Skolehjemsberetning (PDF) - Statped

2 FRA TUKTHUS TIL SKOLEHJEM
2.1 Fra konfirmasjonsskole til allmueskole
Etter reformasjonen i 1636 kom behovet for kristendomsopplæring, bl.a. som grunnlag for
konfirmasjonen. Kristendomsopplæringen krevde i sin tur en viss leseferdighet og senere også
skriveferdighet hos de som skulle konfirmeres. Prester og andre av kirkens tjenere hadde lenge
ansvaret for denne undervisningen.
Da pietistene fikk igjennom tvungen konfirmasjon fra 1736, måtte leseopplæringen og
kristendomsopplæringen omfatte alle. Alle halvvoksne barn pliktet da å møte fram til
undervisning i Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme ("Sandhed til Gudfrygtighed").
Dette krevde at statsmakten måtte gripe regulerende inn for å sikre opplæringen, og Christian
VI utstedte i 1739 en forordning om "Skolerne paa Landet i Norge".
Opplæringen kunne organiseres gjennom faste skoler eller omgangsskoler, og klokkerne skulle
være skoleholdere. Eller de kunne lære opp "unge lovende Mænd" til dette arbeidet.
Skoleholderne skulle behandle barna likt, og på "lemfældigste" måte skulle de rette på barnas
feil. Bare overfor den "aabenbare Ugudlighed" måtte det reageres strengt med ris i andre barns
påsyn. (Ness 1989)
Da skolen til en viss grad skulle være almuens "eiendom" gjennom skolekretsens økonomiske
ansvar og påvirkningsmulighet, ble den etter hvert kalt "almueskolen". Almueskolen ble i mer
enn 100 år en ren konfirmasjonsskole. Mot midten av 1800-tallet var det imidlertid flere forhold
som skapte ny interesse og debatt om skolen og skolens innhold.
Gjennom opplysningstiden hadde både potetprester og andre forkjempere for folkeopplysningen
gått inn for en bedre skole, en skole også "for denne verden." Søren Jaabæk mente at teologiens
plass måtte begrenses dersom det skulle skapes en "folkeskole". En kulturradikaler som
Bjørnstjerne Bjørnson gikk enda lenger og sa: "Væk med Pontopidan, væk med hele religionspuget,
ja al religiøs undervisning fra folkeskolen..." Pontopidan var ikke "til de Enfoldiges
Nytte" slik tittelbladet bar bud om. (Sandvig 1989) Da stiftsprost P.A. Jensen kom med sin
lesebok i 1863 med også verdslige tekststykker, fikk den langt større tilslutning fra de radikale
enn fra konservativt hold.
Pietistene mante til kamp mot radikalismen og vantroen i tiden. Haugianerne reagerte mot
potetprester og fornuftskristendom. De ville ha en bedre skole, men det skulle være en streng,
kristen skole. Også de herskende innen stat og kirke mente at almuen skulle opplyses - men med
måte. Nikolai Wergeland sa at det var "bedre at være en oplyst kristen uden at kunne skrive og
regne, end at være en dygtig Skrive- og Rægnemester, men vankundig om Gud og Pligterne".
(Sandvig 1989) I dette fikk han følge av bl.a. biskop Heuch og høyres kirkestatsråd Hertzberg
som hevdet at vantroen og den politiske radikalisme var det som truet kulturen og stabiliteten i
samfunnet.
Også debatten om skolens tukt fulgte stort sett de samme skillelinjene, og det var ulike
meninger om skolens hovedoppgave skulle være kunnskapsformidling eller tukt. Med det
"syndige barnet" som utgangspunkt, antok man at tukt var påkrevet, men spørsmålet var i
hvilken grad og hvordan man burde tukte for å få det beste resultatet.
9