Lik og ulik - Matematisk institutts hovedside - Universitetet i Bergen

Introduksjon til variasjon i gravskikk
Terje Gansum har i samarbeid med smeden Jonny Hansen vist hvordan det trengs
beinkull i smelteprosessen hvor jern omdannes til stål (Gansum & Hansen 2004).
Funn av menneskebein i smedens smier fins i Norden (se Gansum 2004c, Goldhahn
& Østigård 2006). Hvorvidt det er smidd mennesker eller dyr – eventuelt begge deler
– inn i sverd, kan man ikke avgjøre med sikkerhet, men som vist så kan det være en
flytende grense mellom kategoriene hvor dyr i visse tilfeller kan ha hatt en høyere
ontologisk status enn mennesker. I sagaene og Edda kan vi lese at sverdene har navn
– de er om enn ikke individer, så har de immanente krefter eller identiteter. Tyrving er
kanskje det mest kjente navnet, men andre sverd heter blant annet Gråsida, Kvernbitt,
Gram, Fetbrei, Bastard og Krep (Gansum 2004c:49). I slike tilfeller kan man spørre
seg om gjenstandene er viktigere enn menneskene. Kan gjenstandene få begravelse
uavhengig av om det fins en død person?
”Tomme graver” eller kenotafer er tradisjonelt sett tolket som minnesmerker over
falne som har dødd andre steder, som for eksempel på sjøen, hvorpå de etterlatte
likevel har reist ett monument. Problemet med en slik tolkning er at man lar
fraværet av funn være styrende for tolkning og unnlater å tolke konteksten slik den
fremtrer (Gansum 2004b), selv om det er helt riktig at nærvær av fravær også er
en kildekategori (Hodder 1994). Likevel kan man spørre seg om det er våre egne
fordommer og fortolkningsrammer for hva man forventer at ”skulle” ha vært i
”graven” som er styrende fremfor den faktiske funnsituasjonen (Gansum 2004b). Er
det gjenstandenes immanente krefter og identiteter som har blitt begravd nettopp
fordi mennesker ikke var i en unik posisjon til å inneha slike kvaliteter?
12) Kroppens ambivalente karakter
Hvis gjenstander har immanente kvaliteter og identiteter, så er det nettopp dette
trekket som kjennetegner kroppen (fig. 7). Selv i kristen kosmologi har det vært en
intim sammenheng mellom ordet/mening og kropp: ”I begynnelsen var Ordet, og
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud…Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss,
og vi så hans herlighet…” (Johannes 1:1&14). Sentralt i forestillingen om skjærsilden
er at synden er manifestert i kjødet og renses bort gjennom ilden. Hvis sjel og legeme
var separert, ville ikke skjærsilden som prosess ha fungert. Jo syndigere man er, desto
mer infisert er kjødet (Oestigaard 2003). Slike forestillinger finnes også i hinduismen.
Hvor lang tid en kremasjon tar, avhenger av hvor syndig personen er. Da en minister
fra Bihar ble kremert i Varanasi i 1983, ville liket knapt brenne, til tross for størrelsen
på bålet, og den angivelige årsaken slik det ble forstått, var den enorme mengden synd
forårsaket av hans korrupsjon i det levde livet (Parry 1994:127).
Deler av feminismen har fokusert på at kvaliteter og identiteter er kroppsliggjorte
(e.g. Moore 1994). Siden valget av likbehandlingen er den prosessen som tar hånd
om selve kroppen – kjødet – den delen av en person som vil starte å forråtne, er det
rimelig å anta de ulike identitetene og kvalitetene er styrende for valg av gravskikk. I
hinduismen er forholdet mellom kremasjon og inhumasjon relatert til den avdødes
23