Nytt norsk kirkeblad nr 3-2011 - Det praktisk-teologiske seminar

kunne være usynlig når jeg tra andre
prester. Men det som gjorde at jeg bestemte
meg for å ta imot innbydelsen
med takk, var hensynet til prestegjeldet
mitt. Folket der burde jo også ha
en prest som kunne være med på alt
det de andre prestene var med på, og
som lærte det samme som de andre.»
Møtet gikk mye bedre enn fryktet. En
ting var at det viste seg at en del av tiden
var avsatt til feiring av henne og hennes
mann. Samtidig: «En del menighetsprester
holdt seg borte, og ikke en
hverdagslivet er det jo en forferdelig
påkjenning å føle at en er uønsket og
holder andre borte, men her måtte jeg
prøve å ta meg sammen for ikke å vise
meg utakknemlig, og fordi jeg nå engang
var kommet.»
«Det dirret i bena da jeg gikk ned
trappen til det første møtet med alle de
kjente og ukjente teologene», skriver
hun.
Og jeg husker min egen angst da
jeg var til stede på prestesamlinger, i
permisjonstiden og lenge etter. «Alle»
hadde lov å mene noe om meg og gi uttrykk
for det når som helst og hvor som
helst. I løpet av mine 13 første år som
prest hadde vi ikke gudstjenestefellesskap
som samlet presteskap i mitt prosti,
og det var tabu å diskutere saken.
Jeg kjenner også den krevende øvelsen
å være uønsket og samtidig vise
takknemlighet.
Kollegafellesskapet med andre prester
er fortsatt ikke den arena jeg er
- 25 -
mest komfortabel på, selv om graden
av trygghet stiger stadig.
VIKARIERENDE MOTIVER
På et stadium møter Ingrid Bjerkås
en «utsending fra Vestlandet», med
oppdrag fra Menighetsfakultetet, som
kommer for å få henne til å godta en
mannlig prest ved sin side, en som kan
betjene hennes motstandere. Det nekter
hun. Han reiser rundt i prestegjeldet,
og etter en tid dreier innvendingene
seg ikke først og fremst om hennes
kjønn, men at hun ikke forkynner
tydelig nok om fortapelsen. Dette tar
hun på alvor, slår opp i bibelordboken
og nner ut at «ordet frelse stod ere
hundre ganger, og glede omtrent like
mange. Fortapelse sto 27 ganger, og av
de 27 gangene var det enkelte steder
med positivt fortegn: - for at I ikke skal
gå fortapt.» Alt dette ble så hovedtema
for en av hennes prekener.
For mitt vedkommende utviklet det
seg en type motstand som var snedig,
og som rammet: det var ikke det at jeg
levde i ”homolt samliv og fastholdt
synd” som var hovedgrunnen til at folk
burde holde seg borte, men det at jeg
var en løebryter, en prest som ikke var
til å stole på 2 .
Var det beklagelig, som mange fortsatt
hevder, (også kvinner), at hun ble
den første? Burde det ikke heller vært
en yngre, mer «indrekirkelig», diplomatisk,
mildere av vesen, skarpere som
teolog?
En slik tanke forutsetter en plan, en
INGRID BJERKAAS-JUBILEUM
!"##$
!%&'($
()&(*$
+,-.