• Frå barn til fôrhaustar • Tanker om bondens ... - Lokalhistorie.no

• Frå barn til fôrhaustar 

• Tanker om bondens landskap 

• Bondeforskeren og forskerbonden 

— Reidar Almås 

02 

2012 

TEMA: Jordbrukslandet

2 

Lokalhistorisk magasin 2/12 

Forord 

Nr. 2, 2012, 23. årgang 

Lokalhistorisk 

magasin 

Meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) og 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

ISSN 0802-8931 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør), 

mob. 917 71 504, e-post: 

aubrodre@broadpark.no. 

Hans Nissen (red.ass.), 

hans.nissen@ntnu.no. 

Hans Hosar, 

hans.hosar@lokalhistorie.no. 

Marianne Wiig, 

marianne.wiig@lokalhistorie.no. 

The last hope 

Dette er en historie fra virkeligheten. En gårdbrukerpar 

fikk tre barn – først en sønn, deretter en 

datter, og etter noen år en ny sønn. Faren kalte denne 

sønnen for The last hope. I tilfelle ingen av de eldre 

søsknene ønsket å ta over gården, var attpåklatten 

siste mulighet. Gutten har selvfølgelig et vanlig døpenavn, 

men de fleste kjenner ham nok som The last 

hope. Og han er fremdeles ingen gårdbruker. 

I dette nummeret har vi valgt ut et knippe artikler 

som handler om Norge som jordbruksland. Vi har 

lagt vekt på etterkrigstida, og sett litt på endringer i 

både drift og landskap som har skjedd i denne perioden. 

Siden det er en umulig oppgave å presentere 

alle driftsformer og områder, har vi heller ønsket å 

gi noen personlige skildringer og tanker om de ulike 

rollene og de mange endringene som har vært 

innenfor norsk landbruk de siste tiårene. 

En annen historie, også fra virkeligheten: Gårdbrukeren 

begynte å dra på åra, og diskusjonen gikk 

mellom de to sønnene om hvem som skulle overta. 

Begge hadde jobber utenfor landbruket. «Det endte 

med at vi trakk lodd», fortalte den ene. «Broren min 

tapte». Med andre ord – det var taperen som endte 

opp med gården… 

Er det virkelig slik det står til med norsk landbruk 

i dag? I historisk perspektiv har det å ha en 

gård eller å gifte seg til en vært nærmest ensbetydende 

med trygghet og en solid posisjon i lokalsamfunnet. 

Etter krigen var det en lengre oppgangsperiode 

med nysatsing og investeringer innen både 

bygging og redskap. Deretter fulgte overproduksjon 

og nedgang frem til en ny oppgangsperiode hvor 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske fag, 

NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: aubrodre@broadpark.no. 

Internett: http://historielag.blogspot. 

com/ (abn.) og www.lokalhistorie.no/ 

kilder_litteratur/publ/lokmag.html 

(fulltekst). 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem eksem 

plarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2012 er 

kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,- 

for lag og institusjoner. Enkeltnummer 

koster kr 75,-. 

opprettelser av samdrifter og omlegging til produksjon 

av økologiske råvarer ble et nytt satsingsområde. 

Samtidig har stimuleringen av ensretta produksjon 

og større enheter ført til en økende gjengroing 

av det gamle kulturlandskapet. Det offentlige har 

møtte denne utfordringen med å oppfordre til mer 

bruk av beitedrift i utsatte områder. Man kan si at en 

med dette har tatt et steg tilbake i historien, til en 

historisk driftsform som har vist seg å ha en viktig 

funksjon også i vår tid. 

En tredje historie fra virkeligheten: Bygda 

mangler et kulturhus. Det lokale korpset mangler et 

konsertlokale. På en gård står en ganske ny låve som 

ikke er i bruk lengre. Mannen synger i kor, kona 

spiller i korpset. For å gjøre en lang historie kort: 

For andre år på rad har korpset nettopp arrangert På 

grensen til allsang for full låve. Med salg av kaffe og 

kaker på tunet og utstrakt loddsalg. De eneste som 

er mindre fornøyde med konseptet er svaleparet som 

forsøker å hekke under taket mens 350 publikummere 

synger «Levva livet». 

Dette er også Bygdenorge, hvor man ser muligheter 

og løsninger. Håpet er ikke ute for norsk landbruk. 

Det vil fortsette å tilpasse seg tida vi lever i, 

slik det alltid har gjort. Noen ganger motvillig, 

andre ganger med større entusiasme. Slik vil det nok 

alltid være innen alle næringer. 

Audhild Brødreskift 

Adresseendringer sendes til 

Hans Nissen, på e-post: 

hans.nissen@ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 63 95. 

(Husk å ta med hvilken adresse det 

skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2012 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 

15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, 

ta kontakt med Hans Nissen, på 

tlf.: 73 59 63 95 eller e-post: 

hans.nissen@ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

Mars, juni, september og desember. 

Redaksjonen avsluttet 

20. juni 2012. 

Utforming: Marianne Wiig 

Designmal/Trykk: 07-gruppen 

Opplag: 3000 

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er 

medlemsbladet til Landslaget for 

lokalhistorie. Det er også meldingsblad 

for Landslaget og for Norsk 

lokal historisk institutt, som gir 

økonomisk og redaksjonell støtte til 

magasinet.

Landslaget for lokalhistorie 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: hans.nissen@ntnu.no 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Hans Nissen 

Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. 

Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. 

Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 

medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler 

kr. 2000. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen 

for historielagsbevegelsen i Norge. 

Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen 

for og øke kunnskapen om lokalhistorie og 

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og 

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: www.lokalhistorie.no 

www.lokalhistoriewiki.no 

4 Frå barn til fôrhaustar 

Endring i Naustdal 1932—2012 

10 I hodet på en gammel kulturhistoriker 

Tanker om bondens landskap 

15 Dei fyrste 100 i politikken 

16 Arbeid, omsorg, kjærlighet 

20 Bonden som tusenkunstner 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon 

under Kultur departementet. Instituttet skal gi 

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og 

regional historie. Det skal drive egen forskning 

og stimulere til forskning, og skal fungere som 

nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

23 Tilbakeblikk — bygd og by i endring 

24 Bondeforskeren og forskerbonden — Reidar Almås 

29 Sølvskattelistene 1816 på nettet 

30 Bygdas ”ikke til å tro”-figurer 

32 Flytende kulturminner 

34 Hordaland sogelag på Stord 

”...der fjorden var veien og båten var bilen” 

36 Historikeren og formidleren Anders Kirkhusmo 80 år 

38 Bok og skrift 

40 Marit Sofie Egeberg Krog 

Entusiasten fra de dype skoger 

Forsiden: 

Rundballer med silogress. Fjærland, 

Sogn og Fjordane. Foto: © Espen 

Bratlie / Samfoto / SCANPIX. 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 2/12

4 


Tema: Jordbrukslandet 

Endring i Naustdal 1932—2012 

Frå barn til fôrhaustar 

Av Kåre Lunden 

Eg tek redaksjonen på ordet, dette vert 

impresjonar av det forfattaren har ”sett 

og opplevd” av endringar i Naustdal i 

80 år. Data vert så rette som dei finst i 

hovudet no. Og det Naustdal eg verkeleg 

kjende, var før 1947; sidan var eg berre 

gjest. Første presise dato i minnet er 

8. april 1934; gåva på fireårsdagen var 

ei pappøskje med bomull i botnen; på 

bomulla låg ein blank toøring og 

to mørke eittøringar; kjøpekraft 

seks kamferdrops. 

Nær det klasselause samfunnet 

Sogn og Fjordane er enno det mest tilbakeståande 

fylket, flest bønder og målfolk, 

færrast kriminelle. Naustdal, med vel 

2500 innbyggarar heile tida, var overtypisk. 

Normalmennesket var gardbrukaren, 

med familie må slike ha utgjort nær 

90 prosent av folket i 1932? 

Klassestrukturen i bondesamfunnet 

der var slik at storbøndene hadde 

8–10 kyr, dei medelstore 6–7, småbøndene 

4–5. I totalsamfunnet der utgjorde 

presten og dokteren, begge bondesøner, 

aristokratiet; øvre mellomklasse var 

bondelensmannen, ca. 10 lærarar og like 

mange handelsmenn. Nedre mellomklasse 

var så normalmenneska, gardbrukarane. 

Ein slags underklasse var nokre 

bygdeskreddarar og bygdeskomakarar av 

det gamle slaget – to i min skulekrins – 

og så eit spirande proletariat av 

10–15 vegarbeidarar. Men desse og 

handverkarane hadde mest alltid eit mikrosmåbruk 

ved sida. Altså så nær det 

klasselause samfunnet som vi kjem, på 

denne sida av Paradiset eller Revo lu 

sjonen. 

Alle bønder hadde hest, kyr, gris, 

nokre sauer og høner, katt og hund. Alle 

dyrka korn, poteter og litt grønsaker. 

Proporsjonen mellom åker og husdyr, og 

mellom dyreslaga, var ikkje bestemt av 

varierande prisar i 1930–40-åra, men låg 

fast, bestemt av dei omsyn bøndene i vikingtid 

og mellomalder laut ta for å sikre 

livet i uår; alle grøder svikta ikkje samtidig. 

Og alle bønder laut ha gjødsel til 

kornet. 

Sølvreven, som kanskje 20 prosent av 

bøndene heldt, var eit innslag av verkeleg 

marknadsøkonomi. ”Hudson Bay Com- 

pany, London” las vi på skinnpakkane 

som låg på stovebordet hos oss. Men 

skinna var tørka under himlingen på soverommet 

til borna; éin gong åt eit par 

kattar opp deler av skinna. 

Lønsnivå 

Far min leigde i 1937 eit par av ”proletariatet” 

til å byggje elveforbygning, for 

naudsarbeidspengar frå Nygaardsvold; 

dei hadde 40 øre timen. Gardsdreng og 

terne som han hadde så lenge eldste 

ungane var små, hadde 25 kr og 20 kr 

kontant i månaden. Løna var mest hus og 

kost. Realinntekta per hovud må i 2012 

vere minst fem-seks gonger høgre enn i 

1937. Naustdal var nær eit fattigdomssamfunn, 

økonomisk sett. Korleis kunne 

så rask endring etter krigen skje så fort? 

Svaret er av global interesse; for ei hovudsak 

no er at fattigdomen er så seig å 

fjerne ved tiltak ovanfrå. 

Korleis fungerte næringslivet, jordbruket, 

i Naustdal, nærare studert? Hovudnøkkelen 

er årsaker til og konsekvensar 

av at siste fasen av ”den 

demo grafiske overgangen”, fallet i fød

Førre sida, venstre: Jonsokbryllaup på Solhaugane i Naustdal 1939. Det var eit tradisjonelt 

innslag i midtsommarfeiringa at ungar agerte brudepar. Den krye brudgommen her er Kåre 

Lunden. Fotograf ukjent. Førre sida, høgre: Hilda Lunden (fødd 1901) med borna Dagunn (f. 

1928), Kåre (f. 1930) og Steinar (f. 1931). Foto: Ludvik Lunden 1933. Over: Gardsbruket Lunden 

(bnr. 2 under gnr. 107 Furehaugen). Foto: Odd Byrkjeflot. Høgre: Eit kvelpeskur for sølvreven 

står enno og minner om småbrukets direkte kontakt med verdsmarknaden i mellomkrigstida. 

Same fotograf. 

selstala, enno ikkje var komen dit; i 

andre landsdelar kom den eit halvt hundreår 

før. – Næraste grannen vår i sør 

hadde 8 ungar, av desse 7 vitale søner på 

rappen; grannen i vest hadde 7 ungar, 

han i aust 9. Hos oss var vi 5. Korleis 

kunne ein bonde med 5 kyr ha råd til 

8–9 ungar? Spørsmålet er feil stilt; eg 

kjem attende til det. 

Fôring… 

Ein annan hovudnøkkel til systemet og 

til endringane ligg i at vi som var fødde i 

1930 i medel vart ein halv desimeter 

kortare i utvaksen tilstand enn dei som 

var fødde i 1990. Skilnaden kan forklårast 

genetisk, dersom berre den aller 

lengste naustedølingen vart sett inn i 

avlen som far, med kunstig inseminasjon 

av alle dei naustdalsdamene han ikkje 

rakk annleis. Altså ligg årsaka til heile 

lengdeendringa i ”fôring og stell”, i 

agronomspråk. 

Men ho kan lite ha lege i fôringa, 

kosthaldet. Der var fire regelmessige 

måltid om sommaren, tre om vinteren, 

og inga rasjonering innan hushaldet. Der 

var brød, poteter og mjølk kvar dag. Der 

var fisk eller sild til middag fem dagar i 

veka (om sommaren dessutan røykesild 

til kvelds), noko med kjøt to dagar. Attåt 

brødet var det potetkaker, mjølkekaker 

eller natronkaker. Pålegg var margarin, 

til fest smør, og sirup, sukker, brim, syltetøy, 

sjeldnare ost og pølser, ikkje så 

heilt sjeldan egg til frukost søndag eller 

til nons laurdag. Nonsmaten elles graut, 

nokre gonger med smørauge og sukker 

på, og surmjølk. Det kunne ikkje vante 

mykje av energi, protein, mineralar eller 

c-vitamin, kanskje litt snautt av einskilde 

andre vitamin? 

…og stell 

Kva så med ”stellet”? Eg peikar på ein 

observasjon eg gjorde i 1930- og 40-åra: 

Til den vesle stova vår sokna fem ungar, 

tre eller opp til sju vaksne, når kårfolk og 

tenarar var inne. Der var sjeldan så stilt 

at ein kunne høyre slikt som flugesurr. 

Men det kunne hende, ein sundag, at ein 

sat åleine der med ei bok, så det var stilt. 

Nei stilt? Nettopp ikkje! Kopulasjonslyden 

til flugene var konstant, utan avbrot. 

– Den kraftige kopulasjonssurringa kan 

ingen erfaren ta feil av. I kvar augneblink 

var der minst eitt flugepar som ”hadde 

seg”. Då laut der ha vore mange fluger i 

det vesle rommet. For kvar sekvens varer 

berre ein sekund eller to, og flugehannar 

må vel ha pausar i blant, som anna folk? 

Flugesurret peikar nok mot hovudår 

saka til at vi i den tida vart fem centimeter 

kortare. Flugene i stova høyrde til i 

ein indre sirkel som elles omfatta ein 

nokså open utedo, ein open gjødselkjellar, 

utette husdyrrom, kvelpeskur der 

gjødsla fall gjennom nettingen til 

bakken. Alt høyrde til ein ytre sirkel med 

hus av same slag på grannebruka, 

70–80 meter unna. – Foreldregenerasjonen, 

fødde ca. 1900, i tæringtida, la vekt 

på hygiene. Husa vart vaska rundt til jul 

og jonsok, med byte av sengehalm; golva 

vart skura med handbørste, grønsåpe og 

tre vatn kvar laurdag, då det elles var fast 

badedag, med byte av underklær. Men 

kva hjelpte dette mot flugene? Der vart 

mange farangar, ”skytter” som dei sa, 

med oppkast og diaré, dårleg matlyst 

nokre dagar, så vekstenergien vart ikkje 

utnytta? Ei hovudendring kan vere at når 

ein kjem i ei naustdalsstove ein sommardag 

i 2012, så er også der stille. Ein lyt 

vente ei veke eller to før ein høyrer ein 

einaste flugekopulasjon? Også der er få 

skytter no. 

Regnver i Sunnfjord 

Men dette høyrer til ein større saman - 

5 



6 



heng. Ein norskstil på folkeskulen som eg fekk særleg lærarros 

for handla om ”Ein regnversdag” – ein var ikkje opprådd for 

stoff i Sunnfjord! Teksten min byrja slik: ”Eg vakna av at det 

lukta sotvatn. Det rann svart nedover den kvite skorsteinen. Og 

så høyrde eg ’pling’, ’pling’ frå golvet, mor hadde sett ut vaskefat 

og bøtter som takdropane datt i.” Hustaka var never og torv, 

skifte kvart 20. år. Men særleg mot slutten av perioden vart der 

ofte ”dropar”; ikkje alltid stod nokon klar til å tette dei med det 

same. 

Tømmerhusa var gisne og trekkfulle, glasrutene enkle. ”Eg 

andar hol i kvitan rute,” lyder ei verselinje av Olav Nygard som 

ikkje alle no forstår. Vi frå 1930 forstår. Kondensen om vinteren 

fraus til rim og is på innsida av den enkle ruta; vi kunne 

ikkje sjå ut, utan å blåse hol i isen. Stovelufta var nær damp, av 

koking av mat og klesvask, tørking av vottar, sokkar og anna i 

”ribbevegg” bak stoveomnen, ofte rå ved. 

Om det regna mest dagstøtt, så hadde ingen tette regnklær 

av plast, få oljehyre. I slåtten gjekk grannen og far hans gjerne 

med ein dobbel striesekk (tom mjølsekk) over herdane, fest 

under haka med ein spikar, og så sydvest. Vi skuleungane kom 

gjerne noko våte i skulen, også på beina. Under krigen var sko 

berre å få kjøpt etter skriftleg søknad til forsyningsnemnda, og 

sjeldan då òg. Hausten 1945 fekk eg kjøpt eit par tøystøvlar frå 

militært lager – dei skulle vere frå Montgomery’s 8. armé i 

Libya. Støvlane heldt vel ute ørkensanden der, men slett ikkje 

væta når ein gjekk med dei i snøslaps 8 km til skulen i sentrum. 

Det vart ein god del forkjøling, ”influensa”, i tillegg til og forsterking 

av skyttene. Nye hus, isolerte, med bad og klosett, nok 

av solide klær og sko, er ei hovudendring i Naustdal frå 1932 til 

2012. – Eg fortel det eg såg og opplevde sjølv, men påstår at det 

var nokså representativt for heile sjiktet av ”normalmen- 

neske”. 

Heile folket i arbeid 

Så var det næringslivet, jordbruket. ”Hele folket i arbeid,” sa 

Nygaardsvold i 1935. Men dette galdt til visse på gardsbruka i 

Naustdal, også dei med 5–9 ungar, både før og fleire tiår etter 

1935. Tykkjer ein det måtte vere vanskeleg å sysselsetje til 

dømes 7 gutar på 25 dekar dyrka og like mykje udyrka slåttemark, 

så er det likevel sikkert at det gjekk an. Den udyrka 

marka var også brenselskjelde, med spreidde tre. Der måtte 

”trysjast”, rakast for kvist og visna lauv, om våren. Nokre veker 

vår og haust måtte kyrne gjætast der, så dei ikkje kom på tabøen, 

det gjødsla. Så vart graset slege, mest med stuttorv, om sommaren. 

Graset – som på dyrkamarka – måtte kvervast med rive 

to–tre morgonar, snuast oppatt ved middagstid og sætast før 

doggfall like mange dagar. Tørrhøyet skulle til sist rakast i hop 

og lessast på vogn, der nokon måtte lesse, andre trakke i lasset. 

Noko av graset måtte dragast fram på slep av store greiner frå 

Urdene eller Hamrane, eller berast i tau på ryggen. Men oftast 

var det regn. Då måtte graset hesjast, hesjestauren berast frå 

tunet, staurast i bakken og hesjestrengen eller snøret festast på 

hesa; éin bar sula og éin strekte. Så var det å hesje, og take or 

hesa og køyre inn når det var tørt. – Og så ta ned att hesa. 

Slåtten på dyrkamarka gjekk sameleis, med den skilnad at 

to tredjedelar kunne slåast med hesteslåmaskin. Og så var der 

håslått. Attende til det udyrka, så vart det gjerne teke never, til 

hustak, og bork til garving, ved jonsoktid, av trea som skulle 

Nye ski med stålkantar. Biletet er teke i 1948. Kåre Lunden med veslesyster 

Eldrid i bakgrunnen på trappa til våningshuset på heimegarden. 

Familiefoto. Neste side: Kåre Lunden på same trappa vel 60 år 

seinare. Foto: Kåre Byrkjeflot, 2010. 

fellast. Då vart lauvet med kvist også kutta av, bunde til lauvkjerv 

og tørka til sauene. Alt dette var barnearbeid, delvis eller 

etter kvart alt, når vi kunne køyre slåmaskin, setje opp hes og 

felle tre. – Alt eg nemner er slikt vi gjorde i mi tid. 

Åkeren 

Setjepotetene skulle skjerast – kløyvast i to eller tre, så det kom 

så mange planter av éin knoll – og setjast i grokassar i fjøset 

seint på vinteren, så setjast i fòrene, lukast for ugras fleire 

gonger om sommaren, sprøytast med koparkalk frå ryggsprøyte 

eit par gonger, mot tørråte; potetstokken slåast med ljå og 

rakast av åkeren, potetene plukkast etter opptakaren. Om vinteren 

måtte potetbingane ein eller fleire gonger kastast om med 

hand; det kunne vere ein eller annan ròten knoll som spreidde 

forderv til resten. Med same slags atterhald som for slåtten, var 

alt dette stort sett barnearbeid. 

Til all åker, og mykje eng, måtte husdyrgjødsla køyrast ut 

med mòkslede på siste snøen, seinare spreiast med greip. 

Åkeren måtte pløyast og horvast, potetfòrer køyrast opp. 

Kornet vart i 30-åra skòre med sigd; så skulle det bindast til

nek, og berast til førekrakken ved kornstauren. 

Til treskinga, med handdriven 

piggmaskin der straum vanta, skulle 

kornneka berast fram og løysast opp, 

halmen rakast vekk og halvfabrikatet 

køyrast i handdriven dryftemaskin, og 

kornet køyrast med hest 5 km til bygdemylna, 

attende til havregraut. Mykje av 

dette var barnearbeid, same atterhald 

som før. 

Husdyrgjødsla var knapp, kunstgjødsla 

dyr. Éi haustvinne var å rake lauv 

og rive mose i Urdene, til underbreisle 

for dyra og gjødselauke; barnearbeid. 

Husdyra 

Også før vi, mest jentene, lærde å mjølke, 

måtte høyet morgon og kveld dragast 

fram or stålet til etene, og gjødsla til 

lukene. Under krigen skulle celluloseplatene, 

ca. 1 gonger 1 meter grovt ”papir”, 

rivast til større stykke for kyrne, til smålappar, 

som eit kronestykke, og setjast i 

bløyt for dei sarte hestemagane; dét tok 

tid, og var barnearbeid. 

På smågardane, som vanta okse og 

avlsvêr, måtte kvar ku og sau leiast nokre 

kilometer til stamokse og stamvêr. Giss 

kven som gikk méd dei! 

Mykje barnearbeid var det med sølvreven, 

som den daglege fôringa med 

bløytt ”Vitafisk”, fiskemjøl. Og så 

grundig vask kvart år av husa til avlstispene, 

med ”redekassar” som var langt 

betre isolerte enn folkehusa. Sølvreven 

var nydomestisert (nytamd) og sart; paringslysta 

til hannane i fangenskap 

kunne vere slapp, så dei måtte haldast 

under observasjon halve dagen, om dei 

gjorde si plikt. Ungane hadde tid til slikt. 

Tidkrevjande var kugjætinga vår og 

haust. Syster mi, eitt år eldre, og eg delte 

slik at den eine gjette kyr om føremiddagen 

og passa yngre sysken om ettermiddagen, 

den andre motsett. Slik vart 

gardsdrifta spart for kjøp av gjerdenetting 

og krampar, eller arbeidstida til dei 

vaksne vart redda. I tida før telefonen 

sparte vi også tid for dei vaksne ved å 

springe ærend hit og dit, og ved å hente 

posten og gå i butikken nokre kilometer 

borte. – Første gongen eg gjekk åleine i 

butikken, kom eg att med eit spann sirup 

i eine handa, buksa i den andre. Hadde 

fått knappa opp selane for eit nødvendig 

ærend, men ikkje att, og kan ha vore 

fire år eller mindre? 

Om vinteren var det meir fritid. Men i 

tillegg til husdyrstellet og omkastinga av 

potetbingane, tok det tid å felle, køyre 

fram og sage med handsag og pikke opp 

veden med øks. Vi hogg også av beita, 

tunnaste kvistene, og skava av bork med 

kniv og skavjern, dyrefôr. Hadde vi ikkje 

anna å gjere, kunne vi beinke brukte 

spikrar, som ikkje vart kasta. Tente vi 

10 øre timen på dette, eller på anna, så 

var 10 øre tent, for utgiftene på ungar var 

faste. 

Ei hovudsak var at det trongst ikkje 

dreng eller terne når eldste ungane voks 

til, og far kunne likevel mykje vere vekke 

på arbeid. Eit mål på når ungane kunne 

overta alle dei nemnde operasjonane, 

kan vere at sommaren 1942 var det dén 

7 



8 



av dei 7 sønene på grannegarden som då 

var 15 år, og så eg på 12, som gjorde alt 

mannsarbeidet hos oss; far var på arbeid 

i Sogn. Stølsbudeie hadde frå 1940 vore 

syster mi, som fylte 12 i oktober det året; 

men tre av dei fire kyrne var haustbere 

då, så mjølkemengda var lita. 

Barnekontoen balanserte 

Korleis kunne ein mann med 5 kyr ha råd 

til 8–9 ungar, spurde vi. Utgifter og inntekter 

på barnekontoen balanserte nok så 

omtrent. Og ei kone med 8 ungar kunne 

ha mindre strev med småbarnpass då enn 

ei med éin unge har no, utan barnehageplass. 

Dei eldste tok seg av dei minste. 

Men skulle barnedrifta balansere, måtte 

utgiftene haldast på minimum. På 

17. mai-festen i 1939 fekk vi tre eldste ein 

appelsin på deling, ei minneverdig 

hending. Grannen med 7 søner laga eigenhendig 

så mange skipar med bindingar, 

og så mange skeiser, som ein kunne 

forvente det vart bruk for samtidig, og så 

kjelke. 

At barnekontoen balanserte, viste seg 

ved at krisa kom ikkje med aukande barnetal, 

men dersom og når alle ungane 

reiste vekk. Far kunne då knapt gå på 

arbeid. Men endå om han var heime, 

braut systemet saman. Éin mann åleine 

kunne umogeleg gjæte kyr og gjere alle 

dei operasjonane som før mest låg til 

ungane. Den nødvendige tilpassinga til 

få eller ingen ungar, og skuleplikt kvar 

dag, var: Lågteknologisk, nesten gratis 

barnearbeid, utført med hand, tollekniv, 

øks, sag, rive, stuttorv, sigd, lauvkniv, 

grev, hakke, spade og hest, vart utbytt 

med kapitalvarer, gjerdenetting, fôrhaustar 

og traktor. Men for at ikkje kapitalutgiftene 

skulle bli umogelege, trongst 

også ei drastisk forenkling. Ikkje berre 

vart gjetinga og stølsdrifta borte, men 

også kornet og potetene. No ligg Naustedalen 

grøn av berre gras. Nokre gardar 

har berre sau, andre 40 kyr. Fôrhaustar 

har alle, og arbeid i Førde. Dette er den 

store økonomiske endringa 1932–2012, i 

nær samanheng med færre fluger og 

fem centimeter lengre naustedølingar. 

Her kan nok barnearbeid forklåre eit 

par centimeter. For om sommaren, med 

same arbeidstid som dei vaksne, berre 

med den skilnaden at ungane bada i elva 

i den timen dei vaksne sov middag, vart 

truleg energiutlegget så stort, trass solid 

kost, at vekstenergien ikkje vart fullt 

utnytta? 

Ei hovudsak gjennom 1000 år 

Den økonomiske historieskrivinga har 

ikkje poengtert fast og klårt det som 

kanskje var hovudsaka i norsk historie i 

1000 år: Barnedrifta var ei konstituerande 

hovudsak i det økonomiske og sosiale 

systemet, der 80–90 prosent av folket var 

mindre bønder med mange ungar. Totalsystemet 

braut saman med bortfallet av 

barnearbeidet; med andre fase av ”Den 

demografiske overgangen”. I Naustdal 

skjedde det mest etter krigen. Harald Hårfagres 

system varde i hovudsaka til då. 

Barnedrifta vart ideologisert og kos 

Venstre: Ludvik 

Lunden med borna 

Kåre, Steinar og 

Dagunn i 1938. Fjordingane 

er Rosa med 

følet Rigny. Fotograf 

ukjent. 

Neste side: ”Dei tidtnemnde 

7 sønene på 

grannegarden” med 

foreldre og syster. 

Familien Fjellestad 

fotografert i 1957. 

Familiefoto i Anna 

Fjellestads eige. 

misert (avleia av det høgste). Skulen 

samarbeidde med småbrukarsystemet, 

ikkje berre med skuleplikt annankvar 

dag og med sommarferie som lenge 

omfatta alle vinnene (onnene). I Horstad 

skule song vi kanskje oftast denne 

songen av diktarpresten Anders Hovden, 

f. 1860 som småbrukarson i Ørsta: 

Å Gud velsigne kvar og ein 

Som lyfter av foreldri stein 

Og deira byrder lettar! 

Gud løne kvar ein liten kar 

som gled seg ved å hjelpa far 

og gjerne mor si mettar! 

Kanskje bør slikt reknast for opium for 

folket, eller for småbrukarborn? Først 

bør ein likevel sjå korleis det strenge arbeidsregimet 

og den ideologiske/religiøse 

indoktrineringa verka. I det gamle 

samfunnet var der stor skilnad på vinter 

og sommar. I 1930- og 40-åra gjekk der 

skispor, laga av ungar, på kryss og tvers 

over alle bøar. Vi bygde hopp overalt der 

det var råd; skipa sjølve til hopprenn, 

langrenn, kaninutstillingar, og på sommarsundagane 

friidrettsstemner og jonsokbryllaup. 

Dei vaksne blanda seg ikkje 

i dét. Storelva yrde av ungar på skeiser 

om vintrane, av makketrover (fiskestenger 

i gutehender) når elva voks i storregn 

om sommaren. I middagskvilda var der 

nok av ungehyl frå badeplassane. I 2012 

ligg bøane kvite og stille, utan eit skispor; 

elva er stille både vinter og sommar, 

fiskar gjer utanbygds laksefiskarar. I

2012 deltek ungane i slike idrettskonkurransar 

som vaksne skipar til for dei, dei 

trenar når dei vert køyrde til hall eller 

bane av foreldra, og dei badar på Sanden 

når dei vert køyrde dit. Køyrde vert 

ungane også til skulen i sentrum. Men 

ein mann, fødd i 1908, sa for nokre år 

sidan: ”Eg forstår meg ikkje på ung - 

domen no for tida. Vi fôr opp Naustedalen 

to–tre gonger i heile skuletida, og vi 

kjende namna på kvar gard og kvar gardbrukar. 

No køyrer dei dalen opp og ned 

to gonger for dagen i 10 år, og dei kjenner 

mest ikkje namnet på éin gard.” Kanskje 

var ungane i 30-åra meir aktive deltakarar, 

no meir transporterte tilskodarar? Då 

var dei uunnverlege deltakarar i arbeidslivet, 

no ser dei på ”sosiale media” to til 

fire timar om dagen, fortel dei til Firda? 

Korleis gjekk det med oss? 

Korleis gjekk det i verda for generasjonen 

av 1930? For dei tidtnemnde 7 sønene 

på grannegarden slik: Ein vart sivilingeniør, 

ein sivilarkitekt, ein lækjar, ein 

tannlækjar. Dei tre andre gjorde det 

kanskje økonomisk vel så skarpt, dei 

dreiv med bilverkstad, ein saman med 

heimegarden, eller sementstøyperi. 

Jenta, den eldste, som var tilleggsmor, 

utdanna seg sidan til sjukesyster pluss 

jordmor. Av oss 5 på næraste bruket fekk 

40 prosent tittel av professor, kanskje 

ikkje så mykje å skryte av lenger, som 

svigermor mi sa ved eit visst høve: ”Allslags 

mennesker blir professorer i våre 

dager!” Heilt ille var det likevel ikkje. 

Nokolunde tilsvarande gjekk det med 

resten av denne generasjonen i Naustdal, 

då Gerhardsen etter krigen fekk vekk dei 

gamle stengslene. Når det gjekk så kjapt, 

hang det nok saman med at foreldregenerasjonen, 

dei frå 1900, vel var nokså 

fattige, isolert økonomisk sett, men dei 

vanta heilt dei andre internasjonale kriteria 

på fattigdom: kriminalitet, rusmisbruk 

og analfabetisme. – Alle husdører 

og syklar stod ulæste i 30-åra, ingenting 

vart vekke. Om haustane hadde tre sundagar 

fast program for fjortenåringane: 

Den første vart alle konfirmerte, den 

andre gjekk alle til alters, den tredje vart 

alle innskrivne i fråhaldslosjen, IOGT. 

Foreldra var interesserte i politikk, religion 

og anna slikt. 

Noko å lære av Naustdal? 

Dersom nasjonale leiarar og norsk 

u-hjelp no fort vil få til allmenn velstand 

i land som Sudan, er det enkelt. Det er 

berre å skrue klokka attende 1000 år, 

kopiere den norske historia fram til eit 

slikt samfunn som Naustdal var i 1930åra: 

sosial likskap, streng arbeidsdisiplin, 

høg folkeopplysning, ingen kriminalitet 

eller rusmisbruk. Ein viss patriotisme 

med felles nasjonal identitet som hemmar 

indre konfliktar, vil vere til god hjelp. 

Læraren vår i Horstad gjorde det slik: 

Der var to store ulukker i norsk historie, 

sa han. Den første var at Harald Hardråde 

tapte slaget ved Stamford bru i 1066, den 

andre at Leiv Eirikssons etterkomarar let 

seg skræme av skrælingane til å forlate 

Vinland. Hadde ikkje dét skjedd, så 

kunne nordmenn no styrt både Det britiske 

imperiet (1930-åra) og USA. Og 

norsk ville hatt den stillinga som verdsspråk 

som engelsk har no. Det ville ha 

vore nynorsk, for danskane hadde ikkje 

hatt noko å stille opp mot ei slik makt. 

Historikarar seier at det vi kan sjå er 

forandring gjennom tidene, men om der 

er framsteg kan ingen seie. I Naustdal er 

det sikkert at der var forandring 1932– 

2012. Om det var framsteg, er det 

mogeleg å dømme ulikt. 

Kåre Lunden, fødd i Naustdal 1930, er 

professor emeritus i historie ved Universitetet 

i Oslo. 

9 



10 



I hodet på en gammel kulturhistoriker 

Tanker om bondens landskap 

Arne Lie Christensen 

Jeg sitter på bussen, på vei til hytta i 

Kragerø. Jeg ser utover landskapet og 

reflekterer over hva som skjer. Lauvtrærne 

skyter opp og skjermer mange 

steder for utsikten. Landskapet er i ferd 

med å gro til. Taket har brutt sammen 

på en av de store, røde låvene. Men 

mange av dem holdes fortsatt ved like, 

selv om de trolig ikke er så mye i bruk. 

De røde låvene har en symbolsk kraft. 

De uttrykker at her bor en bonde! Jeg er 

vitne til et tilbaketrekningslandskap. Et 

landskap preget av redusert drift, men 

hvor bøndene gjør det de kan for å 

holde det ved like. 

En bølge av miljøinteresse 

Jeg er ingen bonde, og jeg har både et 

nært og et distansert forhold til bondens 

landskap. Jeg er en typisk sekstiåtter – i 

mer enn én forstand. Jeg er 68 år gammel, 

og var i 1968 på mitt første feltarbeid 

som kulturhistoriker – eller folkelivsgransker 

som det het den gangen. 

Det var nettopp på den tiden mange av 

oss ble opptatt av miljø og av lokalhistorie. 

Vi reagerte mot storskalamentaliteten 

som hadde preget tiden etter krigen. 

Vi var motstandere av bakkeplanering og 

nedleggingen av små bruk, og av at 

utmarka var i ferd med å gå av bruk. For 

oss var strukturrasjonalisering et skjellsord, 

og vi hevdet i stedet at ”smått er 

godt”. Vi vendte blikket mot det helhetlige 

landskapet, og snart skulle ordet 

kulturlandskap inngå i dagligtalen til 

mange mennesker. Det er forresten en 

misforståelse når noen i dag tror at alle 

yngre mennesker på denne tiden var 

grepet av de samme tankene. Vi var i 

mindretall, men fikk likevel en viss innflytelse, 

og preget den såkalte tidsånden. 

Vi var ikke nødvendigvis så radikale. 

Det var heller et oppgjør fra midten. Og 

fienden befant seg like mye i Arbeiderpartiet 

som i Høyre.

Gjenbruk på ulike vis. Forrige side: Setra er blitt en turistattraksjon med et romantisk skjær. 

Foto: Fylkesmannen i Oppland. Over, svart-hvitt-bildet: Lefsebaking på bakstefjøl foran eldhuset, 

1934-35. Kvarv i Sørfold kommune, Nordland. Fra venstre: Elise Moan, Margot, Petra og 

Eva Pettersen, Petter P. og Hanna Johannesen. Fargebildet: I 2004 blir eldhuset gjenbrukt av 

Margots barn og barnebarn, Solveig og Frits Kvarum til røyking av ørret. Foto: Hans Moan/© 

Frits Kvarum og Oskar Puschmann, Skog og landskap. 

Når jeg nå betrakter landskapet 

mange år senere, må jeg konstatere at vi 

ikke oppnådde så mye. På det kulturelle 

området har det skjedd store endringer, 

og den lokalhistoriske interessen er fortsatt 

stor, men økonomisk og politisk 

ruller utviklingen videre, og de uheldige 

tendensene som vi den gangen festet oss 

ved, har skutt fart. Kanskje var sekstiåtterne 

1900-tallets svar på nasjonalromantikken, 

på Tidemand & Gude! Men 

jeg må innrømme at jeg setter pris på de 

to malerne. 

Kontinuitet og brudd 

I landskapet kan vi lese både lange og 

korte historiske linjer, og se både kontinuitet 

og brudd. Som moderne mennesker 

har vi lett for å tenke i ”før” og ”nå”. 

Da jeg begynte å studere kulturhistorie i 

1965, handlet faget mye om de endringene 

som hadde skjedd i jordbruket 

under det store hamskiftet, parallelt med 

at landet ble industrialisert. Det hadde 

foregått et brudd med tradisjoner som for 

en stor del var videreført fra middelalderen. 

Mange kulturhistorisk interesserte 

mennesker var negative til dette. 

Det store hamskiftet – slik jeg ser det 

– var en kontinuerlig moderniseringsprosess 

som foregikk fra slutten av 1800tallet 

og fram til omkring 1950. Det var 

hestemekaniseringens og de røde låvenes 

tid, og det var tiden for innføringen av 

moderne redskaper. Det var tiden for de 

store utskiftingene og oppløsningen av 

de vest- og nordnorske klyngetunene. 

Det var også tiden for en begynnende 

globalisering. Parafinlampen ble tent i de 

tusen hjem, med drivstoff fra fjerne land. 

Utenlandsk korn konkurrerte ut mye av 

den hjemlige produksjonen, men til gjengjeld 

førte veksten i bybefolkningen til 

økt etterspørsel etter melk og kjøtt. 

Dermed ble husdyrholdet styrket, det ble 

mer gjødsel, og gjødselen ble tatt bedre 

vare på. Samtidig ble tyngdepunktet lagt 

om fra utmark til innmark. Det foregikk 

en storstilt oppdyrking av innmarka, 

hvor mesteparten av fôret etter hvert ble 

produsert. De fleste steder i landet ble 

setrene lagt ned, mens de ble styrket og 

modernisert i de midtre delene av landet, 

på både øst- og vestsiden av det store 

fjellmassivet. Allerede den gangen 

begynte tilgroingen av utmarka. 

Det kan være nyttig å ha dette i 

tankene når vi diskuterer dagens situasjon. 

Moderniseringen av jordbrukslandskapet 

tok til allerede på slutten av 1800tallet, 

og mange av de endringsprosessene 

vi i dag er vitne til, kan føres tilbake til 

den gangen. De nye driftsformene som 

11 



12 



preget det store hamskiftet, hadde imidlertid 

mange positive sider, med tanke på 

økologi og bærekraft. Dette framstår i 

dag som et idealjordbruk. Sammenlignet 

med den foregående perioden hadde vi 

fått vi et langt mer produktivt og frodig 

landskap, et landskap i balanse, uten 

bruk av importert energi – i form av 

bensin og kraftfôr – og med minimal 

bruk av kunstgjødsel. Det er dette vi i 

dag vil kalle et bærekraftig jordbruk. 

I 1960- og 70-åra så vi ettervirkningene 

av det andre hamskiftet, som jeg 

allerede har vært inne på. Bilen og traktoren 

hadde for alvor begynt å prege 

landskapet og det daglige livet. Fra myndighetenes 

side ble det satset på en såkalt 

kanalisering av jordbruket. Landet ble 

delt mellom korn- og melkedistrikter, 

mens de fleste bøndene – med unntak av 

de lengst mot nord – tidligere hadde 

kombinert husdyrhold og kornproduksjon. 

Dette medførte et voldsomt brudd, 

men har nok samtidig medvirket til at 

mange mindre gårdsbruk i melkedistriktene 

ble opprettholdt, skjermet for konkurranse 

fra de større gårdene. Vi opplevde 

at det virkelig store skillet mellom 

«før» og «nå» gikk i 1950-årene. Endringene 

hadde vært langt mer drastiske enn 

ved det første hamskiftet. De fleste gjenværende 

setrene ble lagt ned, og tilgroingen 

skjøt fart. Det var nå miljøproblemene 

for alvor viste seg i jord bruks 

landskapet. 

Forstenet svette 

Kulturhistorikerne var nå blitt flinkere til 

å lese historien i selve landskapet. Det 

ble satt i gang omfattende registreringer 

og intervjuundersøkelser, og vi konstaterte 

at kunnskapene om tidligere tiders 

driftsformer fortsatt var levende i lokalmiljøet. 

Vi så både lengre og kortere 

historiske linjer. Da jeg i 1980 var på 

feltarbeid i Bjerkreim i Dalene, var 

minnene fra hamskiftetiden i ferd med å 

bli historie. Jeg beundret et praktfullt 

steingjerde, og bonden kunne fortelle at 

dette hadde faren satt opp i 1907. Innmarka 

var blitt fulldyrket, og som mange 

av gjerdene fra denne tiden var dette 

snorrett og regelmessig. Alt hadde foregått 

med håndmakt – både dyrkingen og 

muringen av gjerdene – før de effektive 

hesteredskapene slapp til. For meg var 

steingjerdene ikke bare vakre, men de 

var også minner fra menneskenes slit. De 

var forstenet svette. Et gjerde som er lagt 

på plass med maskiner, er noe helt annet 

enn det som er murt opp for hånd. Vi så 

også lengre historiske linjer. 

Vi registrerte smååkre fra spadebrukets 

tid, fra før ca. 1860. Og vi registrerte 

bøgarder – gjerder mot utmarka – og geil 

eller fegater, hvor dyra kunne føres fra 

utmarka og inn på tunet, uten av de forsynte 

seg av avlingen. De eldre gjerdene 

slynget seg gjennom landskapet, og arkeologene 

kunne fortelle at disse videreførte 

tradisjoner tilbake til folkevandringstiden. 

Det samme gjaldt stav løene. 

Vakre steingjerder — minner fra menneskenes 

slit, forstenet svette. Foto: Anders Beer 

Wilse. Eier: Norsk folkemuseum. 

På Strilelandet utenfor Bergen, hvor 

jeg var på feltarbeid i 1970-årene, kunne 

mine kollegaer arkeologene og pollenanalytikerne 

påvise at de trebare lyngheiene 

hadde tradisjoner tilbake til tidlig 

jernalder, ja til dels enda lengre. Den 

gamle fiskerbonden Mandus Fondenes 

fortalte om hvordan han inntil nylig med 

jevne mellomrom hadde svidd av lyngheiene 

for få gode beiter. Her ute i havgapet, 

kunne dyra gå ute både sommer og 

vinter. Det var en egen kunst å svi en 

lynghei, for å holde brannen under kontroll 

og sikre at ikke jordsmonnet ble 

ødelagt. Slik fikk vi innblikk i våre forfedres 

landskap og livsform tilbake til forhistorisk 

tid. Det samme gjaldt seterbruket 

i for eksempel Gudbrandsdalen, som 

har røtter tilbake til jordbrukets 

barndom. Her var driften ennå ikke helt 

opphørt, og minnene var fremdeles 

levende. 

Selv om mange av setrene og de 

mindre gårdene er lagt ned, og de gamle 

beitene er erstattet med skog og kratt, 

kan landskapet fortsatt leses som en historiebok. 

De fysiske minnene er bevart, 

som kilder til den lange historien. Men 

mange av forbindelseslinjene er brutt, og 

det er stadig færre mennesker som selv 

har opplevd de eldre driftsformene. Til 

gjengjeld er vi i dag vitne til en revitalisering, 

hvor man bevisst går inn for å 

opprettholde driften eller tiltrekke seg 

turister eller nye typer fastboende. Eller 

hvor man minnes forfedrenes liv. I 

Todalen på Nord-Møre – Vangsgutanes 

heimbygd – er setrene for lengst lagt ned, 

men det arrangeres årlige setervandringer. 

Bygdas identitet er på mange måter 

knyttet til seterlivet og markaslåtten i 

fjellet. 

Nedleggingen av utmarka og tilgroingen 

av det tradisjonelle jordbrukslandskapet 

engasjerer mange mennesker i 

dag. Vi må vel likevel se i øynene at vi 

ikke klarer å snu utviklingen. I motsatt 

fall må det skje en drastisk omlegging av 

jordbruket, noe jeg tviler på om det er 

vilje til, til tross for alle de vakre ordene 

fra politikerne. Dermed har jeg kommet 

til et nytt tema: Det moderne menneskets 

dobbeltmoral.

Et nasjonalt panorama gjengrodd. Fra samme utsiktspunkt mot Atnsjøen og Ronde-massivet 1967 og 2004. Forfatteren var på feltarbeid her i 

1979, og for ham var det dypt tragisk å se hvor mye som hadde grodd til siden den gang. Foto: Knut Aune Kunstforlag og Oskar Puschmann, Skog 

og landskap. 

13 



14 



Over: Ikke alt kan bevares. I 1996 sto bygningene på Fønset i Flesberg 

kommune. I 2004 er de fjernet og materialene gjenbrukt til fritidsboliger. 

Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap. Høyre: Kortreiste 

eller langreiste jordbær — er det ene ”riktigere” enn det andre? Foto: 

Mette Alsaker, Ringerikes blad (norske bær) og http://familysponge. 

com/play/travel/strawberry-heaven/. 

Dobbeltmoral og fem prosents-effekt 

Det moderne mennesket har et dobbelt syn 

på naturen og på landskapet. 

Tvetydigheten kan føres 

tilbake til midten av 1800-tallet. 

Det var tiden for effektivisering 

og modernisering, for industrivekst 

og bygging av jernbaner og 

veier. Dynamitten kom i bruk, og 

den kan symbolisere den nye tiden, 

hvor mennesket var i ferd med å 

gjøre seg til herre over naturen. Men 

samtidig meldte motforestillingene seg. Vi 

fikk en bølge av romantikk og nostal gi, og det var et uttalt 

ønske om å ta vare på det gamle. Dermed fikk vi et tvetydig syn 

på naturen, og det hadde vi neppe hatt tidligere. Naturen skulle 

på den ene siden utnyttes maksimalt og på den andre siden 

vernes. Ett og samme menneske kunne befinne seg på begge 

sider. Og det var ingen ting i veien for at den moderne ingeniøren 

også var opptatt av å ta vare på kulturminner og gå lange 

fotturer i uberørt natur. Slik er motstanden mot det moderne 

samtidig en del av det moderne. 

Nå vil sikkert miljøbevisste mennesker protestere mot sammenligningen. 

Jeg mener jo ikke at disse primært er romantikere. 

Det er vel heller vår tids miljøforkjempere som er realister, 

i sin motstand mot de store og faretruende ødeleggelsene vi nå 

står overfor. Men mekanismene kan være de samme. Det 

dannes en motkultur som preger debatten, i dag som på 1800tallet. 

Og det er fare for at denne kan gi oss en feilaktig forestilling 

om at utviklingen går i riktig retning. 

Det jeg nå frykter, er fem prosent- 

effek ten. Vi er i ferd med å skape et todelt marked. På den ene 

siden har vi et lite og alternativt marked, et marked for de få 

interesserte – kanskje fem prosent av oss – som vil kjøpe de 

«riktige» produktene. Vi tilbys økologiske og kortreiste produkter, 

og vi vil helt sikkert få flere områder i landet som vi kan 

oppsøke, og som er vernet, hvor eldre driftsformer blir holdt 

ved like med støtte fra myndighetene. På den andre siden har 

vi det store og dominerende markedet, som preges av en globalisert 

økonomi og av de store butikkjedene. Kanskje får vi god 

samvittighet – noen av oss – dersom vi velger de riktige produktene, 

og en følelse av at vi har gjort vårt for å redde miljøet. 

Men jeg frykter at det alternative markedet kan fungere som en 

slags lynavleder, hvor alle tilsynelatende får det de ønsker. De 

som foretrekker de billige og de som foretrekker de «riktige» 

varene. 

Reklamen for en av de store kleskjedene i disse dager gir en 

grotesk påminnelse om vår tids dobbeltmoral. En ung og sexy 

jente henvender seg utfordrende til publikum, iført en kjole til 

kroner 199 i ”økologisk bomull”. Kanskje er det dekning for å 

kalle stoffet økologisk, men jeg spør meg selv hvordan det står 

til med de som har laget klærne, og jeg lurer på 

hva de tjener. For også arbeidernes 

– eller bøndenes – 

velferd bør vel være med i 

regnestykket, om vi skal 

gjøre det riktige valget i 

butik 

ken. Det er for 

øvrig ikke lett å 

velge riktig. 

Skal jeg for 

eksempel 

velge økologiske tomater produsert 

i Nederland eller kortreiste norske 

tomater produsert i enerigikrevende drivhus? Og jeg må 

innrømme at også jeg har lett for å kjøpe en kylling til kroner 

39.50, i stedet for en som koster det mangedobbelte, og som i 

følge etiketten er både økologisk og frittgående. 

Markedet og det frie valg i butikken kan neppe redde de 

norske bøndene eller redde oss ut av miljøkrisen. Det må langt 

mer drastiske tiltak til. Men er politikerne villige til dette, og er 

vi villige til å velge politikere som virkelig vil gjøre noe med 

problemene? 

Arne Lie Christensen, født 1943, har blant annet gitt ut bøkene Det 

norske landskapet. Om landskap og landskapsforståelse i kulturhistorisk 

perspektiv (2002) og Kunsten å verne. Om kulturminnevern 

og fortidsinteresse i Norge (2011). Begge på Pax Forlag.

Dei fyrste 100 i politikken… 

Dette er blant kvinnene som det allereie er skrive lengre artiklar om i lokalhistoriewikien. 

Frå venstre: Natalia Bing (foto: Gustav Larsen Sollem), Sofie Borchgrevink, Martha Tynæs, 

Elise Heyerdahl, Anne Holsen og Ragna Nielsen (foto: Peter Petersen). (Når ikkje anna er 

opplyst: Ukjend fotograf. Kjelde: lokalhistoriewiki.no). Nedanfor: Prosjektets logo. Nedst: 

Logo for det offisielle stemmerettsjubileet. 

Overskrifta er kortversjonen av prosjekttittelen Dei 100 fyrste 

kvinnene i kommunestyra. Om lag det talet vart valde som 

kommunestyrerepresentantar i 1901, det fyrste året da kvinnene 

hadde stemmerett og sjølve kunne stille til 

val her i landet. 

Arkivverket (Riksarkivet og statsarkiva) har 

i samarbeid med NLI og lokalhistoriewiki.no 

sett seg føre å finne ut meir om kvar einskild av 

desse 100. Målet er å få laga biografiske artiklar 

på lokalhistoriewiki. Kven var dei? Var dei ugifte 

eller gifte med mann og born? Husmødre eller 

andre slags yrkeskvinner? Var dei unge og opprørske 

eller eldre og etablerte? Var det berre dei velståande 

og velutdanna i dei større byane som stilte og vart 

valde? Kvar budde dei og kva kommunar var det som 

fekk kvinner inn i styret så tidleg? Kva politikk ville dei føre? 

Osv. osv. 

Journalist Per Helge Seglsten i vekebladet Hjemmet har 

samla opplysningar nok til å lage ei liste over dei 100, som han 

offentleggjorde i nettutgåva til bladet i september i fjor (sjå 

nettadresse nedanfor). Han kunne konstatere at enda om dei 

fleste kvinnene var innvalde i byane, var den aller fyrste frå 

landkommunen Elverum, småskulelærar Ingeborg Torstejnson 

(1867–1944). 

Riksarkivaren har bede dei tilsette ved statsarkiva om å 

finne opplysningar og skrive om representantane innanfor sine 

respektive distrikt. Men sidan artiklane blir lagde ut på wikien, 

er kven som helst andre som har noko å bidra med, hjarteleg 

velkomne. Ikkje minst er det ønskjeleg med opplysningar om 

lokale tilhøve som ikkje så lett kjem fram i dei vanlegaste personalhistoriske 

kjeldene. 

Prosjektet inngår i førebuinga til stemmerettsjubileet 1913– 

2013. Jubileet feirar innføringa av full stemmerett for kvinner 

slik mennene hadde oppnådd det i 1898. Stemmeretten for 

kvinner hadde vorte gradvis utvida frå 1901. Fyrst fekk dei 

altså stemmerett ved kommuneval, men retten var avgrensa til 

dei som aleine eller saman med ektefelle tente og betalte skatt 

for minst 300 kroner årleg på landet, 400 i byane. Det var fram 

leis nesten dobbelt så mange menn som kvinner som hadde 

stemmerett etter desse reglane. I 1907 fekk kvinner stemmerett 

til stortingsval med tilsvarande avgrensingar som ved kommunevala. 

I 1910 kom den fulle kommunale stemmeretten 

på plass, og i 1913 altså fulle rettar 

også ved stortingsval, på linje med mennene. 

P.H.Seglstens liste: 

www.hjemmet.no/Artiker/Artikler/ 

Norges-forste-kvinnelige-politikere/ 

Offisiell nettstad for stemmerettsjubileet 

1913–2013: 

www.regjeringen.no/nb/dep/bld/kampanjer/allmennstemmerett.html?id=648503 

Stemmerettsjubiletet og Dei fyrste 100 i politikken… på 

lokalhistoriewiki.no: 

www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Forside:Stemmerettsjubil 

eet_1913-2013 

15 

Norsk lokalhistorisk institutt 


16 



Arbeid, omsorg, kjærlighet 

Utviklingen i landbruket på Namdalseid med 

hovedvekt på kvinnenes arbeid i etterkrigstid 

Av Siv Randi Kolstad 

Jordbruket i Norge og på Namdalseid har gått igjennom store 

endringer fra 1800-tallet og fram til i dag. De første store 

endringene kom på 1800-tallet og kalles gjerne ”Det store 

hamskiftet”. For Nordre Trondhjems Amt, som jo Namdalseid 

var en del av, kan starten på disse endringene tidfestes ganske 

bra. I Amtmannens ”Beretninger om Amternes økonomiske 

Tilstand” i 1871–1875 sier amtmannen at de første nye maskinene 

introduseres i denne perioden: På grunn av arbeidskraftsmangel 

i jordbruket og for å følge med i tiden begynte 

man å ta i bruk tids- og arbeidsbesparende ”nyopfundne kostbare 

Landbrugsmaskiner” som for eksempel damp- og vannkraftstreskemaskiner 

og høstemaskiner for slått og skur ”af 

hvilke her tidligere ingen fandtes”. 

Det store hamskiftet — for mennene på garden 

Endringene i ”Det store hamskiftet” var store på det teknologiske 

og driftsmessige planet, og det var i denne perioden hesteredskapene 

kom. Hesten tilhørte mannens arena, og for kvinnene 

og barna var det flere trekk som var stabile enn det var 

trekk som endret seg. Det daglige kvinnearbeidet fortsatte som 

før, og selv om jordbruket fikk større innslag av spesialisering 

og produksjon for salg, var det fortsatt en stor grad av produksjon 

til eget behov. Dagfinn Slettan peker på tall som viser at 

det var en høy selvforsyningsgrad i mellomkrigstida, og at vareknappheten 

under andre verdenskrig gjorde at selvforsyningsgraden 

økte under krigen. Den utbredte kombinasjonsdrifta 

på til dels små bruk som var vanlig i Trøndelag i denne 

perioden, var avhengig av at både kvinnene og barna bidro med 

arbeidskraft. Dagfinn Slettan sier at det i sum ser ut til at familiearbeidet 

i Trøndelag heller synes å ha økt enn avtatt i 

mellomkrigstida. 1 

Hamskiftet etter krigen — for hele familien 

Etter andre verdenskrig kom en ny stor endringsfase i landbruket, 

med melkemaskina og traktoren i spissen som de viktigste 

nyvinningene. 

Dette medførte starten på ei endring som var langt mer omfattende 

og dypere for gården som familiearbeidsplass. Gradvis 

overtok maskinene stadig mer av arbeidet. Når en ikke kunne 

lære av generasjoner før en, og idealet var den intime kjernefamilien, 

forsvant de store husholdene. Tjenerne forsvant fra 

jordbruket først, som de som var løsest knytta til husholdet. 

Deretter flytta ugifte søsken og andre familiemedlemmer ut fra

Forrige side: Fra de var ganske små deltok ungene i arbeidet på 

gården, og var de ikke store nok til å arbeide, var de likevel med 

foreldrene på jobb. Her er det kaffepause i slåttonna på Namdalseid 

i 1929. Over: Ungdommen hadde lag med langljåen. Til høyre 

kan vi skimte Leonhard Kolstad med hesteslåmaskin. Fra slåttonna på 

Vengstad først på 1900-tallet. 

gården. Kårfolket mistet sin viktige rolle som rådgivere da hele 

drifta nå foregikk på en ny måte. Barnearbeidet ble redusert og 

til dels hindret av den nye teknologien. Til sammen førte dette 

til det Reidar Almås kaller maskulinisering av jordbruket, hvor 

vi sitter igjen med den ensomme mannen på traktor. 2 

Husmødrenes glanstid var de første tiåra etter andre verdenskrig. 

Dette var en periode i vår historie hvor kvinner var 

husmødre på heltid i et omfang som de aldri har vært verken før 

eller senere. Husmora hadde ansvar for mann, barn, hus og 

heim og alt det omfattet. På 50- og 60-tallet sto over halvparten 

av landets voksne kvinner registrert som husmødre. Normen 

var at alle gifte kvinner ble husmødre. Også bondekvinnene ble 

registrert som husmødre, men deres arbeid fortsatte også et 

godt stykke inn på 1960-tallet, kanskje lenger, å omfatte mye 

mer enn det borgerskapets husmorideal om fattet. 

Arbeidsomt med mat og klær på 50-tallet 

Ei kvinne fra Namdalseid tok over gården Vengstad sammen 

med sin mann etter at de gifta seg i 1947. Hun forteller dette om 

arbeidet med mat og klær på 50-tallet: 

”Vi slakta no og lagd aill mat’n heim. Vi malt kjøttet sjøl, og 

steika det te’ kjøttkak som vart hermetisert. Det va’ frøkteli my’ 

arbeid. Det mått’ vårrå så reint, og heilt tett, eillers surna det. 

Eillers vart både kjøtt og fesk salta i store tønna som vi ha’ på 

buret. Kornet vart malt på kveinna. Det va’ grynmjøl og havre. 

Kveitmjøl vart kjøpt. Ulla karda vi og spainn sjøl, og strekka 

klær. Etter krigen va’ det lite å få ti, så vi vevd håndduka sjøl. 

Mang vevd no ulltøy, og.” 

Ei kvinne fra gården Setter på Namdalseid forteller dette om 

”Når ungan va minner skull dem helst 

liggi på loftet og berre ammes kvar fjerde 

time (...). Æ syntes det va trasig at dem 

skulla liggi på loftet heile dagen, så 

æ ha dem ned midt på dagen på 

kjøkkene i ein kurv som sto på to 

stola. Da fikk æ passa på dem ber, 

syntes æ. (...) Når dem vart stør va 

dem med i fjøset og ut på åkeren.” 

”Vi ungene var med og ble plassert 

i en nettingkasse på veggen i sommerfjøset. 

Der satt vi trygt mens 

mor henta inn kyrne for melking.” 

sin mor: ”Det var mor som tok seg av alt kjøttarbeide her på 

gården, far slakta dyra, ja når en ser bort fra hønsene da. Mor 

holdt til i vedskottet og hogg hodene av dem på hoggstabben. 

Så ho meg i døra hivde ho hønsene opp i lufta så de flaksa 

rundt, hodeløse. Det var det verste jeg visste så jeg sprang bort, 

øyeblikkelig.” 

Kvinna fra Vengstad forteller at de i onnene hadde utstrakt 

samarbeid med en av nabogårdene. De gjorde onnearbeid først 

på den ene gården, så på den andre. Når arbeidsfolket var på 

Vengstad, hadde hun arbeidet med matstellet til arbeidsfolkene 

i tillegg til fjøsarbeidet og så mye hun maktet av onnearbeidet, 

og når de arbeidde på den andre gården kunne hun være med 

mer ute. Hun forteller det slik: 

”I onnene var det travelt å være på kjøkkenet. Det var 

middag presis klokka tolv. Da forsøkte jeg å lage lapskaus, 

kjøttsuppe eller noe annet som gikk i en kjele, men jeg serverte 

også av og til hermetiske kjøttkaker eller fiskekaker. Etter middagen 

skulle karene kvile. Da la de seg ned på divaner og på 

gulvet, mens jeg gikk i gang med ryddinga og oppvasken. Da 

var det om å gjøre å ikke ”slammer” for mye slik at jeg uroa 

dem i kvila. Klokka ett skulle de ha en kopp kaffe og en kaffebrødbit 

før de gikk ut på jorda igjen. Så var det for meg å gjøre 

ferdig oppvasken og ta en tur ut for å hjelpe til med onna, og så 

var det inn igjen for å forberede neste måltid. I tillegg skulle 

kyrne melkes og fôres som vanlig morgen og kveld. Det ble ikke 

mye kvile på kvinnfolkene, nei.” 

Ungene krevde også sitt 

Også barnepass og amming måtte tilpasses denne arbeidsdagen. 

Den samme kvinna forteller dette: ”Æ ha ei leikegrind på 

kjøkkenet som ho va oppi når æ årna mat å vaska koppa. Det 

gikk bra. Når ungan va minner skull dem helst liggi på loftet og 

berre ammes kvar fjerde time. Da ha dem krav på tjue minutta 

amming. Æ syntes det va trasig at dem skulla liggi på loftet 

heile dagen, så æ ha dem ned midt på dagen på kjøkkene i ein 

17 



18 



Namdalseid 

Namdalseid kommune ligger i Nord-Trøndelag fylke, på eidet mellom 

Namsenfjorden og Beitstadfjorden. Kommunen, slik den er i dag, ble dannet 

1964 ved at deler av tidligere Otterøy kommune ble slått sammen med 

Namdalseid. 

Folketallet i kommunen har fra 1865 til 1990 vært relativt stabilt på omtrent 

2000 innbyggere, men har siden vist nedgang. Fra 1995—2005 har nedgangen 

vært på 8,6 %. 4 Kommunen har høy sysselsetting innen jord- og skogbruk. I 

1960 var 54 % sysselsatt innenfor primærnæringene, og ennå i 1980 var dette 

tallet på 35 %. I 1990 var 33 % av arbeidstakerne sysselsatt i primærnæringene, 

noe som var betydelig høyere enn landsgjennomsnittet på 7 %. 5 

kurv som sto på to stola. Da fikk æ passa 

på dem ber, syntes æ. Te å bynn med 

skreik dem litt før dem kom in i den 

rytmen med mat kvar fjerde time, men 

etter ei stund gikk det bra. Når dem vart 

stør va dem med i fjøset og ut på åkeren. 

Det va trivelig å ha dem med i sommerfjøset, 

da brukt dem å få varm ”sildråppå” 

rett fra kua og drikk.” 

Kvinna fra gården Setter forteller 

dette om sin mors arbeid i fjøset i tida 

etter krigen: 

”Om sommeren var det å ta bøtta og 

melkespannet i trillebåra og trille til 

sommerfjøset bortpå flata, der vegen går 

no. Vi ungene var med og ble plassert i 

en nettingkasse på veggen i sommerfjøset. 

Der satt vi trygt mens mor henta inn 

kyrne for melking. Etter melkinga så 

hadde ho ut kyrne, flidde ut frauen og så 

var det tilbake med melka i trillebåra. 

Vassbekken lå rett ovenfor masstua. Den 

ble også brukt til å kjøle ned melka i. 

Mor trilla melkespannene bort til bekken 

og heisa de ned. Det var et spell der som 

ble brukt til dette. Da mor Hilda flytta hit 

var alt arbeidet i fjøset kvinnfolkarbeid, 

hestene stelte karene. De hjalp kanskje 

til med foringa om det var tid til det. Mor 

hadde dessuten grisepurke, sauer og 

høns å ta seg av. Purka var hennes egen 

og når ho solgte griseunger så var 

pengene hennes, trur eggpengene var det 

også. I fjøset var det treinnredning, trerenner 

der frauen ble skrapa ut til frauporten. 

Etter hvert ble det en stor fraudunge 

i porten, den måtte måkes utover 

med fraugaffel. En tung jobb for mor det, 

særlig ille om vinteren når dungen hadde 

speika. Det var når far var i skogen ho 

måtte gjøre den jobben.” 

Klesvasken mest slitsom 

Hun forteller også om vaskinga: ”Av 

innearbeidet var klesvasken et slit. Det 

var på kjøkkenet ei handdrevet pumpe 

for å pumpe vatnet med. Alt vatnet måtte 

varmes på vedovnen. Jeg var vel 7 -8 år 

da det ble rennende vatn og varmvasstank 

inne. Da ble det også bad på et rom 

oppe i andre etasje. Før dette foregikk 

badinga i en stor trestamp på kjøkkengolvet, 

hver lørdag. Det var også storvask 

av huset på lørdager. Alt ble skura 

reint da. Husker mor koka såpe, det 

foregikk på den store bakerovnen i 

masstua. Det var ei stor jerngryte der 

som det ble koka i.” 

Disse to kvinnenes fortellinger fra 

etterkrigstida på Namdalseid forteller 

om et allsidig kvinnearbeid med høy 

grad av selvforsyningshushold. Kvinnenes 

arbeid var mangfoldig, og økonomisk 

viktig for husholdet.

Arbeid, omsorg, kjærlighet 

Historikeren Liv Emma Thorsen beskriver 

kvinners liv som bestående av tre 

tråder: arbeid, omsorg og kjærlighet. 

Tidligere var de tre strengene tett sammentvunnet 

som i et tretrådet garn. Både 

arbeid, omsorg og kjærlighet fantes 

innenfor husholdet. På 1970-tallet skjøt 

den kvinnelige yrkesaktiviteten fart. En 

stor del av kvinnene jobbet imidlertid 

deltid, og mødre med småbarn var i 

mindre grad ute i arbeid enn andre. 

Uansett gjorde dette at den tretrådete 

tråden ble gradvis oppløst. Arbeidstråden 

ble flyttet utenfor hjemmet, og det 

offentlige overtok delvis omsorgen for 

barn og eldre. Dette bildet blir noe forskjellig 

om det er husmorfamilien i byen 

Forrige side, venstre: Slåttonn på Vengstad tidlig på 1900-tallet. Leonhard Kolstad kjører 

hesteslåmaskin. Eier: Leif Kolstad. Midten: Omkring 1955 har slepetrøska overtatt jobben. På 

traktoren Erling Elden. Bak Hans og Einar Kolstad. Over: 50 år senere foregår slåttonna på 

Vengstad enda mer effektivt. Foto: Svein Tore Kolstad. Venstre: Det var travelt på kjøkkenet 

i onnetida. I tillegg til å være med i slåtten og melke og fôre kyrne, måtte kvinnene 

lage mat til slåttekarene. F.v. Gusta, Anna, Ingeborg Berg (som giftet seg med Einar 

Kolstad i 1947) og Margot, kokker på Vengstad 1946 Eier: Leif Kolstad. 

eller på gårdene man ser på. Fram til vår 

tid er gården fortsatt et hjem og en arbeidsplass, 

slik den alltid har vært. Attåtnæringer, 

som det nå i stor grad er kvinnene 

som tar seg av, er en økonomisk 

løsning som er godt kjent i landbruket, 

og som ikke svekker båndene til gården 

og slekta. For bondekvinner har særlig 

sammenkoblingen av kjærlighet og 

arbeid vært spesiell. Mens alle kvinner 

har giftet seg til omsorgsarbeid, har bondekvinner 

i tillegg giftet seg til 

gårdsarbeidet. 3 

I nyere tid har utviklingen gått i 

retning sammenslåinger av gårdsbruk til 

samdrifter. Dette medfører også en stor 

endring i forbindelse med det tradisjonelle 

gårdsbruket hvor hjem og arbeid er 

samlet. Med samdriftsfjøsene flyttes 

også mannens arbeidsplass ut fra gårdstunet 

og inn i store fjøs sentralt plassert 

mellom de sammenslåtte gårdene. 

Hvilken betydning får dette for båndene 

til gården og for kjønnsarbeidsdelinga? 

Her ligger det interessante forskningsfelt 

for framtida. 

Siv Randi Kolstad, f. 1971, er fra Namdalseid. 

Hun har hovedfag i historie fra NTNU, 

1996, og har jobbet som oppdragshistoriker 

med lokalhistorie, kvinnehistorie og 

nettbasert formidling som interessefelt. 

Noter 

1 Slettan s. 9-26 og 118-121 

2 Slettan s. 119 

3 Thorsen s. 10 

4 http://snl.no/Namdalseid/kommune 

5 Tallene er hentet fra Geir Grøtan: Landbruksutvikling 

i Namdalseid, og fra feltkursrapport 

fra geografi mellomfag, UNIT 1993. 

Litteratur og kilder 

Geir Grøtan: hovedoppgave i historie fra 1985: 

Landbruksutvikling i Namdalseid Forholdet 

mellom lokale forutsetninger og sentrale 

drivkrefter i utviklingen etter krigen.. 

Feltkursrapport fra geografi mellomfag, UNIT 

1993. 

Dagfinn Slettan 1989: Bondesamfunn i oppløsning? 

Trønderske bondesamfunn 

1930–1980. 

Liv Emma Thorsen 1993: Det fleksible kjønn 

Notater fra Inger Marie Setter: Fjøsarbeide og 

annet kvinnfolkarbeide på Setter i 1940–70 

åra. 

Om Namdalseid: http://snl.no/Namdalseid/ 

kommune. 

Samtaler og intervju med kvinne fra Vengstad, 

f. 1927. 

De eldste bildene er hentet fra www.kvinnespor. 

no. 

19 



20 



Bonden som tusenkunstner 

Av Audhild Brødreskift 

Det var på tampen av et langt yrkesliv som gårdbruker. Ute på 

gårdsplassen sto traktoren, forhøsteren og avlesservogna – 

alle hadde gått i stykker på samme dag. Det silregnet. Da kom 

det oppgitt fra bonden: «No tru æ vi gi oss!!!» 

Psykologen 

Da jeg vokste opp var løsdriftsfjøs fremdeles bare en vag framdriftsdrøm 

hos landets byråkrater. Kyrne – vanedyr som de er 

– ruslet godmodig inn fra beite og «tok bås», vanligvis uten de 

helt store protestene. De som ganske nylig hadde tatt – i bokstavelig 

forstand – skrittene over fra kvigerekka til kubåsene, 

kunne riktignok streve litt i begynnelsen, men det var imponerende 

hvor raskt de skjønte, med litt hjelp fra de mer erfarne, 

hvilket avlukke de hørte til i. 

Før denne tid hadde kvigene først gått i felles beite med 

andre store og små kvigekalver, og deretter stått en sommer i 

tjor – det vil si med grime og noen meter kjetting festet til en 

«kjørhel» av tre som ble slått ned i bakken. Denne sommeren 

fikk de nytt beite både morgen og kveld, og båret vann i bøtter 

i sommervarmen. 

En dag hadde ei av kvigene slitt seg. Og ikke på den enkle 

måten, med grima på og tjoret hengende etter som et litt for 

langt løpesnor. Nei, her lå grima og alt det tilliggende igjen på 

bakken, og kviga lunta omkring i lett trav. 

Fadern kom opp fra beita i lange klyv og med en bestemt 

mine. Husets døtre ble tilkalt, og en kveil med tau ble resolutt 

tatt ned fra veggen i garasjen. Det var ikke annet enn å følge på. 

Vel nede i beita nøt kviga fremdeles den uventede friheten. 

De andre kvigene i nærheten gjorde sitt beste for å oppnå 

samme status, motivert av sin medsøsters suksess. 

Fadern sto en stund og betraktet scenariet før han med 

myndig røst plasserte meg på ett sted og søstra mi på et annet. 

Med taukveilen i hånda forsvant han inn i et skogholt, for noen 

minutter senere å komme tomhendt tilbake. 

Etter å ha plassert seg mellom min søster og meg, ga han oss 

beskjed om å jage kviga foran oss og inn i skogholtet. Dette 

måtte skje med kirurgisk presisjon – ikke for raskt og ikke for 

sakte. Kviga holdt et jevnt trav, og sprang inn i skogen med 

løftet hode. Min søster og jeg kikket på hverandre noe forvirret 

– vanlig strategi ville vært å unngå at budskapen skulle springe 

til skogs – men da vårt faderlige opphav så ut til å ha det hele 

under kontroll, valgte vi klokelig å gjøre gode miner til slett 

spill. Jeg kommer imidlertid aldri til å glemme det som hendte 

kun kort tid etter, da kviga returnerte fra skogholtet med en 

løkke pent strammet om begge horna, og en passelig lang 

tauende slepende etter seg på bakken! 

«Det gjelder å resonnere som ei ku», sa fadern – han hadde 

gått inn i skogholtet, sett for seg hvor kviga kom til å gå, hengt 

opp ei løkke i passende høyde som kom til å stramme seg når 

kviga fikk den rundt horna – og resten er historie… Vår aktelse 

for far økte til tilnærmet panegyriske høyder, og jeg tror det var 

den dagen jeg virkelig innså hvor mange egenskaper en bonde 

virkelig må besitte for å lykkes i yrket sitt. Det viktigste kriteriet 

vil jeg allikevel påstå er evnen til løsningsorientering. 

Problemløseren 

«Det som ikke kan repareres med en bit hesjestreng er modent 

for kassering». Dette kan være kortversjonen av en filosofi som 

har sørget for å berge store deler av maskinparken i prekære 

situasjoner. En bit hesjestreng kan alltid komme til nytte, og 

bør være for hånden om noe skulle oppstå. 

Men gleden over å reparere – det å kunne være selvhjulpen 

og det å komme fram til løsninger som fungerer – det er det 

aller viktigste hjelpemidlet i en hverdag med mange praktiske 

utfordringer. Det kan vel også hjelpe med en god dose stahet. 

Denne staheten har blant annet ført til sviktende økonomisk 

grunnlag for det lokale Felleskjøpet, og noen ekstra friettermiddager 

for husets øvrige befolkning. 

Mekanikeren 

Et eksempel på dette er reparering av slagjern. Disse er festet

på rekke til en 

aksling inne i forhøsteren, og det er slagjerna 

som kutter gresset i småbiter før 

det tilføres ensileringsvæske og havner i 

avlesservogna. På det bratte, trønderske 

gårdsbruket hvor jeg er vokst opp har 

jordsmonnet vært grunt, og berget nesten 

opp i dagen. Selv far, som har slått gress 

her siden ungdommen, har aldri gitt opp 

å finne nye knatter og knauser å bryne 

seg på. Lyden av en forhøster som plutselig 

stifter bekjentskap med en bergknatt 

høres over hele gården. Mor henter seg 

en kaffekopp, vi ungene leter fram ei bok 

og et glass med saft. Vi setter oss helst 

ute av øyensyn for gårdbrukeren, som 

kommer hjem med forhøsteren på slep 

etter traktoren med retning redskapsbua. 

Det må sveising til. Og, om skaden er 

uopprettelig, en befaring til den gamle 

forhøsteren, den som er tatt vare på i tilfelle 

det 

skulle 

mangle en 

del eller to. 

Og det 

hender rett 

som det er. 

Her kan det 

plukkes slagjern. 

Og 

ære være 

optimismen. 

Etter ei 

stund med 

banking og sveiselyder kommer far fra 

redkapsbua, blid og fornøyd, klar for nye 

strabaser med et slagjern som er omtrent 

som nytt. 

Rørleggeren 

I et fjøs med nesten 30 dyr er det ikke 

bare melkeanlegget som er viktig. Alle 

dyra skal ha vannautomat – eller drikkekar, 

som det også kalles. Så skubbes det 

Forrige side: Kvige i tjor. Over: Et av mange prosjekter for snekkeren. 

Under: Litt rørleggerarbeid i heimen. Utfordringen ligger i 

å få gamle og nye deler til å passe sammen, men det finnes alltid 

en løsning! Alle foto: Audhild Brødreskift. 

litt, og det klør i horna og i hornfestet, og 

ofte er det drikkekara det går ut over. Når 

man kommer inn i fjøset i seks-halvsjutida 

en morgen, og det renner vann 

utover hele gulvet, er det ikke bare-bare 

å ringe etter rørlegger heller. Her må det 

oftest settes inn strakstiltak. Og fadern 

går i gang. Skifter ut rør og deler som han 

finner i et tilsynelatende utømmelig lager 

oppe i masstua. Legger 

hamp i koblingene for å få 

det tett. Og så var det 

denne hesjestrengen da, 

som kan være kjekk å 

bruke for å holde røret 

inntil innredningen, slik 

at de ikke får røsket det 

løs ved første anledning. 

Rørleggeren er også 

grei å finne når det skal 

legges vann til beitene 

med slanger, og festes 

flottører til store vannbaljer og utrangerte 

badekar. Og om varmtvannsbeholderen 

i melkebua sier takk for seg – da 

er det rørleggerbonden som ordner opp 

der også. Skifter kraner eller element. 

For skal man ringe etter rørlegger hver 

gang det skjer noe, vil det snart bli lite 

igjen av ei inntekt som to stykker skal 

leve av. Da kommer det godt med at han 

drev som rørlegger før han ble bonde på 

heltid, og har fått med seg gode triks og 

løsninger som 

kan brukes 

ved behov. 

Snekkeren 

Far er ingen 

snekker. Rettelse: 

han 

VAR ingen 

snekker. Men 

med litt hjelp 

til reisverk og tak bygget mor og han sitt 

eget hus da de var i begynnelsen av 

tyveåra. Når jeg spør om han kunne noe 

sånt da, sier han at det bare var å lære seg 

etter hvert, og slik har det nok vært med 

det meste. 

Før huset var helt ferdig, tok de over 

gården, og det ble bygget silo, nytt fjøs, 

vedbu, garasje, redskapsbu, et museum 

(riktignok sammen med en driftig dugnadsgjeng) 

og restaurert hus. Det ble 

isolert, skiftet bordkledning, skiftet 

vinduer, støpt trapper, bygd ei hytte og 

restaurert et stabbur. Og på alle de prosjektene, 

og på alle de årene som har gått 

siden 1961, da han begynte å bygge eget 

hus, vil jeg påstå at han har blitt litt av en 

snekker. 

Å rette og legge et gulv, å demontere 

og remontere en tømmerkasse, legge 

torvtak, lage forskaling, lage nye porter 

og dører, lage «knekter» til vinduene og 

21 



22 



Den dagen hele maskinparken gikk i stykker på én gang — midt i siloslåtten! 

Under: Potetopptaking i flotte omgivelser. Begge foto: Audhild 

Brødreskift. 

vindskier – alt dette hører snekkerens oppgaver til. Et stikkord 

er gjenbruk. Det å se seg nytte i materialer som slett ikke er 

dårlige og som kan brukes på nytt i andre sammenhenger har 

blitt en kunst med årene, og har i likhet med Felleskjøpet ført 

til sviktende omsetning hos den lokale byggvareforhandleren. 

Men det hører også med til den tidlige etterkrigsgenerasjonen 

– de som hadde lite og måtte utnytte de ressursene som fantes. 

Far var bare tenåring da han dro flere mil på skogshogst for å 

felle tømmer til huset han etter hvert skulle bygge. Både 

tømmer- og vedarbeid har hørt til arbeidsoppgavene på gården, 

for å skaffe materialer til byggeprosjekter og brensel til et stort 

hus. Mens jeg skriver dette hører jeg motorsaga gå – det klyves 

ved etter Berit og Dagmar som sørget for mye vindfall i vinter. 

«Det e artig å få det te», sier fadern. Jeg lar meg imponere over 

arbeidsviljen og -gleden. 

Håndlangeren 

I alle de oppgavene som må gjøres på en gård, har jeg kanskje 

ventet med det mest vesentlige til slutt. Jeg tror bonden kan 

skrive under på, i alle fall nikke samtykkende til, at ikke noe 

er viktigere enn en god håndlanger. Å holde på for seg selv, 

hente verktøy og materialer, stå på begge sider av et stillas, 

være oppe i stigen og nede på bakken samtidig – det sier seg 

selv at det er umulig. 

Som et av stadig færre par, har mine foreldre drevet 

gården sammen, fra de tok over i 1968 og til driften ble avviklet 

i 2005. Det har vært et arbeidsfellesskap og et bofelleskap 

i tillegg til et ekteskap. Mor melka, far ga fôr, hadde ut beite og 

flytta kviger. I arbeidet ute på åkeren jobbet de sammen, når 

ved skulle klyves, potetrender hektes og hesjer hesjes har de 

jobbet sammen som et team. Og når sant skal sies hadde det vel 

neppe vært drevet gård mer enn en ukes tid om bonden skulle 

ha gått i fjøset alene… 

Arbeidsfelleskapet på gården involverer også ofte barna – i 

alle fall på 1970 og -80-tallet. Å bidra hjemme i ulike onner og 

og å være med på forefallende oppgaver som hørte gården til 

var en naturlig del av oppveksten. Slik har også neste generasjon 

lært verdien av praktisk arbeid og hvordan man håndterer 

både traktor, motorsag og melkeanlegg. Følelsen av å beherske 

det praktiske – det å 

føle seg nevenyttig, 

og også det å ha lært 

seg å tenke ut praktiske 

løsninger – er 

en viktig ballast. 

Framtidsbonden 

Dette er noen betraktninger 

gjort ut 

i fra erfaringer med 

gårdsdrift fram til 

nyere tid. Jeg kunne 

også ha nevnt 

rollene som bedriftsleder, 

agronom, biolog og økonom, som er andre sider ved bondeyrket 

det er en fordel å ha innsikt i og kunnskap om. La oss heller 

ikke glemme at bonden ofte også er et engasjert organisasjonsmenneske, 

både som leverandør til og deleier i ulike foredlingsbedrifter, 

og som medlem i blant annet lokale bondelag. 

Reglene for hva man kunne gjøre selv i forhold til elektriske 

løsninger og byggeforskrifter og rørleggerarbeid har endret seg 

mye fra 60-tallet og fram til i dag. Maskiner og utstyr begynner 

å bli så avanserte at det ikke hjelper med reservedeler og hesjestreng, 

og årlige kontroller skal sørge 

for at alt er 

forskriftsmessig i forhold til helse, miljø og 

sikkerhet. 

Slik sett hadde etterkrigsbonden flere muligheter til å dyrke 

sitt tusenkunstnergen enn hva dagens bønder og fremtidsbonden 

kanskje har. Økonomien tilsier vel også at det ikke lønner 

seg å bruke mange timer i masstua på å reparere ødelagte motorsager 

og slagjern. Time is money. 

Men i et yrke hvor man fremdeles omgås både dyr og maskiner 

vil det alltid være behov for et mangfold av egenskaper. 

Evnen til fleksibilitet og problemløsing vil også for fremtidsbonden 

være en viktig ressurs, og yrket vil fortsette å være et 

godt valg for de som ønsker en variert og spennende 

arbeidshverdag.

Tilbakeblikk — bygd og by i endring 

Det er spennende med før-og-nå-bilder. Når vi ser på 

gamle fotografier kan vi synes at stedet på bildet ser 

kjent ut, men vi klarer likevel ikke å plassere det. Med 

ett kjenner vi igjen en bygning, og plutselig åpner bildet 

seg opp for oss. Det er noe gripende ved å se historiske 

bilder fra vårt eget nærmiljø, – når vi aner at det en gang 

var nærmiljøet til andre mennesker, som bodde i andre 

hus i den samme gata vi kjenner så godt. 

Med dette utgangspunktet har landskapsgeografen 

Oskar Puschmann lagd ”Tilbakeblikk”, en serie med 

før- og nå-bilder fra det norske kulturlandskapet. Målet 

er å gjøre folk bevisste på endringene landskapet har 

gjennomgått, og å invitere til en debatt om hvordan og 

hvorfor det norske kulturlandskapet endrer seg. Prosjektet 

begynte som nettside i 2002, og har i disse dager 

både resultert i bok og sommerutstilling på Oslo rådhus. 

Tidsspennet varierer fra 125 år til bare 13 dager. 

Blant de eldste bildene er før-og-nå bilder basert på fotografier 

som Axel Lindahl og Anders Beer Wilse tok 

sent på 1800- og tidlig på 1900-tallet. Variasjonen i tidsspenn 

gjør bildematerialet variert å se på, men Puschmann 

har ikke bare lagd før og nå-bilder. Han har også 

fotoserier som viser hvordan landskapet endrer seg med 

årstidene. 

Alt i alt gir tilbakeblikkbildene en variert seeropplevelse. 

I noen tilfeller ser landskapene forførerisk 

like ut selv om over hundre år har gått, – det er kun folkelivet 

på bildene som viser tidens gang. I andre tilfeller 

Venstre: Fra seteranlegget Kalven ved Lemonsjøen, Vågå 

kommune, i 2005 og 2008. Stølsvollen ligger i et hyttefelt i 

vekst og bringes nå tilbake til opprinnelig stand. Midten: Kjerringsteinen 

i Tuddal, Hjartdal kommune, 1931 og 2008. I 1931 

ruvet denne blokksteinen i landskapet. Da det ble slutt med 

vedhogst og beiting ble den gradvis glemt. Høyre: Slåtteeng i 

er forskjellen fra bilde til bilde så dramatisk at Puschmann 

har vært nødt til å sette inn piler som demonstrerer 

faste holdepunkter i bildet, slik at vi skal forstå hva 

det er vi ser på. Selv om et sentralt poeng i framstillinga 

er hvordan menneskelig virksomhet eller passivitet forandrer 

kulturlandskapet, er det forfriskende at bildene 

ikke bare presenterer oss for rene forfallshistorier. Kulturlandskap 

som gror igjen kontrasteres med fraflytta 

bruk som i tidens løp er blitt bebodd igjen, og både by 

og land er representert. 

Bildene inneholder gjerne elementer som forklarer 

årsakene til forandringene som har skjedd i tiden som 

har gått mellom de to bildene. Dessuten har fotofrafiene 

følge av interessante og informative bildetekster som 

forklarer oss hvorfor hver enkelt forandring har funnet 

sted. 

Målsetninga for prosjektet er å jevnt dekke alle 

landets fylker, og prosjektnett sida oppdateres fortløpende. 

Puschmann håper at nettsiden skal bidra til å 

skape bevissthet og engasjement rundt landskap og 

landskapsendringer i Norge. 

Du kan oppleve Tilbakeblikk på prosjektnettsiden 

www.tilbakeblikk.no, som fotoutstilling i Oslo rådhus 

mellom 21. og 8. juli, og som bok: Tilbakeblikk, norske 

landskap i endring. NRK1s serie «Levende landskap», 

som nylig gikk, bygger også på prosjektet. 

Se flere bilder fra prosjektet i Arne Lie Christensens 

artikkel, s. 10–14. 

Nore og Uvdal kommune. Det eneste som kan bevare artsrike 

slåtteenger er tradisjonell slått. Denne slåtteenga ble i 1993 

registrert som nasjonalt verdifull. I 2004 er den tatt ut av 

drift og har verken biologisk eller estetisk verdi. Alle fargefoto: 

Oskar Puschmann, Norsk institutt for skog og landskap. 

Svart-hvittfoto: Anders Beer Wilse, eier: Norsk Folkemuseum. 

23 



24 


Hva betyr lokalhistorie for deg? 

Bondeforskeren og 

forskerbonden 

— Reidar Almås 

Av Hans N. Nissen 

– Det ble vanskelig å drive gården da 

jeg ble sjef for Bygdeforskning tidlig på 

1980-tallet. Allerede fra 1990-tallet 

hadde vi ca. 15 forskere ansatt. Tiden 

strakk ikke til for å være deltidsbonde, 

jeg ble heller måneskinnsbonde, det ble 

kvelds- og helgearbeid på gården. 

Jeg sitter på kontoret til Reidar Almås. 

Seniorrådgiver ved Norsk senter for bygdeforskning. 

Almås er vokst opp på 

gården Lufallet i Hølonda. Slekten 

kommer fra gården Almås i samme 

grenda. Bestefaren til Reidar var ikke 

eldst i søskenflokken, men han fikk seg 

gård allikevel. Tanta og onkelen som 

bodde på gården Lufallet var barnløse, 

og bestefaren ble adoptert bort til dem. 

Det var rundt forrige århundreskifte. 

«Dattera mi og svigersønnen driver 

gården nå, kona og jeg bor i kårboligen 

som vi bygde i 1976. Jeg kan vel si at jeg 

har bodd i kårbolig i hele mitt voksne 

liv», sier Reidar og ler. «Vi har drevet 

gården siden 1973. I begynnelsen med 

sau og etter hvert med høy. Dattera leier 

bort jorda om sommeren for å holde kulturlandskapet 

ved like. Hun og mannen 

har jobber utenfor landbruket. Det hadde 

jeg og kona også, men vi drev med sau 

ganske lenge. Dyreholdet gikk så lenge 

begge ungene var hjemme. Det var et familieprosjekt 

hvor alle hjalp til. Vi hesjet 

også en del og solgte ganske mye høy. 

Men da ungene flyttet ut og jeg ble sjef 

for Bygdeforskning ble det vanskelig å 

fortsette som bonde». Reidar forteller at 

dette er selve kjernen i problemene i 

landbruket. Det er vanskelig å livnære 

seg av gården alene. 

«Det er krevende å opprettholde et 

landbruk over hele landet når bønder 

lokkes ut eller presses inn i annet arbeid. 

Når bonden ser på kontoen sier det seg 

selv at det kan bli for lite å leve av. Bondefamilier 

vil dessuten ha det som andre 

folk i forhold til ferier. Nå har jo norsk 

landbruk alltid vært en form for mangesysleri. 

Men hvis du går ut i fulltids 

lønnsarbeid, så er det bare en slutt på den 

historien og det er slutten som bonde. Jeg 

har selv gått i den trappa og det er svært 

få som klarer å snu. Det sinnet vi ser nå 

kommer ikke av at folk ikke får endene 

til å møtes, men av at bøndene sammenlikner 

seg med naboen». 

«Det er vanskelig å opprettholde et 

landbruk i et samfunn som er så rikt som 

Norge. Mens deler av Europa rammes av 

kriser har Norge klart seg bra. Hadde 

Norge blitt rammet sterkere tror jeg mye 

kunne gått annerledes. Da tror jeg bufferkapasiteten 

til landbruket hadde vært 

noe å falle tilbake på. Deler av det tradisjonelle 

mangesysleriet i landbruket 

kunne ha kommet til sin rett, med jakt, 

fiske og bærplukking. Det er en annen 

type deltidsarbeid, arbeid som støtter 

opp om gården, mens lønnsarbeid undergraver 

den», sier Almås. 

”Det sinnet vi ser nå 

kommer ikke av at folk ikke 

får endene til å møtes, men 

av at bøndene sammenlikner 

seg med naboen”. 

Mange forbrukere etterspør lokal mat 

og spesialprodukter. Mange bønder har 

tatt dette på alvor og satset på småskalaproduksjon, 

både av gammel tradisjonsmat 

og nyere produkter. Reidar forteller 

at det bare er halvparten av de som driver

Forrige side, venstre: Lufallet der Reidar Almås vokste opp. Almåsgården 

ligger midt i bakken. Foto: Reidar Almås. Bildet ved siden av 

viser gården slik den så ut omkring 1950. Over: Reidar 8 år til venstre 

sammen med søsken og mor Johanna og far Torger. Onkel Ola i midten 

bak. Begge foto i eget eie. Høyre: Reidar Almås. Foto: Bygdeforskning. 

med produksjon av gårdsmat som går med overskudd, og kun 

5 % som tjener 400 000 kroner eller mer. 

«Det er et tankekors at du må drive på dugnad i mange år før 

du kan begynne å leve av det. Butikkjedene skal dessuten være 

interessert i å ta inn produktene. De skal også være tilgjengelig 

over hele landet, med en jevn tilførsel året igjennom. Men det 

viktigste er at det må slå an hos forbrukerne, hvis ikke hiver 

kjedene det ut. Det er krevende kompetansemessig å få til gode 

produkter. Samtidig må du som produsent være nøye med 

hygiene i produksjonen og med kvaliteten på råvarene. Finner 

man uønskede bakterier i produktene kan det true hele virksomheten. 

I verste fall kan det føre til nedleggelse og konkurs, 

og at man sitter igjen med store innvesteringslån. Mange 

bønder ser det nok som både enklere og tryggere å heller ta seg 

jobb i kommunen eller i Mesta.» 

«Når det gjelder salgsleddet har Bondens Marked vært en 

suksess, der sitter produsentene igjen med mer av overskuddet. 

Det beriker bygdesamfunnet at man produserer lokal mat, ikke 

minst i forhold til turisme.» 

Hitraaksjonen 

Reidar Almås var en av frontfigurene under Hitra-aksjonen i 

1975. Det var en aksjon der bøndene nektet å betale skatt som 

en protest mot de dårlige rammebetingelsene i landbruket. 

Reidar ble valgt til leder for en momsaksjon på Hølonda. Hitraaksjonen 

utløste flere støtteaksjoner rundt omkring i landet. 

Aksjonen medførte en bedring av norske landbruksvilkår 

gjennom en opptrappingsplan. Landbrukskomiteen på Stortinget 

foreslo opptrappingsvedtaket, som skulle gi bedre rammebetingelser 

i landbruket. Dette skulle i løpet av seks år få 

bøndene opp på lønnsnivået til industriarbeidere. AP-regjeringen 

med Trygve Bratteli ved roret gikk i mot vedtaket, men de 

borgerlige støttet vedtaket. Berge Furre fra SV satt som leder 

av landbrukskomiteen, og SV ble jokeren i behandlingen. Det 

endte med at AP måtte bøye av, og under den borgerlige regjeringen 

til Kåre Wiloch seks år senere ble lønnskravet 

innfridd. 

HVA BETYR LOKALHISTORIE 

Reidar Almås 

Reidar Almås er professor i sosiologi, født 1943 

i Hølonda. I 1975 var han blant frontfigurene i 

Hitraaksjonen, som var en viktig del av bakgrunnen 

for Stortingets opptrappingsvedtak samme år. 

Almås var drivkraft i grunnleggelsen av Norsk 

senter for bygdeforskning i 1982, og daglig leder 

der 1982—1998 og 2002—2007. Institusjonen heter i 

dag Bygdeforskning og er en sjølstendig forskningstiftelse 

lokalisert ved Universitetet i Trondheim 

NTNU. 

Almås var president i IRSA (den internasjonale 

foreningen for bygdesosiologer) 2008—2012. Han 

ble i 2011 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs 

Orden. 

Av Almås omfattende produksjon kan nevnes følgende 

bøker: Hitra-aksjonen. Småbønder i skattestreik 

(1978), Bygdesosiologi (1985), Bygdeutvikling 

(1995), Norges landbrukshistorie bd. 4 (2002), Den 

nye bygda (2008). 

Almås kommer inn på at vedtaket ikke bare ble bra for 

bøndene på sikt. Det førte til strukturrasjonalisering, noe som 

gjorde det vanskelig spesielt for de mindre gårdene. Produsen 

FOR DEG?

26 



Opptrappingsvedtaket 1975 

Ved stortingsvedtak den 1. desember 1975 ble det 

satt som mål at inntektsgrunnlaget for gardbrukerne 

skulle trappes opp og jamstilles med inntektsgrunnlaget 

for industriarbeidere. Berge Furre var 

formann i Stortingets landbrukskomite, og gis mye 

av æren for at vedtaket gikk gjennom. 

tene skulle få høyere pris på kjøtt og melk, men de samme tilleggene 

gjaldt om du var stor eller liten. Dette førte til at de 

store bøndene fikk enda større fordeler enn tidligere. Med det 

resultat at man fikk overproduksjon. 

«Vedtaket skapte optimisme i landbruket. Økningen ble 

ikke brukt til forbruk men til investeringer. Men det var jo en 

del av det uføret som ble skapt. Man produserte mer enn det 

markedet kunne ta, noe som medførte prisfall og de reguleringene 

man har i landbruket i dag. Med blant annet kvoter på 

melk og konsesjoner på høns og gris. Man slapp løs en produksjonsmaskin 

som egentlig ødela for inntekten.» 

Venstre: Reidar Almås kommer fra skibygda Hølonda. Her i fint driv i 

det italienske langdistanserennet Marcialonga i 2011. Foto: Ukjent. 

Over: Reidar Almås har et nært forhold til hester. Her fra Oppdal. 

Fotograf: Sissel Almås. Neste side: Bestefar Almås med barnebarn på 

sledetur. Foto i eget eie. 

«Det var kommunevalg høsten 1975 og frontene sto mot 

hverandre. I ettertid intervjuet jeg Per Borten, som satt på Stortinget, 

om aksjonen. Han fortalte at det gjorde sterkt inntrykk 

på de folkevalgte, og det endret på konstellasjonene.» 

«Jeg var jo nokså radikal på den tiden og så på meg selv som 

en raddis. Det var først noen år senere jeg meldte meg inn i 

AKP-ml, og der ble jeg ikke værende lenge.» 

Almås studerte sosiologi ved Universitetet i Bergen og tok 

hovedfag i 1973. I denne tiden ble han med i Populistisk arbeidergruppe 

som var kastet ut av Venstre. Det var rundt 4–500 

personer som gikk ut av Unge Venstre. Gruppen engasjerte seg 

i grønne saker, og Almås så på seg selv like mye grønn som rød. 

«Jeg var jo nokså radikal på den tiden og så 

på meg selv som en raddis. Det var først noen 

år senere jeg meldte meg inn i AKP-ml, og der 

ble jeg ikke værende lenge.» 

Dagens aksjoner 

«Det kan trekkes noen paralleller til dagens aksjoner! Engasjementet 

og sinnet er det samme, men den politiske situasjonen er 

veldig forskjellig. Bøndene har to veldig bondevennlige partier 

på Stortinget, SP og KrF. Selv om KrF stemmer for så må SP 

være lojale mot sine regjeringskolleger. KrF er ikke i den posisjonen 

på vippen som SV var i 1975. Avstanden mellom bønder

og andre folk er blitt større. Men det 

brukes stadig mot bøndene at de har en 

husholdsinntekt som er på linje med 

andre, men det er jo inntekt de har skaffet 

seg gjennom annet arbeid, utenfor 

gården. Når bonden produserer mat sitter 

han igjen med bare halvparten av det 

andre får. Problemet er at samfunnet 

ikke ser dette! Jeg tviler på at dagens 

aksjoner får det samme gjennomslaget 

som Hitraaksjonen. Berge Furre kalte 

Hitraaksjonen det nærmeste man kom et 

sosialt opprør etter andre verdenskrig. 

Dagens aksjoner er nok også et sosialt 

opprør.» 

«Jeg ser optimistisk på framtiden til 

bygdene og bonden. Det vil bestandig 

være noen som ønsker å bo på landsbygda. 

Når det gjelder norsk landbruk så er 

jeg bekymret. Jeg tror at norsk matproduksjon 

er truet. På et møte som regjeringa 

hadde om landbruksmeldinga, sies 

det at statsminister Stoltenberg stilte følgende 

spørsmål til landbruksminister 

Brekk: Hvorfor kan vi ikke kjøpe maten 

vår i Sverige?» Reidar Almås ser oppgitt 

ut før han fortsetter. 

«Man må jo nesten være sosialøkonom 

for å stille et slikt spørsmål. Det er 

den svøpen som ligger i det at vi er et rikt 

land. Vi har stor kjøpekraft, åpne grenser 

og et tollvern som lekker. Våre naboland 

har jo en mer effektiv produksjon, med 

større enheter. Etter at Sverige ble 

medlem av EU har matproduksjonen gått 

ned med 50 % i enkelte produksjoner. I 

Sverige har produksjonen blitt lokalisert 

i sør. I resten av landet driver de mye 

med hest og noe feavl. Dessuten er det 

mye skogbruk og mye jordbruksland er 

blitt beplantet med skog.» 

«På et møte som regjeringa 

hadde om landbruksmeldinga, 

sies det at statsminister 

Stoltenberg stilte følgende 

spørsmål til landbruks - 

minister Brekk: Hvorfor kan 

vi ikke kjøpe maten vår i 

Sverige? (..) Man må jo 

nesten være sosialøkonom 

for å stille et slikt spørs- 

mål.» 

«Hvis vi får en borgerlig regjering 

etter neste valg så kan det bli store endringer 

for norsk landbruk. Høyre 

kommer til å kutte ned på subsidiene. 

Det vil kuttes i støtten som gjør at vi i 

dag har landbruk over hele landet. Subsidiene 

vil bli brukt til fordel for de store 

enhetene. De vil også trolig ta bort bo 

og drive plikten.» 

Hølonda 

er ei bygd i Melhus kommune i 

Sør-Trøndelag. Den ligger i det 

”høglandet” som bygda har 

fått navn etter mellom hoveddalførene 

Orkdalen (Meldal) 

i vest og Gauldalen i øst. Det 

meste av bebyggelsen ligger 

mellom 150 og 350 meter over 

havet. Hølonda var i hundreåret 

1865—1964 egen kommune, 

og utgjør i dag et eget sogn i 

den sørvestre delen av Melhus 

kommune. Det bor om lag 1800 

mennesker i Hølonda. Bygda har 

to sentra, Gåsbakken i sør og 

Korsvegen i nord. 

Arbeidsinnvandring 

Gjennom sin forskning har Almås jobbet 

med arbeidsinnvandring til norsk landbruk. 

Jeg sitter med en forestilling om 

dårlig betalte gjestearbeidere og kummerlige 

boforhold. 

«Om du får utlendinger inn i norsk 

landbruk som tilbys dårlige boforhold og 

lav lønn, så vil det true legitimiteten til 

landbruket. Prosjektet viste at folk ble 

27 



28 



Reidar Almås ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 2011. Her fra overekkelsen. 

Fylkesmann Kåre Gjønnes til høyre. Foto: Linn Heidi Vinje. 

behandlet bra og ble betalt innenfor tariff. 

Landbrukstariffen ble allmenngjort og 

gjestearbeidere blir tilbudt en minstelønn 

som er vesentlig høyere enn det bonden 

selv tjener. Bonden dumper seg selv!» 

«Det viser seg at det å få sesongarbeid 

i landbruket er en trapp inn i det norske 

samfunnet. Men utlendingene oppdager 

etter en tid at landbruket kanskje ikke er 

det man skal drive med om man ønsker å 

bli i Norge.» 

«Et pensjonistprosjekt jeg 

har er noe jeg kaller Glemmeboka. 

Det skal ta for seg 

det som er i ferd med å forsvinne 

fra den lokale kulturen, 

slik som: hølondadialekten, 

minner, rim, regler 

og ordtak.» 

Produktiviteten i norsk landbruk 

Produktiviteten i landbruket har endret 

seg enormt de siste tiårene. I 1946 produserte 

bonden nok til seg selv og til fire 

andre. I år 2000 produserte bonden nok 

til 30 personer. 

«Jeg vil ikke bli overrasket om bonden 

i dag produserer til 40 andre i tillegg til 

seg selv. Det sier mye om den store 

veksten i arbeidsproduktivitet. Bare i 

løpet av de siste årene har veksten vært 

på 6 % i året. Dette til tross for at areal 

produktiviteten har stått nesten helt 

stille. Det er et paradoks», sier Almås. 

Lokalhistorie 

Almås har også en stor interesse for lokalhistorie 

og identitet til «sine» 

områder. Han eier Hølondas eldste hus, 

som er fra 1666. Nå er han med i en 

gruppe som skal registrere kulturminner 

i Melhus kommune. Der er det også 

mange historielagsfolk som deltar. 

«Far hadde de fleste utgavene av 

Gauldalsminne. Der kunne jeg lese om 

historien til mitt eget område. Jeg tror 

nok jeg kan si at jeg hadde blitt historiker 

om jeg ikke hadde valgt å spesialisere 

meg innen sosiologi. Det at jeg ble redaktør 

for Norges landbrukshistorie viser 

min interesse for historie. Jeg brukte fire 

år av mitt liv til det bokverket. Et pensjonistprosjekt 

jeg har er noe jeg kaller 

Glemmeboka. Det skal ta for seg det som 

er i ferd med å forsvinne fra den lokale 

kulturen, slik som: hølondadialekten, 

minner, rim, regler og ordtak. Egentlig 

har jeg en avtale med redaktøren i avisa 

Gaula om en føljetong, hvor jeg tar tak i 

en gjenstand, hus eller ordtak og skriver 

rundt det.» 

I 2010 kom boken Kjærleik i krigens 

år ut. Reidar Almås var redaktør for 

boken som handlet om brevvekslingen 

mellom Maria Tollefsen fra Østerdalen 

og onkelen Ola Almaas fra Hølonda i 

årene 1939–1946. Brevene forteller en 

Norges landbrukshistorie 

ble utgitt på Det norske samlaget 

i 2002. Reidar Almås var 

pro sjektkoordinator og forfatter 

av bd. 4: Frå bonde samfunn til 

bioindustri : 1920—2000. 

Verket består ellers av: 

— Bd. 1: Jorda blir levevei : 4000 

f.Kr.—1350 e.Kr av Bjørn Myhre 

og Ingvild Øye 

— Bd. 2: Frå svartedauden til 

17. mai : 1350—1814 av Kåre 

Lunden. 

— Bd. 3: Kontinuitet og modernitet 

: 1814—1920 av Brynjulv 

Gjerdåker. 

kjærlighetsfortelling i en tid med krig og 

okkupasjon. Det er også en unik sosialhistorie 

hvor vi får innblikk i leveforhold 

i to landsdeler. Etter krigen ble de gift og 

fikk en sønn. Brevvekslingen ble også 

publisert som føljetong i avisa Gaula. 

«Det som overrasket meg 

etter Vasaloppet er hvordan 

man tømmer lagrene sine. 

Jeg har vært sulten helt til 

nå (midt i juni)...» 

Vasaloppet 

«Når du er vokst opp på Hølonda så er du 

glad i å gå på ski. Det ligger nærmest i 

blodet.» Reidar kommer fra en skibygd 

som har fostret idrettsmenn som Oddvar 

Brå, Toralf Engan og Magnar Estenstad. 

Reidar har gått flere langdistanseløp 

de senere årene. Han gikk Marcialonga i 

Italia i 2011 og Vasaloppet i 2012. I 2013 

planlegger han å gå Birkebeineren. «Det 

som overrasket meg etter Vasaloppet er 

hvordan man tømmer lagrene sine. Jeg 

har vært sulten helt til nå (midt i juni) og 

jeg har lagt på meg som resultat av det». 

Jeg vet ikke om jeg er enig i det, han ser 

uforskammet sprek ut til å være 69 år. 

Vi avslutter intervjuet og jeg tar farvel 

med forskerbonden fra Hølonda.

Sølvskattelistene 1816 på nettet 

Sølvskatten 1816 var ikke en skatt i 

vanlig forstand, men tvungne innskudd 

til et grunnfond for Norges Bank, som 

ble opprettet ved lov det året. Det var et 

ledd i en rekke tiltak som Stortinget 

vedtok for å få skikk på finans- og pengevesenet 

og sikre en en egen norsk 

valuta i den nye unionen med Sverige. 

Innskuddene skulle gjøres i sølv eller 

gull, og var utlignet på formue. 

Listene over bidragsyterne dekker 

hele landet, og gir en enestående oversikt 

over de eiendomsbesittende klasser 

på den tida, fra gardbrukere oppover til 

de rikeste trelastmagnater. 

Digitalisering 

De offisielle protokollene over innskuddene 

tilhører og blir oppbevart i 

Norges Bank. Riksarkivet har lenge 

hatt mikrofilm av listene. I et samarbeidsprosjekt 

mellom de to institusjonene 

er dette materialet nå skannet og 

lagt ut på Digitalarkivet. Det er geografisk 

ordnet på amt og tinglag. Foreløpig 

er listene bare tilgjengelig i faksimile 

med gotisk håndskrift. Det er imidlertid 

planer om å transkribere og gjøre 

materialet digitalt søkbart. 

Nød og patriotisme 

I patriotisk ånd er det i ettertid fortalt 

mange gripende historier om hvordan 

folk ofret arvesølvet for å berge landets 

nyvunne sjølstendighet. Og det er like 

mange fortellinger om hvor hardt pengemangel 

og andre økonomiske kriseutslag 

rammet bønder og folk flest. Det 

er likevel vanskelig å vurdere i hvor stor 

grad sølvskatten bare ble oppfattet som 

en byrde eller også som et dyrt, men 

nødvendig offer på fedrelandets alter. 

Storbonden Halvor Hoel stod sentralt i 

bondeopprøret mot Sølvskatten. Han hadde 

sjølv betalt 170 spesidaler til fondet (øverste 

bilde). Et lite fåtall blant bøndene ble 

lignet for så mye. Det aller fleste betalte 

noen få spesidaler. Tegningen til høyre er 

visstnok utført av en sønnesønn av Hoel. 

Nederst: For innskudd til sølvskatten over 

en viss sum ble det utstedt aksjebrev. 

Handelshuset Konow & co. er i sølvskattelistene 

for Bergen notert for et innskudd 

på 10 000 spesidaler. Her er avbildet et 

aksjebrev til firmaet pålydende 200 spesidaler. 

Kilde: Sverre Steen: På fallittens 

rand, Oslo 1953. 

Krigene fram til 1814 hadde skapt 

krisetider og økonomisk kaos, og en 

etterkrigskrise hadde forårsaket et ras 

av konkurser særlig i trelastbransjen. 

Tvangsinnskuddene til sølvfondet og 

økte skattekrav for øvrig medførte 

betalingskrise og tvangsauksjoner. Alt 

dette hadde naturlig nok rammet 

hardest der befolkninga var mest 

knytta til markedsøkonomien. Det var 

der bøndene solgte tømmer til trelasthandlerne 

og matvarer til byer, bruks- 

og verkssamfunn, og der bønder, 

husmenn og andre arbeidsfolk tjente 

penger på arbeid og oppdrag for skogeiere, 

trelasthandlere, bruks- og 

verkseiere i distriktet. 

Bonderøra 1818 

Ekstra hardt rammet var opplanda til de 

store utskipingshavnene for trelasten på 

Østlandet, Christiania (Romerike, 

Vestoppland og Hedmark) og Drammen 

(Ringerike, Eiker, Modum, og oppover 

i Hallingdal og Valdres). Her dannet det 

seg da også en organisert protestaksjon 

mot sølvskatten, under ledelse av 

storbonden Halvor Hoel fra Nes på 

Hedmarken, bondetogene mot Christiania 

eller ”bonderøra” i 1818. 

29 

Hva betyr lokalhistorie Småstoff for deg? 


30 


Småstoff 

Bygdas ”ikke til å tro”-figurer 

Av Ingar Kaldal 

Tømmerhoggeren Paul Bunyan var en gigant. Da han ble født, 

var han så stor at fem storker måtte til for å bære ham fram. 

Som voksen satte han varige spor, også i det amerikanske landskapet: 

Med øksa slepende etter seg laget han furer som ble 

Grand Canyon. Og fotavtrykkene hans ble til tusenvis av innsjøer 

i Minnesota. Mange historier finnes om bragdene hans i 

tømmerskogen, hvor han sammen med sin blå okse, kalt ‘Babe’, 

utførte ufattelige arbeidsprestasjoner. Historiene er oppdiktet. 

Det er også mannen, selv om noen har påstått at opphavet til 

myten skal ha levd i Kanada, en gang i skogbrukets pionertid. I 

dag finnes han derimot, over hele Nord-Amerika, som legende 

og navn brukt i turistbrosjyrer, restaurant-menyer, barnebøker, 

festivaler og museer. Og flere steder står det skulpturer av ham, 

selvsagt laget i tre, helst med motorsag, og kjempehøye. 

I vår verden kan ingen måle seg med Paul Bunyan. Men også i 

skandinaviske bygdesamfunn finnes det menn som det er blitt 

fortalt utrolige historier om. Selv om det handler om personer 

som beviselig har levd, er mye som er blitt fortalt også om dem, 

nesten for utrolig til å være sant, i alle fall høres det litt overdrevet 

ut. Her noen eksempler: 

I et område jeg har samlet minner fra om skogsarbeid, grensebygdene 

mellom Norge og Sverige sørover fra Femunden, har 

jeg støtt på flere spesielle figurer. En av dem er grundig presentert 

på skogmuseet Lomkällan i Särna. Lokalt var han kjent 

som Stor-Per-Svensa, i Norge ble han også kalt Storsvensken. 

Han var kjempehøy, og et foto av ham i full målestokk, på 

veggen i museet, rekker opp i taket. Skoene hans var i nummer 

54. Og gifteringen hans, 33 mm i diameter, kan museumsgjester 

kjøpe kopi av som suvernir. En av hans kjente arbeidsbragder 

var at han under tømmerfløtningen, når tømmeret floket seg 

ute i elva, vasset uti og løftet opp en stor stein med bare armene, 

slik at floken løsnet (bilde av dette har museet brukt på sine 

t-skjorter). 

Fra tømmerfløtningen i samme område finnes det en annen 

legende: Kalle Våghals. Om ham er det fortalt at han ikke 

trengte båt for å komme seg ut til tømmeret i elva, for han var 

så flink til å springe på stokkene i vannet. Han kunne til og med 

balansere på én stokk nedover nokså heftige stryk. For dette ble 

han så kjent at han en gang ble hentet til Finland som stuntmann 

i en spillefilm med tema fra fløtermiljøet. 

Hvor mange bygder har ikke en eller annen slik figur som

Forrige side: Statue av Paul Bunyan og hans blå okse Babe. Slike statuer 

av Bunyan finnes over hele Nord-Amerika. Over til venstre: Kopi 

av gifteringen til Stor-Per Svensa selges som souvenir på Skogsmuseet 

Lomkällan i Särna. Diameter 33 mm. Over til høyre: Fra utstillingen 

om Stor-Per Svensa ved Skogsmuseet. Stor-Per Svensa er nummer tre 

det er spunnet utrolige historier omkring? I min egen hjembygd, 

Namdalseid, fantes en kar som ble kalt Stor-Bendik. Om 

hans styrke ble det sagt at han en gang i sinne kastet en tømmerslede 

over hustaket. En annen gang skal han under vedarbeid 

ha hogget seg stygt i handa. Men ivrig som han var i arbeidet, 

sjekket han ikke hvordan det gikk, før han om kvelden tok 

av seg votten og ristet den. Da ramlet det ut en lillefinger. 

Et tema som går igjen om slike karer, er at de var helt grenseløse 

ikke bare i sin fysiske styrke, men i viljen til å ofre alt i 

arbeidet, også til å utsette seg 

for livsfare. Et annet tema 

har vært hvor mye slike 

kraftkarer satte til livs av 

mat. 

Om noen sagbruksarbeidere 

på slutten av 

1500-tallet ble det i en utstilling 

på Skogmuseet på Elverum, 

fortalt følgende: ‘I 1585 satte 

Didrik Sagmester og hans tre 

sagarbeidere i løpet av ei uke til 

livs ei tønne brød, 5 kg smør, 5 

kg kukjøtt, 5 kg sild, 8 liter 

gryn og ei hel tønne øl! 

Ved at dette 

gjøres til hovedtema 

i fortellingen, 

og uten at 

leseren får vite noe om hvor 

mye ei ‘tønne’ var, blir det viktigste 

ved fortellingen kanskje et enkelt budskap: Dette var arbeidere 

med et ubeskrivelig matinntak. 

Flertallet av slike fortellinger handler om menn. Men det 

finnes legendariske historier også om kvinner. Mest kjent er 

kanskje Anna i Ødemarken, som Dagfinn Grønoset skrev bok 

om. Et annet eksempel er anleggskokka Svarta Bjørn på Ofotbanen. 

Flere gruvekokker er blitt skildret av Dag Skogheim. 

Også skogskokker finnes det en del lokale fortellinger om. Og 

hva kan ennå finnes av lignende minner, uten å være skrevet 

ned, om hvordan kvinner som tok seg av både unger, gamle, 

fra venstre. I midten ser vi skoen til Stor-Per Svensa, i størrelse 54, 

som også er utstilt på Skogsmuseet. Nederst: T-skjorte med Stor-Per 

Svensa som løfter den store steinen ut av elva. Selges på Skogsmuseet. 

Alle foto: Ingar Kaldal. 

fjøs, dyr og onnearbeid, mestret det på sine spesielle måter, og 

under forhold som for oss er ‘ikke til å tro’? 

Som med historiene som har vært fortalt i ulike bygdesamfunn 

om ekstreme menn, har budskapet i fortellinger om uvanlige 

kvinner ofte handlet om hvordan styrke, utholdenhet, 

evner og mot gjorde en person i stand til å klare ekstreme ‘utfordringer’ 

(som det heter i dag). Det kan alltid diskuteres hvor 

sant det som er fortalt om slike personer, har vært. Mer interessant 

kan det være å tenke over hvilke verdier og meninger de 

samme historiene har uttrykt, i de miljøene og tidene de er blitt 

fortalt i. Hva viser fortellingene om synet på arbeid, styrke, 

moral, rett og galt, og om idealer for menn og kvinner? Tolket 

slik blir dette ekstra verdifulle historier. De bør samles inn, 

bevares, og brukes – til å belyse flere sider ved både hverdagsliv 

og kultur på bygda. 

Alle som vet noe om slike spesielle personer, kvinner som 

menn, oppfordres med dette til å skrive det ned, og sende det 

inn til nettstedet Arbeidsarven (se www.arbeidsarven.net), 

med epostadresse: postmaster@arbeidsarven.net – eller i papir 

til: Ingar Kaldal, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim. 

Ingar Kaldal (f. 1955) er professor ved Institutt ved historie og 

klassiske fag ved NTNU i Trondheim. 

31 

Småstoff 


32 


Historielagene 

Flytende kulturminner 

Av Frode Bygdnes 

Sør-Troms har to vellykkede prosjekt for 

å bevare kulturminner på kjøl. Skonnerten 

Anna Rogde og kutteren 

Folkvang. 

Anna Rogde bygd i 1868, er den eldste 

flytende skonnert. Denne skuta er en av 

verdens største maritime kulturskatter. 

Det er en stiftelse som eier skuta, mens 

Sør-Troms museum sørger 

for driften i samarbeid med 

Anna Rogdes venner. Skuta 

ble bl.a. brukt som kafe i 

Harstad på 17. mai. Skuta 

driver cruise-fart i området 

rundt Harstad. Foruten å tilby 

klasseturer og dagsturer i Harstad-området, 

satser en nå på 

«ski and sail». Da seiler en ut 

turister vinterstid som så klatrer 

opp med ski på fjelltoppene, 

kjører ned og blir plukket opp av 

skuta igjen. Om sommeren har 

skuta og lagt ut på langturer med 

frivillig mannskap til mål som 

Brest. 

Båten, som er den femte største seilskute 

i landet, er i god stand etter flere år 

med omfattende vedlikehold. For tiden 

pågår en innsamling til ny motor. Kombinasjonen 

med aktiv bruk av skuta og 

løpende vedlikehold, er nøkkelen for 

vern av båten som fikk verneverdig 

status i 1998. Det er og ved aktiv bruk at 

disse kulturminnene vil være tilgjengelig 

for folk og dermed være i stand til å 

formidle den maritime historien til nye 

generasjoner. 

Kutteren Folkvang er et annet vellykket 

eksempel på kombinasjonen av bruk 

og vern av fartøy. Den tilbyr også klasseturer 

og opplevelsesturer i Sør-Troms. 

Finn er ei 55 fot Skandferskute bygd for 

101 år siden. Nils Skandfer var en betydelig 

nord-norsk båtbygger og konstruktør 

som også skal 

ha æra for å ha 

modernisert fiske 

og fangstflåten her 

nord. Hans konstruksjoner 

ble 

bygd for å tåle 

vibrerende 

motorer. Som 

elev hos Colin 

Archer fikk han 

skussmål som 

den beste 

eleven. Denne 

båten lå på 

bunnen av Oslofjorden 

da Astafjord kystlag i Sør- 

Troms tok initiativ til å berge båten i 

1997. I dag er det en praktbåt som seiler i 

fjordene i Sør-Troms. 26. mai legger 

båten ut fra Grovfjord med kurs for Brest 

maritime festival 2012. 

Harstad Historielag inviterte til møte 

om kulturminner på kjøl onsdag 18. 

april. Mer enn 30 godt voksne mannfolk 

og 6 damer møtte. Deltagerne kunne 

vise til stort engasjement i fartøyvern 

samtidig som de deltok aktivt i debatten. 

Oddvar Eriksen orienterte om Anna 

Rogde og OleMagnus Ellefsen fortalte 

om Folkvang. I tillegg fikk møtet høre 

om to spennende prosjekt som er startet 

opp. 

MS Grytøy er en lokalbåt bygd i 1954 

til fergedrift mellom Grytøy og Harstad. 

Før båten havna på tvangsauksjon, ble 

den brukt som turbåt i Oslofjorden. 

Denne er nå kjøpt tilbake av ei venneforening 

i Harstad. Det var en optimistisk 

gjeng leda av Johs Sørvoll, som kunne 

melde at de hadde fått start på motoren 

og nå arbeidet med å samle inn penger til 

vedlikehold av båten. 

Veslegut er en stålbåt bygd for 100 år 

siden til hvalfangst i Antarktis for et 

norsk-chilensk rederi. Båten har en rik 

maritim historie før den kom til Kvæfjord. 

Der er den nå, hvor den nå eies av 

et samvirke. De har starta restaureringsarbeidet 

og har prioritert å få båten operativ, 

stelt og sikra. Når det er gjort, vil 

de gå løs på arbeider med planer for 

vedlikehold og bruk. Dette er en klinka 

båt med tykke stålplater, og slike båter er 

det ikke for mange av som er tatt vare på. 

Birger Mikkelsen fra Nordnorsk Fartøyvernsenter 

orienterte om deres kompetanse 

og arbeid med fartøyvern. Fartøyvernsenteret 

tar vare på håndbåren 

kunnskap og har bygd opp lager for deler 

som gamle fartøy kan ha bruk for. I dag 

fungerer båtmuseet også som nødhavn 

for verneverdige fartøy.

Forrige side: Kutteren Folkvang. Foto: Knut Godø, Harstad Tidende. 

Øverst: Anna Rogde for fulle seil. Foto: Sør-Troms museum. Midten: 

Veslegut. Foto: Stein G. Eide. Nederst: MS Grytøy. Eier: Venneforeninga 

Grytøy-Harstad fergeselskap. 

Fra Riksantikvaren har Troms fått 6,5 millioner kroner. 

Riksantikvaren har nylig tildelt 42 millioner kroner til fartøyvern 

over hele landet. Søknadene som kom inn var for mer enn 

5 ganger dette beløpet. Når en tenker på at de maritime kulturminnene 

er mer utsatt enn bygninger, så er det et paradoks at 

det tildeles 20 ganger mer til bygningsvern. 

Frode Bygdnes (f. 1952) er styremedlem i Troms historielag og 

webredaktør for lagets hjemmeside. 

Oslo Museum søker 

informanter 

Oslo Museum forbereder en utstilling med krigshistorie 

som tema og med fokus på det tabubelagte begrepet 

”tyskertøser”. Det er kvinnenes egne historier 

som skal fram fra glemselen, og det haster før informantene 

blir borte. Derfor ønsker vi å komme i 

kontakt med informanter som har en historie å fortelle 

oss. 

På Hovedøya ble ”tyskerjentene” internert, noen 

av dem var også på Aline spebarnshjem og andre 

Lebensborn-institusjoner. Andre valgte å reise til 

Tyskland for å føde barnet sitt, ble fratatt sitt norske 

pass og fikk ikke komme tilbake før mange år etter 

krigen. For noen ble det en lang vei hjem etter mange 

år i utlendighet og lengsel hjem til familien i Norge. I 

dette prosjektet ønsker vi at de individuelle historiene 

skal komme fram for å skape et nyansert bilde av 

begrepet ”tyskertøser”eller ”tyskerjenter”. Mange av 

kvinnene ble stemplet for livet, og barna har måttet 

lide samme skjebne som ”tyskerunge”. 

For Oslo Museum er det et påliggende samfunnsansvar 

å ta opp disse problemstillingene og skape 

nærhet til fortiden gjennom tidsvitnene. Ved å fortelle 

historiene vil vi skape forståelse og kunnskap 

om denne delen av den vanskelige krigshistorien. 

Historisk distanse gir et nytt og nyansert bilde av 

fortiden og de holdningene og myter samfunnet 

dannet seg i forhold til de som brøt normen. Temaet 

er underkommunisert i museale framstillinger av 

krigshistorien, og det er viktig og på høy tid at flere 

sider av historien kommer fram i lyset. 

For nærmere informasjon ta kontakt med prosjektleder 

Anne Herresthal på telefon 23 28 41 70/82 eller 

send en mail til ah@oslomuseum.no. 

33 



34 



Hordaland sogelag på Stord 

«… der fjorden var veien 

og båten var bilen» 

Av Mikal Heldal 

Stord sogelag var vertskap for Hordaland 

historielags årsmøte og lokalhistoriske 

dagar 17. og 18. mars 2012. Atle 

Bjørn Mæhle (leiar) og Turid Tresselt 

Melheim frå lokallaget stod for eit innhaldsrikt 

og velorganisert møte der 

skipsbygging var hovudtema. Maritimt 

Museum var møtestad laurdag 17. mars. 

Eit flott museum der kystkultur, båt og 

samferdsle ga ei god ramme for møtet 

– slik ordførar Liv Kari Eskeland sa i 

opningshelsinga si: minne frå ei tid der 

fjorden var veien og båten var bilen. Om 

lag 40 utsendingar frå nord til sør i 

fylket tok del i samlinga. 

Trygve Eiken heldt opningsføredraget 

om skipsdesign og utviklinga på området 

gjennom siste 50-årsbolken. Eiken er 

skipsdesignar ved Wärtsila Fitjar og med 

oppvekst på Espevær kunne han dra dei 

lange linjene frå årar og segl til det nyaste 

av skipsdesign i ei ekspansiv oljenæring. 

Utviklinga frå årar til motorkraft, frå tre 

til stål og frå spant til seksjonsbygging 

viste spennet i utviklinga i dei 50 åra 

som òg var perspektivet til Eiken. 

Utviklinga innan faget må no tilpassast 

ei lang rekkje lover og reglar der mange 

bransjeorgan har sine føringar. Dataalderen 

har ført med seg reknekraft som 

med nokre tastetrykk gjev kunnskap 

som det tidlegare tok månader å rekna ut. 

Tidlegare informasjonssjef ved Aker 

Stord, Alf Terje Myklebust, hadde 

«Skipsbygging frå bedding til tørrdokk» 

som tema for sitt innlegg. Utgangspunktet 

var tre brør Onarheim med Theodor i 

spissen, som starta opp sildoljefabrikk på 

Kjøtteinen i 1919. I 1926 var dei nær 

konkurs og fekk økonomisk drahjelp frå 

bergensaren Bartz Johannesen – han vart 

også mannen bak tidleg utvikling av fabrikkskip. 

Det vart lagt opp til ny aktivitet 

ved at reparasjonsverkstaden utvikla 

sildoljefabrikkar. I tillegg til dette kom 

det frå 1943 i gang arbeid med skipsbygging. 

Son til Theodor Onarheim, Onar 

Onarheim, kom inn i bilete som leiar og i 

ein mannsalder sett han sitt preg på det 

som skulle verta eit industrieventyr. 

Saman med Fred Olsen og Hilmar 

Reksten – med Onarheim i diplomatrolla 

– enda båtbyggingsperioden med tank 

skip på 285 000 t. Så store båtar at dei 

måtte byggja dei i to delar og setja delane 

saman på sjøen! Så kom krakket i tanknæringa, 

og oljeindustri med bygging av 

store plattformer vart den nye 

kvardagen. 

Johanne Øvstebø Tvedten og Bjørn 

Arve Lunde frå Sunnhordland Museum 

ga ei innføring i undervisningsopplegget 

«Eg byggjer meg ein båt». Dette programmet 

har vorte ein suksess både i regionen 

og utanom landegrensene. Godt 

motteke også av møtelyden! 

Alt dette fekk me eit sterkt inntrykk 

av i eit besøk i samlingane som historieklubben 

ved Kværner Stord har skipa til. 

Der var det entusiasten Leif Nilsen som 

var cicerone for eit lydhøyrt publikum. 

Dagen vart avslutta med ein framifrå 

festmiddag på Fengselet. 

Sundag 18. mars opna med årsmøte 

der Sigrid Kaale takka av etter mange år 

i styret for Hordaland Sogelag. Marie 

Skutlaberg (Kvam sogelag) kom inn som 

nytt styremedlem og Knut Farestveit 

(Voss Historielag) vart varamedlem etter 

Reidar Reime (Voss Historielag). Ellest

Førre sida: Ein av dagane var deltakarane på 

ekskursjon til Ottesen skipsbyggeri, som var 

i drift mellom 1902 og 1961. Foto: Anders P. 

Wallevik. Eigar: Hardanger og Voss Museum. 

Over: Sigrid Kaale (t.v.) takka av etter mange 

år i styret for Hordaland historielag. Foto: 

Sogelaget. 

Øvst til høgre: Møtelyden vert vist rundt på 

Stord. Foto: Sogelaget. 

Nedst: Her er dei 40 utsendingane samla til 

middag. Foto: Sogelaget. 

vart det attval til styret der Else Marie 

Kind Hevrøy (Fjell Kulturminnelag) 

held fram som leiar, Mikal Heldal 

(Tysnes sogelag) nestleiar, Einar 

Borgund (Radøy sogelag) kasserar, Åse 

Eikemo Strømme (Vaksdal historielag) 

sekretær, og Jarleiv Haugland (Lindås 

sogelag) varamedlem. 

Dagen vart avslutta med ekskursjon 

til Litlabø gruver og Ottesen skipsbyggeri 

i Savågen. På Litlabø orienterte 

Olav Hellesfjord. Han er styremedlem 

og dugnadsleiar i Venelaget for Gruo. På 

Jensaneset møtte me Terje Lamo, Sagvågen 

Kystlag og Kjell Bakke, eigar av 

Gunnar Sønsteby, okt 2011: 

“HJEMMESTYRKENE, 

skrevet av dr. philos Sverre 

Kjeldstadli, er selve standardverket 

om norsk militær motstand: 

grundig, etterrettelig, 

uttømmende. At boka nå kommer i en ny 

utgave slik at det blir tilgjengelig for nye lesere, 

er svært gledelig.” 

firmaet Skipstømraren, som har verksemda 

si på Jensaneset. Stor takk for 

framifrå innsikt og stor entusiasme! 

Konservator Tore Lande Moe var 

kunnskapsrik guide på turen. Stord 

sogelag skal ha stor ros for opplegget me 

fekk del i – til og med været hadde dei 

ordna til det beste. 

Mikal Heldal er leiar i Tysnes sogelag. 

Hjemmestyrkene 

handler om den militære 

motstanden i Norge under 

okkupasjonen. Den følger 

utviklingen fra de første 

spirene sommeren 1940 

fram til sommeren 1944. 

Nå i ny utgave! 

www. hjemmestyrkene.no 

35 



36 


Småstoff 

Historikeren og formidleren 

Anders Kirkhusmo 80 år 

Av Hans N. Nissen 

Det banker på døren, og en smilende 

Anders Kirkhusmo kommer inn. Om 

noen uker fyller han 80 år, men Anders 

er ikke som andre 80-åringer. Anders 

kommer rett fra Arkivsenteret på Dora i 

Trondheim. Byens brannvesen feirer 150 

år som profesjonelt brannvesen i 2013 og 

Anders er den ene av to forfattere som 

arbeider med jubileumsverket. 

Anders Kirkhusmo er født i Glemmen 

(det nåværende Fredrikstad) i 1932, men 

han vokste opp i Oslo. Han kommer fra 

en kjent skoleslekt med røtter i Gauldalen. 

Bestefaren var skolemannen Anders 

Kirkhusmo fra Ålen. Tre av hans besteforeldre 

var fra Gauldalen og røttene til 

området er fremdeles sterke. 

Anders avtjente sin militærtjeneste i 

Tysklandsbrigaden, deretter dro han til 

sjøs. Det ble en jordomseiling fra 1952 til 

1953. Tilbake i Norge begynte han å 

studere ved Universitetet i Oslo og avsluttet 

som Cand.philol. med historie hovedfag, 

norsk mellomfag og tysk mellomfag 

i 1961. Året etter tok han eksamen 

ved pedagogisk seminar. 

Etter tre år som lektor ved den høyere 

skolen i Oslo og ett år som hjelpelærer i 

historie ved Universitetet i Oslo flyttet 

han til Trondheim i 1965. Der begynte 

han som universitetslektor i historie ved 

Norges lærerhøgskole (senere: Den allmennvitenskapelige 

høgskolen og 

NTNU). Fra 1978 ble han førsteamanuensis 

ved samme institusjon. Han gikk 

av med pensjon ved Institutt for historie 

og klassiske fag, NTNU i 2002. 

«Jeg får si som den kjente his to ri k- 

eren Rolf Danielsen sa da han ble pensjonist: 

Jeg vil ikke påta meg et større 

arbeide mer». Anders ler godt. Men 

Anders Kirkhusmo har ikke ligget på 

latsiden etter at han gikk inn i pensjonistenes 

rekker, han har derimot påtatt seg 

flere store arbeider. Kirkhusmo fortsatte 

noen år å undervise og veilede studenter 

på hovedfags- og masternivå. Han har 

også skrevet flere bøker. I 2011 avsluttet 

han en bok om Ingeniørvesenets arbeiderforening, 

og nå skriver han altså 

Trondhjem brannvesens historie. ”Brann - 

vesenets historie rommer ikke bare dramatiske 

branner og redningsaksjoner det 

er også et stykke interessant sosialhistorie”, 

forteller Anders. 

Under studiet i Oslo sto den politiske 

historien i sentrum, med lærere som Jens

Venstre: Anders Kirkhusmo på Kristiansten 

festning ved Trondheim. Fotograf: Ukjent. 

Høyre: På talerstolen under Landslaget for 

lokalhistorie sitt landsmøte i Finsnes i 2005. 

Foto: Kurt Tverli. 

Arup Seip, Sverre Steen, Johan Schreiner 

og Andreas Holmsen. 

Interessen for lokalhistorie og kanskje 

særlig byhistorie fikk han i Trondheim. 

Historikeren og kollegaen Jørn Sandnes 

trakk ham inn i Trondhjems historiske 

forening. Der satt han som nestleder og 

senere leder i over 10 år. Han var også 

redaktør av Trondhjemske samlinger i 

seks år. Det var historielagsarbeidet som 

førte Anders inn i Landslaget for lokalhistorie. 

Etter noen år som varamann ble 

han nestleder fra 1993 til 1999. I 1999 ble 

han valgt til styreleder. Den gang hadde 

Landslaget en regel som sa man ikke 

kunne sitte lenger enn åtte år i styret. 

Den regelen er senere fjernet. At han 

bare fikk sitte i to år har irritert Anders: 

”Jeg fikk ikke gjort det jeg hadde satt 

meg som mål. Jeg ble valgt på et møte og 

måtte gå på det neste. Man rekker ikke 

mye på to år, jeg er resultatorientert.” 

Anders Kirkhusmo satt i redaksjonen 

for Heimen i syv år sammen med Dagfinn 

Slettan og Kjell Hårstad. I denne tiden så 

de et fall i antall abonnenter fra 1400 til 

1200 og de satte i gang tiltak for å snu 

trenden. Det ble innført en ny layout med 

bl.a. bruk av bilder. I dag er 1200 for den 

type tidsskrift et solid opplag. 

Kulturvernets fellesorganisasjon ble 

opprettet samtidig som Anders satt i 

Landslagets styre og han ble valgt inn i 

styret i det som senere skiftet navn til 

Norges Kulturvernforbund. 

«Hele hensikten bak kulturvernets 

fellesorganisasjon var at man skulle koordinere 

kontakten med myndighetene 

gjennom en felles paraply. Organisasjonene 

skulle forhåpentligvis stå sterkere 

sammen enn om de løp hver for seg i 

Stortingskorridorene. Men jeg var skeptisk 

til prosjektet. Landslaget stilte med 

de fleste medlemmene og vi ble på en 

måte stengt inne i Kulturvernets fellesorganisasjon. 

Den nye paraplyen la litt 

bånd på oss. En annen sak var at det ble 

et stort byråkrati. Min intensjon har hele 

tiden vært at pengene skal gå dit det er 

bruk for dem, ut til foreningene og 

grasrota.» 

Anders har brukt mye av sin tid på 

administrasjon og organisasjonsarbeid. 

Han har drevet med fagforeningsarbeid 

gjennom 10 år. I fire år satt han som instituttstyrer 

ved Institutt for historie og 

videre som dekan ved HF-fakultetet i 

fem år. 

Den politiske interessen ble vekket 

tidlig. Hans farfar var stifteren av ungdomspartiet 

til Venstre, Norges Unge 

Venstre. Anders var formann i Sør-Trøndelag 

Venstre og medlem av Venstres 

landsstyre fra 1988 til 1994. 

«Venstre var et irrgrønt parti på 1970tallet. 

Med Fremtiden i Våre Hender, 

small is beautiful og bevaring av fossefall 

med for eksempel Mardøla-aksjonen. 

Problemet var at partiet ikke fikk noen 

stor oppslutning til tross for saker som 

appellerte til mange. Kursen ble derfor 

lagt om på 1980- og 90-tallet og man fikk 

en bredere plattform. Dermed ble det 

grønne svekket og SV tok over noe av 

rollen som miljøparti.» Interessen for 

politikk er fortsatt til stede, til tross for at 

enigheten med eget parti ikke alltid er 

den samme. 

Nettopp formidlingen av 

historie og da særlig lokalhistorie 

har vært viktig i 

mange av mine foredrag og 

tekster. Jeg har fulgt opp en 

tradisjon som er i ferd med 

å dø ut blant profesjonelle 

historikere. 

Anders har et brennende engasjement 

når det gjelder formidling av historie. 

«Som historiker har jeg interesse for 

nedslagsfeltet til historie. Hvem er det 

som leser og interesserer seg for historie? 

Ser jeg tilbake på det jeg har gjort, så har 

det vært mange foredrag og tekster som 

har tatt for seg lokalhistorien. Hvem 

betyr det egentlig noe for at vi skriver 

historie? Nettopp formidlingen av historie 

og da særlig lokalhistorie har vært 

viktig i mange av mine foredrag og 

tekster. Jeg har fulgt opp en tradisjon 

som er i ferd med å dø ut blant profesjonelle 

historikere.» 

En annen av Anders lidenskaper er 

friluftsliv. Han har gått mye i fjellet 

sammen med kona i hele Sør-Norge. 

Anders er også en del på hytta i Østerdalen. 

Den ligger i Unsetgrenda i Rendalen, 

hvor Sigrid Undsets slekt kommer fra. 

Der er det også et flott turterreng inn mot 

Femundsmarka. 

«Når historikeren går inn i sin siste 

fase begynner han med slektshistorie», 

sier Anders og ler. «Jeg har en del å gjøre 

der. Selv kommer jeg fra en bonde- og 

gruvearbeiderslekt og min kone er av 

embetsmannslekt. Jeg går derfor inn i 

min siste fase som historiker nå.» Vi ler 

begge to. 

Den unge 80- åringen haster ut av 

kontoret mitt, intervjuet er slutt. Anders 

skal tilbake til arbeidet med brannvesenets 

historie, så får vi se når han begynner 

med slektshistorie? Jeg vet ikke om 

han har tid til å gå inn historikerens siste 

fase riktig ennå. 

Større arbeider 

Unionell Radikalisme. Opinion, Lederskap 

og Parti 1885–91. Trondheim 

1978. 

Akademi og Seminar. Norges lærerhøgskole 

1922–1982. Trondheim 1983. 

Trondheims historie. Vekst gjennom 

krise og krig 1920–1964. Bind 5. 

Trondheim 1997. 

Krig, krise og gjenreising 1920–1955. I 

Trøndelags historie bind. 3, Grenda 

blir global. Trondheim 1997. 

Medforfatter. 

Institutt for historie og klassiske fag ved 

NTNU 1958-2008. Trondheim 2008. 

Fra det lokale og regionale til det nasjonale. 

Utvalgte artikler. Institutt for 

historie og klassiske fag ved NTNU. 

Trondheim 2009. 

37 

Småstoff 


38 


Bok og skrift 

Knut Dørum og 

Hilde Sandvik 

(red.): Opptøyer i 

Norge 1750-1850. 

Scandinavian 

Academic Press/ 

Spartacus forlag 

AS, Oslo, 2012. 

462 sider. 

Denne artikkelsamlingen bringer nytt 

stoff om og nye synsvinkler på folkelige 

aksjoner og opptøyer gjennom de siste 

50 åra av eneveldet og de første 50 år 

med folkestyre etter 1814. Det gjelder 

både de velkjente begivenhetene som 

Strilekrigen (1765), Lofthusreisinga 

(1786-1787), den Halvor Hoelske ”bonderøra” 

(1818) og ”Thrane-ria” (rundt 

1850), og det gjelder de mindre kjente og 

mindre spektakulære opptøyer som en 

skattenekteraksjon på Karmøy i 1802, 

kornoppløp i Dypvåg (1801), og tilsvarende 

i Arendal, Toten og Trondheim – 

alle de tre siste i 1813. 

Både for myndighetene i samtida og i 

ettertidige historiske analyser har det 

vært viktig å kunne skjelne mellom på 

den ene sida opptøyer eller ”tumultariske 

opptrinn”, og på den andre sida organiserte 

opprør. Det første gjelder spontane 

aksjoner utløst av hungersnød, økte 

skatter, protester mot embetsmenns påståtte 

maktmisbruk osv. Organiserte 

opprør er mer planlagte masseaksjoner 

med maktomveltning og systemendring 

som mål. Lofthusreisinga og i alle fall 

Thrane-bevegelsen kan i hovedsak sees 

som eksempler på det systemsprengende 

opprør, og det fantes et innslag av dette 

også i bondetogene fra 1818. De andre 

aksjonene omtalt i boka er mest 

”tumultariske”. 

Hovedvekten i framstillingene i boka 

blir lagt på selve organiseringen, mobiliseringen, 

kommunikasjonen og bevissthetsdanningen 

som preget de ulike opptøyene, 

mer enn det ytre hend elses - 

forløpet. ”Hvorfor gikk misnøye over til 

samlet motstand? Og hvordan oppsto et 

felles fundament når det var forbudt å 

samle folk med budstikke og løpe - 

sedler?” 

Det er egne kapitler om myndighetens 

overvåkning, om utvisning av utenlandske 

agitatorer og rykter som politisk 

verktøy. 

Utgivelsen springer ut av et større 

forskningsprosjekt ved Universitetet i 

Oslo, ”Demokratisk teori og historisk 

praksis. Forutsetninger for folkestyre 

1750-1850”. Sentralt i dette prosjektet 

står professor ved Universitetet i Agder 

Knut Dørum og førsteamanuensis ved 

Universitetet i Oslo Hilde Sandvik, og 

de to er også hovedredaktører for Opptøyer. 

Flere av bidragene i boka bygger 

på masteroppgaver som er skrevet innenfor 

demokratiprosjektet (Ingrid Fiskaa, 

Sonja Serina Finstad Johansson, Marthe 

Glad Munch-Møller, Amund Pedersen 

og Sigurd Sande). Andre bidragsytere er 

tilknytta universitetene i Stavanger (Nils 

Olav Østrem) og Bergen ( Thomas Ewen 

Daltveit Slettebø) og Riksarkivet (Margit 

Løyland). 

Thomas Støvind 

Berg: Fetsund 

Lenser. Stemmer 

fra elva. Fløtingas 

historie i Fet. Utg. 

Fetsund Lenser, 

avdeling i Akershusmuseet. 

2012. 

484 sider. 

Dette er et praktverk om Fetsund lenser 

og fløtingshistoria knytta til denne. Forfatteren 

er ansatt ved lensemuseet. Han 

er for øvrig oppvokst på samme sted 

(født 1974), og har et ekstra nært familiært 

forhold til virksomheten, i og med at 

hans far og flere generasjoner bakover 

har vært fløtere og lensearbeidere. Den 

nennsomme måten forfatteren utnytter 

sin ”gratis” kunnskap om stedet og virksomheten 

på, bidrar i høy grad til en 

egen kvalitet ved arbeidet. Arbeidet med 

boka har gått parallelt med en masteroppgave 

i historie som Berg holder på 

med om samme tema. 

Fetsund lenser var et knutepunkt for 

fløtinga i Glomma-vassdraget fra 1861 til 

1985. Det var et av de største fløtingsanleggene 

i Norge, og hadde på det meste 

over 300 mann (og noen kvinner!) i 

arbeid. I tekst og med et usedvanlig rikt 

og utsøkt billedmateriale blir dette anleggets 

historie levende framstilt. Det 

blir også satt inn i større sammenhenger 

med avsnitt om tømmer- og trelastnæringa 

i et lengre historisk perspektiv, og 

om fløting og annen tømmer- og trelast 

transport over et større geografisk 

område. 

Tittelen ”Stemmer fra elva” henspeiler 

på at en viktig del av innholdet er 

basert på beretninger fra et stort innsamlet 

muntlig kildemateriale ved museet. I 

stor utstrekning kommer dette fram som 

direkte stemmer gjennom sitater fra lensearbeiderne, 

skjønnsomt innpasset i den 

helhetlige framstillinga. 

Boka har fire hovedkapitler: 1) Fløtinga 

i Norge og Glommavassdraget, 2) 

Lensearbeideren, 3) Arbeid og arbeidsfunksjoner 

på lenseanlegget og 4) Arbeidsforhold 

og arbeidsmiljø. 

Gunnar Ellingsen: 

Nærings- og kultursoge 

for Ørsta 

ca. 1600–1837. 

- Utg. Ørsta 

kommune. - 701 

sider. Kr. 600. 

Ørsta ”storkommune” 

har dei siste tiåra satsa meir på 

bygdebøker enn dei fleste andre kommunar 

i distriktet: Gamle Vartdal kommune 

har fått fire band med kultur- og gards-/ 

ættesoge, gamle Hjørundfjord kommune 

har fått fem tilsvarande band. Så stod 

gamle Ørsta kommune for tur: Bjørn 

Jonson Dale redigerte dei to ættebøkene 

”Ørstingar I/II”, og seinare vart Gunnar 

Ellingsen tilsett som bygdebokredaktør 

for å skrive nærings og kultursoga for 

denne delen av storkommunen. 

Det første bandet av denne soga er no 

ferdig, og Ellingsen har laga ei fyldig 

bok på om lag 700 sider og med 165 små 

og store illustrasjonar. Bergmann Ørsta 

Trykkeri har stått for den grafiske 

produksjonen. 

Boka omhandlar tidsrommet frå ca. 

1600 til 1837. Det sistnemnde årstalet er 

valt fordi formannskapslovene vart vedtekne 

då, noko som på sett og vis starta ei 

ny tid med kommunalt sjølvstyre sjølv 

om Ørsta vart ein del av den nyskipa 

Volda kommune heilt til 1883. 

Boka er tematisk oppbygd med 16 

meir eller mindre tradisjonelle hovudemne, 

til dømes kyrkjesoge, skulesoge, 

samferdselssoge, kultursoge, militærsoge, 

osb., men Sunnmørsposten sin 

meldar Harald Kjølås slår samstundes 

fast at ”Dette er inga gards- og ættesoge,

inga bygdebok i vanleg forstand, men 

boka er det også. Eit fabelaktig oppslagsverk 

er det blitt.” 

Personregisteret omfattar om lag 

3500 namn, og mange av desse har tilknyting 

til andre bygder – først og fremst 

Volda og nabobygdene elles. Ein viktig 

detalj er at ein i namneregisteret så langt 

som råd også har sett inn fødsels- og/ 

eller dødsdato, slik at slektsganskarar 

lettare skal kunne knyte personar i denne 

boka opp mot til dømes ættebøkene ”Ørstingar 

I/II”, busetnadssogene for Volda 

og andre bygdebøker i distriktet. 

Nærings og kultursoga vart lansert 

på det årvisse felles, opne møtet for alle 

dei seks (!) sogelaga i Ørsta måndag 5. 

mars i år, og dagen etter vart ho også lagd 

ut for sal frå servicekontoret på Ørsta 

rådhus og hos bokhandlarane, mellom 

anna også internettbokhandelen 

Haugenbok. 

Nicolay Heinrich 

Knudtzon III. 

Klippfisk, verdiskaping 

og samfunnsbygging 

/ Odd W. 

Williamsen. Nordmøre 

museums 

skrifter nr. 3, Kristiansund, 

2012. 

– 192 sider – Nkr 

290.00. 

Forfatteren av denne boka er Odd W. 

Williamsen, konservator ved Nordmøre 

museum/ Norsk klippfiskmuseum. Hans 

faglige bakgrunn borger for solid innsikt 

i Kristiansunds og regionens historie og 

gjør ham godt egnet til å skrive en biografi 

om byens dominerende skikkelse 

og regionens største gründer og verdiskaper 

i annen halvdel av 1800-tallet, 

klippfiskeksportøren N.H. Knudtzon 

(1816–1895). Knudtzons livsverk skal ha 

gitt arbeid til ca. 10 000 mennesker og 

lagt ”grunnlaget for mye av den infrastruktur 

byen fortsatt preges av.” 

Knudtzon ble både kalt ”Kristiansundskongen” 

og ”byens far”. Williamsen 

ønsker ikke bare å gjøre leserne kjent 

med Knudtzon som mesén, hans slektsbakgrunn 

og hans økonomiske og kulturelle 

virksomhet, men også å analysere 

hans mangefasetterte virksomhet og 

drøfte ham som type og vise hva som 

gjorde ham til en så vellykket 

forretningsmann. 

Knudtzonslekten kom opprinnelig 

fra Synderjylland. De to brødrene Hans 

Carl og Nicolay Hinrich (I) kom fra 

Bredsted i Schleswig. Den førstnevnte 

av dem slo seg ned i Trondheim i 1767, 

den andre kom dit i 1780 og flyttet til 

Kristiansund. De to ble opphav til Trondheims 

og Kristiansundsgreinene av familien 

Knudtzon. Ettersom Bredsted 

hørte til Flensburg amt, kalte de to seg 

flensburgere og kunne knytte seg til den 

stolte, eldre tradisjonen med prominente 

trondheimske kjøpmannsfamilier med 

røtter i Flensburg. 

Da faren døde i 1837, ble Nicolay 

Heinrich Knudtzon III som 21-åring kalt 

hjem for å lede familiefirmaet på morens 

vegne. Det var basert på handel med 

klippfisk og rederivirksomhet. Han 

overtok handelshuset i 1841, og så mulighetene 

for å etablere handelsforbindelser 

med nye markeder på den andre siden av 

Atlanterhavet, til Vest-India og til Sør- 

Amerika. Han sendte sin første last med 

klippfisk til Havanna i 1845, og skipet fra 

1850 av regelmessig klippfisk til Brasil. 

Samtidig ble handelsbåndene til Spania 

sterkere, og Knudtzon bidro sterkt til å 

trekke klippfiskeksporten fra Trondheim 

til Kristiansund. Dette førte til at Kristiansund 

ble landets viktigste eksporthavn 

for denne varen. Da Knudtzon startet 

opp sin handel, var Norges eksport 

omkring 10 millioner kg klippfisk. I 1894 

– året før Knudtzon døde – var den nådd 

opp til 64 millioner kg. Kristiansund 

stod for halvparten av dette. 

Klippfiskeksporten gjorde Knudtzon 

til en av Norges rikeste menn. I 1870 

hadde han tre ganger høyere inntekt enn 

hele Kristiansund kommune. Hans personlige 

formue var dobbelt så stor som 

forvaltningskapitalen til Kristiansund 

Sparebank, der han for øvrig var medlem 

av bankens direksjon i 50 år (herav 38 år 

som formann). Han var ettertraktet i alle 

slags styrer og verv og toneangivende i 

byens kulturelle liv. 

Forfatteren gir svar på hvorfor klippfiskmarkedet 

ble så drastisk utvidet fra 

1850-tallet og drøfter hvordan Knudtzon 

løste disse utfordringene og skapte sin 

ufattelig store suksess. Sentrale spørsmål 

er: Hva var det som gjorde ham til en så 

dyktig gründerpersonlighet, et handelsgeni? 

Hvordan kan han forstås i forhold 

annen forskning knyttet suksessfaktorer 

hos handelsaristokratiet? 

Knudtzon og hans hustru fikk ni barn 

i løpet av 17 år, men slekten døde likevel 

ut. Da byens store sønn gikk bort, ble all 

kreditt som ”hans” fiskere hadde fått, 

ettergitt. 

Boka er rikt illustrert. Storparten av 

bildene er hentet fra Nordmøre museums 

fotosamling. 

Samfunn i krig / 

Morten Nordhagen 

Ottosen & 

Rasmus Glenthøj 

(red.) 

I årene 1808–09 

var Skandinavia i 

krig. Sverige 

hadde frivillig 

kastet seg inn i Napoleonskrigenes malstrøm 

i 1805, mens Danmark-Norge mot 

sin vilje ble dratt med gjennom det britiske 

angrepet på København i 1807. 

Skandinavia ble en del av et europeisk 

stormaktsoppgjør hvor Danmark-Norge 

og Sverige, med sin finske riksdel, sto på 

hver sin side. Historien om disse viktige 

årene har blitt fortalt før, men nesten 

alltid med et rent nasjonalt fokus. Denne 

boken gir et samlet bilde av de dramatiske 

krigene som forandret Skandinavia. 

Boken forteller historien om økonomisk 

og mental mobilisering, allmenne patriotiske 

og nasjonalistiske strømninger, 

soldaters og siviles erfaringer/opplevelser 

og krigenes politiske, økonomiske og 

samfunnsmessige konsekvenser. 

Morten Nordhagen Ottosen er stipendiat 

i historie ved Universitetet i Oslo og 

forsker på norsk og europeisk historie i 

revolusjons- og napoleonstiden med 

særlig vekt på folkelig deltakelse, identitet 

og patriotisme. 

Rasmus Glenthøj er post.doc. i historie 

ved Syddansk Universitet, der han 

forsker på dansk og norsk historie med 

særlig fokus på nasjonalisme, borgerskap 

og politisk kultur. 

39 

Bok og skrift 


40 



Høyanger Historielag skipa — ny årbok 

Då Høyanger historielag vart stifta 9.9.2009, var det for 

å samle dei som hadde interesse for historia i kommunen. 

Målet til laget er å få inn historisk materiale, gjere 

det kjent og leggje til 

rette for alle som er 

interesserte. Nettopp 

det siste er særs 

viktig – minna til 

den eldste generasjonen 

vår må sikrast 

for ettertida. Eit av 

dei synlege måla var 

å gje ut ei årbok. 

Styret og redaksjonsnemnda 

er glade for 

at vi no har kome så 

langt at vi har fått 

gjeve ut den første i 

denne serien. 

Høyanger historielag 

skal vere eit lag for heile kommunen. I årboka 

finn du såleis artiklar frå Høyanger, Kyrkjebø, Vadheim, 

Lavik, Lavikdal, Ortnevik, Bjordal og Måren. Artiklane 

har eit stort spenn som viser ulike sider av lokalsamfunnet 

vårt. Innhaldet spenner frå skips- og vegbygging, 

kraftutbygging, gardsdrift, snik kar handverket og skyttarlag 

til bunadstradisjonar og sanitetskvinnene sitt 

Neste landsmøte i Landslaget for 

lokalhistorie blir ved Rosendal 

(Kvinnherad kommune), fra 31. 

mai til 2. juni 2013. Hordaland 

sogelag står som arrangør. Arbeidsgruppen 

fra sogelaget planlegger 

et spennende program fra 

regionens historie. Det forberedes 

blant annet kulturvandring i Rosendal, 

omvisning i baroniet og 

ekskursjon til Halsnøy kloster. 

Arrangøren legger også opp til 

interessante foredrag. Rosendal 

fjordhotell blir landsmøtested. 

Mer informasjon vil komme i 

neste nummer av Lokalhistorisk 

magasin. 

arbeid. Når det gjeld kommunesenteret Høyanger, har 

årboka med to artiklar; den eine tek føre seg ein familie 

som kom og etablerte seg på industristaden, medan det 

andre fortel om dei 

ulike kulturane i tettstaden. 

I tillegg er det 

ein omtale av prosjektet 

som har starta opp i 

samband med skrivinga 

av tettstaden si soge. 

Hausten 2015 er det 

nemleg hundre år sidan 

selskapet vart etablert 

som skulle introdusere 

storindustrien til 

Høyanger. 

Årboknemnda er 

samansett av Anne C. 

F. Eide, Jan Anders 

Timberlid og Gaute 

Ljotebø der sistnemnde har gjort mesteparten av redigeringsarbeidet. 

Nemnda vil takke alle bidragsytarar, 

styret i historielaget og sponsorar som har gjort denne 

utgjevinga mogleg. 

Biletet: Ungdomar samla framfor Ortnevik skipsbyggeri på 

1940-talet. Biletet er henta frå årboka, som hadde skipsbygging 

som eit av fleire tema. Foto: Ukjend. 

Landsmøtet 2013 i Rosendal, Hardanger 

Bildet er malt av Hans Sager ca. 1700.

Marit Sofie Egeberg Krog 

Entusiasten fra de dype skoger 

Av Audhild Brødreskift 

Det var flaks at medlem i Wilsekomiteen 

Marit Sofie Egeberg Krog ikke kom seg 

på nominasjonsmøtet i fjor høst. Slik fikk 

resten av komiteen mulighet til å tildele 

Marit Wilsemedaljen, som blir gitt for 

lang og tro tjeneste for frivillig kulturvernarbeid. 

I protokollen står følgende: 

”Det ble et kort og lykkelig møte!” 

Marit Egeberg Krog ble født i Oslo i 

1947, men vokste opp på Knapstad i 

Hobøl kommune i Østfold. – Far døde 

tidlig, men var engasjert i bilsport, og var 

en aktiv rallyfører, i likhet med flere av 

mine onkler. Mor var engasjert i det politiske. 

Hun satt i kommunestyret og var 

også leder i skolestyret. Hun har vært 

medlem i Røde Kors i en mannsalder, 

mange år som formann, og er fremdeles i 

sitt 96 år aktiv i organisasjonen. Også 

besteforeldrene mine var engasjerte personer, 

og jeg hadde en farfar som har 

vært leder av Fortidsminneforeningen 

her i Østfold. Både jeg og min bror har 

stor interesser for slektsforskning, og han 

var på slutten av 1970-tallet med og 

starta historielaget i Hobøl. Jo, jeg føler 

nok at engasjementet for det frivillige 

arbeidet er noe jeg har fått med meg 

hjemmefra! 

Eksempler på dette frivillige engasjementet 

finnes det mange og varierte eksempler 

på. Marit trekker frem to: – I 

flere år var jeg leder for Østfold Røde 

Kors Barnehjelp – et givende og interessant 

verv – hvor medmennesker stod i 

fokus. Interessen for bil og bilsport har 

også vært der hele livet, og med foreldre, 

familie og mann som engasjerte seg i 

dette, var det naturlig for meg å svare ja, 

da jeg ble spurt om å bli formann i NAF 

avdeling Øvre Østfold – et verv jeg hadde 

i 11 år. 

Hva er etter din mening det mest 

spennende med lokalhistorisk arbeid? 

Alt er spennende, når man får ting 

fram i lyset! Når du får greie på bakgrunnshistorien, 

enten du driver med 

kulturminneregistrering, stedsnavn eller 

fotoinnsamling, jo mer du finner ut, 

desto mer spennende blir det! 

Kulturminneprosjektet 

Et eksempel er Kulturminneprosjektet i 

Østfold. På nettstedet www.kulturminnekart.no, 

legger historielagene ut statusen 

på alle fredede kulturminner i fylket, 

med bilder og GPS-posisjon. Prosjektet, 

som starta for fire-fem år siden – var 

opprinnelig et tiltak satt i gang av Eidsberg 

historielag. 

På den tida var Marit fylkesleder i 

Østfold historielag. – Da jeg hørte om 

dette prosjektet tenkte jeg at det måtte 

være noe for alle lokallaga her i Østfold. 

Ville det bli lettere å få engasjert ungdommene 

hvis de kunne sitte hjemme 

foran PCen å bli kjent med kulturminner 

via nettet? Kanskje de da ville oppsøke 

kulturminnene når de var ute i marka på 

tur? Jeg tok tanken med videre til først 

fylkesstyret og videre fylkesårsmøtet, 

som alle tente på idéen og fattet et positivt 

vedtak. 

Vi valgte å ta prosjektet opp med Fylkeskonservatoren 

fra første stund. Hun 

sa: ”Dette kan jeg ikke si nei til – nå 

starter vi!”. Jeg tror det var viktig å involvere 

henne helt fra starten, slik at tiltaket 

ble fundamentert fra oven fra begynnelsen 

av. Altfor mange gode prosjekter og 

registreringer har i etterkant havnet i en 

skuff, og vi ville at disse dataene skulle 

kunne brukes. Det er dette som er så bra 

med dataversjoner kontra de gamle 

skriftlige nedtegnelsene – nå kan man 

lagre flere steder – det er lettere å dele, og 

dermed heller ikke så lett at stoffet blir 

lagt bort eller kommer på avveie på andre 

måter. Vi har hele veien hatt en god 

dialog med Fylkeskonservatoren, jeg tror 

ikke man bør starte med noe slikt uten å 

ha kulturvernmyndighetene på sin side. 

Jeg føler også at prosjektet har fått opp 

entusiasmen i lagene. Det vil alltid være 

slik at noen er gode på data og andre 

ikke, men her må vi hjelpe hverandre, 

sier Marit. 

Marit Sofie Egeberg Krog er styremedlem i 

Landslaget for lokalhistorie, og representerer 

Østfold, Oslo og Akershus. Foto: Østfold 

historielag. 

Når det gjelder lokalhistorie omtaler 

Marit seg selv som altetende. – Jeg synes 

det er viktig å få fram lokalhistorisk engasjement 

på alle områder. Dette er noe 

av det viktigste man kan gjøre som leder 

i et lag også. Men personlig har jeg som 

nevnt drevet en del med slektsforskning, 

forteller hun. 

Fra Bygdekvinnelag til lokalhistorie 

Det var på mange måter tilfeldig at Marit 

ble aktiv innen lokalhistorie – eller 

kanskje ikke? 

– Jeg var leder i Østfold Bygdekvinnelag 

i fem år før jeg ble bedt om å sitte i 

styret i Østfold historielag. Det sa jeg 

meg villig til. Men plutselig kom det en 

telefon om at jeg måtte bli leder i stedet. 

Først sa jeg vel nei – men så ble det ja 

allikevel, ler Marit. Dermed gikk hun 

rett inn som leder – et verv hun hadde i 

11 år! 

– Det var mye å sette seg inn i, men 

jeg hadde flinke styremedlemmer å 

støtte meg på. I en slik jobb må man lære 

seg å delegere. Det å dele på jobbene gjør 

det etter min mening mer interessant å 

være styremedlem også, det at man for 

41 



42 



Gården Krog i Rødenes i Marker kommune. 

Foto: Anne Beate Krog. 

deler oppgaver og blir ansvarliggjort. 

Selv om Marit gikk rett inn som fylkesleder 

i Østfold historielag, har hun i 

etterkant kommet fram til at det kanskje 

nettopp var det lokalhistoriske engasjementet 

og Bygdekvinnelagets fokus på 

tradisjoner som hun også syntes var mest 

interessant i organisasjonen. Med denne 

interessen i bakhånd var det kanskje ikke 

så unaturlig å fortsette engasjementet 

innenfor historielagsbevegelsen. – Bygdekvinnelaget 

har tatt vare på mye av 

tradisjoner og lokalhistorie, noe som 

blant annet har ført til utgivelsen av to 

bøker fra Østfold – ”Fra Oldemors 

kjøkken” og ”Drikke fra Østfold”, forteller 

hun. 

God tone i styret 

Pr. i dag er Marit leder for kulturminnekomiteen 

i Østfold historielag, og redaktør 

for det slektshistoriske bladet 

RUNAR. Hun er leder i Marker historielag, 

og har sittet 10 år som styremedlem i 

Borgarsyssel museum. Etter to år som 

styremedlem i stiftelsen Østfoldmuseene, 

gikk hun ut av styret ved nyttår. – 

Jeg hadde blitt valgt inn i styret for 

Landslaget, og ønsket å ha mer fokus på 

arbeidet der, forklarer Marit. Etter ett år 

som styremedlem synes Marit arbeidet 

virker veldig spennende. – Det er en god 

tone innad i styret, og det er viktig. Det 

er også lærerikt å se litt videre enn bare 

Østfold. Arbeidet blir mer helhetlig, vi 

må tenke landsdekkende, og ikke være 

snever. 

Marit har én hobby som hun vil trekke 

fram i tillegg til lokalhistorie: – På -70 

tallet begynte jeg på et kurs i porselensmaling. 

Dette syntes jeg og noen av de 

andre var så spennende at vi bare fortsatte 

– og nå er vi seks stykker som har 

holdt sammen i over 30 år! Det blir jo 

mer som enn venninneklubb eller en 

syklubb, rent bortsette fra at vi treffes og 

maler! 

I det private er Marit gift og bor på 

gården Krog i Rødenes i Marker 

kommune, bare fem kilometer fra svenskegrensa. 

Nå har datteren overtatt 

gården, men hun er førskolelærer i en 

barnehage, og det fører til at mannen til 

Marit stepper inn, på tross av pensjonisttilværelsen. 

Driftsformen på gården er 

korn og skog. Men mens Marit og 

mannen fremdeles drev gården, ble de 

oppfordra til å prøve noe nytt for å få 

flere bein å stå på. Det førte til opprettelsen 

av Risen Grotte, bygd i marka 

med stein og tømmer. Her tar familien 

imot selskaper i et egenartet lokale med 

levende lys og muligheter for mat, kaffe 

fra svartkjelen og trekkspillmusikk. 

Risen Grotte har også en egen nettside, 

www.risengrotte.no, for de som vil lese 

mer om stedet. 

”Det er kamp om Magasinet 

når jeg kommer på styremøtene. 

Skal jeg sikre meg et 

sjøl må jeg legge det igjen 

hjemme…” 

Organisasjonsbygging 

Når jeg spør hva Marit mener om Landslagets 

vei videre, er det først og fremst 

organisasjonsbyggingen hun fremhever: 

- Vi må helt klart bli en mer helhetlig organisasjon. 

Landslaget må være på 

toppen, med fylkes- og regionlag som 

sterke og viktige mellomledd mellom 

hovedorganisasjonen og de enkelte medlemslaga. 

Det er viktig å få frem at dette 

ikke vil bli en fordyrende endring for de 

enkelte medlemmene – det er jo ikke det 

i andre landsdekkende organisasjoner 

heller, så hvorfor skal det bli det hos oss, 

spør hun. Det er også viktig å huske på at 

en god økonomi i hovedorganisasjonen 

kommer alle historielagene til gode

– bare slik kan Landslaget som organisasjon 

hjelpe lagene i deres virksomhet, og 

tydeliggjøre arbeidet lagene legger ned 

utad. 

Det er også synd at Lokalhistorisk 

magasin slik det er nå bare kommer ut til 

lagenes styre, og ikke til det enkelte historielagsmedlem, 

slik som i andre organisasjoner 

av samme størrelse. Noe av 

det viktigste med LM er at man kan lese 

om andre lag, og få ideer til nye prosjekter 

og måter å løse dem på, sier Marit, og 

fortsetter: – Det er kamp om Magasinet 

når jeg kommer på styremøtene. Skal jeg 

sikre meg et sjøl må jeg legge det igjen 

hjemme… 

Kom på landsmøtene! 

En annen ting Marit har tenkt en del på 

er landsmøtene i Landslaget. – Det er 

synd at så få kommer på landsmøtene, 

sier hun. Jeg kjenner fra andre organisasjonen, 

som Røde Kors, at arbeidet kan 

virke noe tungt når man sitter på sin egen 

tue og jobber med egne ting. Men så drar 

man på et landsmøte og treffer likesinnede. 

Da skjønner man raskt at enkelte 

utfordringer er allmenne, og man kan få 

gode tips og ideer til arbeidet videre. Det 

hjelper ofte å få snakket med andre med 

samme interesse, og så reiser man derfra 

med fornyet motivasjon og optimisme! 

Det burde derfor være mye større deltagelse 

på landsmøtene, mener hun, og 

synes også det bør være slik at man 

velger delegater til landsmøtene, slik 

som i en del andre organisasjoner. Det vil 

være mer forpliktende, og vil også føre 

til større oppmøte når viktige saker skal 

debatteres og vedtas. – Jeg føler at det 

meste handler om hvordan vi organiserer 

oss – at det er organisasjonsmodellen 

som vil være første steg for å nå de 

målene vi setter oss som organisasjon. Vi 

har nok vært litt for anonyme, men dette 

har jo også hatt sammenheng med at vi 

har hatt lite å rutte med. Hvorfor får Fortidsminneforeningen 

så mye statlig 

støtte, og Landslaget så lite, spør hun retorisk. 

Lokalhistorisk magasin må også 

brukes mer i markedsføringsøyemed, og 

jeg ser fram til at nr. 4 i år skal fulldistribueres 

blant historielagsmedlemmene i 

Rogaland som et prøveprosjekt, avslutter 

hun, før hun haster av gårde på styremøte 

i Marker historielag. 

Styret i Landslaget for lokalhistorie 

Styret i Landslaget 

for lokalhistorie 

består av representanter 

fra ulike 

deler av landet. 

Bakgrunnen for 

dette er at man 

lettere skal ha mulighet 

til å fremme 

lokale og regionale 

saker via "sin" 

styrerepresentant. 

Har du spørsmål 

eller saker 

du gjerne vil 

diskutere med 

styremedlemmet 

fra din region, 

er det bare å ta 

kontakt på telefon 

eller via e-post! 

Sekretariatet er 

selvfølgelig også 

tilgjengelig på 

tlf. 73 59 63 95 

eller e-post: 

hans.nissen@ 

ntnu.no. 

Leder: 

Beint Foss 

Mob. 90850274 

beint@gpartner.no 

Valgområde: 

Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder 

Nestleder: 

Aud Mikkelsen Tretvik 

Tlf. 73937472 

aud.tretvik@ntnu.no 


Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord- 

Trøndelag 

Styremedlem: 

Harald Hvattum 

Tlf. 61334261 

harald.hvattum@hadelandshistorie.no 


Hedmark, Oppland, Buskerud 

Styremedlem: 

Marit Sofie Egeberg Krog 

Mob. 93238990 

maekrog@yahoo.no 


Østfold, Oslo, Akershus 

Styremedlem: 

Elin Myhre 

Mob. 92857294 

elin.myhre@c2i.net 


Nordland, Troms, Finnmark 

Styremedlem: 

Jørg Eirik Waula 

Mob. 51582332 

jorg.eirik.waula@lyse.net 


Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane 

Styremedlem: 

Knut Sprauten 

Tlf. 22925139 

knut.sprauten@lokalhistorie.no 

NLI sin representant 

43 



ement 

dresse: Bok og Bibliotek 

rtner AS, Postboks 163, 

1319 Bekkestua 

ibliotek 

ks 163, 

kkestua 

nutsen, 

ing JBI 

ærp, kultur 

itetet i 

medlem av 

i Bok og 

ategori vil være 

,- Det vil bli 

og reportasjer 

ne innenfor 

Nr. 4. 2011 

Årets gave til rådmannen eller kultursjefen! 

Abonnement: http://dbpartner.no/bokogbibliotek/ 

BoB – Nr. 3. 2012 

Nr. Nr. 3. 5. 2012 2011 

Lokalhistorisk magasin 

-postabonnement 

Returadresse: Bok og Bibliotek 

DB Partner AS, Postboks 163, 


Formidlingsfrykt Strandhugg i nord E-bøker til besvær 

Bibliotekene 

etter 22. juli 

www.bygdeboken.no 

Interface Media as 

Ensjøvn 8 

0655 Oslo 

Telefon 22 09 75 70 

post@interfacemedia.no 

B 

Populærvitenskapleg magasin for alle med interesse for lokalhistorie. 

Utgis av Landslaget for lokalhistorie og Norsk lokalhistorisk institutt 

og kommer ut fire ganger i året. Pris for ett års abonnement er 

kr 220. Kontakt oss på e-post: hans.nissen@ntnu.no 

eller telefon: 73 59 63 95. 

– E-boka blir ingen suksess i den versjonen den eksisterer 

i dag. 

(Cappelen Damm-sjef Tom Harald Jenssen til Dagens 

Næringsliv) 

– E-bøker har vore ein revolusjon med eit langvarig tilløp. 

Det tek tid før den er innarbeida. 

(Ole G. Evensen, assisterande bibliotekdirektør ved 

Universitetsbiblioteket, til På Høyden) 

– Ifølge avisen (Dagens Næringsliv) mener han (Cappelen 

Damm-sjef Tom Harald Jensen) at e-bøker må utvikles til 

å bli en rikere opplevelse enn papirboka, og at digitale 

titler foreløpig er et mindreverdig produkt. 

(Digi.no) 

om e-bøker 

Bibliotek 

eller kornsilo? 

Med lupe på norsk 

barnelitteratur 

B 





– Vi representerer alle. Men flertallet av våre medlemmer 

er eiere i Bokskya. 

(Direktør Randi Øgrey, Den norske Bokhandlerforening, 

til Aftenposten) 

– E-boken skal tydeligvis ikke konkurrere på pris, og det 

er jo synd. Vi hadde håpet at e-boken skulle få et miljø å 

vokse i, slik at folk tar et skritt som både er viktig for egen 

økonomi og for lesningen. Prisen må ned ganske mye for å 

få folk til å kjøpe noe som de ikke kan holde i hånden. 

(Thomas Nortvedt til Aftenposten) 

– E-bøker er vanskelig. Og denne løsningen er ambisiøs 

fordi den kan brukes på alle typer apparater. Jeg skjønner 

at kundene blir sure av det. Men det skal bli enklere etter 

hvert. Det skal både bli flere bøker og enklere løsninger. 

(Informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal til Aftenposten) 

– Forbrukerrådet er redd forlagenes haltende e-boksatsing 

fort kan føre til at norske lesere går over til å handle 

engelske e-bøker, eller finner innholdet andre steder. De 

– Bruken av e-bøker i norsk akademia ligg etter bruken i ei frykter også at høy pris på e-bøker og det faktum at ikke 

rekke andre land. Omtalen av e-bøker i media har hittil alle slipper til, kan føre til økt piratkopiering. 

handla mest om forbrukarmarknaden og skjønnlitteratur. (Arve Henriksen, Aftenposten) 

(Ole G. Evensen til På Høyden) 

– Heldigvis er utvalget bøker i Bokskya ganske lite, og vi 

– Om du hadde håpet å spare penger på e-bøker, vil du har andre kanaler vi kan benytte for å tilgjengeliggjøre 

nok bli skuffet. I enkelte tilfeller er e-boken fra Bokskya norske e-bøker. Men vi synes denne historien er veldig trist 

opptil 120 kroner dyrere enn den samme boken på papir. for norske forlag og norske forfattere. 

(Per Kristian Bjørkeng og Kaja Korsvold i Aftenposten) (Markedsansvarlig i den konkurrerende nettbokhandelen 

Capris, Beathe Melsnes, til Aftenposten) 

– Det er først og fremst veldig negativt at de store i 

bokbransjen nok en gang forsøker å styre detaljistleddet. – Verdens største bokhandel, nettkjempen Amazon, har 

Det er en gammel strategi på Sehesteds plass å legge seg lenge varslet at det digitale boksalget ville gå forbi papir- 

foran i løypa og bremse utviklingen. Vi forleggere er boken. De selger nå mer enn tre ganger så mange e-bøker 

interessert i at flest mulig butikker og kanaler er åpne. som bøker med stiv perm. I januar gikk digitalsalget for 

(Finn Jørgen Solberg i det frittstående Vega forlag til første gang helt til topps, også forbi billige pocketbøker. 

Aftenposten om Bokskya) 

(digi.no) 

+ 

Dansk invitasjon 

til samarbeid 

F 

BoB – Nr. 2. 2012 

Nr. Nr. 2. 5. 2012 2011 

Argumentet for utlån av e-bøker, er at 

bibliotekarene kan tilføre en merverdi 

til selve teksten. Formidling, er 

løsenordet. Men er det ikke slik at 

rollen som mellomledd blir stadig 

mer tvilsom når vi snakker om 

elektroniske filer? Er det ikke slik at 

læresetningen om at «den korteste 

avstand mellom to punkter» er en rett 

linje, er like relevant i en digital 

hverdag som i klassisk geometri? 

Brukeren vil ikke se poenget i å 

oppsøke biblioteket, verken fysisk 

eller på nettet, for å laste ned e-bøker. 

Den rasjonelle løsningen, er at 

forlagene selv, eventuelt i samarbeid 

med sine bokhandlere, står for salg, 

utlån eller strømming av e-bøker. Nå 

ble nylig den første strømmingstjenesten 

for lydbøker lansert i Norge, og 

et forsøk på å klamre seg til Gutenberg-tradisjonen. 

Her går forlagene 

og bibliotekene i samme felle. I de 

utlånsordningene som skal prøves ut, 

kopierer man ventelisteordningen fra 

papirbøkenes verden. Når en e-bok er 

utlånt, må neste interesserte bruker 

«stå i kø» inntil boka er blir «ledig». 

I en verden hvor brukerne er vant til 

å få det de ønsker på nettet umiddelbart, 

vil de på sikt ikke godta en slik 

friksjon. 


Bråkmaker på filttøfler 




Radarparet på Solli Den seige myten Mord i biblioteket 

B 

Utfordreren 

E-boka utfordrer ikke bare forlagene og 

bokhandlene, men også biblioteket. 

utlån av e-bøker ikke er alfa og 

omega. Biblioteket må i større grad ta 

rollen som kunnskapsformidler og 

læringsarena, og litteraturhus og 

møtested. Vi trenger biblioteket som 

et intellektuelt og åndelig fristed, også 

om 20 år, hvor man ikke er konsument 

eller avkreves noen form for 

motytelse for å bruke det. 

Dersom bibliotekvesenet likevel skal 

ha utlån av e-bøker som en primæroppgave 

i framtiden, ser jeg bare én 

Jeg er en varm tilhenger av bibliotek rasjonell løsning: At staten overtar 

og ser på folkebibliotekene som det hele og samler alt i én nasjonal 

viktige kulturinstitusjoner. Kungliga utlånssentral for e-bøker, basert på en 

Biblioteket i Sverige utga nylig en bok økonomi som tilgodeser rettighets- 

hvor de spurte om biblioteket fortsatt haverne på en fornuftig måte. Men da 

finnes om 20 år. Refrenget i boka er snakker vi vel om litterær institusjon 

et rungende Ja. Jeg håper også at vi som, sett med dagens øyne, virker en 

snart kommer det sikkert tilsvarende har folkebibliotek om 20 år. Men jeg smule utopisk? 

for e-bøker. 

tror bibliotekforskerne og bibliotekarene 

har en utfordring i å redefinere 

– Odd Letnes 

De forsøkene vi vil se i år på utlån av institusjonens oppgaver og tjenester. 

e-bøker fra norske folkebibliotek, er Det må utvikles et bibliotek hvor 

Nr. 3. 2011 

ram til få år siden eide bibliotekene 

samlingene sine. I en ana- 

log tid var det nødvendig å ha 

bøker og andre medier under eget tak 

for å kunne finne dem når brukeren 

spurte etter dem. Digitaliseringen snur 

dette på hodet. Når tilbudet i hovedsak 

er digitalt, vil behovet for å oppsøke 

biblioteket for å låne en bok, synke. De 

digitale bøkene er derfor ”lagt” i en 

nasjonal base, som en del av pliktavleveringen. 

Tjenesten har fått navnet Esentralen, 

og den distribuerer ebøker 

på forespørsel enten den kommer fra 

en privatperson eller et bibliotek. 

Vinneren av artikkelkonkurransen 

ble… 

B 

E-sentralen og 

folkebibliotekene 

Utlånet fra E-sentralen skjer slik: 

Når brukeren ønsker å låne en ebok, 

går hun inn på sitt kommunale biblioteks 

hjemmeside. Bibliotekets hjemmeside 

kommuniserer direkte med E-sentralen. 

For brukeren ser det ut som om 

hun søker i katalogen til nærbiblioteket 

sitt, mens hun i virkeligheten søker 

direkte i basen til E-sentralen. Når brukeren 

finner den boka hun ønsker, aktiverer 

hun lånekontoen sin og ber om 

å få låne boka. E-sentralen kvitterer 

umiddelbart ved å sende låneren fila til 

det verktøyet (nettbrett, mobiltelefon) 

som ble benyttet til bestillingen. Denne 

omveien om brukerens lokale bibliotek 

gjør at nærbiblioteket kan legge et filter 

på katalogen og tilpasse den lokale 

forhold. 

Økonomien i det hele var lenge et 

Vellykket bibliotek-TV 

i Danmark 





Inspirasjon 

eller trussel? 

• Etablering av litteraturhus vil 

svekke finansieringen av folkebibliotekene, 

frykter seks av ti 

norske biblioteksjefer. 

• 81 prosent av sjefene mener at et 

litteraturhus bør samlokaliseres 

med biblioteket. 

• Mange biblioteksjefer ser på 

litteraturhusene som viktige 

inspirasjonskilder. 

Norge 2016: Bibliotekene er i full gang med å låne ut ebøker. Ordningen administreres 

av E-sentralen, som er en statlig utlånstjeneste som betjener alle folkebibliotekene. 

“Sangen om 

Deichman” 

- en roman av 

Bibliofanten, 

Oslo 2016 

Takk for at du 

støtter E-sentralen 

forfatterne, etter en nøkkel som biblioteksektoren 

ikke trenger å tenke på. 

Det er E-sentralen som betaler produksjonsleddet 

inkludert forfatterne i 

første omgang. Men dreier seg bare om 

et utlegg: Hver måned fakturerer Esentralen 

de enkelt kommunale folkebibliotekene 

som har foretatt lån. Beløpene 

framkommer på grunnlag av et 

telleverk på det enkelte biblioteks 

hjemmeside og rapporteres inn til Esentralen, 

som så sender faktura til biblioteket. 

Enkelt og greit, på samme 

måte som teleoperatørene sender tele- 

fonregninger. 

Det gikk overraskende lett å få E- 

sentralen på plass. For en gangs skyld 

sto den norske biblioteksektoren samlet. 

Det smarte ved grepet er at utlån 

og formidling av bøker fortsatt er et 

vanskelig spørsmål, men det løste seg ansvar for de enkelte bibliotekene. Og 

forholdsvis greit: E-sentralen mottar gevinsten er åpenbar: Et samarbeid 

gratis et eksemplar (en fil) av alt som med E-sentralen har frigjort tid i folke- 

utgis i Norge. Betaling for utlån skjer bibliotekene, som nå brukes til formid- 

etter bruk, med 60 kroner (2016-penling og andre kulturelle og pedagogiske 

ger) per utlån. Man trenger dermed ikke arrangementer. 

å låse pengene i lisenser eller dyre ”eksemplarer”. 

Pengene går til forlagene og 

Odd Letnes 

Kjør debatt, oppfordrer 

nasjonalbibliotekaren 

Nr. 1. 2011 

D 

• Gards- og slektshistorie 

• Generell bygdehistorie 

• Byhistorie 

• Regionshistorie (distriktshistorie) 

• Årbøker og andre periodika 

• Lokal bedrifts- organisasjons- og institusjonshistorie 

Nr. Nr. 1. 5. 2012 2011 

• Fotobøker fra lokalsamfunnet 

• Biografier og personlig memoarlitteratur 

• Samlinger av forskjellig tradisjonsstoff 

• Kulturhistoriske vegbøker og andre turhåndbøker 

• Lokale sagn og stedsnavn 

• Lokale mattradisjoner fra lokalsamfunnet 

• Lokale diktsamlinger og andre skriverier 

BoB – Nr. 1. 2012 

Bok og 

Bibliotek 

Årets bibliotekprosjekt 2011 

Bibliotek som byutvikling Sparekniv Norge rundt Nasjonalbiblioteket svarer 

BoB nå som e-utgave 

Bok og Bibliotek er nå tilgjengelig for iPad, PC og Mac 

– som et rimeligere og annerledes alternativ til papirutgaven. 

Noregs minne - meir til- 

gjengeleg enn nokon gong 

Blodfattige boktips 

fra bibliotekarer? 

B 





e norske avisene er så vidt i 

siget, og foreløpig er bare en 

håndfull tidsskrifter kommet i 

gang med e-utgaver – til tross for at 

det er stor enighet om at lesebrettene 

er kommet for å bli. Det er derfor 

viktig å høste erfaringer med denne 

typen formidling. Jeg tror Bok og 

Bibliotek kan nå nye lesere på denne 

måten. En del av de yngste innenfor 

målgruppen vil kanskje foretrekke å 

lese på skjerm fremfor papir. Mange 

av oss eldre er også i full gang med å 

eksperimentere med alternativer til 

trykte publikasjoner. 

Foreløpig er Bok og Biblioteks 

elektroniske utgave beregnet på iPad, 

PC og Mac, men utviklingen skjer raskt 

og målet er på sikt å kunne nå alle 

uavhengig av plattform. Neste skritt 

blir muligens å tilrettelegge bedre for En av fordelene med e-utgaven av Ønsker du å kjøpe Bok og Bibliotek 

bedre lesing på mobiltelefoner. 

Bok og Bibliotek er at alle lenker blir elektronisk, klikk deg inn på knappen 

klikkbare. Det legges altså til rette for en øverst til høyre på hovedmenyen på 

mer dynamisk lesemåte enn det vi er bokogbibliotek.no – KJØP BLADET 

Bok og Bibliotek nå bare noen taste- vant med fra for eksempel en tradisjo- TIL PC/MAC/IPAD – og følg veien 

trykk unna. Det vil si, du må først nell pdf. Foreløpig er det ellers få derfra. 

innom en av verdens største bladkios- forskjeller mellom digital- og papirutgaker 

på nett, som heter Zinio. Gjennom ven, men systemet legger til rette for at – Odd Letnes, red. 

vårt medlemskap i Fagpressen fikk vi flere finesser kan legges til etter hvert. 

et helt klart interessant tilbud fra 

Prisen på en elektronisk utgave av 

Zinio. Den forholdsvis lave inngangs- Bok og Bibliotek er 32 kroner og et 

billetten var med på å gjøre at vi slo årsabonnement (6 utgaver) koster 180 

til. 

kroner. 

Med den nye tilgjengeligheten er 

RETURADRESSE: 


Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder i ABM-media 

Debatt 

Debatt 

48 3 / 2011 Bok og Bibliotek 

Farvel Farvel til til blåskjermen 

blåskjermen 

– BIBSYS 

– BIBSYS 

blir 

blir 

OCLC-bibliotek 

OCLC-bibliotek 

TT 

irsdag 22.mars ble rundt Web Scale er den størrelsen i ringer på driftskostnader (neppe) 

irsdag 400 22.mars deltagere ble rundt på BIBSYS- Web form Scale av er økonomi den størrelsen og brukere i ringer eller på driftskostnader personalkostnader (neppe) (burde på 

400 deltagere møtet 2011 på BIBSYS- informert form om man av økonomi må ha for og å brukere lykkes på eller ve- personalkostnader sikt være høyst sannsynlig)? (burde på 

hvilket møtet 2011 systemvalg informert BIBSYS om man har må ven. ha Vice for president å lykkes Robert på veMur- sikt være høyst Jeg fikk sannsynlig)? gjennom pausesam- 

hvilket tatt. systemvalg For nå er BIBSYS BIBSYS slik har vi ven. har Vice ray president fra OCLC Robert illustrerte Mur- dette Jeg taler fikk med gjennom folk pausesam- som har ”vært 

tatt. For kjent nå er det BIBSYS fra tidlig slik på vi har 70-tallet, ray fra poenget OCLC ved illustrerte å kritisere dette bibliotetaler med folk en stund” som har inntrykk ”vært av at 

kjent det snart fra over tidlig i historien. på 70-tallet, Med poenget det kene ved for å kritisere feil web-strategi. bibliote- På med ve- en man stund” faktisk inntrykk ikke visste av med at sik- 

snart over settes i det historien. sluttstrek Med for nesten det kene 40 for ven feil er web-strategi. det kun de store På som veover- man faktisk kerhet ikke hvilken visste framtid med sik- dagens 

settes det år med sluttstrek egenutvikling for nesten og 40 drift ven av er lever, det kun og de disse store blir som stadig over- større kerhet utviklingspersonale hvilken framtid dagens i BIBSYS 

år med dagens egenutvikling BIBSYS. og drift av lever, og og disse rikere. blir Bibliotekene stadig større derimot utviklingspersonale har, og dermed i vet BIBSYS man jo heller 

dagens BIBSYS. Det mest oppsiktsvekkende og rikere. er ikke Bibliotekene tilstrekkelig derimot synlige, har, og og ikke dermed hvordan vet man jo morgendagens 

heller 

Det ved mest fellesmøtet oppsiktsvekkende var at det ikke er ikke blir tilstrekkelig ikke det dersom synlige, man og fortset- ikke økonomi hvordan ser morgendagens 

ut. Men i arbeidet 

ved fellesmøtet var avsatt var tid til at spørsmål, det ikke og blir at ikke ter det som dersom isolerte man øyer fortset- i vevens økonomi gi- med ser å konvertere ut. Men i arbeidet data og funk- 

var avsatt ikke tid de til 400 spørsmål, deltagerne og at lot ter seg som gantiske isolerte informasjonsunivers, øyer i vevens gi- med sa å sjoner konvertere til nytt data system og funk- er det tyde- 

ikke de provosere 400 deltagerne av dette. lot BIBSYS-bru- seg gantiske Murray informasjonsunivers, til applaus. sa sjonerlig til nytt at det system blir helt er nødvendig det tyde- å ha 

provosere kere av har dette. alltid BIBSYS-bru- vært lojale! Kan- Murray til Ingen applaus. blir lykkelig som liten lig at det med blir disse helt nødvendig ressursene å ha videre 

kere har skje alltid de visste vært mer lojale! enn Kanunderteg- Ingen lenger. blir Dersom lykkelig man som liten tror at med bi- framover. disse ressursene videre 

skje de nede. visste Selv mer satt enn jeg underteg- igjen med lenger. fire bliotekene Dersom man kan bli tror synlige at bi- på framover. ve- I siste BIBSYS-nytt (nr 

nede. spørsmål: Selv satt jeg igjen med fire bliotekeneven som kan et bli globalt synlige tilbud, på ve- finnes I 1/2011), siste BIBSYS-nytt som kom etter (nr møtet, 

spørsmål: 

ven som det et neppe globalt reelle tilbud, alternativer finnes 1/2011), for letter som man kom imidlertid etter møtet, litt på slø- 

• Holder OCLCs visjon fordet 

neppe OCLC. reelle I så alternativer fall har BIBSYS for valgt letter man ret. Det imidlertid blir større litt på driftskostnaslø- • Holder framtiden? OCLCs visjon for OCLC. rett. I så fall Usikkerheten har BIBSYS i valgt valget ret. av Det der blir i en større overgangsperiode, driftskostna- og 

framtiden? • Hva er de økonomiske rett. Usikkerheten OCLC er at man i valget har gått av inn der i en i man en overgangsperiode, har søkt Kunnskapsdepar- og 

• Hva er konsekvensene? 

de økonomiske OCLC utviklingskontrakt, er at man har gått inn og i en faktisk man har tementet søkt Kunnskapsdepar- 

om å få dekket disse 

konsekvensene? 

• Hvor er det nasjonale utviklingskontrakt, ikke vet ennå hva og man faktisk får. Men tementet merkostnadene. om å få dekket Departementet disse 

• Hvor er perspektivet? det nasjonale ikke vet dette ennå forholdet hva man gjenspeiler får. Men jo merkostnadene. sje- innfrir sjelden Departementet slike ønsker, men 

perspektivet? • Er fortsatt satsing på et stort dette forholdet la til BIBSYS, gjenspeiler og er jo kanskje sje- innfrir et man sjelden kan slike jo håpe. ønsker, Bibliotekene men 

• Er fortsatt og komplisert satsing på biblioteket stort la til BIBSYS, forsøk på og å holde er kanskje fortsatt et liv man i de kan og deres jo håpe. institusjoner Bibliotekene må nok 

og komplisert system framtidens bibliotek- løsning? forsøk ikke på å helt holde små fortsatt utviklingsressurse- 

liv i de og deres akseptere institusjoner den regningen må nok som 

system framtidens løsning? ikke helt ne BIBSYS små utviklingsressurse- 

sitter på en stund akseptere til. kommer den uansett. regningen som 

ne BIBSYS Alternativt sitter på måtte en stund BIBSYS til. gått kommer uansett. For øvrig er det noe paradok- 

Visjonen kan utrykkes ved begre- Alternativt inn i en måtte vanskelig BIBSYS omstillingspro- gått For salt øvrig at er eksisterende det noe paradok- standarder 

Visjonen pene kan Web utrykkes Scale og ved Economics begre- inn of i en sess vanskelig for mange omstillingspro- av sine ansatte. salt at som eksisterende NORMARC standarder og BIBSYSpene 

Web Scale. Scale Economics og Economics of Scale of er sess en for mange av sine ansatte. som NORMARC MARC ikke og lar seg BIBSYS- konvertere 

Scale. god Economics gammel of OCLC-strategi. Scale er en Jeg 

MARC direkte ikke lar til MARC21. seg konvertere Blant data- 

god gammel hørte den OCLC-strategi. første gang som Jeg fersking Det mest overraskende ved dette direkte folk til MARC21. er dette neppe Blant overraskende, data- 

hørte den på første IFLA-møtet gang som i Bryssel fersking i 1978! Det mest informasjonsmøtet overraskende ved var dette det fullfolk er men dette blant neppe de overraskende, 

som en gang trodde 

på IFLA-møtet Det var OCLCs i Bryssel legendariske i 1978! informasjonsmøtet distendige fraværet var av det enhver fullantyd- men blant at MARC-formatene de som en gang trodde skulle byg- 

Det var rektør OCLCs Frederick legendariske Kilgour som diforestendigening fraværet til hvilke av enhver kostnader antyd- man at står MARC-formatene ge ned grensene skulle for dataflyt bygmelrektørleste Frederick og viste Kilgour til at som man fore- ikke komning til overfor. hvilke kostnader Vil anskaffelse man av står et komge ned lom grensene land for og dataflyt systemer, melmå 

det 

leste og mer viste langt til at ved man å være ikke liten. kom- overfor. mersielt Vil anskaffelse system av medføre et kominnspalom 

land være og skuffende. systemer, må det 

mer langt ved å være liten. mersielt system medføre innspa- være skuffende. 

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder i ABM-media 

OCLCs visjon 

OCLCs visjon 

Lekestue? 

Lesestue? 

Varmestue? 

Fritidsklubb? 

48 3 / 2011 Bok og Bibliotek 

Temaseksjon: 

Bibliotekets verdigrunnlag 

Alta: Norges første 

feng shui-bibliotek 

Nr. 6. 2010 

Økonomi 

Økonomi 

Hvor går 

kulturministeren? 

Eirik Newth: 

B 

Eboka og biblioteket 

- statusrapport høsten 2010 

Hardt skyts 

i ebokdebatten 

Endelig er norsk 

webDewey klar 

Vi trykker BYGDEBOKEN din 

BYGDEBOKEN 

www.bygdeboken.no 

Interface Media as

• Frå barn til fôrhaustar • Tanker om bondens ... - Lokalhistorie.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?