Kulturarv som varer, boka om pilotprosjektene

Den verdifulle kystkulturen
i Nordland
Morgengaven Henningsvær
Henningsvær var et egg- og
dunvær midt i Lofoten, og ble gitt
i morgengave av Nils Henriksson
Gyldenløve til hans nybakte
brud, Inger fra Austrått. Ellers har
Henningsvær ingen lang historie.
Biørnn Olszenn og Oluf Bardorszen
var de første som bosatte seg her i
1567. Etter hvert kom fiskerne, og det
ble bygd rorbuer og mottak ut over i
1830-årene. Med Jens Hendrik Dreyer
i 1842 kom det store oppsvinget. Han
ble en av de rikeste mennene i Norge,
da han døde, hadde han bygd rorbuer
for 3000 menn.
Det vakte bestyrtelse da et
engelsk firma ville kjøpe hele
været etter hans død i 1882.
Det endte med at Nordland amt
kjøpte alle eiendommene etter
Dreyer, og slik var det helt fram
til kommunesammenslåingen i
1964, da Vågan kommune tok over
Henningsvær.
34
bygger om deler av familiens fiskemottak til Fiske & fangstbrygge,
der trandamperiet er pusset opp slik det var rundt 1940.
– Den eldste delen av damperiet er over 200 år gammelt.
Da som nå var vi internasjonale, med stor kontakt med utenverden.
I innlandsbygdene hadde de ikke peiling på hva som skjedde ellers i
Europa. Og jeg har de samme kundene i Nigeria og Italia som far og
bestefar hadde, forteller Ragnar mens han serverer kaffe i den romslige
bua, full av sjablonger med eksotiske navn – fiskerihistorien blir samlet
her også.
– Vi samler inn skiten som ligger rundt omkring, det som enda ikke
er kjørt bort og gravd ned, forklarer han. Neste sommer skal han ha åpent
hver dag.
– Det må være volum skal det bli økonomi i det. Da skal vrakeren inn
også, legger han til og viser vei inn på lageret, der palle på palle, tonn på
tonn med tørrfisk ligger i uendelige rekker. Lukta av tørrfisk setter seg i
håret, i klærne, i huda i dagevis.
Vraker Arild Fløtten har nese for tørrfisk. Han «håndhilser på hver
torsk», som Riksheim sier. Han snuser og tenker i et halvt sekund før
fisken er kategorisert og havner i ett av seks plastkar.
Tørrfisk har vært handels- og eksportvare siden før vikingtiden, den
første dokumenterte lasten er fra 875.
– Tørrfisk er slowfood. Det tar fire–fem dager å vanne den ut, sier
Ragnar, som synes det er viktig at verdiskapinga blir her i Lofoten.
– Fiskeriministeren har etterlyst hårete ideer, men det er også det
eneste hun har sagt om hvitfisk, humrer han. Så er trana klar. Kalle
forteller turistene at tran var et universalprodukt; den ble brukt til
medisin og mat, til maling og såpe, fyringsolje og lampeolje, den ble også
kalt «lyse». Trana ble dessuten brukt til sprengstoffproduksjon, noe som
førte til at 13 trantanker ble bombet av engelskmennene under lofotraidet
i 1941.
Han gir dem oppskriften på Vestfjordtoddy i samme slengen: én del
60 prosent sprit og tran som blandevann.
– Det smaker helt jævlig, men er en hyllest til torsken som skapte
rikdommen vår. Det er så perverst at alle må smake, humrer Kalle mens
han deler ut plastbeger til de spente turistene. De fleste takker ja. Ingen
smatter, men ingen griner på nesa heller.
De historiske hagene
Judith van Koesveld forlot en gang økolandbruket til fordel for kunsten.
Men etter kunstskolen i Kabelvåg forsto hun at det ikke var kunstner hun
skulle være likevel.
– Jeg har tatt med det kunstneriske elementet, det vakre, inn i hagene,
forteller den hollandske innvandreren, som tar vare på gamle prydhager
over hele Lofoten.
I Væreierhagen på Å vokser gullregn og martagonliljer, hvem skulle
tro det? Her har Judith funnet igjen hvite dupper, hageballblom,
prakthumleblom og akeleier i villniset. I den vesle Stjernehagen står til og
med en kristtorn.
– Den burde ikke vært her i det hele tatt. Trolig er den blitt plantet
på en grav og senere flyttet hit som en liten busk. Plutselig skjøt den i
Den verdifulle kystkulturen
i Nordland
Livseleksir: Jøye meg så rart. Turister
fra Japan og Belgia ser hvordan lever
blir til tran, og skåler mer eller mindre
motvillig med «Tran-Kalle» Mentzen.
35