på STUDiETOppEn - Studvest

STUDVEST 11. mars 2009 29
A: Kandidaten viser uvanlig stor evne til originalitet og/eller gjennomførelse. B: En sterk besvarelse, med et positivt helhetsinntrykk. Mangler det lille ekstra for å få en toppkarakter.
C: Følger stort sett normene for helhetlig oppbygging. Kandidaten tar ikke store sjanser, men kjører «safe». d: Legger seg under gjennomsnittet, og problemene trer
sterkerer fram enn i en C-besvarelse. e: Kandidaten har med det minimale som trengs for en ståkarakter, men heller ikke mer. Slett håndverk. F: Stryk
kuler og krutt
CD indierock
100 prosent korporlig. Fra jeg var ung og
lovende fotballspiller – ung, i det minste –
minnes jeg visdomsord fra trenerens motivasjonstale
før kampstart. Det dreide seg
om å gå ut med 100 prosent innsats, for så
å øke intensiteten utover kampen. Vi mestret
aldri det paradoksale mesterstykket, men de
kloke ordene oppsummerer inntrykket av
Ungdomskulens siste album, som nærmest
er for en fysisk påkjenning å regne. På den
gode måten.
Dersom du ikke synes dette er en fantastisk
plate, eier du rett og slett ikke smak.
Eller skam, for den slags skyld. «Bisexual»
er en plate uten dødtid og pisspreik, som etter
et par-tre gjennomlyttinger biter seg fast
i din musikalske bevissthet og låser kjeven,
lik en pitbullterrier med drapsinstinktet i god
behold. Og den er like god etter tiende gang
på stereoanlegget.
Tvers igjennom kompromissløse serverer
Ungdomskulen såvel stygg gitarbråk
som dansbar prog (tenk det, du!) og tidvise
gullkorn fra vokalist Stockhaus. Låttitler
som «A. Golden Egg / B. Disposable Hunk /
C. Pink and Blue Checkered Toenails» er god
lesning i seg selv. For ikke å glemme kubjellen
– enhver trommeslagers tapte sønn – som
så til de grader står opp fra asken idét den
akkompagnerer det farlig fengende gitarpartiet
som instinktivt får kroppen til å svaie
og hodet til å nikke i fabelaktige «Only in
Novels».
Av og til roes det helt ned, så man får
en liten pust i bakken, før tempoet og volumet
skrus opp til maks atter en gang. Platen,
som er blitt spilt inn på bare tre måneder,
er et aldri så lite mesterverk. Mesterverk er
også plateomslaget som er prydet av langnesede
nonner, ført i penselen av George
Underwood, som også har designet flere av
David Bowies plateomslag.
«Bisexual» er en som blir grisebanket
så blodet spruter. Den er nintendospilling
og litt for mye kaffe. Ungdomskulen
er King Crimsons kule fetter fra Bergen.
Hipsterheavymetal og progpunk, indierock
og syrepop. En revolverduell mellom Fjorden
Baby! og Tokyo Police Club, TV on the Radio
i røyken fra Skutevikens nedbrente sjøboder.
«Bisexual» er den siste ølen som skyver deg
utfor stupet, men som du likevel ikke makter
å unngå å kjøpe.
Kjøp denne platen. Den er fordømt bra.
THOMAs COOK
Eksperimentelt
feilsteg
CD rock
Ungdomskulen.
«Bisexual»
(Tuba Records)
U2
«No Line on the Horizon»
(Island/Universal)
Få hits i sikte. Så var den endeleg her. Plata
som alle U2-fans har venta på, svoltne etter
fem år utan nytt frå rockeheltane sine.
I forkant av platesleppet fekk vi høyre den
upolerte førstesingelen «Get On Your Boots»,
og publikum fekk ein indikasjon på kva dei
hadde i vente: Ei eksperimentell, men ikkje
nødvendigvis altfor fengjande plate. Rett nok
vil songen sikkert få rockefoten i gong når
Bono grip mikrofonen på scenekanten, men
den gleda ikkje majoriteten av kritikarar
som fekk eit tjuvglimt av plata.
Dette er den tolvte plata til dei irske rockerane.
Og det måtte jo, på eit eller anna
tidspunkt, verte vanskeleg å finne på noko
nytt. Men dei har prøvd – og i dette tilfellet
– mislukkast. Frå dei gode og stødige rockesongane,
har dei i denne omgang valt å pøse
med lange og nærast heilt stilleståande verk.
Som til dømes «Moment of Surrender» og
«Unknown Caller». «Magnificent» er den
sangen på plata som liknar mest på gamle
U2, og samtidig er blant dei to beste frå skiva.
Her er det rett og slett for få hits. Fansen
kjem nok til å skaffe seg plata, men sjølv dei
må nok innrømme at dei har høyrt betre frå
Bono og co. Når det er poengtert: Her finst
lysglimt, sjølv om dei ikkje nødvendigvis er
favorittar ved første gjennomhøyring. I mine
auge er «I’ll go Crazy If I Don’t Go Crazy »
og «Magnificent» to sterke songar. Tekstane
på samtlege av spora er samfunnsengasjerte
og gode, men er det nok til at fleire enn dei
mest ihuga fansen vil presse denne plata inntil
brystkassa?
«The sweetest melody is the one we
haven't heard » syng vokalisten sjølv når ein
har kome halvvegs ut i plata. Og det er nettopp
litt den kjensla eg sit att med etter å ha
høyrt gjennom desse tonane. Betre lukke
neste gong, karar. All forandring er verkeleg
ikkje av det gode. Attende til skissebrettet!
JANNe G. sØRGULeN
Superhalt adapsjon
FILM action
«Watchmen»
Regi: Zack Snyder
mye av det lite gode. Her kommer en anmeldelse
av filmen «Watchmen» fra en som bare
har bladd litt i tegneserieromanen. Ta den for
det den er verdt, en bedømmelse av hvorvidt
historien fungerer som film. Det gjør den
stort sett ikke. Men regissør Snyder skal ha
for pågangsviljen.
Plottet, hektisk som det forekommer i
filmen, går ut på at tidligere kappekledde
helter myrdes, at en atomkrig truer (vi snakker
et alternativt åttitall der Nixon sitter som
evig president) og at konspirasjoner foregår i
bakgrunnen. Problematikk rundt voldsbruk,
heltevirksomhet, krig og et demoralisert
samfunn spinnes ut fra dette.
Filmen føles som ti filmer i én, en utilpass
blanding av lettbeinte scener og høytsvevende
kvasifilosofi, av et rått og skittent bymiljø
som møter glorete farger og kitschlignende
science fiction-estetikk. Tidvis kan man tro at
Snyder vet hva han gjør, at valg er bevisste,
men oftere føles det som han ikke helt vet
hvordan han skal angripe originalmaterialet,
og da lukter det kalkun av hele prosjektet.
Og den blå Dr. Manhattans dataanimerte,
dinglende penis hjelper ikke.
Men at han vil lage et Stort Verk, vil lage
kunst, er det liten tvil om. Snyder plukker
blant annet alternative klassikere fra musikkhistorien
til å akkompagnere scenene,
for å skape en egen identitet til lydsporet. Det
WATcHMEN. Dr. Manhattans blå penis, her tildekket, distraherer, mener Studvests anmelder.
er kult i åpningsmontasjen, når Bob Dylan's
«The Times They Are A-Changin'» spilles
over gamle klipp av heltene i sine tidlige
dager. Det føles bare desperat når Cohen's
«Hallelujah» spilles over en klam sexscene
lenger ut i filmen. Men er det noe som redder
filmen fra å virkelig provosere er det entusiasmen
som åpenbart ligger i prosjektet.
Problemet er bare at Snyder ikke sitter på
kompetansen til å sette ambisjonene ut i live.
Det tas for eksempel ingen stilistiske grep
med dialogen for å gjøre den filmbar. Enten
må man være bevisst på at tegneseriedialog
er et eget vesen, og forme filmens estetikk
rundt det, eller omformulere den så det ikke
virker pompøst og keitete om hverandre.
Mye av den underliggende tematikken fremstår
banal som følge av stive replikker.
«Watchmen» er lang. Nesten tre timer
lang. Og i sitt schizofrene tempo, med sin
schizofrene estetikk og et oppkomme av
stort sett mislykkede påfunn, er den ikke
spesielt severdig.
MATiAs HeLGHeiM
Vellykket tukling!
BOK skuespill
Knut Nærum
«PEER!»
(Cappelen Damm)
Eventyrlig Ibsen! Det var en gang at Knut
Nærum fikk i oppdrag å skrive Ibsens
«Peer Gynt» om til barneteater. Så kom
boka «Peer!»
Hvis ditt favorittnachspielsamtaletema
ikke er lange tolkninger av gamle teaterstykker
er det kanskje ikke nødvendig å lese
Ibsens orginalverk. Her er lettversjonen som
gir deg historien, om enn uten noen kanskje
kjente og kjære, noen vil si vesentlige, replikker.
Språket er lettere, manus er kortere, de
kjente sitatene er færre. Men historien er den
samme. Peer liker seg selv best, mor Åse både
liker og forbanner sønnen og Solveig elsker
Peer og bruker stykket til å vente. Nærum tar
seg friheter og sender Solveig inn med megafon
midt i stykket: «Hallo! Unnskyld meg,
men er jeg fortsatt med i dette stykket?»
For det er et teaterstykke, og det gjør seg
nok bedre på scenen enn i bokform. Både
barn og voksne kan få Ibsen servert på en
lettfattelig og morsom måte. Det er skrevet
flere sanger, og melodiene er hentet fra både
musikaler og Disney. Døden kommer inn og
sier «chill», og resten av det knotete Ibsenspråket
er også borte.
Dette er ekstremt vellykket tukling med
Ibsen! For med all respekt for Ibsen, skal han
ikke ha mye skryt for å fatte seg i korthet.
Det er mye sannhet i Rema 1000s slagord, det
enkle er svært ofte det beste, eller ihvertfall
veldig bra!
Han skriver for barn, men for en del
voksne kan nok denne utgaven av «Peer
Gynt» virke mindre langdryg. Det hele skal
være unnagjort på under to timer. I forordet
drar Nærum en selvsikker konklusjon: «Men
det ender lykkelig. Jeg kan røpe såpass. Hos
Ibsen aner man at det går bedre med Peer
enn han har fortjent, og at han ikke har så
lenge igjen å leve. Min slutt er lykkeligere, og
dermed bedre».
AsTRid HAUGe RAMBØL