Fløenkirken, Bergen - DFEF

En annen som hadde et slikt forbederhjerte, var profeten
Samuel. Han opplevde at folket ville at han skulle salve
en konge for dem. I1 Sam 8,6 står det: «Men det var ondt
i Samuels øyne når de sa: gi oss en konge». Men selv om
han syntes det var ondt og skuffende, det folket ba ham om
å gjøre, så var han lydig mot dem. Senere, da folket angret
på det de hadde bedt ham å gjøre, og kom med forespørsel
om han kan be for dem, svarte Samuel slik: «Men jeg, det
være langt fra meg å synde mot Herren ved å holde opp med
å be for dere» (1 Sam 12,23). Dette viser hvilken holdning
Samuel hadde til forbønn, fordi han visste hvilken tjeneste og
oppgave han hadde. Det gjorde at han hadde, som Abraham
og som vi, en spesiell adgang til Faderen. Derfor opplevde han
at det ville være en synd å ikke gå i forbønn for dem.
Samuels forbederhjerte var også formet av hans nære relasjon
med Gud. Han hadde lært å elske sin neste, ikke fordi de
fortjente det, men fordi Gud elsket dem.
Et tredje eksempel er Nehemja. Da han fikk dårlige nyheter,
hørte om nøden i Jerusalem, vendte han automatisk sitt hjerte
til Herren. Han tenkte ikke bare: det var leit, håper noen kan
hjelpe dem, men han brakte saken inn for Herren i faste og
bønn. Vi trenger kanskje å stoppe opp fra det vi holder på
med og gå inn for Herren med byen, familien og vennene
våre.
Abraham stilte seg i gapet for byene Sodoma og Gomorra.
Om det var noen rettferdige der, kunne Gud da spare byene?
denne preken av geirr standal.
Geirr er, sammen med sin kone Eva,
misjonærer i Brasil. For tiden er de
forstanderpar i Misjonshuset, Moss, men
beregner å reise tilbake til Brasil i høst.
Abrahams frimodige bønn
Etter at Abraham ble stående for Herrens åsyn, står det i vers
23 at «han trådte nærmere ...» Dette viser oss Abrahams
frimodighet, når han kommer nærmere og tettere på Gud
for å be ham spare byene på grunn av de rettferdige som var
der. Igjen og igjen ber han ydmykt, men nidkjært til Gud for
byene, og gir seg ikke. Forbønnen avsluttes først når Herren
går bort. Abrahams frimodighet og utholdenhet er et stort
eksempel for oss, for som oftest så er det vi som gir oss og går
bort fra Herrens åsyn.
I Efeserne 3,12 står det: «I ham har vi frimodighet, og ved
troen på ham har vi adgang med tillit». Dette forteller oss
at vi, som Abraham, kan ha frimodighet i vår bønn, for det
handler ikke om å «mase» på Gud, eller prøve å overbevise
ham, men det handler om å forstå og vite Guds vilje.
Abraham maste ikke på Gud, men han forsto Guds vilje, og
derfor holdt han også ut i bønn.
Det å forstå Herrens vilje er knyttet opp til kunnskapen om
ham, som vi får fra hans ord, og erfaringen vi får ved å vandre
med ham. Johannes kommer med de oppmuntrende ordene:
«Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi
ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet
at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre
bønneemner oppfylt hos ham» (1 Joh 5,14-15).
Hva gjør Guds vennskap med deg?
Har du blitt kjent på grunn av ditt vennskap med Gud?
NR 5 2012
33