Gammel, ikke grå S. 24

More documents

Recommendations

Info

▲ WINDS OF CHANGE: Norsk teater er i endring. Teatersjef på Trøndelag Teater, Catrine Telle, hilser forandringene velkommen. og at det alltid skjer noe på Hovedscenen. Hos oss hender det at Hovedscenen står tom, og tror vi Thyra Tønnesen kan gjøre akkkurat det stykket til noe spesielt, gir vi henne heller tolv uker, bedyrer Telle, og fastslår: – Mitt mål er at vi skal fremstå som et alternativ til det kommersielle teater. Som institusjonsteater dekker vi alle grupper av befolkningen. Man skal ikke drite i de 80 prosent av disse som ser «vanlig» teater, som vil se Bønder i solnedgang eller Peer Gynt. Likevel må man jo ikke bare spille kjente ting! De to teaterhusene er skjønt enige om at «skyttergravskrigen» som har pågått mellom institusjonsteater og friteater er i ferd med å ta slutt. Begge peker på at SNART KLART: Tekniker Sune S. Schjelderup forbereder Improv, en forestilling med «sære klangflater» og «ekstatisk gibberish». Trøndelag Teater og Teaterhuset Avant Garden har flere samarbeidsprosjekter gående. Sesongens samarbeid er Grusomhetens Teaters forestilling Alaska. – Vi forsøker og ønsker å ha rom for improvisasjon i programmet. Hvis det plutselig dukker opp noe spennende, hiver vi oss rundt for å få det inn i spilleplanen. Skillene mellom friteater og institusjonsteater er i ferd med å oppløses, det er ikke lenger tette skott mellom de to teaterformene. Det viktigste bør jo uansett være å tenke på hvordan publikum får det beste tilbudet, påpeker Telle. SELV OM Kulturdepartementets budsjett vokser, kommer pengene fortsatt hovedsakelig institusjonsteaterne til gode. Budsjettforslaget er blitt kalt en katastrofe for det frie teatermiljøet. Og situasjonen ble ikke bedre ved at eks-statsråd Ellen Horn før jul gikk inn og øremerket deler 22 Reportasje av Kulturrådets budsjett til støtte til Grenland Friteater og Oslo Danseensemble. Disse to gruppene fikk sin egen post på statsbudsjettet, noe som innebærer at Grenland Friteater dermed får en halv million kroner på toppen av de 1,1 millioner kroner som støtten fra Norsk Kulturråd allerede var på. Dette er selvsagt gledelig for dem, men måten dette ble gjort på, vekker tildels misnøye i teatermiljøet: Fem av Kulturrådets sju medlemmer i scenekunstutvalget gikk av i protest i desember i fjor, med den begrunnelse at det ikke lenger var mulig på en forsvarlig måte å utføre den oppgave de var satt til. I tillegg ble det gitt uttrykk for at man på denne måten overså kompetanse på feltet og valgte å ta avgjørelser basert på andre politiske strukturer. – Jeg har stor forståelse for at Grenland Friteater fikk støtte, men det er måten det ble gjort på som bekymrer meg. Dette er en politisk forskjellsbehandling. Det er tydelig at noen har snakket sammen, sier Engeness. Telle er enig: – Vi må få flere penger til kultur generelt i Norge. Norge er jo ett av de få landene i verden som ikke er stolt av kunstnerne sine. Jeg er helt enig i at det frie feltet må få mer penger, og det mener jeg, selv om det eventuelt blir nødt til å gå ut over vårt teater. Historiske tilfeldigheter gjorde at Grenland Friteater nå fikk plass på statsbudsjettet, og ikke Teaterhuset Avant Garden. De har vært viktige og synlige i sitt miljø. Men saksbehandlingen var tvilsom, nikker Telle. – Men hvor lang tid har Avant Garden på seg før en eventuell nedleggelse? – Vi får se, men at det må skje noe i løpet av året, er hevet over enhver tvil, fastslår Engeness. I MELLOMTIDEN går forberedelsene til kveldens forestilling, Improv, sin gang på Avant Garden. På gulvet står fire mikrofoner, en harpe, en kontrabass og to små kister fylt av isopor, treklosser, klesklyper, visper og trommestikker. – Under forrige Bastard-festival måtte vi male gulvet hvitt, husker Sune, og ser ut over salen. – Vi prøvde å vaske dansemattene våre, men den stakkars sivilarbeideren vår ble jo helt rusa av lynolfilla, så vi malte gulvet i stedet. Heldigvis var det ganske langt ut i festivalen. Og så malte vi over igjen til neste nummer. På Trøndelag Teater skjer det også ting. På Hovedscenen øves Shakespeare inn på sparbudialekt. På teatrets Gamle Scene er Lola, alias Henry Rinnan, alias Trond-Ove Skrødal, snart premiereklar. Og i prøvesalen forsøker fem menn i femtiåra seg som latino-elskere. – De spanske føttene der. De skal ikke være sånn, men sånn, demonstrerer koreografen. Og herrene strekker på vristene og vrikker på hoftene mens de synger om Isabella i Spania. Der Teaterhuset Avant Garden stabler sparsommelig scenografi i høyden i et fyrrom, er Trøndelag Teater snarere en liten fabrikk. Med smie, snekkerverksted, malersal, studio, systue, fargeri, maske og rekvisitt. Og arbeiderne er alt fra salmakere til stylister. Lysegrønne tyllpalmer og isoporvegger flyttes fram og tilbake. Det er gull og dyprød fløyel. – Her i landet gir vi penger til hus, ikke til kunst, humrer Telle. – Misforstå meg rett. Jeg synes det er viktig å ha selve teaterbygningen som et strålende midtpunkt. Trønderne er altfor lite stolte av teatret sitt. De har et eventyr av et hus! Enn så lenge finnes altså to slike midtpukt i Trondheim. Men alt neste år kan Trondheim være en liten, svart teaterscene fattigere. Av Sigrun Haugen (tekst), Tommy J. Halvorsen (tekst) og Fride Haram Klykken (foto) Reportasje 23
24 Portrett Anne-Cath. Vestly 82 år Barnebokforfatter portrettet Ordentlig barsk Heisdøren glir opp. To milde øyne titter ut fra et vell av smilerynker. Om noen timer skal Anne-Cath. Vestly lese høyt på Samfundet for studenter med voksenangst. HUN ER KLEDD for trøndersk vintervær. Lang rosa boblejakke, lyst lilla skjerf og en liten rosa alpelue. Klakkende brodder på skoene. Hun har advart om at hun skal være litt barsk - hun liker det ordet - på Samfundet senere i kveld. Litt utradisjonell til henne å være. Men først er det oppvarming. – Kan ikke dere være litt rampete med meg, da? Så kan jeg være litt rampete med dere, foreslår 82-åringen på vei til lunsj. Det er dessverre en stund siden man sluttet med å være rampete med eldre, rosakledde damer. Spesielt de som har vært en følgesvenn gjennom en hel oppvekst, i bøker, på radio og på tv. De færreste har hatt en oppvekst helt uten påvirkning av Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Mormor og de åtte ungene, Knerten, Aurora og alle de andre. Nesten femti barnebøker har hun skrevet på nesten like mange år. Og stadig kommer det flere. I JANUAR I ÅR kunne du atter høre stemmen fra tiden da sandkasser, ikke kafeer, var gjengens samlingsplass. Da fortalte Anne-Cath. Vestly om den gangen Mormor og Ellen Andrea reiste til Afrika. Til Nigeria bar det. Men med Vestly først. – Jeg måtte jo reise i forveien for å se om det var trygt for Mormor! De fleste 82-åringer tenker seg om to ganger før de reiser til Afrika. Eller leser barnebøker for en fullsatt Storsal. Hun er blitt modig med årene. Barsk. – Men jeg var vettskremt som liten! Det var på grunn av all flyttingen. Og katastrofen i familien. Det begynte med at familien mistet huset etter at fabrikken faren var med å starte gikk konkurs. Anne-Cath. var fire år. – Det er det verste som har hendt meg! Og ingen fortalte meg noen ting. Mor gråt. Far gikk rundt med stenansikt. Min bror gikk rundt med stenansikt. Men ingen fortalte meg hvorfor de var på den måten. Det er det verste man kan gjøre mot små mennesker - tro at de ikke forstår og ikke fortelle dem hva som skjer, mener Vestly. Det ble en oppvekst med mye flytting, der familien slet med gjeld etter konkursen. Katastrofen for et lite barn var komplett da faren døde da hun var elleve. Det var et slag som satt dype spor, men det førte henne på sett og vis inn på den stien hun har fulgt siden. – Jeg har hatt så liten selvtillit. Jeg var så redd for mennesker. Det var helt forferdelig. Det eneste som hjalp var å spille skuespill. Å slippe å være meg. Da jeg oppdaget det - jeg sto altså på scenen og oppdaget at jeg var ikke redd - tenkte jeg: Dette må du gjøre resten av livet. SKUESP ILLET GIKK FRA å være overlevelsestaktikk til å bli yrkesvei. De fleste vil nok huske henne som Kanutten sammen med Alf Prøysen, og ikke minst som mormor i filmene om Mormor og de åtte ungene. Hun vil for mange alltid være Mormor. Et paradoks, mener hun selv. Hun har to sønner, så mormor kan hun aldri bli. – Og jeg er jo både Knerten og alle de andre personene like mye! Stenansiktene hun opplevde som liten har preget henne sterkt. Kan hende er det på grunn av dem at hun bruker bøkene sine til å fortelle små mennesker - for hun sier konsekvent små mennesker istedenfor barn - om de ting vi tror de ikke forstår. Fra å fortelle om hvordan babyer virkelig blir til og om fedre som er hjemme med barna har hun nå beveget seg over på mer aktuelle tema som homofili og fremmedfrykt. “ Jeg er redd. Redd for ikke å stå løpet ut. – Jeg hørte en gang en diskusjon i radio mellom fire advokater som ble spurt om hvordan de ville se på det om de måtte trille en barnevogn. Og da datt jeg av skaftet, altså! «Utenkelig!» Så det første bildet i Aurora er jo at far går med barnevogn. Han går til og med på babykontrollen, ler hun. Hun erindrer også tiden da til og med vin var et fy-ord, og barneboken et forum som satte dagsorden. Det har medført både drapstrusler og sensur i radio. ▲
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: Krisen i student.no: - Styret i SiT
Page 5 and 6: UKE-kampen braker løs 17. februar
Page 7 and 8: 12 Nyheter nytt fra provinsen Ønsk
Page 9 and 10: 16 Debatt betenkningstid I Betenkni
Page 11: ▲ DET ER TIRSDAG MORGEN klokka ti
Page 15 and 16: Patriotens spill Hva får 200 trøn
Page 17 and 18: 32 Kultur KULTUR Død over handling
Page 19 and 20: LangTUR Helga 8.-10. februar dro Tr
Page 21 and 22: ANMELDELSER Trønderske uttrykk Uts
Page 23 and 24: 44 Kultur bølgeblikk I spalten Bø
Page 25: eturadresse Under Dusken postboks 6

Gammel, ikke grå S. 24

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?