Lik og ulik - Matematisk institutts hovedside - Universitetet i Bergen

Terje Østigård
som ikke hadde klart å komme seg videre. Drapsmenn, øksemordere og selvmordere
var ansett å tilhøre denne kategorien. Uheldige dødsfall kunne føre til denne skjebnen
”verre enn døden”.
Troen på at det fins sjeler som hvileløst vandrer rundt her på jorden tilhører ikke kun
en hensvunnen tid av kristendommen. Helt frem til 1960-tallet var det i enkelte deler
av Norge vanlig praksis å bruke marskalker under begravelsene. Marskalkene var to
nære venner av den avdøde som sto ved kisten under selve begravelsen og voktet den
døde. Marskalkene hadde egne marskalkstaver til dette formålet, og når prosesjonen
forlot kirken gikk marskalkene i front og ledet den døde trygt til graven. Viktigheten
av marskalktradisjonen var nettopp fordi det fantes gjenferd eller onde ånder som
kunne føre den dødes sjel av gårde, men på 1960-tallet ble praksisen avviklet fordi
dette ikke var kristen tro og tradisjon: slike gjenferd fantes ikke (Østigård 2006).
I forhistorien har utesitje vært praktisert. Utesitje deles inn i to typer; en passiv og en
aktiv. Den passive utesitjen innebar at de etterlevende satt på gravhaugen og lyttet
etter spådomstegn eller annen kunnskap som de døde hadde. Den aktive formen
innebar å mane frem åndene og vekke opp de døde. Kristenrettene på 1200-tallet var
sterkt i mot praksisen med utesitje på gravhauger, og Gulatingsloven sier at utesitje
var en ubotelig handling som hadde til hensikt ӌ vekkja upp troll og med det fremja
heidendommen” (Hansen et al 1994). Hvis de døde levde videre, ikke bare i en
annen eksistens som de etterlevende hadde tilgang til, rettes fokuset mot forfedrene
og forfedrekult.
9) Forfedre og forfedrekult
På Borre i Vestfold ligger Norges største samling av store gravhauger. I dag består
gravfeltet av syv storhauger og tre store gravrøyser i tillegg til ca. 30 mindre
gravhauger. Tidligere fantes det ytterligere to store gravhauger. Diameteren på de
største gravhaugene er mellom 45 og 47 meter og de er mer enn 7 meter høye (Myhre
& Gansum 2003). Alle de store haugene har i sin samtid eller kort tid etterpå blitt
utsatt for “haugbrott” eller “gravplyndring”, som har vært de vanligste benevnelsene
på dette fenomenet.
Terje Gansum har med utgangspunkt i blant annet en utgraving på Vårby gård i
Huddinge i Stockholms län utfordret dette synet. I en klart avgrenset og definert
haug ble det funnet rester av fragmenterte, brente menneskebein, som sannsynligvis
stammer fra tre ulike individer som har blitt begravd i haugen. De identifiserbare
beinene kunne ikke dateres, men noen av de uidentifiserbare beinene i samme kontekst
ble datert til BC 380 - 180. Disse beinene ble funnet i et lag som var mye yngre.
”Gjenstandene stammer fra yngre jernalder og kan knyttes sammen med et par 14Cdateringer
til vendeltid-vikingtid og kan representere en ombygging av ett eller flere
eldre gravanlegg hvor de eldre brente menneskebeina kan ha vært deponert” (Bäck
& Gansum 2004:59). Funn av brente menneskebein i et ildsted datert til romertid
styrker tolkningen av at dette ikke er en tilfeldighet, men en del av en bevisst, rituell
20