Nytt norsk kirkeblad nr 3-2011 - Det praktisk-teologiske seminar

som i begynnelse svevde over havdypene
og på Guds ord skapte lys og liv
av intet, det er den ånd som falt på disiplene
på Pinsedagen. Man kan si at på
Pinsedagen kristeliggjøres mangfoldet.
Det er lett å bli euforisk på Pinsedag,
og plutselig innta rollen som en folkekirkelig
svermer. Man kan lett bli høy
på Grundtvig sine fantastiske pinsesalmer.
Og derfor er det dumt at Apg
2:12 er utelukket fra Pinsedagens prekentekst.
Vers 12: «De visste ikke hva
de skulle tro, og forvirret spurte de
hverandre; «Hva er dette for noe?» Men
noen gjorde narr av dem og sa: «De har
drukket seg fulle på søt vin.»» Selv om
jeg aldri vil si at det å drikke seg full på
vin er noe galt i seg selv. Kanskje bør
man gjøre det, en gang i blant. Men
man bør være edru i en forkynnelses-
- 47 -
situasjon.
Er det sånn at vi i folkekirken ikke
har noe språk for den euforiske gleden
som åndens komme gir? Pinsevennene
har jo annektert Ånden og sakrametalisert
sin babling, mens Kvekerne har
valgt stillhetens lyttende spiritualitet.
Jeg tenker at folkekirkens vei er å
kroppsliggjøre Åndens komme. Hvis
vi vil mangfold må vi våge mangfold.
Pinsen er en feiring av mangfoldet:
Av Ånden som skaper og nyskaper. Av
Gud som kontinuerlig puster sin livgivende
pust over verden. Og Enhet.
Måtte vi bevare enheten i vår kirke. På
tross av uenighet i krevende spørsmål,
blir min bønn om at vi fortsatt skal dele
brød og vin til reisen ved samme nattverdsbord.
■
PINSEDAG
!"##$
!%&'($
()&(*$
+,-.