41 - Fidelity

audiofidelity.no

41 - Fidelity

3 3

28

linn Sondek lP12Se:

På «Blood of eden» åpner rommet

og musikken seg helt. Tolver´n har en

presisjon som greier å trekke ut alt

som ligger i rillene, helt uten å lage

et masete hifi-fyrverkeri av det. Det

som presenteres er igjen rytme, klang,

timing, sammenheng, helhet.

Dette gir en innsikt i musikkens

vesen, dens oppbygning og stoffelighet

som ikke mange, om noen, signalkilder

greier. Kanskje er det ikke «imponerende»

ved første lytt. Kanskje finnes

det konkurrenter der ute som er mer

umiddelbare, men måten denne spilleren

presenterer musikken på har en

dypt meningsfyllt selvfølgelighet ved

seg. Det gjør noe med intensiteten i

musikken, dog helt uten å påkalle oppmerksomhet

til seg selv. A gentleman´s

reference:

Kapabel til å banke de fleste, dannelse

nok til ikke å skryte om det.

Hifi-poesi, sier du? Mulig det. Takk,

forresten! En poetisk opplevelse var det

i alle fall.

TiDSREiSE

Tony Levins avgrunnsdype stick-bass

er vanligvis romlete og lukket, men

her er den mer kommuniserende, åpen

og stram. Mer naturlig. Gabriels ofte

anstrengte og såre vokal hadde et større

uttrykksregister. Flere nyanser i stemmen

jeg ikke har vært oppmerksom på

før. Det må store avspillere til for å få

til noe sånt.

Kanskje er det akkurat disse små,

men viktige nyansene vi betaler for. Så

får det være opp til hver enkelt å finne

ut om det kan forsvares.

Så var det tid for en musikalsk

tidsreise. Louis Armstrongs rampete

fulltrøkk- versjon av Louie Primas «I

ain´t got nobody» fra tidlig femtitall.

Lydbildet var enormt, om enn ikke så

altomsluttende og supertredimensjonalt

som jeg opplevde det med nevnte

Basis. Her er tolvern igjen litt mer

nøktern.

Det svingte voldsomt, Satchmo sto

som en påle til høyre i lydbildet, og vi

snakker et nærvær som de aller fleste

ikke vet er mulig via et stereoanlegg.

Alt snakk om hifi-parametere blir

uinteressant. Det er som å åpne en

musikalsk historiebok og være en del

av en session som ble festet til tape for

over femti år siden. Da blir prislapper

smått uvesentlige for en stund.

TORTUR

Jeg leter lettere febrilsk i den medbrakte

platebunken. Miles´»A kind of blue».

Modalt som aldri før. Stort, stoffelig, og

igjen med denne mondene presisjonen.

Aldri har jeg hørt Bill Evans stå tydeligere,

men likevel så vart avtegnet som her.

Rickie Lee Jones fra det bittelitte (det

er en sjutommer!) mesterverket «Girl

at her volcano» fra åttitre. Klassikeren

«Under the boardwalk» har et frydefullt

driv, en dynamikk som nesten får

Knut til å miste kaffekoppen, og en

oppløsning i bassen som er formidabel.

Dette sporet er så hardt gravert at de

fleste pickup-elementer får åndenød og

låter flisete. Akivaen er ikke i nærheten

av å miste grepet om rillene, og kvitterer

med den beste gjengivelsen av dette

tortursporet jeg noen gang har hørt.

Linn har vektlagt spilleglede som parameter

i årevis. Jeg vet hva de mener!

KONKLUSJON

Jeg skal innrømme det. Jeg kom til

denne lytteseansen med etpar fordommer.

Vi snakker om en hyperklassisk

grammofon som har vært i salg siden

tidenes morgen, og som ser akkurat

likedan ut nå som da jeg var i England

som fjortenåring. Den koster en ufattelig

mengde penger og har en «on the

face of it», ganske enkel oppbygning.

Dessuten har den fjærende oppheng!

Den har fått kritikk for mye i årenes

løp. Bassen, mellombassen, prisen, det

nervøse opphenget..

Jeg har ikke hatt en LP 12 i hus siden

åttitallet, så det eneste jeg kan forholde

meg til, er hvordan en topprigget versjon

låter i 2009. Jeg har spist noen

kameler underveis. Dette er nemlig

en grenseløst god platespiller. Jeg sier

«grenseløst» av flere grunner. Den er

akkurat så god, samtidig som jeg tror

Ivor har flere triks i ermet. Du kan

vedde på at det kommer flere oppgraderinger

med tiden! Grensen er nok ikke

nådd enda, kjenner jeg ham rett.

Det finnes spillere som er bedre på

enkeltdisipliner. Som kan varte opp

med enda mer holografi, dypere bass,

mere trøkk i mellombassen eller hva

det nå er alt sammen . Men jeg tror

ikke det finnes mange som kan gi et så

fargerikt, ekte, troverdig, gloriøst bilde

av musikken og alt den innebærer som

Linns irriterende kostbare, men befriende

musikalske LP 12 SE.

Jeg er dypt imponert. 3

More magazines by this user
Similar magazines