2002-04 - Museumsnytt

More documents

Recommendations

Info

Informasjonsbygget er tegnet av arkitektene Bertram Brochman og Arne Ingvaldsen. Landskapsarkitekt Jan Feste er ansvarlig for terrengplasseringen. 16 T E K S T : Å S E E N E R S T V E D T I steingjerdet som kranser veien – geilen – ned til informasjonsbygget, har landskapsarkitekten plassert lamper for at ikke lyktestolper skal forstyrre utsynet. Direktør Mons Kvamme midt i sitt lyngheirike, ivrig opptatt med å studere spirende, ny lyng. Lyngheisenteret – «opplevelsesland» eller museum? Ravnene letter fra myra. Høyt oppe stilner lerkesangen mens hegrene i skogbrynet trekker til seg sine lange halser. En ørn flyr lavt over lyngheiene. Brått mekrer et lam, ørnen stiger og ravnene vender tilbake. Sauekadaveret som ravnene slåss om, var sannsynligvis i live så sent som i går kveld. I dag er bare beingrinda igjen. Det mekrende lammet er morløst. Denne villmarkshistorien oppleves kanskje av en ensom fjellvandrer i solide støvler og slitt vindjakke, en som søker de store vidder og ensomheten der. Feil! Opplevelsen kan bli din, mindre enn en times kjøring fra Bergen sentrum. Antrekket kan godt være søndagstøy og italienske, håndsydde sko. Film eller video? Feil igjen. Både ørnen, ravnene, hegrene og sauene befinner seg på Lyngheisenteret i Lindås. Like frie og selvfølgelige som om de skulle være på Finnmarksvidda. Mennesker sørger for at det finnes en villsaubestand på beite året rundt i lyngheiene. Mennesker svir av gammel lyng for at ny og frisk lyng skal bli saftig vinterbeite. Dyr og fugler ordner resten. Litt museumshistorie. Som en av dem som på 1980- og 90-tallet strevde med et trangt budsjett som holdt mange dristige ideer i tømme, var jeg ikke overvettes glad da det ble lagt et gjøkeegg i museumsredet i Hordaland. Når krybben er tom, bites hestene. Det var vanskelig å se noe positivt og nødvendig i å bygge enda et museum i Hordaland. Og langt ute i ødemarken! Hvem ville finne veien dit? Jeg besøkte området noen ganger og for- søkte å forestille meg hvordan det kom til å bli – utstillingsbygg, parkeringsplasser og hva mer? Nysgjerrighet og andre oppgaver enn mu - seums administrasjon førte meg i året <strong>2002</strong> tilbake til «gjøkungen» som har fått navnet Lyngheisenteret. Jeg kom, jeg så - og Lyngheisenteret vant! Museum – økomuseum – senter. I Norge bruker vi ordet museum om enhver institusjon som har en samling gjenstander som vises for publikum. I 1975 ble det gjort et forsøk på å følge ICOM’s museumsdefinisjon, og på den måten stille visse krav til museer som skulle få statlig økonomisk støtte. Ett av kravene var at ledelsen skulle ha akademisk utdannelse, slik at man var sikret faglig styring og en rimelig grad av forskningsvirksomhet. Dette ble en skinnregel, for enhver som har kjennskap til småmuseene i Norge, vet at tid til forskning blir det lite av når man sitter som eneste vitenskapelig ansatt, og i tillegg til administrasjon og formidling, må ta en hånd med i alt fra rengjøring til snekring. Et annet kriterium i museumsdefinisjonen er at museet skal bygges og utvikles omkring en gjenstandssamling. Det er kanskje det eneste alle norske institusjoner som kaller seg museum, har felles. Men så dukker et nytt fenomen opp: økomuseet. I den opprinnelige ideen, utviklet blant den fattige befolkningen i Sør-Amerikas storbyer, skulle ikke økommuseet samle gjenstander. Det var publikum selv som skulle presentere sin hver-
dag, sitt liv og sine interesser gjennom ad hoc utstillinger i samarbeid med en faglig ledelse. Denne formen for økomuseum ble etter hvert mer kjent som «senter» i tilknytning til en spesifiserende betegnelse. En annen form for økomuseum er den som delvis var inspirert av Nordens folkemuseer. Her var tanken at et bestemt miljø skulle «fryses» og fungere som en levende demonstrasjon av livs- og arbeidsforhold. Landsbyen Le Creusot i Frankrike var økomuseenes flaggskip, men bl.a. Nordisk Museologi har hatt en artikkel om hvordan prosjektet med tiden er gått i oppløsning. Flere norske museer har valgt betegnelsen økomuseum, men her, som med museumsbegrepet, blir navnet brukt mer eller mindre tilfeldig. Det er ikke nok at man har en samling gamle bygninger der det avholdes aktivitetsdager med demonstrasjon av gamle arbeidsteknikker. Heller ikke holder det at det leves et «liksomliv» i husene med utkledde mennesker som skal forestille beboere på 1700- og 1800-tallet. Økomuseum er det først når stedet er bebodd av mennesker som har virksomheten som levevei, enten det er jordbruk eller håndverk. Lyngheisenteret – økomuseum? Lyngheisenteret er et positivt bidrag til den norske museumsfloraen. Men skal jeg akseptere betegnelsen museum for denne institusjonen, må det være økomuseum. Lyngheisenteret består av fem gårdsbruk med hver sin driftsform. Gården som ligger nærmest lyngheiene, har valgt 1940 som en omtrentlig tidsbestemmelse. På denne gården kan folk se gamle redskapstyper, både for hest og handemakt, i daglig bruk. Gårdens drift er helt og holdent basert på den gamle jordbruksformen, selvfølgelig med offentlig støtte, noe som gjelder alle norske bønder. I fellesskap eier gårdene sauene og kyrne som skal holde lyngheiene ved like som beitemarker. Dyra tilhører de gamle, norske rasene villsau eller utegangar og raudkolle. Kombinasjonen natur og gamle kulturtradisjoner har Lyngheisenteret lykkes med her. Direktøren, botaniker Mons Kvamme, er ikke et øyeblikk i tvil om at Lyngheisenteret er et museum: «Vi tar vare på, viser fram og demonstrerer gamle redskaper og gamle arbeidsformer. Vi verner et naturområde som er et menneskeskapt kulturmiljø. Vi driver forskning og undervisning, og formidler kunnskapene på alle nivåer fra undervisning av skoleklasser via omvisninger for allment interesserte besøkende til forskerseminarer og konferanser.» Mens han sier dette, går vi gjennom de lange hesjene som er tunge av gult høy, klart til å bli lempet på høyvogna og kjørt inn på låven som vinterfòr. Ved enden av hesjene er et steingjerde, og bak dette, inn mot en skråning i terrenget, ligger informasjonsbygget. Trass i store dimensjo- ner – det ser en først når en kommer inn – er bygget ikke påtrengende eller dominerende. Stein, glass, skifer og tre i naturfarger og en naturvennlig plassering viser at arkitektene har forstått formålet med Lyngheisenteret. Jeg må innrømme at det først og fremst var naturen og opplevelsen der med ørnen og sauekadaveret som gjorde inntrykk på meg, noe som burde glede naturforskerne som står bak dette prosjektet. Men jeg er også imponert over rekken av vitenskapelige avhandlinger som Lyngheisenteret har vært i sentrum av. Det er dertil en bragd å ha fått i stand et kulturelt og økonomisk samarbeid med fem forskjellige grunneiere samt en rekke offentlige myndigheter. Lyngheisenteret har da også fått en europeisk kulturpris nettopp på grunn av samarbeidsformene. Forført av naturen og Mons Kvammes inspirerende femtimers omvisning, forsømte jeg min plikt som etnolog til å undersøke hvordan de materielle kulturminnene var behandlet. Det slo meg ikke straks i øynene om de restaurerte bygningene kunne vært annerledes, eller at det var gjort eventuelle brudd mot dagens museale konserveringsregler. La gå at steingjerdene i geilen ned til museet er laget av flathogde, moderne stein og at jeg ett sted reagerte på en litt hjelpeløs reparasjon av en gammel steingard. Det kan også godt være at det er noe å sette fingeren på både i fjøs og låve, men det gjorde ikke jeg. Nå er det ikke denne delen av virksomheten som publikum kommer til å legge mest merke til, for det formidlingen legger vekt på, er arbeidsformene og lyngheienes utseende med spor etter eldre virksomhet. Og der er det sannsynligvis ikke gjort noen yrkesmessige feilgrep. Det er neppe noen som vet mer om lyngheienes historie og stell enn professor Peter Emil Kaland og direktør Mons Kvamme som har ansvaret for prosjektet. Hva jeg derimot ikke kunne unngå å reagere negativt på, var utstillingen i informasjonsbygget. Førsteinntrykket var: «dette har kostet penger»! Det neste var at hele utstillingen ga en klaustrofobisk opplevelse. Høye, skrånende vegger i stål klemmer seg sammen om den stakkars besøkende som i tillegg snubler i skrånende «scenegulv». Vanligvis har jeg stor sans for symbolikk, men selv om jeg fikk forklart symbolikken her, er Mold tørkes i huset i bakgrunnen. Brukes til underlag i båsene i fjøset. Andre steder i lyngheiene finnes også torvfelt. 17
Page 1 and 2: Museumsnytt Årgang 51 - KLP OG MOM
Page 3 and 4: Markedsliberalisme og kulturarv Noe
Page 5 and 6: Toppstyrt Finn Rønning er museumst
Page 7 and 8: Mye gjenstår I det store og hele e
Page 9 and 10: derfor har vi lagt inn økte bevilg
Page 11 and 12: fram på museene blir formidlet på
Page 13 and 14: - Jo, egentlig kan jeg være enig i
Page 15: Innkjøpsfond for norske museer? In
Page 19 and 20: Med Tone Skedsmo er en nær og kjæ
Page 21 and 22: Gratis museum ga nytt publikum Stat
Page 23 and 24: Inga Lundstrøm ved Statens Histori
Page 25 and 26: Lek skaper læring - Skal museene s
Page 27 and 28: en vet om at de finnes. Internettet
Page 29 and 30: å forene bevaring og formidling. A
Page 31 and 32: en rasjonell og enkel tilgang til s

2002-04 - Museumsnytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?