Nytt norsk kirkeblad nr 3-2011 - Det praktisk-teologiske seminar

hun ble båret. Hun lot seg begeistre og
utfordre av natur og landskap.
Kjærligheten til folket, tilliten til
Gud, troen på eget og kirkens kall, erfaringene
fra motstandskampen under
krigen og hennes eget «klarsyn» da – og
hennes trofaste mann – gjorde at hun
ikke ble blåst overende.
«Det var synd at hun ble den første.
Det skulle ha vært en annen enn henne»,
sa ere av prestene i bispedømmet.
«Hun var en veldig spesiell type, og hun
var jo ingen stor teolog.» Dette utsagnet
lever i beste velgående i dag. Jeg kommer
tilbake til det.
Da navnet mitt ble kjent i forbindelse
med «homolisaken», kk jeg hilsener
fra kjente på Senja som oppmuntret
meg til å stå på og ønsket meg velkommen
tilbake som prest. «Du må huske
på at det var vi her på yttersia som hadde
Norges første kvinnelige prest.»
Boken hun ga ut i 1966, Mitt kall,
kk jeg i presang. Den har siden vært et
dyrebart eie og er min fremste skrilige
kilde til disse reeksjonene. Her nner
jeg mange tilknytningspunkter, selv
om våre liv og våre veier også har vært
svært ulike.
Da jeg, etter å ha vært permittert
fra min stilling som kapellan i Nordre
Land fra partnerskapsdagen 28.juni
1997 til 1.februar 1999, kunne gå inn i
stillingen igjen, var stormen på det sterkeste,
både lokalt og nasjonalt.
Min egen ballast var ikke minst
kjærligheten (vi hadde tross alt akkurat
inngått partnerskap og var i ferd
- 23 -
med å etablere oss sammen) – og folkets/menighetens
liv i hverdag og fest.
Aldri glemme hva det dreide seg om:
være prest, være et helt menneske.
Motstanden var merkbar i menigheten,
men det var som om folk satte alt inn
på å vise at de satte pris på oss og ønsket
meg som prest.
Ingrid Bjerkås la merke til alle som
ville henne vel og stilte opp for henne i
stort og smått: «Det var som folk ventet
på å få gjøre oss noe godt overalt, og jeg
kom til å spørre en gammel mann om
dette. – Det er jo jeg som er hyrde og
skal ta meg av dere, men her er det akkurat
som det er omvendt; det er dere
som passer på og steller med meg. – Ja,
du skjønner, sa han, at da vi kk brevet
om å ta avstand fra deg og motarbeide
deg, da skjønte vi at de ville fare ille
med deg, og at vi måtte passe på deg.»
Folket i Berg og Torsken – og folket i
Torpa – tok vare på sine omstridte prester.
Det å være prest er ble å være i en
giverrolle, men også måtte lære seg å ta
imot.
SE ALT SAMMEN LITT UTENFRA
med presteembetet som mål springer
ut av en dyp indre overbevisning; «Jeg
kan trygt si at det var tyskernes overfall
på landet vårt i 1940 som førte meg inn
på veien til prestetjeneste».
Hun vet at hun blir en banebryter
ved å søke om ordinasjon, samtidig
gjør hun bare det hun regner for å være
helt selvfølgelig. «Jeg hadde fått en av
INGRID BJERKAAS-JUBILEUM
!"##$
!%&'($
()&(*$
+,-.