Fløenkirken, Bergen - DFEF

Våg å bry deg
Norgeshistoriens største rettssak pågår. Mediene
er fulle av opprørende stoff fra rettsoppgjøret etter
en ugjerning der 77 intetanende, uskyldige, brutalt
ble tatt av dage. For overlevende, pårørende,
ja, alle som er utstyrt med medfølelse, er dette
en belastende tid. angrepet var så massivt og
landsomfattende at de fleste i vårt langstrakte land
er berørt – kanskje ekstra mye i disse dager.
Sorg og savn avler ensomhet. Å komme gjennom sorg er en
langvarig prosess. For de fleste er den nok ikke ferdig på de
ni månedene siden terroranslaget rammet. Nå blir den nok
ytterligere forsterket av at mediene er fulle av stoff som gir
minner – til dels grusomme minner.
Har vi som et menighetsfolk noe å bidra med her? Jeg vil
tro at det finnes mange dyktige omsorgspersoner i våre
rekker som lengter etter å yte omsorg. De fleste av våre
kirker og forsamlingshus er ikke fylt av folk som roper etter
oppmerksomhet.
Søk kontakt for å være et medmenneske. En god samtale
kan løse opp i store floker. Går man inn i denne typen arbeid
må en utvise stor varsomhet. Fall for all del ikke i grøften å
skulle omvende folk ved enhver anledning. Å plukke umoden
frukt er ikke klokt. Frukten kan ikke benyttes og i de fleste
tilfellene har man ødelagt muligheten for at den siden kan
modnes.
Selv om dette er en tid hvor aviser, radio og tv er fulle av
påminnelser som kan gi sorg og savn, er vi til enhver tid
omgitt av mennesker med behov for kontakt.
Jeg så en gang en blind kvinne ta seg frem langs en
fortauskant med sin hvite stokk. Storbyens fortau var full
av mennesker, men alle vek unna kvinnen så hun fikk gå
uforstyrret. Et stykke framme var det arbeid på fortauet.
Det var satt opp bukker og stengsler så ingen skulle komme
inn på arbeidsområdet. Dette var forvirrende for kvinnen,
som merket stengslet, men ikke så helheten. Ingen stanset
og hjalp kvinnen videre ut i veien hvor det var avskjermet
plass for gående. Folk hastet av sted. Men en kvinne i
Frelsesarme-uniform tok seg av den blinde og leide henne
rundt arbeidsområdet. Det handler om å se behovene og våge
å ta kontakt.
Det er mange som lever isolert, selv med tykt av folk rundt
seg. Utlendinger, handikappede, folk som har, eller har hatt
psykiske lidelser, eldre og syke er bare noen grupper som lett
kan befinne seg i ensomhet.
Jeg vil tro mange i våre menigheter har spesielt gode ressurser
og muligheter til å gjøre en samfunnsnyttig innsats for
sørgende og ensomme mennesker. Alle har behov for å bli
sett. Men husk å ikke være påtrengende. Si heller: «Hvis jeg
kan være til hjelp, så si ifra». Tilby hjelp med praktisk arbeid.
Det er en god måte å være sammen på og kan danne en
naturlig ramme for den gode samtalen.
Hvis dette er en besøkelsestid hvor vi kan gjøre noe for andre,
så utnytt den.
Vis at du bryr deg!
Våg å bry deg!
NR 5 2012
LEdER
5