Kald fusjon

min studietid blekksprut
Navn: Sigurd Helseth
Stilling: 57 år
Alder: Forfatter
Utdannelse: Diverse studier på
Universitetet i Oslo.
– Hvordan var studietiden?
– Studietiden min var veldig fin. Sånn følelsesmessig
og eksistensielt kan nok studentlivet være vanskelig.
Foreldregenerasjonen sa bestandig at studietiden var
den beste tiden i livet, og jeg har lurt på hvorfor. Men
nå tenker jeg på studietiden på samme måte som jeg
tenker på barndommen, utelukkende med positive
tanker.
– Var du skoleflink, eller ble det mest fest og tull?
– Jeg studerte jevnt og trutt og oppnådde helt
gjennomsnittlige resultater. Mest sosialt aktiv var jeg
da jeg studerte fransk. Da satt jeg i fagutvalget, og var
med i en teatergruppe, uten å forsømme studiene. Men
jeg fikk forresten aldri tatt franskeksamen; jeg avbrøt
studiene da jeg debuterte som forfatter.
– Hvorfor valgte du akkurat de fagene?
– Det skyldtes utelukkende individuelle preferanser
og lyster. Det er typisk at når man begynner på et fag,
så tenker man at det ville vært lettere å forstå hvis man
hadde et annet fag, en frustrasjon over at man kan for
lite. Jeg har det fortsatt slik som forfatter, på en måte.
– Var det vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet
etter endt utdanning?
– Da jeg begynte på universitetet hadde jeg jobbet som
kontorist i fem år, en tilværelse som var pyton. Jeg
avbrøt studiene da jeg debuterte som forfatter. Både
far og mor var da døde, og jeg hadde arvet nok til å
kjøpe meg en leilighet, og har siden bodd der og vært
forfatter på heltid.
– Når visste du hva du ville bli?
– Jeg gjennomgikk en intellektuell oppvåkning midt i
gymnastiden. Vi hadde et par lærere som var
provokativt dårlige, og som ergret meg slik at jeg ble
aktiv av den grunn. Men det var først da jeg havnet i
studiesituasjonen senere at skrivingen begynte å gi
resultater.
– Tror du det er annerledes å studere i dag?
– Når jeg ser på hva vi gjorde på gymnaset i forhold
til hva de gjør på videregående nå, er det nok flinkere
lærere og flere valgmuligheter. Elevene er dessuten mye
mer selvstendige. Vi var så beskjedne at vi omtrent sto
stille når vi kom inn i et rom, og ventet på lov før vi
snakket.
– Hva er de beste minnene?
– Litt kjærlighet, litt det sosiale livet.
– Har du noen tips til dagens studenter?
– Da må du nok ringe igjen om 300 år. Hehe. Nei da.
Man må være glad for det man får med seg, selv om
det ikke er så lett å se når man står midt oppe i
situasjonene. Som når du er forelsket, tenker du jo ikke
på at du er det, man er bare glad for å være det. Og
så må studentene sove godt og holde seg friske.
Av Vegard Eide Dall
Verden stripper for deg
Du har smaken av sommer i munnvikene nå. Øynene blendes av en vidunderlig, ny verden. Du er
yr og vill, og vrenger av deg Ulvang-sokkene. Våren er her, og bjeffer rabiat på hundespråket.
VÅREN ER SOM ET GIGANTISK VORSPIEL, en naturens
aperitif – en deilig forsmak på sommerlykken, med alle
sommerens ingredienser, som gjerne oppleves ekstra
intense, etter et mørkt halvår i drepende dvale. Våren
er forventninger. Alt du skal gjøre til sommeren: festivaler,
sommerjobb, få nye venner og slaraffenliv. Våren er latter,
gjenfødelse og urban støy.
Våren er gjørme og vårrengjøring, lusking gatelangs
og tilbud på reker. Våren er genseren over skulderen,
milde vindkast og lave rullende skyer. Den er lange dager
og lyse netter, sene kvelder i parken med musikk og pils
og tørr grus som knaser under labbene. Våren er verden
som kler seg naken og stripper for deg. Våren er selve
bakken under oss, som puster og snøfter med ny giv.
Våren er et vorspiel og vorspielet er ofte bedre enn selve
festen. Det gjelder å ikke drikke for mye, du må vise
måtehold, for ikke å bli lei når sommeren plutselig biter
deg i skrittet.
VÅREN ER BEGJÆR, BRUNST OG LIBIDO i et magnetisk
sug av vårkåthet. Denne velsignede årstiden gjør oss
ville og gale. På et mystisk vis blir vi penere enn det vi
er om vinteren: Det er nok noe med luften, denne
prikkende varmen som får blodet til å koke, som gjør oss
til vandrende kjønnsorganer. Om våren starter den
spennende jakten på en sommerkjæreste; en å dele disse
livsberusende øyeblikkene med. En å kysse, en å holde
rundt i den varme sommernatten, en som kjøper vannmelon
til deg og sier du er den beste – helt til høsten kommer
og magien blåser bort i de regnfulle stormkastene.
Våren er menneskelig forfengelighet satt i system. Den
er en nærmest panikkartet show-off-tid, med solbriller,
rollerblades, kule klær og solsvidd solariums-svor. Våren
er joggende menn med singlet, hårete brystkasse og
hodetelefoner. Det er nå vi høster fruktene av iherdig
innsats på SATS. Vi virvler rundt i sentrum som svimle
snurrebasser og bader oss i vår egen vellykkethet. Vi er
som tomme eggeskall med fin påskemaling. Og vi fraktes
rundt i importerte biler uten tak, med noen svulmende,
svimlende, stønnende, stormannsgale stereoanlegg. Slik
buldrer vi taktfullt rundt og rundt, i den samme løypa,
helt til vi er tomme for bensin og må taues vekk av Falken.
VÅREN ER OGSÅ DEN STREBERSKE oppløpssiden i det
akademiske maraton. Den er studenter som burde vært
inne og lest, men som heller ligger i gresset på et pledd
som slakteferdige griser og titter solbrisne på dem som
går forbi. Kanskje blar de i en bok av Kafka, det slår an,
og kanskje røyker de en sigarett. Men da må de huske å
slokke den, for gloen kan lett antenne det tørre gresset og
lage en vanvittig brann, som Trondheims brannkorps
tradisjon tro ikke greier å slukke.
VÅREN ER SANSENES TID, og spesielt luktesansen: Du
slikker i deg lukten av Trondheim, oppdager byen på nytt,
sanser svake vinddrag som stryker over bakken og bærer
med seg en regnbue av dufter som treffer neseborene dine,
og skjenker deg en rivende eim av råtten bæsj. Hundebæsj
er kanskje denne årstidens fremste varemerke; den dukker
opp overalt, klistret til asfalten, stygg og brun og slimete.
Og den lukter aldeles fryktelig. Våren er lykkelige hunder
med logrende haler; de slippes fra båndene og maser
hysterisk etter flisete pinner, som hele vinteren har vært
bolig for termitter og pissmaur, og etterpå kommer de og
slikker deg i ansiktet.
Våren er å hente fram sykkelen din, som gjerne er
punktert på begge hjulene, som mangler alt forskriftsmessig
utstyr, som har et kjede så rustent og sprøtt at det knekker
bare du tenker på det. Våren er å banne lenge – si stygge
og helt upassende ting fordi du ikke er stand til å reparere
noen ting.
Våren er gamle koner på alle fire langs husveggen i
frenetiske forsøk på å redde hageblomstene som drukner
i villniset av ugress. Våren er to gamle menn som møtes
på et skyggefullt gatehjørne og mimrer godslig om gamle
dager, mens vinden rufser dem i håret, og to nyforelskede
tenåringer rusler forbi, hånd i hånd, helt oppslukt av
hverandre, mens en sulten bie foretar en kontrollert
landing i vårens første hestehov ute på Munkholmen.
VÅREN ER FUGLER som arrangerer tennerskjærende
gratiskonserter utenfor vinduet ditt klokka seks om
morgenen. De har jo tross alt vært på lang ferie i Afrika,
og har mange gode historier å fortelle, men du skjønner
ingenting, og blir sint og frustrert, og har lyst til å slenge
en hammer på dem, men det går ikke, for vinduet er i
mellom, og nye ruter koster det hvite i øyet. Til slutt står
du bare opp og spiser en boks tunfisk – gjerne med
potetsalat og sylteagurk.
Enda verre er det med insektene. Våren er «Return Of
The Bugs». Store landeplager av sorte skyer, breddfulle
av flyvende mikroorganismer, velter inn i livene våre som
blodsugende flodbølger. Våren er mygg som kravler inn
i øret ditt og legger egg, som blir til larver, og flyr ut igjen
til høsten. Våren er vimsete edderkopper, slafsende
spyfluer, flørtende marihøner, balstyrige kamikaze-veps
med kjemiske stikkvåpen og enorme jordhumler som deiser
inn i øyet ditt når du sykler ned bratte bakker.
VÅREN ER TIDEN DA ALLE får et intenst behov for å fylle
munnen med avkjølende materie. Voksne menn flakser
rundt med is i skjegget, og de som er glade i øl, tråler byen
rundt etter ledige bord ved vannhullene. Uteserveringene
fremstår nesten som livbergende oaser, der grådige kameler
slukker tørsten og speider etter en make – dog til sviende
priser. Dette er tiden vi forlanger pent vær, og banner stygt
hvis de søte værdamer og værmenn melder noe annet.
Våren er ikke minst tiden framfor noen da livsglade
poeter og andre askeladder insipireres til å skrive tull som
dette.
Av Eivind Biering Strand og
Vegard Stolpnessæter (illustrasjon)