Lik og ulik - Matematisk institutts hovedside - Universitetet i Bergen

Terje Østigård
Figur 4. To sønner foran kremasjonsbålet hvor de kremerer sin far.
Nire Ghat, Baglung Bazar, Vest-Nepal. Foto: Terje Østigård.
16
Tradisjon, sammen med
mytologi, er ofte hva som
definerer sannhet. Selv om
religionen og trosinnholdet
er det samme, kan det være
stor lokal variasjon i gravskikk
innenfor små områder. I Vest-
Nepal var det ulike skikker i
stort sett hver eneste landsby
selv om alle var hinduer og delte
den samme verdensforståelsen.
Når jeg spurte om hvorfor de
gjorde som de gjorde, var som
oftest svaret at ”det er i følge vår
tradisjon” eller at ”vi har alltid
gjort det slik” (fig. 4), og når
jeg refererte til at de gjorde det
annerledes i nabolandsbyen,
var ofte svaret at det var deres tradisjon, og det var helt uproblematisk (Oestigaard
2000b). Selv prester tilpasset ritualene til hva som var den lokale tradisjonen.
Det har blitt skilt mellom ”Great tradition” og ”Little tradition” (Redfield 1956), hvor
den Store tradisjonen har religiøse skrifter, elite i form av prester og sammenfaller ofte
med verdensreligioner eller sivilisasjoner, mens den Lille tradisjonen er landsbygdens
tradisjon, ofte uten skrifter og skriftlærde og religioner med mindre omfang. Selv
om det er et analytisk interessant skille, er det problematisk fordi det ikke er noen
nødvendig motsetning mellom dem. En Stor tradisjon er gjerne en overbyggende
ramme for et konglomerat av forskjellige lokale tradisjoner (Furer-Haimendorf
1959:135), og en bonde som er analfabet er en like god hindu eller kristen som
en prest, selv om det historisk sett har vært en del prester som ikke har delt dette
synspunktet.
Det interessante i denne sammenhengen er hvordan man kan spore ulik grad av
kunnskap og kompetanse i det arkeologiske materialet. Presteskap definerer i stor grad
hva som er den offisielle tro og lære. Likevel fins det er rekke eksempler på at det er
de færreste som bruker prestene i for eksempel døderitualer. Prestene utfører ritualene
på de helligste stedene, mens de fleste bor på landsbygden og utfører ritualene selv. Et
paradoks med et sterkt institusjonalisert presteskap på hellige hinduistiske plasser som
Varanasi i India og Pashupatinath i Nepal, er at på den ene siden er det disse ritualene
som ”definerer” den ”rette” lære og praksis, men på den andre siden er ritualene så
spesialiserte og profesjonelt utført at de ikke er representative for folk flest og i alle fall
ikke for størstedelen av den materielle kulturen som er igjen etter ritualene, eller det
som vil være de arkeologiske kontekstene. Det typiske kan bli atypisk.