Nytt norsk kirkeblad nr 3-2011 - Det praktisk-teologiske seminar

at alle som ikkje opplever tilhøyrigheit
til ulike formar for kristen tru, får tilbod
om eigna rom for å kunne ta avskjed
på ein verdig måte. Dette er nødvendig
også for å sikre at gravferder også i
framtida kan vere oentlege handlingar
som i prinsippet er opne for alle.
Det er slik gravferder har fungert
i lang tid: Som ei rituell handling der
ikkje berre den aller næraste familien,
men også naboar og bekjente og heile
lokalsamfunn har blitt påmint om eit liv
som er slutt og har hatt høve til å sørgje
saman. Gravferder gir også høve til
å sørgje over lokalsamfunn som er i ferd
med å forsvinne, over yrker som ikkje
er meir, over livsformer som no høyrer
fortida til og kanskje over ei utvikling
som har ført til at mange lever og døyr
aleine. Å gi rom for ei slik sorg er nødvendig
for at samfunnet kan halde fram
med å vere menneskeleg.
KROPPSLEG NÆRVER I SAME ROM
I tillegg er det noko grunnleggjande
som har kjenneteikna dei aller este
gravferdene eg har vore i som sørgjande
eller prest: Det handlar heilt enkelt om
at vi er nærverande i same rom. Alt blir
gjort, dersom det i det heile er mogleg,
for at den døde sjølv skal vere kroppsleg
til stades. At kroppsleg nærver i same
rom er viktig, kjem også til uttrykk i
måten vi snakkar til kvarandre om både
gravferd og sorg: «Vi er samla her rundt
NN si båre for saman å ta avskjed med
henne»; «Takk for deltagelsen!» Og i
det vi gjer: Kroppslege handlingar som
HEFTE TRE ÅRGANG TRETTINI
- 64 -
handtrykk, klemmar, gråt, å synge saman
og å bære ut kista og gå saman til
gravplassen er meiningsfulle i seg sjølv.
Desse kroppslege handlingane gir også
meining til mange av dei orda vi brukar
om sorg: «Det er tungt» t.d. Det er
verkeleg tungt å bære kista, men også
å bære sorga. Kroppar i sorg utfører eit
sorgarbeid, som gjer dei som sørgjer
slitne også «reint» fysisk. Eit felles rom
for gravferdshandlinga er også viktig
fordi det på mange måtar er eit frirom
der det er lov til å gråte og vere ute av
seg. Det gjer ikkje noko om dei sørgjande
får sagt akkurat det dei tenkte å seie.
Gravferdsrommet er eit frirom og også
eit rom for overgangar: Eit rom vi etter
kvart kan gå ut av for å kome vidare i
livet saman.
Alt dette peikar i retning av at lma
overføringar av gravferder har eire
problematiske sider som det vil vere
fornuig å snakke meir saman om. Eg
er ikkje i tvil om at dei gravferdsbyråa
som tilbyd slike tenestar, ønskjer å gjere
det på ein verdig måte og at dei understrekar
at dette er eit tilbod meint for
unnatakssituasjonar. Men problemet er
at eit slikt tilbod i seg sjølv kan bli oppfatta
som eit reelt alternativ for folk som
av ulike grunnar ikkje har råd, tid, eller
lyst til å prioritere å dra i ei gravferd. Og
kva gjer medvitet om at ein kan bli lma
med dei som er til stades i den fysiske
gravferda. Får dei vite om at dei blir
lma? Er det i så fall ikkje ein fare for
at dei sørgjande tar seg saman og legg
band på kjenslene, sånn at dei kan gi