Skolehjemsberetning (PDF) - Statped

2.7 Første kritikkrunde
Skolehjemmene hadde ikke vært lenge i drift før kritikken kom, fra ulike hold og med ulik
motivasjon. Enkelte konservative politikere mente at driften, spesielt ved Bastøy, ble for dyr og
at elevene nærmest ble forvent og bortskjemt. Det ble f.eks. uttalt frykt for at bygningene på
Bastøy "skal se saa indbydende ud, at børnene der (i Holmestrand) skal gjøre sit bedste for at
komme dit" (St.tid. 1900/01).
Da det ble søkt om kr. 500,- til piano ved Sletner (Toten) skolehjem, ble dette avslått i
Stortinget med den begrunnelse at "disse piger skal uddanne sig til at blive dygtige arbeidere",
men med piano ved skolehjemmet kunne man oppleve at "de ikke vil trives, hvis de kommer til
steder hvor der ikke findes piano i huset." (St.tid. 1900/02).
Det ble også uttalt at "naar man steller det saa hyggelig og briljant til paa alle mulige
maader(...) saa kan det hende, at de fra disse opdragelseshjem kan tage med sig indtryk, som
kan være skadelige for deres fremtidige ophold og virksomhed i det samfund som de skal trede
tilbage til." (Op. cit).
Kirke- og undervisningsminister Wexelsen som hadde deltatt i åpningen av Bastøy, uttalte tre år
senere - for å sette tingene på plass - at i skolehjemmene skulle det ikke føres noe slaraffenliv:
"Guttene skulle være under strengt tilsyn, få en jevn og tarvelig kost, settes i hardt arbeid og gis
den skoleundervisning som folkeskolen skulle gi, - ettersom man var forpliktet til å behandle
elevene som elever og ikke som fanger." (Dahl, 1978).
Kritikken av pengeforbruket ved skolehjemmene ble fulgt opp med innsparingstiltak og
reduserte bevilgninger. En nesten nødvendig følge av dette var en pedagogisk og materiell
fattigkultur som langt på veg undergrov hele skolehjemsideen.
Så kom skandalene.
Den første skandalen kom i 1907 med Mikael Stolpes bok "Under loven" som beskrev livet ved
Toftes Gave og Bastøy. Mikael Stolpe var pseudonym for Bjørn Evjen som tidligere hadde vært
lærer og husfar ved Bastøy. Avsløringene rystet opinionen, og uttrykk som "torturanstalter" ble
brukt. Det ble innledet etterforskning, "pressen raste, lange stortingsdebatter fulgte og
skolehjemskomiteen av 1908 ble nedsatt". (Dahl 1978)
Spesielt de store skolehjemmenes omdømme ble svekket etter dette, og elevtallet sank til det
halve ved Bastøy og Toftes Gave. Ved Toftes Gave tok det seg opp igjen, mens Bastøy ble
rystet av en ny skandale i 1915. "Denne gangen hadde 30 gutter gjort opprør og forskanset seg
med slagvåpen o.l. Det ble satt inn politi og militære mannskaper, brukt torpedobåt,
undervannsbåt og fly for å overmanne guttene etter at de hadde tvunget tre politifolk retrett."
(Dahl, 1978). Etter dette ble det nedsatt en ny komite; "Barnevernskomiteen av 1915".
På grunn av kritikken som ble reist mot skolehjemmene, ble det foretatt to etterundersøkelser
for å vurdere effekten av oppholdet. Hovedkriteriet var om eleven var blitt straffet eller ikke
innen 3 år etter utskrivningen.
Direktør Daa ved Botsfengslet fant at av alle gutter utskrevet fra 1901 til 1904, var 16,7%
straffet innen 3 år. (Nordisk Tidsskrift for Fengselsvesen, 1908).
21