langt mer humoristiske 

«Billy Ate My Pocket» blandt dem. 

Den andre delen av albumet er spilt inn i samme 

tidsperiode, og inneholder selvsagt også noen innslag fra 

denne svært så kreative epoken i Levens karriere. Som den 

magiske «Paris Blues», til alt overmål i duett med Pere Ubusjef 

David Thomas, akkurat som på studioversjonen. Denne 

versjonen er forøvrig en medley med Thomas’ egen Pere 

Ubu-klassiker «Down By The River», 

Begge opptakene er holdt i en temmelig dempet og 

blåtonet stemningsleie hvor Leven viser til fulle at han også 

er en fantastisk god gitarist, hvor han briljerer med små 

innslag av noe mer udefinert keltisk som utmerket vel kan 

stå som et av hans varemerker. 

Levens stemme og sangferdigheter har det aldri vært 

noen diskusjon rundt, den er fra aller øverste hylle. Det 

er også hans fortellerstemme, og på vanlig vis syr han de 

ulike sangene sammen med hysterisk morsomme historier, 

som gjerne går på bekostning på noen av hans langt mer 

berømte kolleger fra populærmusikkscenen. Men oftest på 

sin egen, da han heller aldri har vært kjent for å heve seg 

over andre. Tvert imot er han en særdeles ydmyk herre, 

som heller tilbragte skoledagene i biblioteket enn i gym- 

eller sløydsalen. Så er han også et vandrende oppslagsverk 

hva poesi angår. 

Alt i alt er nok dette den aller beste av «Haunted- 

utgivelsene» (så langt), både innholdsmessig og rent 

teknisk. Leven spiller fortsatt mange av disse låtene live, 

av undertegnede sist opplevd under IMRAM-festivalen i 

Dublin i slutten av September. Når dette kan leses kan jeg 

trolig tilføye Glasgow i Oktober. Med dagens priser hos 

Ryan Air er det nesten like billig å fly til Levens hjemmebane 

som det er å kjøpe CD’en. Skikkelige fans gjør selvsagt 

begge deler!

PiSSED JEANS 

KiNG OF JEANS (SPCD818) 

Den totalt kompromissløse og Pennsylvaniabaserte 

kvartetten Pissed Jeans er ute 

med sin tredje fullengder, som har fått 

tittelen «King of Jeans». Kompromissløse 

i den forstand at det som vanlig fra denne 

gjengen tilsynelatende ikke tenkes overvettes 

kommersielt på noen områder, noe som 

vel indikeres bare av bandnavnet. Selv en i 

amerikansk sammenheng kulturliberal avis 

som New York Times sensurerer bort første 

stavelse når de omtaler bandet. Kanskje like 

greit de skiftet navnet fra sitt opprinnelige 

Unrequited Hard-On? 

Lineup’en er av det klassiske formatet 

trommer, bass og gitar. Vokalist Matt 

Korvette synger – i den grad det kan kalles 

sang – med lungene utenpå skjorta. Fortsatt 

bare i den grad han har noen, for bar overkropp 

er bare ett av flere fellestrekk denne 

upolerte gjengen har med forløpere som 

Iggy & the Stooges og MC5 fra rårockens 

gullalder. I det hele tatt er det meste ved 

«King of Jeans» temmelig nedstrippet. 

Bortsett fra lydvolumet, selvsagt. 

I den grad bandet har hatt noen hørbar 

progresjon i uttrykket, må det være på 

tekstsiden. Debutalbumet «Shallow» fra 

2005 handlet i hovedsak om de ulike 

aspektene ved å (endelig) løsrive seg fra 

barndomshjemmet lune favn, og oppfølgeren 

«Hope for Men» dreide i retning av 

elendigheten rundt det å bli en gjennomsnittsmann 

med lønnslipp hver måned. På 

«King of Jeans» kan det tidvis virke som om 

de allerede har overgitt seg, og har innsett 

at det er få veier rundt de rent fysiologiske 

og psykologiske lover også for dem selv. 

Nå tør jeg ikke fastslå om Korvette øser 

visdomsord etter egne erfaringer eller bare 

er en spyttende satiriker med lett fremskreden 

aldringsangst, men han virker uansett 

nådeløst ærlig og direkte når han viser 

tegn til klassiske fenomener som apati hos 

den lett middelaldrende mann når han i 

åpningslinjene av førstesporet «False Jesii 

pt.2» utbasunerer at han stort sett gir faen 

selv om det skulle skje noe (han før syns var) 

veldig interessant på byen i kveld. Likeså 

hvordan han måtte ta seg ut. For ordens 

skyld handler avslutningslåta «Goodbye 

(Hair)» om stadig minkende dekningsgrad 

på toppen, og at det er lite å gjøre med 

nettopp det. Disse karene ser virkelig ut til å 

hatt en bratt læringskurve på det personlige 

plan! 

Om gutta i tekstene ser ut til å føle alderen 

tynge, er det lite som låter sidrumpa og 

satt over det musikalske. Vi snakker fortsatt 

om steinhard rårock/punk spilt med dødsforakt 

og særdeles skramlete lydproduksjon 

og dermed av samme årsak neppe noe 

opplagt førstevalg for den gjennomsnittlig 

hårfine Fidelity-leser. Selv skrur jeg 

gjerne volumet 

godt opp uten å 

væte benklærne 

av hva jeg hører. 

Det overlater jeg 

til Green Day. 

SOULSAVERS 

BROKEN (VVR710895) 

Bandprosjektet Soulsavers er i utgangspunktet 

en duo bestående av de britiske 

produsent/remiksfantomene Rich 

Machin og Ian Glover, men det er ingen 

av dem som bør bli fornærmet dersom 

jeg påstår at det først og fremst er 

«gjestevokalist» Mark Lanegan og hans 

særegne stemme som gir denne utgivelsen 

sin særegne identitet, slik han også 

gjorde det forrige gang ut på «It’s Not 

How Far You Fall, It’s How You Land» 

fra et par år tilbake. Forøvrig en personlig 

favoritt fra det året, selv om selve 

lydproduksjonen fra den gang tidvis 

virker noe slurvete. Eller bare lurvete. 

Den gang var Will Oldham den mest 

profilerte av gjesteartistene, men han er 

ikke kreditert denne gang. Det er dermed 

celebriteter som Richard Hawley, Mike 

Patton og Jason Pierce, alle for sine 

smakfulle vokalbidrag. 

Langt bedre produksjon på «Broken», 

må vite, og Mark Lanegan setter stemningen 

så til de grader fra første strofe 

der han varsler undergangen allerede i 

åpningskuttet med «The Sevent Proof». 

Lystigere blir det ikke med neste kutt 

«Death Bells», og Lanegan er allerede 

etter to låter godt i gang med å begrave 

den optimismen han selv skapte med 

den flotte gospelen «Revival» fra forrige 

Soulsavers-album. Selv om kutt fire er 

GORDON GANO & THE RyANS 

UNDER THE SUN (yEPROCKCDyEP2210) 

en flott pianobasert 

ballade 

med innsmigrendestrykerbidrag 

holdes 

alle antydninger 

til smilerynker 

unna når vi hører hans sårhet 

i «You Will Miss Me When I Burn». 

Dystrere går det neppe an å synge om 

kjærlighet. Samtidig finnes det ikke platt 

eller påtatt. 

Stilmessig befinner «Broken» seg temmelig 

tett til oppskriften fra forrige gang, 

og det vil i praksis si en slags meget vellydende 

homogen blanding av country-, 

soul- og gospelinfluert rock and roll holdt 

i et nedstemt toneleie, med rike innslag 

av electronica og hiphop. Det er vanskelig 

å velge seg et definitivt høydepunkt 

på denne utgivelsen, men det skyldes 

bare at albumet er befriende fritt for 

dødpunkter. 

Denne plata er perfekt både for mørke 

høstkvelder med tung rødvin som eneste 

selskap, såvel som forberedelser til såkalt 

utagerende atferd slik jeg har et inntrykk 

av at prinsefamilien gjerne utøver 

denslags. I sin helhet både et epitom og 

eklatant eksempel på at det fortsatt er 

mulig å dra rock-begrepet i nye retninger 

og tilføre den et høyst personlig preg. 

De fleste på noenlunde undertegnedes alder husker 

vel godt Violent Femmes og deres gnistrende akustiske 

countrypunk, med kult-hits som «Country Death 

Song» og «Blister InThe Sun». Fortsatt gir altså Violent 

Femmes’ frontmann oss små solstikk, denne gang 

i form av «Under the Sun». Et mer elektrisk preget 

sådan enn de tidlige utgivelsene, men fortsatt ligger 

det samme gospelinfluerte smått punkede rock and roll 

i bunnen. Gano er tross alt sønn av en baptistkirkeprest, 

så han fikk nok gospelen inn med morsmelken. 

Siden 2001 har Gano holdt sammen med brødrene 

Billy og Brendan Ryan, som han traff gjennom sin gamle 

produsent Jerry Harrison (ja, han fra Talking Heads). Til å piske trommeskinnene har 

de tatt med seg Frank Ferrer (Guns’n’Roses). Lonnie Hiller (Maggie’s Dream) er eneste 

feminine innslag med sin bassgitar. 

Violent Femmes er for lengst historie, og Gano er like godt saksøkt angående opphavsrettigheter 

av sin egen kollega fra den gang, Brian Ritchie. Neppe noen gjenforenings- 

konsert i sikte med det aller første. Men det gjør absolutt ingen ting så lenge han henger 

med denne gjengen, for «Under the Sun» byr på mye av det samme som i glansdagene. 

Uttrykket er definitivt mer elektrisk nå, og lydproduksjonen kanskje en anelse mer polert 

og finpusset. Men den samme frenetiske energien og de poengterte ofte sarkastiske, 

alvorlige og samfunnskritiske tekstene er til stede i fullt monn. Men det er plass til litt humor 

og selvironi også, og det er uansett vrient å holde rockefoten i ro når de drar igang 

kalaset med «Man in The Sand». Men det er ikke bare øs pøs hele veien, vi blir også bydd 

på enkelte neddempede øyeblikk som i en mer klassisk countryballade som «Hired Gun». 

Hele albumet avrundes med den uakkompagnert diktdeklamasjonen «Judge to Widow». 

Med «Under the Sun» viser Gordon Gano at han fortsatt har mye å bidra med, selv 

om dette albumet selvsagt ikke har samme sprengkraft hverken musikalsk eller tekstlig 

som det Femmes-klassikeren «Hallowed Ground»traff oss med dengang. Men det 

svinger fortsatt! 

69

3 3 

70 

Plateomtale/bandpresentasjon 

nytt på nytt 

for 

OrBO 

2009 har vært et begivenhetsrikt år for Ole Reinert Berg-Olsen 

og hans trofaste bandkumpaner i The Longshots. 


nytt kjøkken og stueinteriør spandert av Kjersti 

Bergesen og teamet i TV2-serien «Tid for 

hjem». I samme anledning nytt stereoanlegg 

bestående av Music Hall CD, Copland 405 og 

Klipsch RF82, etter eget utsagn å ha hentet 

inspirasjon i en herværende trykksak av glanset papir og 

gilde farger. Nytt album og ny platekontrakt har de også fått. 

Og en aldri så liten Spellemannspris på kjøpet. Sånn kan det 

altså gå hvis man leser de riktige publikasjoner. 

BLUE MOOD 

Stemningen var nok alt annet enn typisk blå da platemogul 

Eric Malling kunne konstantere at et band fra hans label endelig 

kunne hente hjem en Spellemann. Året før hadde han jo 

to finalister i Vidar Busk og Bjørn Berge, som bare måtte se 

på da Rita Engerdalen stakk av med den massive bronseharpa. 

At han skulle innkassere den prestisjetunge prisen 

med nettopp ORBO & The Longshots året etter, kom meget 

overraskende både på Malling, bandet selv og hele det norske 

bluesmiljøet. For ORBO-gjengen har aldri spilt klassisk blues, 

heller ikke på vinneralbumet «High Roller», som var bandets 

tredje fulllengder. Alle i løpet av like mange år. Da føles det 

bare naturlig å følge opp med sitt fjerde – med tittelen 

«Masquerade» allerede nå. 

Kanskje like naturlig at de store plateselskapene fatter 

interesse når et band signert til et lite og uavhengig selskap 

som Blue Mood vinner en Spellemannspris. Marginalt større 

Sony/BMG klarte ikke å holde fingrene av fatet, og sikret seg 

i sommer signaturen til Ole og gjengen. Kanskje ikke helt 

tilfeldig at det ble nettopp Sony/BMG, da albumet i hovedsak 

er spilt inn i den herostratisk berømte gitarhytten til verdens 

mest musikalske hobbit. Altså Idol-Kurt, som også har vært 

svært delaktig i innspillingprosessen, hvor både han, Erik 

Grønner og Ole Reinert selv står oppført som produsenter. 

SAMSPiLT 

Ole Reinert har spilt gitar siden han var syv, og Longshotsgjengen 

har per dags dato holdt sammen i tykt og tynt i cirka 

syv år, og har da også rukket å bli et meget kompetent og 

samspilt band som alle gangene undertegnede har opplevd 

dem på scenen har innfridd til fulle. Ikke minst har de både 

utstråling og en smittende spilleglede som gjør det vrient for 

publikum å holde seg i ro. Ekstra moro er det når de har med 

seg blåsertrioen The Longhorns, tre godt skolerte Askergutter 

som så vidt er ute av tenårene. Noe av hva de står for kan 

også høres på «Masquerade». 

ORBO & The Longshots er altså intet bluesband, selv om 

de har elementer av blått i musikken sin. En mer treffende 

betegnelse vil nok være «americana». Eller rett og slett tidløs 

rock and roll basert på klassiske elementer fra moderne amerikansk 

musikkhistorie, hvor det melodiøse står i sentrum. 

Ole Reinert er selv opphavsmann til alle de elleve låtene, 

hvorav en – «Preaching To The Choir» - er oppført med 

perkusjonist/vokalist Ine Tumyr som co-forfatter. Produksjonen 

har fått en litt glattere og mer polert struktur enn de 

tre foregående utgivelsene, ikke en uvanlig utvikling hos et 

band som går fra en slags indie-tilværelse til et mer mainstream 

orientert selskap over natten. Men det låter langt fra 

suppesøtt, der det sparkes kontant igang med Stones-riff i 

«High Life Companions», hvor også pianotemaet fra «Lady 

Madonna» er smuglet inn på en fiffig måte. Tangentmann 

Reidar Opdal fyller på med Benmont Tench-inspirert B3, og 

dagsorden er satt. Nevnte Opdal har aldri lagt skjul på at han 

er en stor beundrer av nettopp Tench. ORBO selv har også 

tydelig fanget opp et eller annet fra tidlig Petty, også i måten 

han synger på, uten at han av den grunn skal beskyldes for 

plagiering. Det er fortsatt lov til å ha forbilder. Og egentlig 

er det ganske lenge siden nevnte Petty låt så frisk og vital 

-eller så «klassisk Petty» som ORBO & The Longshots gjør i 

førstesinglen «»Rock & Roll City»! 

Albumet holder jevnt høy standard både på låtmateriale 

og fremføring, og spesielt i låter som «Four Strong Winds» 

og «Night & Day» viser Ole Reinert også at han er en kreativ, 

funky og fremfor alt dyktig gitarist som kan gjøre uventede 

ting og samtidig sy det inn i lydbildet på en naturlig måte. 

ORBO & The Longshots har aldri hatt som mål å finne 

opp kruttet på nytt, og virker totalt upretensiøse. Tvert i mot 

virker de dønn ærlige og respektfulle overfor den musikktradisjonen 

de tilhører. «Masquerade er at album som uten 

å virke ensformig, inneholder mange potensielle radiohits. 

Ikke minst avslutningen «45 R.P.M» og tittellåta «Masquerade». 

Begge duettballader, hvor Ine Tumyr kommer ordentlig 

til sin rett. Joda, alt tyder på at også 2010 kan bli et godt år 

for ORBO & The Longshots. Lykke på reisen! 3

3 3 

72 

Musikkomtaler: 

Blanda akustiske drops: 

Typisk stereofilskive 

AV TORE DAG NiLSEN 

renaud García-Fons er en av de flinkeste guttene i 

klassen. Han er den komplette og verdensvante 

musiker. Renaud omgås de rette musikerne og 

behersker det meste av sjangere. Han komponerer 

selv og plukker og filer i et halsbrekkende 

tempo på sin store femstrenges. 

Du finner Renauds nye La Línea del Sur i jazzhyllene, 

men intensjonen med denne utgivelsen var å feie uanstrengt 

innom alle musikkstilene Renaud ble eksponert for i 

oppveksten. Her inngår jazz, flamenco og annen varmblodig 

søreuropeisk, samt latinamerikansk. 

Renaud har med seg en gitarist, en perkusjonist, en kar på 

trekkspill og en kvinnelig flamencovokalist. Tempoet går fra 

middels til høyt, uten at dét volder besvær. Innspillingen har 

noen relativt rolige innslag også, men det går uansett ikke 

lange tiden før det latinske blodet koker. 

Lydproduksjonen er typisk ”hi-fi demo”, med åpent lydbilde, 

nært perspektiv, enkelhet og masse fasthet ispedd små 

detaljer for kontrastens skyld. La Línea del Sur er god og 

underholdende musikk som varmt kan anbefales. Likevel er 

det viktig å ikke kun ha denne type musikk i samlingen hvis 

man vil unngå å bli stemplet som overflatisk. Enja 9527-2 

ROTNORSK OG HiSTORiSK SACD 

2L (Lindberg Lyd) er utrolig aktive. De er allestedsnærværende 

på nettet, messer og i musikk- og hi-fi magasiner 

verden rundt. Undertegnede omtaler nye utgivelser fra dem 

praktisk talt i hvert 

eneste nummer, men 

like fullt har de alltid 

noe nytt på gang. 

I vår løpende 2Lføljetong 

har nå turen 

kommet til noe av 

det norskeste av det 

norske; Evard Griegs 

pianokonsert og 

solopianostykker 

som Bryllupsdag på 

Troldhaugen. Når 

dette illustreres 

med Brudeferden 

i Hardanger og 

noen rosemalings- 

arabesker, rykker det i våre nasjonalromantiske muskler 

mens det drypper sponsorkroner over 2L fra Kultrurrådet. 

Opptaket er foretatt i katedralen i Kristiansand-katedralen, 

med byens symfoniorkester under ledelse av Rolf Gupta. 

2Ls utgivelse nummer 60 har en frisk og energisk tolkning 

av det symfoniske stykket. Kristiansand Symfoniorkester er 

ikke blant de beste, og lyden av orkesteret fremstår ikke like 

imponerende åpent og rent som den lydmessig sett fantastiske 

”Flute Mystery” (2L nr 58, nylig anmeldt her). I hvert 

fall ikke med tokanals lyd i CD- eller SACD-format, men det 

kan utmerket godt tenkes at multikanals format rydder opp i 

dette. Man sitter dog igjen med en fornemmelse at opptakslokalet 

legger noen bånd på orkesteret her. 

Det oppsiktsvekkende med denne innspillingen er pianosolistene. 

De er i en klasse for seg. Ikke så merkelig når det 

er Percy Grainger som er solist i pianokonserten, og selveste 

Edvard Grieg i solostykkene. Grainger døde i 1961 og Grieg i 

1907, så hvordan kan dette være mulig? Til og med i høyoppløst 

digital? Jo, Grieg spilte inn Troldhaugen etc. i 1906 og 

Grainger spilte inn konserten i 1921, på ”pianoruller”, og når 

man nå har restaurert ruller og automatpiano blir resultatet 

en praktisk talt nøyaktig eller likeverdig kopi av originalen. 

Legger man nysgjerrighetsmomentet til det faktum at selve 

pianolyden er førsteklasses, så blir dette en ganske obligatorisk 

anskaffelse for mange av oss. I likhet med mange andre 2L- 

utgivelser i det siste inneholder nummer 60 både en Blue- 

Ray lydskive og en hybrid CD/SACD-skive. 

SVENSK SACD 

I serien av Bach-kantater har Bis 

kommet til nummer 43. De siste 

15-20 utgivelsene i denne utmerkede 

serien har kommet som hybridskiver. 

Lytting på nummer 43 bekrefter at 

standarden holder. Selskapet er 

svensk, sangerne fra andre europeiske 

land, men innspillingen 

er foretatt i Japan, med japanske 

musikere, kor og dirigent – Bach 

Collegium Japan og Masaaki Suzuki. 

Det er etter min oppfatning ikke mye som skiller de mange 

innspillingene i denne serien. Alle Bachs kantater har innslag 

av overjordisk inderlig og sart musikk. Prøv en av disse, 

de er lette å få tak i. BIS-kantatene er stødig og ukontro- 

versielt skrudd sammen musikalsk, og lyden er jevnt over 

god. Ikke eksepsjonelt, antagelig, men god, og selv i tokanals 

CD-format opplever man fin åpenhet i lydbildet. De senere 

SACD-utgivelsene gir ekstra delikatesse og renhet i tokanals 

(jeg har aldri hatt sjansen å høre dem i multikanal), men vil 

gi superior kvalitet også i vanlig 44 kHz/16bit CD hvis 

maskineriet er godt nok. BIS SACD 1761-2 

DySTRE FREMTiDSViSJONER OG EN EUROPEiSK SACD 

Jo da, kjære leser, atter en gang blir hovedtemaet dette 

høyoppløselige formatet som i alt for høy grad blir ignorert 

av de som trenger det mest. SACD er det eneste fleksible, 

kurante og noenlunde utbredte høyoppløselige formatet. 

Blue-Rays muligheter for å gjengi rene høykvalitets lydspor 

høres i utgangspunktet fint ut. Det vil likevel overraske meg 

om ikke hele Blue-Ray kalaset snart vesentlig handler om billigst 

mulige blikkbokser. Når rettighetshaverne i tillegg ikke

lar idealister som 

2L slippe til uten å 

betale blodpenger, virker 

det hele dystert. 

Nei, støtt SACD og 

plukk opp så mange 

du kan mens du ennå har 

sjansen. Støtt det eneste gangbare og 

rendyrkede high-end formatet vi sannsynligvis kommer 

til å få oppleve. De aller fleste SACDér er hybride og er 

produsert kun med tanke på lydkvalitet. De gir god lyd 

fra CD-sjiktet også. Det er kompresjon og ”brukervennlighet” 

som er dagens og sannsynlig blir morgendagens 

melodi, ikke tungvinn høykvalitet. 

Den katalanske cellisten og gambisten Jordi Savalls 

eget selskap, Alia Vox, er fantastisk kvalitetsorienterte. 

De er en av SACD-formatets beste støttespillere. Med 

”Heritage”-serien har de begynt å remastrere og gjenutsende 

tidligere opptak fra Astree-selskapet, i SACD. 

Det vil dreie seg om nesten 70 album med Savall selv 

og andre gjengangere i hans sfære, fra perioden mellom 

1977 og 1996. 

Henry Purcells Fantasia for the Viols, 1680, med Savall 

og seks andre strykermusikere fra ensemblet Hespèrion 

XX, er en fantastisk ambassadør for SACD-mediet. Ved å 

lytte til dette genuint lavmelte og stemningsfulle barokkverket 

over en vanlig, god CD-spiller blir man trolig godt 

fornøyd med det lydtekniske nivået. 

Prøv deretter å lytte til innspillingen via en SACDspiller 

i noenlunde samme prisleie. Det blir en sjokkerende 

øreåpner. SACD er helt enestående når det gjelder 

å gjengi buenes bevegelser på strengene. CD blir håpløst 

begrenset, tynt og kaldt i forhold i denne disiplinen. 

Ved å foreta en slik ”før og etter-prøving” går det opp 

for en at lydkvaliteten her er helt avgjørende for det 

musikalske utbyttet. Vi har sagt det før, og gjentar det 

gjerne: God lydkvalitet øker det musikalske utbyttet! Alia 

Vox 959 

EN KATALANSK SACD 

Eller skal vi si den er fra Jérusalem? Jeg får vanskelig- 

heter med å definere Alia 

Vox SA9863 A+B, men den 

må kunne kalles et konseptalbum. 

Jérusalem er 

altså tittelen på en over 

400 siders bok med to 

SACD-skiver. Ideen 

er å presentere lange 

innslag av tradisjonsmusikk 

fra alle 

folkegruppene som 

har hatt tilhold 

til denne byen. 

Derfor blir det ikke kun Savalls mange europeiske tidligmusikere 

og vokalister som bidrar. Det medvirker også 

israelske, palestinske, armenske, greske, irakiske, syriske, 

tyrkiske, marokkanske og afghanske musikere! Man får 

anta at det ligger en politisk mening bak prosjektet. Et 

ønske om forsoning via musikk. 

Uansett er dette en fin presang for den som antas å ha 

alt. Mye fin musikk for lyttere med åpent sinn. Med så 

mange medvirkende får man prise seg lykkelig at ikke 

alle bidrar samtidig. På den måten blir man presentert 

for genuine uttrykksmåter, og får variasjon. Savall & Co 

har opplagt jobbet mye med dette konseptet, for man får 

ikke fornemmelse av at helheten lider. 

Siden tekstene gjengis i nesten like mange språk som 

medvirkende nasjoner blir tekstmengden høyst overkommelig. 

Papirkvaliteten er god, og boken har en del 

fine illustrasjoner slik at man har noe å bla i mens man 

lytter. 

Lydmessig er Jérusalem ekstraordinær. Innspillingen 

byr på utrolig klarhet, detaljering og akustikk. Godt 

dynamikkomfang og fravær av nærfokusering gir stor 

naturtrohet. 

For fullt utbytte må man ha tyste omgivelser, høy oppløsning 

i avspiller (spesielt når man kun har 44 kHz/16bit 

til rådighet) og resten av anlegget, samt skru godt opp for 

lydtrykket. Denne innspillingen byr nemlig på imponerende 

god informasjon i de stille partiene. 

Slike kvaliteter har vi ikke vært bortskjemt med, for å 

si det mildt. Med LP forsvant den sarteste informasjonen 

i støygulvet. Med tidlig CD fikk man dårlig lydkvalitet 

ved lav utstyring. Med SACD og dagens mest raffinerte 

44 kHz/16 bit CD er man mye mindre plaget av denne 

klassiske catch 22-situasjonen. 

Vi importerer: 

Harbeth, Leema 

Acoustics, Living 

Voice, Spendor og 

Sugden. 

Samt Chord kabler og 

Custom Design, 

høyttalerstativer og 

møbler. 

Kom til vår nye butikk 

og opplev en mer 

musikalsk lydkvalitet! 

Adresse: 

Gamle Riksveg 333, 

3055 KROKSTADELVA 

Vi hjelper deg med 

å finne riktige 

kombinasjoner. 

Best of British! 

Spendor SA1 

kr. 14.900,- 

Les supertesten 

i amerikanske 

The Absolute 

Sound på vår 

nettside! 

Les mer på: 

www.maxwelldrammen.no 

Maxwell HI-FI Import AS, Drammen 

Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73 

73

3 3 

74 

Budsjettreferansen – nHT Pro Modell M-00, PSI Audio A17-M, IMG Stage line Sound -65 

Det går mange veier til Rom. Og når man reflekterer 

litt rundt det – aktive høyttalere er jo både logisk 

fornuftig samtidig som det gir garanterte lydmessige 

resultater! Nok en gang tester Fidelity utradisjonelle 

løsninger på jakt etter best lyd per krone! 

Av Sam Ross 

Aktive 

strømspisere!

I 

forrige nummer testet vi et par Acoustic Energy 22-01 

profesjonelle høyttalere, men i passiv versjon. Resultatet 

var så godt at vi denne gangen går enda et skritt videre 

– rimelige aktive høyttalere til proff bruk – er det hi-fi? 

Hvis det er bra nok for studioet – så må det da være bra 

nok for oss litt ekstra kresne konsumenter også? 

PROFF KONTRA HiFi 

I utgangspunktet er det nok ikke så enkelt. Parametrene som 

er viktige for studiobruk er ikke alltid sammenfallende med 

musikk og hi-fi entusiasters. Vi snakker om høyttalere som 

verktøy – ting som driftsikkerhet og holdbarhet er viktig i en 

slik sammenheng. Høyttalerne er utformet som nærfelts- 

monitorer til mixing i studio – med lytteavstand på mindre 

enn to meter. Slike høyttalere trenger ikke frekvensgang fra 

20 Hz til 20 kHz, frekvensområdets ytterfløyer har man 

andre (dvs. større) høyttalere for å sjekke. Begrenset 

spredning er også mindre problematisk. Heller ikke full 

dynamikk er påkrevd – mange profesjonelle brukere prioriterer 

konsistens i gjengivelsen uansett genre framfor størst 

mulig nøytralitet. Fleksibilitet i form av multi(proff)standarder 

for tilkopling og tilpassning er derimot et krav som 

skiller dem fra hi-fi utgavene. 

Oppsummert er begrepet ”studio kvalitet” en heders- 

betegnelse – brukt i markedsføringen av hi-fi utstyr som 

et kvalitetsstempel. Og en høyttaler folk kan høre på 8 

timer hver dag i årevis i strekk må nødvendigvis inneha 

en viss kvalitet! 

Proffutstyr er dyrt, men prisnivået på testkandidatene 

er overraskende overkommelig. I denne testen har vi valgt 

noen rimelige to-veis kandidater som kan fungere utmerket i 

hjemmemiljøet. 

MONACOR iMG STAGE LiNE SOUND 65/5w 

Tyske Monacor distribuerer en 

rekke profesjonelle produkter 

med opphav i Kina. I denne høyttaleren 

snakker vi om sjokker- 

ende mye for pengene! IMG65/5W er 

klart rimeligst i testen, men er allikevel 

solid utrustet og godt sammenskrudd. 

Riktignok ser den ”kjipest” ut, den har 

en usedvanlig irriterende blå LED på 

fronten (som jeg hater), ”fake” kevlar 

membran og stygge aluminumsringer 

rundt elementene. Når det er sagt; de 

er fysisk store og utrustet temmelig likt 

som sine tre ganger så dyre konkurrenter 

fra PSI! Det vil si 1 toms myk dome, 

riktignok i plast, ikke tekstil – forsenket 

noe, men med en skarp kant rundt 

domen (som garantert farger lyden). 

Mellomtone/bass har samme diameter 

som PSI (13 cm innvendig), har membran 

i kevlar etterlignet plast et par 

hakk nedover på kvalitetsstigen. Den 

intense blå LED en på fronten er allerede 

omtalt – fysj. En annen irriterende 

detalj er fastmontert nettkabel, det er 

neppe populært blant proffbrukere. 

På baksiden finner du også en mer 

konvensjonell diskantjustering i fire 

knepp -2dB - + 1dB samt følsomhetsjustering 

-30dB+6dB. Her er 0 dB adskillig 

mer følsomt enn på PSI høyttaleren. 

Som på NHT har du alle muligheter 

for tilkopling – balansert XLR og jack, 

samt single ended phono – flott! Den 

innebygde forsterkeren er oppgitt til 

20W+30W RMS, og summert til 80W 

max. Denne høyttaleren har ingen 

stand by som de to andre, her er det 

kun av eller på. 

LyDEN 

Med IMG får man virkelig ”viel spass” 

for kronene! Elvis Costello låter greit, 

kanskje litt ekstra nasalt, men ikke 

veldig sjenerende. Mer sarte ting er 

greit, men man får fort lyst til å ”kjøre 

på” litt. Green Day i spilleren – og 

dermed er festen i gang! Dette er en 

høyttaler med baller – og den rocker i 

vei! Led Zeppelin og Emerson, Lake & 

Palmer, Camel og King Crimson - det 

ble gammel rock og prog resten av den 

kvelden! 

En nærmere granskning avslører en 

antydning til loudness effekt som er 

vanskelig å fjerne med tonekontrollen 

på baksiden. Det blir litt mye i bunn 

samt en del asymmetri rundt delefrekvensen 

(2,7kHz) er konklusjonen; 

men det er pirk når du ser på pris- 

lappen! Lyden er nemlig lettflytende 

og potent og passer utmerket til dagens 

(og gårsdagens) mer rytmiske musikkutgytelser. 

Først med klassisk og andre 

sarte toner kan den framstå som litt 

”over the top”. Dens evne til å fylle selv 

større rom med lyd er intet annet enn 

imponerende! 

Den illustrerer godt styrken til et aktivt 

høyttalersystem. Med forsterkeren så 

nær på, og såpass tilpasset elementene de 

styrer, får man en kontroll og kontant- 

het som man må ha temmelig store 

(og dyre) forsterkere for å matche. Og 

selv om kvaliteten kunne vært bedre 

på utførelse og utforming blir man 

stadig overrasket over hvor potent den 

lyder. Bare prøv med hvilken som helst 

live-innspilling med rockeband (Live at 

Leeds med The Who for eksempel) så 

forstår du garantert hva jeg mener. Her 

løses alle oppgaver på strak arm – hi-fi, 

surround og kinolyd – du kan kople 

iPoden eller datamaskinen rett inn – alt 

med overraskende godt resultat. Og 

så til den prisen – det er rett og slett 

sensasjonelt! 

75

3 3 

76 


NHT PRO MODELL M-00 

Den desidert minste deltakeren kommer fra amerikanske 

NHT kjent for en rekke gode konstruksjoner både til 

hi-fi og proff bruk. Den er også den mest robuste med et 

støpt trykkammer kabinett i en jern/sink legering som 

nok tåler det meste av fysisk påvirknig. Til tross for den minimale 

størrelsen veier de 6 kg – skikkelige robuste saker. Her kan det da 

umulig bli mye kabinettresonanser! Derimot blir denne høyttaleren 

relativt varm ved bruk – litt uvant, men for så vidt uproblematisk. 

Bestykningen består av 4,5 toms bass/mellomtone samt en 1 

toms myk tekstildome som NHT selv har designet. Ikke særlig 

fancy av utseende, men tilsynelatende bra kvalitet. Domen ligger 

godt tilbaketrukket og er montert i en kort hornåpning som 

hjelper til ved delefrekvensen som er satt såpass lavt som 2,2kHz. 

Basselementet er beskyttet av sin egen permanente grill, og høyttaleren 

ser dermed temmelig naken og ”rå” ut. Forsterkeren er 

oppgitt til 75W kontinuerlig RMS (150 W peak) og delefilteret er 

av passiv type. Som nevnt fungerer hele kabinettet som kjøling 

for forsterkeren – elegant! Den oppgitte effekten skal kunne gi 

et maksimalt lydtrykk på over 110 dB på 1 m avstand – særdeles 

imponerende fra en såpass liten skoeske! 

På baksiden finner man hele tre typer kopling for linjesignal 

– phono, XLR eller jack plugg – de to sistnevnte med skjema 

for pluss, minus og jord. Over disse sitter tre vippebrytere. Den 

venstre tilpasser frekvensgangen til lytteavstand – NF -nærfelt opp 

til 1 m, eller MF-fra 2-3 m lytteavstand. I praksis innebærer NF en 

reduksjon av diskantnivået. En særdeles nyttig knapp som NHT 

er alene om i denne testen. Den neste går på inngangsfølsomhet 

merket +4dB/-10dB. Det siste skal være passe til typisk hi-fi utstyr 

– en CD-spiller med variabel utgang, et PC lydkort og lignende. 

Den tredje knappen er en Auto Power, en miljøknapp som begrenser 

strømforbruket ved stand by når høyttaleren ikke får signal. I 

dette tilfellet skifter LED’en på forsiden fra grønn til rødt – en grei 

indikator. M-00 kan seriekoples i kjeder (såkalt Daisy Chain) på 

opptil 10 stykker, og er godt magnetisk avskjermet. 

LyDEN 

Jeg plasserte M-00 på Target soklene på konvensjonelt vis. 

Førsteinntrykket var forbløffende og trosset de fysiske lover når 

det gjelder forholdet mellom lyd og størrelse. M-00 har en frisk 

og distinkt lyd som fungerer utmerket til mindre ensembler. Og 

den spiller høyt! Bassgjengivelsen faller jevnt av siden dette er en 

relativ liten trykkammerløsning. Lytteavstanden og størrelsen på 

lytterrommet er nok i overkant for denne høyttaleren. Når det er 

sagt er dette en svært energisk og villig høyttaler som, ved hjelp 

av en subwoofer, klart kan trives utmerket også i større rom. Den 

spiller dessuten uanstrengt til kraftigere nivåer enn noen høyttaler 

i denne størrelsen som vi har testet. Bassen faller jevnt av 

fra ca 100 Hz, men M-00 blir ikke påfallende aggressiv selv med 

vippebryteren i stilling MF (mid field). Lyden er svært distinkt i 

mellomtoneområdet, og dette fungerer utmerket når man flytter 

lyttposisjonen nærmere. Aller best fungerte de direkte på Mac’en, 

og der ble de permanent koplet opp i hele testperioden. I nærfeltet 

kan man få fullt utbytte av den kontante og solide grunntonegjengivelsen 

som er mindre nasal og farget enn alternativer jeg så 

langt har testet til prisen. Oppover i frekvens er de mer enn bra 

nok til denne programkilden, men til hi-fi bruk kunne de gjerne 

hatt litt høyere oppløsning. Selv om NHT Pro M-00 altså faller litt 

på frekvensfløyene fungerer de særdeles godt i dagligdags bruk – 

de får plass nærmest hvor som helst og utklasser plasthøyttalere 

til PC-bruk. De er fleksible og kan tilpasses de fleste oppgaver for 

lydgjengivelse. Oppsummer framstår de særdeles robuste – et 

ord som betegner både fysisk utstråling og deres lydmessige 

prestasjoner. Garantert et solid verktøy for proffer, og en problem- 

løser for oss vanlige. Bytt ut dine plastikk datahøyttalere med 

disse – og få hakeslepp!

PSi AUDiO A17-M 

Den dyreste høyttaleren i dette 

trekløveret er av sveitsisk 

herkomst. PSI har et program 

som består av aktive høyttalerløsninger 

til hi-fi, 5.1 og profesjonelle 

formål, og det finnes også sub-woofere 

til disse. 

Som IMG-høyttaleren er A17M en 

to-veis aktiv høyttaler med en forsterker 

for hvert element og elektronisk 

deling. Men her er forsterkerne oppgitt 

til 80 W hhv 40W RMS. Kabinettet er 

relativt stort med en høyde på 32 cm, 

bredde 20 og dybde 23. Den er ventilert 

med en spalte nederst på baffelen 

med høyde på ca 1 og bredde på 17 cm. 

Kabinettet framstår som ekstra solid 

og veier 8,4 kg. Også PSI Audio har 

avtagbar nettkabel og en diskret, helt 

OK grønn indikator på fronten. 

Elementene ser påkostede og velutførte 

ut og består av en 25mm soft 

dome samt en 13 cm polypropylen 

bass/mellom i konvensjonell gummioppheng. 

A17-M har ingen grill eller 

annen beskyttelse, men det avrundede 

trekabinettet har en litt ru rødlig lakkert 

overflate (finnes også i sort metallic) 

som virker slitesterk og framstår 

som eksklusiv. Diskantelementet er 

montert fra baksiden av fronten og 

er også her forsenket temmelig mye. 

Baffelen er frest ut og formet som en 

horntrakt rundt selve domen. Baksiden 

har kun balansert XLR inngang, 

og er dermed ikke like fleksibel som 

konkurrentene. Dette er altså et litt 

mer kresent produkt – det oser mer 

av det sofistikerte enn de rustikke 

konkurrentene. En grønn LED på 

fronten er det som skiller høyttaleren 

fra en konvensjonell passiv. PSI har i 

tillegg til en god forsterker også et par 

innebygde kretsløp som utnytter det 

faktum at høyttaler og forsterker her 

er en enhet. Først det man kaller AOI 

– Adaptiv Impedans system som er en 

impedanstilpassning for elementenes 

frekvensgang. Den andre kretsen kalles 

CPR – Compensated Phase Respons, 

som på det medfølgende blokk diagram 

ser ut til å være et elektronisk feedback 

system. 

Det finnes både justering for følsomhet 

og frekvensgang på baksiden av 

høyttaleren, Her må man dog fram 

med skrutrekker for nøyaktig endring. 

Under testen satte vi følsomheten på 

maks, men den såkalte roll off krevde 

en del eksperimentering siden den 

fungerer litt ulogisk. Den er gradert fra 

0 til -10dB, midtposisjonen er merket 

-6dB. Ved å dreie den høres det ut som 

det er bass/mellomtoneforsterkeren 

som dempes – diskanten er uberørt. 

Her er det små marginer siden endringen 

er nokså ”grov”. Under testen fant 

vi at ca. -3dB lå nærmest nøytralt for 

hi-fi bruk. 

LyDEN 

Etter en del fomling med skrutrekker 

og justering av frekvensgang var 

høyttaleren endelig klar for lyttetest. 

Umiddelbart var det klart at den var 

den mest nøytrale og oppløste av 

trekløveret. For de ekstra pengene den 

koster får man høyere kvalitet både 

på elementer og elektronikk – og det 

kan høres! Den er meget utradisjonell 

når det gjelder justering, men når man 

finner ut av det ”sitter” lyden som støpt 

– og først da kan man la seg imponere. 

Den er heldigvis strippet for den litt 

for utpregede polypropylen fargingen 

som mange passive likebestykkede 

slektninger sliter med. Både AOI og 

CPR samt den ekstra effekten fungerer 

etter alle solemerker utmerket – og gir 

solide bidrag til en lyd med hørbart 

høyere oppløsning, bedre timing og 

transientforløp enn de billigere konkurrentene. 

Her er det bare å pøse på med 

alle typer musikk, og glede seg over en 

generelt nøytral og fokusert gjengivelse 

av alt fra stykere og strenger til 

utklingning i et Steinway instrument. 

Og den spiller høyt! Det er liten tvil om 

at denne høyttaleren er kjælet for av 

mennesker med erfaring fra high end 

og eksklusive hi-fi produkter. Den kan 

kanskje framstå for litt vel korrekt – på 

grensen til kjedelig – men det viser seg 

å være diktert av programmaterialet. 

Mine deilige SACD remasters av RCAs 

”Living Stereo” blir avslørt av båndsus 

og flutter – i langt høyere grad enn jeg 

vanligvis opplever. Opus 3 derimot får 

enda tydeligere definerte kirkerom, 

jazzklubber og gymsaler. Og igjen – Miles 

”Kind of Blue” SACD er en nytelse 

man bare må få med seg – fabelaktig. 

Bassen er distinkt uten å gå altfor dypt. 

PSI Audio A17-M forsvarer merprisen 

glimrende, og jeg vil tro du må lete 

lenge for å finne en bedre match av 

høyttalere og forsterker for kronene! 

77

3 3 

78 


Problemet med aktive høyttalere har vært mangelen 

på gode og rimelige forforsterkere. Parasound Zpre2 

gir forbausende god lyd til lite penger. 

OPPSUMMERiNG 

Å kunne optimalisere forholdet mellom forsterker og høyttaler 

– slik man gjør hos disse produsentene, må da være 

fornuftig? For en høyttalerkonstruktør ligger det jo en stor 

gevinst i kvalitetssikring når man har kontroll på både 

forsterker og høyttaler. Et annet moment er jo at antallet 

programkilder stadig øker – og at de blir mindre og mindre. 

Antallet plastikkløsninger øker også, men der er kvaliteten 

høyst variabel. Bak disse tre produktene står folk med klare 

lydmessige preferanser, og de har optimalisert sine produkter 

i den grad at passive utgaver hadde blitt utklasset – nær 

sagt uansett ekstern elektronikk – og definitivt i denne prisklassen. 

Det går på parametre som lydtrykk, frekvensgang 

og transientforløp. Konklusjonen må bli at aktive høyttalerløsninger 

klart kan være framtidens lydgivere – fordelene er 

åpenbare! 

NHT M-00 

Med sine særdeles kompakte mål, flotte utførelse og store 

tilpasningsdyktighet er NHT M-00 en problemløser for 

utallige formål. Lyden er mange hakk bedre både kvalitativt 

og kvantitativt enn forventet ut fra et så lite kabinett – og 

den fungerer bra i nærfelt. For de med lite plass og høye 

krav til lydgjengivelse treffer den spikeren på hodet. Det vil 

dog være absolutt påkrevd med en subwoofer for bruk på 

avstand og i større rom. 

iMG STAGE LiNE 65/5w 

Er du på jakt etter partyhøyttalere – er du AC/DC fan eller 

bare liker å spille høyt – og er du så godt som blakk? Da kan 

IMG være svaret, for mer lyd får du neppe for pengene! Kanskje 

ikke det mest sofistikerte markedet kan by på, men slett 

ikke blottet for kvalitet. Her kan plastløsningene og mang en 

subwoofer pakke sammen – IMG gir deg en uforskammet 

potent og fleksibel pakke til en pris som nesten ikke er sann. 

Tro meg – dette er forbausende mye moro for penga! 

PSi AUDiO A17-M 

Testens dyreste er den klart beste – dessverre, som vanlig. 

For en gjennomsnittlig Fidelity leser er dog dette en høyttaler 

som gir massevis av lydkvalitet for pengene – gitt at programkilden 

er bra nok. Samtidig følger da at den vil avsløre 

svakheter – nettopp slik en profesjonell bruker vil kunne 

verdsette. Når det er sagt – dette er ikke bare et strålende 

verktøy; de kan være nøyaktig hva en litt mindre bemidlet 

hi-fi entusiast kan leve med – og som kan overraske selv de 

mer kresne blant oss. Vi vil sterkt anbefale å benytt sjansen 

til å høre dem om den melder seg! 3 

Testen foregikk delvis med med konvensjonell 

plassering på Target sokler i ca 3 m avstand fra 

lytteplass. Signalkildene var Marantz Sa7001 SaCD 

samt apple iBook via Parasound linje forsterker 

alternativt naD118 digital pre amp. alle produkter 

ble også testet med iMac hvor lytteavstanden 

ble’ redusert til under 1 m. 

nHT Pro Modell M-00 

importør: Procom music 

Pris per par kr. 6595.- (tilbud kr. 4995.-) 

iMG Stage Line Sound 65/5W 

importør: norsk Produksjon a/S 

Pris per par: 2799.- (tilbud kr. 2499.- ) 

PSi audio a17-M 

importør: Procom music 

Pris per par: 17 990.-

3 3 

80 

Marantz PM-15S2 integrert forsterker og SA-15S2 SACD-spiller: 

Nyeste generasjon av Marantzs integrerte forsterker og CD-spiller 

til cirka femten tusenlapper stykket er selve essensen av gjennomtenkt, 

holdbar og trygg kvalitetsstereo. 

AV TORE DAG NiLSEN 

Overdådig japansk 

minimalisme 

Her kan man beundre 

byggekvaliteten og kose 

seg nesten glugg i hjel 

over den lytefrie funksjonaliteten 

til apparatene 

mens man spiller 

skive etter skive. Lydkvaliteten byr heller 

ikke på noen negative overraskelser, 

her er alt balansert og irritasjonsfritt. 

Støy eller slitsom lys klang får du ikke 

med Marantz PM-15S2 og SA-15S2. 

Made in Japan anno 2009 begynner 

å bli en sjeldenhet. Den nyeste utgaven 

av forsterkeren og CD-spilleren i 15-serien 

er nok blant de rimeligste apparatene 

som i dag produseres i høykostlandet 

Japan. Undertegnede har alltid 

latt seg sjarmere av japanernes hang til 

å være konservative samtidig som de 

lykkes relativt godt med å fremstå som 

oppdaterte og smarte med moderne 

design og en slags ”overdådig minimalisme”. 

Det overdådige her sikres 

med lys, vinduer, tonekontroller og noe 

romerskinspirert i designet, med søyler 

og buer. Designet er likevel strengt og 

gjennomført på minimalistisk vis siden 

disse egentlig velvoksne apparatene 

fremstår som kompakte, lysene kan 

slukkes og knappene er få. 

Også på den teknologiske siden får vi 

de artige brytningene. SACD er således 

en selvfølgelighet, men kun i to kanaler 

(for spillerens del). Se også på bildet av 

forsterkerens indre. Den er pent pakket 

med store kvalitetskomponenter, 

men likevel kjører Marantz kun med 

to utgangstransistorer per kanal. Den 

innkapslede ringkjernetrafoen og de nye 

ladelyttene ser ut til å være raust dimensjonert, 

men forsterkerens strømkapasitet 

(forbruk) er kun på maks 220 watt. 

FLEKSiBELT OG BRUKERVENNLiG 

Forsterkeren PM-15S2 kan anvendes 

som integrert forsterker, kun som 

forforsterker eller som rent effekttrinn. 

I sistnevnte modus kan man for 

eksempel koble til én ekstra 15S2 i et 

biampingsanlegg (separate effekttrinn 

for bass- og diskantdel i høyttalerne) 

eller kjøre tre apparater for drift av 5.1 

multikanal. Det ville ikke bli noen billig 

løsning, men det er kjekt å vite at man 

har muligheten. 

15S2 kan også kombineres i multiforsterkeroppsett 

med storebror PM11S.

I tillegg har den fått overført teknologi 

derfra, så som en påkostet MM/MC-forsterker. 

Helt ny er også volumkontrollen 

fra Micro Analog Systems, den imponerende 

MAS 6116 som styrer hele 

skalaen i halve dB-trinn. Det komplette 

inntrykket av fleksibilitet understrekes 

av en fjernkontroll som styrer både forsterkeren 

og andre Marantz-apparater. 

Forsterkerens byggekvalitet er imponerende. 

Den veier 18.5 kg og er en 

demonstrasjon i aluminium, stål, avstivere 

og tykke kjøleribber. Baksiden er 

fin også, med kontakter av god kvalitet, 

blant annet WBT-høyttalerkontakter. 

To ganger 90 watt utgangseffekt i 

åtte ohm og dempingsfaktor på 100 

imponerer vel ingen i dag, men det er 

nok for lettdrevne og mange middels 

tungdrevne høyttalere. Alle disse sær- 

egenhetene gjør at PM-15S2 på mange 

måter kan betraktes som en transistorisert 

ekvivalent til rørforsterkerne, men 

noen forskjeller er det: 15S2 blir aldri 

varmere enn lunken, og er bygd for 

problem- og servicefri drift i 20-30 år! 

CD-makkeren SA-15S2 er like gedigent 

bygd som sin forsterkermakker. 

Den er forsynt med en ny aluminiumsinnkapslet 

transport, kalt SACDM-10, 

og en påkostet hodetelefonforsterker 

med egen volumkontroll. Strømforsyningen 

er ny i denne runden, med 

godt avskjermet ringkjernetrafo, de 

store ladelyttene tatt fra den kostbare 

7-modellen og de beste likeretterne som 

kan oppdrives. Fleksibiliteten ivaretas 

av mulighet for å kjøre 15S både som 

drivverk og som DAC, sistnevnte dog 

kun via optisk overføring. 

Apparatet er med sine 13,5 kilos 

matchvekt og maskinerte phono 

utganger (i likhet med forsterkerens 

platespiller- og CD-innganger) bare så 

gedigen som man med rimelighet kan 

forlange. Det eneste jeg finner å pirke 

på der er en slede som ikke har like 

silkemyk gange som Sonys ES-modeller 

og at den ikke har multikanals SACD. 

Det sistnevnte ville gjøre den kompatibel 

med PM-15S2 i multikanals oppsett, 

men vil også øke prisen på apparatet. 

SOBER LyD 

Det er ingen overraskelser her. Lyden 

fra disse japanskbygde apparatene er 

like sivilisert, trygg og komfortabel som 

deres utseende antyder. Med fornuftige 

høyttalere skal det mye til for provosere 

dem på noen som helst måte. De 

fremstår nesten alltid som fyldige og 

balanserte i klangen med relativt god 

luftighet og en god, men ikke rekordhøy 

detaljering. I praksis tenderer de 

mer mot en mer diplomatisk, kompe- 

tent og snill spillestil enn drama og 

flinkhet på randen av det utålige. Om 

man foretrekker rock, pop, jazz eller 

klassisk spiller liten rolle. Marantz 

leverer uanfektet. 

Likevel er mitt inntrykk at disse 

produktene nok bør kombineres med 

velvalgte høyttalere for å få dem til å 

synge. Se som antydet etter relativt 

lettdrevne høyttalere med klar og 

åpen lyd, uten unoter eller ”tunghet” i 

bassområdet. Jeg vil anta at Elac, som 

Marantz-importør Erling Neby har i 

sin portefølje, er verdt å se nærmere på 

som passende kandidater. 

I denne sammenheng er det interessant 

å redegjøre litt for resultatene av 

to vidt forskjellige høyttalersett jeg har 

testet Marantz-settet sammen med. 

Ingen av disse viste seg å være perfekte 

partnere for Marantz-forsterkeren. 

De første testhøyttalerne var et par 

eldre Mission 753F høyttalere jeg 

nylig kjøpte for en billig penge. Disse 

gulvstående søylene med fire små basselementer 

er lettdrevne, og gir mye og 

livlig lyd og relativt brukbar dynamikk 

med Marantz-forsterkeren. 

Selv om jeg har oppgradert kondensatorene 

i mellomtone og diskant på 

disse høyttalerne, blir de for dårlige i 

samme toneområder til å vise alt Ma- 

rantz har å by på. Man kommer liksom 

ikke helt inn i konsertbegivenheten 

med disse ti år gamle høyttalerne og 

Marantz. 

Derfor har jeg også kjørt Marantz 

sammen med mine SuperExact toveis 

stativhøyttalere. Plassert på Targets 

legendariske R6-stativer byr disse 

produsentoppgraderte (nå forsynt med 

det aller beste som kan oppdrives av 

kontakter, internkabler og kondensatorer) 

og tungdrevne kompakthøyttalerne på 

ekstremt godt signal/støy-forhold. Slike 

høyttalere gir ikke anlegget kunstig 

drahjelp, og fortoner seg lett som 

”nakne” i lyden. 

Marantz PM-15S2 har ikke den 

ultimative autoritet nedover i frekvensområdet, 

men den greier i rimelig grad 

å fylle ut lydbildet med SuperExact. 

Bassen får litt ekstra klangfylde, men 

ikke så mye at det hele blir alt for 

dovent og fett. SuperExact får frem alt 

Marantz-settet har å by på av detaljer, 

oppløsning og mangel på støy og 

forvrengning. Kombinasjonen spiller 

«Om man foretrekker rock, pop, 

jazz eller klassisk spiller liten rolle. 

Marantz leverer uanfektet» 

flinkt, detaljert og gir godt lydtrykk, 

men disse høyttalerne er svært tørste 

på forsterkerkrefter. Det gir seg utslag i 

at dynamikken blir skadelidende. 

SKJULT POTENSiALE 

SACD-spilleren SA-15S2 gjør lite ut 

av seg når den henger foran PM-15S2. 

Det gjelder enten man spiller vanlig 

CD-skiver eller SACD- skiver. Dette fikk 

meg innledningsvis til å bli en smule 

81

3 3 

82 

Marantz PM-15S2 integrert forsterker og SA-15S2 SACD-spiller: 

skuffet. Jeg husker fremdeles hvor godt 

dens dobbelt så kostbare storebror 11S 

gjorde det i mitt største oppsett. 

Da jeg prøvde SA-15S2 i dette anlegget, 

med elektronikk som koster mer 

enn ti ganger så mye som spilleren, 

skjedde det ting. Ganske store ting, for 

SA-15S2s fyldige, luftige og balanserte 

lyd er diskret som sommernatten er 

lang. Der hvor den tidligere gjemte seg 

bak sin integrerte forsterkermakker, 

åpenbarer det seg nå solid og naturlig 

klang, fin og uanstrengt detaljering og 

godt innsyn i musikken. 

Med mange SACD-skiver bringer 

SA-152S lytteren enda lenger på vei 

mot Nirvana, med ytterligere oppløsning, 

subtilitet, renhet og radikalt bedre 

dynamisk gradert gjengivelse. Jeg skriver 

mange, for med en hybrid SACD-skive 

som ”Tommy Smiths BlueSmith” 

(Linn AKD 136) går det meget godt i 

CD-modus også. Det er pågående jazz 

med relativt få høyfrekvente utfordringer. 

Her er det smekk og nærhet 

uansett format. SACD er kanskje litt 

mer raffinert, men ved å sette spillerens 

lavpassfilter i posisjon ”2” gir vanlig CD 

både dynamikk og tilstrekkelig oppløsning. 

(Den andre posisjonen, ”1”, som 

er fabrikksinnstillingen, gir ofte en mer 

snill og luftig lyd.) 

Helt annerledes forholder det seg 

med plateselskapet Alia Voxs nylig 

remastrerte ”Henry Purchells Fantasias 

for the Viols” (AVSA 9859, se annet 

sted i dette magasinet). Denne hybrid- 

skiven er med sine komplekse og 

«Med mange 

SACD-skiver 

bringer 

SA-152S 

lytteren enda 

lenger på vei 

mot nirvana, 

med 

ytterligere 

oppløsning» 

skarpe strykerklanger som skapt for 

SACD. CD sliter her, uansett pris på 

maskineriet. Ved å koble over til SACD 

så forandrer lyden seg fra skarp og kald 

til varm, rik og detaljert. 

KONKLUSJON 

Marantz PM-15S2 og SA-15S2 er ikke 

sært hi-fi utstyr for de mest innbitte 

stereonerdene. De har mer å by på for 

mer vanlige kresne musikklyttere. 

PM-15S2-forsterkeren er ikke noe 

kraftverk, men den er et gjennomtenkt 

produkt med fenomenal byggekvalitet 

og varm og fyldig lyd. SACD-makkeren 

SA-15S2 byr på samme egenskaper, 

og har i tillegg potensialet til å vokse 

ytterligere sammen med enda mer 

påkostede forsterkere. 3

3 3 

84 

yh-631 surroundhøyttalere. 

Vi i vesten har ingen som helst sjanse 

til å konkurrere med kineserne på pris. 

Surroundpakken yh-631 bekrefter dette 

mer enn noe annet produkt jeg har testet. 

Vi i vesten er sjanseløse mot det kinesiske 

lokomotivet. Gassen er trykket i bunn og 

ingen passer bremsene... 

AV GUNNAR BREKKE 

Masse 

for pengene! 

Bergensfirmaet Hopen Lyd 

og Bilde under ledelse av 

lokomotivfører Yngve 

Hopen selger høyttalere. Alt 

salg foregår på nettet gjennom 

nettstedet www.lavpris.net. Yh-631 

er bare en av mange forskjellige stereo- 

og hjemmekino-pakker firmaet tilbyr. 

Det er selvfølgelig et sjansespill å handle 

høyttalere på nett, så firmaet tilbyr full 

returrett i 14 dager. Men er det virkelig 

noen som tar sjansen på å handle på 

denne måten? Jeg tok sjansen og håper 

med dette å kunne gi dere litt mer informasjon 

om surroundpakken yh-631. 

LOOKS LiKE å MiLLiON BUCKS! 

Kona begynner å bli riktig flink til å 

bedømme pris på hifi. Etter et langt 

samliv med undertegnende har hun 

sett såpass mye tung hifi komme og gå 

at det ikke lenger er mulig å lure henne 

(noe særlig) på pris. Men i tilfellet yh-631 

bommet hun stygt. Da jeg ba henne gjette 

på prisen på den komplette surroundpakken, 

med matchvekt på 160 kg, 

tippet hun 150.000 kroner. Ikke dårlig 

gjettet det (hadde produsenten hett 

Sonus Faber hadde nok 250.000 kroner 

vært nærmere sannheten), men totalt 

skivebom i denne sammenhengen. 

yh-631 pakken er nemlig produsert i Kina, 

solgt eksklusivt på internett og leveres 

på døra di for 10 tusen kroner! Yes. Du 

leste riktig. For ti Frognertiere får du 

160 kilo høyttalere levert på døra. 

Går vi gjennom høyttalersettet har vi 

4 forskjellige modeller å forholde oss til. 

Begynner vi med fronthøyttalerne 

snakker vi om en treveis høyttaler med 

4 elementer. 

Det 1” diskantelementet minner til 

forveksling om softdomeelementene 

i Scan Speaks 9000-serie av utseende, 

men ved nærmere inspeksjon er det 

tydelig at dette er en kinesisk kopi (prisen 

burde også være et hint). Domen 

består av et mykt plastmateriale som er 

preget for å minne om originalenes flettede 

silketråder. Frontplaten er i plast 

og polstykket mangler gjennomboring 

og bakkammer. Denne diskanten går 

igjen i senterhøyttaleren og bakhøyttaleren. 

Mellomtonen er en 18 cm som 

også går igjen i de mindre høyttalermodellene. 

Membranet er laget i mørkt 

grått flettet kunststoff på papir. Magneten 

er på solide 110 mm. Bassene har 

en diameter på 21 cm og benytter det 

samme membranmateriale som de mindre 

mellomtoneelementene men her er 

membranet forsterket med ytterligere 

et lag vevet stoff på baksiden. Her er 

det snakk om en 120 mm magnet, men 

til forskjell fra bassmellomtonen har 

bassen gjennomboret polstykke. Kabinettet 

er utstyrt med to bassrefleksrør 

med munningene på baksiden. Høyttalerne 

har biwireingsterminaler. 

Senterhøyttaleren er en toveiskonstruksjon 

utstyrt med tidligere 

omtalte diskantelement - flanket av 

tidligere omtalte 18 cm (bass)/mellomtoneelementer. 

Her er mellomtonenes 

magneter skjermet så høyttaleren kan 

plasseres nære TV uten inteferens. 

Høyttaleren er beregnet brukt liggende 

– i en krybbe påmontert 4 gummiputer 

som passer utmerket å plassere på toppen 

av subwooferen. Senterhøyttaleren 

har to bassrefleksrør som flankerer 

enkle (singlewire-) terminaler på kabinettets 

bakside. 

Bakhøyttalerne er vanlige toveishøyttalere 

med tidligere omtalte diskant og 

en 18 cm (bass)/mellomtone – denne 

gangen uten magnetisk skjerming. 

Høyttaleren har biwirings-terminaler 

og et bassrefleksrør på baksiden. 

Subwooferen yh-634 er en aktiv 

subwoofer. Originalkonstruksjonen het 

naturlig nok yh-631 men byttet navn 

da subben fikk ny og bedre forsterkermodul. 

Den er bestykket med et 12” 

basselement med samme type membranmateriale 

som bassene i de mindre 

høyttalerne. På baksiden er det montert 

en forsterkermodul på 250 Watt. Forsterkeren 

har kun en inngang via phonoplugg 

så bruken av subben er stort sett 

begrenset til hjemmekinos LFE-kanal. 

Den (eller to i par) kan selvfølgelig også 

brukes i stereosammenheng - sammen 

med integrerte forsterkere med pre-out 

eller forforsterkere med dobble utganger. 

Subwooferen kan ikke kobles 

inn i signalkjeden for å filtrere bort 

de laveste frekvensene fra påfølgende 

høyttalere. Den må mao. brukes til å 

fylle opp under høyttalernes naturlige 

avrunding. Subben er utstyrt med et 

ratt som bestemmer LP delefrekvens 

(mellom 30 Hz og 180 Hz), volumratt, 

en bryter som snur fasen 180 grader

og On/Auto/Off-bryter for tenning av 

forsterkeren. I tillegg finnes det en konvensjonell 

Av/På-bryter og nettbrønn 

for løs jordet nettledning. 

Alle kabinettene er lyre-formede 

som vi kjenner dem fra Sonus Faber. 

Kabinettveggene er 22 mm MDF mens 

bafflene er laget i dobble 22 mm MDFplater. 

Topp og sideplater er dekket med 

ekte trefiner og dopet med mørk rødlig 

farge før klarlakk. Bafflene og kabinettenes 

avrundede bakstuss er i svart 

pianolakk. Fit og finish på høyde med 

det aller beste laget i vesten. Topplatene 

på kabinettene (vel, sideplatene på 

senterhøyttaleren) er sogar utstyrt med 

speilet finer slik vi finner det på gamle 

flotte kunstmøbler. Dette er topp håndarbeide 

uansett hvordan man ser på 

det og uanstendig billig. Gå til en norsk 

møbelsnekker og jeg tviler på at du får 

mer enn et fronthøyttalerkabinett for de 

titusen som her kjøper hele pakka. 

Skulle jeg ønsket noe annerledes på 

utseende måtte det være at de blanke 

ringene rundt basselementene ble 

lakkert matt svart og at kabinettsoverflaten 

var noe mattere i overflaten. En 

alternativ versjon med lysere trefineer 

hadde også gjort seg. Litt mindre bling. 

LyD. 

Med den kvaliteten som vi her får på 

kabinettene spiller det nesten ingen 

rolle hvordan det låter! Visuelt gir disse 

høyttalerne deg såpass mye status 

blant venner at lyden er underordnet! 

Ikke sant? Fidelity hadde vært et dårlig 

hifimagasin om vi ga oss der. Uansett 

hvor flott et produkt ser ut må det være 

lydkvaliteten som er avgjørende om du 

handler eller ikke. 

Lydkvaliteten er slettes ikke ille i 

forhold til pris. Dette er ikke highend 

produkter lydmessig til tross for sin 

fysiske fremtoning. Det er helt kurante 

høyttalere som greit forsvarer den 

prisen som forlanges for dem. Hverken 

mer eller mindre. 

Fronthøyttaleren er den lydmessig 

mest vellykkede av høyttalerne. Den 

har en stor varm lyd som mange vil 

like. Diskanten stikker litt av fra resten 

av frekvensområdet og bassen kommer 

ikke helt ut av kassa ved høyt volum, 

men dette er ikke verre enn mange 

andre høyttalere til de Kr. 5.200,- pr. 

par som fronthøyttalerne koster alene. 

Og konkurrentene har ikke nubbesjans 

til å konkurrere på utseende. 

Bakhøyttalerne og senterhøyttaleren 

er heller ikke dårlige. De har en noe 

slankere lyd enn fronthøyttalerne uten 

at de dermed blir skarpe eller lyse. 

Integreringen av diskanten er kanskje 

noe bedre her, men disse høyttalerne 

kan allikevel ikke måle seg med storebrødrene 

på total lydkvalitet. Også 

disse høyttalerne kan kjøpes separat; 

til en parpris på Kr. 2.200,- for bakhøyttalerne 

og Kr. 1.300,- for senterhøyttaleren. 

Lydmessig bør det være mulig 

å finne konkurrenter til disse prisene, 

men igjen ingen som kan konkurrere 

på utseende. 

Subwooferen yh-634 er også helt grei 

til prisen. Brukt sammen med LFEkanalen 

på film gjør den en grei jobb 

med å komplimentere filmopplevelsen 

med lavfrekvente informasjon. På 

musikk er den ikke helt på linje med det 

beste. Skulle bare mangle. Med en pris 

på Kr. 2.500,- kjøpt separat, konkurrerer 

den helt sikkert greit med likt prisede 

subwoofere (her gjetter jeg siden mitt 

referansegrunnlag på subber i denne 

prisklassen er tilnærmet lik null) og 

igjen er det ingen av konkurrentene kan 

måle seg med utseende på yh-subben. 

Summerer man prisene på delene i 

surroundpakka ender man opp med en 

samlet pris på Kr. 11.200,- Man tjener 

med andre ord tolv hundre kroner på å 

kjøpe pakka komplett. Anbefales! 

OPPGRADERiNG AV HøyTTALERNE. 

Til tross for at jeg ikke lot meg helt 

blende av lydkvaliteten på disse høyttalerne, 

har jeg valgt å kjøpe testeksemplarene. 

Hvorfor? Fordi kabinettene 

(og i en viss grad elementene) på alle 

høyttalerne i denne surroundpakken er 

av en slik kvalitet at de nærmest inviterer 

til tweeking og oppgradering. Som 

selvbygger kan jeg ikke dy meg. 

Jeg ser for meg en Fase 1 oppgradering 

- der jeg beholder originalelementene 

(eller erstatter noen av dem med rimelige 

alternativer), foretar ytterligere 

avstiving og demping av kabinett, og 

gjør en liten jobb med delefilteret. Med 

dette er jeg overbevist om at vi kan få 

lyden til å stå mer i stil med utseende 

på høyttalerne. Dette skriver jeg om i et 

senere nummer av Fidelity. OBS – dette 

vil selfvølgelig ta litt tid. 

Når det gjelder Fase 2 av oppgraderingen 

ser jeg for meg bytting til highend 

høyttalerelementer og helt nye 

delefiltere. Man kan nemlig dytte inn så 

dyre elementer og delefiltekomponenter 

man bare vil, uten at kabinettetene gjør 

skam på konstruksjonen. yh-631 er en 

gavepakke til norske selvbyggere. 

KONKLUSJON. 

Surroundpakken yh-631 koster bare 

ti tusen kroner. Den ser ut som den 

koster hundreogfemti tusen kroner og 

låter som den koster... vel – i hvert fall 

– minst 10.000 kroner. Det i seg selv 

burde være et utmerket argument for 

å kjøpe høyttalerne, men det kommer 

mere. Jeg har tro på at det går an å få 

disse høyttalerne til å spille langt bedre 

for en billig penge, så jeg kommer med 

en DIY oppfølgerartikkel med oppgraderinger 

til disse høyttalerne. Så det 

er bare å løpe å kjøpe, eller rettere sagt 

bare å bestille og vente på at budbilen 

dukker opp på døra. 

Takk for oppmerksomheten. 3 

85

3 3 

86 

High-end messe Horten 2009: 

Maxwell fra Stavanger demonstrerte ny fullrange elektrostatdipol. 

Prøver de å fortelle oss noe om egenskapene i bassen?

Mange kjente! 

Her var massevis av flott high-end utstyr og mange fikk det til å spille 

bra. Og det var også rimelig mange besøkende i forhold til det altfor fine 

uteværet. Men det er et problem at de fleste er gamle kjenninger… 


Det er hyggelig å møte 

kompiser og likesinnede 

musikkelskere selv 

om hotellet begynner 

å bli veldig slitent og 

matserveringen er langt 

fra high-end. Det brenner uansett et 

blått lys for den årlige Hortenmessa 

om man ikke kan finne på noe som 

tiltrekker nye grupper, ikke minst 

ugdommen. For selv om messedeltagelsen 

i Horten er hyggelig priset 

for utstillerne, så blir totalutgiftene 

uansett fort ganske høye om man også 

skal transportere og montere opp tung 

hi-fi med tilstrekkelig mannskap. 

Det må forresten innrømmes at 

mange begynner å få virkelig dreis på 

dette med mer enn brukbar lyd, tross 

vanskelige rom og altfor kort prøvetid. 

Nå er det mest idealister og entusiaster 

blant de små og mellomstore aktørene i 

hi-fi bransjen, men det blir derfor desto 

viktigere å reagere i tide når de fleste 

store aktørene, de med nøkterne forretningsfolk 

til rors, ikke var å finne på 

årets hi-fi happening. Det kan skyldes 

mye, men det kan også skyldes at de 

ikke tror det lønner seg økonomisk. I 

Horten anno 2009 finner de bare gamle 

kunder som har det meste fra før? 

Men den største av dem alle, Hi-Fi 

Klubben, var her. De hadde til gjengjeld 

valgt et produktsortiment som mer reflekterte 

det publikum de ønsket skulle 

komme, og ikke den high-end gjengen 

som pleier å treffes her i Horten på 

høstparten, til stor glede for hverandre. 

Noe må gjøres! 

Når dette er sagt; vi bøyer oss i støvet 

for de lokale arrangørene som gidder å 

dra dette igang hvert eneste år. De gjør 

en flott jobb, men denne rekutteringsproblematikken 

er også hi-fi bransjens 

største bøyg. Og når vi begynner denne 

epistelen i moll, så er det simpelthen 

for å understreke alvoret i at ALLE 

gode krefter må hjelpe arrangørene 

– og dermed hverandre- med å lage et 

enda bedre, og ikke minst et enda bedre 

besøkt hi-fi arrangement i Østlandsområdet 

til neste år! For det vi driver 

med er da liv laga? 

Men; mens det toppen kommer tusen 

mennesker på hi-fi show i Horten, kommer 

det 10-20 ganger så mange på en 

eneste av de mer sentrale konsertene 

som arrangeres mange ganger i året her 

hjemme. Kom ikke å fortell meg at ikke 

disse musikkentusiastene gjerne ville ta 

imot tips om bedre lyd som gir større 

musikkglede, om de kunne få det! 

Og om High End kan være dyrt, så 

snakker vi her om minst et par hundretusen 

musikkglade mennesker som 

er villig til å betale en tusenlapp eller 

to for å oppleve en eneste vellykket 

musikkveld på Valle Hovin, i Spectrum 

eller i den Norske Opera bare her i 

Østlandsområdet. 

Og dermed inviterer vi leserene med 

på en kjapp fototur til årets Hortenmesse, 

og håper at optimismen fra disse 

bilde, som etter mytene hver forteller 

mer enn 1000 ord, med din hjelp skal 

glede, begeistre og inspirere til et enda 

bedre hi-fi arrangement neste år. Og at 

vi da møter masse nye mennesker som 

vi tidligere bare har sett på konserter… 

Det var stor aktivitet med messesalg av både sorte og sølvblanke plater pluss alskens duppeditter for både 

rørfolk og digitalister. I forgrunnen Kirkelig Kultur Verksted som var meget fornøyd med omsetningen av siste 

fra Kari Bremnes ”live”. 

Når føttene ikke ville mer, var det godt å sette seg i baren eller på uterestauranten i det (altfor) gode været 

87

3 3 

88 


Kringlyd eller ”moro med lyd” gjengen har vært 

faste innslag på Horten-messa, men aldri har det 

vært så god lyd som med disse store Swan- 

høyttalerene og Doxa forsterkere. 

Rødmende vinylskive blir avbildet helt naken mens 

den får seg en elektronvask. 

Baby Respons spilte utrolig godt sammen med den 

lille CD-receieveren til April Music. Og det låt stort! 

Vi er begeistret for glassklar lyd så lenge de ikke 

høres ut som knust glass som gnies mot hverandre. 

Men disse norskimporterte glasshøyttalerne har fått 

glimrende test hos kollega Lyd&Bilde. 

Danskene stilte med Cats elektronikk og glimrende 

lyd fra bånddiskant og Thiel-elementer. 

Maxwell demonstrerte Triangle Magallan høyttalerene 

fra Frankrike som er like stramme og elegante 

i lyden som utseendet indikerer. 

DAB på messetilbud hos Hi-Fi klubben. 

Duet-gutta har flyttet sammen med Big Dipper i Torggata, og valgte å selge diverse duppeditter istedenfor å 

demonstrere sveitsiske aluminiumshøyttalere.

Den kanskje mest spennende rommet på årets messe hadde Morten og Norsk Audio Teknikk med de store søylene til Gallo sammen med den spennende nye 

digitalspilleren til Bladelius. 

Været i messehelgen var i beste laget for rekordinnrykk, men det var et jevnt sig og 

det ble meldt om særdeles positive vibrasjoner på mange rom. 

Audiofreaks med ny og spennende Avalon-modell. Mye rør og enda mer positiv røre hos Kvanlid og 

Motron 

Midgard Audio og Kviserud med vanlig glimrende demonstrasjon på messa, men nå med mindre varianter av 

Adams høyttalere som vi tester fran i bladet. 

Hi-Fi Klubben stilte med smil og rimelig Dac fra 

Cambridge. 

Gledessprederen Roald Mikkelsen er trygt 

tilbake i norsk hi-fi folklore. 

89

3 3 

90 


Nå nettene blir lange. Rotter og husmus gjør lyden 

bedre hos Paul Mortensen Audio. 

Copland presenterte en råspennende ny CD-spiller med tidsbuffer som renser opp lydbildet for alskens 

tradisjonelle forvrengsningsformer. Vi har bedt om et eksemplar til test snarest. 

Som vanlig hadde far og sønn Peerson homogen og naturlig lyd med sine store Respons høyttalare som føres 

av Audiofil og Andervik Audio. Sistnevnte fikk til og med være med på bildet! 

Signaturen Audiomix er en av de mange glade entusiastene 

på Hortenmessa. 

Renaissance Audio i Bergen stilte med ukjent elektronikk 

i små fargeglade kabinetter. 

Den nå så herostratisk berømte ”Kim” som var stjerne i forrige ”hjemme hos”, besøker Jan Myrvold og Gunnar 

brekke på Fidelity standen. 

Det er ikke dumt å sjekke opp kvaliteten på nettet 

også? Her fra et av rommene på messa 

Usher demonstrerte et råskinn av en hornhøyttaler 

i det store rommet til da Capo, men det var vel de 

litt mindre, men eksklusive, som låt best?

3 3 

92 

Hjemme hos: 

en norsk 

referansehøyttaler 

GAIA er historien om et høyttalersystem i verdensklasse, 

to modige menn og tre års utviklingsarbeid. 

AV PETTER DALE 

Primus motor i Midgard 

Audio, Jørn Rune Kviserud, 

gikk svanger med planer 

om en superhøyttaler. Et 

betydelig talent for hi-fi 

teknikk generelt og høyttalerkonstruksjon 

spesielt, hadde resultert i en rekke prototyper 

og idéskisser. Etter at han fikk 

kontakt med Erik, skjøt prosjektet fart. 

Kviserud la lista høyt og ville gå nye 

veier, hvor ingen andre hadde gått før 

han. Erik var sporty og la den nødvendige 

cash på bordet for at tegnebordsprosjektet 

skulle bli virkelighet. En 

meget modig kjøpsbeslutning! 

Et drøyt år senere, høsten 2007, fikk 

Gaia sin offisielle avdukning på Hi-Fi 

messen i Horten. Så bar det hjem til 

en neglebitende Erik, som sikkert var 

spent på resultatet. Innledende forsøk 

bekreftet potensialet, men det gjenstod 

noe finpuss. Sommeren 2009 kunne 

Gaia endelig ferdigstilles 100 %. 

HJEMME HOS ERiK 

Erik er først og fremst en musikkelsker. 

Han jobber offshore. Fritiden mellom 

skiftene er perfekte for lange lytteseanser 

alene hjemme på dagtid. Hans 

forrige anlegg var et ganske alminnelig 

Elkjøp rack, så man kan trygt si 

at han har tatt hele stigen i ett skritt 

med anskaffelsen av Gaia. Erik er også 

familiemann. Selv om fruen samtykket 

i den betydelige investeringen, så var 

det krav om at stuens estetikk ikke 

skulle ødelegges. –Og det er det første 

som slår en besøkende, dette gedigne 

anlegget sklir forbløffende pent inn 

i stua. En typisk norsk vinkelstue på 

60m2 med spisestuen i ene enden 

og salongen i den andre. Høyttalerne 

står i hjørnet og peker nedover mot 

salongen. Edeltrefiner og sotet glass 

gir høyttalerne en klassisk fremtoning 

tilpasset familiens pent møblerte stue. 

Her er nerdfaktoren lav, bortsett fra at 

det står 2 ”telefonkiosker” i stua, he-he. 

Elektronikken er plassert i et siderack. 

De seks Midgard Oberon 6.1 monoblokkene 

forsyner høyttalerne med strøm 

via en flerleder HT-kabel med Neutric 

stikk. Erik har dessuten investert i en 

egen strømkurs til anlegget. 

DiGiTALTEKNiKK 

Hjertet i Gaia er DEQX PDC-2.6P som 

både fungerer som volumkontroll, DAC, 

romkorreksjon, EQ og delefilter for 

bassen. Erik har rippet alle sine CDer til 

harddisk, som styres med den snertne 

lille fjernkontrollen til Squeezebox. 

Altså en utradisjonell blanding av 

rimelig forbrukerelektronikk fra 

Logitech og en kostbar DEQX styringsenhet 

som settes opp og programmeres 

av en ekspert. Herunder mikrofonmålinger 

i lytteposisjon og PC-analyser i 

medfølgende programvare. Men når alt 

er ferdig satt opp og justert, så kan man 

lene seg tilbake i lyttestolen og styre 

hele musikksamlingen og anlegget med 

en liten fjernkontroll i hver hånd. 

KViSERUDS TRiUMF 

Jeg hadde med et 20-talls testlåter på en 

minnepinne, rippet fra egne referanseplater. 

Godt plassert i lyttestolen 

skrudde jeg opp volumet og la øret 

til et knippe velkjente låter. 

Det første jeg konstaterer er en 

utpreget homogen tonal klangbalanse. 

Subjektivt oppfattes den som ørlite 

mørk, men det er egentlig en funksjon 

av usedvanlig lite forvrengning i diskanten. 

Cymbaler og andre lystklingende 

instrumenter gjengis med rikelig 

mengde energi, spesielt når man spiller 

høyt. Bassen går veldig dypt og er 

praktisk talt fri for romresonanser. Det 

var ikke lagt inn noen festkul i bassen, 

så man blir ikke imponert med mindre 

innspillingen tilsier det. Den subjektive 

klangbalansen er det mest iørefallende 

karaktertrekk ved en høyttaler. På 

den andre siden så muliggjør DEQX 

løsningen enhver frekvensgang. En slik 

vurdering av en digitalt styrt høyttaler 

blir følgelig som å skyte på et bevegelig 

mål. I mine ører virket det dog som at 

Erik hadde funnet en optimal innstilling, 

som fungerer på de aller fleste inn- 

spillinger og når man spiller høyt. 

Og høyt spilte vi. Så pass at Erik ble 

litt nervøs der han satt på sidelinjen. 

Men da viste anlegget sannelig sin 

klasse! Lydbildet bare skalerte opp i 

størrelse og presenterte en scene som 

gikk fra vegg til vegg, og med betydelig 

dybde. Det er nettopp her man skiller 

snør fra barter innenfor Hi-Fi. De fleste 

høyttalere begynner å svette når man 

spiller høyt. Litt harmonisk forvrengning 

fra elementene, litt kasseresonanser 

eller pustestøy fra bassrefleksåpningen. 

Stående bølger blir sjenerende, 

ulineær reflektert lyd begynner å sløre 

til direktelyden, osv. Jeg tror de aller

3 3 

94 

yh-631 surroundhøyttalere: 

fleste drar kjensel på disse symptomene. 

Men altså ikke i Gaia. Det er 

nettopp fraværet av slike artefakter som 

imponerer, nesten uansett hvor høyt 

man spiller. De mange diskantdomene 

integrerer sømløst uten antydning til 

betoning i presensområdet. Oppløsnin- 

gen og detaljeringen er tilnærmet like 

god som i mine egne bånddiskanter. Du 

lytter rett på opptaket, bare så det er 

sagt, men alle mine testspor er håndplukket 

nettopp mht lydkvalitet, være 

seg Leonard Cohen, Jim Reeves, Brian 

Bromberg, Lillebjørn Nilsen, 

Gaia er et komplett høyttalersystem bestående av 2 høyttalere og 

1 DeQX kontrollerboks. Systemet koster 700,000.- og leveres på 

bestilling. Signalkilde, forsterkere og kabler etter kundens ønske 

kommer i tillegg. 

Gaia er grovt sett et 5-veis system, fordelt på 12 elementer i hver 

kanal. Det er valgt jevnt over meget kostbare elementer som får jobbe 

i hver sin komfortsone, med svært lite membranvandring. Fire 15” 

basser spiller fra 16 til 130Hz. De jobber i push-push, to fremover og 

to bakover. Bassene drives aktivt. De to parene legger beslag på hvert 

sin forsterker og DeQX kanal. området over 130 Hz er passivt delt og 

drives av den tredje forsterkeren og DeQX kanalen. Bemerk at det 

ligger ingen nivåkorrigering i det passive filteret. all eQ skjer i DeQX 

boksen. Her er det 1. ordens 6dB/oktav deling mellom alle elementene. 

området mellom 130 og 370Hz dekkes av 2 bass/mellomtoneelementer 

som sitter skjult bak stofftrekket. over 370Hz spiller de elementene 

man ser i glassfiber-waveguiden. To elementer dekker øvre mellomtone 

fra 370 til 1500Hz. To elementer dekker nedre diskant fra 1500 til 

6000Hz. en diskant spiller fra 6000 til 40000Hz. Sist men ikke minst har 

vi en ambiencediskant på baksiden. 

Gaia er et spredningskontrollert høyttalersystem. i bassen er dette 

realisert med den spesielle parvise koblingen og styringen i regi av 

DeQX. Øvrige elementer har spesialutviklet waveguide (hornlading). 

Det er bakgrunnen for glassvingene, som er waveguiden til de to 

skjulte øvre bass/nedre mellomtone elementene. Studerer man det 

sorte glassfiberskallet på fronten, så ser man at hver elementtype har 

individuell waveguide utforming. Prinsippet bak denne sprednings- 

kontrollen, og den kompromissløse gjennomføringen, virker på meg 

som å være nokså unik i verdenssammenheng. 

Springsteen eller A.-S. Mutter. 

Gaia gjorde hver og en låt til en lydmessig 

opplevelse. 

SPREDNiNGSKONTROLL 

Kviserud er særdeles opptatt av at en 

høyttaler skal ha kontrollert spredning. 

Altså at den låter likt off-axis, som onaxis. 

I et vanlig lytterom vil jo sluttproduktet, 

det du hører i lytteposisjon, 

være en blanding av direktelyden og 

den reflekterte lyden. Det er derfor Gaia 

ser ut som den gjør. 

Første innskytelse ved at en høyttaler 

låter ”kontrollert”, er ikke nødvendigvis 

positiv. Men det er altså spredningen 

som er kontrollert, ikke lyden. Tvert 

i mot så gir kontrollert spredning et 

frislipp av musikken. Akustikken på 

innspillingen gjengis med mindre bidrag 

fra rommets akustikk. Scenen og 

illusjonen av å lytte på levende musikere 

blir større. Hos Erik så forsvinner høyttalerne 

fullstendig i lydbildet. Perspek- 

GAiA 

Produsent: Midgard Audio. 

Høyde: 204cm 

Dybde: Ca 65cm 

Bredde: Ca 85cm inkl glass. 

Vekt: Ca 350kg pr høyttaler 

Max effekt: 7200W RMS kontinuerlig 

Frekvensområde: 16-40 000Hz 

Max lydtrykk: ca 130dB 

Finish: Kundespesifikk

tivet er litt tilbaketrukket, og veldig dypt. Her er bedre 

differensiering i dybdeplan enn hva jeg er vant med. 

Noen ganger er det som om stortromma står bak høyttalerne, 

helt upåvirket av romakustikken. Noen få ganger 

fornemmet jeg også at diskanten ble lokalisert litt bakover 

i lydbildet, mulig det er en funksjon av det bakstrålende 

diskantelementet. Som for øvrig absolutt bidrar til et 

luftig og stort lydbilde. 

PRESENTASJON 

Enhver høyttaler har en signatur i kraft av sin presentasjon. 

Altså hvordan den ”presenterer” lydbildet i en gitt 

oppstilling. Selv om man plukker fra øverste hylle, så vil 

de fleste konstruksjoner ha en forskjellig ”presentasjon”, 

være seg Avantgarde, Quad eller B&W. Presentasjonen til 

Gaia er altså ”stor scene”, slik som andre store høyttalere 

klarer det. Er man vant til å sitte på hybelen og lytte til en 

2-veis stativhøyttaler, så blir det nokså puslete i sammenligning. 

iNNVENDiNGER 

Jeg er bortskjemt med litt mer brutal kraft og kontroll i 

bunnoktaven i sistesporet på Jøkleba Live. Jeg er ikke i 

tvil om at de fire 15” bassene i Gaia har mer enn nok å 

gå på, så det ligger trolig i forsterkerstyringen, eventuelt 

justeringen i DEQX. 

Jeg noterte meg at mikrodynamikken utglattes litt. Det 

låter litt for pent, med den konsekvens at støt og anslag 

ikke får den samme realismen. ”Du hører cymbalene, men 

du ser de ikke”. Det kunne også ha vært litt mer overtonestruktur 

og liv i de aller høyeste fiolintonene i Anne-Sophie 

Mutters Carmen Fantasie (spor 6 og 7). Også dette må 

tilskrives elektronikken. 

Ha dog i mente at Eriks forsterkere og signalkilde er 

forholdsvis rimelige. Forsterkerne skal forresten ha sin 

del av æren for kontrollen og det store uanstrengte lydbildet. 

ICE er sånn sett en billigbillett til ”dyr” forsterkerlyd. Jeg 

er uansett overbevist om at høyttalersystemet Gaia tåler 

å bli brukt med det råeste som er av signalkilder og forsterkere, 

så her er det nok bare lommeboka til Erik som 

blir begrensende faktor. 

SUM SUMMARiUM 

Gaia er et av de beste høyttalersystem jeg har hørt, uansett 

pris. Jeg har også et fullrangesystem med romkorreksjon, 

og jeg vet hvor vanskelig det er å få en stor høyttaler til å 

låte homogent når man spiller høyt i en vanlig stue. Gaia 

klarer det med bravur og makeløs finesse. Forhåpentligvis 

vil Gaia teknologien dukke opp i nedskalerte modeller 

fra Midgard Audio. Takk til Erik og fruen for en hyggelig 

lyttestund. 3 

95

Fidelity Fidelity nr 37 nummer kommer 42 

96 

High-End fra Danmark med store pakker til Fidelity.

kommer like før jul! 

Billig og bra! 

Selv om vi i neste blad sjekker grensene for digital 

teknologi ved å teste den kanskje dyreste CD-riggen 

på markedet, Ypsilon, vil vi også utvide budsjettsidene 

med en rekke råbra produkter som kommer som et 

resultat av økt konkurranse. 

Den allerede motatte Ypsilon 

koster minst 2 komplette 

Linn Sondek’er som hver 

koster en Fiat 600! Vi har 

såvidt hørt på den, og må 

innrømme at det så opplagt må være 

bedre å være ung og rik enn gammel 

og fattig! Det låter, ikke uventet, veldig 

bra. Men vil vinyl fortsatt beholde 

forspranget på dynamikk? Selvfølgelig 

vil vi også sjekke opp Linn’s rimeligste 

komplette spiller med Project arm og 

MM-pickup til ”bare” drøye 20 tusen. 

Er dette noe man kan ønske seg under 

juletreet? 

Vi planla som kjent at dette bladet 

som du nå har i handa skulle bli et 

spesialnummer med massevis av høyttalerstoff. 

Men 2 måneder er en lang tid 

og flere høyttalere kom ikke tidsnok og 

en feilbooking til Hamburg kom i veien 

for premieren på en ny spennende 

høyttaler fra Dynaudio. Samtidig fikk 

vi altså tak i noen av de mest interessante 

digitalspillerne på markedet, og 

omprioriterte bladets mix som best vi 

kunne. 

NESTEN HiGH-END 

Flere høyttalerartikler kommer derfor 

i julenummeret, slik som de prisgunstige 

Kef XQ 40 som har mer enn 

navnet til felles med den store high-end 

referansen 207/2. Men også årets EISAvinner 

fra B&W, er ankommet for test. 

Denne er 10 tusen kroner rimeligere 

enn Kef’en, og vi er spente på om det 

kan høres. Begge er svært gode kjøp og 

helt i grenselandet for det aller beste 

med teknologi som drysser ned som 

gaver fra high-end bordet. 

Likevel er jeg personlig mest spent 

på Dali sin rimelige minimonitor 

Menuett som til rundt fire tusen kroner 

stykket spiller himmelsk bra i mindre 

lokaler. Med en brukbar sub kan den 

utvilsomt gjøre det bra i litt større rom, 

blant annet i vår hjemmekino. 

KLASSE A FORSTERKERE 

Forsterkere var det lite av i dette 

bladet, så vi tar det igjen i neste blad 

med noen av verdens etter sigende 

”beste” forsterkere fra amerikanske 

Lamm Industries. Vi snakker om både 

forforsterker og monoblokker i ren 

klasse A, samtidig som vi gleder oss til 

å høre på en ny kraftigere forsterker 

fra April Music, de som står bak den 

lille CD-receiveren som trollbant hele 

redaksjonen for et års tid siden. Og da 

blir prisen noen helt annet… 

Men også test av en ny norsk klasse 

A forsterker er planlagt i julenummeret. 

Den låter helt forskjellig fra Doxa som 

vi testet i forrige blad, men er veldig 

godt mottatt av et par av redaksjonens 

mest erfarne testere. Det er mange 

veier til Rom! 

BiLDE TiL Hi-Fi’EN 

Vi fikk ikke heller ikke i dette bladet 

plass til en lenge planlagt ”hjemmekino” 

artikkel hvor vi presenterer vårt 

nye 6 kanal referanseanlegg som med 

enkle metoder bare er marginalt dyrere 

enn et vanlig 2 kanals anlegg med 

samme lydkvalitet. Vi krysser fingrene 

trassig enda en gang, og håper at vi kan 

overbevise skeptiske 2-kanalister at en 

rimelig Blu-ray DVD-spiller med projektor 

eller stor skjerm kan gi deg masser 

av musikalske tilleggsopplevelser med 

ditt eksisterende stereoanlegg. Men 

også at det er fullt mulig å dra nytte 

av surroundopplevelsen fra konsertvideoer 

og filmer uten at det går utover 

lydkvaliteten på musikken din. I alle 

våre forslag vil 2 kanals lyd alltid spille 

førstefiolin! 

Ha en flott høst med mye deilig musikk 

for å lyse opp tilværelsen i den mørke 

årstid! 

Mvh 

Knut V. og redaksjonen i Fdelity 

97

98 


Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01 

UTSOLGT UTSOLGT UTSOLGT 

UTSOLGT 

Abonnér på Fidelity: 

Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver 

enklere og rimeligere betaling med viSa etc. 

UTSOLGT UTSOLGT UTSOLGT 

Nyhet! 

nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt 

GRATiS NEDLASTiNG AV TiDLiGERE UTGiVELSER 

vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider! 

Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer. 

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”. 


UTSOLGT UTSOLGT UTSOLGT UTSOLGT 

UTSOLGT

41 - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?