41 - Fidelity

3 3
16
Adams Tensor Alpha aktiv gulvstående:
den var helt tyst! Det kom ikke en tone
som ikke skulle være der, og diskanten
var akkurat av den rene, oppløste og
hurtige varianten som slett ikke låt som
diskant, bare som luft og detaljering til
mellomtonen.
Selvsagt var det mulg å høre at
mellomtoneelementene ikke var helt
så kjappe og presise som Thiel-elementene
på Coltrane. Det er heller ikke de
fleste andre dynamiske elementer. Men
forskjellen var uansett veldig subtil
selv om også de beste mellomtonelementene
fra bl.a. B&W. Kef og Respons
oppleves en anelse mer raffinerte enn
de to større åttetommerne på Tensor
Alpha. Hvis da ikke vår kostbare referanseforsterker
DP A-1 simpelthen er
enda bedre enn hva Adams har råd til å
benytte i Tensor Alpha? Dette selv om
den innebygde har en noe lettere jobb
via elektroniske delefiltre.
JORDSKJELV
Uansett; Tensor Alpha låt uventet korrekt
og generelt utmerket også på den typen
musikk man kunne tro var langt fra
favorittretten. Men hvor bra var den
da på filmmusikk, disco og annet som
måtte være midt i blinken utfra en
overfladisk vurdering av denne aktive
kjempen?
Vi har allerede merket oss at dypbassen
er helt tyst når det ikke skal
være noe lyd her nede. Det er derfor et
desto større sjokk når basstrommer og
bassgitarer drar til ved de aller dypeste
hørbare toner. Hvordan dette ”slam’et”
helt der nede får luften til å riste hele
kroppen, ikke bare ørene, samtidig som
vi hører trommestikka treffe skinnet
en oktav eller to lenger opp i frekvensgangen.
Vanligvis hører vi først treffet,
så lenge etter en seig, ullen rumling
lenger der nede. Tensor Alpha gikk som
forventet ekstremt dypt, og som mer
enn forventet; med en glimrende kontroll
og linearitet i hele området. Dette
skiller Alpha fra mange subbasser som
ikke er like presise og nøkterne oppover.
Noen vil synes at her gjerne kunne
være litt mer festbass siden så mye av
pengene går til dette bassystemet, men
denne biten er en av de positive overraskelse
med denne høyttaleren: Den
er like god på mindre ensembler som
på store kor og orkestre uten at bassen
forlanger å være med i tide og utide.
Bassen går som forventet ekstremt
dypt, men er også uventet kjapp og
dynamisk og altså med lite resonnanser
og frekvensmessige ujevnheter oppover.
Her er klart mer muskler av stål enn
dissende walker av fett.
Selv om dypbassen slett ikke er
så ofte på platene som mange synes
å tro, er det utrolig vikningsfullt og
absolutt en storslagen opplevelse når
basstromme, orgel eller bassgitaren
masserer kroppen like mye som ørene
uten resonnanser eller bilyder- utenom
eventuelt vinduene som klirrer…
SUPERB DiSKANT
Diskantsystemet med en superdiskant
angitt å gå opp til 50kHz med bare 3
db fall, sitter mellom 2 mellomtone/
diskanter som tar seg av område fra
ca.1000-3000Hz. Dette siste er antagelser
da det ikke er oppgitt hverken
delefrekvens eller bratthet i forhold
til dette mellomtone/diskantsystemet.
Som med denne delingen av jobben
får betydelig større effekttålighet og
jevnere spredning i bredden, men med
mindre tak- og gulvrefleksjoner.
Adams kaller dette trekkspillbrettede
bånddiskantsystemet som A.R.T, men
det er vel liten tvil om at dette er basert
på Dr. Heil’s konstruksjoner som ikke
lenger er patenbeskyttet. Vi kjenner
prinsippet fra blant annet diskanten
på de dyrere høyttalerne til tyske Elac
og Burmester, danske Audiovector og
norske Patos, og gleder oss over den
ultrakjappe diskanten som er ekstremt
ren og nesten usynlig i lydbildet; den
tilfører for det meste naturlig luftighet
og detaljering til grunntonene.
Problemet er å få den til henge
sammen med en like kjapp dynamisk
mellomtone. Ved også å benytte en
større mellomtoneversjon av dette