• Frå barn til fôrhaustar • Tanker om bondens ... - Lokalhistorie.no

12
Lokalhistorisk magasin 2/12
Tema: Jordbrukslandet
preget det store hamskiftet, hadde imidlertid
mange positive sider, med tanke på
økologi og bærekraft. Dette framstår i
dag som et idealjordbruk. Sammenlignet
med den foregående perioden hadde vi
fått vi et langt mer produktivt og frodig
landskap, et landskap i balanse, uten
bruk av importert energi – i form av
bensin og kraftfôr – og med minimal
bruk av kunstgjødsel. Det er dette vi i
dag vil kalle et bærekraftig jordbruk.
I 1960- og 70-åra så vi ettervirkningene
av det andre hamskiftet, som jeg
allerede har vært inne på. Bilen og traktoren
hadde for alvor begynt å prege
landskapet og det daglige livet. Fra myndighetenes
side ble det satset på en såkalt
kanalisering av jordbruket. Landet ble
delt mellom korn- og melkedistrikter,
mens de fleste bøndene – med unntak av
de lengst mot nord – tidligere hadde
kombinert husdyrhold og kornproduksjon.
Dette medførte et voldsomt brudd,
men har nok samtidig medvirket til at
mange mindre gårdsbruk i melkedistriktene
ble opprettholdt, skjermet for konkurranse
fra de større gårdene. Vi opplevde
at det virkelig store skillet mellom
«før» og «nå» gikk i 1950-årene. Endringene
hadde vært langt mer drastiske enn
ved det første hamskiftet. De fleste gjenværende
setrene ble lagt ned, og tilgroingen
skjøt fart. Det var nå miljøproblemene
for alvor viste seg i jord bruks­
landskapet.
Forstenet svette
Kulturhistorikerne var nå blitt flinkere til
å lese historien i selve landskapet. Det
ble satt i gang omfattende registreringer
og intervjuundersøkelser, og vi konstaterte
at kunnskapene om tidligere tiders
driftsformer fortsatt var levende i lokalmiljøet.
Vi så både lengre og kortere
historiske linjer. Da jeg i 1980 var på
feltarbeid i Bjerkreim i Dalene, var
minnene fra hamskiftetiden i ferd med å
bli historie. Jeg beundret et praktfullt
steingjerde, og bonden kunne fortelle at
dette hadde faren satt opp i 1907. Innmarka
var blitt fulldyrket, og som mange
av gjerdene fra denne tiden var dette
snorrett og regelmessig. Alt hadde foregått
med håndmakt – både dyrkingen og
muringen av gjerdene – før de effektive
hesteredskapene slapp til. For meg var
steingjerdene ikke bare vakre, men de
var også minner fra menneskenes slit. De
var forstenet svette. Et gjerde som er lagt
på plass med maskiner, er noe helt annet
enn det som er murt opp for hånd. Vi så
også lengre historiske linjer.
Vi registrerte smååkre fra spadebrukets
tid, fra før ca. 1860. Og vi registrerte
bøgarder – gjerder mot utmarka – og geil
eller fegater, hvor dyra kunne føres fra
utmarka og inn på tunet, uten av de forsynte
seg av avlingen. De eldre gjerdene
slynget seg gjennom landskapet, og arkeologene
kunne fortelle at disse videreførte
tradisjoner tilbake til folkevandringstiden.
Det samme gjaldt stav løene.
Vakre steingjerder — minner fra menneskenes
slit, forstenet svette. Foto: Anders Beer
Wilse. Eier: Norsk folkemuseum.
På Strilelandet utenfor Bergen, hvor
jeg var på feltarbeid i 1970-årene, kunne
mine kollegaer arkeologene og pollenanalytikerne
påvise at de trebare lyngheiene
hadde tradisjoner tilbake til tidlig
jernalder, ja til dels enda lengre. Den
gamle fiskerbonden Mandus Fondenes
fortalte om hvordan han inntil nylig med
jevne mellomrom hadde svidd av lyngheiene
for få gode beiter. Her ute i havgapet,
kunne dyra gå ute både sommer og
vinter. Det var en egen kunst å svi en
lynghei, for å holde brannen under kontroll
og sikre at ikke jordsmonnet ble
ødelagt. Slik fikk vi innblikk i våre forfedres
landskap og livsform tilbake til forhistorisk
tid. Det samme gjaldt seterbruket
i for eksempel Gudbrandsdalen, som
har røtter tilbake til jordbrukets
barndom. Her var driften ennå ikke helt
opphørt, og minnene var fremdeles
levende.
Selv om mange av setrene og de
mindre gårdene er lagt ned, og de gamle
beitene er erstattet med skog og kratt,
kan landskapet fortsatt leses som en historiebok.
De fysiske minnene er bevart,
som kilder til den lange historien. Men
mange av forbindelseslinjene er brutt, og
det er stadig færre mennesker som selv
har opplevd de eldre driftsformene. Til
gjengjeld er vi i dag vitne til en revitalisering,
hvor man bevisst går inn for å
opprettholde driften eller tiltrekke seg
turister eller nye typer fastboende. Eller
hvor man minnes forfedrenes liv. I
Todalen på Nord-Møre – Vangsgutanes
heimbygd – er setrene for lengst lagt ned,
men det arrangeres årlige setervandringer.
Bygdas identitet er på mange måter
knyttet til seterlivet og markaslåtten i
fjellet.
Nedleggingen av utmarka og tilgroingen
av det tradisjonelle jordbrukslandskapet
engasjerer mange mennesker i
dag. Vi må vel likevel se i øynene at vi
ikke klarer å snu utviklingen. I motsatt
fall må det skje en drastisk omlegging av
jordbruket, noe jeg tviler på om det er
vilje til, til tross for alle de vakre ordene
fra politikerne. Dermed har jeg kommet
til et nytt tema: Det moderne menneskets
dobbeltmoral.