Konkurranse for innovasjon

profittapet ved ikke å innovere (siden tilgang til markedet sikres selv om andre skulle
innovere en essensiell innsatsfaktor).
Viktig i denne sammenheng er at det heller ikke er opplagt at tvungne lisensavtaler gir
økt effektivitet i markedet på kort sikt. I verste fall vil det å pålegge lisensavtaler både
kunne svekke innovasjonsinsentivene og redusere effektiviteten av markedsløsningen.
Det er flere grunner til at en bedrifts ønske om ikke å tilby lisenskontrakter også er
effektivitetsfremmende. Det kan være gratispassasjerproblemer med hensyn til FoU-
innsatsen, og ufullstendige lisenskontrakter kan skape problemer med å opprettholde
service og kvalitet, og med å sikre seg en tilstrekkelig andel av inntjeningen hos
lisensinnehaverne. En sentral utfordring bli å skille slike motiver fra de rene
strategiske konkurransedempende motivene (se kapittel 5.1.6)
I EU-retten er det flere saker som omhandler tilgang til essensiell innsatsfaktor med
innovasjonsinnhold.
5.1.1 Renault og Volvo
Disse bilprodusentene hadde designrettighetene på reservedelene til sine respektive
bilmodeller. Andre foretak ønsket lisensavtaler med bilprodusentene for å kunne
produsere og selge reservedeler til disse bilmerkene. Her slo EU-domstolen fast at
designrettighetene som bilprodusentene hadde ga de rett til å ekskludere andre fra å
produsere bildelene (selv mot en godtgjørelse). Forretningsnektelsen var her å anse
som en direkte rettighet som følger av eiendomsretten til design av bildeler, og kunne
derfor ikke i seg selv utgjøre misbruk av dominerende stilling. Likevel avgrenser
domstolen retten til utøve markedsmakt ved å nevne eksempler på markedsadferd som
de ville vurdert som misbruk av dominerende stilling. Vilkårlig diskriminering
mellom ulike tilbydere av reservedeler, fastsettelse av urimelig priser på
reservedelene og produksjonsstans av reservedeler til biltyper som ennå er i bruk.
Disse to sakene ga ingen prinsipiell avklaring av når rettighetshaver opptrer på en
måte som faller inn under konkurranselovenes forbud mot misbruk av dominerende
stilling. Som nevnt ovenfor ga dommen kun noen eksempler på adferd som ville
utgjøre slik misbruk. En slik avklaring kom i Magill-saken.
67