41 - Fidelity

More documents

Recommendations

Info

3 3 68 Plateanmeldelser AV JAN MyRVOLD Skeive skiver PORCUPiNE TREE THE iNCiDENT (RR7857-2) Man kan saktens spørge seg om hva Steven Wilson går på, men uansett hva det måtte være av substanser tror jeg bestemt det er forbudt her til lands. Når den mannen sover er vanskelig å se, da han tilsynelatende er konstant opptatt med plateprosjekter og heftig turnering. I utgangspunktet er vel Porcupine Tree hans hovedengasjement, som han startet opp så langt tilbake som 1987, og har i mange av årene vært en godt bevart hemmelighet for de store masser. Men nå har pinnsvintreet vokst seg ut av anonymiteten, og har de siste årene opparbeidet seg en imponerende stor følgesskare rundt om i verden, også her til lands. De har da også spilt her en rekke ganger de siste årene, og legger ut på en ny turne i disse dager. Dette albumet er faktisk bandets sekstende i alt siden debuten «On The Sunday Life» fra 1991. Ellers i lineup’en finner vi en gammel kjenning som tangentfantomet Richard Barbieri, ikke minst kjent fra sin storhetstid i Japan på åttitallet. Bassist Colin Edwin er vel ikke så aktiv utenom Porcupine Tree, mens trommis – eller «rytmepsykolog», som den offisielle yrkestittel faktisk er! - Gavin Harrison har hatt sine oppdrag for folk som Lisa Stansfield, Iggy Pop og Kevin Ayers. Porcupine Tree er ikke minst kjent for sine store (og gode) produksjoner, og «The Incident» vil neppe skuffe mange i så måte. Uttrykket har hele tiden befunnet seg godt innenfor det som går under «prog», og hva «The Incident» angår snakker vi fortsatt om en relativt tung og kompleks variant av arten, og fremstår i sin sammenhengende helhet nærmest som et symfonisk verk hvor man oppdager nye detaljer for hver eneste gang man hører det på nytt. Det tar også tid å sette seg inn i såpass kryptiske og krevende tekster som Wilsons, men vi oppfatter umiddelbart at han heller ikke denne gangen bare lirer av seg nødrimspekket, likegyldig pludder. Det ville da også om så var vært både overraskende og umåtelig progpolitisk ukorrekt. Innspillingen av «The Incident» er langt fra noen tilfeldig affære, og har foregått over en periode som strekker seg over rundt tre kvart år. Derfor ingen overraskelse at vi snakker om et dobbeltalbum, og hele disc 1 består av tittellåten, som fordelt på hele femten avsnitt (eller kapitler, om du vil) med samlet spilletid på nærmere 42 minutter. Disc 2 er noe mer beskjeden med sine fire enkeltlåter og totallengde på omtrent halvparten. Albumet ser allerede i skrivende stund ut til å bli en av høstens storselgere internasjonalt, og kanskje være det definitive kommersielle gjennombruddet for Porcupine Tree. Fortjent nok, og konserten 23 oktober på Sentrum Scene i hoved- staden utsolgt måneder i forveien. Interessen rundt bandet bør uansett ikke avta etter en utgivelse som «The Incident», som er særdeles godt gjennomført i absolutt alle ledd. JACKiE LEVEN THE HAUNTED yEAR – SUMMER (COOKCD485) Vi har dermed kommet til tredje utgave av serien «The Haunted Year» i serien av fire Leven-utgivelser på Cooking Vinyl, som alle tidligere har vært utgitt som offisielle bootlegs på Haunted Valley. Alle fire er doble, og «Summer» består av enkeltalbumene «Barefoot Days» (2002) og «Deep In The Heart of Nowhere» (2001). Førstnevnte åpner med en fantastisk åtte og en halv minutter lang versjon av «Barefoot Days», som ellers finnes i en nesten kvarter lang sådan på den senere utgivelsen «Only The Ocean Can Forgive». Uansett versjon – dette er Leven opp mot sitt aller ypperste og en ren andakt og regelrett must for alle fans. De som fortsatt tviler på hvorvidt de er det bør definitivt låne øre til dette! Resten av albumet er et konsertopptak gjort i etterkant av de meget gode albumene «Defending Ancient Springs» og «Creatures of Light And Darkness», og hoveddelen av låtutvalget stammer naturlig nok fra disse to, med personlige favoritter som Exit Wounds» og den langt mer humoristiske «Billy Ate My Pocket» blandt dem. Den andre delen av albumet er spilt inn i samme tidsperiode, og inneholder selvsagt også noen innslag fra denne svært så kreative epoken i Levens karriere. Som den magiske «Paris Blues», til alt overmål i duett med Pere Ubusjef David Thomas, akkurat som på studioversjonen. Denne versjonen er forøvrig en medley med Thomas’ egen Pere Ubu-klassiker «Down By The River», Begge opptakene er holdt i en temmelig dempet og blåtonet stemningsleie hvor Leven viser til fulle at han også er en fantastisk god gitarist, hvor han briljerer med små innslag av noe mer udefinert keltisk som utmerket vel kan stå som et av hans varemerker. Levens stemme og sangferdigheter har det aldri vært noen diskusjon rundt, den er fra aller øverste hylle. Det er også hans fortellerstemme, og på vanlig vis syr han de ulike sangene sammen med hysterisk morsomme historier, som gjerne går på bekostning på noen av hans langt mer berømte kolleger fra populærmusikkscenen. Men oftest på sin egen, da han heller aldri har vært kjent for å heve seg over andre. Tvert imot er han en særdeles ydmyk herre, som heller tilbragte skoledagene i biblioteket enn i gym- eller sløydsalen. Så er han også et vandrende oppslagsverk hva poesi angår. Alt i alt er nok dette den aller beste av «Haunted- utgivelsene» (så langt), både innholdsmessig og rent teknisk. Leven spiller fortsatt mange av disse låtene live, av undertegnede sist opplevd under IMRAM-festivalen i Dublin i slutten av September. Når dette kan leses kan jeg trolig tilføye Glasgow i Oktober. Med dagens priser hos Ryan Air er det nesten like billig å fly til Levens hjemmebane som det er å kjøpe CD’en. Skikkelige fans gjør selvsagt begge deler!
PiSSED JEANS KiNG OF JEANS (SPCD818) Den totalt kompromissløse og Pennsylvaniabaserte kvartetten Pissed Jeans er ute med sin tredje fullengder, som har fått tittelen «King of Jeans». Kompromissløse i den forstand at det som vanlig fra denne gjengen tilsynelatende ikke tenkes overvettes kommersielt på noen områder, noe som vel indikeres bare av bandnavnet. Selv en i amerikansk sammenheng kulturliberal avis som New York Times sensurerer bort første stavelse når de omtaler bandet. Kanskje like greit de skiftet navnet fra sitt opprinnelige Unrequited Hard-On? Lineup’en er av det klassiske formatet trommer, bass og gitar. Vokalist Matt Korvette synger – i den grad det kan kalles sang – med lungene utenpå skjorta. Fortsatt bare i den grad han har noen, for bar overkropp er bare ett av flere fellestrekk denne upolerte gjengen har med forløpere som Iggy & the Stooges og MC5 fra rårockens gullalder. I det hele tatt er det meste ved «King of Jeans» temmelig nedstrippet. Bortsett fra lydvolumet, selvsagt. I den grad bandet har hatt noen hørbar progresjon i uttrykket, må det være på tekstsiden. Debutalbumet «Shallow» fra 2005 handlet i hovedsak om de ulike aspektene ved å (endelig) løsrive seg fra barndomshjemmet lune favn, og oppfølgeren «Hope for Men» dreide i retning av elendigheten rundt det å bli en gjennomsnittsmann med lønnslipp hver måned. På «King of Jeans» kan det tidvis virke som om de allerede har overgitt seg, og har innsett at det er få veier rundt de rent fysiologiske og psykologiske lover også for dem selv. Nå tør jeg ikke fastslå om Korvette øser visdomsord etter egne erfaringer eller bare er en spyttende satiriker med lett fremskreden aldringsangst, men han virker uansett nådeløst ærlig og direkte når han viser tegn til klassiske fenomener som apati hos den lett middelaldrende mann når han i åpningslinjene av førstesporet «False Jesii pt.2» utbasunerer at han stort sett gir faen selv om det skulle skje noe (han før syns var) veldig interessant på byen i kveld. Likeså hvordan han måtte ta seg ut. For ordens skyld handler avslutningslåta «Goodbye (Hair)» om stadig minkende dekningsgrad på toppen, og at det er lite å gjøre med nettopp det. Disse karene ser virkelig ut til å hatt en bratt læringskurve på det personlige plan! Om gutta i tekstene ser ut til å føle alderen tynge, er det lite som låter sidrumpa og satt over det musikalske. Vi snakker fortsatt om steinhard rårock/punk spilt med dødsforakt og særdeles skramlete lydproduksjon og dermed av samme årsak neppe noe opplagt førstevalg for den gjennomsnittlig hårfine <strong>Fidelity</strong>-leser. Selv skrur jeg gjerne volumet godt opp uten å væte benklærne av hva jeg hører. Det overlater jeg til Green Day. SOULSAVERS BROKEN (VVR710895) Bandprosjektet Soulsavers er i utgangspunktet en duo bestående av de britiske produsent/remiksfantomene Rich Machin og Ian Glover, men det er ingen av dem som bør bli fornærmet dersom jeg påstår at det først og fremst er «gjestevokalist» Mark Lanegan og hans særegne stemme som gir denne utgivelsen sin særegne identitet, slik han også gjorde det forrige gang ut på «It’s Not How Far You Fall, It’s How You Land» fra et par år tilbake. Forøvrig en personlig favoritt fra det året, selv om selve lydproduksjonen fra den gang tidvis virker noe slurvete. Eller bare lurvete. Den gang var Will Oldham den mest profilerte av gjesteartistene, men han er ikke kreditert denne gang. Det er dermed celebriteter som Richard Hawley, Mike Patton og Jason Pierce, alle for sine smakfulle vokalbidrag. Langt bedre produksjon på «Broken», må vite, og Mark Lanegan setter stemningen så til de grader fra første strofe der han varsler undergangen allerede i åpningskuttet med «The Sevent Proof». Lystigere blir det ikke med neste kutt «Death Bells», og Lanegan er allerede etter to låter godt i gang med å begrave den optimismen han selv skapte med den flotte gospelen «Revival» fra forrige Soulsavers-album. Selv om kutt fire er GORDON GANO & THE RyANS UNDER THE SUN (yEPROCKCDyEP2210) en flott pianobasert ballade med innsmigrendestrykerbidrag holdes alle antydninger til smilerynker unna når vi hører hans sårhet i «You Will Miss Me When I Burn». Dystrere går det neppe an å synge om kjærlighet. Samtidig finnes det ikke platt eller påtatt. Stilmessig befinner «Broken» seg temmelig tett til oppskriften fra forrige gang, og det vil i praksis si en slags meget vellydende homogen blanding av country-, soul- og gospelinfluert rock and roll holdt i et nedstemt toneleie, med rike innslag av electronica og hiphop. Det er vanskelig å velge seg et definitivt høydepunkt på denne utgivelsen, men det skyldes bare at albumet er befriende fritt for dødpunkter. Denne plata er perfekt både for mørke høstkvelder med tung rødvin som eneste selskap, såvel som forberedelser til såkalt utagerende atferd slik jeg har et inntrykk av at prinsefamilien gjerne utøver denslags. I sin helhet både et epitom og eklatant eksempel på at det fortsatt er mulig å dra rock-begrepet i nye retninger og tilføre den et høyst personlig preg. De fleste på noenlunde undertegnedes alder husker vel godt Violent Femmes og deres gnistrende akustiske countrypunk, med kult-hits som «Country Death Song» og «Blister InThe Sun». Fortsatt gir altså Violent Femmes’ frontmann oss små solstikk, denne gang i form av «Under the Sun». Et mer elektrisk preget sådan enn de tidlige utgivelsene, men fortsatt ligger det samme gospelinfluerte smått punkede rock and roll i bunnen. Gano er tross alt sønn av en baptistkirkeprest, så han fikk nok gospelen inn med morsmelken. Siden 2001 har Gano holdt sammen med brødrene Billy og Brendan Ryan, som han traff gjennom sin gamle produsent Jerry Harrison (ja, han fra Talking Heads). Til å piske trommeskinnene har de tatt med seg Frank Ferrer (Guns’n’Roses). Lonnie Hiller (Maggie’s Dream) er eneste feminine innslag med sin bassgitar. Violent Femmes er for lengst historie, og Gano er like godt saksøkt angående opphavsrettigheter av sin egen kollega fra den gang, Brian Ritchie. Neppe noen gjenforenings- konsert i sikte med det aller første. Men det gjør absolutt ingen ting så lenge han henger med denne gjengen, for «Under the Sun» byr på mye av det samme som i glansdagene. Uttrykket er definitivt mer elektrisk nå, og lydproduksjonen kanskje en anelse mer polert og finpusset. Men den samme frenetiske energien og de poengterte ofte sarkastiske, alvorlige og samfunnskritiske tekstene er til stede i fullt monn. Men det er plass til litt humor og selvironi også, og det er uansett vrient å holde rockefoten i ro når de drar igang kalaset med «Man in The Sand». Men det er ikke bare øs pøs hele veien, vi blir også bydd på enkelte neddempede øyeblikk som i en mer klassisk countryballade som «Hired Gun». Hele albumet avrundes med den uakkompagnert diktdeklamasjonen «Judge to Widow». Med «Under the Sun» viser Gordon Gano at han fortsatt har mye å bidra med, selv om dette albumet selvsagt ikke har samme sprengkraft hverken musikalsk eller tekstlig som det Femmes-klassikeren «Hallowed Ground»traff oss med dengang. Men det svinger fortsatt! 69
Page 1 and 2:
6/2009 7. årgang 41 4aktive høytt
Page 3 and 4:
4 Innhold 41 nr 6/2009 6 Brev Signa
Page 5 and 6:
Brev til Akustikk og Gallo Først v
Page 7 and 8:
Bakoversveis Jeg fikk skikkelig bak
Page 9: 3 3 10 Signalkilde: Denon A-1 med P
Page 12 and 13: Likevel, gøy er det å høre hvord
Page 14 and 15: Over- velDenDe! Kan det bli for mye
Page 17 and 18: 3 3 18 Adams Tensor Alpha aktiv gul
Page 19: 3 3 20 linn Sondek lP12Se: gull ver
Page 22 and 23: skaffelse i tillegg til alt det and
Page 24 and 25: Sammenligner med dagens esoteriske
Page 26 and 27: også sett dagens lys. Urika. Hvor
Page 28 and 29: 3 3 30 Marantz SA8003 SACD/CD-avspi
Page 30 and 31: 3 3 32 Marantz SA8003 SACD/CD-avspi
Page 32 and 33: 3 3 34 Mytek Stereo96 DAC: PROFF DA
Page 34 and 35: 3 3 36 Sony SCD-XA 5400eS CD/SACD:
Page 36 and 37: 3 3 38 Sony SCD-XA 5400eS CD/SACD:
Page 38 and 39: It’s an eS! XA5400ES er enkelt og
Page 40 and 41: Det er lett å skylde på MP-3 form
Page 42 and 43: BOwERS & wiLKiNS Samtidig som Denon
Page 44 and 45: 3 3 48 Jamo r 907 dynamisk dipolhø
Page 46 and 47: 3 3 50 Jamo r 907 dynamisk dipolhø
Page 48 and 49: SiGNALKiLDEN Undertegnede har brukt
Page 50 and 51: 3 3 56 Playback Designs MPS-5 SACD/
Page 52 and 53: 3 3 60 Musikkomtaler: Glimmer og gr
Page 58 and 59: 3 3 66 Musikkomtaler: AV HåKON ROG
Page 62 and 63: 3 3 70 Plateomtale/bandpresentasjon
Page 64 and 65: lar idealister som 2L slippe til ut
Page 66 and 67: I forrige nummer testet vi et par A
Page 68 and 69: PSi AUDiO A17-M Den dyreste høytta
Page 70 and 71: 3 3 80 Marantz PM-15S2 integrert fo
Page 72 and 73: 3 3 82 Marantz PM-15S2 integrert fo
Page 74 and 75: og On/Auto/Off-bryter for tenning a
Page 76 and 77: Mange kjente! Her var massevis av f
Page 78 and 79: Den kanskje mest spennende rommet p
Page 80: 3 3 92 Hjemme hos: en norsk referan
Page 83 and 84: tivet er litt tilbaketrukket, og ve
Page 85 and 86: kommer like før jul! Billig og bra
show all

41 - Fidelity

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?