INNHOLd: - Oslo Museum

i de store husholdene til byens rikeste
menn. I 1801 arbeidet hele femten
tjenere i Bernt Ankers hus i Tollbugata. 11
Her var blant annet husholderske, kokk,
underkokke, kokkepike og -dreng,
kammerpike, stuepike, kusk og gartner.
Alle var ugift, og kun fire var over 30 år.
På disse punkt var de typiske tjenestefolk.
den store variasjonen i tjenernes
yrkesbetegnelser i Anker-husholdet, var
imidlertid uvanlig.
Hos Bernt og Mathia Anker bodde
i tillegg byens mest eksotiske tjener:
31 år gamle Christian Solimann var
en av Christianias få ikke-europeere.
Christian ble døpt 25.oktober 1786 i
Akershus slottskirke. Hendelsen var
så enestående at den ble beskrevet
i avisa Norske Intelligenz-Seddeler.
Christian ble der omtalt som en ”Hr.
Etats-Raad Anker tilhørende Neger”. 12
Fadderne var fra byens finere kretser;
stiftsbefalingsmann Scheel, generalmajor
von Wackenitz, guvernør Peter
Anker, etatsråden selv og kammerjunker
Kaas.
Så fornemme faddere hadde nok
de færreste av byens tjenere, men så
var Christian Solimann heller ingen
vanlig tjener. Han var et statussymbol
som skulle kles opp i vakre klær og
vises fram. Mange tjenere betydde at
arbeidsgiveren hadde mange penger,
men skulle også i seg selv være et
utrykk for, og forsterke ideen om, denne
rikdommen. Særlig gjaldt dette livrékledde
tjenere, hvis arbeid i stor grad
bestod i å bidra til konstruksjonen av
arbeidsgivernes sosiale identitet. 13 En
rik mann hadde mange tjenere fordi
han hadde råd til det, men også fordi
de mange tjenestefolkene var en måte å
vise omverdenen at han var rik.
Selv om tjenere i livré må ha vært fåtallige
i Christiania, var ikke byens borgere
ukjent med forestillingen om tjenere som
statussymboler. Byens politimester var
selv inne på dette. I en kjennelse fra 1778
skrev han om ”en Hosbond, der vil ansees
for distingveret, og som Saadan anholder
Amme (...).” 14 Christianias borgere holdt
ammer fordi de ønsket å være fornemme,
ifølge politimesteren.
De fleste av byens tjenestefolk, blant
dem Maria Larsdatter, var imidlertid ikke
livrékledde statustjenere eller ammer.
de arbeidet for mennesker med mer
beskjedne midler, som håndverkere og
kjøpmenn. Også folk med enda mindre
inntekt, som høkere og verthusholdere,
kunne ha tjenestefolk, særlige kvinnelige
tjenere. de aller fattigste hadde derimot
sjelden tjenere.
Kontroll og frihet
I 1795 gikk en annen av Christianias
arbeidsgivere, en madame Wyller, til sak
mot sin tjenestejente Cathrine Jensdatter.
Ifølge madame Wyller hadde Cathrine
vært oppsetsig og ulydig mot henne.
Blant annet skulle tjenestejenta ved flere
anledninger ha vært alt for lenge ute når
hun gikk ærend. I tillegg ble det antydet
at Cathrine var et uanstendig menneske.
På pinsedagen hadde madame Wyller
gitt henne lov til å være ute til klokka ti
om kvelden. Cathrine Jensdatter kom
imidlertid ikke hjem i det hele tatt den
natta. 15 Tjeneren Cathrine nektet å ha
gjort noe galt. Kun en gang hadde hun
brukt lang tid på et ærend, og da var hun
kun borte en halvtime ekstra. Hun hadde
19