• Frå barn til fôrhaustar • Tanker om bondens ... - Lokalhistorie.no

22
Lokalhistorisk magasin 2/12
Tema: Jordbrukslandet
Den dagen hele maskinparken gikk i stykker på én gang — midt i siloslåtten!
Under: Potetopptaking i flotte omgivelser. Begge foto: Audhild
Brødreskift.
vindskier – alt dette hører snekkerens oppgaver til. Et stikkord
er gjenbruk. Det å se seg nytte i materialer som slett ikke er
dårlige og som kan brukes på nytt i andre sammenhenger har
blitt en kunst med årene, og har i likhet med Felleskjøpet ført
til sviktende omsetning hos den lokale byggvareforhandleren.
Men det hører også med til den tidlige etterkrigsgenerasjonen
– de som hadde lite og måtte utnytte de ressursene som fantes.
Far var bare tenåring da han dro flere mil på skogshogst for å
felle tømmer til huset han etter hvert skulle bygge. Både
tømmer- og vedarbeid har hørt til arbeidsoppgavene på gården,
for å skaffe materialer til byggeprosjekter og brensel til et stort
hus. Mens jeg skriver dette hører jeg motorsaga gå – det klyves
ved etter Berit og Dagmar som sørget for mye vindfall i vinter.
«Det e artig å få det te», sier fadern. Jeg lar meg imponere over
arbeidsviljen og -gleden.
Håndlangeren
I alle de oppgavene som må gjøres på en gård, har jeg kanskje
ventet med det mest vesentlige til slutt. Jeg tror bonden kan
skrive under på, i alle fall nikke samtykkende til, at ikke noe
er viktigere enn en god håndlanger. Å holde på for seg selv,
hente verktøy og materialer, stå på begge sider av et stillas,
være oppe i stigen og nede på bakken samtidig – det sier seg
selv at det er umulig.
Som et av stadig færre par, har mine foreldre drevet
gården sammen, fra de tok over i 1968 og til driften ble avviklet
i 2005. Det har vært et arbeidsfellesskap og et bofelleskap
i tillegg til et ekteskap. Mor melka, far ga fôr, hadde ut beite og
flytta kviger. I arbeidet ute på åkeren jobbet de sammen, når
ved skulle klyves, potetrender hektes og hesjer hesjes har de
jobbet sammen som et team. Og når sant skal sies hadde det vel
neppe vært drevet gård mer enn en ukes tid om bonden skulle
ha gått i fjøset alene…
Arbeidsfelleskapet på gården involverer også ofte barna – i
alle fall på 1970 og -80-tallet. Å bidra hjemme i ulike onner og
og å være med på forefallende oppgaver som hørte gården til
var en naturlig del av oppveksten. Slik har også neste generasjon
lært verdien av praktisk arbeid og hvordan man håndterer
både traktor, motorsag og melkeanlegg. Følelsen av å beherske
det praktiske – det å
føle seg nevenyttig,
og også det å ha lært
seg å tenke ut praktiske
løsninger – er
en viktig ballast.
Framtidsbonden
Dette er noen betraktninger
gjort ut
i fra erfaringer med
gårdsdrift fram til
nyere tid. Jeg kunne
også ha nevnt
rollene som bedriftsleder,
agronom, biolog og økonom, som er andre sider ved bondeyrket
det er en fordel å ha innsikt i og kunnskap om. La oss heller
ikke glemme at bonden ofte også er et engasjert organisasjonsmenneske,
både som leverandør til og deleier i ulike foredlingsbedrifter,
og som medlem i blant annet lokale bondelag.
Reglene for hva man kunne gjøre selv i forhold til elektriske
løsninger og byggeforskrifter og rørleggerarbeid har endret seg
mye fra 60-tallet og fram til i dag. Maskiner og utstyr begynner
å bli så avanserte at det ikke hjelper med reservedeler og hesjestreng,
og årlige kontroller skal sørge
for at alt er
forskriftsmessig i forhold til helse, miljø og
sikkerhet.
Slik sett hadde etterkrigsbonden flere muligheter til å dyrke
sitt tusenkunstnergen enn hva dagens bønder og fremtidsbonden
kanskje har. Økonomien tilsier vel også at det ikke lønner
seg å bruke mange timer i masstua på å reparere ødelagte motorsager
og slagjern. Time is money.
Men i et yrke hvor man fremdeles omgås både dyr og maskiner
vil det alltid være behov for et mangfold av egenskaper.
Evnen til fleksibilitet og problemløsing vil også for fremtidsbonden
være en viktig ressurs, og yrket vil fortsette å være et
godt valg for de som ønsker en variert og spennende
arbeidshverdag.