Konkurranse for innovasjon

trekkes konklusjoner med hensyn til hvordan en endring i konsentrasjon vil påvirke
gjennomsnittlig ineffektivitet i en bestemt næring.
Nickell (1996) er et annet eksemplet på analyser som estimerer
produksjonsfunksjoner. Paneldata (1972-1986) for om lag 700 industribedrifter i
Storbritannia benyttes. Her estimeres imidlertid produksjonsfunksjonen uten eksplisitt
hensyntagen til ineffektivitet. Isteden estimeres følgende relasjon
yi = i i i
f ( k , l , comp , t)
Dette gir videre grunnlag for å beregne bedriftenes produktivitetsutvikling (TFP) og
hvordan konkurranse påvirker denne. Flere mål på konkurransepress benyttes, og er
dels hentet fra surveydata. En konkurranse-dummy settes lik 1 dersom bedriften
oppgir at de har flere enn fem konkurrenter i markedet, og lik 0 ellers. I tillegg
konstrueres variabler som fanger opp lønnsomhetsnivået i bransjen. Begge målene er
isolert sett signifikante, men når begge variablene tas med regresjonen, er det kun
lønnsomhet som er signifikant. Næringer med høyt avkastningsnivå har lavere
produktivitet enn næringer med lavt avkastningsnivå.
Begge disse studiene bekrefter at konkurranse virker positivt på
produktivitetsutviklingen i industrien. Bransjer med høy konsentrasjon tenderer til å
ha lavere produktivitetsvekst. Denne konklusjonen er i tråd med de grunnleggende
resultatene fra økonomisk teori. Markeder med strekt konkurransepress vil belønne
kostnadsreduksjoner i form av økt profitt, og dermed gi bedriftene sterkere insentiver
til å fokusere på prosessinnovasjoner. Disse sammenhengene trekkes ofte frem i den
”case-baserte” litteraturen. Porter (1990) viser for eksempel til at Japans suksess
nettopp har kommet i markeder med sterk innenlandsk konkurranse.
4.2 Markedsstruktur og FoU-innsats
I den klassiske studien av Scherer (1967) ble antall forskere og ingeniører benyttet
som et mål på bedriftenes forskningsinnsatsen, og en rekke studier har senere studert
sammenhengen mellom FoU-innsats og markedskonsentrasjon. Scherers klassiske
54