Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
HOPE SANDOVAL & THE wARM INVENTIONS<br />
Through The Devil Softly (nettwerk 5 037703 084827)<br />
Det skulle altså ta Hope Sandoval åtte<br />
år å lansere oppfølgeren til suksessen<br />
«Bavarian Fruit Bread» fra 2001. Når<br />
disse linjer kan leses på glanset papir,<br />
har hun også rukket å bidra med sin<br />
hypnotisk skjønne stemme på Massive<br />
Attacks kliss ferske single «Paradise<br />
Circus» fra deres like nye fullengder<br />
«Heligoland». Forferdelig <strong>tra</strong>vle tider<br />
altså, i alle fall til frøken Sandoval å<br />
være. Forøvrig skal videoen til nevnte<br />
single inneholde kutt fra årgangspornofilmen<br />
«The Devil In Miss Jones» fra<br />
1973. Du er herved advart mot slappe<br />
scener.<br />
Jeg vet lite om den underskjønne<br />
Sandovals sysler på fritiden, men<br />
hun kanne umulig leve altfor usunt<br />
da stemmen fortsatt høres jomfruelig<br />
uskyldsren og ungpikeaktig ut, og man<br />
er aldri i tvil hvem man hører synge<br />
på «Through The Devil Softly». Hele<br />
utrykket er skåret over nøyaktig samme<br />
lest som hennes tidligere arbeider,<br />
spesielt solodebuten «Bavarian Fruit<br />
Bread». Vi snakker altså om ganske så<br />
stillfaren pop, hvor akustisk gitar tidvis<br />
akkompagnert av sørgmodige strykere<br />
og dempede pianoklanger er selve<br />
DOGHOUSE ROSES<br />
How You Been (all this time?) (yellow005)<br />
Mange synes å mene at Glasgow er den mest spennende<br />
musikkbyen av alle i hele verden akkurat nå. Det kan sikkert<br />
diskuteres i det lange og brede, men det er en kjensgjerning<br />
at strømmen av nye og lovende talenter innenfor begrepet<br />
populærmusikk stadig renner stridt. Du<br />
finner dem overalt i byens mange gode<br />
klubber og puber. Selv hadde jeg mitt<br />
første møte med Doghouse Roses da de<br />
varmet opp for «far sjøl» - Jackie Leven<br />
– i Woodend Bowling And Lawn Tennis<br />
Club i nevnte by ultimo oktober. Og<br />
jess, de fortjener all oppmerksomhet.<br />
Doghouse Roses er i utgangspunktet<br />
en duo bestående av Iona Macdonald,<br />
vokal, og Paul Tasker, som<br />
<strong>tra</strong>kterer gitar, mandolin og banjo.<br />
Tasker har skrevet alle de ti sangene<br />
på dette albumet, som er duoens<br />
første riktige fullengder. Fra før har<br />
de to EP’er og en single bak seg.<br />
Produsent Malcom Lindsay – som<br />
tidligere har skrevet, spilt, arrangert<br />
og produsert for mer kjente<br />
band som The Delgados, Willard Grant Conspiricy<br />
og David Byrne - har spilt en meget sen<strong>tra</strong>l rolle for det ferdige<br />
resultat, også som utøver, da han har bidratt med piano,<br />
gitar, bass og samtidig skrevet alle strykerarrangement. Da<br />
bør han være god, siden strykerrekka her består av Robert<br />
Irvine, -til daglig førstecellist hos selveste Scottish National<br />
Opera – og Josh Hillman (fra Willard Grant Conspiracy) på<br />
bratsj og fiolin.<br />
Doghouse Roses’ musikalske uttrykk er sterkt inspirert<br />
av det som vel går under merkelappen «folk». Selv hevder<br />
grunnoppskriften. Trommespillet til<br />
Colm O’ Cioso’ig har også sin spesielle<br />
signatur, og er mer for lydkulisser<br />
å regne enn bare et rytmisk fundament.<br />
Hør for eksempel hvordan han<br />
behandler cymbalene i «For The Rest<br />
Of Your Life», og jeg vedder på at foreldrene<br />
hans spilte «Albatross» med<br />
Peter Greens Fleetwood Mac minst<br />
tre ganger daglig over stereoanlegget<br />
hjemme da han var liten.<br />
Lydproduksjonen er til tross for<br />
det ganske så lavmælte uttrykket totalt<br />
sett av det ganske storslagne og monumentale<br />
slaget med en fortreffelig<br />
dybdefølelse og stereperspektiv. Det er<br />
hele tiden Sandovals stemme som står i<br />
sentrum, men det er samtidig god plass<br />
til å freemheve lekre og innbydende<br />
innslag av trekkspill og slidegitar.<br />
Stort sett ganske glatte overtoner, men<br />
tidvis med fuzzeffekter på elektrisk<br />
gitar, nøyaktig slik vi husker det fra<br />
Mazzy Stars (og Opals) glansdager. Jeg<br />
merker meg også at Sandoval fortsatt<br />
har med seg sin gamle venninne Sylvia<br />
Gomez (som utgjorde andre halvdelen<br />
av folkduoen Going Home») til å synge<br />
bakgrunnsvokal.<br />
Albumet<br />
inneholder i alt elleve nye<br />
sanger, alle skrevet av Sandoval selv,<br />
tidvis med assistanse av noen av de<br />
øvrige bandmedlemer, først og fremst<br />
Colm O’ Cioso’ig. Tekstene har som melodiene<br />
et lett lyrisk preg tendenserende<br />
mot det drømmende, slik noen ynder<br />
å kalle «sfærisk». Det føles dermed<br />
helt naturlig at de totalt 51 minutters<br />
innhold på dette verket avrundes med<br />
sløye bølgeskvulp som skylder dovent<br />
inn over s<strong>tra</strong>nden. Det gjør de sikker i<br />
åtte år til, og i mellomtiden får vi bare<br />
nyte «Through The Devil Softly».<br />
de at beslutningen om å starte band sammen kom etter en<br />
kveld for mange med rødvinsdrikking, Pentangle, Fairport<br />
Convention og Gillian Welch. Helt sen<strong>tra</strong>lt i produksjonen<br />
står selvsagt Iona Macdonalds krystallklare stemmeprakt og<br />
Taskers akustiske fingerspill. Melodiøst tonespråk, hvor de<br />
enkelte låtene gjerne starter med kun disse to og strykere,<br />
piano, perkusjon og bakgrunnsvokal gradvis<br />
fyller inn, og tilsammen skaper et<br />
stort og lett drømmende lydbilde.<br />
Noen vil kanskje kalle det sferisk.<br />
Stemningsfyllt er det uansett, og<br />
Macdonald fremfører tekstene med<br />
renartikulert diksjon, paret med en<br />
varhet som matcher godt til hennes<br />
typisk nordbritiske utseende med blek<br />
hud og korketrekkerkrøllede, flammende<br />
hårmanke. Ildfullt og passe dempet<br />
på samme tid. Taskers tekster beskriver<br />
gjerne en følelse av <strong>tra</strong>nge tider, nedstemthet<br />
og tristesse, meget jorbundet og<br />
autentisk formulert, kjemisk renset for<br />
klisjeer av noe slag. Sannsynligvis er mye<br />
av disse tankene og historiene selvopplevd,<br />
for herr Tasker ser definitivt ut til å ha tilbragt<br />
en og annen regnfull vinternutt ute.<br />
Om musikken er aldri så tuftet på gamle <strong>tra</strong>disjoner, er det<br />
noe moderne og urbant over uttrykket. Alt i alt er det noe<br />
rotekte over Doghouse Roses, og de fører den stolte skotske<br />
folk- og/eller singer/songwriter<strong>tra</strong>disjonen videre, samtidig<br />
som de er iferd med å skaffe seg en personlig signatur på det<br />
de driver med. Undertegnede gleder seg allerede til neste<br />
utgivelse fra Doghouse Roses, og har allerede satt av plass i<br />
platehyllen. Rik musikk for en fattig faen.<br />
59
Change language