Nytt norsk kirkeblad nr 3-2011 - Det praktisk-teologiske seminar

keså; begge deler hentes bedre fram ved
skrivordet enn på prekestolen.
Vi prester skal være ytterst forsiktig
med å bruke tilbakemeldinger på egne
prekener som referanse for hvor vellykkede
de eventuelt har vært. De gode
meldingene får man høre – de mer kritiske
reserveres gjerne til andres ører.
Selv har jeg vært ekstra opptatt av å
hente inn kommentarer på framføringen.
«Leser jeg mine prekener?» har jeg
oe spurt. «Framføres det stivt og kunstig?»
Og har som oest mottatt brukbart
troverdige (jeg er selvsagt ganske lett
ikke oppleves slik. Hvorpå jeg sender en
vennlig tanke til realskolens norsklærer
som kurset oss ganske grundig i muntlig
framføring av skrilig materiale.
Personlig synes jeg at O. J. Lølands
idealtid for prekenlengde er i snaueste
laget. Det kan selvsagt være en generasjonsgreie;
uansett er åtte minutter
sjelden tilstrekkelig tid for en pratsom
herre som undertegnede. Jeg føler nok
at Løland her framstår som et oer for
samtidens åk: Ting skal skje fort, og i tillegg
skal det underholde. Kvalitet måles
oe etter underholdningsverdi. De
este av oss er blitt oer for ernsynsmediets
travle krav om at vi skal mores
til døde.
«Skjedelig» sa mine barn, før de
hadde lært å snakke rent. Deres barn
sier det samme; bare enda fortere. «Man
- 67 -
Vi bør ha plass til den lange tanke. Også
på prekestolen. Kanskje ikke minst der.
Jeg forundres over Lølands resonnement
og erfaring: At muntlighet gir
større dristighet. For egen del ville det
gitt større uvørenhet. Og det er ikke helt
det samme. Neppe spesielt kvalitetsfremmende
heller.
Alt vi har på hjertet skal selvsagt ikke
ut – særlig ikke om det i hovedsak blir
tidtrøyte. Selv er jeg bedre til å rasjonalisere
slikt ved skrivebordet enn der og
da på prekestolen. Pratsomhet og snakkesalighet
er lumske følgesvenner.
Ole Jakob Løland har selvsagt rett i at
det «kommer an på forkynnerens disiplin
og vilje til å variere og studere stadig
nye sider ved budskapet». Men akkurat
der er det er neppe noen forskjell
på «muntlige» og «skrilige» prekener.
Inntil det motsatte er bevist, tror jeg
det er fullt mulig å kommunisere like
bra ut fra et skrilig manus som det er
fullstendig uten manus. Jeg tror til og
med at det krever mer – både av forberedelse
og av framføring.
Jeg tror Ole Jakob Løland tar feil.
Men det handler om viktige ting.
Fordi han har helt rett i at vi lever i «øyeblikkets
tyranni», og at det har «gitt monologen
nesten umulige vekstvilkår».
Det er et viktig teologisk anliggende
å slåss mot tyranniet. Ikke slutte seg til
det. ■
DEBATT
!"##$
!%&'($
()&(*$
+,-.