Skolehjemsberetning (PDF) - Statped

skoleplikta kunne legitimere samanblanding av vaksne brotsmenn og andre sosialt abnorme
personar, med uskuldige born og unge." (Op. cit.)
Biskop Neuman i Bergen skrev i 1839 at det ikke kunne forsvares "verken for fornuftens, for
menneskehetens eller den kristne kjærlighets domstol å øve opp et ungt menneske i alle
forbrytelsens mysterier, bare for å få innpugget etter en bok det man kaller
kristendomskunnskap, men som neppe under slike forhold kan gå over i sann kristentro."
(Ness, 1989).
Også andre reagerte, men barn ble fortsatt plassert i tukthus inntil det ble forbudt omlag midt på
1800-tallet. Da kom en reformperiode hvor en ny type oppdragelsesanstalter etter hvert avløste
tukthusene og samtidig beredde grunnen for skolehjemstradisjonen i Norge. Den første av disse
anstaltene var Toftes gave.
2.2.1 Toftes Gave
I 1841 ble "Redningsanstalten paa Grønland" satt i drift. Det skulle være en institusjon som
skulle gi barn omsorg, tukt og opplæring på kristent grunnlag og etter filantropiske omsorgsprinsipper.
I formålsparagrafen heter det: "Redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, Bedrage
Galge og Tukthus for saa mange kandidater som muligt." (Befring, 1983)
I 1846 skjenket grosserer Andreas Tofte nye bygninger til anstalten i Pebervigen, og den kom
senere til å bære hans navn. Etter et mellomopphold på Risebro gård i Ullensaker, ble Toftes
Gave lagt til Helgøya i Mjøsa (1878).
Det lå en pedagogisk ide til grunn for flyttingen ut av byen. Tanken var at barn som hadde
problemer og hadde kommet i konflikt med samfunnet, ville ha godt av kontakt med naturen og
arbeid i landlige omgivelser. Det ville føre til bedre psykisk likevekt og bedre arbeidsvaner.
Denne pedagogiske ideen var hentet fra bl.a. Pestalozzis og Fellenbergs redningsanstalt utenfor
Bern, og den kom til å få avgjørende betydning for den norske skolehjemstradisjonen i nesten
100 år.
Fram til Toftes Gave ble skjenket til Kristiania bystyre i 1846, ble anstalten holdt igang ved
private midler, og den fristet en kummerlig tilværelse. Selv om det bedret seg noe med
offentlige tilskudd, var fattigdommen likevel så påtrengende at den hemmet virksomheten i
betydelig grad.
Som i tukthusene, ble det også ved Toftes Gave tatt inn både gutter og jenter.
Aldersspredningen kunne være stor - 10 til 22 år, og plasseringsårsakene mange. Forstanderen
på Risebro uttrykte det slik: "Anstalten har vært ansett som en slags straffeanstalt, et
deportasjonssted. Den anvendes som sådan og som magdalenastiftelse, idiotanstalt, kort sagt,
den har skullet tilfredsstille mange heterogene fordringer." (Berfring 1983)
Da anstalten flyttet til Helgøya ble det slutt på kjønnsblandingen, noe forstanderen opplevde
som en stor lettelse. Kjønnsdifferensieringen fulgte siden skolehjemstradisjonen helt til slutten
av 1970-årene.
Redningsanstalten skulle i utgangspunktet ha et sosialt og oppdragende siktepunkt. Mye tyder
imidlertid på at den hadde et strengt religiøst regime. Oppdragelsen hadde i stor grad karakter
av omvendelsesarbeid hvor syndserkjennelse syntes å være en forutsetning for "sedelig omdannelse".
Det ble framhevet at anstalten "skal være et punktlig, strengt hjem, hvor tuktens ris ikke
11